ISBN PDF: 9788202597184
ISBN EPUB: 9788202626006
ISBN HTML: 9788202626013
ISBN XML: 9788202626020
DOI:
Dette er en fagfellevurdert antologi.
Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen
Cappelen Damm Akademisk/NOASP
Agderseminaret 2017 hadde tittelen
Vi har som siktemål å sette den regionale historien inn i videre sammenhenger, nasjonalt og internasjonalt. Vi legger vekt på høy faglig standard, samtidig som det blir lagt til rette for å nå et allment samfunns- og historieinteressert publikum.
I denne boka følger vi politisk konflikt og sosiale motsetninger gjennom et tidsspenn der styresettet endres fra enevelde til et stadig mer utviklet demokrati. På tvers av skiftende rammebetingelser ser vi etter linjer i en opposisjonell tradisjon, fra 1700-tallets utslag av uro og oppstand via 1800-tallets bonde- og arbeideropposisjon til mellomkrigstidens harde konfrontasjoner og 1970-tallets ungdomsopprør. Bokas siste bidrag går inn i vår egen tid, med diskusjon av begreper for konflikt i et samfunn preget av flerkulturell utvikling.
Kristiansand, november 2018
Bjørg Seland
Der det utøves makt, vil det også finnes opposisjon – mer eller mindre uttalt, sterkere eller svakere i form og oppslutning. Politisk motstand kommer til uttrykk på ulike vis, gjennom formelle kanaler eller som illegal aksjon. Det er ikke bare kjært barn som har mange navn: Uro, tumulter, reisning, opptøyer, oppstand, oppløp og opprør er ord som er blitt brukt, når øvrighet eller andre grupper i maktposisjon har ment det var nødvendig å gripe inn mot pågående opposisjon ‘nedenfra’.
Sosiologen Sidney Tarrow (f. 1938) har kritisert både historikere og samfunnsvitere for å fokusere ensidig på avgrensede hendelser og bevegelser, og være for lite opptatt av å spore likhetstrekk på tvers av grenser i tid og rom. Han oppfordrer til bredere perspektiver og større oppmerksomhet rundt interaksjon mellom ulike aktørgrupper og ulike gruppers forhold til myndigheter og samfunnselite. Med utgangspunkt i begrepet
På norsk kan vi forsøksvis kalle det
I boka
Inspirert av slike perspektiver, men uten å forplikte oss til skjematisk tilnærming, søker vi med denne antologien å følge noen linjer gjennom motstrøms politikk i Norge – fra 1700-tallets «opptøyer», via 1800-tallets bonde- og arbeideropposisjon og mellomkrigstidens harde konfrontasjoner til 1970-tallets ungdomsopprør. Da handler det ikke bare om akutte aksjoner, men også om mer langsiktig opposisjonell strategi, organisert innenfor legale rammer. Mot slutten av boka nærmer vi oss vår egen tid, der vi ser til dels ekstreme reaksjoner med bakgrunn i et samfunn som stadig sterkere er preget av flerkulturell utvikling. Romlig holder vi oss på nasjonalt plan, med åpning mot en videre internasjonal kontekst og gjerne med sideblikk til lokale forhold på Agder.
Vi beveger oss altså gjennom et langt tidsspenn, der grunnleggende politiske og økonomiske betingelser er radikalt endret fra bokas første til bokas siste kapittel. Et i overkant dristig prosjekt, kan en innvende. Men vi har selvsagt ikke tatt mål av oss til å gi noen fulldekkende framstilling
_______
I Norge markerer Grunnloven av 1814 skiftet fra eneveldig styre til begynnende demokrati. 1700-tallets bondeopprør kan tolkes som uttrykk for allmuens avmakt, men også som handlingsrom med potensial til å påvirke myndighetene. 1800-tallets bondeopposisjon viser mulighetene for å nå fram gjennom parlamentarisk opposisjon. Rundt 1850 ble Thranerørslas kamp for arbeideres rettigheter kriminalisert – rundt 1950 dominerte Arbeiderpartiet norsk politikk. Dette er linjer som speiler et stadig mer utviklet demokrati. Bakgrunnsbildet er preget av folkevekst og tiltakende industrialisering, som førte til raske endringer i sosiale grunnvilkår. Det politiske systemet åpner i prinsippet for bred folkelig medvirkning. Men fortsatt blir demokratiet utfordret av opposisjon i ytringsformer som til tider kan vekke bekymring for stabiliteten i vår politiske kultur.
_______
I det innledende kapitlet skisserer
Med utgangspunkt i begrepet politisk kultur analyserer
Etter at viktige liberale krav var innfridd – blant annet kravet om allmenn stemmerett – fulgte en tid med mer avdempede politiske konflikter, før nye fronter hardner til. Mellomkrigstidens politiske motsetninger må forstås på bakgrunn av de dype sosiale og økonomiske endringer som fulgte i kjølvannet av industrialisering, og etterdønninger av første verdenskrig som også kom til å berøre Norge. De skarpeste motsetningene avtegner seg mellom sosialister og en ytterliggående høyreorientert opposisjon, som på 1930-tallet hentet inspirasjon fra det nazistiske Tyskland.
Tyngden av andre verdenskrig og av vår egen okkupasjonshistorie har ført til at forskning på mellomkrigstidens politiske motsetninger har vært sterkt konsentrert om utviklingen av høyreradikale bevegelser, og om fascismens og nazismens ideologiske innhold.
Den fremste utfordringen i etterkrigstidens Norge var naturlig nok gjenoppbygging av landet. 1950- og 60-tallet ble i økende grad preget av økonomisk vekst og bred støtte til det sosialdemokratiske målet om velferd for alle. På 1960-tallet ble den lange perioden med flertallsregjeringer utgått av Arbeiderpartiet avløst av et mindre stabilt politisk leie
Av mer varige nedslag fra dette tiåret er nyfeminismen, kvinnenes mobilisering for likestilling og lønnet arbeid. Kapitlet om 1970-tallets kvinnebevegelse er
Feministene kom til å sette varige spor i de nordiske samfunn, som gjennom målrettet sosialpolitikk snart skulle framstå som forbilder for likestilling i Europa. I et videre perspektiv ble også 1970-tallets revolusjonære stemninger etterfulgt av reaksjon, men ikke uten å ha satt merke på kultur og dagligliv – også med smitteeffekt til mer kyniske markedskrefter som forsynte seg av ungdomsopprørets sjargong. Den danske forfatteren Jens Smærup Sørensen sier det slik: «individualisme, frigjorthet, fantasi, dette hadde vært opprørernes ville og vakre slagord». Nå ble de renset for ideell motivering og på snedig vis satt i omløp for å tjene forbrukersamfunnets kommersielle krefter – «gjenbrukt som banale minimumskrav på jobbmarkedet» og som «de velbergedes forutsetninger for det ubendige varebegjæret som måtte til da man slapp opp for behov» (2008: 82).
I bokas siste kapittel inviterer Lars Gule til refleksjon rundt den grunnleggende begrepsbruken i faglig debatt om de «ekstreme» i vår tid. Hva skal til for å nytte benevnelser som ‘radikalisering’ og ‘ekstremisme’? Gule ser behov for sanering og presisering av en begrepsflora som til dels er normativt definert. Med sin definisjon av ‘normativ ekstremisme’ ønsker han å bidra til en forståelse som kan danne grunnlag for mer sentrale og globalt omforente normer. Han identifiserer også kategorien ‘ekstreme enkeltposisjoner’ eller ‘partiell ekstremisme’. Ved å vise til elementer han ser som uttrykk for partiell ekstremisme i det norske politiske landskapet, utfordrer han vår tendens til å se oss selv som de normale, mens ekstremisme er noe som helst forekommer blant ‘de andre’.
Tilly, Charles og Tarrow, Sidney (2015):
Tarrow, Sidney (2011):
Sørensen, Jens Smærup (roman, 2008):
Tre hendelser fra en hundreårsperiode i Arendals historie kan ramme inn temaet for dette kapitlet:
Fellesfløtingen i Nidelva for borgere og bønder, som ble innført i 1790-årene etter at en kongelig oppnevnt kommisjon hadde lyttet til bøndenes klager over borgernes maktmisbruk
Kornopptøyene i nødsåret 1813, da bøndene og borgerbevæpningen støtte sammen og militæret ble innkalt som ordensmakt.
Stiftelsen av Arbeiderpartiet i 1887
Hendelsene illustrerer det enkle poenget at betingelsene for kritikk og opposisjon har forandret seg fra enevelde til konstitusjonelt monarki. Samtidig skal det understrekes at militæret ble brukt som ordensmakt også etter 1814, og da Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887, hadde menn fortsatt ikke allmenn stemmerett i Norge. Historien om betingelsene for opposisjon er ingen rettlinjet historie.
I dette kapitlet vil jeg belyse spørsmålene om kontinuitet og endring. Jeg vil ta for meg opposisjon både før og etter 1814, med vekt på arenaer og framgangsmåter. Men først noen ord om selve vendepunktet.
1814 er det store vendepunktet i moderne norsk konstitusjonell historie. 17. mai-grunnloven og 4. november-grunnloven klarte å sikre et parlament med reell makt. Kongemakten var fortsatt sterk, men hadde bare utsettende veto i lovsaker. At 1814 ble et reelt vendepunkt også for opposisjonen, skyldtes ikke minst at stemmeretten og valgbarheten ble vid. På et Agderseminar kan det være på sin plass å minne om at det var egden Teis Lundegaard som reiste seg på Eidsvoll og sa klart at det var mannen og ikke jorda som skulle tale på tinget. Christian Magnus Falsens elitistiske prosjekt basert på stemmerett for større selveiere falt sammen. Samtlige norske mannlige selveiere og leilendinger over 25 år, uansett hvor små gårder de skattet av, fikk stemmerett. Dette satte sitt preg på det norske politiske landskapet for resten av hundreåret.
1814 var ikke et vendepunkt når det gjaldt aksept for bred folkelig deltakelse i politikken. Bevegelsene som preget norsk politikk i siste halvdel av 1800-tallet, fikk sitt oppsving først fra 1840-tallet. Også her var Agder et kjerneområde for avholdsbevegelser og lavkirkelighet, for Jaabæks bondevennbevegelse og for kvinneforeninger. Også arbeideropposisjonen ble organisert bredt med Thranebevegelsen i 1849‒51. På Agder hadde arbeiderforeningene bred oppslutning blant gårdbrukere og arbeidere, og medlemslistene talte både skipsredere og skippere. Den sindige tømmermannen Fritz Jensen ledet foreningen i Kristiansand. Men Thrane og sentrale folk i arbeiderforeningene ble satt under tiltale og dømt, og bevegelsen gikk i oppløsning. Først med partidannelsene i 1880-årene ble det stiftet et parti for parlamentarisk arbeideropposisjon. Allmenn stemmerett for menn og kvinner var fortsatt bare en sak på den politiske dagsordenen.
Som argument for kontinuiteten i samfunnslivet før og etter 1814 har historikere pekt på stabiliteten i lov- og embetsverket. Den revisjon av lovverket som Grunnlovens § 94 la opp til, ble ikke gjennomført før i 1842,
Men også det konstitusjonelle monarkiet hvilte på et forbud mot å krenke de konstitusjonelle makter. Med Grunnlovens § 100 ble trykkefrihet og ytringsfrihet grunnlovsfestet, men med en viktig presisering. I paragrafens midtparti ble det bygd inn et forbud mot å oppfordre til ulydighet mot lovene, krenke religionen, sedeligheten og de konstitusjonelle makter, og forbud mot å framsette falske og ærekrenkende beskyldinger. Paragrafens avsluttende setning som gjaldt ytringsfrihet om statsstyrelsen, var begrenset til «de frimodige ytringer». Begrepet var kanskje vagt og ble trolig oppfattet vidt av de fleste. Men lovkyndige kunne nikke gjenkjennende til et begrep fra eneveldets innstramming av kritiske ytringer i den såkalte Trykkefrihetsforordningen av 1799. Den hadde også oppfordret til «frimodige ytringer» i motsetning til straffverdig «trykkefrekkhet».
På 1700-tallet ble eneveldet møtt med kritikk i Europa. Ironiske britiske kritikere harselerte over det forstokkede danske styresettet, som ikke var basert på maktfordelingsprinsippet. Men med utgangspunkt i Montesquieus tredeling av styreformene i despoti, monarki og republikk insisterte eneveldets forsvarere på at dette absolutt ikke var en despotisk styreform: I Danmark-Norge rådet lov og rett, ikke vilkårlighet. Eneveldets selvforståelse, dets legitimering, var at det bedre enn andre styreformer visste å sikre det allmennes beste. Som styreform var eneveldet hevet over særinteresser som ville ha dominert et republikansk styre. I tråd med denne selvoppfatningen framhevet eneveldets talsmenn monarkens vilje til å lytte til sine undersåtter. De mente eneveldet åpnet for at informasjon fra
Denne selvforståelsen ble fulgt opp av datidens skribenter. I 1791, da revolusjonen i Frankrike rystet Europa, reflekterte Christen Pram i tidsskriftet
Seip konstaterte at det var flere røster som kom til orde under eneveldet, også kritiske. Vilkårene for offentlige ytringer var «forbausende gode» i perioden mellom kronprins Fredriks kupp i 1784 og innstrammingen som kom med den såkalte trykkefrihetsforordningen i 1799, hevdet Seip:
Sammenfattende må det allikevel sies at vilkårene for meningsytringer, især i den andre perioden [1784–1799]var forbausende gode. En må regne med at den stille sensur, om ikke den uttrykkelige, har virket hemmende på uforbeholdne uttalelser om eksisterende institusjoner, men at det med hensyn til generelt formulerte uttalelser var temmelig fritt løp». […] Den ganske store ytringsfrihet
Seip nevner landhusholdningsselskapene og frimurerne som hadde losjer i Norge fra 1749. Det Seip ikke nevner, men som historikere senere har lagt vekt på, er at disse selskapene hadde medlemmer fra kongehuset og sto under kongelig beskyttelse. Seips artikkel handler heller ikke om vilkår for meningsytringer i videre forstand. Den dreier seg ikke om forbudet mot allmuesamlinger, og ikke om myndighetenes reaksjon mot Lofthusrørsla eller Hans Nielsen Hauge. Seips artikkel har et avgrenset tema. Historikergenerasjoner både før og etter Seip har hatt et bredere sikte når de har vurdert vilkårene for meningsytringer og opposisjon under eneveldet.
Det dansk-norske eneveldet var det mest eneveldige i Europa, vest for Russland. Riksrådet var avskaffet i 1660, i og med innføringen av eneveldet, og det var ingen organer for opposisjon. Det var heller ikke noen arena for aristokratisk opposisjon, slik tilfellet var i Frankrike med parlamentene, eller i Habsburgriket med den ungarske adelig dominerte stenderforsamlingen. Forhåndssensur var innført med reformasjonen og ble ikke opphevet før i 1770. Deretter ble alle trykksaker fortsatt gransket og kunne stanses av politiet og domstolene. Trykkerier, tidsskrifter og presse var med andre ord slett ikke en tilstrekkelig betingelse for frie ytringer. Trykkpressen kunne brukes til lojale, religiøse skrifter, kongepanegyrikk og til mengder av nyttig og praktisk – men politisk ufarlig – stoff. Historikere har understreket at både lovverket og den stille sensur faktisk virket.
Eneveldet hadde som alle regimer bruk for møteplasser mellom folk og øvrighet, for å informere og forplikte undersåttene, men også for å utøve lov og rett. I Norge hadde tinget vært en møteplass for konfliktløsning siden langt tilbake i førstatlig tid. Fra middelalderen var tinget, kirken og
Det er et elementært metodisk poeng i historieforskning at lover er normative kilder som forteller mest om lovgivers intensjon, ikke nødvendigvis om praksis. Allmuens mulighet for opposisjon må med andre ord studeres konkret og lokalt. Flere slike studier foreligger av skatteprotester, kornopptøyer og protester mot maktmisbruk.
Myndighetenes kriminalisering av folkelig protest førte til uhyre store kommisjonsrapporter med utskrift av avhør fra flere rettsinstanser. Dette materialet kan brukes i historieforskningen, som kilder til studier av organisering og lederskap. Men undersøkelseskommisjonsrapporter er ikke uproblematiske som kilder til folkelig protest. Aksjonistene holdt sammen. De sto én for alle, alle for én, og holdt for eksempel fast ved at ingen verken hadde hørt eller sett noe som helst. Resultatet kunne da bli at myndighetene til slutt nærmest på måfå plukket ut noen de mente hadde vært mest aktive, for å ha noen som kunne ansvarliggjøres. Det skjedde under undersøkelsene av opptøyene mot ekstraskatten i Bergen i 1765, der de fant fram til en overivrig student, Jocum de Lange, og tre andre. På Karmøy i 1801 gikk folk sammen om å befri en arrestant, og lot nøkkelen gå fra hånd til hånd.
Men på landjorda var det vanskeligere. Avgjørelsen om spissrot for samtlige utskrevne fra Oppdal som nektet militærtjeneste i 1752, ser ikke
Eneveldet hadde oppskriften klar når man ante opprør. Da gjaldt det å ta lederne og sende inn militæret som ordensmakt. Dette var myndighetens «svarrepertoar», som Ingrid Fiskaa har formulert det.
Misnøyen var ikke grunnløs, og noen ganger ga protestene resultater. Det kunne skje at myndighetene lyttet og at argumentene nådde fram. Ekstraskatten ble avskaffet i Norge i 1772. Utlikning av en koppskatt for alle over 12 år var rett og slett for vanskelig å gjennomføre i Norge, der godset ikke var den administrative enhet. I Danmark sto skatten ved lag til ca. 1800. Klagene som kommisjonene etter Lofthusreisinga fikk høre, overbeviste myndighetene om arendalsborgernes maktmisbruk. Borgerne hadde latt tømmeret sitt ligge som en propp i elva og sperret for bøndenes fløting. Ved høstflommen nådde borgernes tømmer skutene som lå og venta, mens bøndenes tømmer ble liggende og råtne ved elvebredden. Kommisjonen tilrådde innføring av fellesfløting i Nidelva, og slik ble det.
Kornopptøyene i Dybvåg i 1801, der folk viste fram barkebrød for å få byfogden i Risør til å ta et skip i arrest, og kornopptøyene langs hele kysten i 1813, blant annet i Arendal, var påminnelser om folkets krav om at myndighetene måtte hjelpe til med å skaffe korn. Det minner om hva E. P. Thomson skriver i sin artikkel fra 1971, «Moral economy and the English crowd», om folkelige protester i England og deres appell til myndighetenes forpliktende ansvar. I Norge er kornmagasinene som ble reist i sogn etter sogn på 1700-tallet, ofte med embetsmenns hjelp, et uttrykk
Spørsmålet om betingelsene for opposisjon kan presiseres til et spørsmål om protester og opposisjon faktisk ga resultater. Svaret må bli betinget: Noen ganger vant folk fram, andre ganger var det absolutt ikke gehør.
Supplikker representerte på denne tiden en kontrollert, men direkte kanal mellom undersåtter og myndigheter. Supplikkene er blitt karakterisert som et informasjonssystem.
På grunnlag av supplikkar vart ein stor del av avgjerdene i konkrete saker tekne opp gjennom heile systemet, og på grunnlag av supplikkar vart mange av dei store avgjerdene på toppen tekne, dei som ga utviklinga retning og innverknad på samfunnsforholda generelt.
Generalprokurør Henrik Stampes erklæringer fra 1760- og 1780-årene, som ble utgitt i 1790-årene, viser hvordan dette fungerte.
Tidsskriftfloraen og de mange historiske og statsvitenskapelige avhandlingene som ble levert under eneveldet, har også blitt gjenstand for nye undersøkelser. Undersøkelsene av tidsskriftene har vist hvordan en kunne balansere kritikk. Et viktig poeng er at begrensninger som lå på avisene om ikke å bringe visse typer nyheter, ikke var like strenge for tidsskrifter.
For embetsmenn som skrev og leste slike publikasjoner og andre fagtidsskrifter innen juss, religion, naturvitenskap og litteratur, var det en verden av tanker og impulser som åpnet seg. Men nettopp fordi lesergruppen var eksklusiv, var dette også akseptabelt for myndighetene. Til og med Adam Smiths kritiske appell om frihandel og kritikk av merkantilismen, som fant gjenklang hos framgangsrike handelsborgere, kunne interessere myndighetene. Også de ønsket mer handel.
Det som ikke var tillatt, var å stille spørsmål ved selve eneveldet.
Øystein Rian har understreket den systematiske svekkingen av muligheter for kritiske ytringer: fra teologiens ortodoksi, sensuren av alt trykt, forbudet mot innførsel av bøker, de ynkelige få trykkeriene i Norge, avisprivilegiene som var få og som ikke tillot virkelig nyhetsformidling i norske aviser.
På 1700-tallet ble det opprettet landhusholdningsselskaper, dramatiske selskaper samt vitenskapelige og topografiske selskaper. Samtlige hadde sikret seg myndighetenes aksept, gjerne med kongelig beskyttelse. Frimurerne hadde sine losjer i Norge fra 1749 – også disse med kongelig støtte og deltakelse fra høye embetsmenn og borgerskapets elite. Stattholderen hadde selv tatt initiativ til klubber, som Halfdans klubb i Christiania.
Selskapet for Norges Vel ble grunnlagt da eneveldet måtte løsne grepet på grunn av kommunikasjonsvanskelighetene Napoleonskrigene skapte. Det ble organisert lokalavdelinger, først med byavdelinger og senere sogneselskaper. Selskapet sto for prisutdelinger og ga ut avisa
Fram til det i 1870 ble innført årlige storting, var det den utøvende makt med konge, stattholder, regjering og departementer som møtte den folkelige opposisjonen mellom stortingssesjonene, som ble holdt hvert tredje år. Som nevnt ble ikke lovverket endret i særlig grad, det måtte søkes om en rekke saker, og klager over skatt og søknader om utsettelse eller nedsettelse ble som før sendt inn til sentralt hold. Supplikker, eller «andragender» som det nå ble kalt, strømmet derfor inn til departementskontorene i Christiania, slik de tidligere hadde strømmet til København. Det var i samsvar med § 15 i 4. november-grunnloven, som klart sa at andragender til Kongen skulle innleveres til den norske regjering.
Når Stortinget hvert tredje år var samlet i hovedstaden, behandlet det en rekke innkomne forslag. At brede lag av folket raskt hadde forstått at det dreide seg om et nytt politisk system, der den lovgivende makt var en ny arena, og der det var mulig å påvirke stortingsrepresentanter, vises klart ved stortingssesjonen i 1818. Bygder over hele Østlandet sendte klager på skatten til Stortinget. Da Stortinget likevel holdt fast ved finanspolitikken, toget østlandsbøndene mot Christiania for å «snakke med Stortinget».
I tillegg til den utøvende makt, var domstolene og pressen i kontinuerlig virksomhet mellom stortingssesjonene. Misnøye kunne som før formuleres som rettsspørsmål og føres for domstolene. Det nye var pressen. Før 1814 hadde det bare vært fire trykkerier i Norge og et begrenset antall aviser. Nå ble det etablert en rekke nye aviser, og dristige redaktører våget å utfordre grenser. Redaktørene for opposisjonsaviser som
Stortinget selv utgjorde en samlet opposisjon i møtet med Carl Johan, som ville forandre Grunnloven i monarkisk retning ved å innføre absolutt veto og opprette en norsk adel. Stortinget sto samlet i sin nasjonale, liberale opposisjon – og vant. Ingen av kongens grunnlovsforslag gikk igjennom. Selv åpnet de folkevalgte for én grunnlovsendring: I 1821 utvidet de stemmeretten til også å gjelde reindriftsamene i Finnmark – de såkalte rettighetsmenn. Men striden mellom storting og kongemakt førte til usikkerhet om retten til politisk opposisjon, selv blant stortingsrepresentanter. Representanten Jakob Hoel fra Hedmark skrev i brev til kona 9. august 1821:
Om Thinget [Stortinget] tør jeg nesten ikke skrive. Det gaar det Rygte at Breve som nogle Storthingsmænd har skrevet hjem skal være opfiskede, og man venter at en vis F:anden skal komme med Motion derom. Det er ikke mange som kan være aldeles sikker; thi endog de uskyldigste Udladelser kan mistydes. Dog vil jeg troe at man ikke snapper mig. Hvor mange Breve har du faaet med Posten?
Kongemakten hadde sine midler. I 1828 presset Carl Johan fram «Ansvarlighetsloven». Paragraf 12 gjaldt stortingsdebatter:
Stortinget selv ble også en arena for opposisjonspolitikk. Helt fra Eidsvoll kan en følge en opposisjon mot embetsmennenes dominans, med et ønske om å øke bøndenes innflytelse. Både stortingsrepresentantene Nils Bru og Hans Barlien ble anklaget for å angripe Grunnloven fordi de oppfordret til å velge bønder til Stortinget. Barlien mente at embetsmenn ikke kunne være valgbare til Stortinget, fordi de var ansatt og avhengige av Kongen.
Lenge var agitasjon i forkant av valgene heller ikke ansett som forenlig med uavhengige, frie valg. Utkast til valgloven av 1828 hadde inneholdt forbud mot agitasjon, med henvisning til et forbud mot å skaffe seg innflytelse på valgene. Bondeopposisjonen på Stortinget klarte imidlertid å forhindre at dette ble vedtatt.
Kravet om allmenn mannlig stemmerett ble reist av Marcus Thrane og arbeiderforeningene med 30 000 medlemmer. Men dette kravet ble for radikalt for Stortinget. Stortinget sluttet rekkene og lot komiteen som arbeidet med ny husmannslov, motta delegasjonen fra Lilletinget. Stortinget blandet seg heller ikke inn i de senere arrestasjonene og represaliene mot thranittene. Dragkampen mellom kongemakt og storting kom
Etter 1814 mente myndighetene fortsatt at det var ulovlig å sammenkalle allmuen med brev eller budstikke. 1765-forordningen sto fortsatt ved lag. Den ble brukt mot romsdalsbøndene som protesterte mot brennevinsskatt i 1817,
Myndighetenes virkemidler var de samme som før 1814. Når store folkemengder hadde oppfordret til ulydighet mot lovene, hadde øvet selvtekt eller forsøkt å frigjøre en arrestant, gjaldt det å plukke ut lederne, for så å straffe dem. Som før 1814 ble det oppnevnt undersøkelseskommisjoner som også kunne få utvidet mandat som dømmende kommisjoner. Sakene ble deretter gjerne forelagt Høyesterett. De velinformerte kommisjonene kunne som før 1814 foreslå å innføre noen forbedringer. Det var heller ikke etter 1814 noen vilje til å straffe hele bygdelag med innesperring. Bøter og saksomkostninger ble derimot brukt, slik at delaktighet i ulovlighetene skulle føles.
I mangel av nye lover er det viktig å se hvordan opposisjon bidro til å avklare rettstilstanden. De mange rettssakene mot redaktører og presse bidro til å avklare hvordan midtpartiet i Grunnlovens § 100 skulle forstås (se ovenfor). Trykkefrihetsforkjempere insisterte på at paragrafens ordlyd om trykkefrihet og ytringsfrihet skulle tas på alvor, og slik svant langsomt tilknyttingen til eneveldets 1799-forordning.
I 1842 ble konventikkelplakaten opphevet. Det var en seier for den lavkirkelige Haugebevegelsen. Opphevelse av denne loven førte til at en rekke organisasjoner ble etablert. Innføring av kommunalt selvstyre i 1837 førte også til økt lokal politisk aktivitet.
Når en skal studere ulike former for mobilisering, er det viktig å søke kunnskap om aktørenes virkelighetsoppfatning. Hvordan skapes en felles virkelighetsforståelse, og hvordan oppstår det enighet om samlet handling? For opposisjon i Norge etter 1814 har historikere brukt både rettsmateriale, som ikke skiller seg særlig fra kildematerialet fra før 1814, spionrapporter referert i stattholderrapporter til Kongen, samt aviser. En grunnleggende forskjell fra tiden før 1814 er forslag om lovendringer. Opposisjonen arbeidet parlamentarisk og forsto raskt mulighetene som lå i en lovgivende forsamling. Stortingsrepresentanter fremmet egne og andres lovforslag, og fikk forslag til lover som brev, petisjoner eller avisinnlegg, ofte med mange underskrifter.
Protestmarsjer var et nytt virkemiddel, som ble tatt i bruk i 1818, og som i 1823 ble brukt av bønder på Finnskogen under ledelse av den finske studenten Gottlund i et tog til Stockholm. Thranebevegelsen diskuterte om de skulle arrangere en protestmarsj for å vise styrke, men endte opp med en beskjeden delegasjon til storting og stattholder.
Som før 1814 var det forsvinnende lite voldsbruk i protestaksjonene. Opposisjonen var klar over lovens bud. Marcus Thrane advarte sine lokalforeninger mot selvtekt. Selv ikke under tvangsauksjoner på Hedmarken skulle en hindre lensmannen i å gjennomføre auksjonen. Humor var et
Betingelser for opposisjon før og etter 1814 var i stor grad avhengig av hvilken linje for opposisjon som ble valgt. Et fellestrekk er rettsbevisstheten og innsikten i lovers betydning. Opposisjonen lot være å bruke voldelige midler. Det var aldri snakk om bevæpning, det var ingen revolusjonsforsøk, ingen barrikader. I noen tilfeller kom det til selvtekt. Det var i tilfeller da gjaldt det å befri ledere som myndighetene hadde fengslet.
Opposisjonen benyttet seg raskt av forsamlingsfrihet da det ble akseptabelt. Både Thranebevegelsens arbeiderforeninger og Jaabækbevegelsens bondevennforeninger er uttrykk for dette. – Begge hadde imponerende medlemstall, opp mot 30 000, like mange som hvert tredje år stemte ved
Det kan passe å avslutte med noen linjer om 1800-talls-opposisjonens historiske bevissthet. Både Henrik Wergeland og Marcus Thrane framhevet Lofthus. Wergeland skrev i 1842 varmt om «Almuetalsmanden Christian Lofthus» i redaktør Reiersens
Han udrettede meget godt for de Almuer, han satte i Bevægelse; han vakte Regjeringens Opmærksomhed for det Udsugelsesvæsen, som gik isvang i Norge; han gjorde den bange for Folkets Fortvivlelse; han lærte den at kjende dets Nød; han bevirkede Begunstigelser for de meest Lidende, Straf over de groveste Sportulanter, og at Regjeringen iværksatte Forholdsregler imod Udsugelserne og til Afhjælpen af Nøden. Og han leed indtil Døden herfor.
Høsten 1851 hadde
[…] Den Taalmodighed, hvormed det norske Folk har taalt Fortryk og politiske Forutrettelser, har man ordentlig gjort sig til af, kaldet den «Troskab», og ophøyet den i Sang og Tale som en national Dyd. Seer man sig imidlertd tilbage,
Med andre ord; det en kunne være stolt av, var historien om motstand, og ikke den pompøse varianten om tålmodighet og troskap. Lofthus-historien viste kontinuitet ikke bare når det gjaldt kampen for lov og rett, men også når det gjaldt myndighetenes overreaksjon.
1814 som politisk vendepunkt var en hovedsak for 1800-talls-opposisjonen. Av det fulgte at de var særdeles oppmerksomme på betingelser for opposisjon. De var årvåkne for alt som lignet uretten under eneveldet, og i historiene om motstand reflekterte de åpent i pressen over kontinuitet og endring på en måte generasjonene før dem ikke kunne ha gjort.
Trosner 22. november 1711, s. 548. Dagboka i original oppbevares på Riksarkivet og finnes skannet på Riksarkivets sider:
Pedersen, A., Kornoppløpet i Arendal 1813; Sande, S., Kornoppløpene på Toten og i Trondheim, begge i K. Dørum og H. Sandvik
Stampe, H.:
Grunnloven (4. november) § 15: Alle Andragender fra Norske Borgere til Kongen, skulle først indleveres til den Norske Regjering, og forsynes med sammes Betænkning, forinden de afgjøres. I Almindelighed maae ingen Norske Sager afgjøres, uden at den i Norge værende Regjerings Betænkning er indhentet, medmindre vigtige Hindringer maatte forbyde saadant.
Straffeloven 9–29 Bøter eller fengsel.
Se også
Bjørklund s. 233‒234.
Eneveldet, som i Norge besto fra 1660 til 1814, var på mange måter et svært stabilt regime. Det besto tilsynelatende uten reelle eksistensielle trusler gjennom hele 1700-tallet, også i andre halvdel av århundret, da andre regimer i Europa falt for politiske omveltninger. Først i 1814, som følge av kong Fredrik VI’s skjebnesvangre politikk under Napoleonskrigene, ble den dansk-norske staten splittet og et konstitusjonelt styre innført i Norge. Også etter det fortsatte eneveldet som system i Danmark fram til midten av 1800-tallet. Hvis man som historiker vender blikket mot enevoldsregimet, bør man derfor ikke bare spørre om hvorfor det falt, men også om hvordan det kunne være så stabilt. Og en måte å undersøke det spørsmålet på, er å spørre hvilke vilkår og forutsetninger motstanden mot regimet hadde, og hvordan myndighetene forholdt seg til den.
Slike spørsmål faller inn under begrepet politisk kultur. Politisk kultur betegner generelt de normer og regler som styrer beslutningsprosesser og innflytelse i et samfunn, samt mer allmenne forestillinger om hva som legitimerer makt.
I de siste tiårene har det vokst fram en omfattende litteratur om politisk kultur i tidlig nytid. På 1990-tallet slo begrepet igjennom i Sverige og Danmark hos forfattere som Eva Österberg, Harald Gustafsson og Michael Bregnsbo. Hos disse betegnet begrepet mer eller mindre felles oppfatninger om hvordan politikk i bred forstand skulle bedrives, særlig innenfor lokaloffentlige institusjoner eller andre myndighetsgodkjente ordninger.
I lys av dette vil jeg trekke fram tre aspekter ved politisk kultur som er særlig relevant for dette kapitlet. Det første aspektet er det vi kan kalle regimets offisielle ideologi, altså de forestillingene om forholdet mellom statsmakt og befolkning som nedfeller seg i lovverk, offentlige uttalelser og propaganda. Den offisielle ideologien kan først og fremst fortelle oss noe om hvordan regimet ønsket at undersåttene skulle forholde seg til staten og samfunnsordenen. Den er normativ og gir sparsomt med opplysninger om hvilke holdninger og handlinger som faktisk eksisterte i befolkningen. Den offisielle ideologien er likevel mer enn en ferniss som historikerne må skrelle vekk for å finne ut «hvordan det egentlig var».
Det andre aspektet er de mer allmenne forestillinger om hva som legitimerer makt og politiske handlinger, som ikke kommer direkte til uttrykk i offentlige dokumenter, og som ikke kan sies entydig å ha sitt opphav i regimets samfunnsforståelse. De kan like gjerne være en del av en bondeideologi, eller de kan være en del av en felles verdensanskuelse eller mentalitet.
Det siste aspektet er politiske handlinger. Handlinger, både legale og illegale, kan forstås som en del av et samfunns politiske kultur, siden handlingene er betinget av og fortolkes i lys av gjeldende normer og forestillinger.
I forskningen er det en utbredt oppfatning at det var lite bondemotstand i Norge og Danmark på 1700-tallet. Men denne antatte kjensgjerningen har blitt gitt to svært forskjellige forklaringer. Den ene går ut på at bøndene på 1700-tallet rett og slett ikke hadde så mye å klage over og at det fantes gode kommunikasjonskanaler og institusjonelle ordninger hvor potensielle konflikter kunne bli løst uten vold. Knut Mykland har påstått at Norge på 1700-tallet var å betrakte som et «lavskatteland», og at staten var lydhør overfor bondebefolkningens ønsker, særlig gjennom supplikkordningen, altså ordningen om at man kunne skrive bønneskriv til Kongen.
Den andre forklaringen er at det nok var mye å klage på, men at regimet var svært repressivt og kvalte all potensiell motstand i fødselen. Bondemotstanden på 1600- og 1700-tallet hadde derfor dårlige forutsetninger for å lykkes. Øystein Rian har forklart de få bondeopprørene med den disiplinerende og pasifiserende effekten enevoldsstaten hadde på folket. Han mener staten i stor grad klarte å ta fra bøndene maktmiddel og mulighetene til å øve en effektiv opposisjon.
I dette kapitlet vil jeg fremme et tredje perspektiv. Bondemotstanden i Norge på 1700-tallet var på et vis både mer utbredt enn interaksjonshistorikerne hevder, og mer suksessfull enn maktstatshistorikerne mener. Likevel bidro den etter min mening til å opprettholde enevoldssystemet gjennom hele århundret. Et mål med dette kapitlet er å klare opp i dette tilsynelatende paradokset. Som Knut Dørum har påpekt, var det ofte et betydelig misforhold mellom de begrensningene lovverket satte for bondemotstand og hva myndighetene faktisk så gjennom fingrene med. Motstanden var dessuten ofte virkningsfull, delvis som følge av myndighetenes resignasjon og at bøndene kunne alliere seg med andre samfunnsgrupper, men ikke minst fordi øvrighet og allmue delte visse normer og forestillinger om mer eller mindre legitime og uakseptable politiske handlinger. Ifølge Dørum dannet dette normfelleskapet «grunnlag for forutsigbarhet og dialog og rom for forhandlinger og kompromisser».
Når bondemotstanden ikke reelt truet regimet, skyldes det etter min mening at den utspant seg i lys av noen grunnleggende politiske og kulturelle forestillinger, som bidro sterkt til å underbygge eneveldet. Med
Det er altså en vanlig oppfatning blant mange historikere at det var få og små bondeopprør i Norge på 1700-tallet. I løpet av 1500- og 1600-tallet ble voldsnivået og omfanget av opposisjonen nedenfra redusert i mange land.
Likevel er nok bildet av en fredelig eller passiv bondebefolkning i Norge fortegnet. Vi kan følge Gustav Sætra som regner opp fire «opprørsbølger» i Norge under eneveldet.
I tillegg til disse «opprørsbølgene» var det en rekke mer avgrensede motstandsaksjoner gjennom 1700-tallet.
Et instruktivt eksempel på variasjonen i protestformer er motstanden mot den planlagte nye matrikkelen på 1720-tallet. Matrikkelens viktigste funksjon var å være et skatteregister over fast eiendom. Når den skulle revideres, like etter en kostbar krig, var det derfor mange bønder som hadde en berettiget frykt for at dette ville medføre økte skattebyrder for bondebefolkningen. Protesten mot matrikkelen er viktig, ikke fordi den utløste massiv voldelig motstand - det gjorde den ikke. Men den var en sak som angikk hele landet, og summen av lokale protesthandlinger – falske eiendomsoppgaver, menn som nektet å stille som kjentmenn og lagrettemenn, sabotasje - bidro i vesentlig grad til at hele prosjektet ble skrinlagt.
Selv om bondemotstanden ikke utgjorde en reell eksistensiell trussel mot enevoldsregimet, var regimet likevel preget av en sterk frykt for opprør. Dette kommer ikke minst til uttrykk i det vi kan kalle regimets offisielle ideologi, altså de forestillingene om forholdet mellom statsmakt og befolkning som nedfeller seg i lovverk, offentlige uttalelser og propaganda. Den offisielle ideologien kan sies å være ett aspekt ved 1700-tallets politiske kultur, men ikke den eneste. Den offisielle ideologien hjelper oss først og fremst til å få et innblikk i hvordan regimet ønsket at undersåttene burde forholde seg til det. Vi kan kanskje framsette en tommelfingerregel om at jo mer autoritært et regime er, jo mer entydig er den offisielle ideologien. Og eneveldet var utvilsomt et autoritært regime. Likevel er det i utgangspunktet et åpent spørsmål om ideologien bør betraktes som vikarierende motiver som dekker over andre, mindre aktverdige interesser, eller om de styrende selv trodde på ideologien sin. Som vi skal se, er det kanskje heller ikke det mest interessante spørsmålet i vår sammenheng. Snarere er vi ute etter å forstå hvilken virkning ideologien hadde for forholdet mellom regimet og undersåttene.
Hvis vi skal betegne eneveldets offisielle ideologi med ett ord, kan vi kalle det for en lydighetsideologi, slik Knut Dørum har gjort.
«aff alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og høyeste hoffved her paa Jorden offver alle Menniskelige Lowe, og der ingen anden hoffved og dommere kiender offver sig enten i Geistlige eller Verdslige Sager uden Gud alleene»
Bare Gud sto altså over Kongen. Dette innebar at eneveldet fikk en teologisk, eller til og med teokratisk, legitimering. Kongen hentet sin suverenitet fra Gud. Denne forståelsen var likevel ikke enerådig. Eneveldet ble
Religionens propagandapotensiale var mer omfattende enn en enkel påstand om at kongen var innsatt av Gud. En ting er at undersåttenes trosliv var sterkt avgrenset til en ortodoks lutherdom, og at blasfemi ifølge loven kunne bli straffet med død og lemlestelse.
Siden reformasjonen hadde staten understøttet sin legitimitet med den lutherske lære, som det må sies egnet seg ganske godt for det formålet. Luther hadde understreket i sin katekisme at all øvrighet var innsatt av Gud, og at opprør mot den var et opprør mot Gud. I hustavlen, som var føyet til Luthers lille katekisme, heter det at «Enhver skal være lydig mot øvrigheten, for øvrigheten er, overalt hvor den finnes, innsatt av Gud.»
Ved siden av denne «makten over ordene» som Øystein Rian har kalt det,
Den andre siden av denne autoritære medaljen, var at den offisielle ideologien framstilte kongen som lydhør overfor befolkningen. Gjennom supplikkinstitusjonen kunne enhver skrive et bønneskriv til kongen for å fremme en eller annen sak. Denne ordningen var ifølge Knut Mykland en «kanal som sto åpen for alle, fra de høyeste embetsmenn til den fattigste allmue».
Hvis den offisielle lydighetsideologien hadde vært hele bildet av forholdet mellom Konge og undersått på 1700-tallet – hvis dette hadde vært en beskrivelse av hele den fortidige virkeligheten – ville det være vanskelig å forklare hvordan det kunne forekomme bondemotstand overhodet, for ikke å snakke om hvordan den ofte kunne være relativt vellykket. For det var den. Motstanden bar ofte frukter. Matrikkelen i 1723 ble skrinlagt. Dagskatten, som først ble utskrevet i 1712, ble gradvis redusert og helt avskaffet i 1722. Ekstraskatten ble først utskrevet i 1762, men også den ble gradvis redusert og til slutt avskaffet i 1772. Også Lofthusopprøret fikk resultater som kan betraktes som seire.
Men et samfunns politiske kultur er noe
For å mobilisere motstand, må det finnes et opplevd brudd på hva som er rett og rimelig. Og i det gamle bondesamfunnet fantes sterke normer for hva som var rett og rimelig, som, når man opplevde at de ble brutt, kunne mobilisere til motstand. Videre var dette normer som ofte ble delt av øvrighet og bønder. Nettopp derfor var de virksomme. Jeg vil trekke fram to slike overordnede normsett: legalisme og paternalisme.
Legalisme kan beskrives som et normsett som legger sterk vekt på å forsvare etablerte rettigheter. Gamle rettigheter kan rettferdiggjøres nettopp ved at de er gamle. Det at noe er sedvane, er innenfor et slikt normsett i seg
I Norge var sedvanetenkningen blant bønder koblet til viktigheten av skrevne lover og en fortrolighet med hele det feltet som har med kontrakter, skjøter og skriftlige avtaler å gjøre. Lese- og skrivekyndigheten varierte på 1700-tallet, og ble jevnt over bedre jo lenger fram i tid man kommer.
Det er ikke overraskende at betydningen av lover og skriftlige avtaler sto sterkt i det norske bondesamfunnet, som hadde en gårds- og jordbruksstruktur tydeligere preget av privat bruksrett enn det sør- og østeuropeiske kollektivbruket. Sett fra bøndenes perspektiv var legalismen dessuten en hensiktsmessig måte å argumentere overfor myndighetene på. Det fantes få eller ingen arenaer for politisk påvirkning for Kongens undersåtter. Å få til reelle samfunnsendringer gjennom politisk organisering var svært krevende, og lå nok i all vesentlighet utenfor bøndenes politiske horisont. I og med fraværet av politiske institusjoner ble forsvaret av lovbestemte og sedvanebestemte rettigheter den beste muligheten for å forhindre nye byrder og pålegg fra statsmakten. Legalismen og sedvaneretten kan med andre ord beskrives som defensive eller konservative
For det er klart at myndighetene delte de legalistiske normene. Det var viktig for regimet å fremstå som lovstyrt, i motsetning til et despoti, hvor herskeren styrte fullstendig etter egne innfall.
Dermed var det en gjensidig interesse mellom bønder og regime for at staten var lovstyrt og styret var legitimt. Forordningen fra 1721, som annonserte den nye matrikkelen, fremstilte prosjektet som at et nytt skatteregister skulle rette opp i de urimeligheter og uklarheter som hadde dukket opp med Dagskatten noen år før. Nå var krigen over og «Vi vil aldeles ikke at Vore kiære undersaattere efter een saa lang og besværlig Krig og deri beviiste allerunderdanigste Troskab og berømmelige Tapperhed i nogen Maade paa nye skulle betynges.» Her slår kongen på stortrommen når det gjelder å smiske med sine undersåtter. Matrikkelen skulle ikke føre til nye skatter eller pålegg for undersåttene. Det refereres eksplisitt til «de gamle sedvanlige skatter», som ikke skulle førhøyes.
Dette kan åpenbart leses som uforskammet svada. Og visst, undersøkelser av de ferdige matrikkelprotokollene viser at skattene ville ha økt, til dels betydelig.
Halvdan Koht fremstiller dette som at en massiv bondemotstand egenhendig stoppet matrikkelen, som et samlet regime ønsket å innføre.
Vi har allerede vært inne på viktige kjennetegn ved den kulturelle forestillingen som vi kan kalle paternalisme. Den innebar individenes plikt til å underordne seg samfunnets autoriteter, det være seg den sivile og geistlige øvrigheten eller, i privatsfæren, husfedrene. Den innebar videre at forholdet mellom de som styrte og dem som ble styrt, ble tolket som et forhold mellom far og barn.
Paternalismen har åpenbare autoritære og propagandistiske trekk. Men her vil jeg trekke fram hvordan den også kunne virke til undersåttenes fordel. Lydighetsideen hadde sitt motstykke i paternalismens andre hovedelement, Kongens og øvrighetens omsorg for sine undersåtter,
I debatten mellom historikerne, har paternalismen ofte blitt drøftet ut fra spørsmålet om bøndene virkelig delte denne forestillingen, eller om den bare var et uttrykk for statlig propaganda. På den ene siden har vi dem som i tråd med den svenske historikeren Hilding Pleijel mener at Luthers trestandslære var en integrert del av bøndenes forestillingsverden. Bøndene godtok derfor i stor grad sin stilling på bunnen av samfunnshierarkiet.
Et eksempel: Under matrikuleringen i Lister i 1723 ble flere bønder avslørt i å angi for lave verdier på sin jord og buskap. Dette kunne etter en forordning fra året før straffes med å miste gård og grunn.
«[D]enne moderation har virket een Ret Melance (kombinasjon) av frygt og kierlighed som icke er uden nøtte. Huorfor vi og formoder her udi at finde de høytærede herrers gode Approbation.»
Kombinasjonen av frykt og kjærlighet er et svært treffende uttrykk for den paternalistiske fortolkningsrammen som amtmannens beretninger er skrevet innenfor. Er ikke det det ideelle forholdet den kristne har til sin Gud, barnet til sin far, hustruen til sin husbond? Ved å gi moderate bøter for bøndenes overtredelser, oppfylte kommisjonen sin faderlige rolle. Overtredelsene fikk konsekvenser, men konsekvensene var ikke katastrofale.
Også under mer alvorlige opprør kan vi se lignende forløp. Opprørslederen mot Dagskatten i Sogn, Nils Hvithovet, ble først dømt til døden, men dommen ble senere omgjort. Det ble truet med massetiltale mot bønder flere steder, men det ble gjerne med trusselen.
Forutsetningen for denne mildhet og nåde var dog at bøndene offentlig angret sine overtredelser. Benådningene skjedde etter at man hadde stått fram og angret. Dette poenget kommer tydelig fram i forbindelse med oppgjøret etter de voldelige protestene mot ekstraskatten i Bergen på 1760-tallet. Også her var det viktig for myndighetene å fremstå som nådige. Slettebø har vist dette godt i sin masteroppgave om temaet. Kongen skulle først, som en rettferdig dommer, straffe, så, som en mild Fader, forlate.
Det viktigste er derfor kanskje ikke hvorvidt bøndene virkelig anså Kongen som en far, men at det var en forestilling som alle parter spilte på og bekreftet. Og det sentrale her er at motstanden, selv når bøndene erkjente sin «skyld», var virksom. Ekstraskatten ble avskaffet etter noen år. Det samme ble Dagskatten. Matrikkelen trådte aldri i kraft. Eneveldet var ikke et politisk system som nådeløst slo ned på det minste tegn til motstand. Snarere satte det i spill politisk-kulturelle forestillinger om straff, syndsforlatelse og nåde. Dette ga bøndenes motstand en legitimitet, så lenge regien i teateret ble fulgt. Men det bidro også til å legitimere regimet, fordi de bærende forestillingene ble bekreftet igjen og igjen, nettopp gjennom protesthandlingenes forløp.
I lys av den ovenstående drøftingen kan eneveldet nærmest beskrives som et stabilt sosialt system, slik sosiologene beskrev det for noen tiår tilbake.
Bøndene, derimot, har siden Ernst Sars sin fremstilling på slutten av 1800-tallet gjennomgående blitt tolket som kongetro enevoldstilhengere. Riktignok fremhevet Sars, som Koht en generasjon senere, at de norske bøndene var bærere av en lang frihetstradisjon. Likevel, bare gradvis ble de politisert innenfor rammene av den nye staten.
Sars’ og Seips syn har åpenbart mye for seg. Samtidig har det i senere tid blitt nyansert og utfordret. Flere har påpekt at det skjedde endringer i bøndenes holdninger til enevoldsregimet før 1814, og at man kan finne en bevissthet om mer moderne politiske ideer også hos bønder i 1814. Bønder i opposisjon til myndighetene, for eksempel under Lofthusopprøret på 1780-tallet, begynte å omtale seg selv som landets økonomiske fundament, kanskje en indikasjon på innflytelsen både fra fysiokratiske ideer
En indikasjon på endringer i den politiske selvforståelsen hos mange bønder er at det kom inn bondeforslag om ny Grunnlov til Eidsvollsforsamlingen som tok klart avstand fra eneveldet, slik blant andre Eirik Holmøyvik og Mona Ringvej har poengtert.
Det er med andre ord mulig å argumentere for en gradvis vending bort fra eneveldets politiske teater fra slutten av 1700-tallet, da alternative og potensielt mer undergravende tanker hos bondebefolkningen kom til uttrykk. Poenget bør ikke trekkes for langt, men deler av bondestanden tok del i de politiske ideene som sirkulerte i Europa etter den franske revolusjonen. Samtidig presset inntredenen i Napoleonskrigene regimet i mer repressiv retning, alt mens de politiske konstellasjonene endret seg.
Revolusjon og krig var dermed med på å endre den politisk-kulturelle konteksten mange forsto seg selv innenfor, også blant bønder. Gjennom det aller meste av 1700-tallet bidro derimot bondemotstand til å legitimere, snarere enn å undergrave, enevoldsregimet. Bondeprotester ble utspilt innenfor et politisk teater med betydelige religiøse konnotasjoner, hvor overtredelse, skyld og lydighet utgjorde den sentrale forståelsesrammen. Denne rammen ble svekket de siste tiårene av regimet. Eneveldet i Norge falt ikke som følge av et internt opprør. Men da det åpnet seg en mulighet for endring i 1814, var de gamle rammene for å forstå forholdet mellom Konge og undersått på noen måter allerede undergravet.
Jakten på felles mentaliteter i tidligere historiske perioder kommer kanskje aller sterkest til uttrykk i den franske historikeren Jaques LeGoffs utsagn om at han var på jakt etter «det som Caesar hadde til felles med den ubetydeligste soldat i sine legioner, Ludvig den Hellige med bøndene på sitt gods, Christoffer Colombus med matrosene på sine Caraveller», her sitert i
Handlingsaspektet ved politisk kultur er særlig framhevet i Sennefelt 1996 og
For en nærmere redegjørelse for historiografien knyttet til maktstats- og interaksjonsperspektivet, se
Om bøndenes rolle i den franske revolusjon, se f. eks.
Generelt om hverdagsmotstand, se f. eks.
I Christians V’s Norske Lov 6-1-7, heter det at «Hvem som overbevisis at have lastet Gud, eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levendis af hans Mund udskæris, dernæst hans Hoved afslais og tillige med Tungen sættis paa en Stage.»
Lovteksten finnes i Christians V’s Norske Lov, 6-4-1.
For en kritikk av dette synet, se
Se Margit Løylands kapittel.
For et konkret eksempel, se
Juridisk embetseksamen for sorenskrivere ble innført i ved forordning 10. februar 1736, se
Sitert fra
Forordning om matrikkelen, 19. okt 1722.
Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling; Ms. Fol. 125, Kladdebok om Matrikkelen i Lister og Mandal: Brev fra Wilhelm Resen til Bartholomeus Vogt, 31.juli 1723.
Mestad (red.) 2013.
Om bøndenes selvforståelse, se
Se
«Den 29de Septembris 1786 blev fornævnte Arrest iværksat. Anførerne var Major Wivet, Lieutnant Hagerup og Fogden Dahl, hver forsynet med blot Kaarde i Haanden, og 4re Under-Officerer og 50 Soldater omringede Lofthus sin Gaard. Soldaterne havde man overleveret skarpe Patroner. Under alt dette, undrømmer alligevel Lofthuus. En Soldat og en Under-Officer blive da befalet at tage sig en Hest og sætte efter ham, samt beordret hvor de traf ham, at kløve hans Hoved eller skyde ham for Panden, og den som giorde det, lovedes en Doucers af 10 riksdaler. Officererne og Fogden sagde at Lofthuus skulde blive en lovløs, landflygtig og æreløs Mand. […] Aldrig kunde nogen Arrest paa en meere fæl og gyselig Maade være iværksat!»
Slik skildra ein av forsvararane i rettsoppgjeret etter Lofthusoppreisten, prokurator Aarøe det første arrestasjonsforsøket på Kristian Jensson Lofthus.
I løpet av dei fire åra som hadde gått sidan oppreisten
Lofthusoppreisten i 1786 og 1787 fekk eit langt etterspel. Først gjennom rettssaka som gjekk frå kommisjon til Høgsterett.
Våren og sommaren 1786 skreiv allmugen til Kongen om vanskelege levekår. Kornmangelen var prekær. Folk hadde lite mat, og dei hadde heller ikkje pengar å handle for. Mange var blitt gjeldsslavar under borgarane i byane. Innbyggjarane betalte også mange og høge skattar, i tillegg til at embetsmennene kravde dei for store summar for den minste oppgåva dei utførte. Folk klaga over eit sportelregime, dvs. eit avgiftsnivå, som hadde gått heilt av skaftet. Embetsmenn forlangte mykje høgare betaling enn tidlegare for å utføre skifte og andre offentlege tenester. Svært urimeleg, meinte folk, og reagerte også sterkt på at dei vart pålagt å betale for tenester dei ikkje hadde nytte av, eller tenester dei utførte for andre. Ille var det
Kristian Lofthus stilte seg i spissen for omfattande protestaksjonar mot statens sportelregime og skattepolitikk og borgarane sine handelsprivilegium. Han var sjølv bonde og skipper frå Vestre Moland i Aust-Agder, og ein av dei som personleg hadde utfordra lokale embetsmenn og borgarar i Arendal fleire år før oppreisten. Det hadde lenge vore sterke motsetningar mellom bønder og borgarar i området på grunn av spesialordninga som hadde gitt bøndene eit visst forretningsmessig spelerom via dei såkalla Nedenes-privilegia.
I juni og juli 1786 reiste Kristian Lofthus to gonger til København for å få kongemakta i tale. Han møtte ikkje den sinnsjuke Kristian 7., men kom oppglødd heim med det han sjølv meinte var oppmodingar frå fungerande konge, kronprins Fredrik, om å samle inn meir dokumentasjon som kunne prove dei elendige forholda vanlege menneske levde under. Lofthus sørgde for nye klagebrev som han ivra for at flest mogeleg skulle underteikne. I august og september reiste han og fleire utsendingar rundt i amtet og oppmoda innbyggjarane til å velje to representantar frå kvart kyrkjesokn som kunne følgje Lofthus på ei tredje klagereise til København hausten 1786. Alle stader samla folk inn pengar til reisa. Planen var at Lofthus og utsendingane skulle dra til København så snart hausttinga var over i oktober.
Fleire hundre underskrifter, lokal organisering og val av utsendingar og fleire mønstringar av store folkemengder viste at innbyggjarane stod saman bak klagene dei ville bere fram for kongen. Klagebreva bygde på retorikken om at kongen som landsfader ville gripe inn når innbyggjarane
Lofthusoppreisten var den store mobiliseringa av innbyggjarane under det dansk-norske eineveldet. Allmugen viste krefter når dei ved fleire høve samla seg i store grupper for å protestere mot pengekrav, arbeidsplikt og matmangel.
I starten fungerte kommisjonen mest som lynavleiar for innbyggjarane si misnøye, seinare som styresmaktenes domstol. Kommisjonsmedlemene høyrde til dei fremste embetsmenn i landet og var frå starten
Dei som forklarte seg for kommisjonen, ønskte å få fram eigne problem og forstod ikkje kvifor styresmaktene ville arrestere Lofthus. Han ville jo bare hjelpe landsmennene sine til å få fortalt om matmangel, dyrt korn og kravfulle embetsmenn. Allmugerepresentantane understreka kor viktig det var for dei å delta i klagene over urimeleg skatteauke, uoversiktleg avgiftsnivå og utsugande embetsmenn. Og, ikkje minst, at desse klagepunkta kunne nå heilt fram til kongemakta i København. «Folket har følet Nød. Folket har følet Byrderne at voxe, ligesom dets Kraft til at bære dem er aftaget», skreiv kommisjonen etter å ha høyrt klage på klage over høge avgifter, skattar og kornprisar.
I november 1786 reiste lofthusdelegasjonen frå Agder saman med åtte utsendingar frå Telemark mot København. Men Lofthus fekk vite at det ikkje var trygt for han å reise heilt fram, så han snudde i Helsingør. Dei fleste andre reiste vidare og blei verande i København heilt til dei fekk leidebrevet som Lofthus var blitt lova. Dei rakk så vidt heim til kommisjonsavhøyra starta i januar.
Allmugen i alle kyrkjesokna i amtet var kalla inn. Over 350 menn frå 23 sokn kom for å møte kommisjonen i januar og februar 1787. Dei fleste avhøyra blei gjort i Kristiansand rådhus, men dei dagane rådstova var for lita, flytta kommisjonen rettsmøta til madam Gjerdrums hus i Kongens gate. I starten blei innbyggjarane avhøyrt gruppevis og forklarte seg i fellesskap om korrupte embetsmenn, matmangel og ulovleg handel. Først seinare vart dei avhøyrt ein for ein. Kommisjonen strevde med å få grep om fakta. Dei som var inne til avhøyr, må ha vore einige om å tåkelegge hendingsforløp og handlingane til enkeltpersonar. Punkt for punkt la allmugen fram kva dei ville klage over. Kommisjonen ville vite kven som hadde skrive under på dei ulike klagebreva som Lofthus hadde sendt rundt hausten før, men sleit med å få tak på kva som eigentleg hadde skjedd. Bøndene heldt saman, ville ikkje angi enkeltpersonar eller attfortelje hendingsforløpet. Dei var samstemte om kva dei hadde å klage over, og lite villige til å peike ut enkeltpersonar. Kommisjonen fekk ingen presise svar på spørsmåla sine. Dei kunne ikkje prove kven som hadde skrive under på ulovlege klager og nøsta i ullen materie.
Lofthus sjølv vart innkalla fleire gonger undervegs for å forklare og kommentere spørsmåla. Særleg galdt det å finne ut kven som hadde
Døme på slike bortkomne dokument var følgebrevet som presten i Bygland hadde skrive for å forklare arrestasjonen av fire lofthusmenn i Setesdal.
Den talrike flokken med lofthustilhengjarar som hadde samla seg i Birkenes, følgde kvarandre vidare til tingsamlinga i Lillesand 2. og 3. oktober. Der møtte dei fleire tilsvarande grupper frå andre stader i amtet. Forklaringane rundt dei konfiskerte og bortkomne papira endra seg i løpet av avhøyra. Etter å ha tenkt seg nøye om kom nemleg representantane frå dei øvre bygdene i Råbyggelag på at dei vel eigentleg ikkje hadde
I staden for å ha fokus på dei bortkomne dokumenta understreka allmugen at utsendingane deira hadde hatt løyve til å underteikne nye klagebrev på deira vegner, med deira namn. Men, presiserte dei, utsendingane hadde bare hatt løyve til å skrive under klagebrev om det dei lokalt meinte var kritikkverdige tilhøve, klager som «passede sig paa deres Tarv».
Klagene over embetsverket vart spesifiserte i høve til lokale futar, prestar, lensmenn og sorenskrivarar. Verst farne var sorenskrivarane Kristian Brønsdorph i Vestre og Hans Smith i Austre Råbyggelag. Innbyggjarane la mellom anna fram dokumentasjon på overdriven skyssplikt og arbeidsplikt, kostbar skatteinnkrevjing, for høge avgifter og omkostningar ved skifte etter dødsfall. Futar og sorenskrivarar kravde inn avgifter dei ikkje hadde heimel for, og dreiv urettferdig utskriving av soldatar og utlikning av handelsskatt. I enkelte bygder var folk særleg opptekne av handelsskatten fordi dei livnærte seg med fedrift og var avhengige av å drive dyra til dei større marknadene ved kysten. I løpet av avhøyrsdagane kom mange fram med skiftebrev og skattebøker som prov for klagene.
Å skifte etter eit dødsfall i nær familie kunne vere vanskeleg nok, om ikkje sorenskrivaren også skulle ha store summar for å dekke reiseutgifter, opphald og skrivepapir. Eit nokså absurd utslag av krav om ekstraavgifter var at embetsmenn tok betalt per side når dei skreiv eit dokument. Fleire utnytta denne ordninga ved å skrive svære bokstavar og sløse med plass og papir. I enkelte tilfelle kunne eit enkelt ord gå over tre‒fire liner og ta mest ein tredel av arket.
Allmugen forstod at embetsmennene måtte ha inntekter dei kunne leve av, men understreka at utgiftene dei hadde til embetsverket, måtte samsvare med tenestene dei fekk i retur. Prisane på skifteforretningar og anna måtte fastsetjast slik at kongens tenarar kunne leve av embetsinntektene utan at allmugen blei heilt utarma. Men det var ikkje bare kostnadsnivået som var problemet. Betalingsmåten var det også. Fleire stader understreka bøndene at dei ønskte å betale utgifter som landskyld og tiende i pengar i staden for i dyrebart korn. I tillegg klaga dei over det dei meinte var urimelege utgifter. Kveghandlarane t.d. bad om å ikkje bli ilagt handelsskatt for det dei tok med seg av dyr for naboar, enker og andre som ikkje sjølve hadde høve til å dra til marknaden i kjøpstaden. Dei protesterte også på at tinghaldspengar og utpantingsgebyr til lensmennene var blitt dyrare.
Lofthuskommisjonen sende fortløpande rapportar til kanselliet i samband med avhøyra. Rapportane førte raskt til resultat. Enkelte embetsmenn mista jobben, og det kom nye reglar for handel og nye takstar for embetstenester. Det er ingen tvil om at kongen sette ned kommisjonen for å mildne presset frå allmugen og roe stemninga som hadde bygt seg opp utover hausten og førjulsvinteren 1786. Kommisjonen støtta da også bøndene i fleire av klagemåla. Av det dei hadde høyrt i løpet av nokre vinterveker i Kristiansand, forstod dei at innbyggjarane trong korn og truverdige embetsmenn. Ikkje minst var kommisjonen lydhør for klagene
Opplevinga av at kommisjonen arbeidde for å fremje innbyggjarane sine synspunkt for Konge og regjering, endra seg raskt. Så fort folk hadde reist heim frå møtet med kommisjonen, vart Kristian Lofthus arrestert. Han hadde kjent seg rimeleg trygg så lenge han var på heimlege trakter, men 15. mars vart han lurt ned til familien Stenersen sitt hus i Lillesand, arrestert og frakta om bord i ein båt som segla austover mot Akershus.
Våren 1787 var ikkje bare embetsmenn, men også kjøpmenn og trelasthandlarfamiliar i Arendal redde for kva som kunne skje med dei. I mange år hadde byborgarane drive ein svært hardhendt handel med tømmerleverandørane sine. No sendte dei nye engstelege meldingar til København der det stod at hordar av vanlege allmugemenn samla seg og truga med å overfalle både embetsmenn og borgarar på open gate.
I fleire år etter at kommisjonen flytta arbeidet sitt til Akershus, gjennomførte dei nye avhøyr av Lofthus.
Var Lofthus ein opprørar som truga statsstyringa og den etablerte kongemakta, eller var han ein velgjerar og ein talsmann for folk som bare ville gjere kongen merksam på dei vanskelege levekåra sine? Kommisjonen meinte i starten at folk på Agder og elles hadde god grunn til «rebellion», men rettsoppgjeret avdekker ulike syn på Lofthus og på den måten han leia oppreisten på.
Forsvarar, prokurator Bull, la sterk vekt på at Lofthus hadde tatt på seg rolla som leiar fordi han ønskte å hjelpe sine medmenneske. Lofthus «[…] saae de forurettelser og de Mangler som saa meget trykkede hans Medborgere». Ryktet om reisa til København spreidde seg, sa forsvararen, og la til: «Mængden anseer ham som deres Velgiører, og troe at deres Nød vil blive letted ved ham.»
Forsvarar Bull argumenterte på si side for full frifinning.
Påtalemakta stod på sitt. Lofthus hadde leia eit opprør som kunne truge heile styresettet. Dei ville ikkje vere med på at han var folkets representant, eller ein utvald talsmann. Tvert imot, han var ei farleg urokråke, opphavsmann til og hovudperson bak «stempling» og «tumulter», sa aktor. Lofthus hadde hissa allmugen til oppreist, lura folk til å klage, loge for sine næraste vener, produsert falske underskrifter og skapt misnøye utan grunn. Lofthus hadde forårsaka opprør og fortente dødsstraff:
Lofthus nekta hardnakka for at han var så revolusjonær som styresmaktene ville ha det til. Han hadde ikkje «[…] samlet Allmuen til Oprør, men til deres egen Frelse og til Afhjelpning af de Fornærmelser de hidindtil haver lidt», sa han i eit av avhøyra på Akershus.
Tiltalen mot Lofthus var samla i åtte punkt.
Gjestgivar Elisabeth Kristensen hadde i august 1786 spurt kva Lofthus ville gjere dersom kongen og kronprinsen likevel ikkje støtta aksjonen.
Forsvararane Bull og Aarøe ville ikkje godta at møta med kronprinsen skulle vere noko trusselargument. Ingen kunne vel tenkt at det var noko straffbart i å hjelpe dei som bare ville vise regjeringa «[…] sine Medborgeres Undertrykkelser, for siden at faae dem afhiulpne», hevda Bull.
Aktorat og forsvarar heldt fram med å argumentere mot kvarandre. Forsvarar Bull ville få Lofthus frikjent. Han hadde ikkje lurt folk til å
Lofthusoppreisten var den største, men likevel ein av fleire folkelege aksjonar mot styresmaktene under eineveldet.
Både den store oppslutninga som oppreisten fekk, og det arbeidet kommisjonen gjorde, synte at styresmaktene måtte ta klagemåla på alvor. Lofthusoppreisten førte raskt til endringar i sportelregimet og når det galdt embetsstillingar, tømmerfløting og kornhandel.
Lofthusstriden starta lokalt, men fekk eit nasjonalt nedslagsfelt. Klagene frå allmugen og den måten lofthustilhengjarane organiserte striden på, blei viktige korrektiv til statsforvaltningspraksisen under eineveldet. Men etterspelet etter lofthusoppreisten er også interessant med tanke på kva tiltalen gjekk ut på, og kva lover og forordningar som vart brukt. Like så er det viktig å vite korleis både dei tiltalte og aktorat og forsvar argumenterte og prosederte mot denne tiltalen. Det kan fortelje oss i ettertid meir om korleis oppreisten vart oppfatta i einevaldsstaten og, ikkje minst, korleis han påverka allmenne oppfatningar og juridisk praksis i ettertid. Den folkelege mobiliseringa under lofthusstriden og andre tilsvarande aksjonar har lagt føringar for korleis samfunnet organiserte nye styringsstrukturar og folkerepresentasjon også etter at eineveldet var avskaffa.
Allmugen forstod at embetsmennene måtte ha inntekter, men dei måtte ikkje vere så store at folk ikkje kunne overleve. Folk ønskte ikkje å styrte heile samfunnsstrukturen. Dei ville ikkje gjere noko som var
Bøndene stila klagene sine til kongen. Det er blitt oppfatta som ei naiv tru på kongemakta og på at «Han far» ville undersåttene sine vel, og at det var embetsverket som var den reelle motpart. Historikarar har i seinare tid lagt vekt på at bøndene følgde aktuelle spelereglar og derfor nytta kongetruskap som eit retorisk grep når dei vende seg mot styresmaktene. Det er også peika på at det skjedde ei endring i synet på bondeallmugen i løpet av 1700-talet, eit maktstatsparadigme. Bøndene gjekk frå å vere eit nødvendig onde til å vere den ressursen staten bygde på. Denne endringa gjorde også noko med synet på korleis sterke grupper i samfunnet la meir vekt på samarbeid med bøndene på slutten av 1700-talet enn dei hadde gjort tidlegare.
Forskarar har i ettertid hatt ulike syn på om Lofthusoppreisten styrka organiseringsevna blant meinigmann, eller om ho, tvert om, styrka disiplineringsevna og -viljen hjå kongemakta. I så fall var det eineveldets maktapparat som lukkast og kom styrka ut av striden og ikkje vanlege innbyggjarar.
Supplikkinstitusjonen var den lovregulerte måten å klage på, men allmugen brukte alle dei verkemidla dei hadde når det var nødvendig. Øystein Rian har på meir generelt grunnlag slått fast at jo meir folk klaga, jo betre hadde dei det, og at «der bøndene klaget mest, hadde de minst skatter og avgifter».
Frå tidleg 1800-tal og framover har historikarar og andre vore opptekne av kva oppreisten betydde for samfunnet og samfunnsutviklinga. Mange legg vekt på dei meir langsiktige etterverknader hendingane fekk. Så seint som i 2006 skreiv t.d. Rian at innhaldet i kommisjonsrapportane etter Lofthusoppreisten kan vere viktig bakgrunnsmateriale for å forstå demokratiutviklinga som følgde, og at
Trond Bjerkås og Knut Dørum understrekar i boka
Dette meir komplekse synet på verknadene av Lofthusoppreisten har ikkje alltid vore like dominerande. Lofthus si rolle har stått sentralt i vurderingane av oppreisten, men historikarar konkluderer ulikt om kor stor gjennomslagskraft aksjonen hadde. Var regimet imøtekomande overfor allmugen, eller var dei tvert imot, ei kraftfull disiplinerande makt som var ute etter å vise at dei hadde full kontroll? Christen Pram skreiv alt i 1787 nærast panegyrisk i tidsskriftet
Sætra, Fiskaa og Rian er blant dei som har nyansert synet på verknadene av oppreisten og framheva at staten bevisst brukte kommisjonen som eit disiplinerande styringsverktøy. Dei «avromantiserer» biletet frå tidlegare historikarkollegaer, og understrekar korleis styresettet heile tida hadde kontrollen og nærast bare lét som bøndene hadde noko dei skulle ha sagt ved at dei fekk møte for ein nyoppnemnt kommisjon. Sjølv om undersåttane kom til orde i kommisjonen, var det den andre parten som hadde kontroll. Men, staten møtte ei rørsle som var godt organisert. Allmugen heldt saman, sjølv om styresmaktene gjorde sitt beste for å bryte samhaldet. Fiskaa meiner at Lofthusoppreisten gav folket viktige erfaringar i og med at dei delvis lukkast som politiske aktørar i stor stil. Samtidig fekk styresmaktene erfaring i å møte motstand. Gustav Sætra understrekar at allmugen samarbeidde godt på tvers av næringsgrunnlag og geografi, innland og kyst. Organisering og politiske strategiar blei gjennomført på ein så slagkraftig måte at Lofthusoppreisten blei ei politisk læretid for folk fram mot 1814 og tida etter, hevdar han.
Tidsaspektet var ikkje uvesentleg da lofthussaka enda i Høgsterett i 1799. Langt unna dei som i si tid hadde hatt hovudrolla i oppreisten. Og langt unna det miljøet og dei folka som mest 15 år tidlegare hadde mobilisert for betre livsvilkår for seg og sine familiar. Under det lange rettsoppgjeret frå kommisjon til Høgsterett hadde dei juridiske forsvararane argumentert bort den politiske brodden i uroa. Slik fjerna dei den farlege sida av oppreisten utan at det gjekk utover rettsapparatet si ære.
[…] aldrig kunde han eller nogen tænkt, at en god Handling kunde blive strafværdig, og at det skulde ansees som en Forbrydelse, at […] befrie sine Medborgere fra HungersNød og for Embeds-Mændenes og de Handlendes Udsuelser.
Orda opprør, oppreist og uro er brukt om ein annan i denne teksten. Kjelda brukar som oftast opprør. I mi nynorske tekst felle det naturleg å nytte oppreist når eg ikkje direkte viser til rettsmaterialet sine eigne formuleringar.
Lofthuskommisjonen 1787–92 hadde også fleire underkommisjonar og spesialkommisjonar, m.a. Moltkekommisjonen. Generalfiskalen anka på vegner av regjeringa kommisjonsdomen til Høgsterett, som avsa endeleg dom i 1799, to år etter at Lofthus var død etter ti år i fengsel.
I Rentekammeret sitt arkiv i Riksarkivet finst det fleire underskrivne klagebrev og lovmessig utførte supplikkar frå Vest-Agder saman med det øvrige lofthusmaterialet. Sjå også
Etter dei to første reisene til København sommaren 1786 samla Lofthus inn nye underskrifter og sende til kronprinsen. Breva er datert 7. august 1786. Eitt av dei har 143 underskrifter, eitt anna 329. NRA, EA-4061 Danske Kanselli, Skapsaker, F, L0102, Skap 16, pk. 7I. Avhøyra refererer val av to representantar frå alle kyrkjesokn i amtet. Dei fleste av desse møtte til den store tingsamlinga i Lillesand, men ikkje alle følgde med til København. Minst 26 representantar frå Nedenes og Råbyggelag og 8 frå Bratseberg amt følgde Lofthus via Kristiansand og Stathelle til Helsingør. Nokre få snudde og reiste heim saman med Lofthus. Talet på kor mange som drog til København, varierer.
Til dømes blir det rapportert at folkemengda var utrusta med kårdar og gevær i forkant av tingsamlinga i Lillesand 2. og 3. oktober og i samband med samlinga på Lofthus. I redsle for nytt arrestasjonsforsøk var folk også væpna i slutten av november 1786 og i aksjonen etter at Lofthus vart arrestert i mars 1787.
DRA, Højesteret 1794–1979, Domssager 1799, 0328–0405, nr. 167.
NRA, EA-4061 Danske Kanselli, Skapsaker, F, L0102, Skap 16, pk. 7VIII, s. 102 (forestilling frå november 1787).
I rapport frå avhøyr av innbyggjarane i Austad og Sandnes sokn i Setesdal (
Lofthus hevda at leidet galdt seks veker frå han fekk det i hende 28.12.1786, aktor frå då det var utferda i København. Lofthus henta leidebrevet hjå Tarald Væding, som kom heim like før nyttår (
Seinare, under avhøyra på Akershus, meinte kommisjonen at Lofthus heldt tilbake, eller hadde gøymt unna, embetsbrev, klagebrev, skifte og andre dokument som allmugen hadde levert inn for å underbygge klagemåla sine. Sjå note 25.
Dei to lofthusutsendingane Tarald Rise og Jørgen Birkeland vart arrestert på tingsamling på Ose i Bygland prestegjeld 26. september 1786 saman med representantane Gunnar Flateland og Daniel Jorde frå Valle prestegjeld. Embetsverket, representert ved kaptein Barnholt, sokneprest Jæger og lensmannen i Bygland, sørgde for dokumentasjon i form av eit forklarande brev til amtmannen og for fangetransport sørover. Dei fire fangane blei eskortert av fangevaktarar frå dei ulike lensmannsdistrikta dei passerte.
Mykje av materialet som er oppbevart i Riksarkivet i Oslo, er skanna og plassert under emneknaggen «Opprør og uroligheter» på Digitalarkivet [www://media.digitalarkivet.no/db/contents/]. Delar av lofthusmaterialet i Riksarkivet skal bearbeidast vidare for digital tekstpublisering.
Mellom anna arveskiftet etter Rasmus Erlandsson og Gunhild Ommundsdotter Bjørkestøl 1784. NRA, EA-4061 Danske Kanselli, Skapsaker, F, L0100, Skap 16, pk. 7VI.
Sjå Løyland 2018: 148 ff. og NRA, EA-4061 Danske Kanselli, Skapsaker, F, L0101, Skap 16, pk. 7VIII.
Fire lokalkjende menn var involvert i arrestasjonen av Lofthus. Lensmann Salvesen fekk seinare merke at folk såg på han som den store svikaren. Våren 1787 vart han forflytta til Arendal som tollinspektør, og lofthustilhengjarar forsøkte fleire gonger å ta han til fange. Til dømes låg Gjermund Tøra og tretti andre menn på lur i tre båtar for å fange Salvesen i ei bukt dei visste han måtte passere på reise mellom Hesnesøy og Arendal. Men Salvesen blei åtvara og dukka ikkje opp.
Stiftamtmannen rapporterte 27. mars at ca. 800 menneske hadde vore til stades. Generalmajor Dietrichson meinte det var ca. 2000 den 23. mars og ca. 800 den 24. mars. NRA, EA-4061 Danske Kanselli, Skapsaker, F, L0101, Skap 16, pk. 7VII.
«Almuen fra Nissedal og Treungen, samt Omblie og Giævedal i Raabygdelauget vare allerede udkomne og Antallet voxet til 800 Mand», rapporterte stiftamtmann Adeler 27. mars 1787 (op.cit.).
«… vidste ikke hvilket Øyeblik de af en sværmende Flok kunde blive overfaldte, og bevare Liv og Eyendomme …». Rapport frå Adeler 30.mai 1787 (op.cit.). Adeler refererer her til ei frykt som skulle ha vara ei stund (jf.
Lofthus var lite samarbeidsvillig og godtok ikkje forsvararane som kommisjonen valde. Han ville føre saka si sjølv og trenerte sakshandsaminga ved ikkje å ville legge fram skriftleg dokumentasjon. I 1789, to og eit halvt år etter arrestasjonen, var han framleis kampvillig og augna von om ei betre løysing på situasjonen. Rapporten gjengir eit brev som han skreiv heim til kona, Else Sofie Dannevik, men som kommisjonen nekta han å sende fordi dei meinte han instruerte henne om dokument som framleis måtte vere på Lofthus (
Gunder Gundersson Rise, Torkel Johansson Steine og Ole Gregersson Sangereid vart utpeikt som hovudmenn i aksjonen etter at Lofthus vart arrestert. Gunder Rise blei dømd til fengsel, dvs. straffearbeid på næraste festning i tre år og ei bot på 60 riksdalar. Ole Sangereid fekk to års fengsel. Ommund Ånonsson Seldal, Halvor Jakobsson Tørvolt, Vrål Tellevsson Hovatn, Ånon Pedersson Stie og Torjus Knutsson Åmli vart alle dømd til fengsel i eitt år og til å betale 60 riksdalar kvar i bot. Ommund Karlsson Furre, Åsmund Larsson Rodalen, Knut Pedersson Stoveland, Mikkel Bentsson Væding, Halvor Kjetilsson Gauslå og Torkel Johansson Steine blei alle dømd til å arbeide eitt år på næraste festning. Åsul Olsson Rise og Gjermund Jonsson Tøra vart frikjende, Aslak Svensson Håbbesland var død.
Klagene mot Lofthus gjekk ut på at han:
ved hjelp av skriftlege opprop hadde fått folk til å trasse forbod og velje utsendingar til å reise til København for å klage saman med han. hadde endra innhaldet i klageskriva og illuderte at klagene kom frå allmugen i staden for han sjølv, og at han hadde ført opp falske støttespelarar og namn på folk utan løyve. hadde organisert vaktmannskap heime på garden sin som skulle verne han og berge han frå å bli overmanna av styresmaktene. hadde spreidd det ryktet at han hadde reisepass og løyve frå kongen eller kronprinsen til å reise rundt i landet for å samle underskrifter, samt sørgje for sitt eige vakthald. hadde medverka til å stanse bodstikker frå futen som galdt hans eigen arrestasjon. saman med innbyggjarane i Birkenes hadde sørgt for å lauslate fleire av sine eigne emissærar etter at dei var arrestert, og samtidig fjerna det skrivet som kunne dokumentere at dei hadde vore ute i oppdrag frå han. hadde samla allmugen til «oppløpet» i Lillesand 2. oktober 1786 og dermed fått dei til å bryte forbodet mot den type forsamlingar. Og at han sjølv hadde streifa rundt i distriktet saman med større eller mindre grupper med tilhengjarar som til dels hadde fungert som vaktstyrke for Lofthus. stod bak opprop som var utdelt og spreidd til innbyggjarar i Nedenes og Råbyggelag, og som oppfordra dei til å velje utsendingar til København og at han hadde organisert samlingar for desse.
«Forholdet til Norge og kornforsyningsproblemene var med på å endre holdningene hos sentrale politisk-administrative aktører», skriv Herstad i boka om kornmonopolet. Han meiner Lofthusoppreisten kan ha fått leiinga i Rentekammeret til å tenkje på konkrete reformar i kornhandelen. «Sikkert er det at da Lofthuskommisjonens innstilling kom opp i kollegiet i København, hadde allerede Rentekammeret bestemt seg for fri kornimport sønnafjells» (
Sjå m.a.
Rian, brev til Kjeldeskriftkommisjonen, 27.10.2006.
Op.sit. 482.
Sætra understrekar at under Lofthusreisinga fekk bøndene politisk makt (
Sjå også
Med bildet
Men den parlamentariske bondeopposisjonen hadde røter i ein eldre tradisjon for bondereising (jf. Sandvik og Bjerkås sine kapittel i denne boka). Når det gjeld organisert motstand, har fleire historikarar sett ein forløpar i Haugerørsla. Halvdan Koht meiner beint fram det var haugianarane som «bar bondereisinga fram».
Å trekke slike linjer finn vi teoretisk grunnlag for i nyare forsking, der samfunnsvitarar som Charles Tilly og Sidney G. Tarrow framhevar betydninga av ein opposisjonell tradisjon: Organisering og samhandling er blitt utvikla over tid, utprøving og erfaring er nedfelt som ei form for kollektiv læring gjennom generasjonar og i aukande grad ved utveksling på tvers av regionale og nasjonale grenser.
Som bakgrunn for det lange løpet vi her skal følge, må vi sjølvsagt ha i minne korleis 1800-talets samfunn var i stadig endring. Den sterke auken i folketal ga i seg sjølv eit pådriv til økonomisk og sosial omstilling. Stikkord for djupstrukturelle endringar er omlegging av landbruksnæringa frå sjølvforsyning til sal, ny teknologi, begynnande industrialisering, migrasjon, emigrasjon og byvekst. Der gamle fellesskap forvitra, voks det frivillige foreiningslivet fram og opna nye arenaer for samvær og samhandling. Betre skolestell og betre vilkår for kommunikasjon var grunnleggande føresetnader for det vi i ettertid ser som framveksten av det moderne organisasjonssamfunnet.
I første del av dette kapitlet vil eg gi eit riss av den parlamentariske opposisjonen, slik den blei profilert under leiarskap av Ueland og seinare Jaabæk. For tida etter 1837 er det sjølvsagt aktuelt å ha sideblikk til utviklinga av det kommunale sjølvstyret, men det er det rikspolitiske feltet vi særleg skal sikte oss inn mot. Som rimeleg er, må vi søke å avklare den grunnleggande motivasjonen for bøndenes opposisjon:
Vidare vil eg trekke linjer gjennom eit felt som meir spreidd og fragmentarisk er behandla i forskingslitteraturen:
Er det mogleg å identifisere ein profilert bondeopposisjon på Stortinget gjennom heile tidsspennet vi skal følge? Ei rekke historikarar har søkt ei slik avklaring. Faglege perspektiv har gjerne sprunge ut av den såkalla tokulturlæra, der ein legg til grunn at det innanfor den norske staten fanst to fundamentalt forskjellige samfunnsgrupper: folk flest – det vil i hovudsak seie bøndene – og ein fåtalig elite, representert ved embetsstand og borgarskap.
Sverre Steen har peikt på motsetningane mellom marknadsorientering og naturalhushald som utgangspunkt for å sjå lengre linjer i bøndenes politikk, samtidig som han knyter an til sentrum‒periferi-aspekt og til det kulturgeografiske skillet mellom aust og vest i Norge.
Haugerørsla fekk eit skot for baugen da leiaren i 1804 blei fengsla for lengre tid, skulda for samfunnsskadeleg verksemd. Rettssaka mot Hans Nielsen Hauge (1771–1824) var enno ikkje avslutta da riksforsamlinga kom saman på Eidsvoll i april 1814. Men dei mest alvorlege skuldingane var lagt til side, og det ser ikkje ut til å ha vekt vidare motstand at fleire av bonderepresentantane i Eidsvollsforsamlinga var haugianarar. Sterke haugianarnamn finn vi også på listene over tingmenn som møtte til dei første stortingssesjonane – og no var det nok ein og annan som frykta at desse ville rotte seg saman for å «nedtrykke embedsklassen».
Den norske grunnlova av 1814 var etter tidas målestokk svært liberal. Stemmeretten var rett nok knytt til embete eller eigedom. Men ettersom norske bønder for størstedelen var sjølveigarar og Grunnlova i tillegg ga stemmerett til dei som leigde matrikulert jord, kan ein rekne at mellom 30 og 40 prosent av alle menn over 25 år fylte krava. Vallova hadde dessutan eit påbod om at 2/3 av stortingsrepresentantane skulle komme frå landdistrikta.
No var ikkje Nergaard den einaste som ville mobilisere bøndene i rikspolitikken – fleire var med og drog i same lei. Særleg markant var telemarkingen Peder Soelvold. Gjennom bladet
I tidsrommet 1815–1830 ser vi ein tendens til at det var austlendingar som dominerte ‘bondebenken’, med særleg tyngd i representasjonen frå Hedemarken og Kristians amt.
At bøndene i 1833 blei så talsterke på tinget, sette ein støkk i den etablerte eliten – somme såg det beint fram som «Uvidenhedens Triumph og Barbariets Forløber».
I lys av tokulturlæra er det lettare å sjå dei sosiokulturelle utfordringane stortingsbøndene møtte. Dei måtte spele ei gjesterolle på eit framant teater, seier Hans Try – språket var forma av embetsmennene, og argumentasjonen måtte tilpassast Kristiania-opinionen.
I 1833 møtte O. G. Ueland første gong på Stortinget. «Han kom som ud af Fjeldet i det ruklede og ujevne Heskestads Præstegjeld», skal den meir erfarne bonderepresentanten Jon Nergaard ha sagt.
Men alt på den første tingsamlinga hadde Ueland merkt seg ut som eit politisk talent. Han blei oppfatta som klartenkt og slagferdig – presis i uttrykksmåte, likevel med ei fengande form. Gjennom taktiske kompromiss klarte han å samle ulike fløyer, og snart sto han som bondeopposisjonens fremste representant. Mange har framheva hans fine framferd og «elskværdige Personlighed». Men både tilhengarar og motstandarar skulle etter kvart få erfare at Ueland hadde ein nær usliteleg pågangsvilje. Som taktikar blei han både beundra og berykta – dei argaste motstandarane karakteriserte han som listig og slu.
Da Søren Jaabæk i 1845 møtte på tinget første gong, heldt han seg tett til Ueland i alle viktige saker. Men han visste også å markere seg, og kom snart til å sette farge på debattane i tingsalen. Først i 1860-åra, da Ueland var ved å trøytne, aksla han seg til å tre fram som leiar for bondeopposisjonen – utan nokon gong å bli så samlande som forgjengaren hadde vore.
Dei representerte rett nok kvar sine amt, men det var ikkje mykje som skilde i sosial og kulturell herkomst mellom folk frå det eine og det andre sørvestlandske bygdelaget. Ueland var fødd i Lund sokn, rett vestanfor grensa til Lister og Mandals amt, Jaabæk i Holum – no ein del av Mandal kommune. Begge kom frå små kår, begge blei i unge år, etter eit minstemål av opplæring, sett til å vere lærar i den lokale omgangsskolen. Begge gifta dei seg ‘oppover’ til større og betre gardar, og begge kledde ei rekke verv i sine heimlege lokalsamfunn, både før og under perioden dei tente som tingmenn.
Dette var kvardagar Jaabæk kunne kjenne seg igjen i – også han gardbrukar med mange offentlege verv, og etterspurt som rådgjevar for bygdefolk i smått og stort. Under stortingssesjonen og i det første brevet han skreiv til den eldre representanten, hadde han tydelegvis etter tidas skikk nytta stive tiltaleformer. No inviterer Ueland i spøkefulle ordelag til ein meir jamnbyrdig tone: «sig aldri mere ‘De’ til mig» – gjorde Jaabæk det, skulle Ueland vite å svare: «Høivelbaaren skal jeg kalde Dig i hver anden Linie (…)!»
Med inspirasjon særleg frå britisk historieskriving, der religiøse rørsler tidleg fekk ein sentral plass i fagdebatten om drivkrefter i sosial og politisk utvikling,
Dei som representerte bondestanden på Stortinget, blei i samtida skulda for å fremme eigne interesser meir enn dei støtta opp om det nasjonale fellesskapet. Dette synet har hatt innpass også hos historikarar som såg etter linjer i 1800-talets opposisjon. Her kan fagdebatten stundom ha preg av personlege klagemål og forsvarstalar – ikkje minst kjem dette til uttrykk i omtalen av Ueland. Ernst Sars skutta seg mot det han såg som «udpræget almuemæssigt» ved Uelands tenkesett, og hevda hans påståtte liberalisme når alt kom til alt var avgrensa til det som tente «de for hans samfundsklasse særegne interesser og fordomme».
Marthe Hommerstad har systematisk søkt etter ein bondepolitisk profil dei første tiåra etter 1814. Ho bekreftar at bøndenes økonomiske interesser i høg grad var styrande, og at engasjementet var sterkast i «de nære ting» – som tilhøve rundt jordeigedom, skattlegging og privilegiepolitikk. Når dei skulle fremme og forsvare sitt syn, bygde bonderepresentantane gjerne på vurderingar om kva ein måtte sjå som rett og rimeleg. Men dei kunne også spele opp til patriotisme, slik dei talte om landets allmenne vel og om respekt for Grunnlova.
Det er også grunn til å minne om den internasjonale bakgrunnen for utviklinga av Stortinget som politisk arena. Den første tida etter 1814 var Europa prega av reaksjonen som følgde den store franske revolusjonen. Etter julirevolusjonen i 1830 dreidde stemninga, og liberalismens idear vann fram på breiare felt. Norge var ein ung stat, utan eigne rikspolitiske tradisjonar. Ofte sto det meir å lese i norske aviser om utviklinga i Frankrike og England enn om norsk politikk.
Som vi alt har vore inne på, meiner Steen det er meir fruktbart å nytte andre synsvinklar enn den som siktar langs aksen liberal–konservativ. Han peiker på klassekjensla som eit grunndrag i Uelands samfunnssyn, og på ein djup uvilje mot embetsmennenes makt. Steen minner også om at landbruket lenge var basert på eit naturalhushald der varebytte mellom bygder og landsdelar betydde mykje. Når bøndene selde varer, var det først og fremst for å skaffe pengar til skatt, avgifter og renter på lån. Da såg dei seg sjølvsagt tent med mest mogleg frie vilkår for varebytte, samtidig som dei ville halde kontante utlegg så låge som råd var. Med dette som utgangspunkt kan vi følge ei linje gjennom mykje av bondepolitikken, der eklektisk liberalisme, offentleg sparing og kommunalisme utgjer hovudelementa i ein større heilskap.
Seip følger langt på veg Steens synsmåte når han skisserer «[d]et tunge sig i bondepolitikken». Han peiker særleg på koplinga mellom sparing og «antibyråkrati». Sparinga kom tydeleg til uttrykk i saker som galdt embetsmennenes inntekter og pensjon. Men bøndene søkte også å spare bygdesamfunnet for offentlege kostnader ved å velte så mykje som mogleg
Den andre store saka Ueland fronta på denne tida, galdt organisering av lokalstyret på bygdene. Det var ein stor siger for bøndene da formannskapslovene under den same stortingssesjonen endeleg fekk fleirtal. Ueland gjekk dessutan systematisk inn for å auke folkeleg deltaking og erstatte embetsmennenes ‘ekspertstyre’ med lekmannsskjønn. Han meinte mellom anna at ein godt kunne klare seg utan sorenskrivarens hjelp i delings- og skyldsettingsforretningar, og at lensmannsombodet skulle vere eit folkeleg tillitsverv. Vidare meinte han det burde vere fritt val av forlikskommissærar. Han gjekk også inn for å opprette sokneråd, og han ville ha ei juryordning der lekfolk fekk medverke. Også denne linja kan seiast å ha eit dobbelt siktemål: bondekommunalisme og offentleg sparing.
Både Ueland og Jaabæk var inspirert av liberalismen, som økonomisk konsept og som politisk ideologi. Men hos Jaabæk låg det ideologiske engasjementet djupare – han var ein ivrigare og meir «følgestreng» liberalist, seier Hans Try. Ueland kunne nok i prinsippet støtte tanken om allmenn stemmerett, men Jaabæk gjekk meir målbevisst inn for å inkludere breie lag av folket i dei politiske prosessane. Der Ueland i sin «grunnlovskonservatisme» veik tilbake for alt som kunne rokke ved det etablerte styresettet, kunne Jaabæk argumentere for å løyse banda mellom stat og kyrkje, avskaffe monarkiet og redusere det militære forsvaret til eit minstemål. Med sine djerve utspel og si bratte form blei Jaabæk omstridd både mellom bondepolitikarane og mellom sine eigne veljarar.
1800-talets sosiale og økonomiske endringsprosessar måtte sjølvsagt verke inn på det politiske feltet, både for dei som sat med styringsansvar og dei som sto i opposisjon. Industrialiseringa var i emning, pengehushaldet breidde seg også på bygdene, og eit aukande behov for vegar og annan infrastruktur la stadig sterkare press på statsfinansane. Sjølve styringssystemet frå 1814, der embetsmennene i realiteten hadde det avgjerande ordet i alle maktinstansar, kom under aukande press. Vedtaket om årlege storting (1869) opna også for sterkare trykk og meir samanheng i det rikspolitiske arbeidet. Dette var bakgrunnsbildet da Jaabæk kring 1870 slo inn på nye vegar og engasjerte seg meir aktivt i systemkritisk politikk. På dette feltet skulle han søke alliansepartnarar langt utanfor
Det store oppgjeret i striden mellom statsmaktene kom til å utspele seg rundt konfliktar vi i kortform omtalar som «statsrådssaka» og «vetostriden». Dette sakskomplekset rokka ved sjølve fundamentet for «embetsmannsstaten», og førte til sterk polarisering av all politisk debatt. På Stortinget fylka dei stridande flokkane seg bak harde frontar. Utan støtte frå bøndene kunne ikkje Johan Sverdrup (1816–1892) ha reist den venstrekoalisjonen som vann fram med kravet om riksrett – eit krav som mobiliserte breidt også mellom bondeveljarar ved stortingsvalet 1882. Med riksrettsdommen i 1884 fekk vi i realiteten eit systemskifte: Parlamentarismen var knesett som grunnleggande styringsprinsipp.
Bondeopposisjonen var aldri heilstøypt. Motsetninga mellom storbøndene på Austlandet og representantar frå meir karrige sør- og vestlandske bygder slo titt nok igjennom.
I takt med dei allmenne moderniseringsprosessane blei stadig større delar av samfunnslivet prega av folkeleg medverking. Her skal vi merke oss eit tidsskille kring 1840, da det moderne konseptet for frivillig organisering fekk gjennomslag. Ei frivillig foreining skulle ha formulert formål, skrivne statuttar, individuelt medlemskap og eit styre som var demokratisk valt. Lokale lag kunne slutte seg til ein organisatorisk overbygning på
Da bondesonen Hans Nielsen Hauge reiste sin lekmannsopposisjon innanfor den norske statskyrkja, fekk han tilhengarar i alle landsdelar. Ettersom Hauge også inspirerte til næringsmessige tiltak, fekk nettverket eit dobbelt siktemål: Dei truande skulle støtte kvarandre både åndeleg og materielt. Da Hauge i 1802 utforma meir institusjonaliserte rammer for samhandling, fekk rørsla ein fastare struktur. Lokalt leiarskap blei formalisert ved utpeiking av «Ældste» eller «Opsynsmænd». Ved brevveksling, reiseverksemd og kolportasjon av skrifter skapte dei sine kanalar for kommunikasjon. Kontaktnettet blei oppretthalde også etter Hauges død i 1824.
Første generasjon haugianarar hadde stort sett bakgrunn i bondesamfunnet. Dei bygde sitt trusfellesskap med utspring i det nære samfunnets primærgrupper: hushaldet og arbeidsfellesskapet på eit gardsbruk eller i ei familiebasert handverksbedrift. Det næringsmessige samarbeidet blei lagt opp etter mønsteret for familiedrive jordbruk eller handverksproduksjon. Møta dei heldt, hadde form av ein utvida husandakt. I tråd med den klassiske sosiologiens omgrep for samhald og samhandling kan vi karakterisere dei haugianske venneflokkane som fellesskap med sterke trekk av
Med bakgrunn i det gamle samfunnets orden var leiarskap basert på paternalismens prinsipp. Som øvste leiar hadde Hans Nielsen Hauge ei form for høvdingmakt. Vennene har skildra han som ein mild og audmjuk mann, men med ein styrke i vesen og veremåte som ga han ein særeigen autoritet. Han naut stor respekt for sin bibelkunnskap, og han blei møtt med den age trusfellar meinte tilkom ein mann Gud sjølv hadde kalla til ei stor forkynnargjerning. Målretta knytte Hauge til seg enkeltpersonar – helst unge menn, i visse tilfelle også kvinner – som skulle danne grunnstammen i ein flokk av særleg tiltrudde venner. På tidas vilkår utgjorde desse ein organisatorisk elite. Dei blei sett til å leie verksemda «i Hovedstæderne», og til å peike ut gode leiarar på mindre stader i sin del av landet.
Fleire av neste generasjons haugianarar var i 1842 med på å grunnlegge Det Norske Misjonsselskap (NMS), den første landsdekkande organisasjonen tufta på det moderne organisasjonskonseptet. Haugerørsla hadde eit rikt potensial, men det var dei nye samanslutningane som opna for brei deltaking, som realiserte organisasjonsdemokratiet og ga lekfolk faste rammer for samhandling. Det er likevel trekk ved det haugianske nettverket som peiker fram mot Habermas’ omgrep om ei
Som tidlegare nemnt var det haugianarar med både i riksforsamlinga 1814 og i dei første stortingssamlingane. I ulike delar av landet gjorde dei seg også gjeldande innanfor det lokale sjølvstyret.
I sin omtale av Arne Bergsgårds verk om Ueland og bondepolitikken reflekterer Sverre Steen rundt dei historiske røttene til politiske samanslutningar i Norge. Han viser til «den vanlige lære» om engelske og til dels franske forbilde for organisering, men han vil også peike på eit heimleg grunnlag:
Vi må ikke se bort fra at partiene kan bygge på småsamfunnene, på det selskapelige samliv i bygdene og i by-laugene […] Er det urimelig å tro at Uelands første politiske parti i 1839 var dannet som en «selskapelig sammenslutning» av bondetingmenn, et «belag» av særlig art i hovedstaden?
Det Steen her nemner som Uelands første politiske parti, må vere samarbeidet han la opp til stortingsbøndene imellom, m.a. ved at dei møttest til rådslag under sesjonane. Alt frå første stortingsferd har han vore bevisst på verdien av samråd med likesinna – og vist vilje til å påverke der han meinte det var noko å vinne.
Ueland skreiv løpande notat om reisene sine til Stortinget; her oppgir han reiserute, kor han gjorde stans og ofte kven han møtte. I 1851 drog han heimanfrå 13. januar og overnatta i Flekkefjord før han drog vidare til «Jaabek ved Mandal» – Vi treng knapt spørre kven som hyste han der. Så er det ikkje urimeleg å tenke seg at dei to bondetingmennene slo følge vidare til Kristiansand, der Ueland oppgir at han «formedelst
I Kristiania hadde bondetingmennene meir eller mindre faste møteplassar. Oftast samla dei seg på hyblane dei hadde ute i byen, gjerne kveld etter kveld. Var det noko særleg om å gjere, kunne dei opne døra for ein jurist eller ein pressemann dei hadde tillit til. At dei samla seg til slike møte, blei sett på med mistru av meiningsmotstandarane, og kraftig kritisert av redaktørar i konservative aviser: Dette lukta av «Partivæsen», noko som enno var for eit skjellsord å rekne. Mellom bøndene gjekk det jamvel rykte om at dei blei overvaka av politiet.
Fram til 1871 sat ikkje Stortinget samla meir enn kvart tredje år, og sesjonane skulle helst ikkje strekke seg over meir enn tre månader.
I den gamle bygdekulturen var belaget ei forpliktande samanslutning for dugnad og felles løft, både i arbeid og til fest. Steen er nok inne på noko når han omtaler bondetingmennene sitt hopehav som eit belag «av særlig art i hovedstaden». For også her galdt det å mønstre alle mann alle – til politisk dugnad!
Nemninga ‘parti’ finn vi brukt gjennom heile 1800-talet, som for eksempel om dei ulike meiningsfløyene ved riksforsamlinga på Eidsvoll, og seinare om flokkar av representantar som samarbeidde frå sak til sak på Stortinget. Som vi alt har vore inne på, herska det lenge ein uttalt motvilje mot at politikarar forplikta seg til samarbeid over tid – idealet var den uavhengige representanten som tok stilling på sjølvstendig grunnlag. Rasjonelt botna denne haldninga i bekymring for at meir eller mindre tilfeldige maktkonsentrasjonar skulle skiple vilkåra for open og velfundert saksbehandling.
Eit moderne parti skal representere visse interesser, rekruttere politiske leiarar, bearbeide opinionen og mobilisere veljarar ved offentlege val. Innanfor vestleg liberal tradisjon er dette partisystemet stegvis utvikla, ofte med utspring i samarbeidsgrupper innanfor parlamentet. På eit seinare stadium kan slike «representantparti» søke støtte frå eit breidt organisert «veljarparti» – eller dei kan bli kasta, dersom veljarane meiner dei ikkje held mål.
Tidleg teikna det seg eit skille mellom stortingsmenn som støtta regjeringa (dei «ministerielle»), og representantar som markerte seg i opposisjon. Innanfor opposisjonsflokken kunne ein skille mellom bondetingmenn og
Både Ueland og Jaabæk støtta fleire av dei sentrale punkta i thranittane sin petisjon til Stortinget. Det fekk dei betale for når mange som før var støttespelarar, no snudde seg vekk.
Eit dristig forsøk på formalisert samarbeid mellom opposisjonens menn var Reformforeningen, stifta 1859. Sverdrup var initiativtakar, og han fekk tidleg Uelands støtte til ideen.
Tida var så avgjort ikkje mogen for partidanning etter engelsk forbilde, slik Sverdrup hadde sett det for seg.
Som Grundlag for Sælskabet har jeg tænkt mig blandt Andet at Sælskabet maatte have en Hovedbestyrelse; i ethvert Amt maatte Foreningen have Afdelinger. Saavel Hovedbestyrelsen som Afdelingerne maatte have regelmæssige Møder. Fra Afdelingerne maatte 1 a 2 Gange om Aaret sendes Deputerede til en Generalforsamling under Ledelse af Hovedbestyrelsen. [Hovedbestyrelsen] maatte have Ret til at iværksætte de Beslutninger som ere fattede af Generalforsamlingen, og desuden kunne handle selvstændigt i Sælskabets Aand o.s.v.
Her er så avgjort noko som minner om Marcus Thranes organisering av arbeidarforeiningar eit lite tiår tidlegare. Men framfor alt er det ein modell bygd over konseptet for organisering innanfor frivillig sektor, som i Norge hadde vunne innpass på 1840-talet (sjå ovanfor).
Først frå 1857 blei det ført nøyaktige referat frå stortingsdebattane.
Etter at dette bladet gjekk inn, var Ueland stadig på leit etter eit høveleg talerøyr. Lenge var Kristiania-avisa
Stortingsbøndene diskuterte mottiltak, men dels mangla dei ressursar, dels mangla dei tilgang til abonnentar mellom sine eigne. Om lesekunsten kanskje var vidare utbreidd mellom allmugen enn ein tidlegare har antatt, var det enno få bønder som heldt eit blad.
Seip karakteriserer Thranerørsla og Jaabækrørsla som «for tidlig fødte partiorganisasjoner». I motsetning til representantparti dreier det seg her om veljarar i samforstand innanfor eit representativt demokrati. Da Marcus Thrane i 1848 gjorde sin første framstøyt for å aktivere meinigmann i politikken, hadde han ikkje sjølv nokon formell posisjon. Mellom tilhengarane hans var det dessutan mange som mangla stemmerett. Da Søren Jaabæk i 1865 tok fatt på sitt prosjekt, sto han på høgda av sin politiske karriere. Foreiningane han fekk i stand, kom langt på veg til å fungere som veljarorganisasjon til støtte for sakene han fronta på tinget.
I mangt var desse rørslene ulike, seier Hans Try, men han peiker også på klare fellestrekk. I politiske saker sto dei ikkje langt frå kvarandre; dei bygde begge på den klassiske liberalismens grunnsyn. Dei fleste krava thranittane la fram i petisjonen til Kongen, kunne både Ueland og Jaabæk slutte seg til (sjå ovanfor). Det mest radikale kravet galdt allmenn mannleg stemmerett. Etter kvart kom Thrane til å gi uttrykk for meir revolusjonære synspunkt, og tapte nok sympatisørar på det. Jaabæk blei også skulda for å gli i sosialistisk lei, men han var omhyggeleg med å forsikre at han støtta demokratiet som styreform.
Kvar i si tid vann desse rørslene høg tilslutning – grovt anslått opp mot 30 000 medlemmer. Thranerørsla rekrutterte både i by og bygd, stort sett frå lågare sosiale lag. Alt i alt skal det ha vore stifta om lag 400 foreiningar, men mange av desse kom aldri i jamn drift. Utbreiinga var i hovudsak avgrensa til det sørlege Norge og Trøndelag, med tyngdepunkt på Austlandet. På Vestlandet finn vi berre spreidde lag, og rørsla nådde aldri Nord-Norge.
Når det gjeld organisering, må Jaabæk ha sett Thrane si verksemd som noko av eit lærestykke. Her viste det seg kor mykje det betydde å nå ut med skriftleg agitasjon på regulær basis. Både Thrane sjølv og dei næraste støttespelarane hans reiste rundt, møtte folk og heldt talar, men over tid var det
Try framhevar det nyskapande i Thranes organisasjon – eit tidleg utslag av det enno nye fenomenet som i samtida blei kalla «Assosiationsaanden»: å skipe samanslutningar for eit felles formål, velje leiarskap, betale kontingent og rådslå om korleis ein best kunne fremme si sak. For å få i gang slike tiltak kravdest det mellom anna lese- og skrivekunnskap, og det tok tid å opparbeide grunnleggande foreiningsteknisk kompetanse. Mange av arbeidarforeiningane hadde da også eit heller vaklande fundament.
Da Jaabæk nesten 20 år seinare tok fatt på si organisasjonsbygging, var det mange fleire som hadde skaffa seg grunnleggande erfaring – ikkje berre med frivillige lag, men også med det kommunale sjølvstyret. For mellom Jaabæk sine tilhengarar hadde fleirtalet stemmerett. Try
Bondevennene fekk aldri vald eit eige landsstyre, men «Overbestyrelsen i Mandal» – det vil i praksis seie Jaabæks heimelag – tok seg rett til å fungere som overordna organ. Bladet
Ingen av desse rørslene fekk noko langt liv. Thranerørsla blei som kjent rettsforfølgd og braut saman da Thrane sjølv og fleire av dei mest aktive tilhengarane blei dømt for planar om revolusjon.
Nes landsokn femna om spreidde grender i det berglendte landskapet som omkransar byen Flekkefjord. Som ellers i det sørvestlandske kystbeltet var det magre kår for jorddyrking, og gardane blei sterkt oppdelte. Bøndene måtte berge seg ved mangesysleri. Det lokale bondevennlaget blei skipa hausten 1869, under namnet Næs Sogns Folkevenforening. Møteprotokollen er dessverre gått tapt, men mykje av verksemda kan ettersporast gjennom møtereferat og andre opplysningar gjengitt i
Etter møtereferata å dømme tente foreininga eit stykke på veg som samtalelag, ein diskusjonsklubb som tok opp likt og ulikt av interesse for samfunn og fellesskap – «saasom at afskaffe de altfor store og kostbare Gjæstebud, Brylluper, Ligfærd (Gravøl), Barsøller, at vise Afsky for Drukkenskab, paavise at en troende Kristen ikke bør føre Krig og dræbe Mennesker».
På det lokale planet markerte dei seg med kritiske spørsmål til heradsstyret, for eksempel ved å krevje rekneskapsbøkene utlevert for ettersyn – dei hadde mistanke om misleghald. Heradsstyret nekta; dei skulle ha seg fråbedt å bli kikka i korta av denne «saa kalte Bonde eller Folkeforening».
Som ellers i landet var også denne foreininga særleg aktiv i valår, både ved kommune- og stortingsval. Ved riksval var det bondevenner som toppa valmannslistene, og dei støtta naturleg nok sine eigne. Det tok ikkje lang tid før formannen deira, Johannes Loga, kledde vervet som viseordførar og deretter ordførar. Det er både stoltheit og patos i deira eigne utsegner om framgangen – som Johannes Loga uttrykte det, da han sto som vinnar av valmannsvalet 1870: «Det Gud vil have frem kan intet Menneske forhindre»!
Dagsorden var ellers styrt av sakene Jaabæk og Overbestyrelsen i Mandal sendte ut til lokallag over heile landet. I Nes kunne dei gjerne overgå Jaabæk i ‘jaabækianisme’: Kom det forslag om nedskjering av lønn til embetsmenn, foreslo dei ytterlegare kutt – opptil 200 spd. lågare for kvart steg på skalaen. Meinte Jaabæk at «unødvendige» embete burde leggast ned, fekk han høgrøysta bifall. Etter å ha gjort det av med skoledirektørar og veginspektørar slo nessokningane kjekt frampå om at også futane kunne unnverast. Da meinte sjølv Jaabæk det gjekk for vidt, og ga dei ei skrape i
Ikkje slik å forstå at lokalforeininga kjende seg forplikta til å følge Overbestyrelsen i eitt og alt. Den omstridde sak nr. 33, med forslag om mistillit til Stang-ministeriet, vann tilslutning i Nes. Men foreininga var splitta i synet på direkte val (sak nr. 11), og sa seg usamde i Jaabæks meining om inndriving av «Smaagjæld» utanom lova (sak nr. 8).
Ein kan nok få inntrykk av at dei dreiv det vel langt i pengepugeri – som om dei i nyvakna medvit om at dei no, når dei endeleg kunne gjere
På det lokale planet kjem ønsket om brorskapsband også til uttrykk i forslag om praktiske ordningar. På nyåret 1873 gjorde bondevennene i Nes vedtak om at ingen medlemmer av foreininga skulle saksøke kvarandre utan at konflikten først var lagt fram for eit internt utval på tre til fem menn. Innanfor det offentlege rettsstellet hadde lokalsamfunnet sitt forliksråd, men bondevennene meinte altså det var naturleg at konfliktar der lagslemmer sto mot kvarandre, skulle løysast innanfor deira eige fellesskap.
Som over alt i landet mobiliserte også nesbøndene sterkt ved det såkalla riksrettsvalet 1882.
Den breie støtta til Venstre og riksrettssaka var nok ikkje alltid grunna i djup forståing for det politiske spelet. Førjulsvinteren 1883 arbeidde den tidlegare bondevennformannen, no nyslått venstreleiar i Nes sokn, Johannes Loga, med ei «Erklæring» som skulle overtyde nølarane om
Det var vel kjent at Ueland i si tid hadde stemt imot grunnlovsendring som skulle gi statsrådane adgang til Stortinget. Men sjå om ikkje den gamle hovdingen likevel hadde peikt mot dagens venstrepolitikk. På Bakka-mannens spørsmål om det ikkje ville vere tenleg at statsrådane kunne kallast til møte med tingmennene, skal Ueland ha svart: «Du har Ret! Saa maa ske.» Men ettersom han var «af de finere Politikkere», såg han djupare i saka og fann at tida enno ikkje var moden:
Nu Fortiden har vi for mange Embedsmænd i Thinget, men naar vi som nu er vælger paa disse til Præsidenter m.v. saa faar vi dem til dels med os paa et eller andet Forslag. Jeg frøgter! At naar Statsraadet kommer i Thinget disse Hrr da staa og bukke, og sige ja til hvad Stadsraadet forlange;
Her måtte ein vise tolmod – bøndene måtte først skaffe seg ein sterkare plattform på Stortinget. Men Ueland var trygg på at ein gong skulle den gamle orden falle:
For min Del skulde jeg ønske Stadsraadet i Thinget, jeg skulde sige dem mange drøie Ord; men Tiden er endnu ikke kommen, men efter hvert som det norske Folk gaar frem i Oplysning, vil det ske og bør det ske…
Dermed hadde Ueland talt frå grava. For sør- og vestlandske bønder sto han enno som grunnfast autoritet. Og døde autoritetar gjer seg berre vel så godt som levande, det har Johannes Loga visst å spele på.
Styret for Næs Sogns Venstreforening høyrde alt til den kommunalpolitiske eliten da dei gjekk i gang med det nye laget, alle styremedlemmene
Slik den lokale bondevennforeininga hadde støtta opp om dei mest ytterleggåande standpunkta i Jaabæks politikk, heldt venstrelaget fram med å markere radikalisme. Men ser vi nærare på sakene dei tok opp dei første åra, er det tydeleg at nære, bygdepolitiske spørsmål snart sprengde seg inn. Det er ei slåande motsetning mellom radikalismen desse venstremennene viste i rikspolitiske saker, og konservatismen som kjem til uttrykk i lokalpolitikken. Dei hylla gjerne parlamentarismen og ønskte både «kirkelige og borgerlige reformer». Men heime i bygda ville dei ha legdordninga tilbake i fattigstellet, lærarane ville dei helst fø i naturalia, og dei ville halde fast ved pliktarbeid i vedlikehald av vegane.
Når det galdt bygdepolitikken, kjende dei på kroppen kva moderne ordningar kosta. Og no kosta det i kontant skilling – for mange fall det langt tyngre enn å yte i naturalia og arbeidsplikt. Her ser vi klare utslag av haldningane Sverre Steen framhever, når han peiker på motsetningane mellom marknadsorientering og naturalhushald som ein nøkkel til å forstå bøndenes politikk (sjå ovanfor). Rikspolitikken opplevde nesbøndene på avstand – her hadde dei råd til å reformere, så lenge dei hadde sine eigne folkevalde til å kontrollere utgiftene. Når slike saker jamt over fekk meir overflatisk behandling i medlemsmøta, kan det skuldast at lands- og amtsvenstreforeininga ikkje alltid pleidde kontakten like omsorgsfullt. Men det var nok også slik at rikspolitiske problem i rolegare tider blei opplevd som noko fjernt.
Bondeopposisjonen utgjorde aldri ei einsarta gruppe. Særleg markant var skilnaden mellom storbønder frå det klassedelte Austlandet og tingmenn med bakgrunn i ein meir egalitær sør- og vestlandsk bygdekultur. I mange saker sto dei likevel saman, og i visse reformspørsmål gjekk
Den parlamentariske bondeopposisjonen vann styrke på 1830-talet, da bøndene for første gong var i fleirtal på tinget. Skal vi forstå bakgrunnen for dette gjennomslaget, må vi følge lengre linjer i utviklinga av utanomparlamentarisk opposisjon. Da kan det i første omgang synast søkt å ta utgangspunkt i ei religiøs rørsle. Hans Nielsen Hauge forfekta aldri idear om endring av det etablerte styresettet. Men slik kyrkja var med på å bære statsbygnaden – ikkje berre under eineveldet, men til langt opp mot vår eiga tid – kunne religiøs opposisjon lett oppfattast som trugande for stat og samfunn. Fleire historikarar har da også sett Haugerørsla som ein forløpar for 1800-talets opposisjon mot embetsmannsstaten. Med Thranerørsla blei det på politisk grunnlag reist ein folkeleg opposisjon, i hovudsak tufta på liberalismens idear. Mykje av det thranittane sto for, løfta Jaabækrørsla vidare fram, no innanfor eit program som skulle fremme bøndenes interesser.
I det historiske bildet må vi sjølvsagt ha blikk for den sterke folkeveksten som prega 1800-talet, for grunnleggande endringar i samfunnsstruktur og skiftande vilkår for kommunikasjon. Skulle ein nå fram med samfunnskritikk og nye idear, måtte dei opposisjonelle tankane ha grunnlag i ein brei opinion. Gjennom omfattande agitasjonsreiser, ved å satse på eit korps av dyktige mellomleiarar og institusjonalisere ein skikk for vennebesøk, brevveksling og kolportasjon av skrifter, var Hauge den første som makta å bygge eit nesten landsomfattande nettverk for folkeleg opposisjon. Thrane og hans støttespelarar reiste også som agitatorar, men no – ved midten av 1800-talet – kunne det trykte mediet vere eit vel så viktig middel til nettverksbygging. Thranerørsla var forbilde da Jaabæk i 1860-åra grunnla bondevennrørsla og gjorde
Malmanger og Sørensen, snl, sist oppdatert desember 2014.
Sjå f.eks.
Frå Claus Pavels dagboksnotat 1815‒1816, her gjengitt etter
Sjå f.eks.
Steen 1964: 253 ff. og passim;
Try 1979: 459.
Bergsgård 1932-I: 70.
Her etter Bergsgård 1932-I: 68.
Bergsgård 1932-I: 70.
Jaabækarkivet (SAK): Brev frå O. G. Ueland til S. Jaabæk, datert 30.10.1846. [I Jaabækarkivet er det bevart seks brev frå Ueland frå tidsrommet 1846‒1850. Alle desse er forma som svar på brev Ueland har fått frå Jaabæk. I privatarkivet etter Ueland (RA) er det bevart ei samling brev til Ueland frå i alt 31 namngitte stortingsmenn, men ingen brev frå Jaabæk og ingen frå Sverdrup. Spreidde tilvisingar til brev frå desse to til Ueland er å finne hos
Jaabækarkivet (SAK): Brev frå O. G. Ueland til S. Jaabæk, datert 30.10.1846.
Grunnlaget for tiltalebeslutninga av 1809, punkt B.
Bergsgård 1932-I: 570 ff.;
Sjå f.eks. Bergsgård 1932-I: 169 og 1932-II: 13.
Bergsgård 1932-I: 17 ff.
Uelandarkivet (RA), pakke 2: Bok med diverse notat.
Bergsgård 1932-I: 72 ff.; 103 f.; 369 og passim.
Etter ordninga som galdt 1818‒1857, blei stortingssesjonane haldne kvart tredje år på vårparten, året etter stortingsval. Frå 1859 var det – framleis kvart tredje år – haustsesjonar. Etter vedtak 1869: årlege storting. (
Jaabækarkivet (SAK), brev datert 18.10.1849.
Jaabækarkivet (SAK), brev datert 22.11.1850.
Brev frå Ueland til Sverdrup datert 03.09.1858, gjengitt i
Brev frå Ueland til Sverdrup datert 03.09.1858, her gjengitt etter
Som førre note: 234.
Stortinget,
Bergsgård 1932-II: 5 ff.
Bergsgård 1932-I: 57.
Bergsgård 1932-II: 16.
Bergsgård 1932-II: 13 f.;
Gjengitt etter Bergsgård 1932-II: 7.
Jaabækarkivet (SAK): Brev datert 17.11.1850.
Jaabækarkivet (SAK):
Sjå f.eks. Try 1979 II,
Refererer til nummerering av i alt 42 saker Overbestyrelsen i Mandal sendte ut til lokallaga.
I 1848 startet februarrevolusjonen med gatekamper i Paris. Urolighetene spredte seg raskt gjennom et Europa som var preget av nye, voksende samfunnsklasser og politisk ustabilitet. Internasjonal handel og skipsfart var året før gått inn i en økonomisk krise. Det var uår og matmangel. Bølgene slo etter hvert inn over Norge. Krisen ga seg utslag i en bemerkelsesverdig foreningsdannelse. Utvandringen til Amerika økte også de følgende årene.
Fra desember 1848 startet Marcus Thrane (1817–90) en rekke arbeiderforeninger rundt om i Sør-Norge, og på kort tid fikk de en veldig oppslutning, først og fremst på Østlandet, men også på Agder. Bevegelsen har blitt karakterisert som Norges første moderne politiske masseparti. Den blir ofte omtalt som «Thranerørsla», «Thrane-ria» eller «thranittbevegelsen» etter han som i løpet av to–tre år 1849–51 klarte å organisere omkring 400 arbeiderforeninger på Østlandet, Vestlandet, Agder og så langt nord som til Trøndelag. Medlemmene blir gjerne omtalt som «thranitter».
Marcus Thrane ble født inn i Kristianias handelspatrisiat i 1817.
I 1838 dro Marcus Thrane på et flere måneders utenlandsopphold. Han besøkte både Tyskland, Frankrike og England, der det alle steder var både sosial uro og ulike former for organisert opposisjon og regimekritikk. Thrane ble kjent med tidens politiske og sosiale bevegelser. Ikke minst fikk han kunnskaper om den engelske chartistbevegelsen. Dette fikk senere betydning for organiseringen av arbeiderforeningene, og kan også spores gjennom bruken av petisjoner (bønneskrifter).
I 1840 tok Thrane artium. Han avbrøt teologiske studier og ble lærer, blant annet privatskolelærer på Modum Blaafarveværk. Der så han på nært hold landets største industribedrift med 700 arbeidere og tallrike bønder som leverte varer til verket. Vinteren 1847–48 opplevde verket en hard krise med 250 oppsagte arbeidere. Mens Thrane ennå var på Modum, kom de første meldingene om februarrevolusjonen i Frankrike. Han forlot stedet og dro til Drammen. Tanken var å opprette en privatskole, men i stedet ble det journalistikk og politikk.
Biografer og forskere er enige om at Marcus Thranes ulykkelige skjebne som «den deklasserte rikmannssønnen» virket sterkt inn på hans livsløp og politiske standpunkter.
Den første arbeiderforeningen ble stiftet i Drammen 27. desember 1848. De følgende foreningene ble dannet i arbeider- og håndverksmiljøer i byer og tettsteder på Østlandet og Agder fra slutten av mars 1849. Etter hvert kom også bygdene med. På Agder ble det dannet foreninger i jernverksstrøkene i øst, i byene vestover til og med Mandal og noen få i de indre skogsbygdene omtrent midt i landsdelen.
Arbeiderforeningene fikk en veldig tilslutning av medlemmer på kort tid, så sterk og rask tilslutning som en aldri før hadde sett i Norge. Det ble en bevegelse som samlet relativt brede lag av befolkningen. At størstedelen av medlemmene var rekruttert fra bygdene, gjør den også unik i europeisk sammenheng. På det meste omfattet bevegelsen 25 000–30 000 medlemmer, og totalt rundt 1000 i Nedenes amt.
I slutten av september 1849 var det blitt stiftet i alt 49 arbeiderforeninger i Norge med til sammen 4 091 medlemmer.
At antall foreninger og medlemsmassen vokste raskt over hele Sør-Norge høsten 1849 og på nyåret 1850, var vesentlig et resultat av at det politiske programmet ble kjent gjennom en petisjon til kongen. Petisjonen ble underskrevet av nærmere 13 000 medlemmer og overlevert kong Oscar 1.s stattholder i Norge 19. mai 1850. Kravene i petisjonen dreide seg om at man generelt skulle sette ned tollsatsene, og særlig korntollen, slik at nødvendige varer kunne bli billigere. Man ville også gjeninnføre ordningen med de såkalte
Disse kravene kunne – med unntak av det siste – ikke vurderes som spesielt radikale. De var dessuten langt på vei i tråd med målene til bondeopposisjonen på Stortinget. Til en viss grad hadde de også allmenn oppslutning.
Den relativt kraftige og raske mobiliseringen skyldtes flere forhold. De mest åpenbare, kortsiktige årsakene var, som vi har sett, å finne ute i verden: den internasjonale lavkonjunkturen fra 1847 og februarrevolusjonen i Frankrike i 1848. Verdenskrisen nådde også Norge i revolusjonsåret.
En grunnleggende langtidsfaktor var den sterke folkeøkningen etter krigen 1807–14. Norges befolkning økte med mer enn 50 prosent mellom 1815 og 1845. Særlig var befolkningen langs kysten i vekst på denne tiden. Veksten kulminerte i årene rundt 1850. Da var de store fødselskullene fra årene etter 1815 blitt voksne. I tiåret 1835–45 økte tallet på norske menn i aldersgruppen 20–30 år fra 82 000 til 116 000.
Det var befolkningskrise på landsbygda rundt 1850, særlig på Østlandet. Jord- og skogbruket evnet ikke å sysselsette den voksende befolkningen, og mulighetene for annen sysselsetting var små. På Agder hadde befolkningsoverskuddet på landsbygda allerede noen år ført til vandringer ut til kysten. De maritime næringene ekspanderte, og byene vokste. Unge gårdbrukersønner fant arbeid i skipsfarten og skipsbyggingen. Mange fant også sitt levebrød innen håndverk, særlig i murer- og tømrerfagene. Men nå var den muligheten redusert. Krisen hadde også rammet kystsamfunnene.
Som en langsiktig årsak til bevegelsen påpeker historikeren Jens Arup Seip den sammenhengende radikale tradisjonen fra den franske revolusjonen i 1789 til februarrevolusjonen i 1848. Det dreide seg om en sosial
Som en langsiktig årsak nevner historikeren Hans Try den såkalte «assosiasjonsånden», et særlig karakteristisk trekk ved denne tiden. Rundt 1850 var folk blitt vant til at det å danne foreninger eller «selskaper» var en naturlig måte å organisere seg på.
I nyere forskning er den generelle demokratiseringen og politiseringen av de brede befolkningslag etter 1814 trukket fram som en viktig forklaring på – eller sagt på en sterkere måte: en forutsetning for – at arbeiderbevegelsen fikk en så stor oppslutning. Historikeren Knut Dørum hevder at den ikke kunne ha oppstått hvis det ikke var vokst fram en mer utviklet folkelig offentlighet og nye politiske organer og ordninger på bygdene i tidsrommet 1814‒50. Dette var ordninger med bred sosial sammensetning og demokratiske beslutningsprosesser. En folkelig radikalisme ble ikke minst formidlet av de nye formannskapene etter 1837. De dannet skole for en stadig større del av befolkningen.
I Lillesand og Vestre Moland var det et økende antall som sluttet opp om bevegelsen i månedene etter Thranes besøk 3. september 1849. I
Som nevnt ble en petisjon underskrevet av nærmere 13 000 medlemmer og overlevert kong Oscar 1.s stattholder i Norge 19. mai 1850. Blant dem var 85 personer fra lillesandsområdet. De skrev under på en liste datert 10. februar 1850. I
Ifølge lensmann Hans Jørgen Henschiens opptegnelser fra august 1851 var det i alt 104 medlemmer i arbeiderforeningen i Lillesand. Men på det tidspunktet var bevegelsen blitt slått tilbake og foreningene kriminalisert. Det var også bakgrunnen for at lensmennene i de områdene som hadde arbeiderforeninger, ble pålagt å kartlegge medlemmene ved å ta opp navnelister og ellers rapportere om lokal virksomhet. Fra andre steder er det kjent at lensmennene så godt de kunne, prøvde å bagatellisere betydningen av arbeiderbevegelsen i deres eget distrikt. Det kunne medføre at de helst rapporterte småkårsfolk og utelot de som sosialt stod nær dem selv – kondisjonerte, bønder og andre som stod høyere oppe på den sosiale rangstigen.
Med utgangspunkt i de to oversiktene – petisjonen fra februar 1850 og lensmann Henschiens liste fra august 1851 – kan vi navngi 110 medlemmer som var hjemmehørende i Lillesand og Vestre Moland, og vi kjenner også yrkene til de fleste av dem. I det følgende vil jeg gå nærmere inn på denne foreningen. Hvem var de 110? Er det mulig å forklare hvorfor de støttet opp om bevegelsen? Og hvor omfattende var den lokale foreningen i forhold til ellers i amtet og i Norge for øvrig?
|
|||
2 |
|
||
2 |
Dreier |
1 |
|
|
|
Snekkere |
8 |
|
Skomakere |
3 |
|
Styrmann |
1 |
Smeder |
3 |
Båtsmann |
1 |
Slakter |
1 |
Matroser |
12 |
Salmaker |
1 |
Rorskarl |
1 |
Hattemaker |
1 |
|
|
Kobberslager |
1 |
18 |
Tømmermenn |
41 |
|
|
1 |
||
Murmestre |
4 |
|
|
Sagmestre |
2 |
|
Kilde: Lensmann Hans Jørgen Henschiens opplysninger til Justisdepartementet august 1851. «Thranesaken», Nedenes Amt, pk. 1 og 2, Riksarkivet;
At Marcus Thrane personlig besøkte Lillesand 3. september 1849, må vurderes som helt avgjørende for at foreningen ble stiftet. 16 personer meldte seg umiddelbart inn i den nystartede foreningen, og medlemstallet var økt til 70 i januar 1850. Vi har ingen opplysninger om hvem disse var. Vi kjenner navnene på de 85 personene som underskrev petisjonslisten 10. februar 1850, men har ikke ytterligere opplysninger om dem. I lensmannens registrering fra 1851 er derimot både navn og yrke til de 104 personene oppgitt. Når vi sammenholder de to listene, kan det i enkelte tilfeller – på grunn av utydelig signatur og ulik stavemåte – være tvil om det er samme person det er snakk om. I de fleste tilfellene er det likevel helt klart og tydelig. Med det forbeholdet kan vi konstatere at 79 av navnene på petisjonen også finnes på lensmannens liste. Vi vet ikke hva som var årsaken til at de øvrige seks ikke var med på listen høsten 1851. Kanskje meldte de seg ut av foreningen, flyttet fra stedet eller reiste til sjøs. Noen masseutmeldelse i løpet av det siste året fram til høsten 1851 var det uansett ikke snakk om her, og vi kan heller ikke påvise noen under- eller skjevrapportering fra lensmannens side.
25 av personene på lensmannens liste var ikke underskrivere av petisjonen, og dermed kan vi anta at de fleste av disse, om ikke alle, meldte seg inn i foreningen
Fikk bevegelsen stor eller liten oppslutning i Lillesand og Vestre Moland sammenliknet med andre steder? Tyngdepunktet var helt klart på Østlandet. Historikeren Helge Ove Tveiten vurderer den oppslutningen thranittene totalt sett fikk i Nedenes fogderi (dvs. kystområdene i Nedenes amt), rundt 1000 personer, som «heller liten».
Ved landets jernverk var oppslutningen særlig stor, og ved Egeland verk i Søndeled skrev 109 under på petisjonslisten. I kjøpstaden Arendal var oppslutningen langt svakere. Men i Barboe Arbeiderforening (like ved Arendal) støttet 135 personer Thrane, ifølge medlems- og petisjonslister. I denne foreningen var det flere gruvearbeidere og skogsarbeidere fra Øyestad i tillegg til folk fra de maritime yrkene, og underklassepreget var tydeligere enn det som var vanlig i Nedenes fogderi.
I Tvedestrand og Holt var totalt 154 personer registrert som thranitter, 30 fra ladestedet og resten fra omlandet. De utgjorde 4,4 prosent av befolkningen og 11,9 prosent av de yrkesaktive (dvs. «hovedpersoner» i folketellingene).
Hva særpreget medlemmene av arbeiderforeningene, og hvilke lag av befolkningen sluttet seg til bevegelsen? Marcus Thrane og arbeiderforeningene har vært gjenstand for omfattende forskning. På enkelte, sentrale punkter har det vært en viss uenighet mellom norske historikere. Jens Arup Seip hevdet at den «var samtidig en bondebevegelse, en håndverkerbevegelse, en husmannsbevegelse og en arbeiderbevegelse».
I Lillesand var det yrkesmessige og sosiale spennet i medlemsmassen stort, men tyngdepunktet lå klart i mellomsjiktet. Etter det vi kan slutte fra opplysninger i
Det vi kan konstatere, er at det var relativt få av de aller fattigste og de nederst på rangstigen som var med i Lillesand og Vestre Moland. Dette er i tråd med en allment akseptert teori, nemlig at deltakelse i politisk virksomhet øker med graden av inntekt, fritid, sosial status, erfaring og utdanning. Det kan altså se ut til at det var de som hadde et visst materielt overskudd, tilstrekkelig fritid og interesser som et minstemål av politisk og organisasjonsmessig deltakelse krevde, som ble medlemmer av den lokale arbeiderforeningen.
Medlemsmassen i lillesandsområdet var som de fleste andre steder en avspeiling av det lokale næringslivet. Her var det maritime preget tydelig, ved at 15 sjømenn (av disse 13 matroser, men også en styrmann) var medlemmer. Et stort flertall av håndverkerne var dessuten tilknyttet skipsbyggingen, og det samme kan daglønnerne ha vært. Alle de 41 tømmermennene i lillesandsforeningen var sannsynligvis sjøfolk eller knyttet til skipsverftene. At det var folk fra skipsbyggingsvirksomheten, skipsmannskap og håndverkere som i høy grad bar fram foreningene, var for øvrig et fellestrekk langs hele Nedeneskysten. Gårdbrukere, fattige husmenn og dagarbeidere i jord- og skogbruket spilte langt fra den samme rollen på Agder som på Østlandet og i Trøndelag.
Det var altså svært mange som arbeidet på skipsverftene blant de lokale medlemmene, men relativt få sjøfolk. En årsak til det kan ha vært at mange sjøfolk var fraværende da Thrane kom til Lillesand først i september 1849. Seilingssesongen varte fra tidlig vår til sen høst. Bare i vintermånedene var sjøfolkene hjemme mens skutene lå i opplag. Da petisjonen ble underskrevet i februar 1850, var flere sjøfolk hjemme, men
Som andre steder kan det se ut til at det i Lillesand og Vestre Moland var en direkte sammenheng mellom befolkningsøkning, sosioøkonomisk utvikling og tilslutning til bevegelsen. Men vi vet ikke i hvor sterk grad arbeidsløshet var drivkraften i den lokale arbeiderforeningen, og om de personene som ble medlemmer, var
Hva hadde så disse menneskene til felles? Hva bandt dem sammen i den lokale foreningen? Og hva hadde Lillesands Forening til felles med andre arbeiderforeninger? Jens Arup Seip hevdet at medlemmene av Thrane-bevegelsen ofte ikke hadde annet til felles enn
Ut over bekjentgjørelsene i
I en Thrane-biografi fra 2014 understreker historikeren Mona Ringvej nettopp voksenopplæringen av medlemmene som et sentralt, og undervurdert, trekk ved arbeiderforeningene.
Fra stiftelsen og fram til 2. mars 1850 hadde lillesandsforeningen flere bekjentgjørelser i avisen. Men så ble det stille et helt år, før den siste bekjentgjørelsen ble trykt 2. mars 1851. Og avisen inneholdt mye stoff som kunne være av interesse. Selv om tallrike – og et økende antall – artikler om husmannsklassen på Østlandet sannsynligvis ikke ble vurdert som særlig relevante, var der også blant annet stoff om revolusjonene i Frankrike fra den store i 1789 til februarrevolusjonen i 1848, utvandringen til Amerika, om matroser og om Kristian Jensen Lofthus.
Arbeiderforeningene hadde som vist stor tilslutning fra skipsbyggings- og sjøfartsyrkene i lillesandsområdet. Det var jo nettopp de maritime næringene som hadde ført bygdefolket inn i pengeøkonomien, og som hadde ført til økonomisk og sosial framgang. Det hadde ført til selvbevissthet og framtidsoptimisme. En kan tenke seg at misnøyen ble skapt av de akutte problemene som tilbakegangen i skipsbyggingen og skipsfarten og nedgangen i etterspørselen etter trelast førte med seg. Mens
I mars 1850 kom
8. desember 1849 ble det kunngjort i
Lillesand. Til Laane- og Understøttelseskassen modtages af Direktionen til enhver Tid Indskud for snarest mulig at faae Indretningen frugtbringende. De bestemte Møder afholdes hver 1ste Søndag i Maaneden hos Gunder Ellefsen Bergstøe.
Skipstømmermann Gunder Ellefsen Bergstø ledet altså arbeidet med det som på dette tidspunktet ennå ikke var blitt en fruktbringende låne- og understøttelseskasse.
Følte medlemmene i Lillesands Forening tilknytning til den lokale bondeopprøreren Kristian Lofthus? Hadde dette i så fall noen betydning for foreningsdannelsen, medlemsoppslutningen og måten lokalforeningen ble drevet på? Dette vites ikke, men kan tenkes. Kanskje var det fremdeles opprørsvilje og radikale tendenser i lokalmiljøet mer enn 50 år
På midten av 1800-tallet og videre framover i århundret gjennomgikk det norske samfunnet en utvikling som er blitt karakterisert som en endring fra
Krokann og andre historikere fokuserte på bondesamfunnet. I mange sammenhenger kontrasteres det til bysamfunnet – det gamle i forhold til det nye. Dette kan lett gi gale assosiasjoner. Kontrasten mellom by og bygd kan nemlig bli for definitiv fordi nettopp
Dersom det er slik at bondesamfunnet frå midten av 1800-talet var i ein overgangsfase frå standssamfunn til klassesamfunn, altså i ein fase der moderne klassesolidaritet er i ferd med å erstatte dei gamle paternalistiske banda, må ein rekne med å finne to typar av samanbindande relasjonar mellom thranittane.
Pryser, som vesentlig hentet sin empiri fra Østlandet, bruker begrepene
Av de 104 på lensmann Henschiens liste fra 1851 er fødested funnet for 95. Bortsett fra én svenske var alle født på Agder. 30 av dem var født i Lillesand og ni i Vestre Moland.
Mange var i familie. Flere var brødre, svogere eller svigersønner til andre medlemmer. Sju fedre hadde sine sønner – i alt 15 – med i lokalforeningen. Vi har allerede nevnt tømmermann Knud Thorsen, innflytteren fra Tørvolt i Fjære, som stod oppført på lensmannens liste sammen med sønnene Ole, Peder og Thor. Medlemmer var også tømmermann Emanuel Nielsen, innflyttet til Lillesand fra Østerøya på Justøya like i nærheten, og hans tre sønner: Ole, som var snekker, Niels, som var tømmermann og Arent, som var matros. Mange medlemmer kom fra det samme nabolaget eller den samme grenda. På listen fra 1851 er det eksempelvis flere som kom fra plasser under nabogårdene Lundemoen og Lofthus, like nord for ladestedet Lillesand.
Sekundærgrupperelasjonene vises først og fremst gjennom at mange tilhørte de samme yrkene. Overvekten av håndverkere og de mange som var engasjert i maritime næringer, er påfallende. Flere kan ha hatt tilknytning til den samme arbeidsplassen. Ved å sammenlikne petisjonen fra februar 1850 med lensmannens liste fra høsten 1851, og fokusere på yrke, kan vi få en viss idé om hvordan medlemmer ble rekruttert. Blant de 25 som ikke var på førstnevnte liste, men på sistnevnte – og som dermed sannsynligvis var nye medlemmer – er mange som vi kan anta var blitt rekruttert av yrkesfeller som allerede var med i lokalforeningen: en sagmester, en rekke håndverkere (og blant dem tre skomakere, en slakter, to snekkere, en kobberslager, en murmester og hele sju tømmermenn), tre daglønnere, en styrmann og fem matroser.
Som vist var en stor andel av de lokale medlemmene innflyttere til Lillesand og Vestre Moland. De hadde brutt opp fra det vante, fra gårdsfellesskapet, og hadde søkt seg til kysten der de nye arbeidsplassene ventet. Mange historikere har konstatert at flytting og etablering i nye yrker var en sentral drivkraft til organisasjonsdannelse. Oppbrudd og rotløshet skapte behov for nye bånd.
Den arbeiderbevegelsen som Marcus Thrane hadde startet, ble slått ned allerede sommeren 1851. 7. juli, klokken fem om morgenen, gikk politiet til aksjon og arresterte Thrane og andre sentrale ledere i Kristiania. 15. juli sendte Justisdepartementet ut melding til amtmennene om at det skulle tas opp navnelister med opplysninger om alle medlemmene i landets arbeiderforeninger.
Som nevnt var de fleste av kravene ikke særskilt radikale sett med samtidens øyne. Bare kravet om allmenn stemmerett var radikalt – men heller ikke det
Etter kongens avslag fikk programmet til bevegelsen en mer sosialistisk profil. Blant annet ble det – riktig nok ikke av Thrane selv og i
I 1851 var Stortinget ikke vennligere stemt enn kongen hadde vært året før. 16. juni møtte en tremannsdelegasjon fra landsmøtet opp på Stortinget, der de ble møtt av arbeiderkomiteen. Delegasjonens formann, og den som førte ordet, var tømmermann Fritz Jensen fra Kristiansand.
Særlig hendelsene på det andre – og siste – landsmøtet i juni 1851, det såkalte «Lilletinget», ble brukt som påskudd til å stoppe Thrane og arbeiderbevegelsen. «Lilletinget» fikk selvsagt sitt navn som en kontrast til Stortinget, som samtidig satt samlet. Utsendingene bestod for en stor del av ikke-stemmeberettigede småkårsfolk. Fra Agder møtte, i tillegg til Fritz Jensen som representant for Kristiansand og Vennesla, gårdbruker Peter Jørgensen Fløystad for Arendal («Barboe og Saugene») og gårdbruker Anund Jensen Ulevaag for Tvedestrand, Dypvåg og Holt. Myndighetene tolket et tvetydig vedtak på dette landsmøtet – et vedtak som for øvrig allerede dagen etter ble endret – som oppfordring til revolusjon.
Hva ville skjedd dersom myndighetene ikke hadde forbudt arbeiderbevegelsen? Kanskje ville den dødd ut av seg selv uansett. Tilbakegangen i oppslutning var jo en kjensgjerning allerede før myndighetenes aksjoner og arrestasjoner høsten 1851. Det skyldtes både redsel for radikalisering og det faktum at mange var tydelig skuffet over at kravene ikke hadde ført fram. Men en forklaringsfaktor er også at folk flest var relativt uvante med foreningsvirksomhet. De kan gjerne ha oppfattet medlemskap i arbeiderforeningene mer som støtte til petisjonen enn en langvarig organisering. Et viktig moment er også at den økonomiske krisen viste seg å bli av relativt kort varighet. Fra 1. januar 1850 opphevet Storbritannia navigasjonsakten, noe som innledet en økonomisk oppgang uten sidestykke. Som de fleste andre kriger satte Krimkrigen (1853–56) ytterligere fart i økonomien. Den lokale skipsbyggingen og skipsfarten fikk igjen vind i seilene. I kystsamfunnene ble arbeidsledighet i løpet av få år snudd
Kan det trekkes noen linjer fra Thranes arbeiderforeninger og fram til Søren Jaabæks bondevenner og den nye arbeiderbevegelsen som vokste fram i 1880-årene? Flere historikere har funnet likhetstrekk når det gjelder politiske saker. For eksempel skriver Hans Try at det er «lett å sjå likskapsdrag når det gjeld saker Thrane og Jaabæk gjekk inn for». Han nevner blant annet oppmyking av lovverket i retning av økonomisk liberalisme og næringsfrihet, allmenn stemmerett og bedre skolevesen.
Et annet spørsmål er: Var det noen sammenheng mellom bevegelsen og den tidlige utvandringen til Amerika? Den første utvandringsbølgen fra Agder til Amerika falt nemlig i tid sammen med etableringen av Thranes arbeiderforeninger. Totalt utvandret omkring 3 000 personer fra Agder mellom 1840 og 1855. Utvandringsintensiteten var høyere her enn ellers i Norge.
Utvandringsbølgen la seg altså relativt raskt. Amtmannen i Nedenes konstaterte at «saagodt som ingen Udvandring» hadde funnet sted i 1855. Og han fortsatte: «[…] og, saalænge de nuværende gode Tider, navnlig for Arbeidsklassen, vedvare, vil rimeligviis Udvandringen ganske standse.»
Migrasjonshistorikeren Ingrid Semmingsen fant «tydelig minner fra Thraneria når utvandringen begynte å ta sig op i Akershus og Hedmark» først på 1850-tallet.
Personalhistoriske undersøkelser av medlemsmassen i Lillesand, Vestre Moland og Birkenes viser at omkring halvparten enten døde eller flyttet fra området i årene fra 1851 og fram til 1875.
3. september 1849 ble Lillesands forening startet som den 45. av Marcus Thranes arbeiderforeninger. I løpet av halvannet års tid meldte omkring 110 menn fra Lillesand og Vestre Moland seg inn i foreningen, de fleste i løpet av de første månedene etter stiftelsen. Flertallet var håndverkere. I dette kapitlet er foretatt en næranalyse av denne foreningen, på bakgrunn av utviklingen på Agder og ellers i Norge.
Marcus Thranes arbeiderforeninger fikk stor oppslutning i Sør-Norge. Blant de viktigste forklaringene på at dette skjedde, er trukket fram sterk befolkningsøkning, akutt økonomisk krise og arbeidsledighet, radikale, politiske strømninger i samtiden, økende politisering og demokratisering av befolkningen og økende tendenser til foreningsdannelse, «assosiasjonsånden».
Bevegelsen ble raskt og brutalt slått ned sommeren 1851. Verken aksjonsformene eller de relativt moderate kravene som ble fremmet, ble godtatt av myndighetene.
Etter denne foreningsdannelsen gikk det lang tid før nye arbeiderforeninger ble dannet på Agder. Det kan i stor grad forklares med det økonomiske omslaget som nå kom. Tre–fire tiår fra 1850-tallet var nemlig preget av tidenes økonomiske høykonjunktur, med stor etterspørsel etter arbeidskraft.
Dette kapitlet bygger på
Kristiansandsforeningen var både stor og aktiv. Den forsøkte «at udvikle nye erhvervskilder». I januar 1850 ble det besluttet at et lite skip på 37 kml. skulle bygges som et produksjonssamvirke mellom arbeidere. Kapital skulle samles inn ved aksjetegning. Det er uvisst om prosjektet ble igangsatt. I 1852 ble et verft (kalt «Thranitterværftet») innkjøpt og et skip bygd og sjøsatt i 1856.
Arbeider-Foreningernes
Folketallet = middelfolkemengden i folketellingene for 1845 og 1855.
Folketallet i ladestedet Lillesand var 571 i 1845, og i Vestre Moland 1580. Medlemmene utgjorde da vel 5 prosent av den samlede befolkningen.
Opptegnelser personalia i mappe merket «Arbeiderforeninger», Peder Larsens arkiv, Lillesand kommune.
Regnet ut på basis av innsamlet personalia for de 104 medlemmene på lensmann Henschiens liste. Fødselsår:
1700-tallet 1800‒09 1810‒19 1920‒29 1830‒ Ukjent fødselsår 11 28 24 29 5 7
«Om matroser» stod i
Tallene bygger på Peder Larsens og John Gustav Johansens personalhistoriske undersøkelser.
Stortinget vedtok nedsettelse av korntollen i 1851, og i 1854 ble allmenn verneplikt innført. Allerede i 1848 hadde regjeringen lagt fram til behandling lov om allmueskolevesenet, og ny lov ble vedtatt av Stortinget i 1860. Det ble lovfestet at undervisningen skulle dreie seg om flere fag: jordbeskrivelse (geografi), naturkunnskap og historie. Men allmenn stemmerett og reformer i rettspleien lå lenger fremme i tid. Det tok også tid før husmannsklassens kår ble bedret.
Ordahl 1981: 58. Nedenes amt (Nedenes og Råbygdelaget) 1846–55: 4,4 utvandrere per 1 000 innbyggere, for Norge totalt 2,3 utvandrere per 1 000. Ordahl 1981: 65, med referanse til NOS rekke VII, nr. 25. Utvandringsstatistikk 1921. I alt utvandret vel 18 000 personer fra Norge 1825–50. Årlig utvandret mellom 1 100 og 1 600 personer 1843–48, i 1849 4 000.
Ifølge
Nedenæs og Raabygdelagets Amt, beretning 1851–55, signert I. S. Thomle og datert 23.01.1857.
Intervju med Johan Lauen i
Opptegnelser personalia i mappe merket «Arbeiderforeninger», Peder Larsens arkiv, Lillesand kommune.
Medlemsliste og petisjonsliste for thranittene i Lillesands Forening. Lensmann Hans Jørgen Henschiens opplysninger til Justisdepartementet august 1851. «Thranesaken», Nedenes Amt, pk. 1 og 2, Riksarkivet.
Opptegnelser av personalia i mappe merket «Arbeiderforeninger», Peder Larsens arkiv, Lillesand kommune.
Intervju med Johan Lauen i
Personalhistoriske opptegnelser ved John Gustav Johansen, Lillesand.
Folketellingen 1801, Vestre Moland. SSB.
Det er sidst på formiddagen den 29. juli 2017 og stedet Markens gate i det centrale Kristiansand. En sommerlørdag som så mange andre med byen fuld af handlende sørlændinge og turister, der flokkes om hovedstrøgets butikker og caféer. Denne lørdag er dog ikke helt almindelig. Knap 300 kilometer derfra i Fredrikstad har Den Nordiske Modstandsbevægelse
Denne umiddelbare association var der givetvis mange nordmænd, der delte denne dag, og det er ikke tilfældigt. Fascistiske bevægelsers brug af uniformerede gadeoptog er et velkendt fænomen, der først og fremmest afspejler en tradition forbundet med fascismens fremvækst i mellemkrigstiden (1918‒1939). For mange vækker nynazistiske demonstrationer derfor nogle umiddelbare associationer til denne periode og til Anden Verdenskrig. Det er samtidig oplagt at sammenligne nutidens politiske fænomener med fortidens, når de i så høj en grad som nazismen trækker på en historisk kontinuitet i ideologi såvel som praksis. Det er netop kontinuiteten i fascistiske bevægelsers brug af marcher og militante udtryksformer, der er temaet for dette kapittel. Ved at trække de historiske linjer fra mellemkrigstiden til nutidens højreradikale gademobilisering frem diskuteres hvorfor fascister insisterer på at marchere. For selvom demonstrationen i Kristiansand var en af de største nazistiske manifestationer i Norge siden Anden Verdenskrig, var den ikke en enestående begivenhed. Bare to måneder senere, den 30. september 2017, samlede Den Nordiske Modstandsbevægelse mellem 400 og 500 nynazister i den svenske by Göteborg til en stort anlagt demonstration under parolen «Revoltera mot förbrytarna». Som begivenhederne udspillede sig her, blev det en kamp om hver en meter göteborgsk asfalt. Demonstrationen, der blev mødt af flere tusinde moddemonstranter, udviklede sig hurtigt til voldelige sammenstød mellem politiet og de hjelmklædte og skjoldbærende nynazister, da de sidstnævnte forsøgte at bryde væk fra den planlagte rute.
Forud for demonstrationen havde det svenske politi offentliggjort et infoblad, hvori de advarede nynazisterne mod at bruge forskellige udtryksformer, der kunne kobles netop til den historiske nazisme. På flyvebladet gav politiet kort og godt en række anvisninger til, hvordan deltagere i demonstrationen kunne undgå at risikere retsforfølgelse for brud på den svenske straffelovs paragraf om
Brug af uniformer og andre udtryksformer og tegn under demonstrationen kunne således ifølge politiet blive opfattet som en meningstilkendegivelse til fordel for den historiske nazisme, hvilket i Sverige er forbudt. Mere direkte lød politiets råd til nynazisterne altså noget i retning af:
Det kan virke ganske absurd, at det skulle være nødvendigt for politiet at gøre demonstranterne opmærksomme på den gældende lovgivning på netop dette punkt. Det svenske politi har mere end 20 års erfaring med Den Nordiske Modstandsbevægelses og forgængeren Svenska Motståndsrörelsens demonstrationer og kendte udmærket til den nynazistiske organisations tradition for både at optræde uniformeret, bruge hitlerhilsenen og andre nazistiske symboler.
Den skandinaviske fascismeforskning har – med nogle undtagelser – traditionelt valgt at fokusere enten på de ledende personer i mellemkrigstidens fascistiske bevægelser eller på bevægelsernes ideologiske indhold.
For det første, at mange af nutidens fascistiske bevægelser, som Den Nordiske Modstandsbevægelse, trækker på en stærk organisatorisk arv og tradition, der helt åbenbart knytter sig til mellemkrigstidens politiske kultur. Her var det at uniformere sig, bruge militariserede organisationsformer og marchere i gaderne et centralt og moderne politisk virkemiddel. Ikke blot for de fascistiske bevægelser, der drev denne politisk-kulturelle praksis frem, men også for andre politiske bevægelser.
Det er oplagt, at der findes en række andre forklaringer på den attraktion, som højreradikal aktivisme og bevægelser som Den Nordiske Modstandsbevægelse har i dele af dagens samfund. Her tænker jeg især på den medvind, som ultranationalismen generelt har fået i de senere år, men også det ultimative, maskuline fællesskab om hadet til bestemte befolkningsgrupper og oppositionen til det etablerede samfund, som den rendyrkede nazisme som politisk subkultur tilbyder. Jeg mener dog, at et vigtigt element i forståelsen af de nye højrebevægelser, der anvender en offensiv gademobilisering i deres politiske praksis, ligger i den kontinuitet, der findes fra den historiske fascisme.
Lige siden mellemkrigstiden har den samfundsvidenskabelige og historiske forskning kæmpet med at forstå fascismen som ideologi og politisk bevægelse. Fascismen glimrer ved sit fravær af centrale ideologer, fælles dogmer og egentlige hovedværker, og derfor kan den måske snarere forstås som en kompleks, transnational strømning af revolutionær ultranationalisme kendetegnet især ved en antimoderne forfaldsmyte, idéen om genfødslen af et nationalt fællesskab og ved dens autoritære magtudtryk. Samtidig er fascismen en ekstremt dynamisk størrelse, og har historisk set altid haft en mangfoldighed af udtryk og nationale fremtrædelsesformer.
Fascismens foregangsland var først og fremmest Italien, hvor Benito Mussolinis fascistiske parti overtog regeringsmagten i 1922 og gradvist
I kølvandet på Anden Verdenskrig var fascismen i en lang årrække henvist til historiens mødding. I efterkrigstiden opstod der imidlertid en række nyfascistiske og nynazistiske bevægelser i Europa, der i forsøget på at reformere fascismen og give den en ny indpakning vandt en vis udbredelse i lande som Italien, Tyskland og Frankrig.
Netop på grund af fascismens mange nationale varianter, dens temporale udbredelse og manglen på centrale dogmer, er det aldrig lykkedes forskningen at nå til enighed om en samlende fascismedefinition. Der hersker for eksempel uenighed om, hvor stor en betydning man skal tillægge fascismens kontekstuelle sammenhæng med mellemkrigstidens politiske liv, og om det i det hele taget giver mening at opstille en generisk definition.
Mens nogle forskere som Griffin med idealtypeforklaringer således har fokuseret på fascismens idéer om en national genfødsel gennem et rensende opgør med det bestående, har andre defineret fascismen ud fra de autoritære og voldelige former, som dette opgør antager. En af dem er Robert Paxton, der ud fra et historisk-deskriptivt perspektiv definerer fascismen som en politisk adfærd
in which a mass-based party of committed nationalist militants, working in uneasy but effective collaboration with traditional elites, abandons democratic liberties and pursues with redemptive violence […] goals of internal cleansing and external expansion.
Ifølge Paxton kan fascismen altså snarere forstås som en form for politisk handling kendetegnet blandt andet ved en voldelig praksis. Netop fascismens aggressive og militariserede sociale magtudtryk, var trods forskelle i ideologisk indhold et fællestræk ved både den italienske og tyske fascisme. Disse to måder at anskue fascismen på er ikke nødvendigvis i modsætning til hinanden, men tjener forskellige forskningsmæssige formål. Jeg vil som sagt i det følgende se på fascisme som politisk handling. Jeg benytter mig af begrebet
Den tyske historiker Sven Reichardt har vist, hvordan både de italienske fascister og tyske nationalsocialister i 1920’erne brugte massive mængder af vold til at intimidere og lamme de socialistiske arbejderbevægelser i Italien og Tyskland.
Fascismens voldelige strategi manifesterede sig i høj grad på gaden. Både den italienske og tyske fascisme var først og fremmest gadebevægelser, der gennem demonstrationer og marcher målrettet gik efter symbolsk at erobre det offentlige gaderum tilbage fra arbejderbevægelsen. Det var netop gennem det, Charles Tilly har kaldt for
En af de måder, hvorpå de tyske nazisters Sturmabteilung konfronterede arbejderbevægelsen, var gennem symbolske besættelser af dens kerneområder i byerne. Ved provokatorisk at marchere i arbejderkvarterer hvor venstrefløjen stod stærkt, viste nazisterne sin magt.
Fascismens strategi i 1920’erne var således en systematisk voldelig repression mod venstrefløjen gennem militariserede organisationsformer kombineret med en målrettet erobring af det offentlige rum. Volden spillede imidlertid aldrig en direkte rolle i kampen om statsmagten. Den
I løbet af 1920’erne blev de første fascistiske organisationer dannet i de skandinaviske lande, og de var især inspireret af den italienske fascisme. Det drejede sig blandt andet om Nationalkorpset, oprettet i København i 1925, Sveriges Fascistiska Kamporganisation (1926) og Den Nationale Legion i Norge (1927), mens Svenska Nationalsocialistiska Frihetsförbundet, dannet allerede i 1924, trak på en tydelig inspiration fra den tyske nazisme.
Der skete således en tydelig innovativ overførsel af militant politisk kultur fra Tyskland til de skandinaviske lande, hvor kamporganisationer, uniformering og en militant selviscenesættelse også blev centrale elementer i den nordiske fascismes praksis. I så høj grad endda, at de blev overtaget af andre højreradikale bevægelser. I 1932‒33 skete der i både Sverige og Danmark en radikalisering af de store ungkonservative organisationer. Sveriges Nationella Ungdomsförbund, der i stadigt stigende grad orienterede sig mod nazismen, brød i 1934 med Allmänna Valmansförbundet – det senere Moderaterna – og dannede i stedet det pronazistiske Sveriges Nationella Förbund.
Det var ikke blot de ydre, militante former, som de skandinaviske nazister og ungkonservative overtog fra den tyske nazisme. Også propagandastrategien importerede man og omsatte i en kamp for at skabe
Netop torvmøderne var et vigtigt propagandamiddel, hvor nazistiske og fascistisk orienterede organisationer gennem den direkte kommunikation med tilhørerne kunne agitere for sin politik. Samtidig fungerede møderne som en meget konkret måde at skabe et symbolsk rum for fascismen gennem den fysiske besættelse af det afgrænsede byrum, som et torv eller en plads udgør. Oftest havde de nazistiske partier dog ikke den medlemsmæssige styrke til at garantere de offentlige friluftsmøders gennemførelse, men var afhængige af politiets beskyttelse. Et eksempel på dette er de svenske Lindholm-nazisters møder på Limhamns Torg og Davidhallstorg i Malmö den 12. juli 1933. Her gennemførte et forholdsvis lille antal
Mens nazisterne i Danmark var langt bedre stillet, når de ønskede at marchere i de mindre provinsbyer, var dette næsten umuligt i København i midten af 1930’erne.
Det nok mest kendte, og et af de mere voldsomme, eksempler fra 1930’ernes Norge er det såkaldte Torvslag i Gjøvik, der rummer nogle af de samme karakteristika, som man finder ved samtidige episoder i Sverige og Danmark. Om aftenen den 21. maj 1936 afholdt Nasjonal Samling et stort opreklameret friluftsmøde på Nytorvet i Gjøvik med tale af partiets næstformand, Johan Bernhard Hjort. Gjøvik var på den tid en udpræget arbejderby, hvor Arbeiderpartiet ved kommunevalget to år forinden havde vundet 20 ud af 36 repræsentanter i kommunestyret, men hvor Nasjonal Samling samtidig havde fået valgt fire personer ind.
I Danmark havde Konservativ Ungdom som de eneste en vis gennemslagskraft med sin gademobilisering. Højreradikaliseringen af den konservative ungdomsorganisation blev fulgt af en markant medlemsfremgang fra 16.180 medlemmer i juli 1932 til omkring 30.000 to og et halvt år senere.
Fascismen fik som bekendt aldrig sit folkelige gennembrud i de skandinaviske lande. Ved stortingsvalget i 1936 opnåede Nasjonal Samling 1,8 % af stemmerne, og i Sverige fik Nationalsocialistiska Arbejderpartiet sit bedste resultat med bare 0,6 % af stemmerne ved Riksdagsvalet samme år, mens Sveriges Nationella Förbund fik 0,9 %. Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti opnåede sit bedste valgresultat før krigen ved folketingsvalget i
De skandinaviske landes forskelligartede erfaringer med fascismen og med håndteringen af arven fra Anden Verdenskrig er siden blevet lagt til grund for tolkningen af fascismens plads i efterkrigstidens nordiske samfund. I Norge blev medlemskab af Nasjonal Samling efter befrielsen i maj 1945 kriminaliseret med tilbagevirkende kraft og medlemmerne kollektivt retsforfulgt for landssvig.
En oplagt følgeslutning af dette argument ville så være, at Sverige, der ikke havde oplevet en tysk besættelse og dermed heller ikke et kollektivt opgør med fascismen, havde en stærkere kontinuitet i efterkrigstiden af fascistiske bevægelser og en større åbenhed over for nynazisme.
Netop denne arv kom til at præge og inspirere opblomstringen af den radikale højrefløj i Skandinavien, som fandt sted i 1980’erne. Baggrunden var den flygtninge- og indvandringsmodstand, der voksede frem i Norge, Sverige og Danmark på dette tidspunkt, og som gav næring til en ny generation af raceideologiske bevægelser. Det manifesterede sig blandt andet i grundlæggelsen af en række nynazistiske grupper som norske Boot Boys i 1987 og Zorn 88, det senere Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse, det følgende år. I Sverige var netværket Vit Arisk Motstånd (1991) og Nationalsocialistisk Front (1994) de mest fremtrædende repræsentanter for den nye nazisme, mens Danmarks Nationalsocialistiske Bevægelse, der siden 1970 havde levet en stille tilværelse, reorganiseredes i 1991 under ledelse af Jonni Hansen, der gav organisationen en ny, aktivistisk profil.
Alle disse organisationer bekendte sig åbent til arven fra den historiske nazisme, som de dyrkede gennem deres ideologi, valg af symboler og udtryksformer. Og endnu en gang blev uniformerede marcher et helt centralt agitatorisk virkemiddel for nynazisterne, ligesom de nynazistiske miljøer var stærkt maskulint kønnede og udpræget voldelige i deres udtryk.
I Lund blev det en langvarig og translokal kamp mellem nynazister og antiracister om retten til at anvende byrummet.
Ud af 1990’ernes militante nynazisme og dens gadeaktivisme voksede Svenska Motståndsrörelsen, der blev grundlagt i 1997 og i 2016 skiftede navn til Den Nordiske Modstandsbevægelse. Den er i dag den mest fremtrædende arvtager til nazismen i Norden med størstedelen af sin medlemsbase i Sverige og afdelinger i Norge, Finland og Danmark.
Det kan virke som en noget barok anakronisme, når nynazister som Den Nordiske Modstandsbevægelse i dag demonstrerer og dyrker de samme virkemidler som fascistiske bevægelser gjorde i 1920’erne og 1930’erne. Det er især paradoksalt taget i betragtning af, at den politiske kultur i dag tilbyder andre og langt mere tidssvarende kommunikationsmidler som de sociale medier, noget som Den Nordiske Modstandsbevægelse da også benytter sig flittigt af. Brugen af uniformer, militaristiske udtryksformer og marcher skal imidlertid ses som en del af en lang og stærk tradition i fascismen, der knytter sig til den politiske kultur, som den fascistiske gadeaktivisme oprindeligt udvikledes inden for. I 1920’erne blev uniformer, symboler og en gestaltning af politikken i det offentlige rum som nævnt et vigtigt politisk kommunikationsmiddel. Denne politisk-kulturelle udtryksform blev derfor moderne i perioden, og mens den ikke kun var begrænset til de fascistiske bevægelser, var den dog en integreret del af fascismens praksis. Dermed trækker nutidens nynazister i deres brug af disse militaristiske fremtrædelsesformer på en agitatorisk tradition, der altid har været central i fascismen, og som netop derfor er så stærk en del af dens identitet.
Samtidig har den symbolske erobring af det offentlige rum gennem marcher og brugen af politisk vold siden mellemkrigsårene været vigtige midler for fascistiske bevægelser til at skabe et rum for sin politik i det etablerede politiske system. I lyset af fascismens pariastatus i efterkrigstiden
Et eksempel på nynazismens kamp for det offentlige rum i dagens samfund er den opmærksomhed, som Den Nordiske Modstandsbevægelse de seneste år har givet kampen mod det, de kalder for
Når højreradikale bevægelser således tager kampen mod det liberaldemokratiske samfund ud på gaden, rummer strategien en fordring på det offentlige rum. Det handler om at mobilisere, om at vise magt, gøre krav og om at udfordre. Ikke nødvendigvis venstrefløjen i traditionel forstand, som det var tilfældet i mellemkrigstiden, men selve rammerne for politisk udfoldelse og dermed spillerummet i samfundet. Mit argument er imidlertid ikke, at
Også kendt som Nordiska Motståndsrörelsen (NMR). En nordisk, revolutionær nazistisk organisation dannet i 1997 som Svenska Motståndsrörelsen (SMR) og i 2016 lagt sammen med søsterorganisationer i Norge, Finland og Danmark.
Lööw 2014: 70‒80, 208‒209.
De mange biografier om lederfigurer som Vidkun Quisling samt John T. Lauridsens forfatterskab om dansk nazisme er eksempler på dette. Héléne Lööw beskæftiger sig i modsætning hertil en del med aktivisme i sin trilogi om nazismen i Sverige.
Jf. Cappocia 2005: 3‒9;
Se f.eks.
Citat oversat fra tysk fra
De tre partier bag den republikanske Weimarkoalition var det socialdemokratiske SPD, det liberale DDP og det katolske Zentrum.
Se:
PDS, Journalsag 3656/35.
I Trollhättan i Sverige (1996), i Køge (1997), Greve (1998), Svendborg (1999), Helsingør (2000) og Hillerød (2001) – alle i Danmark.
I Skandinavien kendt fra de nu nedlagte Svenskernas Parti og Danskernes Parti.
De seneste år har også den svenske nynazistiske organisation Nordisk Ungdom aktioneret mod pride-paraderne i Stockholm.
I begynnelsen av mai 1968 protesterte 600 studenter ved Sorbonne-universitetet i Paris mot eksamens- og undervisningssystemet. Det utviklet seg til massedemonstrasjoner og gatekamper, og noe som minnet om de revolusjonære opptøyene som Frankrikes historie viser så mange eksempler på. Studentene slo seg sammen med arbeidere, og i slutten av mai var seks millioner arbeidere i streik i Frankrike. Uroen spredte seg videre til Berlin og London, og til Norge.
Ved norske universiteter, der antallet studenter hadde økt fra 1960, var det først og fremst kampen mot EEC fram mot folkeavstemningen i 1972 som virket mobiliserende.
Mange har fattet interesse for dette helt spesielle tiåret, 1970-tallet. De som har skrevet om de radikale politiske bevegelsene og kvinnebevegelsen, er både de som selv var aktive på 1970-tallet og forskere fra flere fag – enkelte av de sistnevnte også med utgangspunkt i sine personlige erfaringer.
Hvem var kvinneaktivistene i Lillesand, og hva opponerte de mot? Hvordan posisjonerte det lokale Husmorlaget – en tradisjonell kvinneorganisasjon – seg? I det følgende skal vi se på noen av de sentrale politiske kampsakene, men også de nye organisatoriske formene og kulturelle uttrykkene. Bakgrunnsteppet er den generelle situasjonen – mer spesifikt internasjonal og norsk kvinnebevegelse, utviklingen av kvinnerollen samt kvinners politiske deltakelse i etterkrigstidens sosialdemokratiske velferdssamfunn. Det er derfor først nødvendig å danne seg et inntrykk av det norske samfunnet i etterkrigsårene, med særlig vekt på 1970- og 80-tallet. Deretter vil det bli tegnet et bilde av Lillesand på denne tiden, før oppmerksomheten rettes mer spesifikt mot den lokale kvinnekampen, sett på bakgrunn av den nye kvinnebevegelsen i Norge, som særlig hentet sin inspirasjon fra USA.
I Norge var 1950- og 60-årene preget av økonomisk vekst, industriell ekspansjon, oppbygging av velferdsstaten og politisk stabilitet. Arbeiderpartiet hadde en dominerende rolle i politikken. Dette var epoken til «ettpartistaten» og «den sosialdemokratiske orden».
Fra 1950-årene minket forskjellene mellom husmoren i byen og husmoren på landet. På gårdene hadde utførelsen av arbeidsoppgavene endret seg gradvis ut over 1900-tallet, særlig etter som maskiner ble tatt i bruk, men nå som før var det visse oppgaver som tilhørte kvinnenes domene, og andre mennenes.
Dette var husmorens glansperiode med hjemmeværende mor og utearbeidende far. I 1950 var mer enn halvparten av alle voksne kvinner i Norge registrert som husmødre i den offisielle statistikken.
I kontrast til 1950- og -60-årene var 1970-årene og første halvdel av 1980-årene preget av oppbrudd og forandring. Fra midten av 1970-årene sank sysselsettingen i norsk industri dramatisk, og skipsfarten gikk inn i en alvorlig krise. Arbeidsledigheten økte. Politisk stabilitet ble avløst av økt polarisering, og en «høyrebølge» førte til at Høyre i 1981 overtok regjeringsmakten, i årene 1983‒86 sammen med andre borgerlige partier. I 1986 kom Arbeiderpartiet igjen i regjeringsposisjon.
Et annet viktig og relevant utviklingstrekk er kvinners utdannelse og yrkesdeltakelse. Mellom 1960 og 1970 steg kvinners andel av studenter ved høyere læresteder fra 20 til 29 prosent, samtidig som det totale antall studenter økte. Men selv om andelen gifte kvinner med yrke utenfor hjemmet samtidig ble fordoblet, var bare 25 prosent av norske kvinner registrert som yrkesaktive med egen inntekt i 1970. Snaue 20 prosent av alle gifte kvinner hadde et yrke utenfor hjemmet, mens det gjaldt nesten halvparten av de ugifte kvinnene.
1970-tallet var tiåret da kvinnene virkelig kom inn på arbeidsmarkedet. Unge jenter satset på utdanning. Kvinner som hadde vært hjemme med små barn, gikk ut i yrkeslivet igjen. Mange fikk seg utdannelse i voksen alder for å stå bedre rustet til yrkeslivet. I 1979 hadde 70 prosent av beskattede ektepar to skattbare inntekter. Nå var toinntektsfamiliene i klart flertall.
Yrkesaktivitet for kvinner med små barn bød på mange praktiske problemer. I 1970 var fødselspermisjonen på 12 uker, og bare tre prosent av barn under sju år hadde adgang til barnehage i Norge.
Politisk og kulturelt hadde det lillesandske lokalsamfunn i årene etter andre verdenskrig ikke ensidigheten ved seg, snarere mangfoldet. Kystbondekulturen i Høvåg, bondekulturen i Vestre Moland, småbyen Lillesands borgerlige kultur ispedd sjøfartskultur og arbeiderkultur, i stor grad knyttet til industriarbeidsplassene, ga variasjon. Likevel hadde lokalsamfunnet et gjennomgående tradisjonelt preg. Folk som kom utenfra og bosatte seg i Lillesand på 1950- og 1960-tallet, kunne gjerne føle at tiden hadde stått stille der, at småbyen hadde noe «gammeldags» ved seg. Slik var det – og slik fortsatte det i stor grad å være – selv om Lillesand var i sterk vekst fra 1960-tallet, drevet fram av bedrede kommunikasjoner, industrietableringer og nye arbeidsplasser innen handel og håndverk, skole og annen offentlig virksomhet. Kommunens innbyggertall økte med nærmere 50 prosent fra 1960 til 1980, fra 4 774 til 6 969 innbyggere.
Kjønnsrollene, yrkene og arbeidsdelingen i Lillesand var altså preget av sjøfartskulturen, jordbrukskulturen og industriarbeiderkulturen, men også av tradisjonelle religiøse normer. Kvinnen og mannen hadde ulike klart definerte roller og funksjoner både i arbeidslivet, i sosiale sammenhenger og i hjemmet. Mange menn seilte til sjøs, og kvinnene hadde mer enn nok med å ta seg av hus og hjem mens de var borte. Og borte kunne de være i år av gangen.
For de fleste kvinner i Lillesand som giftet seg i 1950- og -60-årene, var det selvsagt at de skulle være hjemmeværende og ta seg av hus og barn, selv om de hadde en utdannelse og hadde hatt et yrke før de giftet seg. En husmors hverdag var fylt av barnepass, rengjøring, klesvask, rydding, matlaging, innkjøp, vedlikehold og produksjon av klær. Hjelpemidlene var få, men de kom gradvis ut over 1950-tallet, blant annet støvsuger, vaskemaskin og kjøleskap. Samtidig som det ble mindre vanlig med hushjelper og hjemmearbeidende døtre, ble hjemmene mer lettstelte.
Høyre og Venstre var de største politiske partiene i Lillesand, men også Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet var representert i kommunestyret. I tiårene etter andre verdenskrig tilhørte ordførerne enten Høyre, Venstre eller Kristelig Folkeparti.
I det kommunestyret som trådte sammen i Lillesand i januar 1960, var tre av de 21 representantene kvinner – to fra Høyre og én fra Kristelig Folkeparti. Men da det knapt to år senere, i september 1961, ble avholdt ekstraordinært kommunevalg i forbindelse med at de tre kommunene Lillesand, Vestre Moland og Høvåg skulle slås sammen fra 1. januar påfølgende år, var det derimot bare menn som ble valgt.
Ved valget i 1975 ble sju kvinner valgt inn i Lillesand kommunestyre. Men dette var ikke noen sensasjonelt sterk kvinnerepresentasjon i FNs internasjonale kvinneår.
To nye partier ble representert i Lillesand kommunestyre i 1975: Det Nye Folkepartiet og Sosialistisk Venstreparti, hver med én representant.
Som vi har sett, økte kvinneandelen i Lillesand kommunestyre i etterkrigstiden. Men det var ikke det samme som at likestillingen og tilretteleggingen for at kvinner kunne ta lønnet arbeid, økte – i alle fall ikke så raskt som noen unge tilflyttere ønsket. De lokale forholdene var på ingen måte tilpasset kravene til de unge ekteparene som skulle etablere seg, og kvinnene som skulle forme sine liv etter nye standarder. Her var for eksempel ingen fulltids barnehage, bare en barnepark som holdt åpent fire timer daglig. Sterkt inspirert av den nye, internasjonale kvinnebevegelsen stilte noen unge kvinner i Lillesand nå krav om likestilling og tilretteleggelse for yrkesdeltakelse. Kvinnerollen ble satt under debatt.
De var født i 1940- og 50-årene, og tilhørte etterkrigstidens babyboomgenerasjon.
De unge som kom til Lillesand i 1960- og 70-årene, hadde selv vokst opp i tradisjonelle familier og var velkjent med den vanlige måten å innrette seg på i ekteskapet. Nå var de nygifte, og de fleste hadde med største selvfølgelighet tatt sin manns etternavn.
Historien til Kvinnefronten i Lillesand (fra 1975 Xantippene) kan føres tilbake til året 1968. Reidun Lia og Åse Bentzen (som i 1982 tok tilbake sitt pikenavn Friis Endresen) var kommet til Lillesand som lærere midt på 1960-tallet. De ble med i en «engelsk-klubb» der det ble diskutert samfunnsspørsmål og litteratur, og der det viste seg å være store politiske motsetninger. De ble kjent med en annen lærer fra Lillesand, Arna Høegh-Omdal, og bibliotekar Kristin Lindeberg (som siden tok tilbake sitt pikenavn Meinich Knutssøn), som også nylig var kommet til Lillesand. De var unge yrkeskvinner, de fleste i full jobb, eller på vei ut i jobb. De fikk etter hvert kunnskaper om den nye kvinnebevegelsen i Norge og internasjonalt, og anså seg som kvinnesakskvinner. Men ikke alle var i utgangspunktet politisk radikale og heller ikke aktive i lokalpolitikken.
Den nye kvinnebevegelsen vokste først fram i USA på slutten av 1960-tallet.
Også i Norge var det særlig unge middelklassekvinner som deltok i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Mange var under utdanning eller hadde allerede en god utdanning, og de planla som oftest en tilværelse der de ønsket å kombinere familie- og yrkesliv.
Den nye kvinnebevegelsen i Norge var altså en del av en stor, internasjonal kvinnebevegelse, og hentet sin inspirasjon fra utlandet. Samtidig var det allerede på 1950-tallet en hjemlig tradisjon som la
Da Nyfeministene ble startet i Oslo i 1970 og Kvinnefronten to år senere, ble kvinnene i Lillesand raskt klar over det. Nyfeministene hadde, i motsetning til Kvinnefronten, en antihierarkisk organisasjon. Deres mål var å bekjempe mannsdominansen i samfunnet, og de var mer kvinnepolitiske enn egentlig partipolitiske.
På vårparten i 1973 skrev Arna Høegh-Omdal et brev til Nyfeministene i Oslo, og 9. april fikk hun et entusiastisk svarbrev vedlagt informasjon med «søsterlig hilsen» Mai Bente Bonnevie. «Kjære Arna», skrev hun og takket for «søstertilliten». Disse begrepene, sammen med «søsterskap» og «søstersolidaritet», var blitt tatt fra den amerikanske kvinnebevegelsen, og pekte på positive sider ved kvinners evne til å stå sammen, på fellesskap og oppvurdering av hver enkelt kvinne.
Mai Bente Bonnevie var medlem av både Nyfeministene og Kvinnefronten, og erklærte seg som sosialist. Men det var ikke nødvendig å være sosialist for å bli med, understreket hun.
Arna Høegh-Omdal hadde spurt om hvordan Nyfeministene arbeidet. «Første fase er bevisstgjøring», begynte Bonnevie sin redegjørelse. Ideen om
Vi kommer sammen og begynner å prate om oss selv, hvem vi er, hva vi gjør, hva vi har gjort og hvorfor vi ønsker kvinnesak, om våre drømmer. Utgangspunktet er at samværet skal være trygt, intimt men ikke mer privat enn den enkelte ønsker. […] I en gruppe kan en fort finne ut at mange opplever disse tingene [ensomhet, isolasjon, ulykkelig ekteskap og uønsket husmorsituasjon], da er det ikke lenger private problemer men sosiale problemer som må løses på samfunnsplan.
Bonnevie understreket at bevisstgjøringen var en form for gruppeterapi der det gjaldt å hjelpe hverandre og lytte aktivt. Enkelte ganger kunne det være best å holde seg til sak, andre ganger å snakke fritt for å bli kjent og oppøve trygghet i samværet. Målet var holdningsendringer når det gjaldt større og likere arbeidsfordeling mellom menns og kvinners ute- og hjemmearbeid, flere daghjem, serviceinstitusjoner, bedre yrkesmuligheter og bedre lønnsvilkår for kvinner.
Både sakene og arbeidsmåtene som er nevnt i dette brevet, er lett gjenkjennelige i Kvinnefronten i Lillesand. De jobbet både innad i bevisstgjøringsgrupper og utad gjennom aksjoner. Barnehagesaken skulle bli den største og viktigste de følgende årene.
I april 1973, omtrent samtidig som brevet fra nyfeministen Mai Bente Bonnevie ble mottatt, ble de to første kvinnefrontgruppene dannet i Lillesand. «Kvinnefronten i Lillesand […] arbeider for økt likestilling og trivsel for kvinnene, uansett stilling, status og alder», skrev de.
Styret i husmorlaget hadde håpet på stor oppslutning og livlig debatt. Og det fikk de. Oktobermøtet på Tingsalen samlet nemlig fullt hus.
Vi kan ikke være enige i at det skulle være uttrykk for mangel på samhold at vi mener det er nødvendig med en Kvinnefront ved siden av Husmorlaget. Vi skulle tro at Bondekvinnelaget og andre kvinneorganisasjoner ikke anser sine organisasjoner som unødvendige. […] En del av oss er medlemmer av husmorlag eller andre kvinneorganisasjoner og vi mener at vi bør hjelpe og utfylle hverandre der det er naturlig.
Noe nært samarbeid mellom Kvinnefronten i Lillesand og Lillesand Husmorlag kom det aldri til. Til det bestod de av altfor forskjellige personligheter, og hadde for ulike målsettinger med sitt arbeid, selv om de hadde
Et hovedmål for de som var i husmorlaget, var å gi husmoren bedre kår og arbeidsforhold i hjemmet. I den forbindelse er et «husmortreff» i det lokale husmorlagets regi 25. mars 1974 illustrerende. I samarbeid med Boinnredning, en lokal selger av Star kjøkken, og Husqvarna husholdningsprodukter, arrangerte laget en demonstrasjon av kjøkkenproduktene på byens hotell.
Elise Gathe, som var utdannet barnepleier, men hjemmeværende med fire barn, ble valgt inn i kommunestyret for partiet Høyre i 1963. Hun var også sentral i driften av husmorlagets barnepark, og erindret mange år senere, i 2012:
Vi [i husmorlaget] ble så motarbeidet i starten. Åse Bentzen og Reidun Lia var imot barnepark, de ville ha fulltids barnehage fra starten. De var på meg hele tiden. Før møtet på Tingsalen – jeg husker bare at jeg var så redd for de to. De var jo så utdannet. Jeg var jo ikke noe flink til noen ting! Men Kristian Sundtoft [også høyrepolitiker] og jeg hadde vår styrke i politikken, i det at vi hadde flest stemmer.
På oktobermøtet hadde Kvinnefronten i Lillesand gitt uttrykk for at de gjerne ville samarbeide med Husmorlaget om konkrete saker som kunne
For oss er frigjøring bl.a. å gi kvinnene mulighet til å utvikle seg […] uavhengig av den tradisjonelle kvinnerollen [og] gis reell mulighet til å velge om de vil være hjemmeværende eller utearbeidende. […] Slik det er i dag, legges ansvaret for familiens økonomi ensidig på mannen. […] Samfunnet trenger mer kvinnelig innflytelse, og hjemmene trenger mennene. […] Vi ønsker ikke å løsrive oss fra mennene, men vi vil ha et likeverdig forhold til dem. Vi ønsker ikke å tvinge
I et nytt avisinnlegg noen dager senere måtte også husmorlagets styremedlem innrømme: «De fleste saker […] har vi jo felles, men så er det enkelte der våre veier skilles […].»
Denne meningsutvekslingen kan – til tross for vilje til samarbeid og en viss enighet – kanskje best tolkes som en konfrontasjon mellom to svært ulike livsverdener, virkelighetsforståelser og veivalg. Det kan nå være på sin plass å se nærmere på formålet til Norges Husmorforbund, og hvilke saker det lokale husmorlaget var engasjert i.
Hjemmenes Vel (fra 1929 Lillesand og Vestre Moland Husmorforening, senere Husmorlag) ble stiftet i 1922 som et lokallag av Hjemmenes Vel Landsforbund (stiftet 1915, fra 1933 Norges Husmorforbund).
I Lillesand gikk medlemstallet i husmorlaget opp rundt 1970, fra 114 medlemmer i 1969 til 150 et fem år senere.
På 1970-tallet var fremdeles husmorlagets fokus den hjemmearbeidende kvinnen og familiens ve og vel. I Lillesand som andre steder arbeidet de lojalt etter Norges Husmorforbunds formålsparagraf, der det stod i §1: «N. H. er en yrkesorganisasjon som vil samle Norges husmødre i arbeid for hjemmenes vel etisk, sosialt, kulturelt, økonomisk og hygienisk.» Fokus var å bedre husmødrenes arbeidsforhold (underforstått: i hjemmet), å løse deres aktuelle kvinnespørsmål samt å trygge familiens stilling. Fokus var kvinnene som hadde familien som yrke.
«Husmorforbundet må støtte hjemmeværende husmødre», het det i en overskrift på førstesiden i
Fra november 1973, etter det vellykkede møtet på Tingsalen, tok aktivitetene i Kvinnefronten i Lillesand seg opp. De fleste som ble med, var unge tilflyttere, men en del var også født og oppvokst i Lillesand. De fleste var, eller ble, politisk radikale, og stemte Arbeiderpartiet eller Sosialistisk Folkeparti, men slett ikke alle. Kvinnefronten i Lillesand skulle være kvinnepolitisk, men likevel partipolitisk nøytral.
Kvinnene i den lokale kvinnefronten var raskt ute med å abonnere på relevante tidsskrifter og aviser. De abonnerte på Kvinnefrontens medlemsavis
Arbeidet ble lagt opp i tråd med den nye kvinnebevegelsens organisasjonsform: Smågrupper kom jevnlig sammen, både til samtale om kvinners problemer og personlige temaer, «bevisstgjøring» og planlegging av
Spesielt da Kvinnefronten i Lillesand startet opp, merket de motstanden og motsetningene i lokalmiljøet. Det var nok mange som opplevde kvinnene som lite inkluderende, mens andre opplevde deres standpunkter som ekstreme. Selv ønsket de å være inkluderende, og de ønsket å få flere kvinner med. Men de følte seg til tider mistenkeliggjort, fortalte Åse Friis Endresen i 2012:
Men vi følte oss veldig uglesett. Det gikk rett og slett rykter om at vi hadde sexklubb. For meg var dette sjokkerende. Da jeg fikk høre det der, hadde ryktene gått i mangfoldige år. […] Det var spesielt da vi startet Kvinnefronten […] at vi merket motstanden og motsetningene i lokalmiljøet. […] De som vi spesielt merket motstanden fra, var Husmorlaget. Der følte jeg på en måte at de hadde piggene ut.
Noe som la en demper på aktivitetene i 1975, var de motsetningene som utviklet seg og den radikaliseringen som skjedde i Kvinnefronten sentralt i Oslo. På et allmøte i Kvinnefronten i Lillesand 17. mars 1975 kom det for første gang fram en uttalt kritikk av Kvinnefronten sentralt.
Allerede i 1974 og i økende grad utover i 1975 hadde kvinner i Oslo og ellers over hele landet begynte å melde seg ut eller trekke seg ut av Kvinnefronten, og mange gjorde det for å protestere mot AKP (m-l)s dominans i organisasjonen. De sørget for å gjøre et nummer av det gjennom artikler, leserinnlegg og debattmøter.
I mars 1975, da det møtte 14 på allmøtet, kom det fram at medlemmene i Kvinnefronten i Lillesand hadde registrert alle utmeldingene av Kvinnefronten sentralt.
Hvorfor kalte de seg Xantippene? Navnet var tatt fra Sokrates’ hustru Xantippe, som var kjent for å være en hissig kvinne. Men hvorfor var hun så sint på Sokrates? Kanskje fordi han brukte hele sin tid og energi utenfor hjemmet og viste liten forståelse for sin families ønsker og behov, funderte de. Navnet var fra deres side ment både ironisk og humoristisk, men i Lillesand ble det ikke oppfattet slik!
Mange nyfeminister som meldte seg ut av Kvinnefronten sentralt, gikk videre til nye sosialistiske kvinneorganisasjoner som Claragruppa (Bergen), Sosialistisk Kvinneforum og Brød og Roser.
Når det gjaldt sakene som ble diskutert av Kvinnefronten i Lillesand/Xantippene, og de aksjonene som ble gjennomført, lot de seg sterkt inspirere av det som skjedde i kvinnebevegelsen i Oslo og ellers rundt om i landet. På det tredje allmøtet, som ble holdt hos Reidun Lia 19. desember 1973, fikk en av gruppene ansvar for å utarbeide et spørreskjema om
Kampen for barnehager ble et sentralt krav både for Kvinnefronten sentralt og over hele landet. De fleste medlemmene var i en alder der de hadde omsorg for småbarn, og barnehagespørsmålet hang selvsagt nøye sammen med kvinnenes muligheter til å kombinere jobb og familieliv. Fra første stund hadde Kvinnefronten i Lillesand daginstitusjoner (dvs. fulltids barnehager) på agendaen, og denne saken ble ofret mye tid og oppmerksomhet gjennom 1970-tallet. På allmøtet 19. desember 1973 ble det enstemmig vedtatt at et spørreskjema om daginstitusjoner skulle sendes ut til barnefamilier i Lillesand på nyåret. Skjemaet, som skulle fylles ut med fullt navn og adresse, hadde selvfølgelig spørsmål om interessen for daginstitusjoner, men også spørsmål som gikk på antall barn, hvordan de var plassert dersom «husmoren [hadde] lønnet arbeid utenfor hjemmet», om det var aktuelt med lønnet arbeid utenfor hjemmet «dersom De
I et avisinnlegg som ble trykt på førstesiden av
I Lillesand kommune hadde man allerede en tid arbeidet med daginstitusjonssaken. 21. september 1972 oppnevnte formannskapet i Lillesand et utvalg for å utrede spørsmålet om daginstitusjoner i kommunen. Utvalget fikk denne sammensetningen: Elise Gathe (formann), Hilde Finden, Jenny Glamsland og Anne Marie Larsen. Mandatet var å utrede behovet for daginstitusjoner for barn i Lillesand, uttale seg om hvor slike institusjoner kunne etableres, og gi overslag over kapitalbehov, tilskudd, driftsutgifter og inntekter.
6. april 1974 leverte utvalget sin utredning. De hadde gjort et grundig arbeid. Innledningsvis slo de fast at de ikke delte kontorsjefens vurdering fra saksfremstillingen i 1972 om at «kommunen […] må sies å ligge
Formannskapet behandlet saken 20. mai 1974.
Barnevernsnemnda behandlet saken 7. januar 1975 og mente Nygård var det beste tomtealternativet. Nemnda bad formannskapet sørge for at det videre planleggingsarbeidet gikk så raskt som mulig. Sosialstyret sluttet seg 13. februar til barnevernsnemndas uttalelse, men fant det «på
Slik stod saken lenge. Den første
Xantippene forberedte en demonstrasjon lørdag 13. mars 1976. De bestemte seg for å ha stand utenfor Samvirkelaget, og derfra sende en delegasjon bort til Rådhuset med en liste med spørsmål til ordfører Bjørgulf Aune (H). Så skulle de komme tilbake til standen med ordførerens svar.
Xantippenes redegjørelse og planer for demonstrasjonen, som ble trykt i
Vil du gå inn for en prioritering av barnehagesaken?
Kan du forplikte deg til å få tatt saken opp i formannskapet, slik at den lovbestemte barnehagenemnda kan bli nedsatt før 1. mai 1976?
Er du villig til å foreslå at nemnda får frist til 1. aug. med å levere sin innstilling?
Vil du forplikte deg til å innstille overfor formannskapet, at saken blir realitetsbehandlet før jul 1976?
Når vil du anta at de to første barnehagene kan påbegynnes?
I begynnelsen av oktober 1976 diskuterte Xantippene Lillesand Husmorlags forslag om at kommunens hus på Nygård burde bli eldresenter.
Høydepunktet for den nye kvinnebevegelsen, både i Norge og internasjonalt, ble markert gjennom FNs internasjonale kvinneår i 1975. Da opprettet 300 kommuner egne kvinneårsutvalg, og alle fylker holdt seminarer
Fra og med 1975 ble kvinnedagen 8. mars markert over store deler av Norge. Dette året var det riktig nok ikke noe eget arrangement i Lillesand. Lillesandskvinnene reiste til Kristiansand, der 8. mars ble markert for første gang.
I årene 1976‒1978 og store deler av 1979 var aktiviteten i Xantippene relativt laber.
På slutten av 1970-tallet var også kultur blitt
I 1980, da Sommerfestivalen i Lillesand ble arrangert for tredje gang, opptrådte 10‒12 medlemmer av Xantippenes nyopprettede dramagruppe på visekroa på Hotell Norge med talekor, sang og rollespill.
Våren 1982 ser det ut til at det organiserte arbeidet i Xantippene døde ut. Mye av luften var gått ut av den radikale ballongen. Mange viktige kvinnepolitiske krav – og blant dem enkelte som hadde blitt ansett som urealistiske å få innfridd i 1970 – ble faktisk innfridd i løpet av 1970- og første halvdel av 1980-årene.
Stortinget vedtok som nevnt den første
Hvilken rolle spilte Kvinnefronten i Lillesand/Xantippene? Hva betydde de for utviklingen i lokalsamfunnet? Avslutningsvis vil dette bli diskutert innenfor rammen av den norske kvinnebevegelsen.
Kvinnefronten i Lillesand/Xantippene provoserte. Men på mange måter ble de marginalisert i Lillesand. De var heller aldri mange. På det meste var det snakk om vel 40 Xantipper, kanskje opp mot 50‒60 på begynnelsen av 1980-tallet, dersom alle som deltok på møter og arrangementer, regnes med.
Xantippene representerte den nye kvinnerollen, den de fleste synes er selvfølgelig i dag. Innad i feministgruppene støttet de hverandre i utøvelsen av den, og de agiterte for den utad. De var med på å bane veien for nye måter å fungere på som kvinne i Lillesand, både i privatlivet, i offentligheten og i yrkeslivet. Likestilling og arbeidsdeling i hjemmet ble diskutert og praktisert. De frontet viktige kvinnepolitiske saker, ikke minst barnehagesaken, og tok fatt i nye og voksende politiske temaer som fredsarbeid og miljøvern. På den måten var de det vi kan kalle
Kvinneaktivistene bidro til at fulltids arbeid og yrkeskarriere ble sett på som like naturlig for kvinner som for menn. Men Xantippene hadde det på mange måter lettere enn mange kvinner i tradisjonelle miljøer i
Den kvinnevennlige norske velferdsstaten kan betraktes som et resultat av kvinnebevegelsens kamper, men de institusjonelle endringene var likevel bare delvis kvinnebevegelsens fortjeneste.
I dette kapitlet har temaet vært kvinneaktivismen slik den utfoldet seg i den lille og sterkt voksende sørlandsbyen Lillesand på 1970-tallet. Bakgrunnsteppet har vært studentopprør og politisk radikalisering, men også internasjonal og norsk kvinnebevegelse samt utviklingen av kvinnerollen og kvinners politiske deltakelse i etterkrigstidens sosialdemokratiske velferdssamfunn.
Fra slutten av 1960-tallet var Lillesand i vekst, og mange familier etablerte seg der. En del av de unge kvinnene kom i 1968 sammen i en diskusjonsklubb. Noen år senere, våren 1973, etablerte de et lokallag av Kvinnefronten. Høsten 1975 meldte de seg ut av Kvinnefronten sentralt
Store norske leksikon, «Studentopprøret»
Se blant annet
Mekanisering, spesialisering og strukturrasjonalisering førte til sterk reduksjon av kvinnearbeid i jordbruket fra 1950-årene. Menn overtok fjøsarbeid og melkeproduksjon da maskinene kom.
Marte Ericsson Ryste: «I tiden: 1970-tallet»,
Statistisk sentralbyrå (SSB), Befolkning: Folketall,
Kristelig Folkeparti hadde ordføreren 1946‒51 og 1974‒75, Venstre hadde ordføreren 1958‒67 og Høyre de øvrige årene: 1952‒57, 1968‒73 og fra 1976 og helt til i dag.
En av kvinnene som ble valgt inn for Høyre, var Elise Gathe, sentral i Lillesand Husmorlag.
Dette og følgende sitat fra
Det Nye Folkeparti oppstod som følge av splittelsen i Venstre i 1972. Partiet skiftet i 1980 navn til Det Nye Folkepartiet. I 1988 ble partiet igjen slått sammen med Venstre,
Stigningen i fødselstallene i Norge nådde et høydepunkt etter 1945. Det var også relativt høye fødselstall fram til slutten av 1960-årene, før fødselstallene sank kraftig ut over 1970-tallet til et lavmål i 1983.
Flere tok siden tilbake sitt pikenavn.
Intervju 15.08.2012 med Åse Friis Endresen. Både Reidun Lia og Arna Høegh-Omdal var i utgangspunktet høyrekvinner, Åse Friis Endresen kom fra arbeiderpartifamilie og var også med i styret i lokalavdelingen av Folkebevegelsen mot EEC. Hun og mannen Tore Bentzen var med og startet det lokale SF i 1971.
Elisabeth Lønnå: «Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene»,
Store norske leksikon, «Kvinnebevegelsen»,
Marte Ericsson Ryste: «I tiden: 1970-tallet»,
Mens nyfeministene var løst organisert uten fast ledelse, var Kvinnefronten organisert med politiske styrer på gruppeplan, distriktsplan og landsplan. Elisabeth Lønnå: «Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene»,
Sosialistisk Folkeparti (SF) ble stiftet i 1961. Sosialistisk Venstreparti (SV) ble stiftet i 1975 av SF, Norges Kommunistiske Parti (NKP), Demokratiske Sosialister (AIK) og uavhengige sosialister. SV var en videreføring av Sosialistisk Valgforbund, som ble dannet før stortingsvalget i 1973.
Brev i Kvinnefronten/Xantippene, Høegh-Omdal.
Brev i Kvinnefronten/Xantippene, Høegh-Omdal.
Brev i Kvinnefronten/Xantippene, Høegh-Omdal.
«Kvinnefronten i Lillesand». Maskinskrevet uten dato. Kvinnefronten/Xantippene, Friis Endresen.
Referat fra møtet stod i
Annonse i
Beskrivelsen bygger på referatet fra møtet i
Håndskrevet notat, udatert, Kvinnefronten/Xantippene, Høegh-Omdal.
Husmortreff på Hotel Norge, omtale og annonse i
Intervju 22.02.2012 med Elise Gathe (1917‒2012).
I oktober 1975 avviste Lillesand Husmorlag et samarbeid med Kvinnefronten i forbindelse med Kenya-prosjektet (et nasjonalt initiert prosjekt i forbindelse med FNs internasjonale kvinneår. Notat i protokoll Kvinnefronten/Xantippene, Friis Endresen. Men et samarbeid kom likevel i stand på et senere tidspunkt.
Intervju 15.08.2012 med Åse Friis Endresen.
«Til xantippene: Husmorlaget har plass også for ‘ilske kvinnfolk’», leserinnlegg på avisens førsteside, undertegnet styret i Lillesand Husmorlag ved Bergljot Siring Jakobsen,
«Svar til Husmorlaget i Lillesand, fra ‘Xantippene’», undertegnet Kvinnesaksgruppa «Xantippene»,
Kvinnefronten/Xantippene/Agder Litteraturlag, Lia.
«TIL XANTIPPENE», undertegnet B. S. J. [Bergljot Siring Jakobsen],
Heftet «Lillesand Husmorlag 70 år 1922‒1992»: 14.
Heftet «Lillesand Husmorlag 70 år 1922–1992»: 19. Barneparkeringen på Rosenberg ble drevet av Lillesand Husmorlag til den ble solgt til Lillesand kommune i 2008.
Antall medlemmer i Lillesand Husmorlag: 1969: 114; 1974: 150; 1975: 140; 1992: vel 100; 2012: 20.
Intervju 2.07.2013 med Åse Gjertsen.
«Familiens stilling i dagens samfunn. NH’s oppgaver». Notat fra Norges Husmorforbund, St.nr. 266/73 (09.10. 1973). Norges Husmorforbunds medlemstall i 1973: 48 000. «NH’s oppgaver». St.nr. 264/73 (05.10.1973). Kopi: Lillesand Husmorlag, Gjertsen.
«Familiens stilling i dagens samfunn. NH’s oppgaver». Notat fra Norges Husmorforbund, St.nr. 266/73 (09.10.1973). Kopi: Lillesand Husmorlag, Gjertsen.
«NH’s oppgaver». St.nr. 264/73 (05.10.1973). Kopi: Lillesand Husmorlag, Gjertsen.
Overskriften og følgende sitater fra
Intervju 15.08.2012 med Åse Friis Endresen.
Notat i protokoll, sak 3, allmøte februar 1975. Kvinnefronten/Xantippene, Friis Endresen.
Intervju 15.08.2012 med Åse Friis Endresen.
Elisabeth Lønnå: «Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene»,
Referat fra allmøtet 15.03.1975, protokoll Kvinnefronten/Xantippene, Friis Endresen. Medlemmer av Kvinnefronten i Lillesand hadde blant annet lest om alle utmeldingene i nr. 1/75 av Kvinnefrontens medlemsavis
Brev til Kvinnefrontens LU, Oslo fra Kvinnefronten i Lillesand, datert 24.07.1975, undertegnet Grethe Ånesen. Kopi av brev, Kvinnefronten/Xantippene, Høegh-Omdal.
«Vi melder oss ut av Kvinnefronten!», undertegnet «Kvinnesaksgruppa ‘Xantippene’».
«Vi kalte oss Xantippene. Om det var Reidun [Lia] eller jeg som kom på navnet, husker jeg ikke, kanskje begge. Xantippe var jo kona til Sokrates, og det var jo ironi, vi lo av oss selv, for de opplevde oss jo som sinte unge kvinner, så la oss være det, da!». Intervju 15.08. 2012 med Åse Friis Endresen.
Elisabeth Lønnå: «Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene»,
Selvbestemt abort var den enkeltsaken som engasjerte og mobiliserte flest på 1970-tallet i Norge, både tilhengere og motstandere. 5 000 demonstrerte for dette kravet i Oslo i 1974, og samtidig samlet Folkeaksjonen mot selvbestemt abort inn 610 000 underskrifter. Elisabeth Lønnå: «Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene»,
Stensilert skjema i protokoll for Kvinnefronten/Xantippene, Friis Endresen. 22.03.1974 hadde Sigrid Thingsaker et innlegg i
Lillesand formannskaps møtebok 24.08.1972, sak 466/72.
«Angående utredning om daginstitusjon I Lillesand kommune». Datert 6.04. 1974. Undertegnet Elise Gathe, Hilde Finden, Jenny Glamsland og Anne Marie Larsen.
Lillesand formannskaps møtebok 20.05.1974, sak 304/74.
Spørreundersøkelsen ble utført i mars 1974. Av i underkant av 500 utdelte skjemaer i Lillesand sentrum ble 292 besvart. Av disse var det 266 familier som ønsket opprettet en eller annen form for daginstitusjon. 214 av de 292 familiene hadde barn under sju år, og av disse ønsket 196 opprettet daginstitusjon. De 196 familiene hadde til sammen 301 barn under sju år, «m.a.o. har man bare i sentrum og boligområdene omkring behov for ca. 300 daginstitusjonsplasser!». Videre kunne 107 av de hjemmearbeidende småbarnsmødrene tenke seg å gå ut i arbeidslivet dersom de fikk plassert barna i daginstitusjon. Dette viste også at det var et stort behov for arbeidsplasser for kvinner i Lillesand.
Sosialstyret I Lillesand sak 19/1975, møtedato 13.02.1975.
«Husmorlaget i Lillesand: Vil ha eldresenter på ‘Nygård’-eiendommen».
De følgende årene ble det av enkelte, blant annet kommunestyrerepresentant Geir Ulf Gauslaa (SV), stilt spørsmål ved Frikirkens ansettelsespolitikk og driftsmåte. Se blant annet Gauslaas leserinnlegg i
8. mars ble arrangert for første gang i Kristiansand i 1975. I 1980 fikk samarbeidskomiteen for 8. mars i Kristiansand i stand en felles markering med rekordmange 500 mennesker under samme faner.
Det er ikke noen møtereferater i protokollen for 1977, 1978 og fram til 10.10.1979. Protokoll for Kvinnefronten/Xantippene, Friis Endresen.
Transaksjonsanalyse er en teori om personlighet og en systematisk
Gunvald Opstad: «Stillferdig fra Lillesand». Kopi av
Oppslag i flere aviser, blant annet
Fædrelandsvennen 26.06.1982.
1973: Nyfeministene: 30 grupper/ca. 1.000 medlemmer, Kvinnefronten: ca. 3500 medlemmer i 125 byer/tettsteder, Norsk Kvinnesaksforening: 8 lokallag og ca. 8000 medlemmer, Norsk Kvinneforbund: 1200 medlemmer. Elisabeth Lønnå: «Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene»,
Definisjon «Sosialt entreprenørskap»,
Materiale om Lillesand Husmorlag og Norges Husmorforbund 1970-tallet. Eier: Åse Gjertsen. (Ref.: Lillesand Husmorlag, Gjertsen.)
«Lillesand Husmorlag 70 år 1922–1992». Stensil, utlånt fra Lillesand folkebibliotek.
Materiale om Kvinnefronten i Lillesand/Xantippene 1974–81, som har tilhørt Arna Høegh-Omdal. Eier: Anne Sophie Høegh-Omdal. (Ref.: Kvinnefronten/Xantippene, Høegh-Omdal.)
Protokoll for Kvinnefronten i Lillesand/Xantippene 1973–82 og Xantippene, Arbeidsgruppa 1981–82. Eier: Åse Friis Endresen. (Ref.: Kvinnefronten/Xantippene, Friis Endresen.)
Mappe med materiale om Kvinnefronten i Lillesand/Xantippene og Agder Litteraturlag, 1975–81. Har tilhørt Reidun Lia. Eier: Per Erik Lia. (Ref.: Kvinnefronten/Xantippene/Agder Litteraturlag, Lia.)
Intervju 22.02.2012 med Elise Gathe, sentralt medlem av Lillesand Husmorlag og valgt inn i Lillesand kommunestyre i tre perioder fra 1963 for Høyre.
Intervju 15.08.2012 med Åse Friis Endresen, medlem av Kvinnefronten i Lillesand/Xantippene.
Intervju 2.07.2013 med Åse Gjertsen, leder av Lillesand Husmorlag 1975–78, og også aktivt styremedlem /medlem før og etter det.
De siste årene har vi fått et omfattende søkelys på ekstremisme. For å kunne gjøre en nøktern vurdering av om ekstremisme faktisk faller utenfor legitim opposisjon, protest og motstand, er det nødvendig med en begrepsavklaring: Hva er ekstremt, og hva er ekstremisme i politiske sammenhenger? I denne sammenheng er det en utfordring at fenomenet og trusselen fra «voldelig ekstremisme» er koblet til begrepet ‘radikalisering’. Det er derfor etablert en sammenheng mellom «ekstrem» og «radikal» som krever avklaring. Hensikten med dette kapitlet er derfor å bidra til en avklaring av begrepene ‘ekstremisme’, ‘radikal’ og ‘radikalisering’, samt foreslå en mer presis terminologi. Videre vil kapitlet, i lys av begrepsavklaringen, belyse noen ekstreme tendenser i norsk politikk i tiden etter 2. verdenskrig, med vekt på perioden fra slutten av 1960-tallet og fram til våre dager.
At noe er ekstremt, innebærer
Ofte omtales dette sentrum som «det vanlige» eller «det normale» slik at det ekstreme oppfattes som et (sterkt) avvik fra det normale eller vanlige, altså etablerte posisjoner eller flertallets oppfatninger. Problemet med dette er at det vil det være ganske vilkårlig – sosialt, geografisk, kulturelt og subjektivt – hva som er normalt og vanlig, og derfor også hva som er ekstremt. I en faglig sammenheng trenger vi et mer substansielt og ikke-vilkårlig innhold i sentrum for å kunne definere presist det ekstreme og ekstremisme.
Går vi systematisk til verks, ser vi at det finnes ekstreme oppfatninger på to hovedområder – det deskriptive og det normative (
Det deskriptivt ekstreme innebærer et stekt avvik fra det vi vet om virkeligheten. Det er vitenskapen som etablerer denne kunnskapen. Vitenskapelige resultater kan være omstridt, men vi har ingen bedre metoder
Mot denne bakgrunnen formuleres følgende definisjoner:
Deskriptiv ekstrem
På samme måte innebærer normativ ekstremisme sterke avvik fra godt omforente og godt begrunnede normer. Slike normer kan sies å være menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. Begrunnelsene kan være omstridte, men er likevel solide innenfor en rekke områder som teologi, filosofi, statsvitenskap og jus. I den grad begrunnelsene er holdbare, er normene universelle, noe det kan gis gode grunner for (se
Mot denne bakgrunnen formuleres følgende definisjoner:
Normativ ekstrem
De to formene for ekstremisme kan henge sammen, noen ganger på opplagt vis. Det kan for eksempel gjelde rasistiske oppfatninger, som er både deskriptive og normative. Andre ganger er sammenhengen mer komplisert. I dette kapitlet er det den normative ekstremismen som er relevant. Det innebærer at man har inntatt en normativt ekstrem posisjon dersom man avviser menneskerettigheter og demokratiske prinsipper, og dermed det menneskeverdet som menneskerettighetene skal beskytte. Denne tilnærmingen er mer substansiell enn definisjoner av ekstremisme som tar utgangspunkt i tilfeldige og variable flertalls oppfatninger av «det normale» eller hva som er riktig og galt. For eksempel har man inntatt et (normativt) ekstremt (enkelt)standpunkt om man aksepterer tortur i noen sammenhenger (uansett om flertallet mener det), og man er en normativ ekstremist i videre forstand om man vil etablere proletariatets (dvs. partiets) diktatur eller en førerstat, om man vil oppheve rettsstaten, diskriminere eller undertrykke kvinner, homofile eller personer med annen etnisk eller nasjonal opprinnelse osv.
I utgangspunktet ser denne definisjonen ut til å passe godt med en kategorisering eller klassifisering av politiske posisjoner som legger den klassiske høyre-venstre-aksen til grunn. Da vil vi pent og symmetrisk kunne sette opp følgende:
Tilsynelatende er dette en forståelig figur som deskriptivt-analytisk illustrerer forskjellen på ekstreme og ikke-ekstreme politiske posisjoner. Problemet er for det første at det også er mulig å ha ikke-demokratiske og menneskeverdskrenkende (enkelt)posisjoner selv om partiet eller grupperingen i hovedsak befinner seg innenfor den ikke-ekstreme delen av spekteret. Historisk kjenner vi antisemittismen og rasismen overfor tatere og romfolk i en rekke partier. Det samme gjelder sosialhygieniske standpunkter og diskriminering av kvinner og homofile – også i juridisk sammenheng – i mange partier som ellers var forsvarere av demokratiske verdier og menneskerettigheter.
Poenget med denne påpekningen er at det ligger klare begrensninger i gjengse forestillinger om ekstremisme. Oppfatningen om at de ekstreme er «de andre», ikke «oss» skikkelige og «normale», er problematisk nettopp fordi ekstreme posisjoner kan finnes i mange partier og grupper. Det er likevel forskjell på slike ekstreme enkeltposisjoner – eller partiell ekstremisme – og
Ovenstående figur er imidlertid også problematisk av en annen og mer prinsipiell grunn. Den baserer seg på en falsk symmetri mellom venstre- og høyresiden, forbundet med forestillinger om at «radikale» posisjoner, personer og grupper finnes på begge sider i det politiske spekteret. Det er neppe riktig.
Etymologisk kommer radikal fra det latinske
Hvis «radikal» med utgangspunkt i en bruksmåtedefinisjon knyttes til endringer som blant annet gjelder sikring av rettsstaten, utvidelse av demokratiet, like rettigheter for menn og kvinner, sosiale og etniske grupper m.m., vil radikal politikk ligge på venstresiden, men også innenfor den ikke-ekstreme delen av det politiske spekteret. Med dette utgangspunktet er det ikke riktig å kalle grupper og partier for radikale som på bakgrunn av ideologier posisjonerer seg utenfor de demokratiske og menneskerettslige rammene. Slike grupper må kalles ekstreme. Så kan man diskutere om Marx var ekstrem eller om den marxistiske
Denne positive forståelsen av ‘radikal’ deles ikke nødvendigvis av konservative («høyresiden»), som kan oppfatte de samme sosiale utviklingstrekk som negative. Derfor handler dette også om hvilken forståelse – positiv eller negativ – som dominerer eller har blitt hegemonisk i et miljø, et samfunn og/eller i en tidsperiode. Det er en rimelig antakelse at det er den positive forståelsen som har vært samfunnsmessig dominerende i europeisk og norsk sammenheng, både i samtid og retrospektivt, siden den franske revolusjon. Dette kommer til uttrykk i de mange leksikalske oppføringene (bruksmåtedefinisjoner) som tydelig opererer med en forståelse eller bruksmåtebeskrivelse av «radikal» som synonymt med «venstreradikal» og som uttrykk for frigjørende reformer, som allmenn stemmerett og sosial utjevning.
Likevel har det utviklet seg forestillinger om
Anders Ravik Jupskås, som har skrevet om høyreekstremismen i Europa, begynner sin bestemmelse negativt: «Høyreradikalisme skiller seg fra høyreekstremisme ved at den
Definisjonene av ekstremisme ovenfor er
Det ser heller ikke ut til at uttrykket «radikal» (eller «høyreradikal») har vært benyttet av personer eller grupper på høyresiden som selvkarakteristikk. Og i den grad det kan ha forekommet, er det grunn til å tro at dette handler om å utnytte uttrykkets positive konnotasjoner på samme måte som venstreekstreme har kalt seg radikale.
Språket er ikke statisk, og i faglig sammenheng utvikles nye begreper og etablerte termer får derfor nye meninger. Man kunne derfor si at radikal i dag i større grad viser til ekstreme handlinger eller vilje til å handle, slik Politiets sikkerhetstjenestes (PST) og regjeringens (handlingsplans) bruk av uttrykket «radikalisering» knytter det til vold, gjennom en definisjon som sier dette er den «prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål» (
Det skifte i forståelsen av radikal(isme) som både høyreradikal og generell radikalisering innebærer, representerer således ingen vinning, men utgjør språklige depresiseringer. Uansett er språklig og begrepsmessig presisjon en verdi i seg selv og viktig i alle vitenskapelige sammenhenger.
Avklaringen av ekstremisme-begrepet ovenfor bidrar også til avklaring av grensene for det radikale. Dermed ser man at svært mange posisjoner, grupper og partier som kalles for radikale, faktisk er ekstreme. På høyre side av høyre-venstre-aksen er det vanskelig å se hva som rimeligvis kan kalles (høyre)radikalt, både fordi «det radikale» bruksmåtedefinert kan plasseres innenfor det demokratiske og rettsstatlige området, og har konnotasjoner til positive sosiale endringer. På venstre side kan man også plassere revolusjonær radikalisme når man søker revolusjon for å etablere eller utdype demokratiet, øke respekten for menneskerettighetene og sikre rettsstaten – som i de revolusjonære overgangene fra føydalsamfunnets enevelde til borgerlig demokrati, eller gjennom revolusjonære opprør mot kolonialisme og okkupasjon, og mot autoritære eller totalitære diktaturer. Historisk har aktivistene og ideologene for en slik politikk tilhørt den politiske venstresiden. Men utvilsomt har også en del venstrerevolusjonære beveget seg inn i det ekstreme feltet.
Den skisserte forståelsen av ‘radikal’ innebærer at begrepet fastholdes i både dets etymologiske og terminologihistoriske betydning. Men tilnærmingen er også bestemt av avklaringene av det ekstreme og ikke-ekstreme, hvilket gir klassifikatorisk rom for både populisme og radikalisme til venstre på den politiske høyre-venstre-aksen. Situasjonen
Så langt har den høyrepolitiske aktivismen som går ut over det populistiske, betydd antiparlamentarisme, autoritets- og statsdyrking, mindre demokrati, svekkede rettsgarantier og diskriminering på en rekke forskjellige grunnlag. Slike aktivistiske posisjoner havner derfor fort over i det ekstreme, slik normativ ekstremisme er definert. Dette blir særlig tydelig dersom vi snakker om høyrerevolusjonære. Deres målsettinger om gjennomgripende endringer, ofte av reaksjonær karakter, er pr. definisjon ekstreme idet disse endringene nettopp handler om å innskrenke eller avskaffe demokratiet, og innebærer at menneskerettigheter settes til side, som regel til «fordel for» en politikk som innebærer krenkelse av menneskeverdet til en rekke personer og grupper som oppfattes å true samfunnets «renhet» eller homogenitet. Nazistiske og fascistiske grupper kan identifiseres som høyrerevolusjonære bevegelser, men deres autoritære eller totalitære og (ofte, om ikke alltid eller i alle henseende) reaksjonære posisjoner kan altså
Med andre ord vil høyrepopulisme være en videre og mer diffus kategori enn venstrepopulisme, og mens det også finnes rom for radikalisme på venstresiden, er det et ytterst spinkelt grunnlag for å snakke om høyreradikalisme. Overgangen fra høyrepopulisme til ekstreme posisjoner er derfor mer nærliggende. Men en nærmere diskusjon av populisme-begrepet vil innebære en langt mer vidtgående kritisk gjennomgang av høyre-venstre-aksens begrensninger enn det er rom for i dette kapitlet.
Gitt den bruksmåten og tradisjonelle hegemoniske forståelsen av begrepet ‘radikal’ som jeg har gjort rede for ovenfor, viser termen «radikalisering» rent logisk til en bevegelse som foregår
Denne begrepsmessige og analytiske oppklaringen forteller også at uttrykket «radikalisering» som uttrykk for en bevegelse i en radikal retning eller inn i en radikal posisjon har like liten mening på høyre side av det politiske spekteret som selve begrepet radikal. Uttrykket «radikalisering» er derfor ikke klargjørende, tvert imot. Det representerer en depresiserende språkbruk nettopp fordi det innebærer en ny og uklar bruk av et etablert uttrykk. Denne nye bruken generaliserer på en utilbørlig måte og reflekterer heller ikke de etablerte og spesifikke konnotasjonene «radikalisering» har. Videre bør bruk av samme term for å benevne
Disse betraktningene gjelder terminologien og ikke de eventuelle mekanismer og teorier som forårsaker og forklarer prosessen, men det er mulig at det er ulike forklaringer på eller begrunnelser for bevegelsen inn i en radikal vs. ekstrem posisjon. Derfor er det hensiktsmessig, i betydningen sakssvarende og presist, å etablere et nytt uttrykk for prosessen inn i ekstreme posisjoner. Et slikt uttrykk kan og bør også være nøytralt til om prosessen foregår på høyre eller venstre side, nettopp fordi definisjonene ovenfor gir rom for både høyre- og venstreekstreme posisjoner.
Mitt forslag til terminologisk klargjøring er en neologisme –
Opposisjon skal her forstås som nettopp den politiske opposisjonen som har stått langt til venstre eller høyre når utgangspunktet er høyre-venstre-aksen. Hvorvidt denne har vært radikal eller ekstrem i Norge etter 2. verdenskrig, er avhengig av definisjoner og klassifikasjoner. Avklaringene ovenfor kan brukes til å tydeliggjøre denne opposisjonens karakter på
De definerte kriteriene for ekstremisme gjør det også mulig å skille mellom
Det fremste uttrykket for politisk venstreopposisjon i Norge rett etter krigen var Norges kommunistiske parti (NKP). Når dette partiet kan sies å ha vært ekstremt, er det fordi det ga sin støtte til et brutalt diktatur – i Sovjetunionen – og dette diktaturets imperialisme i Øst-Europa. Men ekstremismen i NKP avtok utvilsomt gjennom den økende betoningen av en fredelig og demokratisk overgang til sosialismen, nedtoning av proletariatets diktatur og undertrykkelse av borgerskapet til fordel for et forsvar for det konstitusjonelle demokratiet. Spenningen mellom støtten til
Det utviklet seg også en opposisjon innad i Arbeiderpartiet som førte til brudd og dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1961. Denne opposisjonen var i hovedsak konsentrert om utenrikspolitiske saker – som blokkpolitikken, NATO-medlemskap, holdninger til atomvåpen og nedrustning, men førte til – eller var basert på – en større «forståelse» for og aksept av Sovjet-blokkens politikk, i alle fall i deler av SF. Det lå også sympatier med utviklingen i Kina under Maos styre til grunn for holdningene til dette landet. Både NKP og SF, men også andre partier, kom til å støtte en rekke frigjøringsbevegelser i Den tredje verden, og begge opponerte mot USAs krigføring i Vietnam samt intervensjoner en rekke steder. Disse holdningene utgjorde en i hovedsak ikke-ekstrem, men radikal opposisjon i utenrikspolitikken mot det etablerte flertallet på Stortinget – som omfattet Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene.
Den politiske støtten til ulike frigjøringsbevegelser har variert i det politiske spekteret. En rekke bevegelser har fått støtte fra langt flere partier og grupper enn de venstreorienterte. For eksempel fikk FNL i Vietnam på 1970-tallet voksende støtte fra et bredt spekter av politiske ungdomspartier i Norge. Også støtten til en del afrikanske frigjøringsbevegelser var omfattende i samme periode. Denne støtten gjaldt i hovedsak målet – nasjonal frigjøring fra kolonimakter eller rasediktaturer. En støtte til nasjonale frigjøringsbevegelser er derfor ikke uten videre en form for ekstremisme eller en ekstrem posisjon, selv om den aktuelle frigjøringsbevegelsen også har benyttet ekstreme virkemidler (for eksempel terror). Det er med andre ord viktig med en nyansert tilnærming når man skal vurdere denne støtten. Men når støtten også har omfattet politisk og økonomisk støtte til bevegelsene uten kritiske merknader til de ekstreme virkemidlene som har forekommet, har man beveget seg farlig nær en ekstrem posisjon selv. Slik støtte har ikke bare kommet fra de små venstreekstreme partiene og gruppene i Norge, for også andre grupper på venstresiden har vært sterkt involvert i blant annet solidaritetsarbeid for ulike frigjøringsbevegelser. Få så hvor autoritære disse bevegelsene var. Solidaritetskomiteen for Vietnam (opprettet 1965, nedlagt 1977),
Et eksempel fra 1980-tallet er støtten til de afghanske
Noen mindre venstregrupper inntok imidlertid langt mer systematisk og vidtgående ekstreme posisjoner. Ikke minst gjaldt dette SUF (m-l). Gruppen begynte som SFs ungdomsorganisasjon, men beveget seg i en ideologisk ekstrem retning ved å gjøre «marxismen-leninismen Mao Tse Tungs tenkning» til sitt ideologiske grunnlag og brøt med SF i 1969. Dette innebar en avvisning av moderne demokratiske prinsipper og en forkasting av menneskerettighetene som normativt-juridisk grunnlag
Andre og mindre grupper fra denne perioden er i dag borte, som Kommunistisk Arbeiderforbund (KA, etablert 1973) og deres studentgruppe, Kommunistisk Universitetslag (KUL, etablert 1973), som var mer leninistiske enn maoistiske. I dagens Norge blir leninistisk-stalinistisk-maoistisk ideologi videreført av noen ganske små grupperinger, hvorav Tjen Folket (etablert 1998) er den mest kjente. Særlig fordi vi nå er godt kjent med terroren i Sovjet under Stalin, i Kina under Mao og i Kambodsja under Pol Pot, og hvordan mangelen på respekt for menneskerettigheter og demokrati beredte grunnen for terroren, er Tjen Folket oppsiktsvekkende ekstremistiske.
Andre, blant annet fraksjoner i SV og trotskistiske grupper, støttet også på 1970- og begynnelsen av 1980-tallet den leninistiske partimodellen og argumenterte for nødvendigheten av å sette (borgerlig-)demokratiske og rettsstatlige prinsipper til side i den revolusjonære fasen av samfunnsutviklingen, om enn ikke så systematisk som dem som forsvarte Stalin og Mao. Disse ekstreme posisjonene har blitt irrelevante i dag.
Det fantes få anarkistiske grupper på 1960-tallet, men flere dukket opp på 1970-tallet. I 1974 ble Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige Sosialister (FAFS) etablert, men allerede i 1975 brøt en del ut og dannet Revolusjonære Arbeideres Forbund (anarkistene) – RAF (a) – en anarkosyndikalistisk kader-organisasjon. FAFS gikk i oppløsning på nyåret 1976. Årsaken var ikke minst strid om marxismen. I oktober samme år ble RAF(a) nedlagt. Selv om disse gruppene var små, hadde til tider, også inspirert av blant annet Gateavisa (etablert 1970) og ulike frihetlige og anarkistiske grupper for alternativ livsstil, de frihetlig sosialistiske og anarkistiske ideene betydelig oppslutning blant ungdom på venstresiden. En del av
Ingen drap med venstreekstreme motiver er kjent i Norge etter 2. verdenskrig, men det har forekommet trusler og vold i form av overfall på og slåsskamper med politiske motstandere, særlig høyreekstreme. I denne sammenheng er det Blitz-miljøet og Anti-Fascistisk Aksjon (AFA) som har gjort seg bemerket. I perioder – særlig gjennom 1980- og 90-tallet – har det også vært slåsskamper med politiet. En del av denne volden har vært offensiv, dvs. brukt som virkemiddel for å hindre meningsmotstandere – rasister og nynazister – i å markere seg, men mye vold har vært defensiv, dvs. er forsvar mot overfall og overgrep fra høyreekstreme (se
Det er imidlertid ikke bare på venstresiden (eller høyresiden, se nedenfor) det finnes ekstreme politiske (enkelt)standpunkter og posisjoner. Slik det ekstreme og ekstremisme er definert ovenfor, var og er det ekstremt rettsstridig å overvåke og kriminalisere personer og grupper på bakgrunn av påstander om at disse støttet Norges fiender og Sovjet-diktaturet, eller støttet ulike frigjøringsbevegelser i opposisjon til Norges allierte, slik Lund-kommisjonen dokumenterte (
Fremskrittspartiet skiller seg ut fra de øvrige ikke-ekstreme partiene gjennom omfanget av ekstreme enkeltposisjoner og standpunkter. Partiets historiske bakgrunn tilsier også at det behandles noe mer systematisk (se nedenfor).
I tillegg til de eksplisitt ekstreme politiske enkeltstandpunktene finnes det også kulturelt og religiøst ekstreme enkeltposisjoner som har hatt betydelig innflytelse, også på politikk og lovgivning, og som har betydd krenkelse av menneskeverd og individuell frihet, altså menneskerettighetene. Det gjelder ikke minst den langvarige motstanden mot likeverd for kvinner, ofte som motstand mot likestilling på en rekke områder, og den systematiske diskrimineringen av seksuelle minoriteter. Politiske partier så vel som kulturelle sivilsamfunnsorganisasjoner, grupper og religiøse organisasjoner har forfektet enkelte ekstreme holdninger på flere områder. I tillegg til krenkelse av kvinner og homofile kan nevnes mangel på respekt for religionsfrihet og individuell og kunstneriske frihet, blant annet gjennom krenkende seksualpuritanisme og sensur, sosial stigmatisering og utstøting på grunn av «avvik» i hår- og klesmoter, musikksmak og/eller andre kulturelle uttrykk. Motstanden mot livssynslikestilling, inkludert religiøs og politisk motstand mot å oppheve forbudet mot
På mange måter finner denne formen for partiell ekstremisme sin begrunnelse i sosial konservatisme, med vektlegging av tradisjon og religion som ideologisk begrunnelse. I dette bildet befinner det seg mange mindre, men innflytelsesrike religiøse grupper med en puritansk profil – blant annet Moralsk Opprusting, deler av pinsebevegelsen, fundamentalistiske deler av Den norske kirke – som har utøvd negativ sosial kontroll. Det handler om standpunkter som ofte glir over i det sosialt og kulturelt reaksjonære. Dette gjelder også en del offentlig aktive kulturpersonligheter og publiseringskanaler, som
Det må imidlertid understrekes at utviklingen i denne delen av det sosio-kulturelle politiske spekteret i løpet av de siste 30–40 årene har latt seg påvirke til større respekt for menneskeverd og menneskerettigheter, så det er grunn til å mene at det er færre slike posisjoner i dag og færre som fortsatt forsvarer dem.
I etterkrigstiden fantes det mindre grupper som forsvarte Nasjonal Samlings politikk under krigen og avviste rettsoppgjøret som urettferdig. Forbundet for Sosial Oppreisning (tidligere Sambandet for Social Oppreisning, etablert 1949) organiserte en del tidligere medlemmer av Nasjonal Samling. Forbundet ble oppløst i 1973 og delvis erstattet av Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO) fra 1974. Forbundet og senere INO utga avisa
Selv om linjen fra den gamle nazismen og inn i nynazismen er klar, var ikke dette den eneste formen for høyreekstremisme fra 1970-tallet. Det vokste fram en rekke mindre grupper og partier hvor man utover på 1980-tallet vektla innvandringsfiendtlighet, rasisme og nasjonalisme, men ikke klassisk nazistisk ideologi, antisemittisme og holocaust-revisjonisme. I dette landskapet fantes også nye nynazistiske grupper som Zorn 88 og Boot Boys, men større gjennomslag hadde Folkebevegelsen mot innvandring (FMI), etablert i 1987 under ledelse av Arne Myrdal. FMI var en periode svært aktivistisk, men etter en tid etablerte Myrdal Norge mot innvandring (NMI, 1991) fordi han mente FMI var blitt en prateklubb, mens FMI på sin side mente Myrdal var blitt en belastning gjennom voldsaksjoner og domfellelse (
Det er ikke plass i dette kapitlet for noen mer detaljert gjennomgang av de utallige grupper og «partier» som har oppstått og forsvunnet på den høyreekstreme siden gjennom 1970-, -80- og -90-tallet og senere (se
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) har en historie med start i bevegelsen Aksjonskomiteen mot bønnerop fra våren 2000. I september 2000 skiftet foreningen navn til Forum mot islamisering (FOMI). I 2008 endret foreningen igjen navn, til SIAN, en navneendring som kan ses i sammenheng med at det har dukket opp en rekke andre «Stopp islamiseringen»-bevegelser i andre vestlige land. Arne Tumyr ble leder. SIANs uttalelser om muslimer er ofte rasistiske og islamofobe, og bidrar til demonisering og fiendtliggjøring gjennom et hatsk og vulgært språk. Tumyr trakk i en tale til årsmøtet i 2013 opp noen lange linjer i det arbeidet SIAN bedriver. Han framholdt en kontinuitet fra høyreekstreme og rasistiske grupper på 1970- og -80-tallet.
Norwegian Defence League (NDL, kaller seg også Norsk Forsvars Allianse), som dukket opp i 2010 som en norsk variant av den voldelige og fascistiske engelske organisasjonen English Defence League (EDL), spiller i realiteten ingen rolle i Norge, men symboliserer på mange måter den rasistiske islam-/muslimfiendtligheten.
Høyreekstreme grupper som utviser stor aktivitet gjennom stands, markeringer, løpeseddelutdeling og demonstrasjoner, finnes knapt lenger. Unntaket er Den nordiske motstandsbevegelsen, en svensk-basert (ny)nazistisk organisasjon med norsk avlegger, som har fått en del oppmerksomhet de siste par årene nettopp gjennom noen provoserende marsjer. Derimot viser både de ovenfor nevnte gruppene og en rekke enkeltpersoner stor aktivitet på internett. Aktivismen har beveget seg «fra gata til data». Dette har også gitt grunnlag for høyreorienterte nettsteder eller blogger med betydelige innslag av ekstremistisk karakter, noe på redaksjonell plass, men mest i kommentarfeltene. Noen av disse nettstedene eller bloggene har blitt «etablerte» og har tusenvis av unike brukere, som Document (document.no), Human Rights Service (rights.no) og Resett (resett.no). Redaksjonelt kan de sies å være partielt ekstreme, men med så mange enkeltposisjoner at de i sum plasserer dem like ved grensen til ekstremisme.
Det er vanskelig å si hvor stor oppslutningen er om de mest ekstreme standpunktene og ideologiene, men de rasistiske, islamofobe og hatefulle
I dette bildet er det ett parti som står i en særstilling, nemlig Fremskrittspartiet. Partiet har en lang historie, også med røtter i høyreekstreme posisjoner. Anders Lange (1904‒1974), som etablerte partiet som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) i 1973, var sekretær i Fedrelandslaget på 1930-tallet og ga allerede da uttrykk for klart antisemittiske og rasistiske holdninger.
Det er likevel neppe rimelig å kalle ALP for et systematisk rasistisk parti. Partiet hadde et større fokus på personlig frihet, lavere skatter og avgifter og mindre byråkrati, og passer derfor bedre til karakteristikken populistisk. Men innvandrings-skepsis og -fiendtlighet var til stede fra begynnelsen. Lange selv var også sosialt konservativ og gikk inn for sensur i NRK. For da han søkte jobben som kringkastingssjef, ville han
Etter Langes død i 1974 ble partiet modernisert organisatorisk, det skiftet navn til Fremskrittspartiet i 1977, og i 1978 ble Carl I. Hagen formann. Skattepolitikk og antibyråkrati sto fortsatt sterkest i partiets program, selv om innvandringsskepsis også ble uttrykt fra Stortingets talerstol. Men i valgkampen i 1987 mottok Hagen det såkalte Mustafa-brevet, som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer som fortalte hvordan muslimer skulle gjøre Norge til en muslimsk stat, og leste høyt fra dette brevet. Brevet viste seg å være falskt, men bidro trolig til å gi partiet en oppslutning på over 12 prosent ved fylkestingsvalget, mer enn tre ganger høyere enn ved Stortingsvalget i 1985 (
Selv om FrP først og fremst er et høyrepopulistisk parti, har det flere ekstreme enkeltposisjoner av rasistisk og diskriminerende karakter (dvs. partiell ekstremisme) enn de andre ikke-ekstreme partiene. Dette kommer til uttrykk i deler av det politiske programmet og i uttalelser fra partilederen og andre sentrale tillitsvalgte. Men ikke minst finnes ekstremismen blant partiets sympatisører og velgere som gir uttrykk for sine oppfatninger i ulike mediers kommentarfelter og i sosiale medier.
Den politiske volden som har utfoldet seg i Norge, gjennom overfall, bombeattentater og drap, kan i hovedsak tilskrives ekstremister motivert av nazistisk ideologi, fremmedhat, rasisme og/eller islamofobi. Fra
Den 22. juli 2011 ble så Norge rammet av det største terrorangrep i landets historie. Anders Behring Breivik utløste en kraftig bilbombe ved regjeringskvartalet i Oslo som tok livet av åtte mennesker og gjorde stor skade på flere bygninger. Så tok han seg videre til Utøya og drepte 69 mennesker med skytevåpen. Angrepet ble gjennomført for å skape oppmerksomhet om Breiviks såkalte manifest, et kompendium med tittelen «2083:
Det interessante er at Breivik knytter sammen flere av de høyreekstreme tendensene og posisjonene som er skissert i det foregående. Han var et tidligere medlem i FrP, han var en aktiv skribent på flere ekstreme nettsteder – blant annet Document.no som han også forsøkte å motivere til å bli en «avis» i samarbeid med FrP – han sympatiserte med NDL og han var sterkt påvirket av høyreekstreme og islamofobe ideologer, ikke minst «Fjordman» (se
Parallelt med utviklingen av – og delvis som reaksjon på – framveksten av muslimfiendtlige og islamofobe grupper, utvikles en tydeligere
Islam Net ble etablert som studentforening i 2008 ved det som da var Høgskolen i Oslo. Denne organisasjonen ble raskt landets største muslimske ungdomsorganisasjon, med kanskje så mange som 2 000 medlemmer og et like stort antall sympatisører. Islam Nets opposisjonelle – og ekstreme – ideologi er forankret i (neo-)
Denne ideologien understreker guds lover som de eneste legitime, og omfatter en sosial konservatisme som innebærer kvinnens underordnede stilling. Disse synspunktene kom raskt til syne i Islam Nets virksomhet, ikke minst gjennom de internasjonale foredragsholderne som organisasjonen inviterte. I lys av Islam Nets insistering på
Det tok ikke lang tid før Islam Net ble utfordret av en mer militant posisjon. I februar 2010 ble det tillyst en større demonstrasjon mot at
Dette var begynnelsen på et nettverk som etter hvert ble kjent som Profetens Ummah. Profetens Ummah uttrykte ikke bare en islamsk identitet, men kritiserte også norsk politikk, ikke minst utenrikspolitikken. Den første markeringen var en stor suksess, men det tok tid før man forsøkte å gjennomføre en ny mobilisering. Det skjedde vinteren 2011–12 da man inviterte til en demonstrasjon mot norsk krigføring i Afghanistan. Det ble laget en propagandavideo som inneholdt det påtalemyndighetene mente var trusler mot kongehuset og regjeringsmedlemmer. Demonstrasjonen ble gjennomført på Eidsvolls plass i januar 2012. Men det var ikke mer enn om lag 40 deltakere.
Parallelt med «etablering» av dette miljøet i 2012 utviklet opprøret i Syria seg i en stadig mer blodig retning, hvor også islamistiske grupper kom til å spille en stadig større rolle. Miljøet utviklet seg under inntrykk av denne konflikten og ble til et semi-organisert uttrykk for en
Uavhengig av dette miljøet hadde personer begynt å reise til Syria for å kjempe mot regimet til Bashar al-Assad. Profetens Ummah støttet dette og tok etter hvert også æren for at mange hadde reist.
Frykten for at miljøet skal utgjøre en terrorfare i Norge har ført til streng overvåkning, flere rettssaker og rettsforfølgelse av hjemvendte fremmedkrigere. PST mener denne harde linjen har bidratt til å knekke Profetens Ummah og stanse fremmedkrigervirksomheten. Det kan imidlertid også argumenteres for at dette miljøet representerte det semi-organiserte uttrykket for et ekstremt potensial blant muslimsk ungdom som nå er uttømt. Uansett, Profetens Ummah har i løpet av de siste par årene i praksis opphørt å eksistere. Dette er også knyttet til arrestasjonen av Ubaydullah Hussain høsten 2015 og de senere domfellelsene av ham i 2017 for rekruttering og støtte til en terrororganisasjon (avgjørelser som er stadfestet av Høyesterett i september 2018), og det faktum at grupperingen aldri var stor. Gjennom rettssakene mot Hussain og hjemvendte Syria-farere har det framkommet at nettverket Profetens Ummah hadde en kjerne på om lag 15 personer og et noe større «omland» av sympatisører, hovedsakelig i Østlandsområdet. Oppslutningen kan ha vært størst omkring 2013 og 2014.
Gjennom mer presis språkbruk enn i dagligtalen er det mulig å avklare sentrale begreper som ‘ekstrem’, ‘ekstremisme’, ‘radikal’, ‘radikalisering’ og ‘ekstremisering’. Dette er en forutsetning for å evaluere politiske posisjoner og standpunkter i hele det politiske spekteret på en mer presis måte enn dagligspråket tillater. Sakssvarende definisjoner, som både ivaretar termers og begrepers etymologi, historiske bruk og konnotasjoner, og oppfattes som forståelige og relevante, kan gi oss innsikt i sider ved ekstremismen som ellers forblir utydelige.
Definisjonene i dette kapitlet forteller at ekstremisme i normativ forstand er relativt marginale fenomener i Norge. Derimot er partiell ekstremisme langt mer utbredt og finnes langs hele høyre-venstre-aksen. Den vedvarende ekstremismen finnes både på høyre og venstre side i det politiske spekteret. Den er knyttet til ideologiske posisjoner, noen ganger også til ekstreme virkelighetsoppfatninger, men den er også knyttet til fenomener som fremmedfrykt og frykt for identitetstap. Ofte vil ekstreme posisjoner være forbundet med sterke følelser hos mange av dem som inntar slike standpunkter. Dette er med på å forklare den vedvarende eksistensen av ekstreme posisjoner og oppkomsten av «ny» ekstremisme blant muslimer.
De historiske utrykkene for ekstrem
I den grad definisjonene inneholder faktapåstander, kan de også inneholde påstander som er sanne eller falske.
De følgende definisjonene er formulert annerledes i dette kapitlet enn i tidligere versjoner (
For litt mer om det historisk relative i vitenskapelig kunnskap, vitenskapelige metoders konstans og hvorfor vi ikke har noen bedre tilgang til kunnskap enn den vitenskapelige tilnærmingen, se
«Radikal», naob.no,
Den følgende refleksjonen omkring overganger fra radikale til ekstreme posisjoner kan man også gjøre gjeldende for anarkister og syndikalister.
Se
«Høyreradikal», naob.no,
Det står ikke noe i definisjonen til PST/regjeringen om at man begrenser seg til ikke-statlige aktører. Det ville da også være en merkelig avgrensning all den tid det åpenbart finnes ekstreme stater – som er ikke-demokratiske og som krenker menneskerettighetene.
Muligens kan
Ikke-ekstrem voldsbruk er makt- og voldsbruk som både innebærer forsvar for menneskeverd, menneskerettigheter og demokratiske prinsipper,
En noe fyldigere skisse av venstreekstrem opposisjon i Norge finnes i
Se Afghanistankomiteen i Norge (AiN),
Etter hvert fikk også AiN støtte fra norske myndigheter, uten at dette gjør den manglende kritikken av
Se «– Venstresida må velge side», Klassekampen, 03.08.2006. Et ferskere eksempel på en slik «tåpenes antiimperialisme» finnes i Tjen Folkets posisjon om å gi «ubetinget støtte» til palestinernes væpnede kamp; se «Leve Palestina! Knus staten Israel!»,
Til utfylling av denne skissen, se blant annet
«Norsk ny-nazi-gruppe dannet», VG 24.09.1970; se også
Det hadde også blitt kastet en bombe natt til 1. mai som skadet en person alvorlig, se «Arrestasjoner i løpet av dagen», VG, 02.05.1979.
«Tumyr gjenvalgt som leder i SIAN – Schau ble nestleder», sian.no, 17.03.2013;
«Advarer mot islamister», Stavanger Aftenblad, 09.07.2011.
Basert på egne observasjoner av deltakere og antall i «marsjene» rundt Oslo rådhus vinteren 2015.
Siden er ikke lenger tilgjengelig sommeren 2018. Den kan være slettet eller gjort om til en lukket gruppe.
Avisreferater fra et møte høsten 1934 illustrerer dette: «Er det jødene som skal skytes?», Smaalenenes Social-Demokrat, 14.09.1934, «Er vi blitt et akkordens folk?», Tidens Tegn, 14.09.1934.
Tidligere statssekretær Eschel Rhoodie i Sør-Afrikas Informasjonsdepartement hevder i boka
«Ansett meg som sjef», VG, 08.01.1972.
En rekke eksempler på sentrale partimedlemmers lefling med rasistiske grupper og av rasistiske og islamofobe ytringer gjennom årene kunne vært gitt. Her skal bare nevnes at flere stortingsrepresentanter deltok på et møte sammen med rasister på Godlia kino i 1995 («Den Norske Forenings møte på Godlia kino 1995» (
Personlig erfaring som invitert debattant i flere av Islam Nets arrangementer.
«Norske politikere reagerer på terroradvarsel», VG, 12.02.2010,
Egne observasjoner, jeg var til stede som mot-demonstrant i en «vend dem ryggen»-markering jeg hadde tatt initiativ til («Vend ryggen til ekstremismen!», Verdidebatt.no, 18.01.2012;
Egne observasjoner; se også «– Denne verden trenger en ny Osama», VG.no, 21.09.2012,
«– Et titall medlemmer av vår organisasjon i Syria», NRK.no, 17.10.2012,
Intervju med Ubaydullah Hussain i VGTV, 16.08.2014, tilgjengelig på