ISBN PDF: 978-82-02-59042-0
ISBN EPUB: 978-82-02-62614-3
ISBN HTML: 978-82-02-62615-0
ISBN XML: 978-82-02-62616-7
DOI:
Dette er en fagfellevurdert antologi.
Cover Design: Cappelen Damm
Forsidebilde: iLexx/Getty Images. Bildet er brukt med tillatelse fra Getty Images, og er ikke omfattet av CC-BY-NC 4.0-lisens. Bildet kan ikke gjenbrukes uten tillatelse fra Getty Images.
Cappelen Damm Akademisk/NOASP
This chapter introduces the book’s main topics and analytical frame. With the development of societal meta-processes of change such as digitalization, individualization and globalization, the condition of collective action are under transformation. The main question, addressed by this book, is whether a new form of collective action – connective action – can be empirically identified when looking at the late developments in Norway. The need for formal organizations and selective incentives has been emphasized as a solution to the “collective action problem”. Digitalization, by enabling “organizing without organizations” is expected to enhance new forms of collective action that are more individualized and do not require formal organizations. Additionally, since digital networks cross territorial boundaries, collective action is expected to take a transnational character. With such a backdrop, the contributions assembled in this book, based on extensive empirical investigations, examine the extent to which digitalization transforms civic engagement, whether the boundary between volunteerism and political activism are becoming increasingly blurred, whether new organizing forms are emerging in the wake of digitalization, and whether it is possible to identify new forms of transnational collective action. Taken together, the contributions to this book do not support the emergence of a new form of collective action. On the contrary, in spite of the transformations affecting the forms of collective action and civic engagement, the empirical evidence emphasize the continued importance of the infrastructure constituted of civil society organizations for supporting collective action.
«Millionene strømmer inn til Leger uten grenser» kunne man lese i Bergensavisen 21.03.2018. Bakgrunnen var en Facebook-aksjon til inntekt for Leger uten grenser, som ble startet fem dager før. Initiativtakeren til aksjonen hadde spontant opprettet en innsamling som reaksjon på blomsterstøtten som daværende justisminister Sylvi Listhaug fikk etter hennes Facebook-innlegg om at Arbeiderpartiet setter terroristers rettssikkerhet foran nasjonens sikkerhet. Innsamlingsaksjonen spredte seg raskt og fikk stor oppmerksomhet. På bare fire dager donerte mer enn 80 000 nordmenn til sammen over 17,5 millioner kroner til Leger uten grenser, noe som trolig er det største beløpet til en ideell organisasjon som er samlet inn på denne måten i Norge. At en innsamlingsaksjon som ble opprettet spontant av en enkeltperson, kunne få et så stort omfang og på så kort tid illustrerer den store mobiliseringskraften for kollektivt engasjement som ligger i sosiale medier. Sosiale medier har på denne måten skapt nye muligheter for samfunnsengasjement og kollektiv handling i Norge.
Med Facebook i spissen utgjør sosiale medier nå egne mobiliseringsverktøy og deltakelsesarenaer som kan fungere som selvstendige infrastrukturer for organisering og mobilisering av kollektive handlinger. Dette står i kontrast til de tradisjonelle måtene å engasjere og organisere samfunnsengasjement og deltakelse i kollektive handlinger på. I Norge har slikt engasjement helt siden 1800-tallet vært knyttet til sosiale bevegelser og det organiserte livet innenfor frivillige organisasjoner (Sivesind mfl., 2002). De fremvokste digitale handlingsmulighetene er del av en større
I denne boken skal vi ta for oss flere eksempler på hvordan samfunnsengasjement og kollektiv handling påvirkes av de tre nevnte samfunnsprosessene:
Flyktningstrømmen nådde også Norge. I løpet av 2015 kom rundt 31 000 flyktninger for å søke asyl i Norge, en relativt liten andel av alle flyktningene totalt i Europa, men et svært høyt antall relativt til innbyggertallet i Norge.
Når vi skal undersøke nye former for samfunnsengasjement og kollektiv handling, kan vi begynne med en diskusjon om hvilke forutsetninger som må være til stede for at kollektiv handling i det hele tatt skal kunne skje. Her kan vi også skille mellom betingelser på ulike nivå, for eksempel betingelser knyttet til individer og organisasjoner, betingelser knyttet til teknologi og kultur, og betingelser knyttet til samfunns- og demokratikontekst.
På individnivå er det vanlig å se samfunnsengasjement som bestående av to deler: politisk engasjement og frivillig engasjement. Mens
En sentral problemstilling knyttet til kollektiv handling er å forklare hvorfor individer bruker tid, penger og sine evner for å fremme kollektive
Behovet for formelle organisasjoner er derfor et sentralt vilkår for kollektiv handling og knyttes som regel til problemet med «gratispassasjerer», som oppstår når flere individer samarbeider for å produsere et kollektivt gode (
På samfunnsnivå vil type eller grad av demokrati være en sentral forutsetning for kollektiv handling og engasjement. Et velfungerende
I sivilsamfunnet kan mennesker tre ut fra sine privatsfærer og komme sammen av fri vilje som samfunnsborgere, i en innsats enten for felles interesser eller for snevrere gruppeinteresser. Siden slikt samfunnsengasjement og kollektiv handling gjerne krever en viss infrastruktur for å komme til uttrykk, så har fokuset gjerne vært på den funksjonen og de rollene som ulike typer av frivillige organisasjoner og sammenslutninger har. Det er gjennom slike sammenslutninger og organisasjoner at kollektiv handling og interesser har blitt organisert og kommet til uttrykk. Frivillige organisasjoner og det større organisasjonssamfunnet blir derfor sett på som et helt sentralt grunnlag i sivilsamfunnet og som en infrastruktur for kollektiv handling og samfunnsengasjement, ikke minst i Norge, der frivillighet og frivillige organisasjoner står sterkt. Samtidig kan sivilsamfunnet også ses på som rommet for offentlig kommunikasjon og samfunnsdialog. Dette kan være offentlige møter, demonstrasjoner og kafé-diskusjoner, og ikke minst den kommunikasjonen som skjer gjennom mediene, der særlig massemedier som radio, tv og aviser og nå også sosiale medier spiller sentrale roller som arenaer for offentlig samfunnsdebatt. Ideelt sett vil disse mediene utgjøre et offentlig rom der medborgere kan debattere og diskutere allmenne samfunnsspørsmål og interesser, og der offentligheten kan videreformidle disse spørsmålene og interessene fra sivilsamfunnet til det formelle politiske systemet.
Viktige forutsetninger for et slikt vitalt offentlig rom handler for eksempel om tilgang til disse arenaene, hvilke aktører som deltar i samfunnsdebatten, og om kvaliteter og kjennetegn ved de ulike kanalene og
Digitale kommunikasjonsnettverk kan derfor sies å ha bidratt til å endre kollektive handlingsformer i minst to retninger (
Samtidig som en økende mengde litteratur og empiriske eksempler viser oss de transformerende kreftene som ligger i digital teknologi på blant annet samfunnsengasjement og kollektiv handling, vil det fra mer konstruktivistiske perspektiver på teknologiens sosiale effekter kunne argumenteres for mer moderate og sosialt modererte effekter av digitale medier. (
Med dette bakteppet skal vi altså i denne boken undersøke i hvilken grad samfunnsendringsprosesser som digitalisering, individualisering og globalisering har ført til fremveksten av en ny form for kollektiv handling i Norge: konnektiv handling. Ifølge
Det som kjennetegner disse nettverkene, er at de kan operere gjennom sosiale medier uten sterk organisatorisk kontroll eller konstruksjon av et symbolsk fellesskap, kontrastert med tradisjonelle former for kollektiv handling som krever formelle organisasjoner. Dermed er det mulig å skille, ifølge
Konnektiv handling er mer individualisert og koordinert gjennom teknologiske prosesser uten behov for kollektiv identitet eller formell organisering. Innenfor den konnektive handlingslogikken er deltakelse i offentligheten eller bidrag til et kollektivt gode en personlig handling, en form for selv-initiert anerkjennelse eller selvvalidering. Kommunikasjon gjennom digitale nettverk blir den grunnleggende formen for organisering og erstatter hierarkiske strukturer og profesjonelle ledere. Dette perspektivet har vært omformulert, men med det samme grunnleggende skillet mellom det gamle og det nye, av
I resten av dette innledende kapitlet gir vi en oversikt over de sentrale problemstillingene som de enkelte kapitlene i boken undersøker, samt en kort redegjørelse for hvordan de relevante kapitlene belyser problemstillingene.
Digitalisering og spesielt utbredelsen av sosiale medier kan tenkes å medføre en demokratisering av samfunnsengasjement, i den forstand at flere vil kunne engasjere seg. Ved å gjøre tilgang til informasjon lettere og mindre ressurskrevende og ved å åpne for ulike digitalbaserte
I kapittel 3 undersøker Ivar Eimhjellen og Jørn Ljunggren i hvilken grad sosiale medier bidrar til en demokratisering av samfunnsengasjement i den forstand at online deltakelse er mindre preget av ulikheter med hensyn til kjønn, alder, bosted og utdanning. De undersøker flere former for samfunnsengasjement online: offentlig kommunikasjon (med f.eks. politikere, journalister, offentlige personer), politisk interessestimulans, medlemskap i Facebook-grupper knyttet til institusjonell politikk eller protestpolitikk, meningsytring i sosiale medier, og digitalt frivillig arbeid. Resultatene viser et komplekst landskap der ulike typer bakgrunnsfaktorer spiller ulike roller for ulike typer online aktiviteter. Sosiale medier ser ut til i større grad å mobilisere yngre folk for de fleste typer aktiviteter, med unntak av politisk meningsytring. Likevel spiller utdanningsnivået en betydelig rolle for å forklare hvem som er aktiv online for de fleste aktivitetene, med unntak av politisk gruppemedlemskap på Facebook. I tillegg preger kjønnsulikheter (i den forstand at menn deltar mer enn kvinner) både politisk meningsytring og politisk Facebook-gruppemedlemskap. Sosiale mediers demokratiseringspotensial ser dermed ut til å være begrenset der graden av online engasjement, på samme måte som ved offline engasjement, er sterkt korrelert med utdanningsnivå.
Et annet viktig spørsmål knyttet til effekten av digitale kommunikasjonsnettverk er forholdet mellom online og offline former for samfunnsengasjement. På den ene siden kan online og offline handlinger være to forskjellige former for aktiviteter med liten grad av overlapp. I så tilfelle vil digital kollektiv handling potensielt kunne mobilisere personer som er svært forskjellige fra de som engasjerer seg i organisasjoner. På den andre
Bernard Enjolras, Kari Steen-Johnsen og Audun Beyer har i kapittel 4 undersøkt forholdet mellom online og offline engasjement med data fra tre runder av en web-basert spørreundersøkelse utført i Norge i 2012, 2014 og 2016 om ulike former for frivillig medlemskap og frivillig innsats over tid. Forskerne finner her støtte for mobiliseringshypotesen om at online aktivitet fører til offline aktivitet – når det gjelder medlemskap i frivillige organisasjoner. Det å følge en Facebook-gruppe knyttet til frivillige organisasjoner og protestgrupper har en effekt på offline organisasjonsmedlemskap, men ikke på frivillig arbeid. Et viktig unntak er likevel at det å følge en Facebook-gruppe knyttet til en frivillig organisasjon har en positiv effekt på frivillig arbeid.
I kapittel 7 har Ivar Eimhjellen gjort en kvantitativ studie av engasjementet rundt flyktningsituasjonen slik det ble uttrykt i sosiale og tradisjonelle medier og gjennom frivillige organisasjoner. Eimhjellen finner at sosiale medier, med Facebook i spissen, utgjorde en egen infrastruktur for mobilisering og organisering av frivillig hjelp og bistand under flyktningsituasjonen. Likevel hadde konkrete hjelpebidrag gjennom sosiale medier et begrenset omfang sammenlignet med hjelpebidrag gjennom tradisjonelle frivillige organisasjoner. I tillegg var også etablerte mediekanaler viktigere for spredning av informasjon om hvordan man kunne bidra som frivillig, enn det de sosiale mediene var. Funnene taler for et argument om at sosiale medier har en supplerende funksjon som infrastruktur for mobilisering og organisering av frivillig hjelp og bistand. Etablerte organisasjonsstrukturer og mediekanaler er fortsatt sentrale som infrastruktur for mobilisering og organisering av samfunnsengasjement og kollektiv handling, samtidig som sosiale medier bidrar til mer mangfold, responsivitet og fleksibilitet i norsk samfunnsengasjement.
Som vi har vært inne på, er det i faglitteraturen vanlig å skille mellom to former for samfunnsengasjement: frivillig innsats og politisk aktivisme (Eliasoph, 2013). Disse to formene for samfunnsengasjement gjenspeiler også ulike former for kollektive handlinger og ulike kulturelle rolleforståelser. Mens frivillige forsøker å løse samfunnsproblemer gjennom konkrete handlinger, tar politiske aktivister sikte på å adressere problemenes røtter ved å oppnå samfunnsendringer gjennom politiske prosesser. En slik selvforståelse innen frivilligheten er med på å begrense frivilliges deltakelse i offentligheten og forsterker avideologiseringen av storparten av den frivillige sektoren. Det er viktig å understreke at dette skillet mellom frivillig innsats og politisk aktivisme er relativt nytt og oppsto i kjølvannet av de tradisjonelle sosiale bevegelsenes avideologisering utover på 1960-tallet. De tradisjonelle sosiale bevegelsene har dannet grunnlaget for den norske frivillige sektoren og var tuftet på bestemte ideologier (Sivesind, mfl., 2002). Innen disse sosiale bevegelsene var politisk aktivisme og frivillig innsats ikke atskilt, men to sider av samme sak. Med svekkelsen av de sosiale bevegelsenes ideologiske grunnlag, som følge av økende individualisering, svekkede klasse-, religiøse, og regionale identiteter, og utvikling av forbrukskultur, ble samfunnsengasjement i disse
Samtidig har moderniseringsprosesser ført til en utvidelse av det som kan betegnes som «politisk» (
Kristin Strømsnes og Steinar Gjerde ser i kapittel 2 nærmere på organisasjoners medvirkning i politiske aksjoner i Norge ved å undersøke data på aksjoner som er søkt gjennomført fremfor Stortinget og medieomtaler av aksjoner i Norge over tid. De finner mellom annet at frivillige organisasjoner er tettere koblet til politiske aksjoner enn hva mye av faglitteraturen gir inntrykk av er vanlig. Bare en begrenset del av det som foregår innenfor aksjonskanalen fremstår som uorganisert og spontant.
Medlemsbaserte frivillige organisasjoner på lokalt, nasjonalt og overnasjonalt nivå er i endring blant annet under påvirkning av digitale kommunikasjonsteknologier, der vertikal-hierarkiske organisasjoner i økende grad tar i bruk nettverk som koordineringsform (
Med utgangspunkt i nettverket Refugees Welcome (RW), som oppstod som et sosiale medier-basert initiativ høsten 2015, viser Synne Sætrang i kapittel 6 hvordan digitale kommunikasjonsnettverk dannet infrastrukturen for den omfattende mobiliseringen av frivillig engasjement. RW-nettverket startet som et initiativ på Facebook, som samlet utstyr for å dekke flykningenes grunnleggende behov og vokste raskt ved at lokale initiativ dukket opp over hele landet i løpet av en kort periode og mobiliserte rundt 80 000 medlemmer i 61 lokale grupper som satte i gang aktiviteter både online og offline. Digitale kommunikasjonsnettverk fungerte som et effektivt verktøy for å mobilisere, dele informasjon og koordinere lokale frivillige aktiviteter. Etter akuttfasen presset likevel spørsmål om organisering og formalisering av bevegelsen seg mer på, samtidig som de lokale initiativene engasjerte seg i integreringsarbeid og utviklet samarbeidsrelasjoner med frivillige og offentlige aktører innenfor flyktningfeltet. Studien viser at internettbaserte initiativer har evne til å mobilisere raskt og i stor skala. Samtidig vil bærekraften til slike initiativer forutsette noen former for formell organisering og institusjonalisering. RW fremstår i dag som en organisasjon som delvis består av sosiale medier-baserte grupper og uformelle offline nettverk, og delvis som en formell hierarkisk organisasjon.
Også initiativet «Bærekraftig Liv», som er analysert av i kapittel 8, ble startet som et nettverk som var lokalt forankret, uformelt og fleksibelt. På tross av «organisasjonsangst» har initiativtakerne som resultat av nettverkets vekst og suksess vært nødt til å formalisere organisasjonen
Globalisering kan betegnes som to ulike dynamikker (
Digitale kommunikasjonsnettverk har for eksempel åpnet muligheten for lokale sivilsamfunnsaktører til å både delta i det globale sivilsamfunnet og påvirke globale institusjoner, som er tilfellet når for eksempel norske miljøorganisasjoner deltar i FNs klimatoppmøte. Digitale kommunikasjonsnettverk gjør det også mulig for lokale sivilsamfunnsaktører å være delaktige i overnasjonale sivilsamfunnsnettverk, til å drive mikro-former for kollektivt engasjement lokalt som en del av en transnasjonal eller global bevegelse.
Både Refugees Welcome (kapittel 6) og Bærekraftig Liv (kapittel 7) er eksempler på territorielle initiativer, som er forankret lokalt, har nasjonal rekkevidde og er delaktige i transnasjonale nettverk. Nye flyktninginitiativer har oppstått over hele Europa i forbindelse med flyktningsituasjonen og har også dannet et overnasjonalt nettverk:
I kapittel 10 undersøker Guro Ødegård og Marianne Takle hvilken betydning individers tokulturelle bakgrunn har for utviklingen av fellesskap og tilhørighet gjennom frivillige organisasjoner. Her ser de på den betydningen transnasjonale organisasjoner for barn og unge med innvandrerbakgrunn har for sosial og politisk integrasjon, og hvordan slike organisasjoner utvikles i møte med den norske tradisjonen for frivillig organisering. Et gjennomgående trekk er at migrantorganisasjonenes sosiokulturelle og politiske dimensjoner er nær knyttet sammen. Organisasjonene ser ut til å innta viktige funksjoner som sosiale og politiske integrasjonsarenaer, der fokus på integrasjon i Norge blir balansert med en orientering mot de transnasjonale båndene som organisasjonene er bærere av. Informantene i studien beskriver organisasjonenes rolle som arena for kulturell opprettholdelse som en forutsetning for vellykket integrasjon og deltakelse i majoritetssamfunnet blant mange unge med minoritetsbakgrunn. De organisasjonene som har transnasjonale bånd og utøver transnasjonale praksiser, ser her ut til å være de som i størst grad også orienterer seg mot norsk nettverksbygging og fremhever sin egen rolle som integrasjonsarena for sine medlemmer inn mot det norske majoritetssamfunnet.
Som vi har vært inne på, er det overordnede spørsmålet i boken om hvorvidt samfunnsendringsprosesser som digitalisering, individualisering og globalisering har ført til fremveksten av en ny kollektiv handlingsform i Norge: konnektiv handling. Her har vi blant annet studert
Fremveksten av digitale medier har lenge vært fulgt av påstander om større omveltninger i hvordan mennesker vil kommunisere, mobilisere og organisere kollektiv handling og samfunnsengasjement. Det er nok få i dag som vil benekte at digitale medier har hatt innvirkning på hvordan vi kommuniserer med hverandre, engasjerer oss og organiserer kollektiv handling. Likevel mener vi det er en feilslutning at teknologien har endret på de grunnleggende logikkene og forutsetningene for kollektiv handling i Norge. Som
Spørsmålet blir da om det som er beskrevet gjennom eksemplene i denne boken, kan tolkes som utviklingen av en ny form for kollektiv handling, eller om utviklingen i større grad handler om en tilpasning av tradisjonelle former for samfunnsengasjement og kollektiv handling til
Infrastrukturen som tradisjonelle frivillige organisasjoner danner i sivilsamfunnet, både som mobiliseringskapasitet og for å opprettholde det individualiserte frivillige engasjementet over tid, ser ut til å beholde en sentral rolle på tross av veksten i digitale kommunikasjonsnettverk. Som vist av Audun Fladmoe i kapittel 5, i forbindelse med flyktningsituasjonen, der nye frivillige initiativ i større grad enn de tradisjonelle organisasjonene relativt sett tiltrakk seg bidrag fra unge, lavt utdannede og lavtlønnede, mens andelen «nye» frivillige var begrenset – majoriteten av dem som bidro, hadde tidligere erfaring med organisasjonsfrivillighet. I tillegg når man undersøker hvem av de frivillige som deltok under flyktningsituasjonen i 2015 som fortsatt er frivillige ett år etter, viser det seg at det er en svært sterk sammenheng mellom det å delta i frivillig organisasjonsarbeid ett år før flyktningsituasjonen og ett år etter. I kjølvannet av individualiseringsprosesser har tradisjonelle og dedikerte former for engasjement i økende grad blitt erstattet av mer episodiske, uforpliktende og selvorienterte former for deltakelse (Hustinx, 2001, 2005, 2010). Likevel betyr ikke denne individualiseringsprosessen at samfunnsengasjement er avinstitusjonalisert. En grunn til det er at individualisering i seg
De pådrivende endringsfaktorene når det gjelder samfunnsengasjement, ser ut til å være mer av sosial enn av teknologisk natur. Både individualisering og globalisering har konsekvenser for samfunnsengasjement – skillet mellom politisk og frivillig engasjement ser ut til å viskes ut på noen områder, og transnasjonale nettverk muliggjør handling både lokalt og globalt – men uten å endre på betydningen av sivilsamfunnsorganisasjoner på en fundamental måte.
Se
In this chapter, we analyze protests and demonstrations in Norway in the period between 1983 and 2016. The aim is to shed light on the role of different kinds of civil society organizations in the protest channel, and the relationship that exist between political and civic engagement. The analysis presented stem from two original datasets. The first one is built on the national assembly’s own archive, where legal protests and demonstrations outside the assembly building are recorded. The second dataset is built on the compilation of recorded protests in Norway’s largest newspapers, Aftenposten and Verdens Gang, and contains both legal and illegal protests carried out in Oslo or in other parts of Norway. We find a vibrant protest channel where a host of political and social issues are presented through various protest activities, and where a broad variety of organizations play an important role in organizing and executing demonstrations and protests. Even though there is evidence of informal networks and private initiatives that organize protests, the main bulk of activities are carried out by formal organizations. Hence, a limited amount of protests are considered spontanious and unorganized.
I studier av kollektiv handling er det vanlig å skille mellom politisk og sivilt engasjement. Mens politisk engasjement handler om aktivitet som har til hensikt å påvirke politikken som føres enten lokalt, nasjonalt eller internasjonalt, viser sivilt engasjement til frivillig aktivitet for å hjelpe andre, oppnå et offentlig gode eller løse konkrete problemer i samfunnet (
Temaet for kapitlet er hvilken rolle organisasjonene spiller innenfor aksjonskanalen. Vi er altså primært interessert i å studere
Kapitlet bygger på to originale datasett. Det første av disse tar utgangspunkt i tillatelser gitt av Stortingets eiendoms-, sikkerhets- og serviceavdeling til å gjennomføre aksjoner og markeringer på plassen utenfor Stortinget (Eidsvolls plass) i perioden 1996–2016. Dette materialet dekker lovlige aksjoner, det vil si aksjoner som det er søkt om, og som Stortinget har gitt tillatelse til. Aksjonene er geografisk, og i de aller fleste
Innenfor en norsk kontekst har det vært gjort lite forskning på politiske aksjoner, og vi vet relativt lite om hvordan politiske aksjoner oppstår, og hvem det er som står bak dem. Det meste av den forskningen som har vært gjort på politiske aksjoner i Norge, har handlet om individuell aksjonsdeltakelse og variasjoner i denne (
Kapitlet starter med en gjennomgang av teoretiske forventninger om sammenhengen mellom aksjonskanalen og organisasjonskanalen før vi, etter å ha diskutert datamaterialet og tilnærmingen vår, presenterer det empiriske bildet som materialet viser oss, og diskutere organisasjonenes rolle innenfor aksjonskanalen med bakgrunn i dette. Siden det er snakk om et datamateriale som for en stor del blir presentert her for første gang, legges det også vekt på å beskrive hvordan materialet er bygd opp, og diskutere fordeler og ulemper ved de metodiske valgene som er tatt.
Nye utviklingstrekk knyttet til økende globalisering, individualisering og digitalisering blir ofte antatt å lede i retning av at den kollektive organiseringen står svakere nå enn den gjorde tidligere. Parallelt har man også registrert en nedgang i tradisjonelle former for politisk engasjement, som valgdeltakelse og partimedlemskap. Det pekes på at samfunnsborgerne ønsker en mindre forpliktende deltakelse og i større grad engasjerer seg fra sak til sak og over et kortere tidsrom (f.eks.
På den annen side er det lite som tyder på at politiske aksjoner skjer frikoblet fra den organiserte delen av sivilsamfunnet. Selv om en sosial bevegelse ikke kan reduseres til organisasjonene som er en del av bevegelsen, spiller organisasjonene en svært viktig rolle for sosiale bevegelser, og dermed også i politiske aksjoner. For å gjennomføre aksjoner trengs det normalt et apparat som fordeler oppgaver, og en komité som tar seg av alt fra paroler og diskusjon av virkemiddelbruk til kontakt med presse og samarbeidspartnere. Samtidig kan aksjonene være et viktig virkemiddel for organisasjonene, ikke bare for å gi uttrykk for det organisasjonen står for, og søke politisk innflytelse, men også for å rekruttere og mobilisere medlemmer og sympatisører. Ikke minst innenfor vårt system er det grunn til å anta at organisasjonene spiller en sentral rolle. Organisasjonene i Norge har tradisjonelt hatt en viktig politisk rolle, og ikke vært de frakoblede, lokale problemløserne som man kan se beskrevet i mye av litteraturen, inkludert i
Fra å tradisjonelt ha blitt forstått som noe som oppstår spontant og med grunnlag i omfattende frustrasjon og misnøye i befolkningen (f.eks. Gamson, 1975), blir politiske aksjoner og protester altså i økende grad sett som en normal og rasjonell del av politikken; de har blitt en del av rutinepolitikken. Det snakkes i den sammenheng også om at de politiske aksjonene har blitt profesjonalisert og institusjonalisert, og at vi i økende grad har sett fremvekst av det som blir betegnet som «movement societies» (
I kontrast til denne beskrivelsen opplever vi parallelt en utvikling der en stadig større del av aksjonsdeltakelsen og protestaktiviteten skjer på internett, og vi har sett en forskyvning fra tradisjonell kollektiv handling til det som
Forskningen på politiske aksjoner kan grovt deles inn i tre hovedtilnærminger (
Når man studerer protestdeltakelse på individnivå, blir medlemskap og aktivitet i ulike typer organisasjoner sett på som en ressursvariabel på linje med variabler som utdanning og inntekt. Den internasjonale faglitteraturen viser at medlemskap i sivilsamfunnsorganisasjoner korrelerer sterkt med deltakelse i direkte aksjoner, og at organisasjonstilknytning er viktig for å rekruttere deltakere (
Innenfor en europeisk kontekst finner vi den samme positive sammenhengen i studier av Los Indignados i Spania og Italia etter protestene i kjølvannet av finanskrisen (
At personer som tar del i aksjoner, i større grad enn andre innehar organisasjonsmedlemskap, er med andre ord ikke overraskende. Dette er også en sammenheng vi finner innenfor norsk kontekst, som for eksempel i Olsen og Sætrens klassiske studie fra den første maktutredningen, der de demonstrerte hvordan de som var aktive i aksjonskanalen, også var aktive gjennom de andre kanalene for politisk innflytelse, inkludert organisasjonskanalen (
Medlemskap i ulike typer uformelle grupper og etablerte organisasjoner fungerer med andre ord ofte som rekrutteringsnettverk for kollektiv handling (
Et nyere eksempel er organisasjonsbygging og reetablering av sivilsamfunnsorganisasjoner som del av kampen mot den nye polske abortloven. Her etablerte man nye organisasjoner fra grunnen dersom man manglet dem, eller man knyttet til seg organisasjoner man hadde jobbet sammen med tidligere. Dermed ble prosessen for kvinnebevegelsen å skape nye organisasjoner og å knytte seg til eksisterende foreninger. Også politikere og politiske partier forsøkte å knytte seg til aksjonen, men på grunn av stor mistillit til politikere og staten generelt ble slike forsøk holdt på en armlengdes avstand (
Det vi studerer i dette kapitlet, er sammenhengen mellom aksjonskanalen og organisasjonskanalen i Norge; en ganske annen kontekst enn det polske eksempelet ovenfor. Hvordan fungerer aksjonskanalen i et land som Norge, der vi finner høy grad av organisering og et nært forhold mellom organisasjonene og det offentlige? Er det slik at det politiske
Om vi tar utgangspunkt i individdata, er omfanget av aksjonsdeltakelse relativt høyt i Norge. European Social Survey (ESS), som er blitt gjennomført i en rekke europeiske land annethvert år fra 2002 til 2016, viser at mellom 7 og 11 prosent av de spurte i Norge sier at de har deltatt i en lovlig offentlig demonstrasjon i løpet av de siste tolv månedene (online analyse,
Også blant de nordiske landene ligger Norge relativt høyt, bare forbigått av Island (15–27 prosent). Lavest ligger Finland, der en svært liten andel av befolkningen sier at de har deltatt i offentlige demonstrasjoner de siste tolv månedene (under 4 prosent). Både Danmark og Sverige ligger jevnt over litt under nivået i Norge (4–9 prosent), men i Sverige har andelen økt betraktelig siden 2010, og er nå på linje med nivået vi finner i Norge.
Ikke bare på individnivå (enkeltindividers engasjement), men også på organisasjonsnivå (organisasjonenes engasjement), kan det være gode grunner til å anta at nivået er høyt i Norge. Norge har tradisjonelt vært kjennetegnet av stor grad av kollektiv organisering, der alt som har blitt sett på som viktig, også har vært organisert. Organisasjonenes muligheter for politisk innflytelse har også vært svært gode innenfor et politisk system som i stor grad har vært åpent og lydhørt overfor ulike organiserte interesser (Klaussen & Selle, 1995;
Eidsvolls plass utenfor Stortinget er en sentral arena for demonstrasjoner i Norge, på samme måte som områder foran parlamenter er det i mange andre land (
Adgangen til Eidsvolls plass er imidlertid regulert, og for å aksjonere lovlig her må man på forhånd ha søkt Stortingets eiendoms, sikkerhets-og serviceavdeling om tillatelse til å holde en markering. Det første datamaterialet vi skal bruke i dette kapitlet, bygger nettopp på disse søknadene, der vi med utgangspunkt i brevjournalen til Eiendoms-, sikkerhets- og serviceavdelingen har registrert alle tillatelser som er gitt til å holde markeringer og demonstrasjoner på Eidsvolls plass i perioden fra 1996 til 2016.
Vi baserer materialet på hvordan Stortinget selv har klassifisert hendelsene i sine journaler, og har i kodingen av materialet brukt Stortingets egne betegnelser på aktiviteten. De skiller her mellom «Markering eller arrangement», «Stand», «Punktmarkering», «Demonstrasjon», «Punktdemonstrasjon, streik, sultestreik», «Demonstrasjonstog» og «Lys, fakkeltog og fanemarkering». Mens de tre førstnevnte primært handler om å formidle et standpunkt eller budskap, vil de fire siste i større grad inneholde et element av protest. Det er imidlertid vanskelig å trekke absolutte skiller her siden materialet sier lite om det konkrete innholdet i aksjonene. Materialet inneholder også langt mer enn det vi vanligvis tenker på som politiske aksjoner. Særlig er begrepet «markering» som Stortinget opererer med, et
Den informasjonen som materialet gir oss, omfatter ellers slike ting som tidspunkt for markeringen, aksjonsform og hvem det er som står bak markeringen. Vi har i tillegg kodet hvorvidt det er enkeltpersoner eller organisasjoner som står bak søknadene, og hvilke organisasjoner det er snakk om der det er organisasjoner som står bak. Organisasjonene er kodet med utgangspunkt i The International Classification of Non-profit Organizations (ICNPO) og tilpassingen av dette klassifikasjonsskjemaet til norske forhold (
Selv om materialet gir oss en god oversikt over markeringer rettet mot Stortinget, og hvilke aktører det er som benytter denne arenaen for å fremme synspunktene sine og drive påvirkningsarbeid, inkluderer det ikke alt som gjennomføres av aksjoner i Norge. Materialet er begrenset både når det gjelder lokasjon (Eidsvolls plass), og ved at det bare inkluderer lovlige aksjoner.
Den vanligste kilden å benytte for innsamling av data om politiske aksjoner er mediedekning av enkelthendelser (event-data) (se f.eks.
Aftenposten og VG er valgt som kilder i oppbyggingen av dette datasettet. Det er snakk om landets to største aviser, den ene en abonnementsavis og den andre en tabloidavis, som begge har elektronisk arkiv tilbake til 1983. Det kan innvendes at det er to Oslo-baserte riksaviser, noe som medfører at aksjoner som finner sted i andre byer og lokalsamfunn rundt om i landet, ikke vil være dekket inn i like stor grad som aksjoner som skjer i Oslo. Det er i tillegg snakk om to aviser som politisk heller mot høyre (selv om det bare er for Aftenposten at dette offisielt er
Bakgrunnen for valg av tidsrom er at 1983 er det året Retriever startet sitt digitale nyhetsarkiv.
Slike event-data er en god kilde for å kunne si noe om konkrete protestaksjoner og andre hendelser, men både på grunn av utvalgsskjevheter (selection bias) og skjevheter i avisenes beskrivelse av hendelsene (information bias) vil de ikke gi noe absolutt bilde av det som skjer i aksjonskanalen (
Selv om det er mange aksjoner med i det datamaterialet som vi benytter her, er det også viktig å være klar over at materialet langt fra dekker alle de aksjonene som har funnet sted i Norge i det aktuelle tidsrommet.
En annen innvending med relevans for det vi studerer her, er at materialet basert på søknader til Stortinget, på bakgrunn av selve søknadsprosessen, antakelig vil tendere til å overrapportere andelen aksjoner som det står organisasjoner bak, mens materialet basert på
Eidsvolls plass utenfor Stortinget er, som vi har sett, en sentral arena for politiske markeringer i Norge, med om lag én markering hver eneste hverdag året rundt (
I Stortingets protokoll over innvilgede søknader om markeringer på Eidsvolls plass registreres det hvem som er ansvarlig for markeringen (søker), som kan være både enkeltpersoner og organisasjoner. Vi er her interessert i hvorvidt det primært er organisasjoner som søker om å få gjennomføre denne typen makeringer – og eventuelt hvilke organisasjoner – eller om dette er en kanal for mer spontane markeringer arrangert på initiativ fra enkeltpersoner og mer uformelle nettverk.
I tillegg til omfanget av aksjoner som det står organiserte interesser bak, finner vi en del interessante trekk når vi over tid studerer antallet aksjoner som ulike typer aktører står bak (
Data: Register over markeringer på Eidsvolls plass 1996–2016
Hvilken type organisasjoner er det som tar i bruk aksjonskanalen på denne måten? ICNPO-klassifiseringen er bygd opp med en hovedinndeling der det skilles mellom 12 organisasjonskategorier, og en underinndeling innenfor hver av disse kategoriene. De 12 hovedkategoriene som det opereres med, er (1) Kultur og rekreasjon, (2) Utdanning og forskning, (3) Helse, (4) Sosiale tjenester, (5) Natur- og miljøvern, (6) Bolig og lokalmiljø, (7) Politiske- og interesseorganisasjoner, (8) Legater og fremme av frivillighet, (9) Internasjonale organisasjoner, (10) Tros- og livssynsorganisasjoner, (11) Yrkes-, bransje- og fagforeninger og (12) Andre.
Som man kunne forvente, er det i de aller fleste tilfellene snakk om politiske organisasjoner og interesseorganisasjoner som avholder markeringer utenfor Stortinget (59 prosent), noe som understreker dette som en arena for politisk ytring og påvirkningsarbeid. I tillegg til denne dominerende gruppen av organisasjoner er også tros- og livssynsorganisasjoner (14 prosent), miljø- og naturvernorganisasjoner (9 prosent) og yrkes-, bransje- og fagforeninger (8 prosent) godt representert innenfor aksjonskanalen (
Om vi ser nærmere på de politiske organisasjonene og interesseorganisasjonene, så opererer ICNPO-klassifiseringen med tre underkategorier: «Interesseorganisasjoner», «Juridisk rådgivning» og «Politiske organisasjoner». Under Interesseorganisasjoner skilles det videre mellom «Organisasjoner for personer med nedsatt funksjonsevne og syke», «Rettighets- og støttearbeid», «Organisasjoner som arbeider for samfunnsendring» og «Organisasjoner for innvandrere og etniske grupper». Vi finner svært mange organisasjoner som, gitt denne inndelingen, klassifiseres som interesseorganisasjoner, og særlig gjelder det organisasjoner som driver med rettighets- og støttearbeid (slike ting som ytringsfrihet, menneskerettigheter, likestilling eller rettigheter for innsatte, fattige, bostedsløse, papirløse eller rusmisbrukere) (20 %) samt organisasjoner for innvandrere og etniske grupper (11 %).
Data: Register over markeringer på Eidsvolls plass 1996–2016
Det er spesielt én organisasjon som klart utmerker seg i materialet, og det er Menigheten Pilgrimsfolket. Denne organisasjonen, som karakteriserer seg selv som «en fri, uregistrert og evangelisk menighet» (
I den andre hovedgruppen av organisasjoner, innvandrerorganisasjonene, er det også enkelte organisasjoner som klart utmerker seg. Det
Av de mer tradisjonelle norske organisasjonene utmerker NOAH – for dyrs rettigheter seg, med nesten 100 markeringer i perioden, og Natur og Ungdom, med rundt 70 markeringer. Også organisasjoner som Besteforeldrenes klimaaksjon, Bestemødre for fred, Amnesty International, Redd Barna og PRESS – Redd Barna Ungdom har et høyt aktivitetsnivå. Som vi kunne se ut fra
Det andre datamaterialet, som omhandler politiske demonstrasjoner omtalt i Aftenposten eller VG i perioden 1983–2015, inkluderer både lovlige og ulovlige aksjoner, aksjoner som er rettet ikke bare mot Stortinget, men også mot andre politiske institusjoner, og aksjoner både i Oslo og andre steder i landet. Er det det samme bildet som viser seg her?
Når vi ser på hvilke aktører det er som står bak aksjonene, finner vi et noe større innslag av private initiativ og uformelle nettverk i dette materialet enn når utgangspunktet var Stortingets brevjournal. Dette er ikke så unaturlig, siden materialet med utgangspunkt i Stortingets brevjournal er bygd opp med utgangspunkt i en søknadsprosess. I tillegg er det ofte slik at media ikke gir nøyaktig informasjon om hvilke organisasjoner eller aktører som står bak når de skriver om politiske aksjoner. Eksempelvis vil det i avismaterialet ofte stå at «En gruppe iranere demonstrerte …», uten å angi hvilken konkret organisasjon det er snakk om, og det blir dermed kodet som en uformell gruppe. Vi finner likevel også i dette materialet at det står organisasjoner bak en betydelig andel av aksjonene. I 38 prosent av tilfellene har vi registrert at det er en nasjonal organisasjon som står bak initiativet, i 18 prosent av tilfellene at det er flere
Også i dette materialet er det, naturlig nok, politiske organisasjoner og interesseorganisasjoner som dominerer når det er snakk om organisasjoner. Av de 825 hendelsene der det har vært mulig å klassifisere organisasjonen som står bak, faller 59 prosent innenfor denne kategorien (samme andel som i Stortings-materialet). Vi finner også mange innenfor kategoriene Yrkes-, bransje- og fagforening og Miljø- og naturvern (begge 16 prosent), mens Tros- og livssynsorganisasjonene ikke er like markante i dette materialet som i Stortings-materialet (3 prosent, på samme nivå som Utdanning og forskning og Internasjonale organisasjoner). Som eksempler på særlig aktive grupperinger innenfor aksjonskanalen slik det fremstår i dette materialet, kan nevnes Blitz, Natur og Ungdom og Greenpeace.
Imidlertid finner vi også i dette materialet et svært stort spenn av organisasjoner. På samme måte er spennet av tematikker stort, og også her finner vi at aksjonskanalen ikke bare brukes til å gi uttrykk for protest, men i minst like stor grad til å formidle et mer allment standpunkt til politikere og publikum. Det aksjoneres både i tilknytning til større internasjonale politiske hendelser og mindre lokale politiske saker, der fordelingen er omtrent lik mellom lokale/regionale, nasjonale og internasjonale spørsmål (henholdsvis 34, 36 og 30 prosent). Når vi skiller mellom aksjoner som det står organiserte grupper bak, og aksjoner som er basert på uformelle grupper og private initiativ, finner vi at de typiske problematikkene der organiserte grupper dominerer, er spørsmål som handler om tariff, arbeidsmiljø og arbeidsvilkår, samt miljø- og vernesaker, noe som speiler at organisasjonene innenfor disse områdene er svært aktive innenfor
I tillegg til å være mer lokalt orientert er aksjonene basert på uformelle grupper og private initiativ ofte mindre omfattende målt i antall deltakere. Når vi skiller mellom aksjoner der antallet deltakere enten beskrives eller tallfestes som «få» (1–10), «noen» (10–100), «relativt mange» (100–1000), «omfattende» (1000–10 000) eller «svært omfattende» (10 000+), ser vi tydelig hvordan de mest omfattende aksjonene i større grad enn de som er mindre omfattende, er koblet til et organisasjonsapparat (
Den absolutt vanligste formen for politisk aksjon i Norge er punktdemonstrasjonen; en kortvarig markering som skjer på et bestemt sted og på et bestemt tidspunkt. Hele 57 prosent av hendelsene som er registrert, har form av å være en punktdemonstrasjon. Den typiske punktdemonstrasjonen gjenspeiles også i virkemidler som plakater, bannere, slagord, taler og appeller (90 % av alle aksjonene inneholder denne typen virkemidler).
Data: Demonstrasjoner omtalt i Aftenposten eller VG, 1983–2015
Data: Demonstrasjoner omtalt i Aftenposten eller VG, 1983–2015
Punktdemonstrasjonen er en aksjonsform som benyttes noe oftere av uformelle grupper og nettverk enn av organiserte grupper (
I dette kapitlet har vi diskutert organisasjonenes rolle i aksjonskanalen i Norge ut fra to originale datasett. Begge datasettene er bygd opp med utgangspunkt i protesthendelser, og vi har i analysen spesielt vært opptatt av hvilke aktører det er som står bak disse hendelsene, og på hvilken måte de tar aksjonskanalen i bruk. Vi finner at omfanget av politiske markeringer og aksjoner i Norge er høyt, og det er også en relativt høy andel nordmenn som sier at de har deltatt i demonstrasjoner. Norge er altså ikke bare kjennetegnet av en omfattende frivillig sektor, men også av omfattende aktivitet innenfor aksjonskanalen. Som vi har vist i dette kapitlet, er det ikke slik at de to kanalene opererer frikoblet fra hverandre.
Mens materialet basert på Stortingets brevjournal gir inntrykk av at det i hovedsak er organisasjoner som står bak politiske markeringer og aksjoner i Norge, viser materialet basert på mediedekning et større innslag av uformelle nettverk og private initiativ. Sannheten ligger trolig et sted midt imellom, ettersom det i Stortings-materialet antakelig er en tendens til at omfanget av organisasjoner overrapporteres, og det i mediematerialet er en tendens til at omfanget av organisasjoner underrapporteres. Hovedinntrykket er likevel at bare en begrenset del av det som foregår innenfor aksjonskanalen, fremstår som uorganisert og spontant, og at planlegging, tilrettelegging og gjennomføring av aksjoner og markeringer i de fleste tilfeller krever organisatoriske ressurser. Uavhengig av om
Organisasjonene spiller flere roller i gjennomføringen av aksjoner. I enkelte tilfeller er de aktive planleggere og organisatorer, i andre tilfeller fungerer de som informasjonshub for individuelle initiativ, der organisasjonenes ressurser og nettverk brukes til å skape et forum for interaksjon mellom aktørene. Organisasjonenes tyngde legges dessuten til en aksjon gjennom offentlig støtte til et initiativ i media. Det er heller ikke helt uvanlig at det er private initiativ og uformelle nettverk som starter en aksjon, som deretter blir tilknyttet eller kooptert av en organisasjon eller utvikler seg mot å selv bli en organisasjon. Refugees Welcome, som diskuteres i kapittel 6 i denne boken, er et eksempel på dette.
Når det gjelder organisasjonene som er aktive på aksjonsarenaen, finner vi disse innenfor en rekke organisasjonsfelt, alt fra trossamfunn og innvandrerorganisasjoner til fagforeninger og miljøvernorganisasjoner. Vi finner kontroversielle grupper, grupper i opposisjon til det bestående og grupper i konflikt med hverandre, men vi finner også et bredt spekter av ulike typer sivilsamfunnsorganisasjoner. For organisasjonene er aksjonskanalen en arena der de kan synliggjøre arbeidet sitt, spre informasjon om hva de står for, og rekrutterer nye støttespillere, uten at det er noe som går på bekostning av deltakelse i ulike korporative ordninger. Vi har ikke sett en utvikling der organisasjonene har blitt mindre viktige over tid, snarere er det tvert imot. Ulike organiserte interesser ser i økende grad ut til å stå bak de politiske aksjonene og markeringene, i alle fall når vi ser på markeringene som Stortinget har gitt tillatelse til. Dette kan antyde en utvikling i retning av et «bevegelsessamfunn». Det er snakk om et åpent politisk system som ikke bare tillater aksjoner, men som sågar åpent inviterer til det. Mulighetsrommet organisasjonene har til å benytte seg av aksjonskanalen er med andre ord stort.
Vi har også sett hvordan plassen foran Stortinget ikke bare er et sted for politiske aksjoner, men også for informasjonsspredning og meningsytring i bred forstand. Dette blir ikke minst illustrert ved et betydelig
Ikke bare er det et vidt spekter av organisasjoner representert, det er også en rekke aksjonsformer og virkemidler som tas i bruk, selv om det aller meste av det som skjer i aksjonskanalen, går fredelig for seg, og det bare i sjeldne tilfeller er snakk om voldsbruk. Dette er tilfellet både for aksjoner som det står organiserte interesser bak, og aksjoner med utspring i uformelle grupper og private initiativ. Oftere er det organiserte grupper som står bak de mer omfattende aksjonene, mens enkle punktdemonstrasjoner og aksjoner der det er færre aktører involvert, krever mindre grad av organisering. Der det er uformelle grupper og private initiativ som står bak, handler det også oftere om lokale saker, som skoletilbud og nedleggelse av sykehus og aldershjem, og disse aksjonene er oftere mindre målt i antall deltakere. Vi ser igjen hvordan aksjonskanalen ikke bare handler om protest, men fungerer som kanal for å løfte sivilt engasjement knyttet til lokale problemer opp på et nasjonalt politisk nivå, og der det er åpent for at både uorganiserte og organiserte grupper skal få slippe til med budskapet sitt.
Som vi skal se, er det en rekke aktører som er aktive innenfor aksjonskanalen. Selv om ikke alle har et eksplisitt politisk budskap, kan det argumenteres for at det ligger en politisk kobling i det å legge markeringen til plassen foran stortingsbygningen.
Takk til Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen for støtte til innsamling og registrering av dette materialet, og til Stortingets eiendoms-, sikkerhets- og serviceavdeling for å ha stilt det til disposisjon.
Det er eksempler i materialet på at organisator søker om tillatelse til å arrangere en aksjon eller en demonstrasjon, og at Stortinget i sitt svar godkjenner «markeringen». I 2012 endres dessuten systemet for journalføring, slik at det kun er markert at henvendelsen er «besvart». Det gjør at vi etter dette tidspunkt må basere klassifiseringen på hvilken betegnelse søker selv har brukt (men som kan være vel så presis som den Stortinget benytter).
The International Classification of Non-profit Organizations (ICNPO) er klassifikasjonssystemet for frivillige organisasjoner som anbefales i
Dessverre gir ikke materialet mulighet til å si noe sikkert om omfanget av, og hvilke, søknader som blir avslått, men vi vil anslå det til å være en svært liten andel. De få avslagene som er registrert i materialet, dreier seg stort sett om at plassen allerede er opptatt.
Vi har mottatt støtte til innsamling og koding av dette materialet fra Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, prosjektet ‘Stortingets historie 1964–2014’, samt Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.
Dette er nært relatert til diskusjonen om den sosiale konstruksjonen av virkeligheten. Se f.eks.
Unntaksvis inkluderer også materialet enkelte aksjoner som har funnet sted utenfor landets grenser, der norske organisasjoner har deltatt i større mønstringer i utlandet (totalt 14 hendelser). Eksempler er fredsbevegelsen i Norge, som drar til Tyskland for å demonstrere for fred i påskeferien i 1984, eller sjøfolk som demonstrerer mot staten eller eget rederi utenfor norske konsulat og ambassader.
Det kan naturligvis alltid diskuteres når noe har såpass faste rammer at det kan kalles en organisasjon. Det organisasjonsbegrepet vi opererer med her, er vidt. Alt som er oppført med et organisasjonsnavn, er kodet som en organisasjon, uten at det er stilt krav om grad av organisasjonsstruktur eller profesjonalisering, mens alle personnavn er kodet som privatperson. Det er usikkert hvilke implikasjoner dette har for omfanget av organisasjoner i materialet. Det kan være snakk om privatpersoner som søker på vegne av en organisasjon, men som dermed blir kodet som privatperson, og det kan være oppgitt et organisasjonsnavn som gir grunnlag for koding som organisasjon, men der dette mer har karakter av å være et formål eller slagord enn en organisasjon i egentlig forstand. Omfanget av det første vet vi lite om, mens vi vil karakterisere omfanget av det siste som relativt lite. I de fleste tilfellene er det tydelige organisasjoner som står bak søknadene.
Organisasjoner som arbeider for etniske grupper i andre land, som Palestinakomiteen eller Med Israel for fred, er her klassifisert som Rettighets- eller støttearbeid, mens organisasjoner som arbeider for innvandrere og etniske grupper i Norge, er klassifisert som Organisasjoner for innvandrere og etniske grupper. Rene kulturorganisasjoner som arbeider for å bevare en etnisk gruppes kultur og tradisjon, faller inn under Kunst- og kultur.
Based on representative survey-data, this chapter is concerned with analyzing the potential democratic effects of social media on civic engagement and collective action. We investigate to what degree and how social differences with regard to age, gender, educational background and geographical centrality are expressed in digital forms of civic action: information consumption and triggering of political interest, membership in political Facebook-groups, digital expression of opinions, and digital voluntary work. Previous research and theories are inconclusive with regard to increasing or decreasing social divides in digital participation, depending on the particular personal characteristic and type of digital civic action. Our analyses show that younger persons are more active than older persons in many of the participatory forms. Like many previous studies, we find a certain reproduction of classical gender differences in which men are more active than women. Education is also found to reproduce the classical differences in which more education is connected to higher levels of participation. We also find that centrality of residence differentiates activity levels in certain forms of digital civic action. On the basis of our analyses we claim that the democratic effects of digitalization on civic participation, in the form of reducing classical divides in which groups are active and which groups are passive, are limited. While digital technologies have created many new possibilities for civic action, participation and engagement is still structured by resources, personal traits and social position.
Et sentralt element i demokratiet handler om at folket deltar i utøvelsen av det. Det er imidlertid et veletablert faktum at det eksisterer betydelige forskjeller i folks samfunnsengasjement og i deres samfunnsdeltakelse, internasjonalt, så vel som i Norge. Når disse forskjellene skal forklares, er det særlig tre relaterte aspekter som trekkes frem. For det første er det en sammenheng med folks sosiale posisjon: De med tilgang til mye ressurser har generelt et større samfunnsengasjement og en mer omfattende samfunnsdeltakelse enn de med færre ressurser (
Selv om den voldsomme utbredelsen av internett og sosiale medier som har funnet sted de siste tiårene, i seg selv ikke har endret noe særlig på de sosiale ulikhetene i Norge, har imidlertid både informasjonstilgangen og handlingsmulighetene blitt langt større og mer mangfoldige. Et generelt poeng i litteraturen er at økt spredning av politisk og samfunnsrelevant informasjon kan føre til mobilisering av politiske handlinger, både fysiske handlinger (offline) og nå også som rene digitale (online) handlinger. Mens kapittel 4 i denne boken tar for seg forholdet mellom handlinger online og offline, skal vi her utelukkende fokusere på samfunnsengasjementet som foregår digitalt. Sentrale spørsmål blir dermed om, i hvilken grad, og i så fall hvordan, sosiale forskjeller i samfunnsengasjement kommer til uttrykk på nettopp internett og i sosiale medier. Vi skal derfor undersøke det vi kan kalle det digitale samfunnsengasjementet til nordmenn, ved å analysere data fra en spørreundersøkelse fra 2016 om nordmenns bruk av sosiale medier til sosial og politisk deltakelse.
Selv om klassiske definisjoner av politisk deltakelse gjerne handler om stemmegivning (
De klassiske ideene om medienes demokratiserende effekt på spredning av informasjon tok imidlertid utgangspunkt i et medielandskap preget av langt færre medier og kanaler enn i dag. Med færre kanaler var det større sannsynlighet for at de som ikke var samfunns- eller politisk engasjert, ville bli eksponert for og lære om samfunns- og politisk informasjon fordi nyheter og politisk informasjon var et normalt innslag i mediene. Også de ikke-interesserte mediebrukerne kunne nås gjennom tilfeldig eksponering for nyheter. Samtidig som medielandskapet er mye mer komplekst i dag enn tidligere, har internett og sosiale medier også skapt langt flere deltakelsesmuligheter enn hva som er tilfellet for tradisjonelle medier – fremveksten av nettmedier har skapt nye offentlige arenaer og nettverksbaserte offentlige sfærer som mennesker kan samles og delta i (
I mange områder av verden er sosiale skiller knyttet til selve tilgangen til internett – såkalte digital divides – fortsatt svært aktuelle (
Med fremveksten av disse digitale formene for samfunnsengasjement har det også fulgt med forventninger om, og potensialer for, en demokratisering av samfunnsengasjement – at flere og nye grupper av mennesker vil kunne engasjere seg sosialt og politisk. Slike forventninger er gjerne knyttet til potensialet for informasjonsspredning og mobilisering til engasjement i sosiale medier. Økt tilgang på informasjon gjennom de digitale nettverkene tenkes her å kunne spre kunnskap om politikk og samfunn på nye måter og til nye grupper, noe som igjen kan mobilisere til handling. En bekymring knyttet til dette er likevel at endringen av medielandskapet har ført til at de som er lite interessert i informasjon om politikk og samfunnsspørsmål, nå i større grad kan «unngå» å bli eksponert for dette, slik de tidligere kunne bli i tradisjonelle medier. En amerikansk studie har likevel funnet at omtrent halvparten av Facebook-brukerne i USA får nyhetene som de konsumerer, gjennom Facebook, og de fleste blir eksponert for disse nyhetene på mer eller mindre tilfeldig vis uten selv å søke etter dem – de blir eksponert for nyheter ved hjelp av sine kontakter på Facebook (
Flere studier har vist at ulike medier, kanaler og formater kan ha forskjellige effekter på kunnskapsnivået til ulike grupper, der noen formater og kanaler kan fungere utjevnende på kunnskapsskiller (
Selv om de nye sosiale mediene har ført til et langt større tilbud av politisk og samfunnsmessig informasjon og dermed kan ha hatt en demokratiserende effekt ved å utjevne sosiale ulikheter i kunnskap og muligheter for handlinger, er det også noen faktorer som taler mot dette. For det første kan det innvendes at konsum av politisk og samfunnsrelevant medieinnhold bunner i en allerede eksisterende politisk interesse hos mottakeren. At informasjonen nå også kommer gjennom sosiale medier, har ikke endret på at dette henger sammen med sosial bakgrunn og nåværende sosial posisjon. Det finnes endog flere studier som har vist at egen motivasjon for å finne og lære fra nyheter har større innvirkning i digitale enn i tradisjonelle medier (
Av dette følger det at de politisk interesserte vil bruke medier (både tradisjonelle og sosiale) til å konsumere politisk informasjon og til aktiv deltakelse, mens de som er mindre interessert, bruker mediene til andre formål,
I en litteraturgjennomgang på feltet finner
Selv om det altså ikke er noe entydig svar på om internett og sosiale medier har bidratt til økt samfunnsengasjement generelt, eller blant flere grupper enn tidligere, så er det liten tvil om at det nye medielandskapet har ført til et større tilbud av informasjon og, ikke minst, langt flere muligheter til å uttrykke eller på andre måter handle ut fra sitt samfunnsengasjement. På omtrent samme måte som vi har sett ovenfor om økt informasjon, kan man også her se for seg at økningen i handlingsmuligheter kan bidra til å utjevne sosial ulikhet i politisk deltakelse. Imidlertid vil de samme innvendingene kunne reises her – de allerede eksisterende forskjellene i politisk interesse og i ressurser vil også kunne gjøre seg gjeldende i digital politisk handling. Likevel skiller handlingsalternativene seg noe. For der
Men nettopp på grunn av den lave innsatsgraden finnes det også innvendinger mot å kalle noen typer digitale handlingsformer for «politiske handlinger»: Siden disse kan utføres med minimalt engasjement hos den enkelte, er det heller ikke «ekte» engasjement eller aktivisme, men «slacktivism» (
Selv om en kan argumentere for at det krever høyere innsats å lese informasjon enn å trykke «liker» på en sak på Facebook, har vi likevel plassert bruk av samfunnsrelevant og politisk informasjon i sosiale medier på det «laveste» nivået. Grunnen til dette er for det første at konsum av slik informasjon kan foregå helt privat, men også at slikt konsum gjerne legger grunnlaget for ytterligere handlinger. En annen lavterskel digital handlingsform, og vårt andre nivå, er det å for eksempel bli med i Facebook-grupper for aksjoner eller demonstrasjoner (politisk orienterte grupper). Et enkelt trykk kan her signalisere at man støtter en sak, og man inngår som en del av medlemsmassen i gruppen. Her finnes det mange eksempler på aksjoner som har lyktes i å samle store mengder Facebook-medlemmer, og som igjen har gitt aksjonene og sakene mye oppmerksomhet. Sakene kan variere fra å få tilbake et pålegg som er forsvunnet fra butikkhyllene, til store støttegrupper for flyktninger (se Sætrang i kapittel 6).
I dette kapitlet skal vi altså undersøke i hvilken grad det er sosiale forskjeller i samfunns- og politisk engasjement i sosiale medier, gjennom å ta for oss handlinger på fire innsatsnivåer. Som tidligere nevnt er det spesielt forskjeller knyttet til eget utdanningsnivå som fremheves som viktige i den internasjonale litteraturen. Vi vil imidlertid her også undersøke sosiale forskjeller knyttet til faktorer som ofte viser seg å være sentrale i fordelingen av en rekke samfunnsmessige goder, byrder og aktiviteter. Nærmere bestemt inkluderer vi også alder, kjønn, bostedssentralitet og foreldres utdanningsnivå. Siktemålet vårt her er å kort oppsummere den (begrensede) forskningen som finnes på feltet i Norge, for å presentere noen deskriptive forventninger. I alle tilfeller forventer vi at forskjellene vil være større jo høyere innsatsnivå.
Selv om eget utdanningsnivå er en sentral faktor i de sosiale forskjellene i tradisjonell politisk deltakelse (
Et sentralt kjennetegn for forklaring av ulik bruk av digitale medier generelt er alder. Yngre har i all hovedsak en mer intensiv bruk både i tid og i form av flere ulike typer aktiviteter, sammenlignet med eldre, selv om aldersforskjellene etter hvert blir mindre. I en norsk undersøkelse finner for eksempel
Når det gjelder kjønn og digital deltakelse, finner
Tradisjonelt har skillet i politisk deltakelse mellom sentrale og rurale områder blitt forstått som at nye former for både teknologi (Marvin, 1988) og politisk deltakelse først oppstår i urbane kontekster (mer heterogene,
I tillegg til disse forventningene om sosiale forskjeller i digital deltakelse vil vi også anta at forskjellene vil være større jo mer innsats som kreves. Med disse forventningene som utgangspunkt skal vi videre ta for oss datagrunnlaget og metodene som er brukt i analysene, før vi presenterer resultatene. Vi avslutter kapitlet med en diskusjon og lanserer noen tentative konklusjoner. De overordnede spørsmålene handler altså om i hvilken grad, og i så fall hvordan, sosiale forskjeller i samfunnsengasjement kommer til uttrykk i den digitale sfæren.
Analysene som gjøres i dette kapitlet, er basert på sosiale medier-undersøkelsen fra 2016. Denne er et representativt utvalg av den norske internettbefolkningen og er trukket fra Kantar TNS’ internettpanel. Svarprosenten var på 44,5 prosent, og nettoutvalget bestod av 5054 respondenter.
Selv om bruken av internett og sosiale medier også er sterkt økende blant pensjonister, er den fortsatt ikke blitt like omfattende og variert som i resten av befolkningen. Det er altså rimelig å anta at pensjonistene i internettpopulasjonen skiller seg mer fra pensjonister i den totale befolkningen enn hva som er tilfellet for de yngre aldersgruppene. En annen løsning kunne vært å kontrollere for pensjonister i samtlige analyser for å undersøke om disse skiller seg fra ikke-pensjonistene på andre måter enn det som synliggjøres gjennom å benytte bare alder. En rekke detaljerte tilleggsundersøkelser viser imidlertid at slike forskjeller ikke er systematiske, men varierer fra analyse til analyse. Dette ser også ut til å påvirke sammenhengene mellom den aktuelle avhengige variabelen og de andre uavhengige variablene. Substansielt sett er selvsagt også pensjonister en interessant gruppe å studere når det gjelder temaene i dette kapitlet. Imidlertid er det grunn til å tro at sosiale medier har en annen betydning for individer som er i utdanning eller arbeid. Vår vurdering er altså at analyser med pensjonistene hadde blitt så omfattende, og gjort resultatene langt mindre tolkbare, at vi ekskluderer dem fra analysene.
For å undersøke sosiale forskjeller har vi begrenset oss til et relativt standardisert sett av variabler, nemlig kjønn, alder, utdanningsnivå, foreldres utdanningsnivå og kommunesentralitet. At egen utdanning benyttes i stedet for eksempelvis yrke eller inntekt, handler for det
Den analytiske fremgangsmåten består i all hovedsak av logistisk regresjonsanalyse, som, forenklet sagt, handler om å sammenligne de som «gjør noe», med de som «ikke gjør noe», ved å gjøre gruppene som sammenlignes, så like som mulig på andre relevante kjennetegn. I et tenkt eksempel vil det altså handle om å se på sammenhengen mellom for eksempel alder og det å ytre seg på internett, kontrollert for andre faktorer, som blant annet utdanningsnivå. Vi benytter imidlertid også en analyseteknikk for å kunne undersøke mange variabler samtidig og å avdekke såkalte underliggende dimensjoner, såkalt faktoranalyse, eller mer konkret «Principal component analysis», PCA (Bertholomew, Steele, Moustaki & Galbraith, 2008), for å undersøke nærmere om det finnes noen sentrale underliggende dimensjoner som kan redegjøre for mest mulig av variansen som er til stede når vi ser på mange variabler samtidig. I stedet for å undersøke én og én variabel forsøker vi altså her å se på mange samtidig for å undersøke om det eksisterer et slags «hovedmønster» av samvariasjon mellom variablene.
Som tidligere redegjort for har vi delt inn analysene etter ulik – og antatt økende – grad av innsatsnivå. Bakgrunnen for dette er forventninger om at det vil være større sosiale forskjeller desto høyere innsatsnivå som kreves for å utføre handlingen.
Å lese eller motta samfunnsrelevant informasjon kan ses på som en form for samfunnsengasjement (latent politisk deltakelse – jf.
I undersøkelsen spurte vi respondentene om de i løpet av det siste året hadde bestemt seg for å finne ut
Men når vi undersøker disse forskjellene nærmere ved å se på sammenhengene mellom de ulike kjennetegnene kontrollert for de andre faktorene i en regresjonsmodell (vist i
Når vi så beveger oss over til det andre nivået – medlemskap i samfunnsrettede eller politiske Facebook-grupper – er også dette en lavterskel digital politisk handling som både kan signalisere støtte til en sak og gi tilgang til informasjon, men som i likhet med konsum av informasjon potensielt kan mobilisere til andre handlinger. I undersøkelsen spurte vi respondentene om de var medlem i ulike typer grupper på Facebook, og i så fall hva slags grupper. Ved hjelp av en faktoranalyse (PCA) har vi undersøkt om politisk orienterte grupper er sentrale i respondentenes gruppemedlemskap. I faktoranalysen var det tre mønstre, eller dimensjoner, som skilte seg ut: en dimensjon som samlet grupper for venner, medier, firma/produkt, hjemsted og humor, en annen dimensjon som samlet grupper for politikere (lokale og topp-politikere) og politiske partier, og en tredje
For medlemskap i grupper for protestpolitikk var det ingen signifikante kjønnsforskjeller. Når det gjelder alder, avtar medlemskap i protestpolitiske grupper betydelig med økende alder. Andelene er betydelig mindre for de over 60 år. Yngre personer er altså i større grad enn de eldste med i protestpolitiske grupper på Facebook. Forskjellene er små og ikke-signifikante når det gjelder eget utdanningsnivå. Men om vi ser på utdanningsnivå hos foreldre, utgjør igjen dette signifikante forskjeller for medlemskap i protestpolitiske grupper. Ved økende utdanningslengde hos foreldre er det flere som er medlemmer i protestpolitiske grupper. Til slutt henger også kommunesentralitet sammen med medlemskap i både institusjonelle og protestpolitiske grupper (signifikant på 0,05-nivå). For medlemskap i Facebook-grupper for institusjonell politikk er det flest blant dem i mindre sentrale (46 prosent) og i minst sentrale (42 prosent) kommuner som er medlemmer. For protestpolitiske grupper er den høyeste andelen å finne blant personer i mindre sentrale kommuner (35 prosent) sammenlignet med både de minst og de mest sentrale kommunene.
Når vi til slutt undersøker utslagene av de enkelte faktorene hver for seg (se
En mer aktiv digital engasjementsform enn medlemskap i Facebook-grupper, og det tredje nivået vi analyserer her, er deltakelse i diskusjoner og egne meningsytringer på nett. Finner vi sosiale forskjeller i hvor, og hvor ofte, folk gir uttrykk for sine meninger og synspunkter på internett? I undersøkelsen spurte vi respondentene hvor ofte de gav uttrykk for sine meninger eller synspunkt på «internett», og sine politiske meninger og synspunkt i «åpne fora på internett» og i «lukkede grupper». Til sammen 31 prosent sier de av og til eller oftere uttrykker sine meninger eller synspunkt på internett, 39 prosent gjør det nesten aldri, og 30 prosent sier at de aldri gjør det. Når vi spør om politiske meninger og synspunkt mer spesifikt, og skiller mellom åpne og lukkede forum, er det enda færre som sier at de uttrykker seg. Til sammen 23–24 prosent gjør det ofte eller sjelden, 35–37 prosent gjør det nesten aldri og 39–40 prosent gjør det aldri. Det er altså ikke så vanlig å uttrykke sine meninger på internett, og enda mindre vanlig om vi spør om politiske meninger mer spesifikt.
Av de som har svart at de ytrer seg ofte eller av og til i «lukkede grupper» (ca. 24 prosent av utvalget), det vil si på steder eller i fora som krever en eller annen form for innlogging eller registrering (slik som Facebook-grupper), fremkommer det for det første at menn vesentlig oftere enn kvinner gir uttrykk for sine politiske meninger. Det er små aldersforskjeller, men det er den eldste aldersgruppen som i minst grad ytrer seg politisk i slike fora. Forskjellen mellom utdanningsgruppene er heller ikke stor, men interessant nok er det gruppene med lavest og høyest utdanning som oftest uttrykker politiske meninger. Tilsvarende er det en høyere andel av de med høyt utdannete foreldre, og de som bor i mindre sentrale kommuner.
Ved igjen å undersøke forskjellene ved hjelp av logistisk regresjon (se
Hvor er det så de politiske meningene uttrykkes? Igjen kan vi se at Facebook er den rådende plattformen. Her spurte vi om hvor ulike politiske saker ble diskutert. 75 prosent av de som har diskutert på nett, har gjort det på Facebook. Den nest største arenaen er «diskusjonsforum», der 52 prosent oppgir at de har diskutert politiske saker. Deretter kommer «lokale nettaviser» med 33 prosent og riksmedier med 29 prosent. Videre har 24 prosent diskutert på «partinettsider», 22 prosent på «internasjonale medier» og 17 prosent på Twitter. At bare 14 prosent av de som har diskutert på nett, har gjort det på «andre sosiale medier», bekrefter også Facebooks dominerende posisjon.
Når vi så foretar separate regresjonsanalyser for hvert av de ulike stedene og analyserer hele utvalget, fremkommer det at det ikke er spesielt store forskjeller i hvilke grupper som diskuterer hvor (se
Den siste faktoren vi undersøker, handler om det samfunnsengasjementet som kan komme til uttrykk gjennom å utføre digitalt frivillig arbeid. I en undersøkelse fra 2009 svarte 2,1 prosent at de hadde gjort en form for virtuelt frivillig arbeid for eksempelvis et nettsamfunn eller en diskusjonsgruppe, for eksempel veiledning av nye medlemmer, moderering av diskusjoner eller vedlikehold og utvikling av nettsider (
I undersøkelsen vår fra 2016 spurte vi om respondentene hadde utført frivillig arbeid for ulike typer frivillige organisasjoner, arrangementer eller nettverk det siste året, og videre om noe av dette frivillige arbeidet hadde blitt gjort i digitale kanaler. 20 prosent av de som hadde gjort frivillig arbeid, svarte bekreftende på at noe av det frivillige arbeidet ble utført i digitale kanaler (totalt 676 personer). Vi finner ingen kjønnsforskjeller når det gjelder digitalt frivillig arbeid, men vi finner at det er signifikant flere i de yngste alderskategoriene (24/25 prosent) enn i de eldste (19/15 prosent) som er digitalt frivillige. Det er også flere blant de med høy utdanningsbakgrunn enn de med lav (både egen og foreldres) som er digitalt frivillige.
Når vi gjennomfører en regresjonsanalyse, forsvinner sammenhengen med foreldres utdanning, samtidig som sammenhengen med kommunesentralitet blir signifikant. Regresjonsanalysen viser altså at jo yngre man er, jo høyere utdanning man har, og jo mindre sentral kommunen man bor i er, desto større sannsynlighet er det for å ha utført digitalt frivillig arbeid.
De mest vanlige aktivitetene var her informasjons- og kommunikasjonsarbeid (91 prosent), å lage og invitere til arrangement på nett (84 prosent), å utforme digitalt innhold (78 prosent) og å administrere Facebook- grupper (64 prosent). Ved nærmere analyser av sammenhengene mellom bakgrunnskjennetegn og de ulike typene arbeidsoppgaver (se
Med utgangspunkt i debatter omkring de potensielle demokratiserende effekter sosiale medier kan ha på samfunnsengasjement og kollektiv handling så har de sentrale spørsmålene i dette kapitlet dreid seg om i
Basert på undersøkelsen fant vi at om lag en tredjedel av respondentene ble interessert i og ville finne ut mer om et spørsmål om politikk eller samfunn på grunn av noe de leste i sosiale medier. Dette er vanligere hos de unge og de som har foreldre med høy utdanning, og som bor i mer sentrale kommuner. For politiske gruppemedlemskap på Facebook finner vi at menn er oftere med i grupper for institusjonell politikk, og at yngre mennesker oftere er med i protestpolitiske grupper. De som bor mer sentralt, har en mindre sjanse for å være medlem i Facebook-grupper knyttet til institusjonell politikk. Når det gjelder politisk meningsytring på internett, er det opp mot 40 prosent som aldri gjør dette, verken i lukkede eller åpne fora. Vi finner her at det er vanligere for menn enn kvinner å uttrykke politiske meninger i lukkede grupper. Tilsvarende er det mindre vanlig med slik meningsytring blant de med videregående/yrkesfag og kort høyere utdanning, sammenlignet med de som har grunnskole som høyeste utdanning. Det er også blant
Resultatene fra analysene viser oss altså et komplekst digitalt landskap der ulike bakgrunnsfaktorer spiller ulike roller for forskjellige typer digitale aktiviteter. I tråd med forventningene finner vi at de yngre er mer aktive enn de eldre i mange av deltakelsesformene, noe som kan tolkes som en aldersutjevning i deltakelse sammenlignet med mange tradisjonelle politiske deltakelsesformer, der yngre ofte er mer passive. I likhet med tidligere studier finner vi også en viss reproduksjon av klassiske kjønnsforskjeller, der menn er mer aktive enn kvinner, for eksempel når det gjelder medlemskap i Facebook-grupper for institusjonell politikk og politiske meningsytringer i lukkede grupper. Når det gjelder betydningen av hvor sentralt man bor, så finner vi at dette har en viss sammenheng med digitalt samfunnsengasjement, der de som bor mer sentralt, også er mer tilbøyelige til å få stimulert sin politiske interesse gjennom informasjon i sosiale medier, og de som bor mindre sentralt, er mer tilbøyelige til å være medlem i Facebook-grupper for politikere og politiske partier og for å drive med digitalt frivillig arbeid. Betydningen av fysisk sted betyr altså fortsatt noe for samfunnsengasjement selv om det foregår i digitale rom. Også for utdanningsbakgrunn, som er den mest sentrale bakgrunnsvariabelen for å forklare politisk deltakelse, finner vi en reproduksjon av ulikhetsmønstre, der de med høyere utdanning er mer aktive i de fleste formene for digitalt samfunnsengasjement.
Samtidig som internett og sosiale medier har utvidet repertoaret av samfunnsengasjerte handlinger, reproduseres også sosiale forskjeller i det digitale. Basert på de engasjementsformene vi har undersøkt i dette kapitlet, ser det ut til at demokratisering gjennom sosial utjevning av aktivitet i det digitale rom er begrenset. Digitaliseringens innvirkning på norsk samfunnsengasjement og kollektiv handling ser ikke ut til å velte om på klassiske mønstre for deltakelse. Ressurser, individkjennetegn og sosial posisjon strukturerer fortsatt samfunnsengasjement selv om det foregår i nye kanaler og med nye verktøy. Digitaliseringen har ikke frigjort mennesker fra etablerte sosiale strukturer, men har skapt nye muligheter for de som er engasjerte, og har til en viss grad skapt engasjementsformer som mobiliserer grupper som er mindre engasjerte i tradisjonelle offline-former for samfunnsengasjement.
Det er imidlertid verdt å minne om at det nok finnes et langt større antall mislykkede enn vellykkede aksjoner, der få er blitt engasjert, og som har fått lite oppmerksomhet.
For en oversikt over fordelingene i brutto- og nettoutvalgene, se Eimhjellen og Ljunggren (2017, s. 24).
Dette underbygges videre av at de over 60 år også har en svært mye høyere svarprosent enn andre aldersgrupper.
Se: http://stabas.ssb.no/ItemsFrames.asp?ID=5285601&Language=nb.
|
|
N |
Prosent |
---|---|---|---|
Kjønn |
Menn |
1824 |
47,5 |
|
Kvinner |
2019 |
52,5 |
|
Sum |
3843 |
100 |
Alder |
Under 30 år |
784 |
20,4 |
|
30–44 år |
975 |
25,4 |
|
45–59 år |
1239 |
32,2 |
|
60 år + |
845 |
40,7 |
|
Sum |
3843 |
100 |
Utdanning |
Grunnskole |
239 |
6,2 |
|
Videregående/yrkesfag |
1413 |
36,8 |
|
Universitet/høgskole 1–4 år |
1323 |
34,4 |
|
Universitet/høgskole 4 år + |
868 |
22,6 |
|
Sum |
3843 |
100 |
Foreldres utdanning |
Grunnskole |
963 |
25,1 |
|
Videregående/yrkesfag |
1824 |
47,5 |
|
Universitet/høgskole |
791 |
20,6 |
|
Ukjent |
265 |
6,9 |
|
Sum |
3843 |
100 |
Kommunesentralitet |
Minst sentrale kommuner |
352 |
9,2 |
|
Mindre sentrale kommuner |
216 |
5,6 |
|
Noe sentrale kommuner |
808 |
21 |
|
Sentrale kommuner |
2408 |
62,7 |
|
Ukjent |
59 |
1,5 |
|
Sum |
3843 |
100 |
Kilde: Sosiale medier–undersøkelsen 2016
Variabler |
Koeff. |
---|---|
Kjønn |
–1.65 |
Alder |
–6.40*** |
Egen utd. Vgs/yrkesfag |
–0.43 |
Egen utd. Univ. 1–4 år |
0.69 |
Egen utd. Univ. 4+ år |
0.94 |
Foreldre utd. Vgs/yrke |
2.57* |
Foreldre utd. Univ./Høgskole |
3.45*** |
Kommunesentralitet |
2.74** |
Konstant |
–1.73 |
Observasjoner |
3,060 |
*** p<0.001, ** p<0.01, * p<0.05
Variabler |
Sosialt og livsstil |
Institusjonell politikk |
Protestpolitikk |
---|---|---|---|
Kjønn |
–2.48* |
2.14* |
1.43 |
Alder |
–4.83*** |
–0.81 |
–2.08* |
Egen utd. Vgs/yrkesfag |
–1.19 |
–0.20 |
–0.14 |
Egen utd. Univ. 1–4 år |
–1.24 |
–0.25 |
0.32 |
Egen utd. Univ. 4+ år |
–0.86 |
–0.70 |
0.43 |
Foreldre utd. Vgs/yrkesfag |
1.52 |
0.61 |
1.47 |
Foreldre utd. Univ./Høgskole |
1.06 |
1.42 |
2.51* |
Kommunesentralitet |
–1.88 |
–2.52* |
–0.14 |
Konstant |
7.66*** |
–1.04 |
–3.64*** |
Observasjoner |
2,458 |
2,774 |
2,676 |
*** p<0.001, ** p<0.01, * p<0.05
Kilde: Sosiale medier-undersøkelsen 2016
|
Modell 1 |
Modell 2 |
Modell 3 |
---|---|---|---|
Alder |
–0,00102 |
0,00141 |
0,00153 |
|
(0,003) |
(0,004) |
(0,004) |
Kjønn (menn) |
0,386*** |
0,391*** |
0,386*** |
|
(0,097) |
(0,097) |
(0,097) |
Grunnskole |
Ref. |
|
|
VGS/yrkesfag |
–0,429* |
–0,442* |
–0,439* |
|
(0,204) |
(0,205) |
(0,205) |
Høyere utdanning 1–4 år |
–0,434* |
–0,466* |
–0,461* |
|
(0,204) |
(0,206) |
(0,207) |
Høyere utdanning >4 år |
–0,192 |
–0,245 |
–0,240 |
|
(0,210) |
(0,213) |
(0,213) |
Foreldre: Grunnskole |
|
Ref. |
|
Foreldre: VGS/yrkesfag |
|
0,0390 |
0,0390 |
|
|
(0,125) |
(0,125) |
Foreldre: Høyere utdanning |
|
0,272 |
0,270 |
|
|
(0,152) |
(0,153) |
Minst sentrale kommuner |
|
|
Ref. |
Mindre sentrale kommuner |
|
|
0,311 |
|
|
|
(0,250) |
Noe sentrale kommuner |
|
|
–0,0696 |
|
|
|
(0,194) |
Sentrale kommuner |
|
|
0,0368 |
|
|
|
(0,174) |
Konstant |
–0,950*** |
–1,117*** |
–1,151*** |
|
(0,216) |
(0,257) |
(0,297) |
aic |
2689,6*** |
2689,2*** |
2692,2*** |
bic |
2724,4 |
2735,7 |
2756,0 |
ll |
–1338,8 |
–1336,6 |
–1335,1 |
N |
2444 |
2444 |
2444 |
Standardfeil i parentes, *p<0.05, **p<0.01, ***p<0.001
|
Andre SoMe |
Int. medier |
Parti-nettsider |
Riks-medier |
Lokale nett-aviser |
Diskusjonsforum |
||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Alder |
–0,0211* |
–0,0189* |
–0,00748 |
0,00847 |
0,00126 |
0,00189 |
0,00683 |
–0,00242 |
|
–0,009 |
–0,008 |
–0,007 |
–0,007 |
–0,006 |
–0,006 |
–0,005 |
–0,004 |
Kjønn (menn) |
0,959*** |
0,744*** |
0,829*** |
0,747*** |
0,747*** |
0,688*** |
0,683*** |
0,463*** |
|
–0,239 |
–0,213 |
–0,192 |
–0,183 |
–0,165 |
–0,158 |
–0,124 |
–0,104 |
Egen utdanning |
|
|
|
|
|
|
|
|
Grunnskole |
Ref. |
|
|
|
|
|
|
|
VGS/yrkesfag |
–1,099** |
–1,105** |
–0,723* |
–1,158*** |
–0,531 |
–0,455 |
–0,774*** |
–0,594** |
|
–0,357 |
–0,368 |
–0,339 |
–0,288 |
–0,329 |
–0,314 |
–0,233 |
–0,211 |
Høyere utdanning: 1–4 år |
–1,052** |
–0,880* |
–0,556 |
–1,273*** |
–0,367 |
–0,327 |
–0,891*** |
–0,495* |
|
–0,365 |
–0,365 |
–0,339 |
–0,296 |
–0,328 |
–0,315 |
–0,238 |
–0,212 |
Høyere utdanning: >4 år |
–1,207** |
–0,503 |
–0,752* |
–1,447*** |
–0,381 |
–0,517 |
–0,672** |
–0,276 |
|
–0,406 |
–0,373 |
–0,367 |
–0,327 |
–0,343 |
–0,335 |
–0,246 |
–0,219 |
Foreldres utdanning |
|
|
|
|
|
|
|
|
Grunnskole |
Ref. |
|
|
|
|
|
|
|
VGS/yrkesfag |
–0,0474 |
0,432 |
0,0259 |
–0,0305 |
0,215 |
0,111 |
0,338* |
0,0994 |
|
–0,311 |
–0,317 |
–0,24 |
–0,217 |
–0,21 |
–0,195 |
–0,158 |
–0,135 |
Høyere utdanning |
0,187 |
0,553 |
0,171 |
–0,0362 |
0,378 |
0,12 |
0,279 |
0,182 |
|
–0,366 |
–0,359 |
–0,293 |
–0,286 |
–0,255 |
–0,247 |
–0,199 |
–0,165 |
Minst sentrale kommuner |
Ref. |
|
|
|
|
|
|
|
Mindre sentrale kommuner |
0,487 |
0,268 |
0,369 |
–0,569 |
0,327 |
–0,0583 |
0,184 |
0,33 |
|
–0,645 |
–0,681 |
–0,497 |
–0,533 |
–0,422 |
–0,411 |
–0,319 |
–0,27 |
Noe sentrale kommuner |
0,855 |
0,648 |
0,475 |
0,171 |
0,34 |
0,144 |
0,104 |
0,0975 |
|
–0,501 |
–0,506 |
–0,386 |
–0,326 |
–0,326 |
–0,294 |
–0,244 |
–0,211 |
Sentrale kommuner |
0,366 |
0,626 |
0,212 |
–0,043 |
0,098 |
–0,0617 |
0,103 |
0,11 |
|
–0,479 |
–0,472 |
–0,361 |
–0,3 |
–0,303 |
–0,27 |
–0,221 |
–0,19 |
Konstant |
–2,848*** |
–3,311*** |
–3,113*** |
–2,799*** |
–3,401*** |
–3,034*** |
–2,623*** |
–1,832*** |
|
–0,665 |
–0,653 |
–0,545 |
–0,482 |
–0,489 |
–0,458 |
–0,357 |
–0,31 |
ll |
–376,7 |
–434,6 |
–536,3 |
–568,2 |
–670,3 |
–713,4 |
–1025 |
–1315 |
N |
3521 |
3521 |
3521 |
3521 |
3521 |
3521 |
3521 |
3521 |
Kilde: Sosiale medier-undersøkelsen 2016
Utført digitalt frivillig arbeid siste år |
|||
---|---|---|---|
|
Modell 1 |
Modell 2 |
Modell 3 |
Alder |
–0,0180*** |
–0,0169*** |
–0,0173*** |
|
–0,003 |
–0,003 |
–0,004 |
Kjønn (menn) |
0,0524 |
0,0537 |
0,0494 |
|
–0,091 |
–0,091 |
–0,091 |
Egen utdanning |
|
|
|
Grunnskole |
Ref. |
|
|
VGS/yrkesfag |
0,256 |
0,249 |
0,263 |
|
–0,23 |
–0,23 |
–0,231 |
Høyere utdanning: 1–4 år |
0,654** |
0,638** |
0,656** |
|
–0,228 |
–0,229 |
–0,23 |
Høyere utdanning: >4 år |
0,552* |
0,528* |
0,553* |
|
–0,235 |
–0,237 |
–0,238 |
Foreldres utdanning |
|
|
|
Grunnskole |
|
Ref. |
|
VGS/yrkesfag |
|
0,0717 |
0,0762 |
|
|
–0,12 |
–0,12 |
Høyere utdanning |
|
0,0984 |
0,115 |
|
|
–0,145 |
–0,146 |
Minst sentrale kommuner |
|
|
Ref. |
Mindre sentrale kommuner |
|
|
0,535* |
|
|
|
–0,233 |
Noe sentrale kommuner |
|
|
0,115 |
|
|
|
–0,185 |
Sentrale kommuner |
|
|
0,053 |
|
|
|
–0,167 |
Konstant |
–1,020*** |
–1,114*** |
–1,210*** |
|
–0,235 |
–0,271 |
–0,304 |
aic |
3097,9*** |
3101,4*** |
3100,4*** |
bic |
3134 |
3149,6 |
3166,7 |
ll |
–1542,9 |
–1542,7 |
–1539,2 |
N |
3056 |
3056 |
3056 |
Standardfeil i parentes, * p<0.05, ** p<0.01, *** p<0.001 |
Kilde: Sosiale medier-undersøkelsen 2016
Ulike former for digitalt frivillig arbeid |
||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
|
Annet |
Adm. nettdiskusjon |
Teknisk nettsideutvikling |
Rådgivning, rettshjelp, være kontaktperson |
Politisk arbeid eller kampanjeaktivitet |
Skaffe midler ved innsamlinger |
Adm. Facebook-grupper |
Innhold til nettsider |
Arrangere/sende ut invitasjoner |
Info- og kommunikasjons-arbeid |
Alder |
–0,0326** |
–0,0198* |
–0,0276*** |
–0,00561 |
–0,0103 |
–0,00297 |
–0,0267*** |
–0,000338 |
–0,0126 |
–0,0120 |
|
(0,011) |
(0,009) |
(0,008) |
(0,008) |
(0,008) |
(0,007) |
(0,007) |
(0,008) |
(0,009) |
(0,012) |
Kjønn (menn) |
0,450 |
0,238 |
0,555** |
0,326 |
0,0975 |
–0,245 |
–0,160 |
0,649** |
0,0393 |
–0,278 |
|
(0,266) |
(0,205) |
(0,192) |
(0,185) |
(0,181) |
(0,173) |
(0,176) |
(0,208) |
(0,224) |
(0,302) |
Egen utdanning |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Grunnskole |
Ref. |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
–0,362 |
–0,634 |
–0,746 |
–0,437 |
–0,518 |
–0,368 |
0,137 |
0,569 |
0,520 |
–0,663 |
|
|
(0,502) |
(0,444) |
(0,449) |
(0,441) |
(0,435) |
(0,443) |
(0,481) |
(0,507) |
(0,524) |
(1,070) |
Høyere utdanning: 1–4 år |
–1,139* |
–1,069* |
–0,958* |
–0,460 |
–0,743 |
–0,777 |
0,164 |
0,0159 |
0,725 |
–0,701 |
|
(0,522) |
(0,450) |
(0,450) |
(0,441) |
(0,435) |
(0,443) |
(0,478) |
(0,493) |
(0,522) |
(1,063) |
Høyere utdanning: >4 år |
–1,064 |
–0,990* |
–0,747 |
–0,819 |
–0,766 |
–0,936* |
–0,0434 |
–0,000364 |
0,396 |
–0,605 |
|
(0,577) |
(0,480) |
(0,474) |
(0,471) |
(0,461) |
(0,466) |
(0,496) |
(0,518) |
(0,542) |
(1,091) |
Foreldres utdanning |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Grunnskole |
Ref. |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
VGS/yrkesfag |
0,397 |
–0,430 |
–0,275 |
0,179 |
–0,123 |
0,206 |
0,232 |
0,00652 |
–0,0871 |
–0,426 |
|
(0,414) |
(0,277) |
(0,261) |
(0,257) |
(0,249) |
(0,237) |
(0,230) |
(0,278) |
(0,296) |
(0,412) |
Høyere utdanning |
0,421 |
–0,270 |
–0,142 |
0,464 |
0,286 |
0,583* |
0,0596 |
–0,116 |
–0,0858 |
–0,345 |
|
(0,475) |
(0,332) |
(0,312) |
(0,307) |
(0,296) |
(0,285) |
(0,282) |
(0,326) |
(0,359) |
(0,503) |
Minst sentrale kommuner |
Ref. |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Mindre sentrale kommuner |
0,457 |
–0,221 |
–1,113* |
0,0876 |
0,0380 |
–0,202 |
–0,506 |
–0,804 |
–1,003 |
–1,069 |
|
(0,744) |
(0,596) |
(0,529) |
(0,483) |
(0,475) |
(0,432) |
(0,442) |
(0,514) |
(0,590) |
(0,730) |
Noe sentrale kommuner |
0,0462 |
0,562 |
–0,330 |
0,251 |
0,330 |
–0,128 |
0,0257 |
–0,00672 |
–0,339 |
–0,189 |
|
(0,631) |
(0,446) |
(0,378) |
(0,391) |
(0,380) |
(0,348) |
(0,371) |
(0,460) |
(0,539) |
(0,686) |
Sentrale kommuner |
0,308 |
0,365 |
–0,443 |
0,118 |
0,143 |
–0,374 |
–0,367 |
–0,415 |
–0,624 |
–0,241 |
|
(0,581) |
(0,414) |
(0,343) |
(0,359) |
(0,347) |
(0,318) |
(0,337) |
(0,416) |
(0,496) |
(0,633) |
Konstant |
–0,168 |
0,281 |
1,379* |
–0,627 |
0,0803 |
0,461 |
1,817** |
1,191 |
2,230** |
4,327*** |
|
(0,888) |
(0,679) |
(0,637) |
(0,628) |
(0,615) |
(0,600) |
(0,639) |
(0,704) |
(0,782) |
(1,309) |
ll |
–196,3 |
–312,8 |
–348,1 |
–363,0 |
–374,1 |
–400,9 |
–385,2 |
–311,4 |
–272,1 |
–172,1 |
N |
433 |
604 |
604 |
607 |
611 |
616 |
608 |
610 |
616 |
613 |
Standardfeil i parentes, * p<0.05, ** p<0.01, *** p<0.001 Kilde: Sosiale medier–undersøkelsen 2016 |
Bidratt til crowdsourcing |
|||||
---|---|---|---|---|---|
|
Annet |
Arbeidskraft |
Kunnskap |
Erfaring |
Penger |
Alder |
0,0193 |
–0,0215** |
0,000730 |
–0,00794 |
–0,0197*** |
|
(0,017) |
(0,008) |
(0,007) |
(0,008) |
(0,005) |
Kjønn (menn) |
–0,443 |
0,508* |
0,316 |
0,450* |
0,104 |
|
(0,482) |
(0,210) |
(0,182) |
(0,220) |
(0,129) |
Egen utdanning |
|
|
|
|
|
Grunnskole |
Ref. |
|
|
|
|
VGS/yrkesfag |
–0,578 |
–0,161 |
–0,155 |
–0,133 |
1,062* |
|
(1,140) |
(0,394) |
(0,403) |
(0,435) |
(0,437) |
Høyere utdanning: 1–4 år |
–0,468 |
–0,340 |
–0,182 |
–0,508 |
1,353** |
|
(1,126) |
(0,408) |
(0,406) |
(0,454) |
(0,436) |
Høyere utdanning: >4 år |
0,423 |
–0,345 |
–0,153 |
–0,303 |
1,528*** |
|
(1,099) |
(0,434) |
(0,422) |
(0,467) |
(0,442) |
Foreldres utdanning |
|
|
|
|
|
Grunnskole |
Ref. |
|
|
|
|
VGS/yrkesfag |
0,156 |
0,110 |
0,564* |
0,106 |
0,376* |
|
(0,646) |
(0,296) |
(0,262) |
(0,308) |
(0,191) |
Høyere utdanning |
0,748 |
0,355 |
0,727* |
0,659 |
0,525* |
|
(0,703) |
(0,342) |
(0,305) |
(0,346) |
(0,217) |
Minst sentrale kommuner |
Ref. |
|
|
|
|
Mindre sentrale kommuner |
0 |
0,505 |
–0,212 |
–0,0675 |
0,0509 |
|
(.) |
(0,511) |
(0,510) |
(0,635) |
(0,368) |
Noe sentrale kommuner |
–0,484 |
0,00890 |
–0,419 |
–0,00165 |
–0,108 |
|
(0,918) |
(0,432) |
(0,376) |
(0,460) |
(0,274) |
Sentrale kommuner |
–0,110 |
0,0707 |
0,0177 |
0,148 |
0,0935 |
|
(0,769) |
(0,384) |
(0,316) |
(0,408) |
(0,241) |
Konstant |
–5,827*** |
–2,870*** |
–3,707*** |
–3,586*** |
–3,315*** |
|
(1,461) |
(0,613) |
(0,561) |
(0,660) |
(0,521) |
ll |
–112,9 |
–440,2 |
–549,1 |
–407,1 |
–929,0 |
N |
3330 |
3521 |
3521 |
3521 |
3521 |
Standardfeil i parentes, * p<0.05, ** p<0.01, *** p<0.001
Kilde: Sosiale medier–undersøkelsen 2016
In this chapter the relationship between online and offline civic engagement. We look specifically at the effect of being a member of a Facebook group related to voluntary organizations or to different types of protest on offline membership in voluntary organization and offline volunteering. Using panel-data from a three-wave survey of the Norwegian population using the Internet we test three hypotheses about the relationship between online and offline civic engagement. According to the mobilization- hypothesis, online experience will enhance offline participation of those who are inactive. The crowding-out hypothesis predicts that, since those who are engaged offline will also be the one who are engaged online, increased online engagement will reduce offline engagement. Finally, the independence-hypothesis considers online and offline engagement as not related to each other. Our results show that, in Norway during the period 2012–2016, following Facebook-groups related to a voluntary organization or to different types of protest groups has an impact on offline membership in voluntary organizations, but not on voluntary work. An important exception, however, is that following a Facebook group related to a voluntary organization has a positive effect on offline volunteering in voluntary organization.
Digitalisering og fremveksten av sosiale medier har siden årtusenskiftet ført med seg store endringsprosesser på ulike felter i samfunnet. På den ene siden gir sosiale medier mange flere muligheten til å skaffe seg informasjon om det som foregår i samfunnet, og til å engasjere seg. På den andre siden er det et spørsmål om de nye digitale mulighetene bidrar til at folk trekkes vekk fra viktige samfunnssaker og over i tidsfordriv og underholdning. I en innflytelsesrik tekst fra 2009 reiste Morozov spørsmålet om vi også er på vei inn i en tidsalder preget av «slacktivisme», det vil si en tid der folk slutter å engasjere seg i virkeligheten, og nøyer seg med å klikke «liker» for å vise sitt engasjement (
I den statsvitenskapelige litteraturen er det bred enighet om at politisk deltakelse og samfunnsengasjement er hjørnesteiner i et velfungerende demokrati (
Mens offline engasjement typisk vil være karakterisert ved ansikt-til-ansikt-samvær med andre personer, muliggjør digitale medier både koordinering, kommunikasjon og interaksjon som ikke nødvendigvis krever samvær, det vil si at de ikke behøver å finne sted i samme tid og rom. I dette kapitlet skal vi undersøke sammenhengen mellom det å engasjere seg i sosiale medier og engasjement offline. Mer presist spør vi om frivillig engasjement online fører til mer eller mindre involvering og deltakelse i
For å undersøke disse spørsmålene bruker vi en befolkningsrepresentativ spørreundersøkelse som har vært gjennomført i 2012, 2014 og 2016. Fordelen med denne undersøkelsen er at flere av respondentene har besvart undersøkelsen alle tre gangene. De utgjør dermed et såkalt panel. Dette gjør at vi kan si noe om utviklingen over tid, og kan undersøke om de som fulgte en organisasjon i sosiale medier i 2012, er blitt mer aktive også når det gjelder frivillige aktiviteter offline på et senere tidspunkt. En slik analyse av endringer som skjer med bare noen av respondentene i et panel, er særlig godt egnet for å undersøke de problemstillingene vi her er opptatt av.
Kapitlet starter med en teoretisk diskusjon om hva som kan forventes når det gjelder forholdet mellom online og offline samfunnsengasjement. Deretter presenterer vi dataene, metode og analysestrategier. I den empiriske delen gir vi først et beskrivende bilde av bruk av sosiale medier og hvordan det er knyttet til frivillig engasjement. Til slutt presenterer vi en analyse der vi benytter panelstrukturen i datamaterialet for å undersøke årsakssammenhenger mellom ulike typer av aktiviteter og engasjement.
Utbredelsen av digitale kommunikasjonsnettverk har endret forutsetningene for samfunnsengasjement. I de senere årene har en rekke forskningsbidrag fokusert på forholdet mellom politisk engasjement og samfunnsengasjement både online og offline. Før vi presenterer hypotesene og tilnærmingen i denne studien, gir vi en kort oversikt over forskningen på feltet. Mye av denne har sitt opphav i USA.
Tidligere forskning viser at bruk av sosiale medier har en positiv effekt på samfunnsengasjement, selv om forskningen peker i forskjellige retninger når det gjelder årsaker, hvor omfattende slike effekter er, og hvilken form de har. I en studie gjennomført i USA fant
Flere studier har også undersøkt forholdet mellom bruk av sosiale medier og ulike former for politisk deltakelse. Disse studiene har sett på sammenhengen mellom online og offline deltakelse og engasjement, og også her er forskningen ofte fra USA. Her ser vi imidlertid blandede funn. Noen studier finner at generell Facebook-bruk er knyttet til økt online politisk aktivitet (
Noen studier antyder likevel at generell bruk av sosiale medier ikke er knyttet til tradisjonell politisk deltakelse (
Som vist over er det fortsatt stor uenighet om hvilke konsekvenser de nye mediene har for politisk og sivilt engasjement (
Den første hypotesen –
Den siste hypotesen –
De empiriske analysene i dette kapitlet er basert på data fra forskningsprosjektet
For å estimere effekten av bruk av sosiale medier på offline deltakelse i frivillige organisasjoner og frivillig arbeid undersøker vi på hvilken måte medlemskap i frivillige organisasjoners grupper eller sider på Facebook påvirker offline medlemskap i frivillige organisasjoner samt frivillig arbeid. Selv om man kan argumentere for at medlemskap i slike grupper utgjør en svært løs form for tilknytning, gir de mulighet til å motta informasjon fra organisasjonen og indikerer en interesse for organisasjonen det gjelder, og det kan tenkes som et første steg i å få en mer formell, offline tilknytning til organisasjonen.
Medlemskap i frivillige organisasjoners grupper på Facebook er målt gjennom spørsmålet «Hva slags grupper er du medlem av, og hvilke typer sider følger du på Facebook?», der respondentene kunne merke hvilke Facebook-grupper de var medlemmer av blant 14 alternativer, inkludert «grupper/sider knyttet til frivillige organisasjoner», «grupper/sider knyttet til lokal protestgrupper», «grupper/sider knyttet til nasjonal protestgrupper», og «grupper/sider knyttet til internasjonale protestgrupper». Offline medlemskap i frivillige organisasjoner er operasjonalisert med variabelen «antall medlemskap i frivillige organisasjoner», som summerer svarene på spørsmålet «Er du medlem i noen av de følgende typene organisasjoner?», der respondentene kunne krysse av for de relevante alternativene blant ni organisasjonskategorier.
I analysene kontrollerer vi også for et bredt sett med bakgrunnsvariabler:
For å vurdere effekten online deltakelse har på offline deltakelse bruker vi en analyse av panelstrukturen i dataene.
Før vi ser på sammenhengen mellom online og offline engasjement, vil vi undersøke hvordan hovedvariablene som inngår i analysene, har utviklet seg over tid, og hvordan de er fordelt med hensyn til sosioøkonomiske kjennetegn. Dette gir oss et overblikk over utviklingen, og noen indikatorer om hvorvidt det for eksempel har skjedd store endringer i offline engasjement i den perioden der online engasjement har vokst frem.
Facebook-bruken var høy blant våre respondenter allerede i 2012 (95 prosent av respondentene), og at den har holdt seg minst like høy i årene etter dette. For Twitter observerer vi en økning i andelen som hadde en slik konto, fra 20 prosent i 2012 til 30 prosent i 2016.
For å fange opp graden av frivillig engasjement online og offline bruker vi tre variabler: antall medlemskap i frivillige organisasjoner, tid brukt på frivillig arbeid per uke, og medlemskap i frivillige organisasjoners grupper på Facebook.
Et viktig spørsmål knyttet til befolkningens samfunnsengasjement er hvem det er som deltar, og om det finnes store ulikheter basert på kjønn, utdanning eller inntekt. En omfattende litteratur diskuterer hvorvidt digitale medier opphever sosial ulikhet i deltakelse, eller om
Oversikten over utviklingen i engasjement online og offline mellom 2012 og 2016 viser altså hovedsakelig stabilitet, men også noen interessante endringer. I neste del av analysen skal vi undersøke nærmere hvorvidt det er en sammenheng mellom deltakelse i online og offline aktiviteter, og om online aktivitet svekker eller styrker offline aktivitet. Analysens hensikt er å teste de to hypotesene som ble presentert tidligere i kapitlet, nemlig mobiliseringstesen og erstatningshypotesen. Ifølge
For å undersøke disse to hypotesene vil vi studere hvilken effekt medlemskap i frivillige grupper på Facebook har på tid brukt til offline frivillig innsats og medlemskap i frivillige organisasjoner. Vi undersøker først hvert år (2012, 2014, og 2016) for seg ved hjelp av tverrsnittsdata som er representative for befolkningen. Deretter bruker vi paneldata for perioden 2012–2016 og en analyse som ser på endringer over tid. Med en slik
|
2012 (N = 5019) |
2014 (N = 5677) |
2016 (N = 5054) |
|||
---|---|---|---|---|---|---|
|
Org. med. |
Friv. arb. |
Org. med. |
Friv. arb. |
Org. med. |
Friv. arb. |
Friv.org. Facebook–gruppe |
.826*** |
.149** |
.960*** |
.240** |
1.006*** |
–.213*** |
Facebook lokal protestgruppe |
. 514*** |
.008 |
.622*** |
.080 |
.653*** |
.030 |
Facebook nasj. protestgruppe |
.595*** |
.047 |
.721*** |
– ٠٠٠ |
.770*** |
–.064 |
Facebook int. protestgruppe |
.700*** |
–.010 |
.756*** |
.231** |
.932*** |
.062 |
|
||
---|---|---|
Friv.org. Facebook-gruppe |
.897*** |
.1649*** |
Facebook Lokal protestgruppe |
0.558*** |
0.032 |
Facebook Nasj. protestgruppe |
0.654*** |
0.028 |
Facebook Int. protestgruppe |
0.769*** |
0.129* |
Vi ser en tydelig en todeling i resultatene, der det å følge Facebook-grupper har en effekt på offline organisasjonsmedlemskap, men ikke på frivillig arbeid. Et viktig unntak er likevel at det å følge en Facebook-gruppe knyttet til en frivillig organisasjon har en positiv effekt på frivillig arbeid. Nærmere bestemt øker antall organisasjoner en er medlem av, med medlemskap i en Facebook-gruppe, uavhengig av om det dreier seg om Facebook-gruppen til en frivillig organisasjon eller en lokal eller nasjonal protestgruppe. Vi finner tilsvarende resultater for Facebook-grupper knyttet til internasjonale protestgrupper (se
Når det gjelder frivillig arbeid, viser resultatene at endring i medlemskap i en Facebook-gruppe knyttet til en protestgruppe ikke påvirker tid brukt til frivillig innsats. Det gjør derimot deltakelse i en Facebook-gruppe knyttet til en frivillig organisasjon. Med andre ord gjør ikke medlemskap i
Resultatene i
Vi begynte dette kapitlet med spørsmålet om hvorvidt sosiale medier bidrar til å svekke eller styrke deltakelse og samfunnsengasjement i Norge, spesielt med henblikk på deltakelse i frivillige organisasjoner. To hypoteser ble stilt opp mot hverandre, mobiliseringshypotesen og erstatningshypotesen. Ifølge den første kan samfunnsrettet deltakelse i sosiale medier bidra til mer deltakelse også i offline organisasjoner og aktiviteter. Ifølge erstatningshypotesen vil det derimot være slik at jo mer man engasjerer seg online, jo mindre kapasitet og motivasjon blir det igjen til å delta i offline aktiviteter.
Vår strategi for å undersøke disse problemstillingene har vært å analysere forholdet mellom medlemskap i frivillighetsrelaterte grupper på Facebook og frivillig arbeid og organisasjonsmedlemskap. Studien vår skiller seg fra eksisterende studier ved å undersøke bestemte politiske og frivillige aktiviteter både online og offline, ikke generell bruk av digitale medier. I tillegg bygger våre analyser på paneldata i en fireårsperiode som egner seg for analyse av årsakssammenhenger.
Basert på analysen i dette kapitlet kan vi konkludere med at på tross av at effekten av online samfunnsengasjement på offline frivillige aktiviteter er differensiert, virker online engasjement mest av alt mobiliserende for offline engasjement. Våre resultater gir dermed støtte til
En mulig inngang til å diskutere den utviklingen vi har beskrevet her, er gitt gjennom
Våre funn i dette kapitlet understreker at online kommunikasjon og koordinering er i ferd med å få betydning for organiseringen av samfunnsengasjement i det norske sivilsamfunnet. Dette kunne peke i retning av at vi ser fremveksten av konnektiv handling i Bennett og Segerbergs forstand. Samtidig er det interessant å merke seg koblingen mellom medlemskap i Facebook-grupper og medlemskap i tradisjonelle, offline organisasjoner. Dette er en indikasjon på at tradisjonelle organisasjoner i stor grad spiller en rolle i å organisere ulike former for samfunnsengasjement, og at de tar i bruk online medier som et verktøy i dette. I den grad folk kobler seg til slike organisasjoner, er det også et tegn på at tradisjonelle kollektive identiteter, som krever at deltakerne aksepterer et visst felles ideologisk fundament, også overlever i den nye tid. Våre data gir oss verken mulighet til å undersøke om de Facebook-gruppene folk er medlem av, er knyttet til tradisjonelle eller mer nettverkspregede organisasjoner, eller til å vurdere hvorvidt de som deltar, føler seg som del av en kollektiv identitet eller ikke. Vår antagelse er likevel at dataene fanger både kollektive og konnektive former for handling.
I det store og hele ser vi ingen tegn til svekkelse av samfunnsengasjement, verken online eller offline, i den fireårsperioden som vi har undersøkt. I tillegg er det et viktig poeng at engasjement på Facebook i hovedsak virker mobiliserende for de formene for offline samfunnsengasjement som ble analysert. Utbredelsen av internettbaserte medier undergraver dermed ikke sivilsamfunnets rolle som arena for samfunnsengasjement. Med internettbaserte medier har sivilsamfunnet fått nye kanaler for mobilisering av potensialet for engasjement.
Idrettslag, Kultur, musikk eller hobbyforening, Sosial og humanitær organisasjon, Politisk parti, Andre politisk orienterte organisasjoner (f.eks. miljøvern, internasjonal solidaritet), Velforeninger, grendelag og borettslag, Fagforening, yrkes- eller bransjeorganisasjon, Religions- eller livssynsorganisasjon, og Andre
Mindre enn en halvtime, Mellom en halvtime og en time, Mellom en og to timer, 3–5 timer, Mer enn 5 timer, som utgjorde svaralternativet for spørsmålet: «Omtrent hvor mye tid har du brukt på slikt frivillig arbeid en vanlig uke?»
Alder, kjønn, utdanning, husstandsinntekt og antall barn under 15 år.
Paneldata refererer til datasett der vi har observasjoner på det samme individet over flere perioder. Paneldata- regresjon gjør det mulig å estimere effekten av endringer i uavhengige variabler på den avhengige variabelen. Det finnes to hovedmodeller for lineær regresjon med paneldata: faste effekter og tilfeldige effekter. Fasteeffekt-modellen kontrollerer for uobserverte forskjeller mellom individer som ikke varierer over tid. Tilfeldige effekter-modellen antar at uobserverte forskjeller mellom individer er tilfeldig fordelte. For å velge hvilken modell som er best tilpasset analysen, er det vanlig å sammenligne de to modellene ved hjelp av Hausmantest. Vår Hausmantest, som tester validiteten av en tilfeldige effekter-modell sammenlignet med en faste effekter-modell, er ikke signifikant. Den tilfeldige effekter-modellen er dermed konsistent og tilpasset for våre analyser.
Når det gjelder offline deltakelse i demonstrasjoner og aksjoner, bruker vi en logistisk modell fordi den avhengige variabelen er dikotom.
|
Frivillig Facebook-gruppe Prosent som er medlem |
Gjennomsnittlig antall medlemskap i frivillige organisasjoner |
Gjennomsnittlig tid frivillig innsats i uken |
Lokal protest Facebook-gruppe Prosent som er medlem |
Nasjonal protest Facebook-gruppe Prosent som er medlem |
Internasjonal protest Facebook-gruppe Prosent som er medlem |
---|---|---|---|---|---|---|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Grunnskoleutdanning |
3,52 |
1,40 |
3,41 |
1,55 |
1,57 |
1,29 |
Videregående utdanning |
12,55 |
1,69 |
3,31 |
5,32 |
4,81 |
3,91 |
Fagutdanning/yrkesutdanning |
6,55 |
2,01 |
3,24 |
2,72 |
2,42 |
1,64 |
Universitets–/høgskoleutdanning 3 år |
20,80 |
2.22 |
2,97 |
8,37 |
7,56 |
8,08 |
Universitets–/høgskoleutdanning mer enn 3 år |
9,84 |
2,61 |
2,81 |
3,69 |
3,87 |
3,47 |
|
|
|
|
|
|
|
Under 200000 kroner |
3,45 |
1,58 |
3,11 |
1,63 |
1,87 |
1,55 |
200000 – 399999 kroner |
6,32 |
1,75 |
3,26 |
2,48 |
2,69 |
2,34 |
400000 – 599999 kroner |
9,31 |
2,11 |
3,18 |
3,76 |
3,58 |
2,94 |
600000 – 799999 kroner |
10,91 |
2,18 |
3,01 |
4,15 |
3,87 |
2,84 |
800000 – 999999 kroner |
9,03 |
2,30 |
2,88 |
3,59 |
3,16 |
2,50 |
1000000 – 1199000 kroner |
4,67 |
2,33 |
2,82 |
2,02 |
1,52 |
1,26 |
1 200000 – 1 399000 kroner |
2,16 |
2,24 |
2,86 |
0,87 |
0,70 |
0,58 |
1400000 kroner eller mer |
1,77 |
2,34 |
2,82 |
0,62 |
0,59 |
0,52 |
|
|
|
|
|
|
|
Mann |
22,55 |
2,11 |
3,03 |
9,50 |
9,57 |
7,21 |
Kvinne |
30,74 |
2,05 |
3,14 |
12,15 |
10,68 |
9,20 |
|
Frivillig gruppe på Facebook 2012 |
|
|
|||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|
|
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
.826*** |
.149** |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
. 514*** |
.008 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
.595*** |
.047 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
.700*** |
–.0 |
|
.022*** |
.009*** |
.023*** |
.009*** |
.024*** |
.009*** |
.023*** |
.009*** |
|
.244*** |
–.236*** |
.232*** |
–.232*** |
.231*** |
–.233*** |
.229*** |
–.232*** |
|
.014 |
.030 |
.002 |
.028 |
.011 |
.029 |
.008 |
.028 |
|
.002 |
–.109 |
.126 |
–.111 |
.139 |
–.110 |
.141 |
–.11 |
|
.102** |
–.038** |
.004*** |
–.032** |
.032*** |
–.029** |
.007*** |
–.032** |
|
–.357 |
3.334*** |
–.179 |
3.423*** |
–.328** |
3.400*** |
–.159 |
3.429*** |
|
Frivillig gruppe på Facebook 2014 |
|
|
|||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|
|
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
.960*** |
.240** |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
.622*** |
.080 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
.721*** |
– 000 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
.756*** |
.231** |
|
.016*** |
.011*** |
.016*** |
.010*** |
.017*** |
.010*** |
.017*** |
.011*** |
|
.170*** |
–.181*** |
.199*** |
–.172*** |
.187*** |
–.176*** |
.189*** |
–.179*** |
|
.002 |
.004 |
000 |
.004 |
.006 |
.001 |
.002 |
.004 |
|
.126*** |
–.063 |
.133*** |
–.066 |
.151*** |
–.063 |
.162*** |
–.051 |
|
–.023 |
.001 |
.051 |
.006 |
.058 |
.010 |
.038 |
.001 |
|
.180 |
2.876*** |
.368** |
3.009*** |
.309** |
3.034*** |
.342** |
2.937*** |
|
Frivillig gruppe på Facebook 2016 |
|
|
|||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|
|
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
1.006*** |
–.213*** |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
.653*** |
.030 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
.770*** |
–.064 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
.932*** |
.062 |
|
.014*** |
.006** |
.015*** |
.007*** |
.015 |
.006** |
.016*** |
.007*** |
|
.229*** |
–.186*** |
.245*** |
–.197*** |
.240 |
–.187*** |
.238*** |
–.188*** |
|
–.009 |
.039** |
–.012 |
.047** |
–.008 |
.041** |
–.011 |
.045** |
|
.073** |
–.163*** |
.123*** |
–.178*** |
.129*** |
–.188*** |
.152*** |
–.182*** |
|
–.013 |
.263*** |
.033 |
.275*** |
.050 |
.262*** |
.022 |
.276*** |
|
.024 |
3.322*** |
.230 |
3.159*** |
.167 |
3.216*** |
.229*** |
3.109*** |
|
Frivillig gruppe på Facebook |
|
|
|
|||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
|
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
Organisasjonsmedlemskap |
Frivillig arbeid |
|
.897*** |
.1649*** |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
0.558*** |
0.032 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
0.654*** |
0.028 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
0.769*** |
0.129* |
0.129* |
|
.020*** |
0.020*** |
0.019*** |
0.011*** |
0.021*** |
0.012*** |
0.021*** |
0.012*** |
|
|
.201*** |
0.225*** |
0.291*** |
–0.188*** |
0.218*** |
–0.190*** |
0.214*** |
–0.192*** |
|
|
.015* |
0.012 |
0.008 |
0.007 |
0.018** |
0.005 |
0.016* |
0.007 |
|
|
–.037 |
0.108*** |
0.050 |
–0.090** |
0.122*** |
–0.087** |
0.134*** |
–0.083** |
|
|
.105*** |
0.018 |
–0.055 |
0.022 |
0.033 |
0.025 |
0.019 |
0.022 |
|
|
–.124 |
2.994*** |
0.095 |
3.097*** |
0.001 |
3.093*** |
0.030 |
3.052*** |
|
***p<0.01, **p<0.05, *p<0.1
This chapter studies voluntary contributions in Norway during the refugee crisis in 2015. Due to increased asylum arrivals, the public reception centers were overloaded and there was an urgent need for assistance from civil society actors. In addition to contributions from traditional voluntary organizations, a number of new voluntary initiatives were established. This makes the migration crisis a unique case for studying new forms of engagement: Did the migration crisis mobilize new groups of volunteers, or did the situation rather reinforce existing cleavages between volunteers and non- volunteers? Based on survey panel data carried out before (2014) and after (2016) the migration crisis we analyze cleavages between volunteers and non-volunteers related to variations in sociodemographic background and political party preferences. The results show indications of both mobilization and reinforcement of existing cleavages, but in the long run existing cleavages seems to be preserved. Compared to the traditional organizations, new voluntary initiatives recruited more contributions from the young, low educated and low-income groups, but the number of ‘new’ volunteers was limited – the majority of those who contributed had previous experience as organizational volunteers. Furthermore, we find few indications that involvement during the migration crisis contributed to increased participation in traditional voluntary work a year later. Thus, the results suggest that, in the context of the migration crisis, we observed a short-term mobilization of some new groups, but in the longer run, the voluntary sector is characterized by established cleavages between volunteers and non-volunteers.
I 2015 kom det flere enn 1,3 millioner asylsøkere og flyktninger til Europa. Situasjonen ble omtalt som en europeisk flyktningkrise (
Det ble raskt klart at det offentlige mottaksapparatet ikke strakk til, og at det var stort behov for bidrag fra sivilsamfunnet. Sivilsamfunnets mobilisering foregikk både gjennom etablerte organisasjonskanaler og gjennom nyetablerte nettverk. Etablerte aktører som Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Redd Barna var viktige støttespillere for myndighetene i akuttfasen og på mottakene. I tillegg til tradisjonelle frivillige organisasjoner var vi også vitne til at privatpersoner og nyopprettede initiativer, som Refugees Welcome og Dråpen i havet, mobiliserte frivillige blant annet ved aktiv bruk av sosiale medier (Eimhjellen, kommende). Både etablerte og nyopprettede frivillige initiativer var sentrale i akuttfasen, med overnatting, klær og helsehjelp, og etter hvert med aktiviteter og tilbud på mottak.
Med sin tydelig tidsavgrensede karakter og med fremveksten av nye frivillige initiativ er flyktningsituasjonen i 2015 en velegnet case for å studere nye kollektive handlingsformer. Digitale hjelpemidler, med utstrakt bruk av sosiale medier, var sentrale i spredningen og organiseringen av engasjementet. Flyktningsituasjonen var global; nye nettverk oppstod på tvers av landegrenser, og frivillige reiste til andre land i Europa for å bidra. Og grensene mellom politisk og frivillig engasjement fløt tilsynelatende
I dette kapitlet ser vi nærmere på mobiliseringen av det frivillige engasjementet i Norge under flyktningsituasjonen. Mange studier har vist at deltakelse i frivillig arbeid er preget av sosiale skiller knyttet til faktorer som utdanning, inntekt og nettverk. Et hovedspørsmål i kapitlet er om mobiliseringen i forbindelse med flyktningsituasjonen høsten 2015 bidro til at nye grupper ble rekruttert til frivillig organisasjonsarbeid, og om dette førte til økt frivillig engasjement på lengre sikt. Dette studerer vi langs to spor. For det første kan oppblomstringen av nye frivillige initiativ med utstrakt bruk av sosiale medier redusere terskelen for å bidra frivillig. Dette åpner for at personer som normalt ikke rekrutteres inn i organisasjonsfrivilligheten, finner arenaer for deltakelse. Bidro den akutte situasjonen og de mange nye frivillige initiativene til å rekruttere bredere lag av befolkningen til frivillig engasjement? For det andre var det i mange tilfeller uklart om engasjementet overfor flyktninger kunne beskrives som «frivillig arbeid» eller «politisk aktivisme». Graden av «politisering» av engasjementet har betydning for hvor bred mobiliseringen i realiteten var. Vi spør derfor også om flyktningsituasjonen mobiliserte tverrpolitisk, eller om personer med bestemte politiske sympatier var overrepresentert blant de frivillige.
Analysene i kapitlet bygger på data fra Norsk medborgerpanel, der enkeltindivider har blitt fulgt over tid. Datamaterialet inneholder således informasjon om individenes frivillige engasjement både før, under og etter flyktningsituasjonen. Dermed kan vi sammenligne deltakelse i tradisjonell organisasjonsfrivillighet høsten 2014 med frivillige bidrag i flyktningsituasjonen høsten 2015 og tradisjonell organisasjonsfrivillighet igjen høsten 2016.
Flyktningsituasjonen fikk for alvor stor plass i norsk offentlighet sensommeren 2015 (se Eimhjellens kapittel 7 i denne boken). Flere steder i Europa oppstod det nye frivillige initiativ, utenfor rammene av etablerte institusjoner (
Situasjonen var på langt nær like dramatisk i Norge som i Calais, men også her ble mange frivillige engasjert utenfor rammene av etablerte organisasjoner, både fordi pågangen av frivillige var stor, og fordi mange følte at de etablerte organisasjonene ikke handlet raskt nok (
De nye initiativene spredte seg også geografisk i raskt tempo, parallelt med en omfattende medieoppmerksomhet omkring flyktningsituasjonen i Norge og internasjonalt. Ivar Eimhjellen har kartlagt fremveksten av «hjelpegrupper» på Facebook, og fant at det ble opprettet minst 140 grupper i løpet av 2015. Rundt 90 av disse var tilknyttet Refugees Welcome-nettverket, mens om lag 25 var tilknyttet Dråpen i havet. Fremveksten var særlig stor i perioden fra 20. august og ut september, da det ble registrert 92 nye grupper rundt omkring i Norge (Eimhjellen, kommende; Fladmoe, Sætrang, Eimhjellen, Steen-Johnsen & Enjolras, 2016).
Flere studier har påvist tydelige sosiale skjevheter knyttet til deltakelse i tradisjonell organisasjonsfrivillighet: Personer med høy utdanning og inntekt, som er i arbeid og som har brede sosiale nettverk, er overrepresentert blant frivillige (
Spørsmålet vi stiller i dette kapitlet, er om den frivillige mobiliseringen i forbindelse med flyktningsituasjonen høsten 2015 bidro til mobilisering av bredere lag av befolkningen, og om denne mobiliseringen bidro til økt frivillig organisasjonsdeltakelse på lengre sikt. Med en oppblomstring av nye frivillige initiativ og utstrakt bruk av digitale verktøy kan terskelen for å bidra frivillig senkes. Dette åpner for at personer som normalt ikke rekrutteres inn i organisasjonsfrivilligheten, finner egnede arenaer for deltakelse. Et eksempel er Facebook-sidene til Refugees Welcome, som fungerte som et lavterskeltilbud der enkeltpersoner tilbød seg å bidra med for eksempel klær og utstyr. Dette genererte igjen frivillig arbeidsinnsats fra andre i form av innsamling og utdeling (
Som beskrevet i bokens innledende kapittel, er det i faglitteraturen en debatt om digitalisering, og spesielt utbredelsen av sosiale medier, bidrar til en demokratisering av samfunnsengasjement (
Motsatt sier forsterkningshypotesen at det først og fremst er de som allerede er aktive, som utnytter mulighetene som ligger i digitale medier. Digitalisering og nye kollektive handlingsformer kan bidra til å reprodusere, eventuelt forsterke, eksisterende ulikheter blant frivillige, fordi det først og fremst er de som allerede er engasjert, som har erfaring med og som får kjennskap til nye muligheter for deltakelse. Selv om digitalisering fører til at informasjon spres raskere og bredere, er kunnskapen om ulike muligheter for deltakelse høyere blant personer som har erfaring, og som inngår i nettverk av etablerte frivillige.
Gjentatte studier av etablert organisasjonsfrivillighet, både i Norge og internasjonalt, har vist hvordan ressursteorien holder seg over tid – altså at det er en overrepresentasjon av ressurssterke blant dem som utfører frivillig arbeid (
Den direkte betydningen av digitale medier på samfunnsengasjement behandles i kapittel 4 i denne boken. I dette kapitlet ser vi nærmere på to måter frivillige bidrag i flyktningsituasjonen ble organisert på, henholdsvis gjennom tradisjonelle frivillige organisasjoner og gjennom nye frivillige initiativ. Ifølge mobiliseringshypotesen kan vi anta at de nye initiativene, som la til rette for spontan frivillighet, i større grad enn tradisjonelle organisasjoner tiltrakk seg flere nye frivillige (personer som ikke tidligere hadde deltatt i frivillig arbeid), og at den sosiale sammensetningen var annerledes enn hva vi tradisjonelt observerer i studier av frivillig engasjement. Dersom denne gruppen frivillige opprettholdt sitt frivillige engasjement også etter flyktningsituasjonen høsten 2015, kan dette dermed ha ført til endringer i sammensetningen av frivillige i Norge. Motsatt kan vi i henhold til forsterkningshypotesen forvente at de som engasjerte seg i nye frivillig initiativ, har mer eller mindre de samme kjennetegnene som de som engasjerte seg i etablerte organisasjoner, og dermed kan vi heller ikke forvente at flyktningsituasjonen bidro til å endre sammensetningen av frivillige.
Mens ressursteorien først og fremst er opptatt av den sosiale sammensetningen blant frivillige, basert på faktorer som inntekt, utdanning og nettverk, er det også andre relevante egenskaper som sier noe om bredden i mobiliseringen av frivillige. I studier av frivillig engasjement knyttet til samfunnsaktuelle spørsmål er det særlig relevant å undersøke i hvilken grad det mobiliseres frivillige med et mangfold av politiske meninger, eller om mobiliseringen først og fremst skjer blant grupper med bestemte politiske oppfatninger. Tidligere studier av spontan frivillighet har ofte vært knyttet til naturkatastrofer, som er apolitiske hendelser der «alle»
Den frivillige sektoren i Norge hadde opprinnelig sterke politiske trekk. De store folkebevegelsene i Norge sprang ut av politiske konfliktlinjer knyttet til forhold som sosial klasse, religion, språk, avhold, geografi, som manifesterte seg både i sivilsamfunnsorganisasjoner og politiske partier – som gjerne selv hadde sterke interne bindinger (f.eks. arbeiderbevegelsen med bl.a. Arbeiderpartiet, LO og Norsk Folkehjelp) (jf.
Engasjementet vi så i flyktningsituasjonen, reiser spørsmålet om det i dette tilfellet gir mening å skille så skarpt mellom frivillig innsats og politisk aktivisme. Det er rimelig å anta at syn på flyktningpolitikk og migrasjonsspørsmål mer generelt har betydning for om man bidro frivillig under flyktningsituasjonen. Motivasjonen for å bidra kan ha vært å løse akutte samfunnsproblemer, men også å påvirke opinionen og politikken på feltet. På den måten utviskes skillet mellom frivillig innsats og politisk aktivisme.
Samtidig er det heller ikke riktig å omtale engasjementet under flyktningsituasjonen som «aktivt organisasjonsmedlemskap». Når frivillige engasjerer seg i nye frivillige initiativ og andre uorganiserte grupper, er det begrenset hvor viktig tilhørigheten til et organisert kollektiv er. Snarere er det
Den empiriske strategien i kapitlet er med andre ord å undersøke betydningen av både tidligere erfaring som frivillig, sosial bakgrunn og politiske preferanser blant dem som bidro i flyktningsituasjonen i 2015, henholdsvis for etablerte organisasjoner og nye frivillige initiativ. Videre vil vi undersøke i hvilken grad de som bidro i flyktningsituasjonen, fortsatt deltok i frivillig arbeid på et senere tidspunkt. På denne måten kan vi undersøke mobiliserings- og forsterkningshypotesen, både basert på sosial bakgrunn og politiske preferanser. Analysene muliggjøres av at vi har paneldata der de samme personene følges over tid. Dette beskriver vi grundigere i neste avsnitt.
Analysene i kapitlet bygger på data fra Norsk medborgerpanel, som er en spørreundersøkelse som gjennomføres to ganger i året blant et representativt utvalg av den norske befolkningen (for nærmere informasjon om panelet, se
Til sammen 691 respondenter besvarte spørsmål om bidrag under flyktningsituasjonen 2015 samt spørsmål om organisasjonsfrivillighet i 2014 og 2016. I det endelige utvalget er det en overrepresentasjon av menn, eldre og personer med høyere utdanning (se
Vi benytter to sett med avhengige variabler: 1) frivillige bidrag under flyktningsituasjonen og 2) frivillig arbeid for organisasjoner ett år etterpå.
Når det gjelder frivillig arbeid for organisasjoner høsten 2016, måler denne variabelen hvorvidt respondentene i løpet av de siste 12 månedene har utført frivillig arbeidsinnsats for minst én organisasjon. I undersøkelsen ble det skilt mellom 15 organisasjonstyper, i tillegg til «annet». Spørsmålsformuleringen er lik som i de nasjonale Frivillig innsats-undersøkelsene (se
Det er tre sett av uavhengige variabler som inkluderes i analysene. For det første, deltakelse i frivillig arbeid i 2014, altså i god tid før de økte asylankomstene til Norge i 2015. I analysene av frivillig arbeid i 2016 kontrollerer vi også for frivillige bidrag under flyktningsituasjonen, som beskrevet over. For det andre ser vi på betydningen av ulike sosiodemografiske variabler, som kjønn, alder, utdanning og inntekt. Utdanningsvariabelen har fire verdier: 1 = ungdomsskole/folkeskole, 2 = Vgs/fagskole, 3 =
Deskriptiv statistikk for alle variablene er oppsummert i
Vi ser på resultatene i to deler. Først studerer vi frivillige bidrag under flyktningsituasjonen høsten 2015, dernest frivillig organisasjonsarbeid i 2016.
|
Gjennomsnitt |
Min.-maks. |
Observasjoner (n) |
---|---|---|---|
|
|
|
|
Bidrag i regi av tradisjonell organisasjon i flyktningsituasjonen 2015 |
0,23 |
0–1 |
691 |
Bidrag i regi av nytt initiativ i flyktningsituasjonen 2015 |
0,07 |
0–1 |
691 |
Frivillig organisasjonsarbeid 2016 |
0,64 |
0–1 |
691 |
|
|
|
|
Frivillig organisasjonsarbeid 2014 |
0,66 |
0–1 |
691 |
Kjønn (kvinner = 1) |
0,48 |
0–1 |
691 |
|
|
|
|
18–35 år |
0,18 |
0–1 |
691 |
36–45 år |
0,14 |
0–1 |
691 |
46–55 år |
0,19 |
0–1 |
691 |
56–65 år |
0,23 |
0–1 |
691 |
66 år eller eldre |
0,26 |
0–1 |
691 |
Utdanning |
2,71 |
1–4 |
691 |
Inntekt |
2,88 |
1–5 |
691 |
|
|
|
|
Rødt, Sosialistisk venstreparti (SV), Miljøpartiet de grønne (MDG) |
0,11 |
0–1 |
691 |
Arbeiderpartiet (Ap) |
0,29 |
0–1 |
691 |
Senterpartiet (Sp), Kristelig folkeparti (Krf), Venstre |
0,16 |
0–1 |
691 |
Høyre |
0,25 |
0–1 |
691 |
Fremskrittspartiet (Frp) |
0,13 |
0–1 |
691 |
Andre partier / ikke stemt |
0,06 |
0–1 |
691 |
Selv om nye frivillige initiativ tiltrakk seg mange som hadde tidligere erfaring med frivillig organisasjonsarbeid, er den sosiodemografiske
|
Bidrag i regi av tradisjonell organisasjon i flyktningsituasjonen 2015 |
Bidrag i regi av nytt initiativ i flyktningsituasjonen 2015 |
---|---|---|
Organisasjonsfrivillig 2014 |
23,2 |
9,5 |
Ikke organisasjonsfrivillig 2014 |
11,4 |
3,5 |
*** |
** |
|
Kvinner |
19,5 |
8,4 |
Menn |
18,6 |
6,5 |
|
|
|
18–35 år |
22,0 |
13,4 |
36–45 år |
14,8 |
8,1 |
46–55 år |
13,8 |
7,3 |
56–65 år |
20,1 |
4,9 |
66 år eller eldre |
21,1 |
1,0 |
|
*** |
|
Grunnskole |
8,9 |
6,6 |
VGS |
18,9 |
6,7 |
Universitet/høgskole <4 år |
25,5 |
10,3 |
Universitet/høgskole >4 år |
26,5 |
7,2 |
** |
|
|
<300 000 |
18,1 |
8,8 |
300.001–400 000 |
15,3 |
8,0 |
400.001–500 000 |
20,4 |
6,3 |
500.001–600 000 |
22,0 |
6,2 |
>600 000 |
21,6 |
5,5 |
|
|
|
Rødt, SV, MDG |
41,3 |
15,9 |
Arbeiderpartiet |
17,9 |
7,7 |
Sp, Krf, Venstre |
16,6 |
9,7 |
Høyre |
21,3 |
4,8 |
Frp |
6,4 |
0,0 |
Annet parti / ikke stemt |
10,7 |
10,2 |
*** |
** |
Kilde: Norsk medborgerpanel 2016.
Vektet etter kjønn, alder og utdanning.
Sig. nivå: †
Bildet blir enda mer sammensatt når vi ser på de partipolitiske preferansene til dem som bidro. Bidrag i flyktningsituasjonen hadde en tydelig partipolitisk profil, og dette gjaldt i minst like stor grad blant dem som bidro for nye frivillige initiativ, som blant dem som bidro i regi av tradisjonelle organisasjoner. I begge grupper var det en klar overvekt av personer som svarte at de ville stemme på Rødt, SV eller MDG, mens det var en klar underrepresentasjon av personer som ville stemme på Frp. Blant de 90 personene i utvalget som svarte at de ville stemme Frp, er det
For å vurdere den selvstendige effekten av hver variabel (nettoeffekten) er det viktig å se dem i sammenheng.
Tabellen viser at noen av resultatene justeres når vi tar hensyn til andre forhold. Blant annet ser vi at det oppstår signifikante kjønns- og inntektsforskjeller blant dem som bidro for tradisjonelle organisasjoner (modell 2): Kvinner og personer med høy inntekt hadde større sannsynlighet for å bidra enn menn og personer med lav inntekt. Denne tendensen ser vi ikke blant dem som bidro for nye initiativ. Videre ser vi at aldersskjevheten blant dem som bidro for nye initiativ, er markant. Sammenlignet med den eldste aldersgruppen har de yngste og yngre middelaldrende (dem mellom 36 og 45) mye høyere sannsynlighet for å ha bidratt for nye initiativ.
Sett bort fra dette, ser vi fortsatt en tydelig sammenheng mellom organisasjonsfrivillighet i 2014 og bidrag i flyktningsituasjonen, tydelig utdanningsskjevhet blant dem som bidro for tradisjonelle organisasjoner i flyktningsituasjonen, og vi ser også en partipolitisk tendens. I tabellen er Arbeiderpartiets (Ap) velgere referansegruppen, og de andre partienes koeffisienter må tolkes som avvik fra disse. I alle modellene ser vi at det ikke er signifikante forskjeller mellom velgerne til Ap, Sp, Krf, Venstre og Høyre. Velgerne til Rødt, SV og MDG på den ene siden og Frp på den andre skiller seg imidlertid tydelig ut, med henholdsvis større eller mindre sannsynlighet for å bidra.
|
Bidrag for tradisjonell organisasjon i flyktningsituasjonen (2015) |
Bidrag for nytt initiativ / organisert selv i flyktningsituasjonen (2015) |
||
---|---|---|---|---|
|
Modell 1 |
Modell 2 |
Modell 3 |
Modell 4 |
Organisasjonsfrivillig 2014 |
2,13*** |
2,20*** |
3,81** |
3,82** |
Kjønn (kvinner) |
1,44† |
1,70** |
1,27 |
1,22 |
Alder (ref. = 66 år og eldre) |
|
|
|
|
18–35 år |
0,56* |
0,60† |
3,46* |
3,39* |
36–45 år |
0,39** |
0,39** |
3,23* |
3,33* |
46–55 år |
0,36*** |
0,32*** |
2,61† |
2,72† |
56–65 år |
0,63† |
0,55* |
1,40 |
1,46 |
Utdanningsnivå |
1,45*** |
|
0,98 |
|
Inntekt |
|
1,22** |
|
0,96 |
Partivalg (ref. = Ap) |
|
|
|
|
Rødt, SV, MDG |
1,67† |
1,79† |
2,22† |
2,21† |
Sp, Krf, Venstre |
0,75 |
0,79 |
0,95 |
0,96 |
Høyre |
0,87 |
0,80 |
0,64 |
0,66 |
Frp |
0,23** |
0,22*** |
0,00*** |
0,00*** |
Annet parti / ikke stemt |
0,84 |
0,80 |
1,76 |
1,76 |
|
|
|
|
|
Konstant |
0,10 |
0,15 |
0,01 |
0,01 |
Pseudo r2 |
0,09 |
0,08 |
0,09 |
0,09 |
N |
691 |
691 |
691 |
691 |
Kilde: Norsk medborgerpanel 2016.
Sig. nivå: †
Når vi deler inn organisasjonssamfunnet i flere typer organisasjoner, finner vi at rekrutteringen til nye initiativ var særlig sterk blant dem som hadde erfaring med frivillig arbeid for hobby- og fritidsorganisasjoner og for tro- og livssynsorganisasjoner (resultater ikke vist). På tross av den politiske siden ved engasjementet ser vi altså ikke noe tegn på at de som bidro, kom fra mer samfunnsrettede organisasjoner.
Det neste spørsmålet er om engasjementet vedvarte. Førte bidrag under flyktningsituasjonen til en mobilisering av nye frivillige i den tradisjonelle frivillige sektoren ett år etter?
Kilde: Norsk medborgerpanel 2014, 2015, 2016. N = 636.
Vi begynner med å se på andelen som oppga at de deltok i frivillig organisasjonsarbeid.
Men man må alltid være varsom med å trekke konklusjoner på individnivå basert på aggregert statistikk. Selv om det totale omfanget av frivillige ikke endrer seg, eller til og med går ned, kan det være viktige endringer på individnivå. Man kan for eksempel tenke seg en situasjon der andelen frivillige innenfor rusfeltet synker, mens den øker innenfor flyktningfeltet. Dermed utligner de to trendene hverandre. Vi undersøker derfor om frivillig arbeidsinnsats høsten 2016 på individnivå kan forklares av frivillige bidrag under flyktningsituasjonen, altså om de individene som bidro under flyktningsituasjonen, hadde større sannsynlighet
|
Modell 1 |
Modell 2 |
Modell 3 |
Modell 4 |
---|---|---|---|---|
Flyktningbidrag 2015: tradisjonell org. |
1,36 |
|
|
1,01 |
Flyktningbidrag 2015: nytt initiativ / organisert selv |
|
1,30 |
|
0,80 |
Organisasjonsfrivillig 2014 |
|
|
7,17*** |
7,27*** |
Kjønn (kvinner) |
0,74† |
0,75 |
0,90 |
0,90 |
Alder (ref. = 66 år og eldre) |
|
|
|
|
18–35 år |
0,73 |
0,69 |
0,66 |
0,67 |
36–45 år |
1,19 |
1,13 |
1,20 |
1,22 |
46–55 år |
1,23 |
1,16 |
1,08 |
1,09 |
56–65 år |
0,86 |
0,83 |
0,86 |
0,86 |
Utdanningsnivå |
1,07 |
1,09 |
1,01 |
1,01 |
Partivalg (ref. = Ap) |
|
|
|
|
Rødt, SV, MDG |
1,76† |
1,79† |
1,59 |
1,63 |
Sp, Krf, Venstre |
2,41*** |
2,39*** |
2,00* |
2,00* |
Høyre |
1,23 |
1,23 |
1,16 |
1,16 |
Frp |
0,90 |
0,87 |
0,97 |
0,96 |
Annet parti / ikke stemt |
0,60 |
0,59 |
0,59 |
0,59 |
Konstant |
1,35 |
1,39 |
0,49 |
0,49 |
Pseudo r2 |
0,04 |
0,04 |
0,17 |
0,17 |
n |
691 |
691 |
691 |
691 |
Kilde: Norsk medborgerpanel 2016.
Sig. nivå: †
I modell 3 undersøker vi effekten av det å ha deltatt i frivillig organisasjonsarbeid i 2014 på deltakelse i frivillig organisasjonsarbeid i 2016, og her ser vi en sterk positiv sammenheng. De som deltok i frivillig organisasjonsarbeid i 2016, hadde langt større sannsynlighet enn andre for også å ha deltatt i 2014.
Til sist, i modell 4, undersøker vi alt samlet, altså både ulike bidrag i flyktningsituasjonen og frivillig organisasjonsarbeid i 2014. Denne analysen bekrefter det vi alt har beskrevet. Det er en sterk sammenheng mellom frivillig organisasjonsdeltakelse i 2014 og 2016, men ingen sammenheng mellom bidrag i flyktningsituasjonen og frivillig organisasjonsarbeid i 2016. Dette indikerer at organisasjonene i liten grad evnet å rekruttere nye frivillige fra flyktningsituasjonen. Her er det imidlertid viktig å understreke at enkeltorganisasjoner selvsagt kan ha opplevd økt tilstrømning av frivillige i kjølvannet av flyktningsituasjonen, men flertallet av disse hadde altså tidligere erfaring med frivillig arbeid fra andre organisasjoner.
Interessant nok er det ingen forskjeller knyttet til utdanningsnivå i denne analysen, altså har tilsynelatende ikke høyt utdannede personer større sannsynlighet for å delta i frivillig arbeid enn lavt utdannede. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at dette delvis skyldes at effekten av utdanning fanges opp av effekten ved tidligere erfaring som organisasjonsfrivillig – der det allerede er en viss utdanningsskjevhet. Fjerner vi denne variabelen fra analysene, har utdanningsnivå større betydning for sannsynligheten for å delta i frivillig arbeid.
Oppsummert viser analysene i kapitlet fire generelle tendenser. For det første skjedde mobiliseringen under flyktningsituasjonen særlig blant tidligere frivillige. For det andre bidro nye frivillige initiativ til å rekruttere enkelte grupper som tradisjonelt er underrepresentert i frivilligheten. For det tredje hadde bidrag i flyktningsituasjonen en tydelig politisk tendens. Og for det fjerde bidro flyktningsituasjonen i begrenset grad til å rekruttere nye frivillige inn i det tradisjonelle organisasjonslivet. Vi diskuterer disse funnene nærmere i siste avsnitt.
Flyktningsituasjonen høsten 2015 er en velegnet case for å studere nye kollektive handlingsformer. Sivilsamfunnet mobiliserte mange frivillige, og nye frivillige initiativ oppstod.
Analysene i dette kapitlet gir noe støtte til både mobiliseringshypotesen og forsterkningshypotesen. Sammenlignet med de tradisjonelle organisasjonene tiltrakk de nye initiativene seg relativt sett flere unge, flere lavt utdannede og flere med lav inntekt. På denne måten ble grupper som tradisjonelt er underrepresentert i frivilligheten, engasjert i den aktuelle perioden. Samtidig så vi også at blant dem som engasjerte seg i de nye initiativene, var det en klar overvekt av personer som hadde erfaring med frivillig organisasjonsarbeid i 2014 – året før flyktningsituasjonen. Og blant dem som bidro i regi av tradisjonelle organisasjoner, fant vi de samme utdannings- og inntektsskjevhetene som vi finner innenfor tradisjonell frivillig innsats (
Én mulig forklaring på den manglende mobiliseringen av nye frivillige kan være knyttet til flyktningsituasjonens politiske dimensjon. Analysene viste at mobiliseringen under flyktningsituasjonen ikke var veldig bred når vi tar hensyn til politiske oppfatninger. Velgergrupper som støtter partier med en liberal flyktningpolitikk, bidro i langt større grad enn velgergrupper som ønsker en restriktiv flyktningpolitikk (jf.
Til slutt har vi sett at mobiliseringen under flyktningsituasjonen i liten grad påvirket den tradisjonelle organisasjonsfrivilligheten. Det overordnede nivået på antallet frivillige holdt seg stabilt i perioden 2014–2016, og frivillig organisasjonsarbeid høsten 2016 kan i liten grad forklares av frivillige bidrag under flyktningsituasjonen høsten 2015. Det ser derfor ikke ut til at organisasjonene på lengre sikt har klart å rekruttere nye grupper frivillige blant dem som bidro i flyktningsituasjonen. Som påpekt i analysene betyr dette selvsagt ikke at enkeltorganisasjoner ikke har fått nye frivillige i kjølvannet av flyktningsituasjonen, men disse frivillige hadde i overveiende grad vært frivillige i andre organisasjoner i 2014.
En samlet tolkning av disse funnene sett opp mot de to overordnede hypotesene, er at vi må skille mellom
Et slikt skille mellom korttidsmobilisering og langtidsforsterkning viste seg uansett å fungere godt høsten 2015. Sivilsamfunnets styrke var helt avgjørende for det norske samfunnets robusthet i møtet med den økte tilstrømningen av asylsøkere. Situasjonen viste således styrken i å ha et omfattende sivilsamfunn med et grunnfjell bestående av mange kjernefrivillige, der andre kan komme til å bidra i kortere perioder. Det offentlige mottaksapparatets manglende kapasitet hadde kanskje blitt enda tydeligere dersom Norge hadde hatt et svakere sivilsamfunn.
Se for eksempel:
Den konkrete spørsmålsformuleringen var: «I løpet av det siste året har det kommet mange flyktninger og asylsøkere til Norge. Har du i løpet av de siste 12 månedene bidratt med noe av det følgende i forbindelse med flyktningsituasjonen? 1) Donasjoner, 2) Fysisk innsats, 3) Administrativ innsats, 4) Annen innsats». Hvis minst én innsats: «I regi av hvem har du utført frivillig innsats i forbindelse med flyktningsituasjonen? (flere svar mulig)». Svarlisten inkluderte også bidrag i regi av «Et asylmottak», «En privat virksomhet», «En offentlig virksomhet» og «Annet». Disse kategoriene er ikke inkludert i de videre analysene.
Merk at disse tallene skiller seg noe fra tallene som ble presentert i rapporten «Nordmenns bidrag i flyktningsituasjonen 2015/16» (
Spørsmålsformuleringen var: «Har du i løpet av de siste 12 måneder utført frivillig, ulønnet arbeidsinnsats for frivillige organisasjoner på noen av følgende områder:» Deretter ble det listet opp 15 organisasjonskategorier (f.eks. idrett og sport, sosiale tjenester og rusomsorg, religion og livssyn) i tillegg til «Annet, spesifiser».
Based on interviews with seven leaders and key figures in six different initiatives across the country, the chapter analyses the emergence and development of the Refugees Welcome-initiative in Norway. The aim of the study is to gain insight into the groups’ transformation from loose digital networks to becoming more or less formal organizations, providing a unique approach to understand the emergence and development of a social movement. By using a multi-dimensional approach, the study analyses how political opportunity structures, cultural framing and mobilizing structures—and the interaction between them—contributed to the emergence, rapid growth and development of RW. The chapter highlights the opportunities and challenges of a decentralized and informal organizational form, and how the potential of digitalization is conditioned by both internal needs for control and oversight, and external (legal) requirements and expectations.
Da et stort antall flyktninger og asylsøkere ankom Norge høsten og vinteren 2015, vekket situasjonen et stort engasjement i det norske sivilsamfunnet. Aldri før har det kommet så mange mennesker til Norge på så kort tid. Som vi så i forrige kapittel, bidro flertallet av de frivillige gjennom etablerte organisasjoner, men situasjonen førte også til fremveksten av nye hjelpegrupper.
De første som ankom ble alle sendt til registrering på Politiets Utlendingenhet (PU), som nylig hadde flyttet inn i nye kontorer på Tøyen. De mange ankomstene førte til at registreringskontoret raskt ble overbelastet. Det hopet seg opp med mennesker i de små lokalene, og det dannet seg lange køer utenfor. Den ekstraordinære situasjonen fikk stor oppmerksomhet i mediene, som skildret hvordan et stort antall mennesker måtte sove på gulvet på venterommet, uten tilgang til dusj og et varmt måltid.
Inspirert av en internasjonal RW-bevegelse som hadde fulgt flyktningene gjennom Europa
Gitt deres tilsynelatende uformelle organisering, overrasket flere av RW-gruppene mange ved å ikke bare være et «blaff», men forbli aktive – og til og med bygge styrke over tid – ved hjelp av både online- og offline- aktiviteter. På intervjutidspunktet var flere av gruppene også i en overgang fra å være løse digitale nettverk til å bli mer eller mindre formelle organisasjoner. Målet med kapitlet er å få innblikk i disse institusjonaliseringsprosessene, fra spontan handling til mer formelle former for organisering.
At frivillige sammenslutninger organiserer seg for å løse nye og påtrengende samfunnsproblemer eller bedre betingelsene for særskilte grupper i samfunnet, er ikke noe nytt. Mange av de store sosiale og humanitære organisasjonene som vokste frem mot slutten av 1800-tallet, ble også etablert for å gripe fatt i samfunnsoppgaver som det offentlige ikke hadde vilje eller kapasitet til å håndtere. I RWs tilfelle er det formen, omfanget og hastigheten på mobiliseringen som fremstår som noe særegent. Med utbredelsen av internett og sosiale medier lever vi i en tid da individers muligheter til å dele, samarbeide og handle kollektivt har økt kraftig – både innenfor og utenfor rammene av tradisjonelle institusjoner og strukturer.
Når vi i denne boken setter fokus på hvordan fenomener som individualisering, globalisering og digitalisering bidrar til å endre vilkårene for frivillig mobilisering og organisering, utgjør RW en interessant case: En ren digital bevegelse vokser frem på siden av de etablerte organisasjonene og finner nye måter å løse samfunnsproblemer på. Men spørsmål om organisering kommer raskt på dagsorden. I analysene benyttes sosial bevegelsesteori for å belyse sentrale betingelser for RW-gruppenes fremvekst og utvikling. Kapitlet reiser sentrale spørsmål om hvorvidt RW kan sies å representere en ny organisasjonsform som skiller seg fra mer tradisjonelle former for kollektiv handling, og om bærekraften i denne typen løse, digitale nettverk i en norsk sammenheng. Før vi går nærmere inn på analysene gis en kort redegjørelse for bakgrunnen for studien og det teoretiske rammeverket, samt studiens data- og metodebakgrunn.
Når dette kapitlet studerer RW-gruppers fremvekst og utvikling, gjøres det i lys av analytiske verktøy utviklet for å studere sosiale bevegelser, eller såkalte «New Social Movements» (NSM). I bred forstand kan en sosial bevegelse defineres som «et nettverk av uformell interaksjon over tid mellom et mangfold av individer, grupper og/eller organisasjoner, som inngår i en politisk eller kulturell konflikt på basis av en delt identitet» (
Når man snakker om «nye» sosiale bevegelser er man gjerne opptatt av organiseringsformer som er forskjellige fra de som var, først og fremst de tradisjonelle folkebevegelsene som vokste frem på 1800- og 1900-tallet, som arbeiderbevegelsen og lignende typer organisasjoner knyttet til klart definerte økonomiske grupper. Disse vokste gjerne ut av en tydelig kollektiv identitet eller ideologi, og var kjennetegnet av en hierarkisk organisering som bandt det lokale, regionale og nasjonale nivået sammen, og med kommunikasjons- og styringsprosesser som løp gjennom disse (
Et sentralt trekk ved nye sosiale bevegelser – og som ligger til grunn for den brede definisjonen som benyttes i dette kapitlet – er ikke at de arbeider for endring eller at kampsakene er noen helt andre enn tidligere, men at de gjør det
I mye av organisasjonsteorien har prosessen fra spontane bevegelseslignende samlinger til hierarkiske, byråkratiske organisasjoner tidligere blitt beskrevet nesten som en lovmessighet, der institusjonalisering blir ansett som en lineær prosess fra det spontane mot mer differensiering (arbeidsdeling og profesjonalisering) og formalisering (utvikling av (u)formelle regler)
Det er viktig å understreke at det som i mye av litteraturen omtales som «nye» og «tradisjonelle» organiseringsformer og logikker ikke er gjensidig utelukkende; i praksis snakker man gjerne om grader av formalisering og sentralisering, eller «hybrider», når man skiller mellom ulike organiseringstyper (se bl.a.
Med bakgrunn i en flerdimensjonal tilnærming ser analysen nærmere på tre sett av faktorer.
De tre dimensjonene vil være sentrale i studien av RW, for å utforske hvordan en gruppe menneskers engasjement kunne spre seg så raskt og
Analysene i dette kapitlet er basert på intervjuer med syv sentrale aktører i seks RW-initiativer rundt om i landet: to landsdekkende og fire lokalgrupper. Intervjuene ble utført i perioden februar til juni 2016. Et kriterium har vært at utvalget skal representere variasjon og bredde, og initiativene i undersøkelsen er derfor forskjellige både når det gjelder størrelse, struktur og arbeidsområder. Informantene holder til på Østlandet, Sørlandet og i Nord-Norge. Dette er blant de områdene som opplevde størst pågang av flyktninger og asylsøkere høsten 2015 (se
De første casene ble valgt på grunnlag av informasjon fra deres Facebook-sider og via mediesøk, der de fremstod som en typisk harmoni- og konfliktcase. Mens den ene RW-gruppen fremstod som en sentral aktør i koordineringen av asyl- og flyktningfeltet i sitt fylke, hadde den andre gruppen opplevd utfordringer med å slippe til for å bidra på et nyopprettet mottak i lokalmiljøet. I tillegg til disse intervjuet jeg to andre lokalgrupper som ble nevnt i de første intervjuene, samt Refugees Welcome to Norway og Refugees Welcome to the Arctic. Gruppene i utvalget varierer også når det kommer til aktivitetsområder. Mens lokalgruppene i hovedsak driver med koordinering av frivillige og aktiviteter på lokale mottak, jobber Norway-gruppen i større grad med informasjonsarbeid og opp mot myndighetsnivå. Arctic skiller seg ut som en aksjonsgruppe, opprettet i forbindelse med utsendelsene over grensa til Russland vinteren 2015/2016.
Fem av de seks gruppene i utvalget hadde på intervjutidspunktet registrert seg som frivillig organisasjon i Brønnøysundregistrene, og jobbet med å få på plass et styre og demokratiske strukturer. På landsbasis er de færreste organisasjonene formalisert (gjaldt per 15.12.2016 kun 11 av 61 registrerte grupper). Informantene i utvalget er utelukkende kvinner
Det er verdt å bemerke at dataene er basert på individintervjuer, mens analysene i stor grad omfatter organisasjonsnivået. Når man studerer sosiale bevegelser med en tilnærming der aktørenes forståelsesrammer er en vesentlig faktor, er ikke målet å gripe en «objektiv» virkelighet. Organisatoriske karakteristikker blir derfor belyst gjennom informantenes subjektive erfaringer og opplevelser. At det er snakk om informantenes egne erfaringer og oppfatninger er særlig viktig å ha i bakhodet når de sammenligner seg med andre aktører for å tydeliggjøre RWs særtrekk og identitet.
En annen viktig presisering er at undersøkelsen er basert på ett intervjutidspunkt. Siden intervjuene har enkelte av gruppene i utvalget endret organiseringsform. Blant annet har to av gruppene blitt medlemsorganisasjoner og har gjennomført demokratiske valg av styrer. Noen er i gang med nye arbeidsområder, mens andre er mer eller mindre inaktive som følge av at lokale mottak de var tilknyttet på intervjutidspunktet er lagt ned
Alle informanter er anonymisert i teksten. Lokalgruppene er anonymisert, mens Refugees Welcome to Norway og Refugees Welcome to the Arctic er vanskeligere å anonymisere på grunn av deres særegne kjennetegn. Andre organisasjoner, aktører og enkeltpersoner som trekkes frem i intervjuene er anonymisert, da de ikke har hatt anledning til å samtykke. Prosjektet er meldt inn til Norsk senter for forskningsdata (NSD).
Som beskrevet innledningsvis, var det få som hadde forutsett omfanget av flyktning- og asylankomster høsten 2015. Tilstandene utenfor PU på Tøyen var kaotiske, og snart opplevde flere lokalsamfunn rundt om i
Hvordan gikk det til at en liten gruppe frivillige som delte ut mat til flyktningene utenfor PU på Tøyen vokste til en Facebook-gruppe med nær 100 000 medlemmer, og lokalgrupper over hele landet? Et første steg i å få grep om RW-bevegelsens fremvekst og raske spredning er å undersøke informantenes egne beskrivelser av situasjonen og hvilken mening de knyttet til denne. Det handler altså om å få tak på det
En av Oslo-informantene forteller om hvordan de store behovene som ble synliggjort utenfor PU førte til at Refugees Welcome to Norway i løpet av kort tid utviklet seg fra å være et middagsserveringsinitiativ til å organisere storskala innsamlinger av klær, hygieneartikler og utstyr til de nyankomne.
[…] Veldig mange kom jo i det de stod og gikk i. De hadde jo ikke med seg noe. Altså…deodorant, tannbørste, shampoo…de hadde jo ingenting! Så det ble litt sånn: Ok, her kommer det folk helt tomhendte og de står sånn 200 meter fra der jeg bor. Også så mange! På det meste kom det jo flere hundre om dagen.
En annen Oslo-informant beskriver hvordan de benyttet Facebook-gruppen for fortløpende koordinering av innsamling av klær og utstyr og formidling av raskt endrede behov etter hvert som nye grupper ankom.
Det var litt sånn «Vi har klær, har noen andre klær?» For det var folk [nyankomne, forskers anm.] som kom med bare de det hadde på seg. Det var unger som hadde ulike behov, det var liksom….det manglet bleier, altså…you name it. Så det var litt sånn… «hvem har bleier?» Ok, hun har bleier. «Hvem har morsmelkerstatning?» Fint, du har morsmelkerstatning […].
På grunn av stor pågang fra folk som ønsket å bidra måtte det nyopprettede initiativet finne seg lokaler for oppbevaring. De fikk etter hvert sponset et stort lokale på Tøyen der de samlet inn store mengder klær
I takt med at asylmottak og midlertidige mottaksplasser ble opprettet rundt om i landet, dukket lignende Facebook-grupper opp, i ulike lokale og regionale varianter. Når informantene omtaler RW-initiativets fremvekst på Tøyen og den raske spredningen til hele landet, er det flere som knytter utviklingen til den omfattende oppmerksomheten rundt flyktningsituasjonen i både sosiale og tradisjonelle medier. For flere synes spredningen av bildet av Aylan Kurdi, en tre år gammel gutt som ble funnet druknet i vannkanten på en strand, som en hendelse som gjorde at man forstod alvoret i situasjonen, og som for flere utløste en opplevelse av at «nok er nok»
Når informantene forteller om sin vei inn i RW, er det imidlertid ikke den omfattende mediedekningen i seg selv som vektlegges, men snarere holdningene og perspektivene som preget den offentlige debatten – de store
Jeg gikk hele sommeren og forsommeren og bare lurte på hvilket land jeg bodde i. Jeg lurte på hva som hadde skjedd med Norge, hvorfor det ble så kaldt og hatsk og…ondt. Du fikk liksom artikler og nyheter om at det var en lastebil i Østerrike [som smuglet flyktninger, forskers anm.] der så, så mange personer hadde blitt kvalt, og så er motsvaret [i kommentarfeltet] «Synd det ikke var flere». […]. Du føler deg veldig alene når du ser kommentarfeltene. Og de som er imot [innvandring, forskers anm.] er veldig høylytte. De som er enige er litt stille. Så når jeg merka den der varme bølgen kom, så ble jeg sånn «Åh, jeg er ikke alene!» Da kjente jeg at da har jeg muligheten til å bidra, for jeg er ikke alene lenger.
Etter å ha følt seg hjelpeløse over lengre tid, fremhever flere lokale initiativtakere oppmerksomheten rundt Norway-gruppens arbeid på Tøyen i Oslo som en utløsende faktor.
Det her er en grasrotbevegelse som bare vokste ut av empati og behovet for å
Hendelsene i hovedstaden inspirerte denne lokallederen til å tenke at vanlige folk som henne hadde noe å bidra med, og at det bare var å «sette i gang» på eget initiativ, uten noen overordnede strukturer eller langsiktige planer på plass.
Som beskrevet innledningsvis, vektlegger teorier om sosiale bevegelser utviklingen av felles forståelsesrammer som en viktig forutsetning for mobilisering og engasjement. I RWs tilfelle fremstår informantenes opplevelse av å være del av en «varm bølge» av individer med samme verdier og holdninger til flyktningsituasjonen som dem selv, som en helt sentral faktor i oppstartsfasen. Selv om de alle startet opp selvstendig lokalt og hadde ulike motiver for å gå inn i arbeidet, gir de uttrykk for at de identifiserer seg med – og lar seg inspirere av – andre rundt om i landet og internasjonalt som ønsker å gjøre noe for flyktninger. Ved å finne sammen på
I1: Du ser at systemet ikke fungerer når det kommer så mange
Samtidig som informantene satte i gang med å organisere klesinnsamlinger, begynte flere av de å trekke i sine nettverk og lokale krefter for å skaffe lagerlokaler, og komme i kontakt med mottak, myndigheter og lokalt forenings- og næringsliv slik at beredskapen var på plass når flyktningene etter hvert skulle ankomme sine hjemsteder. En utfordring for flere var at situasjonen i løpet av de første ukene og månedene var meget uoversiktlig. Ikke bare visste man lite om antallet flyktninger som ville komme; ofte visste ikke kommunen selv hvor neste mottak skulle etableres. Flere av informantene forteller om bruk av mer eller mindre utradisjonelle virkemidler den første perioden, og at terskelen var lav for å ta direkte kontakt med mottaksledere, lokalaviser eller ordførere for å få innpass på mottakene.
Enten det var utenfor PU på Tøyen eller i tilknytning til lokale mottak som ble opprettet rundt om i landet, beskriver samtlige informanter den første tiden av gruppenes eksistens som særlig intens. Flere omtaler arbeidet de første ukene og månedene som «førstelinjetjeneste» eller «nødhjelp». En av Oslo-informantene mener RW-frivillige var de første som 300–400 nyankomne møtte i Norge.
Det var ingen andre som strakk ut en hånd. Da, i den akuttfasen der du på en måte kommer med…det kan være skader, det kan være sykdom, du kan ha traumer, du har ikke klær, du har ikke spist på gud vet hvor lenge…du har ikke vasket deg, du har ikke pusset tennene, du har unger som gråter, du har ikke bleier […]. Det var jo snakk om førstelinjetjeneste i noen uker.
Da står vi tjue frivillige, og de var seks ansatte, og bare sa… «sengene er jo ikke montert!» Og da var det omrokkering da, så av de tjue stod noen og lagde mat til de [flyktningene] kom, og noen begynte å skru senger. Og det ble jo suksesskriteriet. For det har ledelsen [på mottaket] sagt i ettertid; at de hadde jo ikke klart det. Hadde det ikke vært for at vi stod tjue stykker der […].
Den samme informanten forteller videre at det på dette nødmottaket, der folk kom rett fra grensa, var fem hundre flyktninger innom i løpet av de første ti dagene – i lokaler med plass til to hundre personer av gangen. Også her, som på Tøyen, var det akutt behov for hygiene, klær og helsehjelp. Hun opprettet derfor en egen gruppe på Facebook for helsepersonell, der de koordinerte innsatsen slik at profesjonelle var tilgjengelig for å kunne vurdere helsetilstanden til beboerne på ulike mottak.
Informantene tegner et bilde av en akuttfase preget av til tider kaotiske tilstander, og der de selv opplevde å ha en helt sentral rolle i å dekke grunnleggende behov hos de nyankomne, i en situasjon der mottakssystemet syntes å være overbelastet. Men ifølge lederne i denne studien var det ikke bare det offentlige systemet som syntes å ha utfordringer med å respondere raskt: Selv om andre etablerte hjelpeorganisasjoner kom på banen etter hvert, opplevde flere av informantene at deres RW-gruppe var de første som var på plass de første dagene – i noen tilfeller var det snakk om uker. En lokalleder var overrasket over det hun oppfattet som et fravær av etablerte lokale frivillige aktører den første tiden.
[Organisasjon(er)] er vanvittig dyktige på å bistå flyktningene når de blir bosatt. Enerådende. Men de er ikke noe sånn…de har ikke vært inne i akuttfasen nå. Og det overrasker meg fullstendig at de ikke kunne vært mer «på» der. Men så tenker jeg at «Nei, men da er Refugees-bevegelsen der da!»
De [etablerte organisasjoner, forskers anm.] klarer ikke det der å snu seg så fort. For jeg mener…jeg har stått nede på PU som beredskapsvakt og vært på utsida og delt ut klær. Og plutselig vært på togstasjonen og frakta flyktninger til PU også. Plutselig på et mottak. Altså, vi er der det er behov for der og da.
På den ene siden kan informantenes beskrivelser av RW-nettverkets rolle i akuttfasen belyse noen sentrale trekk ved det norske mottakssystemets- og etablerte organisasjoners handlingsevne i akutte situasjoner. Men uten en bredere studie der man inkluderer ulike typer aktører, både fra det tradisjonelle organisasjonslivet og fra myndighetssiden, er det vanskelig å gi et helhetlig bilde av de ulike rollene. Beskrivelsene lederne i RW gir kan også ses som en viktig del av en legitimeringsprosess, som en måte å fremheve sin egenart og betydning på. I sin studie av nordmenns bidrag i flyktningsituasjonen 2015/2016 finner likevel
Det var i den første akutte fasen at informantene opplevde at de virkelig fikk bevist hva de var «gode for». Flere forteller om en bratt læringskurve, og at det var gjennom rollen de spilte i ulike mottak og nærmiljøer at de fikk bevist seg selv og sin handlingskraft som ny aktør – og slik sett fikk fortsette sine aktiviteter etter at situasjonen hadde stabilisert seg, på lik linje med andre frivillige aktører. I lys av de tre dimensjonene som skisseres i kapitlets teoridel, er konteksten for framveksten av RW-nettverket –
Den omfattende mobiliseringen dreide seg imidlertid ikke bare om at de hadde et stort antall mennesker som ønsket å bidra, men at de med Facebook hadde de et gratis virkemiddel for å koordinere bidragene på en effektiv måte.
Et gjennomgående trekk i intervjumaterialet er at Facebook synes å ha vært helt sentral for de ulike gruppenes effektivitet og fleksibilitet, både under og etter oppstartsfasen, mye på grunn av mulighetene for fortløpende koordinering (såkalt sanntidskoordinering). Som vi har sett tidligere i kapitlet, var løsningen på utfordringer som oppstod, som samhandlingsutfordringer eller mangel på tolker og helsefolk, ofte at de «bare opprettet en ny gruppe» på Facebook
Under intervjuene ble det tydelig at informantenes syn på sosiale mediers rolle varierte etter hva slags type arbeid deres RW-gruppe drev med. For Arctic-gruppen, der folk sitter spredt over hele landet, fremstilles Facebook som helt grunnleggende for å kunne utføre arbeidet de gjør. Ifølge en av informantene er det flere i Arctic som aldri har møtt hverandre «i levende live». Selv om enkelte har fungert som «bakkemannskap» i Nord-Norge, foregår det meste av deres arbeid på nett, der
Vi
I likhet med informanten over forteller flere av lokallederne om hvordan det aller meste av koordinering og informasjonsutveksling foregår på Facebook, i større eller mindre lukkede grupper. I utvalget er det ingen av gruppene som har egne, fysiske lokaler. En av informantene forteller om hvordan den lokale admin-gruppen har møtene sine på Facebook, der trådene i chat-gruppene fungerer som referat i etterkant.
Selv om Facebook utgjør et viktig organiseringsverktøy for informantene, tar de også hyppig i bruk mer tradisjonelle virkemidler som e-post og telefon. Flere fremhever betydningen av å møtes ansikt til ansikt, som på de ulike aktivitetene, eller ved at de rekrutterer nye frivillige ved å snakke om arbeidet de gjør til venner og bekjente. En informant forklarer at selv om mye av planleggingen, mobiliseringen og koordineringen for å få på plass aktiviteter skjer på Facebook og telefon, er det den «offline» handlingen som følger av online-aktivitetene som utgjør RWs gjennomslagskraft.
Altså, en ting er at vi har brukt Facebook, men det er jo
Noe av årsaken til at RW vekket stor oppmerksomhet, var at de evnet å mobilisere et stort antall frivillige på kort tid. Gruppenes omfattende bruk av Facebook fremheves av informantene som en sentral faktor til å senke terskelen for deltakelse, ved at de benytter en plattform de fleste nordmenn bruker til daglig til å spre muligheten til å bidra, og der de fortløpende kan kommunisere helt konkrete behov. Flere forteller at de opplevde at andre, som dem selv, lenge hadde ønsket å bidra med noe etter å ha fulgt flyktningsituasjonen i media over tid. Med Facebook som hovedverktøy bidro Refugees-initiativet til å senke terskelen for å engasjere seg frivillig på flere måter.
Lett tilgjengelig informasjon via Facebook-plattformen og hjemmesiden førte ifølge en informant til at det bare «ramla inn» mennesker som ønsket å bidra på forskjellige måter. Hun beskriver hvordan det blant de frivillige er både etniske nordmenn, tidligere flyktninger, og nyankomne som selv bor på mottakene – og som kan bidra med kartlegging av behov, tolkehjelp osv.
[…] Det som har vært så fantastisk den høsten her, og med det prosjektet som Refugees er da, er at det bare har ramla inn den ene ressursen etter den andre. Og plutselig så hadde vi jo en flerspråklig gruppe som drev og oversatte til alle språkene vi trengte, ikke sant. Så fikk vi internettsiden som stod på engelsk også ganske kjapt…så har vi hatt ressurser som bare har tenkt at «yes, dette har jeg lyst til å bidra til!».
Ikke bare var informasjonen lett tilgjengelig: Flere av lederne forteller om hvordan mange av deres frivillige først hadde vært i kontakt med etablerte organisasjoner, men opplevd å ikke få svar på henvendelsen på grunn av den store pågangen. Så selv om RW gjennom både nettsider og Facebook-sider henviste folk til andre organisasjoner, var det mange som ønsket å bidra gjennom aktivitetene som RW selv stod for
[…] Det er den her lavterskelbiten jeg er så prinsippfast på, fordi at ja, har noen lyst til å jobbe 80 timer på en uke: vær så god! Har noen lyst til å jobbe én time hvert halvår: helt greit. For til sammen så får vi det til. […] Jeg pleier å signere med det på innleggene mine og jeg, med at «sammen utgjør vi en stor forskjell». Det er liksom sånn…noen er litt sånn: «jeg får gjort så lite». Nei, du gjør ikke det, for det er litt sånn […] det er et puslespill: Noen er en stor brikke og noen er en liten brikke. Bildet blir ikke ferdig hvis ikke alle brikkene er på plass.
Vi vet fra tidligere studier at en sentral barriere for frivillig deltakelse er at folk ikke vet hvor de skal starte, eller ikke har blitt spurt (
Informantene beskriver et handlingsnettverk som i den første tiden er preget av lite byråkrati, flate strukturer og sanntidskoordinering som gjorde dem fleksible og effektive i en ekstraordinær situasjon. Med Facebook som plattform har RW en svært effektiv mobiliseringsstruktur som muliggjør rask, omfattende og kostnadsfri koordinering og informasjonsspredning, samtidig som den uformelle formen – med fravær av krav og byråkrati – bidrar til å senke terskelen for frivillighet. På denne måten er RW et godt eksempel på det
Den uformelle, flate nettverksformen som trekkes frem som gruppenes styrke og oppskriften på suksess i akuttfasen, skulle likevel raskt vise seg å by på utfordringer – både fordi nettverket vokste raskt, og i møte med andre aktører på feltet. Som en av informantene uttalte: «Vi satte jo i gang før vi hadde organisert oss».
Mens vi hittil i analysen har fokusert på etableringsfasen til gruppene i utvalget, skal vi i det følgende rette oppmerksomheten mot utviklingen etter den første spontane organiseringen. Etter kort tid oppstod det spenninger mellom nettverksorganisering på den ene siden og behovet for kontroll og demokratiske strukturer på den andre. En utvikling drevet dels av et internt behov for kontroll og oversikt, og dels av eksterne krav og forventninger knyttet til de politiske mulighetsstrukturene. Særlig i møte med andre aktører har informantene gjort seg erfaringer som tydeliggjør og utfordrer RWs særtrekk og forståelsesrammer, og som ligger til grunn for en videre refleksjon rundt gruppenes fremtid: Hvor formalisert er det mulig å bli uten å miste seg selv?
Etter hvert som lokale grupper ble opprettet over hele landet, var Norway-gruppen i en periode preget av det en av informantene betegner som «voksesmerter». Mens RWTN startet opp som et samlingssted for alle som ville bidra for flyktninger, forsvant mye av den koordinerende aktiviteten i løpet av kort tid ut til lokalgruppene. En av Oslo-informantene forteller om situasjonen som oppstod etter at frivillige fra Norway-gruppen opprettet Refugees Welcome to Oslo, og med det overtok mye av den koordineringsfunksjonen Norway-gruppen opprinnelig hadde hatt på Tøyen.
Hele dette prosjektet startet jo opp som Refugees Welcome to Norway, men det burde vært startet opp som Refugees Welcome to Oslo. For [aktiviteten i Norway-gruppen, forskers anm.] var jo bare rundt i Oslo. Så når disse lokale gruppene begynte å poppe opp, så brøt jo Oslo ut og dannet Refugees Welcome to Oslo, samtidig som Østfold, Vestfold…ikke sant. Så da var det sånn at da hadde liksom…Norway hadde liksom ikke noen sånn funksjon sånn sett, fordi Norway hadde vært på Tøyen, ikke sant.
Det faktum at «hvem som helst» kunne opprette en RW-gruppe på Facebook, førte raskt til at man mistet kontrollen over hva som fantes av RW-initiativer rundt om i landet
Det har liksom ikke vært sånn avtalt at «OK, nå først oppretter vi en lokalgruppe, og så en fylkesgruppe, for det passer bra» og sånn og sånn. Det har på en måte vært sånn at «bæm», der var det noen som startet der. «Bæm», der var det noen som startet der. Også
En av Oslo-informantene forteller om hvordan et stadig mer uoversiktlig landskap av lukkede lokalgrupper fikk RWTN til å tenke nytt om sin funksjon. En av de sentrale aktørene satte seg ned og forsøkte å få en oversikt over alt som skjedde rundt om i landet. For å bevare en viss
Fremveksten av lokale grupper var en ønsket utvikling, «målet var jo at folk skulle gjøre det som trengs», som en informant forklarer. Men den løse og desentraliserte strukturen førte til et behov for koordinering og erfaringsutveksling, da flere lokale administratorer hadde spørsmål om logobruk, organisering og praktiske utfordringer i forbindelse med oppstarten. Som
Veien fra en løsere form mot en ny struktur og funksjon skulle imidlertid vise seg å ikke være uten utfordringer. Parallelt med at koordineringen av aktiviteter i stor grad gikk ut i lokalgruppene, meldte behovet seg for å få på plass noen mer formelle rammer i Norway-gruppen. Etter at de i starten hadde mottatt mindre beløp på en privat konto til innkjøp av mat og utstyr til de nyankomne, forteller en at det i takt med oppmerksomheten rundt initiativet begynte å komme inn større beløp på «tusenvis av kroner» fra firmaer og privatpersoner som ønsket å bidra. Ifølge en av Oslo-informantene var det «rett og slett for å følge retningslinjene for norsk lov» at Norway-gruppen ble registrert som organisasjon i Brønnøysundregisteret 30. august 2016, som den første av RW-gruppene i Norge.
Selv om alle var enige om behovet for å få på plass rammene rundt det økonomiske, fulgte utfordringene av det som følger av at man registrerer
Etter at RW-gruppene hadde gjort seg noen nyttige erfaringer gjennom den første, spontane mobiliseringen, opplevdes arbeidet med å få på plass en viss grad av struktur og kontroll som en naturlig neste fase. Til tross for at det førte til noen «voksesmerter», med diskusjoner om hva RW skulle være i en norsk kontekst, og hvordan de skulle organiseres, ble prosessen av flere oppfattet som helt nødvendig for å kunne fortsette med arbeidet over tid. Flere av informantene understreker hvordan det er viktig å anerkjenne de interne aktørenes betydning for utviklingen, blant annet hvordan uredde aktivister må til for å starte opp noe, men at det er andre egenskaper som trengs for at et initiativ som RW skal overleve over tid.
Det har hele tiden vært en håndfull personer som har sørget for at dette her på en måte har gått mer og mer mot å bli en formell organisasjon med de riktige rammene og ikke på en måte bare er forblitt en sånn flat struktur som bare lever sitt liv, men som på en måte har en litt sånn ambisjon om å bli organisert...eller hva man kan si da, en «ordentlig» administrativ enhet som skal sørge for at man har bærekraft i engasjementet da. For det er ikke noen selvfølge.
For denne informanten handler et viktig steg mot det hun omtaler som en mer «profesjonell organisering» om å bevege seg over på andre plattformer enn sosiale medier. En av Oslo-informantene forklarer hvordan
Altså… misforståelsen her da… er for det første at Refugees Welcome to Norway er en Facebook-gruppe. Fordi at den veldig fort ble en organisasjon. Også ble det et skille mellom gruppe og organisasjon. En stor misforståelse er det at vi administrerer og organiserer oss gjennom den Facebook-gruppen. Det er ikke tilfellet. Fordi veldig fort ble alt engasjementet spredt til lokale grupper […] Det [Facebook] er bare en måte å organisere seg på lokalt. Det er på en måte… etter hvert så har vi jo begynt å bruke telefon og e-post og fysiske møter selvfølgelig, sånne ting…som seg hør og bør.
På mange måter beskrives utviklingen av Norway-gruppen som en tung, men nødvendig prosess. Fra den nasjonale gruppens perspektiv oppstod raskt et behov for en viss grad av kontroll og demokratiske strukturer, både av rent praktiske og lovmessige hensyn, som at man ikke kunne ha penger på privat konto, og at man trenger et organisasjonsnummer for å søke om midler.
Den lokale autonomien fremstilles av de lokale lederne som helt avgjørende for gruppenes virke, både for deres identitet og for å kunne arbeide mest mulig effektivt. Selv om de ulike gruppene er sammenkoblet i navn og på nett, har de ingen formell kobling til Norway-gruppen. Derfor reagerte også enkelte da Norway-gruppen påtok seg en mer overordnet funksjon, og «plutselig skulle representere dem». En informant understreker hvordan lokallagene på ingen måte må anses som «undergrupper» av RWTN, og hvorfor det er så viktig at det forblir slik.
Jeg tror det [har å gjøre med at] ingen har lyst til å bli fortalt hva de skal gjøre. Det er liksom…hver gruppe er litt sånn…ikke som kongen på haugen, for vi er ikke
Mens sosiale mediers rolle synes å ha endret seg for den nasjonale gruppen, fremstår Facebook som det mest sentrale organiseringsverktøyet for lokalgruppene, som en plattform for både internkommunikasjon og for å mobilisere til og koordinere offline aktiviteter.
I forbindelse med at Norway-gruppen formaliserte seg, var det også flere av de lokale lagene som gjorde det samme
Formaliseringen av RW-gruppene handlet imidlertid ikke bare om praktiske og økonomiske hensyn, det hadde også en mer normativ dimensjon som dreier seg om legitimitet og det å bli tatt mer på alvor som en ny aktør på feltet.
Ifølge
Et flertall av informantene forteller om gode samarbeidsrelasjoner, særlig til lokale frivillighetssentraler og mottaksledelse, og det er en gjennomgående tendens at de ønsker å samarbeide med alle som jobber for å bedre situasjonen for de nyankomne. Men kommunikasjonen med etablerte organisasjoner har ikke bestandig gått like lett. Selv om de opplever å ha spilt en viktig rolle i akuttfasen, opplevde noen at enkelte lokale frivillige aktører var skeptiske til dem i begynnelsen.
Jeg hadde jo en konflikt med [etablert lokal organisasjon] på mottaket, for jeg ringte de og sa «kan dere ikke sende helsefolk, noen førstehjelpsskrin…whatever?» Og da var svaret jo selvfølgelig «Dette skal ikke dere blande dere opp i, for dere er jo bare en Facebook-gruppe». Det er jo et sånt argument vi møtes med […] Vi er en «døgnflue», også er vi «bare en Facebook-gruppe». Og jeg tenkte bare… whatever. Vi får gjort mye! Så bare kall oss det, bare undervurder oss. Jeg tror vi får gjort mer enn dere [lokal organisajon] likevel» […].
Informanten forteller at hun opplevde at samarbeidet ble bedre etter hvert som mottaksledelsen fikk koordinert de frivillige aktørenes rolle på mottaket, slik at de ikke følte at de «tråkket hverandre på tærne». Hun forteller videre om hvordan de opplevde å få mer legitimitet etter at de mer etablerte aktørene så hva RW-gruppen fikk utrettet på det første akuttmottaket de var inne på, i tillegg til at de etter relativt kort tid registrerte seg som organisasjon, og opprettet et midlertidig styre.
[…] For meg er det den biten at vi blir tatt hakket mer seriøst, de kan ikke kalle oss en Facebook-gruppe lenger. Vi er faktisk organisert, vi er en organisasjon.
Vi har jo på en måte ikke noe sånn der A4-opplegg med noen slags veldig sånne formelle og riktige nøkkelpersoner liksom. Altså sånt. Det er…det er ukomfortabelt å forholde seg til en sånn ad hoc-gruppe, da. […] De ser sikkert for seg at det er vanskelig å forplikte oss, eller ha en god dialog som løper over lengre tid og sånne ting […].
En annen mener at noe av årsaken til at hennes RW-gruppe har hatt utfordringer med å få på plass lokale samarbeid handler om at det for mange andre aktører er ressurskrevende å bygge nettverk, fordi det forventes at en må møtes ansikt til ansikt («De jobber ikke på nett på samme måte som vi gjør»). Med beskrivelsene av ulike måter å arbeide på er informantene her igjen inne på det
Et gjennomgående trekk ved gruppene i utvalget er at de alle er preget av lav grad av hierarki og byråkrati. Mens Arctic-nettverket ikke har noen
Vi har jo…ikke sant…vi har styreleder og styre. Og under styret så har vi frivilligkoordinatorene, som koordinerer de ulike aktivitetene. Og under der igjen så er det bare en kjempesvær masse med frivillige [som består av] en liten masse som er de aktive frivillige, og under der igjen så har du liksom alle støttespillerne, tilhengerne….hva du kan kalle de på Facebook.
Et sentralt poeng hos flere er at det er lett å komme seg inn i ansvarsroller dersom en ønsker det.
Flere av informantene mener de flate strukturene bidrar til å gi RW-gruppene en fleksibilitet og effektivitet som skiller dem fra mer etablerte aktører på feltet, hvor beslutninger gjerne må gjennom mange møter og ledd før de kan vedtas og gjennomføres. En av lederne, som har bakgrunn fra prosjektledelse i større organisasjoner og bedrifter, mener det er likheter i måten å jobbe på, men at man i RW-gruppen får gjort ting fortere. Fordi ting ikke må gjennom «høringer og sånne ting», mener hun at det bare tar «minutter» fra de har bestemt seg for noe til det er gjennomført.
Et annet særtrekk som løftes frem av flere informanter, er tilpasningsdyktigheten som følger av en fleksibel struktur. Ved at de tar utgangspunkt i de lokale behovene, kan de tilpasse aktiviteter etter behovene som til enhver til måtte melde seg («bottom-up»), fremfor en mer toppstyrt tilnærming som enkelte mener kan prege andre etablerte lokale aktører – som kan tendere til å «gjøre ting som de alltid har gjort det». Denne ad hoc-evnen fremheves av informantene som en av de største forskjellene mellom RW og andre aktører.
Selv om de ser mange muligheter ved å beholde en løsere nettverksform, reflekterer informantene også rundt hvilke utfordringer de står overfor fremover. For det første dreier det seg om demokratiske utfordringer. Som vi så tidligere har de fleste fått på plass midlertidige styrer, men flere slet på intervjutidspunktet med å få på plass demokratiske strukturer. Særlig når de som var ansvarlige for å få på plass disse var de samme menneskene som var fullt opptatt med den daglige jobben det innebar å koordinere en gruppe. En sentral utfordring handler om gjennomføring av et demokratisk valg, og hvem som skal kunne stemme, når det ikke er avgrenset hvem som er medlem og ikke, som i en medlemsorganisasjon. Flere så for seg å avgrense stemmeretten til personer som stod oppført som frivillige på gruppenes ulike aktiviteter. For Norway-gruppen dreide det seg om å finne ut av hvem som skulle stemme i de ulike lokalgruppene, og hvordan stemmene eventuelt skulle fordeles ut fra gruppenes størrelse.
En annen utfordring som går igjen blant gruppene i utvalget handler om økonomi og langsiktighet. Selv om det etter akuttfasen roet seg for
Målet er jo at det kan bli det [en organisasjon med ansatte], uten at det blir så voldsomt byråkratisk og administrativt, men på en måte at det er noen som har ansvar som de får lønn for. Sånn at de får…altså, jeg tror liksom det er verdt å investere litt i det engasjementet her da, sånn at det blir langsiktig.
En av informantene er imidlertid bekymret for at man blir for fokusert på penger og prosjektsøknader ved å formalisere seg. Ikke bare vil de da bli nødt til å følge retningslinjene og rapporteringskravene som følger av tilskuddene, hun frykter også at lokalgruppen skal miste av syne hvorfor de begynte med arbeidet i utgangspunktet, som ikke dreide seg om penger, men om å «klare seg på overskuddet folk har liggende hjemme».
I tillegg til de økonomiske faktorene, og manges ønske om mer forutsigbarhet, er det også et tredje kjennetegn ved en mer uformell organisering som fremstår som en utfordring fremover, nemlig det som er knyttet til å ivareta enkeltindivider som legger ned mye tid og energi i arbeidet. Selv om det å organisere seg via sosiale medier på mange måter senker de økonomiske kostnadene ved kollektiv handling, så fører det å operere utenfor «rammene» over tid til en annen type kostnad, som for alle gruppene handler om at ildsjelene og kjernefrivillige sliter seg ut. En informant forteller om hvordan de i «perioder har brent lys ikke bare i begge ender, men i midten, og bare gått på». Andre forteller historier om hvordan de i perioder har stått på «døgnet rundt», fordi det hele tiden «rant inn med meldinger og forespørsler på chatten». En uformell struktur medfører altså at mange av RW-gruppene er helt avhengige av enkeltpersoners frivillige engasjement for den daglige drift og virke. På denne måten fremstår de som mer sårbare, uten den samme forutsigbarheten og støtteapparatet som mer formaliserte organisasjoner kan tilby sine ansatte.
Mitt mål er at vi fremdeles skal være litt den der uordentlige aksjonsgruppa, grasrotbevegelsen, som ikke er for «ordentlig» og som ikke har møter på samme måte [som andre organisasjoner]. Vi har Facebook og SMS hvis det ikke funker på Facebook. Og så møtes vi innimellom […] Vi skal ikke være formelle, og vi skal bare møte opp. Så kan de andre komme etter at de er ferdige på møtene sine […] Og de er veldig velkomne etter.
Med utgangspunkt i erfaringene til ledere og nøkkelpersoner i et utvalg initiativer rundt om i landet har kapitlet fokusert på fremveksten og utviklingen av Refugees Welcome-nettverket i Norge. Studien anlegger et perspektiv der RW studeres som en sosial bevegelse, der både politiske mulighetsstrukturer, mobiliseringsstrukturer og rådende forståelsesrammer – og samspillet mellom disse – påvirket gruppenes etablering, vekst og virke.
Funnene peker i første omgang på hvordan de tre dimensjonene kan bidra til å forklare RW-initiativenes fremvekst og gjennomslagskraft. Det offentlige mottaksapparatet var overbelastet, og behovet for frivillige
Videre ser vi at det etter kort tid oppstod en spenning mellom en flat og uformell organisering på den ene siden, og behov for formalisering og styring på den andre. Ikke bare var utviklingen drevet av et internt behov for kontroll og oversikt. Også eksterne behov, krav og forventninger skapte grobunn for at flere av gruppene raskt ble formelle organisasjoner. Dette innebar også en mer normativ dimensjon knyttet til legitimitet, og forutsetninger for å bli tatt på alvor som en seriøs aktør som kan inngå i samarbeid med etablerte aktører på asyl- og flyktningfeltet (forståelsesrammer).
Analysene tydeliggjør hvordan en flerdimensjonal tilnærming kan være en fruktbar inngang til å studere institusjonalisering, og hvordan de ulike dimensjonene kan spille ulik rolle på ulike stadier i institusjonaliseringsprosessen (
Informantenes refleksjoner rundt hvor formaliserte gruppene kan bli uten å miste seg selv gir videre grunnlag for en bredere diskusjon rundt hva RW-casen kan si om nye former for frivillighet generelt, og om bærekraften i denne typen løse, digitale nettverk spesielt. På flere måter kan RW sies å representere en ny organiseringsform som skiller seg fra mer tradisjonelle former for kollektiv handling, først og fremst fordi bruken av Facebook som organiseringsverktøy fremstår som en betingelse for gruppenes effektivitet og gjennomslagskraft. På individnivå synes det som om RW med bruken av sosiale medier som et uformelt verktøy for informasjonsspredning og mobilisering har funnet en måte å appellere til det som omtales som stadig mer «refleksive» frivillige på, som er mer opptatt av enkeltsaker, er løsere bundet til organisasjoner og har større forventninger til å realisere seg selv gjennom det frivillige arbeidet. Sosiale mediers åpenhet og mangel på krav og medlemskap, kombinert med muligheten til å fortløpende oppdatere konkrete behov og reagere raskt på ønsker om å bidra (på frivilliges egne premisser), synes å ha gjort det mulig å benytte seg av engasjementet som oppstod i forbindelse med en akutt situasjon.
Selv om mange frivillige organisasjoner i dag er online, med bruk av både hjemmesider og sosiale medier, har tidligere studier vist at frivillige organisasjoner i liten grad tar i bruk de interaktive mulighetene internett tilbyr (
Basert på de ovennevnte egenskapene utgjør RW på mange måter et godt eksempel på det
Som beskrevet i kapitlets data- og metodedel, er denne studien gjennomført på ett tidspunkt da gruppene i utvalget var på ulike stadier i sine utviklingsprosesser. I etterkant av intervjuene har de fortsatt å utvikle seg i ulike retninger. Flere spørsmål reises både med tanke på den fremtidige bærekraften i RW-initiativet og på hvilken rolle denne typen uformelle aktører kan spille i samfunnet. For det første ville det vært interessant å følge RW-gruppenes videre utvikling: Eksisterer de fremdeles, og har de funnet nye arbeidsområder etter hvert som behovet på mottak har blitt mindre? Hvordan har gruppene løst utfordringene med å få på plass demokratiske strukturer? Den norske konteksten er også spesiell med tanke på forholdet mellom staten og organisasjonssamfunnet: Hvordan har RW arbeidet og utviklet seg i Norge sammenlignet med tilsvarende bevegelser i andre europeiske land?
For det andre: Hva sier det at en ny aktør som RW fikk slik gjennomslagskraft om det norske mottakssystemet og etablerte aktørers evne til å agere raskt og effektivt i ekstraordinære situasjoner? Med kunnskapen
Initiativer med likelydende navn hadde allerede blitt opprettet i andre europeiske land, med opphav i Tyskland. Les mer om Refugees Welcome International på
I tillegg kommer ulike spesialgrupper med likelydende navn (Refugees Welcome to School, Health osv). I sin webstudie av flyktningengasjementet på sosiale medier finner Ivar
«Nye sosiale bevegelser» blir gjerne benyttet om fremveksten av nye typer bevegelser som vokste frem på 60- og 70-tallet og i økende grad fokuserte på saker grunnet i identitet og livsstil, som miljø, fred, etnisitet, kjønn og New Age, fremfor klasse og ideologi.
Den mest berømte av slike teorier er Michels (1962) om «oligarkiets jernlov», som ifølge
Perspektivet kombinerer flere ulike teoretiske perspektiver, som f.eks. politisk mulighetsteori, ressursmobiliseringsteori og symbolsk interaksjonisme (se bl.a.
Framing-begrepet er lånt fra
De aller fleste ildsjelene bak lokale RW-initiativer er kvinner. En av informantene beskriver RW som et «kvinnedrevet initiativ».
Se «Etterord» i
Se bl.a. Prøytz, Lin (2016). The strength of weak commitment: A Norwegian response to the Aylan Kurdi images. I: Vis, F. & Gouriunova, S. (red).
At mediene hadde betydning for engasjementet rundt flyktningsituasjonen bekreftes av en undersøkelse gjennomført av
Som f.eks. helsegruppper, tolkegrupper, landsadmin-gruppen, samt samarbeidsgrupper på Facebook for utveksling av mat og utstyr mellom lokalgrupper.
De to er ikke gjensidig utelukkende: Flere RW-frivillige er også aktive i andre organisasjoner på asyl- og flyktningfeltet (se
En av de lokale RW-gruppene hadde på intervjutidspunktet opprettet et eget introkurs for frivillige.
Jmf.
Forstått som vedtekter og formelle rammer for interne valgprosesser og hvem som skal kunne stemme ved disse. Se krav for registrering i Brønnøysundregistrene/frivillighetsregisteret:
Det er imidlertid viktig å bemerke at dette kun gjelder 12 av RW-gruppene totalt, men et flertall av gruppene i denne studiens utvalg. Flertallet av de registrerte lokale RW-gruppene har altså ikke registrert seg som frivillige organisasjoner.
I grupper som ikke har formalisert seg, har en færre ledd. De fleste gruppene har imidlertid én person som fungerer som leder og fremstår som deres ansikt utad.
This chapter is based on a quantitative study of Norwegians’ social media engagement for helping refugees in Norway in 2015, and how this was related to other acts and forms of help. I argue for and utilize a social and practice oriented media-perspective in which I conceptualize social media as practice and connected to other forms of practice in the social space. I find that social media, Facebook in particular, was part of disseminating attention and engagement for helping refugees rapidly all over Norway. As such, Facebook manifested itself as an infrastructure for the mobilization and organizing of volunteer contributions during the refugee situation. However, the scope of social media-assisted volunteer contributions was relatively small compared to the contributions through established voluntary organizations. Likewise, the established media-channels were also more important than social media for the spread of information on how to contribute. Based on this study, I claim that social media as an infrastructure for the mobilization and organizing of volunteer contributions serves a supplemental, albeit important function compared to established infrastructures. Social media supplement the established media and voluntary organizations by increasing the speed and geographical scope of mobilizing and organizing collective action.
Året 2015 var et år der flyktningstrømmen til Europa og konsekvensene av den både umiddelbart og på lengre sikt fikk stor oppmerksomhet, også i Norge.
Som undersøkt i kapittel 5 ble storparten av hjelpebidragene i flyktningsituasjonen utført gjennom tradisjonelle frivillige organisasjoner, mens rundt 20 prosent av hjelpebidragene ble utført i regi av nyopprettede initiativ eller organisert på egen hånd eller i lag med kjente. Samtidig, og som undersøkt i kapittel 6, hadde sosiale medier en helt sentral rolle i flere av de nyopprettede Refugees Welcome-initiativene. Disse nye initiativene fikk også mye medieoppmerksomhet og ble for eksempel nevnt i over 1200 medieoppslag (på nett og papir) mellom august og desember 2015 (A-tekst/Retriever). Basert på data fra Facebook og fra en befolkningssurvey skal jeg i dette kapitlet undersøke nærmere de hjelpebidragene som ble etablert og utviklet gjennom sosiale medier, og hvordan disse bidragene var knyttet til andre former for bistand til flyktningene. Jeg ønsker her å undersøke hvordan hjelpeengasjement gjennom sosiale medier var koblet sammen med andre former for hjelpeengasjement. Som et teoretisk perspektiv for analysene vil jeg dra nytte av og argumentere for et sosialt og praksisorientert medieperspektiv (
Videre i kapitlet vil jeg først kort diskutere begrepene samfunnsengasjement og frivillig arbeid, og relevante kjennetegn ved sosiale medier og hvilke implikasjoner de potensielt kan ha for mobilisering og organisering av samfunnsengasjement. Jeg vil så gjøre rede for og argumentere for bruken av det sosiale og praksisorienterte perspektivet på medier for undersøkelser av samfunnsmessige implikasjoner av sosiale medier. Datagrunnlag og metoder blir så skildret og diskutert før jeg legger frem analysen og tolkninger av datagrunnlaget. Jeg avslutter kapitlet med en diskusjon av funnene og hva de kan tilføre av mer generell kunnskap om funksjonene og konsekvensene av sosiale medier for mobilisering og organisering av samfunnsengasjement.
Som sosialt fenomen i en vestlig kontekst blir samfunnsengasjement gjerne forstått i lys av to sentrale dimensjoner:
Begrepet sosiale medier blir gjerne brukt som et samlebegrep for ulike typer nettsider som i en eller annen form involverer brukere med egne profiler som er knyttet til hverandre i et digitalt nettverk (
Generelt er det også mange studier som finner en positiv sammenheng mellom bruk av sosiale medier og ikke-digitale former for samfunnsengasjement (de Zuniga et al., 2009, 2010;
Videre er det her også et viktig poeng å ha med seg at det er forskjeller på de innebygde potensialene i medieteknologier og hvordan de faktisk blir brukt av mennesker. Når man skal undersøke de samfunnsmessige konsekvensene av ny medieteknologi, vil det fra et sosialkonstruktivistisk perspektiv være viktig å kunne ta hensyn til sosial kontekst (
For å ta hensyn til sosial kontekst for teknologi og mediebruk vil jeg i det følgende argumentere for et mediesosiologisk og praksisorientert medieperspektiv (
Ifølge Couldry handler mediesosiologi om «… the specific regularities in our actions related to media and the regularities of context and resources that make certain types of media-related actions possible or impossible, likely or unlikely» (
For nettopp å undersøke hvilke sosiale medier-baserte hjelpebidrag som ble utviklet under flyktningsituasjonen i Norge i 2015, og hvordan disse var knyttet til andre engasjementsformer, skal jeg derfor studere utbredelsen av hjelpegrupper for flyktninger på Facebook, både i omfang, over tid og geografisk. Deretter vil jeg undersøke og diskutere utbredelsen av disse hjelpegruppene opp mot gruppenes koblinger til etablerte organisasjoner og til nordmenns hjelpebidrag under flyktningsituasjonen mer generelt. Før jeg begynner på den empiriske analysen, skal jeg først gjøre rede for datagrunnlaget og metodene for datainnsamling og analyser.
Metodisk har jeg i denne studien brukt en kvantitativ tilnærming, der jeg har søkt å registrere og analysere omfanget av det sosiale fenomenet som er i fokus. Mer konkret innebar dette opptellinger av uttrykk for menneskelig hjelpepraksis i forbindelse med flyktningsituasjonen i 2015, både gjennom sosiale medier og ellers. Det man tjener på å utvikle slik breddekunnskap, kan hevdes å gå på bekostning av dybdekunnskap og kvalitative forståelser av meninger, handlinger og intensjoner omkring slike hjelpepraksiser. Jeg vil her understreke behovet for kvantitative studier på dette feltet for å søke å avdekke mer generelle tendenser, utbredelse og eventuelle sammenhenger. Kumulativt vil denne studien sammen med andre studier av flyktningengasjement og andre metodiske tilnærminger (se f.eks. kapittel 5 og 6 i denne boken, eller
I denne studien har jeg hovedsakelig brukt to datakilder: registreringer av hjelpegrupper på Facebook og utvalgte kjennetegn ved disse gruppene, og spørreskjemadata (individ) fra Norsk medborgerpanel om frivillige hjelpebidrag under flyktningsituasjonen. Siden Facebook er det mest brukte sosiale mediet i Norge, med 72 prosent av internettbefolkningen
Ved innsamling av samfunnsvitenskapelig forskningsdata fra internett og sosiale medier er det flere forskningsetiske hensyn å ta, for eksempel når det gjelder samtykke, personvern og privatlivets rett. Et sentralt spørsmål er for eksempel i hvilken grad informasjon fra nettsider og sosiale medier er offentlig eller privat. I juridisk forstand vil samlinger av mer enn 20–30 personer i et nettforum eller en Facebook-gruppe kunne defineres som et offentlig rom, og ytringer i slike rom vil derfor være offentlige.
Den andre datakilden er undersøkelsen fra Norsk medborgerpanel i mars 2016 (som også er grunnlag for kapittel 5) blant 460 tilfeldig rekrutterte nordmenn mellom 18 og 95 år om frivillig engasjement under flyktningsituasjonen i 2015.
For å svare på første delen av problemstillingen – om hvilke sosiale medier-baserte hjelpebidrag som vokste frem under flyktningsituasjonen, har jeg kartlagt fremveksten av hjelpegrupper på Facebook i løpet av 2015. I denne kartleggingen fant jeg frem til 147 grupper som ble opprettet i løpet av 2015, og som hadde som formål å hjelpe flyktninger som kom til Norge (se
Det må likevel understrekes at medlemskap i slike grupper ikke nødvendigvis innebærer at man er aktiv, følger med på det skjer i gruppene, eller får informasjon fra gruppene automatisk. En analyse av de gruppene som var åpne (46 stk.), ved hjelp av analyseverktøyet sociograph.io viste for eksempel at aktivitetsgraden var større i store grupper, men at den ikke var direkte proporsjonal med gruppestørrelsen, samt at aktivitetsomfanget var avhengig av type aktivitet der de aktivitetsformene som krever minst innsats, var størst i omfang, her i form av «likes». Aktivitetene i
Facebook-dataene viser videre at det bare var et fåtall grupper som hadde svært mange medlemmer. De tre nevnte gruppene var de eneste som hadde over 10 000 medlemmer. Fem grupper hadde mellom 5 000 og 10 000 medlemmer, mens hele 86 grupper hadde mellom 100 og 5 000 medlemmer. 51 hadde under 100 medlemmer. Størrelsen på gruppene kan vi trolig knytte til deres geografiske og befolkningsmessige nedslagsfelt, der RWTN-gruppen og Dråpen i havet er nasjonale i omfang, og til at Oslo er den største byen i Norge. De mellomstore gruppene var gjerne knyttet til regioner og mindre byer, mens de mindre gruppene var knyttet til mindre tettsteder og små lokale initiativ.
I de ulike Facebook-gruppene fant jeg så frem til dato for oppretting. På bakgrunn av denne informasjonen har jeg laget en tidslinje for fremveksten og utviklingen av Facebook-engasjementet i Norge. Som vi ser i
Når vi undersøker den geografiske spredningen av Refugees Welcome-gruppene enda mer i detalj (av de 147 som kunne plasseres ved hjelp av tilgjengelig informasjon), ser vi at 39 prosent av dem var plasserte på Østlandet (56 stk.), 17 prosent på Vestlandet (24 stk.), 11 prosent i Nord-Norge (16 stk.), 10 prosent i Trøndelag (14 stk.) og 8 prosent på Sørlandet (12 stk.). Den store mengden av hjelpegrupper på Østlandet kan trolig forklares med en større tilkomst av flyktninger i denne regionen. Men selv om konsentrasjonen av hjelpegrupper var tettest på Østlandet, var det likevel Nordland fylke som hadde flest grupper (13 stk.) om vi ser
Det ser altså ut til at etablerte kommunegrenser utgjorde en naturlig avgrensning for organisering og mobilisering av det sosiale medier- initierte flyktningengasjementet. Selv om mobilisering gjennom sosiale medier i prinsippet er mindre avhengig av geografi og kommunegrenser, var det kommuner som fikk ansvar for å ta imot flyktninger, og
Analysene viser her at sosiale medier var med på å spre oppmerksomhet og engasjement for flyktninger over store geografiske avstander i Norge på relativt kort tid. Dette illustrerer hvordan sosiale medier utgjør en ny infrastruktur for mobilisering og organisering av frivillig hjelp og bistand på relativt kort tid og utenom etablerte organisasjons- og mediestrukturer. Samtidig er engasjement ofte lokalt basert og blir initiert når det oppstår hjelpebehov lokalt i norske kommuner.
Som dokumentert av Audun Fladmoe i kapittel 5, viser data fra Medborgerpanelet at om lag en av tre nordmenn (34 prosent) bidro i form av donasjoner av penger, mat, klær eller utstyr (31 prosent), eller i form av frivillig innsats (8 prosent). Videre bidro 11 prosent av disse gjennom et nytt initiativ eller en organisasjon, slik Refugees Welcome er et eksempel på, mens storparten (57 prosent) bidro gjennom en tradisjonell frivillig organisasjon. Hjelpebidragene gjennom de nyopprettede initiativene var altså i mindretall sammenlignet med bidrag gjennom mer tradisjonelle kanaler.
For å undersøke i hvilken grad hjelpebidragene i de nye initiativene hadde sammenheng med andre hjelpepraksiser, eller om de var fraskilte, har jeg undersøkt om de ulike hjelpepraksisene ble gjort i kombinasjoner med hverandre. Her viser data (
Som jeg har diskutert ovenfor, kan handlinger og praksisformer i sosiale medier spre seg raskt og langt på grunn av nettverksstrukturen, og derigjennom spre informasjon og potensielt mobilisere til handling. Sosiale medier kan på denne måten ha viktige funksjoner som informasjons- og mobiliseringskanaler for handling. Dette vises også i data fra Medborgerpanelet (
Når vi analyserer surveydata om den norske hjelpeinnsatsen under flyktningsituasjonen, ser vi altså her at sosiale medier supplerer tradisjonelle kanaler for informasjon om mulighet for hjelpebidrag til flyktninger, i særlig grad for de som bidro gjennom nye sosiale medier-baserte initiativ. Men vi ser likevel at sosiale medier plasserer seg bak de mer tradisjonelle kanalene i omfang totalt sett. Også som mobilisatorer for hjelpebidrag gjennom direkte invitasjoner var det de frivillige organisasjonene som dominerte, mens Facebook-grupper stod for et mindretall av de mobiliserte bidragene. Her viser også Fladmoe (se kapittel 5) at et stort flertall av de frivillige under flyktningsituasjonen var knyttet til frivillige organisasjoner fra før gjennom frivillig arbeid. Dette tyder på at etablerte frivillige organisasjoner med større hell kan mobiliseres til hjelpebidrag gjennom egne nettverk av frivillige og medlemmer, mens invitasjoner til hjelpebidrag gjennom Facebook-grupper har et mye mindre omfang på tross av den store og raske utbredelsen som Facebook-engasjementet
Ut fra medieoppmerksomheten som de nye sosiale medier-baserte hjelpeinitiativene for flyktningene fikk i 2015, kunne man få inntrykk av at det var særlig takket være Facebook at mange bidro som frivillige eller med donasjoner. I litteraturen omkring sosiale medier og samfunnsengasjement har det blitt hevdet at sosiale medier, med sitt mangfold av handlingsmuligheter (
Med et mediepraksisperspektiv på sosiale medier og med data på både Facebook-engasjement og generelt frivillig engasjement har jeg undersøkt fremveksten av sosiale medie-baserte hjelpebidrag som vokste frem under flyktningsituasjonen i 2015, og hvordan disse var knyttet til andre engasjementsformer. Mine analyser av data om hjelpegrupper på Facebook viser her at Facebook var med på å spre oppmerksomhet og engasjement for flyktningene over hele Norge på relativt kort tid. Mange hjelpegrupper ble opprettet for å bistå flyktninger, flere av dem med svært mange medlemmer, og hjelpegruppene var ofte rettet inn mot kommuner som fokusområde for hjelpebidragene. Facebook utgjorde med dette en egen infrastruktur for mobilisering og organisering av frivillig hjelp og bistand under flyktningsituasjonen. I disse gruppene var en ikke avhengig av etablerte organisasjonsstrukturer eller andre mediekanaler for å mobilisere engasjement. Enkeltindivider eller uformelle grupper kunne her raskt mobilisere til handling. På denne måten har sosiale medier desentralisert evnen til å mobilisere og organisere kollektiv handling.
Dette betyr ikke at omfanget av og innsatsen i de nye sosiale medier-baserte initiativene ikke var viktige. Tvert imot fungerte de som viktige supplement til de eksisterende strukturene, der de i særlig grad kunne bidra med hurtig, fleksibel og langtrekkende mobilisering av engasjement. Som vi kan lese av intervjustudien til Synne Sætrang i kapittel 6, ble for eksempel dette trukket frem som sentrale elementer blant initiativtakerne og frivillige i Refugees Welcome to Norway, der sosiale medier gav mulighet til å mobilisere hjelp raskt til flyktningene i den raskt oppståtte situasjonen ved Politiets utlendingsenhet på Tøyen i august 2015. Når man her ser ulike studier med ulike tilnærminger og ulike datakilder i sammenheng, får man et mer utfyllende og nyansert bilde av implikasjonene av sosiale medier under flyktningsituasjonen.
Metode-, data- og studiemangfold vil jeg også hevde er fordelaktige strategier mer generelt for å forstå de samfunnsmessige implikasjonene av sosiale medier og for mobilisering og organisering av samfunnsengasjement. Min egen og andre studier av flyktningengasjementet i 2015 støtter her tidligere forskning, som finner at sosiale medier fungerer som viktige supplement til, men ikke som direkte overtagere for etablerte
I andre samfunn som har andre tradisjoner, strukturer og institusjonell sammensetning i mediesfæren og i frivillig sektor, kan dette selvsagt fortone seg annerledes, og sosiale medier kan ha andre funksjoner og effekter. Nettopp av den grunn er det derfor viktig å kunne studere effekter av medier og mediepraksiser empirisk i den samfunnskonteksten de blir brukt og utøvd i, og i sammenheng med omliggende strukturer, kulturer og praksiser.
I løpet av året kom i overkant av en million flyktninger over Middelhavet til Europa
I det følgende brukes betegnelsen «grupper» for disse facebookgruppene/sidene.
Jf. lov om endringer i straffeloven 1902 mv. (offentlig sted, offentlig handling m.m.):
Undersøkelsen ble finansiert av Universitetet i Bergen (UiB) og Uni Research Rokkansenteret. Data er gitt av UiB, gjort tilgjengelig av Ideas2Evidence, og distribuert av Norsk senter for forskningsdata (NSD). Verken UiB, Uni Research Rokkansenteret eller NSD er ansvarlige for den analysen/tolkingen av data som er presentert her.
Det var også to grupper med navnet Refugees Welcome to Norway. Den ene var den største gruppen, mens den andre hadde om lag 4500 medlemmer.
In this chapter I explore how collective action is initiated, mobilized and organized in light of trends of more individualized and reflexive forms of volunteering in Norway. By conducting a qualitative case-study of the climate-based Transition-initiative in Bergen, Norway, I have illustrated how general trends in volunteering are manifested on the local level, shaped by institutionalized frames of action, but also open for interpretative flexibility. Adaptation to reflexive and self-oriented volunteers in Transition entailed a decentralized, informal, flexible, network- and neighborhood-based mode of organizing collective action, focusing on the volunteers’ and participants’ personal interests and resources and the surrounding social and physical infrastructure. A prerequisite behind this organizational form were paid positions for coordinating, administrating and “nudging” volunteers and their activities to fit the organization’s objective. A certain degree of formalization and institutionalization due to organizational growth has also been necessary over the course of the years. Contradicting expectations from the theory of reflexive volunteering of attenuated organizational identities and social bonds in organizations, the Transition-initiative indicated the opposite, aiming at building a community-based organization. Albeit being locally focused, the initiative was inspired by global issues and is also connected to the international Transition movement, and is also a political actor on the national level. In order to analytically describe the Transition-initiative I propose the concept of reflexive institutionalization, referring to an organizational adaptation to reflexive forms of volunteering simultaneous to an inevitable process of institutionalizing some form of organizational structure if a sustainable (network-) organization is to be built.
Med utgangspunkt i samfunnsendringer knyttet til de overordnede prosessene globalisering, digitalisering og individualisering som er i fokus i denne boken, er det interessant å undersøke hvordan dette har fått konsekvenser for måten norsk kollektivt engasjement på grasrota kan oppstå og utvikles på. Hvilken innvirkning og konkrete uttrykk kan de større endringsprosessene få for hvordan nordmenn engasjeres og organiseres til kollektiv handling på? Ved hjelp av en studie av grasrotbevegelsen Bærekraftige liv i Bergen skal jeg i dette kapitlet gi noen illustrasjoner på hvordan grasrotmobilisering og organisering kan manifestere seg på lokalt nivå. Hovedproblemstillingen er hvordan kollektiv handling oppstår, mobiliseres og organiseres lokalt i lys av endrings- og utviklingstrekk i norsk frivillighet og i særlig grad knyttet opp mot såkalt individualiserte og refleksive former for frivillig engasjement. Ser vi en fremvekst av helt nye former for organisering av kollektiv handling i Norge, eller institusjonaliseres nytt engasjement inn i etablerte strukturer, logikker og tradisjoner for frivillig engasjement? Som et svar på dette spørsmålet avslutter jeg kapitlet med et fremlegg og diskusjon av begrepet
Som drøftet i innledningskapitlet i denne boken blir det moderne vestlige samfunn ofte beskrevet som å være i en stadig globaliserings-, individualiserings- og digitaliseringsprosess. På denne måten kan globale tema og hendelser, individsentrerte verdier og valgfrihet samt digital kommunikasjonsteknologi påvirke motivasjon for deltakelse i og evner til å mobilisere og organisere kollektiv handling. Et perspektiv på hvordan globale endringsprosesser har påvirket frivillig engasjement, uttrykkes blant annet gjennom begrepet og teorien om «refleksiv frivillighet» (
Ifølge teorien om refleksiv frivillighet vil dagens frivillige oftere søke seg til mer uformelle, selv-organiserte, desentraliserte og prosjektbaserte initiativ, ofte på grasrotnivået med få eller ingen tilknytninger til høyere organisasjonsnivå. Utviklingen i digital kommunikasjonsteknologi har i stor grad muliggjort mer selv-organiserte og desentraliserte initiativ og organisasjonsstrukturer. I organisasjonsteorien kan dette også fanges inn under begrepet «nettverksorganisering» (
Fra tidligere empirisk forskning i Norge har vi sett en del utviklingstrekk som kan peke i retning av mer refleksiv og individualisert frivillighet også i Norge (
Selv om det gjennom mange års forskning har blitt pekt på endringer i sivil- og organisasjonssamfunnet i Norge (
For eksempel ble de nye sosiale bevegelsene fra 1960- og 70-tallet, inkludert miljøbevegelsen, sett på som iboende anti-byråkratiske og anti-hierarkiske – selve antitesen til institusjonaliserte organisasjoner (Melucci, 1985; Offe, 1985; Touraine, 1981). Likevel ser de samme sosiale bevegelsene ut til å ha blitt institusjonaliserte, inkorporerte og til og med koopterte av det etablerte styringssystemet (Eder, 1996; Giugni & Passy, 1998; Hajer, 1995; Jamison, 1996; Meyer & Tarrow, 1998; Rucht et al., 1997; Seippel, 2001). Studier av nyere sosiale bevegelser, for eksempel bevegelsen for globalisering nedenfra (
Med bakgrunn i de nevnte teoretiske perspektiver og begreper, samt empiriske observasjoner av endring og stabilitet i norsk organisasjonsliv, skal jeg videre beskrive og analysere fremveksten og utviklingen av det frivillige grasrotinitiativet i Bergen. Denne casen er ment å illustrere hvordan nytt lokalt engasjement og kollektiv handling kan oppstå, mobiliseres og organiseres i dag, i lys av teori om samfunns- og frivillighetsendringer, og å illustrere hvilke utfordringer som kan oppstå i møtene mellom praksis og motivasjon på individnivå og rutiner og strukturer på organisasjonsnivå. Vi skal her se hvordan nytt frivillig engasjement kan vokse frem og organiseres, og hvordan etablerte strukturer og praksiser samt endringstendenser i norsk frivillighet påvirker utviklingen. Før analysen vil jeg først gi en redegjørelse for det empiriske datagrunnlaget som ligger til grunn for analysen og for de metoder som er brukt i datainnsamlingen og i analysen.
Datagrunnlaget for kapitlet er en kvalitativ studie av det frivillige initiativet Bærekraftige liv i Bergen, en bevegelse som ønsker å utvikle bærekraftige lokalmiljø, naturvennlige handlinger og gode fellesskapsløsninger i møte med klimautfordringer. Jeg har her utført kvalitative forskningsintervjuer (
Intervjuene og studien ble utført over fire år. I 2012 intervjuet jeg de tre opprinnelige initiativtakerne bak Bærekraftige liv, og fulgte opp med
I analysen av datamaterialet gjorde jeg flere tematiske gjennomlesninger av transkripsjonene, der sentrale utsagn om viktige tema ble plassert i egne kategorier. Her utviklet jeg blant annet en tidslinje for fremveksten av Bærekraftige liv, der viktige utviklingstrekk som vekst i aktiviteter, grupper, hendelser og finansiering ble sortert kronologisk. Et sentralt formål har vært å kunne gi fyldige beskrivelser av utviklingen av Bærekraftige liv og å få frem de involvertes perspektiv på egne organisasjonsaktiviteter, handlinger, vurderinger og strategier. Informantene i prosjektet er anonymisert i teksten, men kan likevel identifiseres gjennom sine roller i Bærekraftige liv. Dette har informantene blitt informert om og har samtykket til. Prosjektet ble meldt inn til Norsk senter for forskningsdata (NSD).
Bærekraftige liv (BL) ble startet av tre naboer på Landås i Bergen i 2008 for å igangsette lokale tiltak mot klimautfordringene, globalt og i Norge. Målet til Bærekraftige liv var å få til noe i handlingsrommet mellom
Det første arrangementet i initiativet var en filmvisning om bærekraftig utvikling, våren 2008. Oppmøtet på filmvisningen var begrenset, men på det andre arrangementet, et matlagingskurs påfølgende høst, deltok 90 personer, og flere nye kontakter ble etablert. Etter hvert, særlig etter en rekke av juleverkstedkvelder som ble initiert og arrangert av et ektepar i nabolaget mot slutten av 2009, tok nettverket av engasjerte personer til å vokse. Nye temagrupper ble initiert av de tre initiativtakerne, men også av de ny-engasjerte i nabolaget med utgangspunkt i deres egne personlige interesser.
Det har etter hvert oppstått et mangfold av aktiviteter under Bærekraftige liv. Disse handler blant annet om aktiviteter som temakvelder der man samler folk rundt et klimarelatert tema, gjerne med et foredrag eller en film og en diskusjon. En annen aktivitetstype er de mer praktiske aktivitetene, for eksempel vedhogst i nabolaget, parselldyrking, sykkelreparasjon og kurs i partering av lam. En tredje kategori handler mer om utvikling og planlegging av større prosjekter, som for eksempel å gjøre husene i nabolaget mer energieffektive eller å tenke ut nye transportløsninger. I denne kategorien kan man også plassere Matkollektivet, et lokalmat-distribusjonsprosjekt som kobler kunder direkte til lokale matprodusenter. Et annet prosjekt var planen om et nasjonalt kompetansesenter for lokalt klimaengasjement og lokal matproduksjon – en arena fylt med aktiviteter for lokalsamfunnet, byen og regionen: Lystgården. Initiativtakerne så her for seg å opprette en slags grønn frivillighetssentral som skulle samle kompetanse om oppstart av BL-initiativ og om bærekraftig lokalsamfunnsutvikling. I 2012 og 2013 ble også Landåskonferansen arrangert for å utvikle og gi innspill til en ny kommuneplan i Bergen. Her
Per 2015 kunne man telle omkring 20 temagrupper på Landås, som hver hadde sine ledere. Gruppene var i stor grad selvgående med ulik grad av aktivitet, og til sammen talte de omkring 70 aktive deltakere. Bærekraftige liv på Landås oppdaget og ble også etter hvert med i den globale Transition-Towns bevegelsen, som de delte mange av målsettingene og kjennetegn med.
I initiativet på Landås hadde alt engasjement, arbeid og praktiske aktiviteter frem til 2010 vært gjort på frivillig basis, der de tre initiativtakerne fordelte oppgaver seg imellom og var likestilte med tanke på ansvar og ledelse. Etter hvert som flere ble engasjert og satte i gang aktiviteter, fikk de tre en mer administrativ rolle. En fjerde person ble også knyttet til det mer langsiktige og administrative arbeidet, spesielt med tanke på utvikling av web-løsninger. I 2012 fikk en av initiativtakerne også kontorplass ved Impact Hub Bergen, et kontorfellesskap for sosiale entreprenører på Bryggen i Bergen. Initiativet på Landås ble flere ganger tildelt prosjektmidler fra ulike offentlige etater og private aktører som så den potensielle samfunns- og miljøverdien de utgjorde. Basert på disse midlene ble det etter hvert opprettet to lønnede (deltid) prosjektstillinger i initiativet.
Fra å ha vært en idé og en sped begynnelse i 2008 hadde Bærekraftige liv i årene som fulgte, vokst til et stort og mangefasettert nettverk av aktive, grupper og aktiviteter. Selv om noe av det administrative arbeidet rundt aktivitetene etter hvert ble mer formalisert, var målet fortsatt at
Det er en flat struktur, og vi har ventet, vi har hele veien tenkt at det som dreper ethvert gøy initiativ er at det blir dritkjedelig å ha den rollen som administrator, den som er nødt til å kalle inn til de styremøtene og så er det nesten ingen som kommer. Altså, folk syns aktiviteten er gøy, men det er utrolig kjedelig å være en sånn tradisjonell organisasjon. Så vi har bare ikke forholdt oss til et sånt organisasjonskart i det hele tatt. Vi har bare sagt at hvis du har lyst å lage et juleverksted, vær så god. Du får ingen andre oppgaver, du får ingen andre verv, ingen andre forpliktelser, bare lag juleverkstedet og hvis du har lyst å lage noe, hvis du er interessert i og engasjert i bolig og energi, ja supert, bli med i bolig og energi gruppen, det er bare det du gjør. Gjør det du syns er gøy. Og så til sammen så popper det jo opp utrolig mye. […] Jeg tror det i hvert fall er viktig, hvis jeg kjenner på mine egne, alle snakker om tidsklemme og hvor lite tid de har og hvor mye aktiviteter og hvor fullt alt er, og det som jeg er helt hellig overbevist om er at vi får jo ingen til å gidde å gå inn i enda et verv som føles litt kjipt. Det er jo litt «takk skal du ha liksom». Men hvis jeg får lov å gjøre noe der jeg henter energi tilbake, noe jeg syns er gøy, så selvfølgelig, det er jo derfor du får jo bare pluss tilbake, pluss at du blir invitert på gøye fester med naboene, det er jo supert det. (Initiativtaker 1, BL Landås, 2012)
På tross av «organisasjonsangst» og at de ville holde tilbake formaliseringen av organisasjonen så tilknytningen mellom BL Landås og de aktive
Organiseringsform har vi diskutert lenge, enten en lokal forening eller et samvirkeforetak, det er det vi snakker om nå. Det kommer litt an på hvordan vi sorterer de forskjellige greiene. Målet må jo være at alle initiativene skal klare seg selv økonomisk, ikke nødvendigvis være avhengig av masse offentlig støtte hele tiden, og da må vi jo først få til det på Landås for å vise at det funker. Og da må vi ha en type foretaksmodell, som kan ha inntekter inn i, medlemskap av noe slag. (Initiativtaker 2, BL Landås, 2012)
En utfordring for en mangefasettert organisasjon som Bærekraftige liv er å finne riktig organisasjonsform, noe som igjen påvirker hvilket juridisk rammeverk man må forholde seg til, hvilke rammevilkår man har, og hvilke muligheter man har for økonomisk støtte og for type styringsstruktur. Med kombinasjonen av lokalt foreningsliv, økonomisk virksomhet, samfunnsopplysning, flere enheter og grupper, ulike organisasjonsnivå og ulik grad av formalisering utviklet det seg et behov for å klargjøre hvilke organisasjonsform(er) som ville være riktig. Samtidig gjorde veksten i aktiviteter og i nettverket nasjonalt at det ble behov for et mer overordnet nasjonalt organisasjonsnivå.
Fra å ha hatt prosjektstillinger og all økonomi i BL Landås håndtert av arbeidsgiveren
[…] nå har vi jo laget foreningen, men det er jo mange strukturer vi må rydde opp i her nå, vi har jo ikke vært opptatt av det her i det hele tatt, så nå vi har hele tiden tunga rett i munnen når vi snakker om Landås eller om Norge. Så det vi ser for oss er at den foreningen vi har starta, den blir antagelig Landås foreningen, så må vi lage noe som er hakket over som blir liksom sånn Bærekraftige liv Norge, kraftsenteret på en måte. Men det vi nå har tatt første steget på er ha laget Samvirket fordi vi ser at Matkollektivet kommer opp som en rakett, og der ble det moms og hele sulamitten ikke sant, så der måtte vi gjøre noe raskt, så da tenkte vi at ok, vi oppretter samvirket, og innen samvirket kan det være mange ting, så alle kanskje de tinga som kommer som handler om penger da, kanskje de kan settes inn der. Og vi har jo fått forespørsel om vi vil drive med el-sykler og det er flere ting som kommer opp ikke sant, så det blir litt sånn småprosjekter som handler om penger kan vi da putte inn der. Men når det gjelder hvordan få Bærekraftige liv Norge inn i det, det har vi ikke helt landa helt på, om det skal være inne i den samvirke biten eller om det blir en annen greie, men det vi ser er at vi må, vi trenger nå et overstrukturelt nivå, et nivå over Landås som er med og er en hub for alle sammen, og det er det vi ser for oss skal være på Lystgården. Og der kan jo … (initiativtaker 1) … tenke seg å jobbe, og det er det også vi har spurt klima- og miljøministeren om, når hun var på besøk. Vi spurte om midler til en slik pilotfase der vi prøver ut det, pluss å være en grønn frivillighetssentral, for å teste. Så det skal vi følge opp. Men vi tenker at det er, det nasjonale nivå der må staten komme inn og være med å gi penger, og der ser vi faktisk for oss at der kan vi være tre stillinger og full pakke med å gjøre ting. (Initiativtaker 3, BL Landås, 2014)
Under oppstarten ble det geografiske området for initiativet definert til å være den lokale skolekretsen. Tanken var at for å skape engasjement og lyst til å være med og å bidra i Norge i dag, er det viktig å starte lokalt. De så den geografiske avgrensingen rundt skolekrets og lokalmiljø som
Det som er spesielt for oss er at vi holder det så veldig ned på sånn skolekretsnivå, at vi ikke lager Bærekraftige liv Bergen. Vi har en klar idé om at i Norge forholder vi oss til skolekretsen som vårt lokalmiljø. Det er der vi har loppemarked og dugnad og går på 17. mai. Veldig mange spiller fotball og i korps og det er utrolig mye som er organisert rundt skolekretser. Og da har vi vel tenkt at en bi-effekt, en sosial «boost», som du får i nettverket, at folk sakte, men sikkert føler at dette er en invitasjon som gjelder meg – at den effekten oppnår du fortere når det er i ditt område. Og siden vår målgruppe er alle, og ikke de som allerede er interessert, så er det veldig viktig, vi har så mange ting vi må utfordre i kampen for et mer bærekraftig samfunn at vi kan ikke gidde å ta kampen om hvor vi føler oss trygge og hører hjemme. Da får vi bare spille på lag med det. Så da er vi der vi er. (Initiativtaker 1, BL Landås, 2012)
Initiativet på Landås fungerte mye som en modell for hvordan nye BL- initiativ kunne se ut, og initiativtakerne fra Landås reiste gjerne rundt til slike nystartede initiativ for å holde inspirasjonsforedrag på oppstartsmøter. De nye gruppene startet på denne måten ikke på bar bakke. Men samtidig som BL Landås var en sentral inspirasjonsmodell, ble det lagt vekt på at nye initiativ ikke på noen måte skulle være underlagt en Bærekraftige liv-organisasjon eller et sett med regler. Med unntak av invitasjon til noen felles møter i året blant alle kjernegruppene i de ulike nabolagene i Bergen, la BL Landås seg mindre opp i den videre utviklingen av nye initiativ. Så lenge initiativene forstod de to grunnpilarene 1) å øke livskvaliteten og 2) minske det økologiske fotavtrykket, så ville de kunne høre inn under Bærekraftige liv. Det skulle nemlig være opp til de nye nabolagene å selv utforme initiativene slik at de ble tilpasset det lokale området og de ønskene og behovene som lå der.
Ulike nabolag varierer for eksempel etter befolkningssammensetning basert på etnisitet og sosioøkonomisk status. Brobygging mellom ulike typer mennesker og motivasjon for engasjement vil derfor kunne ha ulike forutsetninger i ulike bydeler, og potensialene for å nå målene i Bærekraftige liv vil derfor også være ulik fra bydel til bydel og sted til sted. Organiseringsform og aktivitetstyper skulle dermed tilpasses det lokale
Vi har en del ting vi ønsker å ta tak i her. Det er veldig sånn sammensatt befolkningsgruppe her oppe, og det ser jo jeg som veldig positivt, det er et spennende utgangspunkt fordi det kan komme så mye forskjellig ut av det, så vi håper jo å nå mye bredere ut enn vi gjør nå. […] Jeg syns befolkningsmessig så er det veldig spennende her. Det er ganske mange her som lever med litt stram økonomi, så det tenker jeg egentlig kan være en fordel for å få opp engasjement, på grunn av at du kan faktisk spare ganske mye på å leve mer i takt med miljøet. Hvis du begynner og bare oppdager den muligheten til å faktisk dyrke litte grann selv og la ting få et lengre liv, at ikke alt nødvendigvis må kjøpes nytt og du kan bytte på ting. Hvis vi får opp de strukturene der, at vi får opp et byttemarked som blir gående, hvis vi får en kultur på å dele, at sykler og ski blir fordelt videre til andre i nabolaget, så er det ganske mange som kan spare penger på det å være involvert. Så jeg tenker jo der at, det er spennende ting. (Initiativtaker, BL Løvstakken, 2014)
BL Løvstakken ble også raskere formalisert enn BL Landås, gjennom etablering som formell frivillig organisasjon og et styre, nedskrevne vedtekter, årsmøte, regnskap og møtebøker. Denne formaliseringen ble gjort for å gjøre det lettere å søke om offentlig økonomisk støtte. Likevel var også ønsket her at organisasjonen skulle være flatest mulig, og at ting ikke nødvendigvis skulle måtte gå igjennom styret. Noe annet som skilte BL Løvstakken fra BL Landås, var etableringen av et fysisk møtelokale midt i kjerneområdet til initiativet. Møtelokalet «Lokalt» ble et møtepunkt for BL Løvstakken, men også brukt til møter for kjernegruppene i hele Bærekraftige liv i Bergen. Finansieringen av leien av lokalet var i starten en felles kronerulling blant de aktive, samt noen inntekter fra utleie av lokalet
Et tredje initiativ, BL Hellemyren, ble startet i mai 2014, i en bydel med bedre økonomiske kår og mer homogen befolkning enn i Løvstakken. Dette gav grunnlag for litt andre motivasjoner og forutsetninger for aktiviteter, for eksempel med tanke på å arrangere en byttedag:
[…] i ytre Sandviken der har vi litt mer, hva skal jeg si, vi har jo blokker, vi har forskjellige mennesker der også, men det er nok helt klart mye mindre mangfoldig sånn sett. Litt mer velstand. Jeg opplever ikke det når jeg bor der selv, men jeg tror det påvirker litt hva slags aktiviteter man får til, hva det er folk er interessert i. Det er jo så høy materiell velstand, så byttegruppe kom opp ganske raskt ikke sant. For folk har så mye ting de vil kvitte seg med uten å kaste det, kvitte seg med ting på en måte så de ikke får dårlig samvittighet. (Initiativtaker, BL Hellemyren, 2015)
Når det gjelder formaliseringen av BL Hellemyren, så hadde initiativtakeren en klar oppfatning om at folk generelt er litt redde for formalisering og administrasjon, og at man heller vil ha ting enkelt. BL Hellemyren ville heller satse på å få aktiviteter opp å gå, og så eventuelt formalisere og registrere seg som frivillig organisasjon om det ble nødvendig, for eksempel for å kunne søke om penger. Ifølge initiativtakeren var potensialet likevel stort for å få til et aktivt BL-initiativ i dette nabolaget på grunn av en ressurssterk befolkning, utdanningsmessig, økonomisk og sosialt, og der mange var svært aktive i for eksempel FAU, i skolekorpset og i idrettslaget.
For eksempel FAU på Hellen skole er jo helt sånn der, det er jo foreldre som har slike superkrefter, som har fem barn og som er engasjert i korpset, FAU, alt som går an å engasjere seg i, går fremst i 17. maitoget, buekorpset, alt, skjønner du. Det er en sånn type superforeldre. […] Det har jeg tenkt hele tiden, at vi har så ressurssterke foreldre som kan bidra og få ting til. (Initiativtaker, BL Hellemyren, 2015)
Samtidig måtte man også her passe på å ikke lage for mye organisering og administrasjon, siden mange av de som ville delta, allerede var engasjerte i flere andre frivillige organisasjoner og ville ha begrenset med tid. En
Det er litt om å gjøre å treffe de på en måte som gjør at de føler de kan identifisere seg, og da er vi litt tilbake igjen til at vi må være litt forsiktige med dette med miljøaktivistbevegelsen, nettopp på grunn av det. Det er ikke til å komme ifra at det er en del godt holdne mennesker som bor der ute. (Initiativtaker, BL Hellemyren, 2015)
Gjennom studien av Bærekraftige liv i Bergen har jeg fått innblikk i perspektiver og måter å organisere og forvalte frivillig engasjement på i dag. Erfaringene fra denne studien kan knyttes til observerte endringer i holdninger, motivasjoner og forventninger fra frivillige i Norge, samt de etablerte måtene å organisere kollektiv handling på. Jeg mener med dette at studien illustrerer generelle endringstrekk i nordmenns frivillige engasjement og hvordan institusjonaliserte rammer for organisering av frivillig engasjement er med på å strukturere fremveksten og organiseringen av nytt frivillig engasjement i Norge. Samtidig vil det også, som vist i studien, være et visst rom for aktørers utprøving og kreativitet – en fortolkningsfleksibilitet i hvordan man mobiliserer og organiserer for lokal frivillig aktivitet.
Studien har først vist at det er flere trekk ved Bærekraftige liv som støtter opp om teorien om refleksiv frivillighet (
Fra teorien om refleksiv frivillighet er det også innebygd en forventning om at frivillige organisasjoner har fått svekkede roller som arenaer for identitetsutvikling og sosialisering. Studien av Bærekraftige liv bryter med slike forventninger, siden dette initiativet er spesifikt opptatt av nettopp å skape stedbunden identitet og samhold i fysiske nabolag. Dette er også en trend vi ser mer generelt i Norge, der frivillig organisering knyttet lokalsamfunn og nabolag er i vekst (
Selv om Bærekraftige liv har vært opptatt av at handlinger og aktiviteter i initiativet skal være lokale, har globaliseringsprosesser og globalt klimaengasjement vært en sentral motivasjon for initieringen av Bærekraftige liv. Dette kan knyttes til begrepet om glokalisering (
Som følge av det økte volumet av og mangfoldet i aktiviteter, aktive og nye initiativ i Bærekraftige liv-nettverket har vi også sett at behov for mer formell administrativ og sentralisert organisering har presset seg frem. For å kunne utvikle initiativet og etablere en bærekraftig økonomi måtte det etter hvert tilpasses eksisterende normer og juridiske rammeverk for organisering av kollektiv handling og økonomihåndtering. En viss institusjonalisering og formalisering ser ut til å være nødvendig for å kunne bevare, utvikle og forvalte frivillig engasjement. Samtidig varierte implikasjonene av slike kontekstuelle krav med de forutsetninger og behov som eksisterte i de enkelte nabolagsinitiativene. Vi så for eksempel stor forskjell mellom BL Landås og BL Løvstakken i bakgrunn for og tidspunkt for formalisering av organisasjonene. Som organisasjon har hele Bærekraftige liv vært nødt til å balansere hensynet til motivasjon hos de aktive og frivillige og de juridiske og økonomiske rammeverkene som regulerer organisasjonsetablering og inntekts-og støttemuligheter. Nettverksutvidelse førte her med seg behov for sentralisering og formalisering. På samme vis som tidligere grasrotbevegelser med anti-organiseringsholdninger eller «organisasjonsangst» har også Bærekraftige liv blitt formalisert og institusjonalisert ved å måtte forholde seg til etablerte strukturer, tradisjoner og praksiser for organisasjonsdannelse og drift.
Samtidig vil det også i hvert konkrete tilfelle av grasrotmobilisering være rom for fortolking, fleksibilitet og kreativitet i hvordan mobiliseringen og organiseringen gjøres. Dette har vi også sett som bevisst strategi
Et forslag til begrep som kan beskrive gripe noe av denne dynamikken i organiseringen av nytt frivillig engasjement, er det jeg har kalt
Med bakgrunn i denne studien og tidligere forskning på utviklingen i norsk frivillighet vil jeg argumentere for at man bør ha et blikk for endring, men også for kontinuitet, og for vekselvirkninger mellom ulike samfunnsnivå – mellom individnivå og institusjonelt / organisasjonsnivå, mellom globalt nivå og lokalt nivå, og mellom aktør og struktur – når man undersøker hvordan kollektiv handling går for seg i dag. Begrepet refleksiv institusjonalisering kan hjelpe oss å gripe og forstå disse prosessene og vekselvirkningene. På tross av flere endrings- og
Nye organisasjoner vil i dag kunne bli preget av både hierarkiske og nettverksbaserte kjennetegn med kombinasjoner av desentralisering og sentralisering, fleksibilitet og struktur, hierarkisk og vertikal styring og lokale og globale nettverk. Samtidig vil de som oftest måtte gå igjennom en viss organiserings- og institusjonaliseringsprosess for å fungere etter målsettingene sine der de vil prøve å finne sin form basert på både organisasjonsinterne og organisasjonseksterne normer og krav, men der det også kan være et visst rom for kreativitet og refleksivitet – en refleksiv institusjonaliseringsprosess for nye kollektive bevegelser.
For mer informasjon besøk
Støtte kom blant annet fra Klimaseksjonen i Bergen Kommune, Fylkeskommunen, Miljøverndepartementet og Visjon Vest.
Bispedømmekontoret i Bergen.
In this chapter, we investigate the ways in which national voluntary organizations have employed new digital media. We study in particular whether digitization seems to enable new organizational forms; if it contributes to new ways in which organizations can engage members and volunteers; and how the new digital media can contribute to, for example, public debate. We ask if organizations differ in such use, and whether certain types of organizations are more likely to use new forms of communication, both to inform members and to participate in the public. For instance, do organizations that were established after the rise of social media (digital natives) use new media differently than older organizations? Secondly, we investigate what kinds of barriers that can prevent the use of social media by such organizations
Our findings initially point out that the use of internet and social media largely permeates all types of organizations in Norway, but that there are important differences between different organizations. Furthermore, we identify different dimensions in terms of the use of social media, with clear distinctions between public activities on the one hand and activity directed at members on the other. Finally, we find that a lack of resources is the main causal factor when it comes to the organizations that not use social media.
Ny kommunikasjonsteknologi vil alltid representere endrede betingelser for kommunikasjon og nye muligheter for forbindelser mellom deltakerne i kommunikasjonsprosessen. Når et nytt medium introduseres, vil gamle kommunikasjonsformer utfordres, og vi vil kunne observere endringer både i hvordan de som sender budskap oppfører seg, og i bruk på mottakersiden. Som vi har sett i flere andre kapitler i denne boken (f.eks. kap. 3 og kap. 4), har det de siste tiårene vært viet stor oppmerksomhet til om internett og sosiale medier endrer og påvirker medborgerskap og samfunnsdeltakelse (
Temaet for denne boken er hvorvidt og på hvilke måter digitalisering, individualisering og globalisering endrer vilkårene for kollektive handlingsformer. I dette kapitlet studerer vi hvordan disse prosessene kommer til uttrykk når norske organisasjoner tar i bruk sosiale medier som en ny måte å organisere kollektiv handling på. Mens andre kapitler i boken fokuserer på individuell deltakelse i lys av digitalisering, inntar vi dermed her et organisasjonsperspektiv. For å forstå hvordan digitaliseringen påvirker kollektiv handling i Norge, mener vi det er viktig å inkludere begge disse perspektivene.
Frivillige organisasjoner har i over hundre år representert et sentralt bidrag til sivilt medborgerskap. I de siste tiårene har man sett klare endringer i hvordan dette landskapet har endret seg, fra en folkebevegelsesmodell, med hierarkiske strukturer, til mer desentraliserte organisasjoner med spesialiserte formål (
Samtidig viser både norsk og internasjonal forskning at frivillige organisasjoner langt fra står lengst frem i køen når det gjelder å ta i bruk og utnytte mulighetene som ligger i sosiale medier (
Status når det gjelder forskning knyttet til frivillige organisasjoners bruk av sosiale medier, er likevel at vi vet forholdsvis lite både om bruk og effekter, i Norge som internasjonalt (
I kapitlet har vi en spesiell interesse for det vi har valgt å kalle
Forskningslitteraturen knyttet til frivillige organisasjoner har pekt på at både det norske og det internasjonale organisasjonslandskapet er i endring de siste tiårene (
I litteraturen finner vi flere eksempler på ulike forventninger til hva implementering av ny teknologi kan ha for frivillige organisasjoner. Her er det først og fremst snakk om
Når det gjelder hva frivillige organisasjoner – eller det bredere feltet av non profit-organisasjoner (NPO-er), som ofte er fokus i den internasjonale litteraturen – faktisk bruker sosiale medier til, er det en antagelse at det finnes stor variasjon, og at dette antagelig må studeres felt for felt, avhengig av hva organisasjonene har som hovedformål (Acensio & Sun, 2014). I en mye sitert artikkel har
Mens hovedtyngden av studier av sosial mediebruk blant NPO-er fokuserer på sosiale medier som verktøy for utadrettet virksomhet, finnes det studier i norsk kontekst som peker på sosiale medier som verktøy for intern kommunikasjon. I en studie av fire frivillige organisasjoner peker Tranvik og Selle (2008) på at disse organisasjonene hadde visjoner om å bruke digitale medier til å bedre intern kommunikasjon horisontalt og vertikalt, men at disse ambisjonene ikke ble innfridd. Den kvalitative studien fra 2012 (Steen-Johnsen mfl.) viste også ambisjoner om å kommunisere og mobilisere medlemmer på nye måter, å styrke interndemokratiet og å skape en annen flyt mellom fag og kommunikasjon sentralt i organisasjonen. Disse studiene understreker at bruk av sosiale medier ikke bare angår frivillige organisasjoners forhold til omverden, men også kan gripe inn i interne organisatoriske forhold.
Selv om eksisterende forskning om frivillige organisasjoners bruk av sosiale medier, internt og eksternt, er begrenset og fragmentert, antyder den likevel betydningen av å se bruken i sammenheng med en organisasjons struktur, formål og hovedoppgaver. Det norske landskapet av nasjonale, frivillige organisasjoner, som vi her studerer, er svært sammensatt, og dessuten i endring. Vår tilnærming til å belyse variasjonene i dette,
Et interessant perspektiv på hvilke forutsetninger ulike organisasjonsformer legger, er Bennett og Segerbergs (2014) påpekning av at organisasjoner kan forstås som strukturer for å samle, organisere og binde ressurser, og som strukturer for kommunikasjon. Når veletablerte systemer for kommunikasjon skal ta i bruk nye kommunikasjonsmidler, oppstår det gjerne brytninger mellom etablerte og nye strukturer, noe som kan forklare både begrenset og konservativ bruk, samt at organisasjonen opplever barrierer. I vår analyse er det derfor viktig å ha forutsetningene som ligger i disse organisasjonstypene, i mente. I tillegg antyder dette perspektivet også noe om hvorfor vi kanskje kan forvente at
Endelig vil også målene og aktivitetene i organisasjonene legge viktige forutsetninger for deres bruk av sosiale medier og deres muligheter. Det er for eksempel stor forskjell på organisasjonene innenfor kultur- og idrettsfeltet, som har sin hovedvirksomhet i organiseringen av lokale aktiviteter, og samfunnsrettede organisasjoner, som har som formål å påvirke politiske saker gjennom offentlig debatt.
I kapitlet stiller vi fire forskningsspørsmål, som alle er rettet inn mot å gi et beskrivende bilde av bruken av sosiale medier blant nasjonale frivillige organisasjoner i Norge:
Først undersøker vi omfanget av bruken av internett og sosiale medier i norske frivillige organisasjoner, og hvilke forskjeller det er mellom ulike typer av organisasjoner. Vi vet at tilgangen til internett er spesielt høy i Norge sammenlignet med de fleste andre land (SSB, 2016), og det er grunn til å tro at dette gjelder for organisasjoner også. Det er likevel viktig å fastslå hvor omfattende bruken av internettbaserte medier er, og om det er forskjeller mellom organisasjoner.
For det andre undersøker vi
For det tredje vil vi undersøke hvilke utfordringer og nytteaspekter organisasjonene oppgir som viktige knyttet til internett og sosiale medier. Vi forventer en klar sammenheng mellom hva de oppgir som nytte, og hva de faktisk bruker internett og sosiale medier til (undersøkt i forrige spørsmål), men vi stiller også en rekke spørsmål som er mer spesifikt knyttet til sosiale medier, og særlige egenskaper ved disse. Vi stiller blant annet spørsmål om sosiale medier tar for mye ressurser, og styrer aktiviteten i organisasjonene bort fra kjernevirksomheten. Andre relevante spørsmål knytter seg til om sosiale medier på noen måter utfordrer medlemsdemokratiet, for eksempel ved at personer utenfor organisasjonen oppfattes å få for mye innflytelse over virksomheten.
Til slutt vil vi undersøke bruk av sosiale medier i digitalt innfødte organisasjoner. Her velger vi å studere organisasjoner stiftet etter 2006, og spørre om disse skiller seg fra andre organisasjoner på noen måte. Årstallet er valgt fordi 2006 var året da Facebook åpnet opp for alle brukere. Twitter startet også sin åpne virksomhet dette året. Et sentralt spørsmål er altså om organisasjoner som startet sin virksomhet samtidig som eller etter at sosiale medier ble tilgjengelig, har en mer omfattende og integrert bruk av sosiale medier for sine formål enn andre organisasjoner.
Analysene i dette kapitlet bygger på data fra en web-undersøkelse blant nasjonale frivillige organisasjoner, gjennomført av Respons Analyse i perioden mai–oktober 2013. Oppdragsgiver for datainnsamlingen var Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Gruppen av organisasjoner som skulle motta undersøkelsen, ble etablert ved at Brønnøysundregistrene samlet inn informasjon om alle relevante organisasjoner fra Enhetsregisteret og Frivillighetsregisteret. Det ble deretter gjort en sortering, slik at lokallagene til sentralledd, organisasjoner som var ikke-nasjonal avdeling i en annen organisasjon, organisasjoner
De avhengige variablene i studien knytter seg alle til rapportering av bruk av internett og sosiale medier, samt variabler som undersøker oppfattelse av nytte av slik bruk, og hvilke potensielle utfordringer slik bruk har for organisasjonen (fullstendig beskrivelse av variablene finnes i appendikset bakerst i kapitlet (s_40–45 og s_47)). De uavhengige variablene som benyttes i analysene, er organisasjonens alder (omkodet fra stiftelsesår til aldersgrupper; beskrivelse av organisasjonen (s_08); organisasjonens medlemmer (s_27 – hovedtyngde for aldersgruppe); og organisasjonskategori).
I denne delen presenterer vi resultater og diskuterer funn fra analyser som besvarer de første tre forskningsspørsmålene. Først undersøker vi omfanget av bruken, og forskjeller mellom organisasjonene. Deretter studerer vi mer kvalitative aspekter av hva denne bruken handler om, og
Det første, og mest overgripende funnet fra studien er at nasjonale frivillige organisasjoner i Norge i all hovedsak har tatt i bruk internettbaserte kommunikasjonsmidler og sosiale medier (se
I den første gruppen av forskningsspørsmål ville vi også vite om det var forskjeller mellom ulike typer av organisasjoner når det gjaldt å ta i bruk disse kommunikasjonsformene. For både e-post, web og hjemmeside er totalandelene så høye at det gir liten mening å skille mellom organisasjoner med ulike kjennetegn (selv om vi skiller på alder og organisasjonstyper, er det små utslag, og alle grupper ligger på godt over 90 prosent). Blogg ser ut til å være så pass lite brukt at vi velger å ikke forfølge analysen av dette. Vi fokuserer derfor på generell bruk av sosiale medier og bruk av Facebook og Twitter når vi nå sammenligner ulike typer av organisasjoner.
Bruker/ har profil på … |
% |
---|---|
E-post/web |
99 |
Hjemmeside |
95 |
Blogg |
11 |
Sosiale medier |
64 |
60 |
|
25 |
|
Organisasjonsbeskrivelse |
|||
---|---|---|---|---|
Bruker/ har profil på … |
Nasjonalledd |
Enkeltstående |
Paraplyorg. |
Annet |
Sosiale medier |
80 |
54 |
59 |
66 |
79 |
50 |
53 |
60 |
|
35 |
18 |
31 |
26 |
Basert på de data vi har tilgjengelig, er det mulig å skille mellom organisasjonene på to grunnleggende måter. I datasettet er det spurt om hvilken beskrivelse som passer best på organisasjonen (nasjonalledd med lokale lag; enkeltstående organisasjon; paraplyorganisasjoner; annet), i tillegg til at det er registrert felt hver organisasjon opererer innenfor (
Her peker det seg imidlertid ut klare forskjeller mellom organisasjoner som kjennetegnes av et nasjonalledd med lokale lag, og de andre typene. Disse nasjonalleddene har vesentlig høyere sannsynlighet for å ha tatt i bruk alle de tre typene, mens de enkeltstående organisasjonene med et nasjonalt arbeidsområde er minst tilbøyelige til å ha profiler på sosiale medier. Dette funnet er altså til dels uventet, gitt at fremveksten av enkeltstående organisasjoner med nasjonalt arbeidsområde representerer en ny trend i organisasjonslivet (
|
Organisasjonskategori |
||||
---|---|---|---|---|---|
Bruker/ har profil på … |
Kultur og fritid |
Velferd |
Samfunnsrett. |
Bolig/økonomi |
Tro/livssyn |
Sosiale medier |
62 |
70 |
75 |
52 |
74 |
59 |
70 |
72 |
47 |
73 |
|
16 |
26 |
37 |
21 |
33 |
Vi undersøkte også sammenhengen mellom hva organisasjonen har som hovedarbeidsområde, og i hvilken grad de bruker sosiale medier (
I undersøkelsen vi gjennomførte, er det stilt 15 spørsmål knyttet til hva organisasjonene bruker sosiale medier til. Vi undersøker først hva de viktigste aktivitetene er. I
|
% |
---|---|
Informere medlemmene om organisasjonsaktiviteter |
90 |
Markedsføre og profilere organisasjonen |
78 |
Informere offentligheten om organisasjonsaktiviteter |
69 |
Ta imot innspill og forslag fra medlemmer/frivillige |
68 |
Skape en arena for diskusjon mellom medlemmer/frivillige |
64 |
Ta imot innspill fra andre enn medlemmer |
53 |
Skape debatt i offentligheten om saker organisasjonen er opptatt av |
46 |
Organisere medlemsaktiviteter |
46 |
Påvirke opinionen eller politikere i bestemte saker |
36 |
Kontakt med andre organisasjoner |
30 |
Kontakt med lokallag, fylkeslag |
25 |
Gjennomføre aksjoner (f.eks. underskriftskampanjer) |
22 |
Samle inn penger til organisasjonens virke |
14 |
Selge produkter |
12 |
Analysen i
Ut over denne funksjonen fremkommer tre andre dimensjoner ved bruk av sosiale medier gjennom vår analyse. Den første dimensjonen kaller vi ‘utadrettet virksomhet’. Denne inneholder variabler som alle på en eller annen måte handler om å informere utad, påvirke opinion og skape debatt i offentligheten. Denne dimensjonen overlapper mest med
Vi var så interessert i om det var forskjeller i hvordan de ulike organisasjonstypene brukte sosiale medier. Det er gode grunner til å tro at organisasjoner som er opptatt av velferdsspørsmål, og de mer samfunnsrettede organisasjonene kunne tenkes å ha en mer utadrettet type bruk av sosiale medier enn de andre organisasjonene. For å studere dette foretok vi to typer av analyser. For det første lagde vi enkle boksdiagrammer som viser hvordan de ulike organisasjonskategoriene fordelte seg på de
Boksdiagrammene leses på denne måten: Den vertikale aksen viser hvordan organisasjonene innenfor hver gruppe fordeler seg på hva av de tre dimensjonene, 0 representerer gjennomsnittlig skåre på dimensjonen for organisasjonene sett under ett. Boksen i midten av denne fordelingen representerer hovedtyngden i fordelingen, det vil si de 50 prosentene av organisasjonene som har de midterste verdiene. Streken som enten peker oppover eller nedover, representerer fordelingen for de 25 prosentene som har de laveste og høyeste verdiene. Ser vi for eksempel på organisasjoner innenfor kultur og fritid er altså mer enn 75 prosent av disse organisasjonene under gjennomsnittet for organisasjonene som helhet. Det finnes riktignok en del organisasjoner også innenfor denne kategorien som skårer høyt på utadvendt bruk av sosiale medier, men hovedtendensen er at kultur- og fritidsorganisasjonene er de som i minst grad kjennetegnes av utadrettet bruk. Ser vi derimot på organisasjonene som driver med velferdsspørsmål, de samfunnsrettede, og delvis organisasjonene innenfor bolig og økonomi, er det langt flere av disse organisasjonene som har en utadrettet bruk. Tros- og livssynsorganisasjonene befinner seg på et mellomnivå. Analysen av varians og gjennomsnitt (ANOVA) bekrefter disse funnene, og på tvers av de tre dimensjonene er det innenfor den utadrettede bruken av sosiale medier vi finner størst forskjeller mellom de ulike typene av organisasjoner.
Dette kommer også tydelig til uttrykk når vi undersøker
Hvilke utfordringer og nytteaspekter vektlegger organisasjonene når det gjelder sosiale medier? Her sammenligner vi gruppene som sier at de henholdsvis bruker og ikke bruker sosiale medier.
Påstander om sosiale medier |
Bruker SoMe |
Bruker ikke SoMe |
---|---|---|
Å bruke sosiale medier utfordrer medlemsdemokratiet |
30.0 |
32.6 |
Sosiale medier er effektive informasjonskanaler overfor medlemmer |
87.2 |
75.5 |
Sosiale medier er effektive informasjonskanaler overfor offentligheten |
69.4 |
62.1 |
Å bruke sosiale medier passer ikke i vår organisasjonskultur |
7.5 |
38.8 |
Personer utenfor organisasjonen får for mye innflytelse over virksomheten |
10.0 |
22.3 |
Å bruke sosiale medier gjør at vi kan påvirke politikken mer effektivt |
43.9 |
35.1 |
Krever at vi bruker frivillige mer aktivt for å håndtere arbeidsmengden |
35.6 |
52.4 |
Å bruke sosiale medier krever for mye administrative ressurser |
24.7 |
60.5 |
Tar oppmerksomheten vekk fra det organisasjonen egentlig skal drive med |
10.2 |
36.3 |
Å bruke sosiale medier krever en kompetanse vi ikke har |
10.5 |
32.0 |
Å bruke sosiale medier gjør at fagansatte og kommunikasjonsansatte må samarbeide tettere |
52.1 |
40.9 |
Ikke uventet er det klare forskjeller i svarene mellom de to gruppene av organisasjoner. Imidlertid er det interessant å merke seg at påstanden om at bruk av sosiale medier utfordrer medlemsdemokratiet, er relativt lik, og at i underkant av en tredjedel av organisasjonene er enige i dette utsagnet. Dette understreker et viktig trekk ved norsk frivillig organisasjonsliv, nemlig at medlemsdemokratiet tradisjonelt står svært sterkt (
Det er samtidig verdt å merke seg at blant organisasjoner som ikke bruker sosiale medier, er det fortsatt en overveiende majoritet som mener at det ville være effektive informasjonskanaler overfor både medlemmer
Når det gjelder sammenhenger mellom organisasjonstyper (alder, beskrivelse, kategori) og svarene på påstandene over, viser en sammenligning av gjennomsnittene for de ulike gruppene at det ikke er svært store forskjeller. Det kan imidlertid se ut som om de digitalt innfødte, og de organisasjonene som er mer samfunnsrettede (velferd, samfunnsrettet), ser noe mer positivt på bruk av sosiale medier enn de andre.
Fra analysene knyttet til det første forskningsspørsmålet, husker vi at om lag en tredjedel av organisasjonene oppga å ikke bruke sosiale medier. Vi fant noen forskjeller mellom organisasjonene i så måte, og vi skal nå undersøke hva de viktigste grunnene til å la være å bruke sosiale medier synes å være. Datagrunnlaget for disse analysene er derfor de 332 organisasjonene som ikke bruker sosiale medier. Det er verdt å merke seg at så mye som mellom 35 og 45 prosent av de 332 organisasjonene velger å la dette spørsmålet stå ubesvart, og resultatene må derfor tolkes med dette i mente (prosentandelen som oppgis, er summen av de som har svart svært viktig og nokså viktig årsak).
De to klart viktigste årsakene ser ut til å være knyttet til
Begge disse hovedårsakene til å ikke ta i bruk sosiale medier samsvarer med funn fra tidligere studier. I den kvalitative studien av tre nasjonale frivillige organisasjoner fant
Til slutt ser vi på forskjeller mellom digitalt innfødte organisasjoner, og andre typer av organisasjoner. De digitalt innfødte er etablert fra 2006 og utover, og har dermed eksistert fra omtrent den tiden da Facebook ble tilgjengelig i Norge (2006). Disse organisasjonene utgjør om lag 10 prosent av det totale utvalget av organisasjoner i vår undersøkelse. Det er gode grunner til å anta at organisasjoner som er etablert i denne perioden, har tatt i bruk sosiale medier i større grad enn eldre organisasjoner. For det første fordi organisasjonsstrukturen er etablert i en periode da inkorporering av sosiale medier i virksomheten kunne skje som en del av den naturlige etableringen av organisasjonen. Med andre ord kunne verktøyene som kunne muliggjøre andre måter å strukturere en organisasjon på, være med og legge premisser for virksomhetene allerede fra starten av. Dette er i motsetning til eldre organisasjonstyper, der bruken av sosiale medier måtte integreres i en allerede satt struktur. For det andre kan man tenke seg at organisasjonene til en viss grad er oppstått som en direkte eller indirekte konsekvens av de muligheter som sosiale medier gir for å organisere frivillighet (
Før vi ser nærmere på forskjellene mellom de digitalt innfødte og de andre når det gjelder bruk av og oppfatninger om sosiale medier, gir vi en kort oversikt over hvordan disse to typene av organisasjoner skiller seg når det gjelder organisasjonsbeskrivelse (nasjonalledd med lokale lag, enkeltstående med nasjonalt arbeidsområde, paraplyorganisasjon), organisasjonskategori (kultur og fritid, velferd, samfunnsrettede, bolig og økonomi, tro og livssyn) samt medlemsantall. Vi husker at det er viktige forskjeller mellom organisasjonene innenfor de ulike feltene når det gjelder i hvilken grad de tar i bruk sosiale medier. Nasjonalledd med lokale lag var mer tilbøyelige enn andre organisasjoner til å ta i bruk sosiale medier, og velferds- og samfunnsrettede organisasjoner hadde også en større andel organisasjoner som hadde tatt i bruk sosiale medier. Av de digitalt innfødte organisasjonene var imidlertid bare 21 prosent karakterisert som nasjonalledd med lokale lag, mens den tilsvarende andelen for alle de andre organisasjonene var 32 prosent. Dette peker altså på at eventuell overrepresentasjon av digitalt innfødte organisasjoner når det gjelder bruk av sosiale medier, ikke kan føres tilbake til at de også er overrepresentert i denne kategorien av organisasjoner, tvert om. Når det gjelder hva det er organisasjonene driver med, ser vi imidlertid et annet mønster, ved at digitalt innfødte er noe overrepresentert sammenlignet med andre organisasjoner når det gjelder velferd (11 prosent mot 7 prosent), og særlig når det gjelder samfunnsrettede organisasjoner (51 prosent mot 28 prosent). Disse organisasjonstypene er også de som har størst tilbøyelighet til å ha tatt i bruk sosiale medier, og det at de digitalt innfødte er overrepresentert i disse kategoriene, kan være med på å forklare noe av forskjellene mellom digitalt innfødte og andre organisasjoner.
For både sosiale medier generelt og for Facebook og Twitter spesielt har digitalt innfødte organisasjoner en større tilbøyelighet til å ha tatt dette i bruk enn de andre organisasjonene (se
Bruker/ har profil på … |
Digitalt innfødte |
Andre |
---|---|---|
Sosiale medier |
72 % |
63 % |
69 % |
59 % |
|
30 % |
25 % |
Til slutt ser vi også nærmere på hvilken rolle medlemsantall og antall ansatte har når det gjelder bruk av sosiale medier, for både de digitalt innfødte og de andre organisasjonene. De digitalt innfødte har vesentlig færre medlemmer enn de andre organisasjonene, og det gir derfor liten mening å vurdere de absolutte tallene opp mot hverandre. Vi ser i stedet på om det er slik at forholdet mellom de som bruker og ikke bruker sosiale medier blant de forskjellige organisasjonene når det gjelder gjennomsnittlig antall medlemmer og ansatte, er det samme for de digitalt innfødte og de andre organisasjonene. De digitalt innfødte organisasjonene hadde om lag 87 medlemmer i gjennomsnitt, mens de andre hadde 2400 medlemmer. For de digitalt innfødte organisasjonene hadde organisasjoner som oppga å ha tatt i bruk sosiale medier generelt og Facebook generelt, litt over dobbelt så mange medlemmer som de som ikke hadde tatt i bruk dette. For de andre organisasjonene hadde organisasjoner som oppga å ha tatt i bruk sosiale medier, om lag fem ganger så mange medlemmer som de som ikke hadde gjort dette. Størrelsen på medlemsmassen betyr altså mer for de eldre organisasjonene enn for de digitalt innfødte. For Twitter ser vi et annet mønster, der de eldre organisasjonene fortsatt har en svært sterk effekt av antall medlemmer (omtrent fire ganger så mange medlemmer i organisasjoner som har tatt i bruk Twitter), finnes ingen slik effekt hos de digitalt innfødte. Disse funnene peker altså i retning av at strukturelle trekk som medlemsmasse betyr mindre for digitalt innfødte enn for andre organisasjoner.
Når det gjelder heltidsansatte i organisasjonen, er det også forskjeller, ved at de eldre organisasjonene i gjennomsnitt har 1,2 heltidsansatte, mens de digitalt innfødte har omtrent en halv ansatt. For de eldre
Dette funnet ser altså ut til å peke på at organisasjoner som har oppstått i den perioden da sosiale medier har vokst frem som en viktig kommunikasjonsform, tar i bruk slike verktøy på en mer naturlig, eller selvfølgelig, måte enn det andre organisasjoner gjør. Ikke bare er det en større andel av digitalt innfødte organisasjoner som bruker slike verktøy enn andre organisasjoner, de trenger også færre ressurser for å gjøre det. Selv om det fortsatt er slik at organisasjoner med flere medlemmer og ansatte oftere oppgir å ha tatt i bruk sosiale medier, er ikke forskjellene så store i gruppen av digitalt innfødte organisasjoner. Dette kan tyde på at organisasjoner som faktisk har nytte av sosiale medier, kan ta dem i bruk på en enklere måte enn det mer tradisjonelle organisasjoner kan. Det vil bli svært interessant å følge denne utviklingen i fremtidige undersøkelser av de frivillige organisasjonenes bruk av ulike kommunikasjonsverktøy.
Denne første norske studien av hvordan nasjonale frivillige organisasjoner bruker sosiale medier, viser at disse organisasjonene bruker sosiale medier i forholdsvis stor grad, til en rekke ulike formål. Vi har skilt mellom tre hovedgrupper av formål – ekstern påvirkning, drift og organisasjonsutvikling og diskusjon – og vist at elementer av alle disse forekommer i ganske høy grad. I forhold til eksisterende forskning, som har understreket at frivillige organisasjoner er etternølere i bruk av sosiale medier (
Vårt grunnleggende teoretiske perspektiv på bruken av sosiale medier i frivillige organisasjoner er at organisasjoners struktur, tradisjoner og formål vil legge premisser for den bruken organisasjoner kan gjøre seg av disse kommunikasjonsmidlene. Vi har sett at velferdsorganisasjoner, samfunnsrettede organisasjoner og tros- og livssynsorganisasjoner tar i bruk sosiale medier i større grad enn kultur- og fritidsorganisasjoner og organisasjoner rettet mot bolig og økonomi. En mulig tolkning av dette er at de førstnevnte organisasjonene har større behov for og nytte av å kommunisere med offentligheten, og at sosiale medier kan være viktige verktøy i å nå bredt ut.
Samtidig tyder ikke analysene våre på at det å nå ut i offentligheten er en drivkraft alene. Et interessant funn er at nasjonale organisasjoner med lokale ledd bruker sosiale medier mer enn enkeltstående organisasjoner og paraplyorganisasjoner. Dette er organisasjoner som stort sett er basert på lokale medlemmer. Å informere medlemmer om organisasjonsaktiviteter er også den mest gjennomgående bruksmåten på tvers av organisasjoner, og det å ta imot innspill fra medlemmer eller diskutere organisasjonsforhold er også fremtredende. Her ser det altså ut til at organisasjonene utnytter det interaktive potensialet i sosiale medier.
To sett med faktorer peker seg ut blant organisasjoner som ikke har tatt i bruk sosiale medier: mangel på ressurser og en frykt for at bruk av sosiale medier kan gå ut over organisasjonens profil og identitet. Vi har ikke undersøkt spørsmålet om betydningen av ressurser i dybden her, men den siste delen av analysen antyder at både antall ansatte og antall medlemmer har betydning for organisasjoners sosiale medier-bruk. Slik sett gir denne studien støtte til en hypotese om at digitalisering kan føre
Barrierer knyttet til ressurser og organisasjonsidentitet er ikke unike for frivillige organisasjoner, men kanskje settes utfordringene på spissen hos frivillige organisasjoner, som både kan ha knapt med ressurser i form av ansatte, og som er avhengige av å ivareta en organisasjonsidentitet med tanke på å mobilisere og bevare frivillige. Vi ser en gjenklang av slike bekymringer i våre data, men det er interessant og viktig til slutt å påpeke at det er en betydelig forskjell på hvordan de organisasjonene som har tatt i bruk sosiale medier, og de som ikke har tatt dem i bruk, bedømmer disse utfordringene. Det faktum at brukerne av sosiale medier bedømmer utfordringene som mindre, kan tyde på at dette først og fremst handler om en terskel som må overskrides.
Med tanke på bokens overordnede tema – nye former for kollektiv handling – peker denne studien i retning av at digitaliseringen har bidratt til å styrke kapasiteten til frivillige organisasjoner når det gjelder å kommunisere med offentligheten og med sine medlemmer. Det er med andre ord ikke slik at vi har fått et brudd i de tradisjonelle organisasjonenes evne til å mobilisere til og organisere kollektiv handling. Snarere kan vi anta at denne evnen er blitt styrket ved at organisasjonene faktisk tar digitale verktøy i bruk, selv om vi ut fra våre data ikke kan si noe om effekten av denne bruken av sosiale medier. Funnene kan også tyde på at
Denne studien har noen begrensninger, ikke minst at man kan anta at det har skjedd stor utvikling i bruken av sosiale medier i det frivillige organisasjonsfeltet siden 2013. Vi ser derfor frem til at resultatene i denne studien utfordres av nyere studier, foretatt i perioden der sosiale medier har modnet både når det gjelder bruk og teknologisk utvikling. Det er også en utfordring at datamaterialet inneholder stor variasjon, og det er dermed vanskelig å systematisere funnene. Likevel mener vi det er av stor verdi å få et beskrivende bilde av bruken i et bredt felt av nasjonale frivillige organisasjoner, og at det vil bli viktig å følge denne utviklingen over tid.
En mulig kritikk av materialet kan være at det er samlet inn ved hjelp av en web-undersøkelse. Argumentet da ville være at vi har høyere sannsynlighet for å treffe organisasjoner som er aktive på sosiale medier, enn andre organisasjoner, fordi organisasjoner som ikke ønsker å svare på web, eller som vi ikke treffer fordi de ikke har hjemmesider, e-post e.l., ikke kommer med i utvalget. Vi kan ikke utelukke en slik skjevhet i materialet, men har forsøkt å kompensere for det ved å sende ut brev til de organisasjonene vi ikke nådde per e-post. Samtidig antar vi at det er en forsvinnende liten andel av norske nasjonale organisasjoner som ikke har en slik tilstedeværelse, jf. studien til Eimhjellen mfl. av lokale organisasjoners web-tilstedeværelse fra 2010 til 2011(2014, s. 739). Vi anser derfor ikke at det er noen betydelig grad av skjevhet i materialet.
Slik vi ser det,
Antall observasjoner er forskjellig for alle variablene fordi en del organisasjoner av og til lar et spørsmål stå ubesvart.
Prinsipal komponentanalyse |
|||
---|---|---|---|
|
Komponent |
||
1 |
2 |
3 |
|
,580 |
,027 |
,088 |
|
–,008 |
,148 |
,828 |
|
,278 |
,100 |
,744 |
|
,085 |
,054 |
,664 |
|
–,080 |
,683 |
,321 |
|
,008 |
,615 |
,222 |
|
,503 |
,427 |
,084 |
|
,111 |
,561 |
,153 |
|
,342 |
,455 |
,313 |
|
,249 |
,498 |
–,058 |
|
,099 |
,560 |
–,168 |
|
,809 |
,061 |
,102 |
|
,498 |
,197 |
,075 |
|
,825 |
,043 |
,037 |
Descriptives ANOVA |
||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
|
|
N |
Mean |
Sth. Deviation |
Sth. Error |
95 % Confidence Interval for Mean |
Minimum |
Maximum |
||
Lower Bound |
Upper Bound |
|||||||||
145 |
–,47 |
,83 |
,07 |
–,60 |
–,33 |
–1,99 |
2,00 |
|||
46 |
,18 |
,85 |
,12 |
–,07 |
,43 |
–1,31 |
1,61 |
|||
208 |
,36 |
1,00 |
,07 |
,23 |
,50 |
–1,96 |
1,99 |
|||
146 |
–,02 |
1,01 |
,08 |
–,19 |
,14 |
–1,99 |
1,88 |
|||
49 |
–,24 |
,94 |
,13 |
–,51 |
,03 |
–1,90 |
1,64 |
|||
594 |
,00 |
1,00 |
,04 |
–,08 |
,08 |
–1,99 |
2,00 |
|||
145 |
,07 |
,96 |
,08 |
–,09 |
,23 |
–1,68 |
2,71 |
|||
46 |
,01 |
1,12 |
,16 |
–,32 |
,35 |
–1,79 |
2,67 |
|||
208 |
,12 |
1,05 |
,07 |
–,02 |
,27 |
–1,79 |
3,24 |
|||
146 |
–,36 |
,84 |
,07 |
–,50 |
–,23 |
–1,79 |
2,15 |
|||
49 |
,33 |
,99 |
,14 |
,05 |
,62 |
–1,51 |
3,14 |
|||
594 |
,00 |
1,00 |
,04 |
–,08 |
,08 |
–1,79 |
3,24 |
|||
145 |
,01 |
1,01 |
,08 |
–,16 |
,17 |
–2,13 |
1,46 |
|||
46 |
–,17 |
1,07 |
,16 |
–,49 |
,15 |
–2,08 |
1,27 |
|||
208 |
,04 |
1,02 |
,07 |
–,10 |
,18 |
–2,79 |
1,46 |
|||
146 |
,08 |
,94 |
,08 |
–,07 |
,24 |
–1,94 |
1,46 |
|||
49 |
–,25 |
,98 |
,14 |
–,53 |
,03 |
–2,09 |
1,39 |
|||
594 |
,00 |
1,00 |
,04 |
–,08 |
,08 |
–2,79 |
1,46 |
ANOVA |
||||||
---|---|---|---|---|---|---|
|
Sum of Squares |
df |
Mean Square |
F |
Sig. |
|
63,458 |
4 |
15,864 |
17,662 |
,000 |
||
529,051 |
589 |
,898 |
|
|
||
592,509 |
593 |
|
|
|
||
28,924 |
4 |
7,231 |
7,537 |
,000 |
||
565,067 |
589 |
,959 |
|
|
||
593,991 |
593 |
|
|
|
||
5,853 |
4 |
1,463 |
1,471 |
,209 |
||
585,947 |
589 |
,995 |
|
|
||
591,801 |
593 |
|
|
|
Variabler fra spørreskjema:
s_08
Hvilken beskrivelse passer best på deres organisasjon?
1: Nasjonalledd med lokale og/eller regionale lag eller avdelinger
3: Enkeltstående organisasjon med nasjonalt arbeidsområde
4: Paraplyorganisasjon med tilsluttede nasjonale organisasjoner
5: Annet, spesifiser
s_27
Organisasjonens medlemmer
Aldersgruppe for hovedtyngden av medlemmene
1: Opp til 15 år
2: 16–30 år
3: 31–50 år
4: 51–66 år
5: Over 67 år
6: Vet ikke
s_40
Internett
Bruker organisasjonen eller ledelsen internettverktøy (e-post eller web) i forbindelse med organisasjonsarbeidet?
1: Ja
2: Nei
Internett
Webtjenester som benyttes
1: Hjemmeside **(Skriv inn nettadresse:)
2: Blogg **(Skriv inn nettadresse:)
3: Sosiale medier
4: RSS – nyhetsoppdatering
5: Annet ** (Spesifiser:)
6: Ingen av delene
s_42– HVIS s_41=3
Internett
Har profil på
1: Facebook
2: Twitter
3: LinkedIn
4: YouTube
5: Flickr
6: Origo
7: MySpace
8: Google +
9: Instagram
10: Wikipedia
11: Andre …**(Spesifiser:)
12: Ingen av delene
s_43 – HVIS s_41=3
Internett
Hva bruker organisasjonen sosiale medier til?
1: Informere medlemmene om organisasjonsaktiviteter
2: Informere offentligheten om organisasjonsaktiviteter
3: Ta imot innspill og forslag fra medlemmer og/eller frivillige
4: Ta imot innspill og forslag fra andre enn medlemmer
5: Skape en arena for diskusjon mellom medlemmer og/eller frivillige
7: Lage arrangementer og sende ut invitasjoner
8: Gjennomføre aksjoner (f.eks. underskriftskampanjer)
9: Kontakt med lokallag, fylkeslag
10: Kontakt med andre organisasjoner
11: Samle inn penger til organisasjonens virke
12: Selge produkter
13: Skape debatt i offentligheten om saker organisasjonen er opptatt av
14: Markedsføre og profilere organisasjonen
15: Påvirke opinionen eller politikere i bestemte saker
16: Ingen av delene
s_44 – HVIS s_40=1
Internett
Nytte av internett
1: Informere medlemmene om organisasjonsaktiviteter
2: Skape sterkere kontakt mellom nasjonalleddet og medlemmene
3: Skape sterkere kontakt mellom nasjonalledd og lokallag/fylkeslag
4: Øke medlemsinnflytelsen i organisasjonen
5: Skape demokratisk debatt om organisasjonssaker
6: Organisere interne og eksterne organisasjonsaktiviteter
7: Gjennomføre aksjoner
8: Inntektsgenerering
9: Skape debatt i offentligheten om saker organisasjonen er opptatt av
10: Markedsføre og profilere organisasjonen
11: Påvirke opinionen eller politikere i bestemte saker
12: Påvirke utfallet av bestemte politiske saker
1: Svært nyttig
2: Nokså nyttig
3: Ikke særlig nyttig
4: Ikke nyttig i det hele tatt
5: Ubesvart
Internett
Årsak til å ikke bruke sosiale medier
1: Vi ser ikke nytten av det
2: Det tar for mye tid
3: Vi mangler penger eller utstyr
4: Vi mangler kompetanse i administrasjonen
5: Vi har forsøkt tidligere, men fant ut at det ikke var effektivt for oss
6: Å bruke sosiale medier passer ikke med vår organisasjonsprofil
7: Vi synes det er vanskelig å kontrollere det som sies om oss i sosiale medier
8: Vi mener vi ikke har ressurser til en langsiktig satsning på sosiale medier
1: Svært viktig årsak
2: Nokså viktig årsak
3: Mindre viktig årsak
4: Ingen årsak
5: Ubesvart
s_47
Internett
Her følger noen påstander om bruken av sosiale medier. Kan du for hver av påstandene markere om du er helt enig, delvis enig, verken enig eller uenig, delvis uenig eller helt uenig?
1: Å bruke sosiale medier utfordrer medlemsdemokratiet
2: Sosiale medier er effektive informasjonskanaler overfor medlemmer
3: Sosiale medier er effektive informasjonskanaler overfor offentligheten
4: Å bruke sosiale medier passer ikke i vår organisasjonskultur
5: Personer utenfor organisasjonen får for mye innflytelse over virk-somheten
6: Å bruke sosiale medier gjør at vi kan påvirke politikken mer effektivt
7: Tar oppmerksomheten vekk fra det organisasjonen egentlig skal drive med
9: Å bruke sosiale medier krever for mye administrative ressurser
10: Å bruke sosiale medier krever en kompetanse vi ikke har
11: Å bruke sosiale medier gjør at fagansatte og kommunikasjonsansatte må samarbeide tettere
1: Helt enig
2: Delvis enig
3: Verken enig eller uenig
4: Delvis uenig
5: Helt uenig
6: Ubesvart
The traditional Scandinavian voluntary sector model is under pressure. The aim of this chapter is to identify the importance of individuals’ cultural background in creating new forms of community and belonging among young people of immigrant background.
Based on a qualitative study of eight national voluntary organizations for children and young people of immigrant background, we analyse transnational ties and practices in these organizations. What is the importance of these ties for social and political integration, and how do, these organizations meet the Goverment`s requirement of being a traditional voluntary organization with a national scope?
This analysis shows that migrant organizations can be understood as both socio-cultural and political communities. With this dichotomy as a backdrop, we discuss how migrant organizations are trying to fill the role as intercultural communities and at the same time act as arenas for social and political integration.
We find that the socio-cultural and political dimensions of the migrant organizations cannot be understood independently of each other. This means that the integration process and transnational ties are two complementary processes. The chapter concludes that the migrant organizations have the potential to play an important role as arena for social and political integration. However, this potential seems to become activated because of the organizations transnational ties and networks, and not despite of them.
Den nordiske sivilsamfunnsmodellen utfordres fra flere hold. I dette kapitlet rettes fokus mot innvandring, og vi spør hvilken betydning individers tokulturelle bakgrunn har for hvilke nye former for fellesskap og tilhørighet som skapes. Basert på en kvalitativ studie av åtte nasjonale frivillige organisasjoner for barn og unge med innvandrerbakgrunn tar artikkelen utgangspunkt i de transnasjonale båndene og praksisene disse organisasjonene er bærere av. Hvilken betydning har de for sosial og politisk integrasjon, og hvordan utvikles migrantorganisasjonene i møte med den norske tradisjonen for frivillig organisering? Utgangspunktet for analysen er frivillige organisasjoners funksjoner som både sosiokulturelle og politiske fellesskap. Med denne tosidigheten som bakteppe diskuterer vi hvordan migrantorganisasjoner forsøker å fylle rollen som tokulturelle fellesskap og samtidig fungere som sosial og politisk integrasjonsarena.
Studien viser at migrantorganisasjonenes sosiokulturelle og politiske dimensjoner ikke kan forstås uavhengig av hverandre. I dette ligger det at integrasjonsprosessen og transnasjonale relasjoner er to komplementære prosesser. Migrantorganisasjoner har et potensial til å innta en viktig rolle som sosial og politisk integrasjonsarena i en norsk kontekst, men en slik posisjon synes i større grad å aktiviseres dersom organisasjonen har transnasjonale bånd og nettverk.
Innvandring til Norge har bidratt til fremveksten av et nytt flerkulturelt sivilsamfunn, noe som blant annet innebærer et økt antall migrantorganisasjoner. Det er særlig to forhold som skiller migrantorganisasjoner fra andre typer frivillige organisasjoner i Norge. For det første rekrutteres medlemmer ut fra felles kultur eller landbakgrunn, og for det andre etableres organisasjonene med utgangspunkt i de transnasjonale bånd medlemmene er bærere av. Barn og ungdom som har innvandret til Norge, eller har foreldre som har innvandret, navigerer i et landskap der deres identitet formes i spennet mellom transnasjonal tilhørighet og integrasjon i en norsk kontekst. Det finnes lite forskning om hvilken betydning migrantorganisasjonenes transnasjonale nettverk og samarbeidspraksiser har for hvordan organisasjonenes drives i Norge (
For å belyse disse spørsmålene bygger vi på
Å studere dette gjennom flerkulturelle barne- og ungdomsorganisasjoner som er organisert innenfor rammene av en tradisjonell sivilsamfunnsmodell, gir mening fordi modellen blir tillagt samfunnsroller og funksjoner som
Studien bygger på kvalitative intervjuer med tillisvalgte ledere i disse organiasjonene. Dette er unge mennesker som står i, eller er på vei ut av, ungdomstida. De er organisasjonsetablerere innenfor tradisjonelle organisatoriske rammer, men også organisasjonsutfordrere ved å være blant de første som har bygd nasjonale interesseorganisasjoner for unge med felles flerkulturell bakgrunn. I tillegg til å være tradisjonelt organisert representerer organisasjonene en «ny» ungdomsgruppe og type fellesskap som ikke nødvendigvis identifiserer seg med foreldrenes nasjonale opprinnelse, men en ny form for hybrid identitet (
Etter at de pakistanske «fremmedarbeiderne» grunnla sine organisasjoner fra midten av 1960-tallet (
Tidligere forskning har imidlertid vist at frivillige organisasjoner for innvandrere og deres etterkommere fyller viktige funksjoner som sosiale, kulturelle og religiøse møteplasser, og at de definerer seg selv først og fremst som kulturelle – ikke politiske fellesskap (
I boken
Vårt analytiske rammeverk bygger på at
Den tyske sosiologen Thomas
For å forstå hvilken betydning transnasjonal aktivitet har for integrasjon, er det avgjørende å anerkjenne at dette er komplekse prosesser der individers transnasjonale bånd og integrasjon utvikles på varierende måter, som er tett knyttet til de enkeltes livshistorier. Slike prosesser innebærer interaksjon og forhandlinger både mellom migranter og ikke-migranter, og mellom grupper og samfunn.
For å gripe denne kompleksiteten analytisk har vi som nevnt latt oss inspirere av
Typologien er egnet til å undersøke hvilken rolle migrantorganisasjoner har for ungdom som navigerer i et landskap der identitet formes i spennet mellom integrasjon i et majoritetssamfunn og transnasjonale føringer/erfaringer/praksiser. Vi vil studere på hvilken måte vi finner igjen disse to hoveddimensjonene i organisasjonenes praksiser, enten som et samspill mellom dimensjonene eller om dimensjonene er isolert fra hverandre.
Undersøkelsen omfatter åtte migrantorganisasjoner for barn og for ungdom, som mottok støtte fra Fordelingsutvalget i 2013. Ingen av organisasjonene har religiøs formålsparagraf og fremstår som sekulære. Utvalget
Oversikten viser at de fleste organisasjonene ble etablert etter år 2000, og at det var først i 2003 de mottok statstilskudd. Med unntak av Tamilsk kulturforening, og til en viss grad de vietnamesiske organisasjonene, er medlemstallet i organisasjonene lavt. For de minste organisasjonene ligger medlemstallet svært nær den nedre grensen for å motta statstilskudd, som er 100 medlemmer under 26 år. Flere av lederne i organisasjonene forteller at de aktiviserer mange flere enn medlemstallet tilsier, gjennom store arrangementer som kulturtreff og filmvisninger som trekker til seg deltakere på tvers av generasjoner. Selv om LNU krever at organisasjonene i prinsippet skal være åpne for alle, rekrutterer organisasjonene så å si utelukkende barn og unge med felles nasjonal eller kulturell bakgrunn. Dette er i tråd med hvordan tidligere studier viser at innvandrerorganisasjonene primært samler en kulturell eller etnisk gruppe (
Organisasjon |
Etablerings-år |
Ant. medlemmer u/ 26 år |
Ant. lokale foreninger |
Tilskuddsår |
Tilskudd 2013 |
---|---|---|---|---|---|
Annai Poopathi Tamilsk kultursenter |
1992 |
1969 |
14 |
2003–2013 |
832 919 |
Norges Tyrkiske Ungdomsforening |
2001 |
106 |
3 |
2003–2013 |
282 389 |
LAWAN: Det kurdiske ungdomsforbundet i Norge |
2000 |
113 |
9 |
2007–2013 |
289 225 |
Senter for flerkulturell ungdom |
2005 |
231 |
3 |
2012, 2013 |
200 000 |
NAYO: Norges Aserbajdsjanske Ungdomsforening |
2006 |
209 |
2 |
2012, 2013 |
200 000 |
YEKÊTÎ LAWAN: Demokratisk Ungdoms-union i Øst-Kurdistan |
2007 |
116 |
4 |
2010 – 2013 |
289 753 |
Det vietnamesiske flyktningeforbundet i Norge |
2008 |
379 |
6 |
2011- 2013 |
275 000 |
Vietnamesisk barne- og ungdomsforening |
Manglende informasjon |
327 |
8 |
2005–2013 |
359 561 |
Kilde: Fordelingsuvalget.no (
Det ble i alt gjennomført intervjuer med åtte personer i løpet av sommeren/høsten 2013 og våren 2014. I en av organisasjonene ville ikke ledelsen la seg intervjue, uten at vi kjenner årsaken til dette. Samtlige informanter hadde innvandrerbakgrunn, hvorav to var født og oppvokst i Norge, mens de fem andre kom til Norge som barn eller i tidlige tenår. Fem av informantene var menn, tre var kvinner. Alle var i aldersgruppen 20–30 år.
Intervjuene er semistrukturerte (
Organisasjonene som er med i studien er ikke anonymisert. Informasjon om hvilke organisasjoner som mottar nasjonalt grunnstøtte fra Fordelingsutvalget, er offentlig informasjon. Vi har likevel anonymisert informantene ved å ikke bruke navn. Vi har heller ikke oppgitt posisjonen informantene hadde i organisasjonenes ledelse på intervjutidspunktet. Årsaken er at intervjuene inneholder informantenes motiver og synspunkter på en rekke områder knyttet til integrasjon og politiske forhold i Norge og en hjemlandskontekst, noe som i enkelte miljøer skaper kontroverser. Informantene fikk informasjon om at full anonymitet
Migrantorganisasjonene i utvalget er organisert i tråd med den tradisjonelle nordiske sivilsamfunnsmodellen, der grunnlaget for statstilskudd hviler på en forståelse av at frivillige organisasjoner tjener som en sosial og politisk integrasjonsarena. Men hvilke former for fellesskap er det som dannes i møtet mellom migrantorganisasjonenes transnasjonale tilhørighet og den norske tradisjonen? I de empiriske analysene ser vi på migrantorganisasjonenes praksiser innenfor det vi har betegnet som en
Felles for organisasjonene som er med i studien, er at de unge medlemmene i all hovedsak har innvandrerbakgrunn og er bærere av en tokulturell identitet. Mens enkelte av organisasjonene representerer innvandrergrupper med lang botid i Norge, som vietnamesere og tamiler, har andre, som kurderne, kortere botid. Mens noen organisasjoner har medlemmer med foreldre som er født og vokst opp i Norge, har andre medlemmer som selv har innvandret til Norge. Uavhengig av botid betraktes «røttene», det stedet en selv eller forfedrene kommer fra, som viktig beveggrunn for organisasjonens etablering og drift:
Utenlandske ungdommer er røtterløse. De står et sted og så vet de ikke om de hører til det norske eller om de er en del av noen annet. Jeg følte at jeg hadde det sånn. Hvor er det jeg tilhører? Jeg hadde det problemet. Jeg ser at det er fint å ta med det beste av begge kulturer, både ha røtter og skaffe seg ressurser og integrere seg i det norske.
Dette sitatet fra en av organisasjonslederne, som selv kom til Norge som barn, viser kjernen i det budskapet flere av informantene ønsker å formidle: viktigheten av det sosiale fellesskapet med andre som er like en selv, og som har utfordringer med å finne tilhørighet som minoritet i et majoritetssamfunn. Vi skal la sitatet tjene som introduksjon for å se nærmere på organisasjonenes sosiokulturelle praksiser, og koblingen til integrasjon i det norske samfunnet.
Midt i Oslo sentrum ligger Vietnamhuset. Dette er en møteplass for norsk-vietnamesere bosatt i Østlandsområdet, og som kom til Norge som flyktninger i perioden 1975 til 1990, og deres etterkommere. Her har av en av de to vietnamesiske organisasjonene i materialet sin møteplass. Organisasjonen ble etablert i 2008 og har rundt 400 betalende medlemmer under 26 år. De fleste av disse er barn. Gjennom hele uken arrangeres en
En viktig aktivitet for organisasjonen er morsmålsundervisningen. Når vi besøker Vietnamhuset en tidlig lørdag ettermiddag, er det mange frivillige i sving med å undervise 20–30 barn og noen tenåringer. Vår informant er tillitsvalgt i organisasjonens ledelse og har ansvaret for organisering av de frivillige lærerne. Disse gjør et viktig arbeid for å oppfylle organisasjonens målsetting: å gi barn som er født og oppvokst i Norge, kjennskap til forfedrenes kultur og språk. Båndene til Vietnam blir løsere når nye generasjoner vokser opp, sier hun, og organisasjonen skal være en arena der disse båndene kan bevares slik at man kan finne en balanse mellom
I likhet med den vietnamesiske organisasjonen har målsettingen for Tamilsk kulturforening vært «å formidle tamilsk språk og kultur» siden etableringen i 1992.
De (foreldrene, forskers anm.) kommer tilbake med barna sine fordi de ser behov for at barna har en identitet som er både norsk og tamilsk. Barna er mest i det norske miljøet, men i tillegg må de bruke tid på det tamilske.
Å bruke tid «på det tamilske» handler om å finne fotfeste som minoritet i en majoritetskultur, men også å opprettholde og bygge relasjoner med familie bosatt i forfedrenes hjemland eller i andre diasporaland. Det å lære språket og kjenne kulturen er en forutsetning for dette. I både den tamilske og den vietnamesiske organisasjonen satses det derfor mye på barnemedlemmene, da de er i en fase der de er mottakelige for denne typen impulser i større grad enn tenåringer.
Blant organisasjonene som ikke retter seg mot barnemedlemmer, men mer mot ungdom og unge voksne, er morsmålsundervisning, dans og sangtradisjon fra et «hjemland» mindre relevante aktiviteter. Det betyr ikke at det to- og flerkulturelle identitetsarbeidet er mindre viktig. For både i de kurdiske, den tyrkiske og den aserbajdsjanske organisasjonen er det de unge selv, ikke foreldrene, som sitter i styret og legger rammene for den organiserte aktiviteten. Det viktigste er å skape sosiale møteplasser for medlemmer og andre unge som deler en felles kulturell identitet. For å gjøre dette gjennomfører de hytteturer, faste idrettsaktiviteter (utenom den organiserte idretten), radiosendinger på morsmålet, kinovisninger med filmer fra «hjemlandet» og andre sosiale aktiviteter. I tillegg tilbyr de kurs i hvordan et lokallag skal driftes.
Til tross for at aktivitetene i barneorganisasjonene og ungdomsorganisasjonen er forskjellige, har de en felles målsetting om å styrke medlemmenes identitet, kultur og kjennskap til besteforeldres, foreldres eller egen migrasjonshistorie.
Den offentlige diskursen om identitet i Norge har i stor grad dreid seg om
Det å være medlem i en organisasjon som vår kan bidra til identitetsutviklingen til de unge. Vi vil at de skal være integrert i det norske samfunn, men samtidig bevare sin egen kultur. […] Vår organisasjon kan bli en arena der man kan lære seg å være en del både av den norske og den kurdiske kulturen.
Intervjuer:
Ja, vi prøver det. Vi merker det på de unge – de er jo som meg … Poenget med organisasjonen er at de kan være både og. Dersom de ikke får mulighet til å utvikle begge kulturer, kan man komme i konflikt med seg selv. Man føler seg ikke så alene.
Informantene beskriver hvordan identitet har potensial til å bli problematisk for unge med innvandrerbakgrunn. Organisasjonen kan skape en trygg arena der de unge «kan være både og» – verken det ene eller det andre. En slik målsetting kommer også frem i flere av organisasjonenes vedtekter. For eksempel i Tamilsk kulturforening er det formulert i formålsparagrafen (§ 1) at målsettingen for organisasjonen er å «Veilede tamilske barn og ungdom til en meningsfylt integrering i det norske samfunnet». Også de kurdiske organisasjonene har vedtektsfestet at de skal bidra til å hjelpe sine medlemmer inn i det norske samfunnet, og hindre utenforskap og marginalisering ved å «kjempe mot vold, kriminalitet og gjengbevegelser blant kurdiske ungdommer» (jf. Lawans vedtekter).
De
Slik kan det argumenteres for at disse nye, formelle fellesskapene har tatt opp i seg en rolle som
Et konkret eksempel på en slik forståelse finner vi i en av de kurdiske organisasjonene, som arrangerer «utdanningskurs». Ved å bruke unge kurdere som selv har tatt utdanning i Norge, vil man vise frem de gode og gjenkjennbare eksemplene. Foreldrene til de unge kurderne i Norge har tradisjonelt sett bare vært «bønder og enkle folk», som vår informant sier det, og har ikke kunnskapen som skal til for å veilede barna gjennom utdanningsløpet:
Jeg er annen generasjon innvandrer. Jeg har foreldre som ikke kan Norge. Jeg har savnet en veiviser, og idealer er vanskelig å finne. Vi har funnet hverandre.
De som har «funnet hverandre», er barn av innvandrere som har gjennomført lengre utdanningsløp. Gjennom utdanningskursene blir disse «veivisere» for andre unge ved å formidle kunnskap om de muligheter som finnes i det norske utdanningssystemet, fra valg av videregående skole til høyere utdanning ved høyskoler og universiteter. De unge kurderne ser utdanning som veien ut av en potensiell marginal posisjon, og en viktig beveggrunn for å arrangere utdanningskurs er å: «… få ungdommer vekk fra gata. Få dem sosialt sammen, få dem til å studere og til å integrere seg mer.» Det er derfor vår informant har valgt å satse på dette arbeidet:
Jeg kjenner meg igjen selv. Jeg var første generasjon ungdom av kurdere. Da jeg kom på universitetet, visste jeg ikke hva jeg skulle, jeg har gått gjennom mye, lært meg mye. Jeg fant mange ungdommer av samme type, og jeg kan hjelpe noen med de samme problemene som jeg selv hadde.
Han var en av de første, og han var med på å etablere organisasjonen han nå leder. Det er flere av informantene som er som han, som forteller
Migrantorganisasjonene i denne studien har valgt å organisere seg som tradisjonelle demokratiske, medlemsbaserte organisasjoner. En åpenbar grunn er økonomi, ettersom norske myndigheter legger denne typen kriterier til grunn for tildeling av statsstøtte. Dette innebærer at utvalget av organisasjoner i denne studien har tilpasset seg den norske tradisjonen for frivillig organisering. Spørsmålet vårt dreier seg dermed om hvordan migrantorganisasjonene, som i likhet med andre frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner i Norge både er demokratiske og medlemsbaserte, utvikler i seg i dette møtet.
Flere av informantene legger vekt på betydningen av å være en selvstendig frivillig organisasjon med en intern demokratisk struktur. Dette sikrer dem et autonomt fellesskap, med myndighet til selv å bestemme, noe som flere synes er viktig ut fra sin migrasjonshistorie, som ofte handler om å bli undertrykt og forfulgt. En som målbærer dette perspektivet, er en informant som kom til Norge to år før vi intervjuet ham. Han var tillitsvalgt i en av de kurdiske organisasjonene, og hadde vært aktivt medlem i moderorganisasjonen, som er lokalisert i hjemlandet. Båndene til hjemlandet var fortsatt sterke, likeså drømmen om et fritt Kurdistan. Informanten var klar på at demokrati og frihet må læres. Kunnskapen han får gjennom deltakelse i den norske avdelingen av organisasjonen, må videreformidles til dem «hjemme».
Vi har et mål om å lære oss om demokrati og frihet. Kanskje vi kan ha det sånn en dag i vårt eget land. Et annet mål er å opplyse medlemmene om det kurdiske problemet, om hvorfor vi er her i Norge. Vi har problemer der nede, vi må
Demokrati og frihet er målet for de kurderne vi snakket med. Norske organisasjoner som denne kan sette
Også i en annen kurdisk organisasjon ligger den politiske kampen foreldregenerasjonen har ført som et bakteppe for organisasjonens etablering og aktiviteter, og det fortelles om støttende foreldre for den innsatsen som legges ned i organisasjonen.
Pappa har lang erfaring i organisasjonsarbeid og politikk og har hele tiden vært til hjelp for meg og mine søsken […] De fleste foreldre som har kommet til landet, har vært aktive i hjemlandet og vil at barna skal være aktive i Norge, at de skal bevare sin kultur, vise fram den kurdiske kulturen til Norge. Det blir en del av livet.
En annen informant uttrykker det slik:
Jeg har blitt backet opp hjemmefra. Det er viktig, for man bruker så mye tid på det (organisasjonsarbeid, forskers anm.). Uten backing ville det vært vanskelig. […] Vår foreldregenerasjon har kommet hit uten noen ting. Men pappa har motivert meg til gjøre dette, uten nytte-gevinsten. Uten aksept hjemmefra ville jeg ikke vært her.
Sitatene viser hvordan etableringen av migrantorganisasjoner forvalter et politisk engasjement, som er målbåret av en foreldregenerasjon som ser verdien av sivilsamfunnet som arena for politisk. Eksemplene tydeliggjør et felt som i liten grad er studert, nemlig hvilken betydning kontekstuelle forhold i landet man har reist fra, har for det engasjementet som kommer til syne det stedet man bor. Det finnes lite forskning på temaet i en
Et annet eksempel på denne type «import» av politisk engasjement finner vi i Tamilsk kultursenter. Til tross for at vår informant er tydelig på at organisasjonen er politisk og religiøst uavhengig, blir den av singalesiske myndigheter stemplet som en terrororganisasjon. Stempelet gjør det vanskelig for organisasjonen å rekruttere tillitsvalgte både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå da samtlige tillitsvalgte i frivillige organisasjoner skal registreres i Brønnøysundregisteret. Registeret ligger åpent tilgjengelig, og i deler av det tamilske miljøet har det oppstått en frykt for å ha navnet sitt registrert. «Det er derfor vi ikke legger mye informasjon på nettet. Det er forbundet med risiko. Det er overvåkning også i Norge», forteller vår informant. «Siden 2009 har (den singalesiske, forskers anm.) regjeringen hatt som mål å ødelegge tamilsk organisering. Den vil ikke at tamilene skal være tamiler», som han sier det. For Tamilsk kulturforening innrammes kulturformidling og morsmålsundervisning i fortellingen om kampen om frihet og demokrati for en forfulgt folkegruppe. Eksemplene illustrerer det faktum at kultur og politikk er sammenvevde dimensjoner.
Et annet eksempel illustrerer hvordan etableringen av ungdomsstyrte fellesskap blir oppfattet som kontroversielt i enkelte innvandrermiljøer. I en av organisasjonene måtte de unge kjempe for at organisasjonen i det hele tatt skulle bli stiftet, da krefter i deler av migrantmiljøet, blant foreldregenerasjonen, motarbeidet etableringen av en slik selvstendig, demokratisk, politisk og religiøst nøytral ungdomsorganisasjon med egne vedtekter. At organisasjonen insisterte på å være utenfor de voksnes innflytelse og kontroll, ble sett på som en mulig trussel både mot foreldrekontroll og bevaring av kulturelle praksiser.
Da vi etablerte organisasjonen, satt jeg i mange møter med menn. Jeg brukte mye tid til å forklare hvorfor det var viktig å ha en organisasjon for ungdom hvor alle var velkommen, uavhengig av politisk og religiøs tilhørighet. Folk
Dialogarbeidet blant annet med etablerte voksenorganisasjoner tok mye tid, men var helt avgjørende for opprettelsen og driften av organisasjonen, forteller vår informant. Alternativet ville vært en vedvarende skepsis og manglende tillit der foreldre ville vegret seg for å sende barna til aktiviteter i regi av organisasjonen. Motstanden var særlig knyttet til ungdomsorganisasjonens partipolitiske og religiøst nøytrale linje, samt målsettingen om å være en selvstendig og inkluderende arena der: «… ungdom selv skal kunne organisere seg, og selv ordlegge seg om hva som er vanskelig», som hun sier det. Ingen skulle stenges ute. Dialogarbeidet lyktes og ga organisasjonen et bredt aktivitetstilbud til grupper av unge som, ifølge vår informant, ellers ikke ville hatt organiserte fritidsaktiviteter blant annet på grunn av svake økonomiske ressurser i familiene.
Med et institusjonelt perspektiv som sivilsamfunnsperspektivet representerer, kan man lett stå i fare for å tolke innvandrerorganisasjonenes politiske relevans som begrenset fordi de i liten grad synes å fungere som pressgruppe i en nasjonal offentlighet (
Den viktigste grunnen til de svake institusjonelle nettverkene er ifølge våre informanter mangel på menneskelige ressurser til å prioritere tid til slik aktivitet. Ingen av organisasjonene har egne ansatte som dermed kan delta på relevante møter på dagtid. De tillitsvalgte er enten elever, studenter eller i lønnet arbeid, og må derfor begrense sin deltakelse til de
Når vi spør om organisasjonenes kontakt med søsterorganisasjoner i andre vestlige land, eller i landet de har reist fra, trer et annet bilde frem. De forteller om samarbeid med tilsvarende organisasjoner i andre nordiske land, men påpeker samtidig at de norske organisasjonene er små, med få medlemmer sammenlignet med land med en større innvandrerbefolkning, som Sverige og Tyskland. De har dermed ikke kapasitet til mye aktivitet. Likevel finner vi eksempler på at transnasjonale relasjoner og nettverk er viktig, både ved at de får tilgang til blant annet undervisningsopplegg for språkopplæring, ved at de bidrar i arbeidet med å styrke moderorganisasjonen i «hjemlandet», og mer generelt deltar i det transnasjonale rettighetsarbeidet for undertrykte grupper.
For eksempel inngår en av de kurdiske organisasjonene i et større transnasjonalt nettverk av tilsvarende kurdiske organisasjoner fra ulike land. Moderorganisasjonen er lokalisert i Irak, og det arrangeres årlige kongresser der delegater fra søsterorganisasjoner fra en rekke land deltar. Her har også representanter fra den norske organisasjonen deltatt og «hatt stemmerett». Det er viktig, forteller vår informant, å styrke moderorganisasjonen. Selv om den norske organisasjonen har sitt primære fokus på å skape fellesskap for unge kurdere i Norge, har det vært arrangert dugnader for å samle inn penger til moderorganisasjonen i Kurdistan:
Vi sendte penger en gang. Da gjennomførte vi dugnader. Pengene gikk til å pusse opp lokalene deres, kjøpe PC og sånn. I fjor sommer var jeg på kontoret deres […] i Irak. De hadde fått nytte for pengene vi sendte. Det så jeg.
Tilsvarende transnasjonal nettverksbygging finner vi i Tamilsk kulturforening. Kulturforeningen deltar i europeiske utvekslingsprogrammer for tamilske barn: «Vi ønsker å få utveksling med barn for eksempel i Paris eller i Tyskland. Det vil styrke barnas identitet og å lære andre språk. De kan lære både tamilsk og fransk.» Det tamilske, transnasjonale nettverket av vestlige, nasjonale organisasjoner utvikler blant annet
I dette kapitlet har vi undersøkt hvilke nye former for tilhørighet som skapes i samspillet mellom transnasjonal tilhørighet og integrasjon i migrantorganisasjoner for barn og unge. Vi har reist spørsmål om hvilken betydning medlemmenes tokulturelle bakgrunn har for hvordan organisasjonene driftes av lederne, og hvordan organisasjonene utvikles i møtet med den norske tradisjonen for frivillig organisering.
Analysen viser to endringsprosesser som foregår samtidig, og som er tett infiltrert. Den ene handler om den tokulturelle tilhørigheten som mange minoritetsungdommer utvikler. Her gis det beskrivelser om hvordan globale og nasjonale impulser blandes, og som over tid skaper nye former for hybrid og transnasjonal tilhørighet. Den andre er hvordan enkeltindivider med innvandrerbakgrunn søker kollektive løsninger gjennom formelle organisasjoner, og hvordan disse organisasjonene utvikles i møtet med den etablerte formen for frivillig organisering. Disse to endringsprosessene foregår som et samspill mellom transnasjonalisme og integrasjon.
Våre intervjuer viser hvordan migrantorganisasjoner for barn og ungdom forsøker å fylle rollen som tokulturelle fellesskap, og samtidig fungere som integrasjonsarena i en norsk kontekst og innenfor rammene av den norske tradisjonen for frivillig organisering. Barneorganisasjonene fungerer som et sted der barna lærer om sine foreldres og/eller besteforeldres kulturelle bakgrunn. Barna beskrives som mer norske enn sine foreldre, og får primært språk- og kulturopplæring fra foreldrenes «hjemlandskultur». Hensikten med denne aktiviteten er å skape et fotfeste i en dobbel tilhørighet. Mens barneorganisasjonene er styrt av foreldre, blir ungdomsorganisasjonene drevet av unge mennesker som søker sammen med andre som har tilsvarende tokulturelle bakgrunn. De ønsker å dele erfaringer og hjelpe hverandre med potensielle problemer og utfordringer i møte med det norske samfunnet, der deres foreldre ikke har kompetanse
Fordi vårt utvalg bare omfatter de migrantorganisasjonene som mottar nasjonalt driftstilskudd, har de en intern demokratisk struktur. Disse institusjonelle rammene beskrives ikke som en nødvendig tilpasning, men som en grunnleggende og viktig dimensjon ved organisasjonen. De ønsker både å være selvstyrende fellesskap og demokratiske aktører. Organisasjonene fremstår imidlertid som passive politiske og interessebærende aktører i en norsk offentlighet. Deres institusjonelle nettverk i Norge begrenser seg til deltakelse i store organisasjonsparaplyer, og særlig LNU. Det er begrenset hvor mye ressurser organisasjonene har kapasitet til å legge i institusjonell nettverksbygging. Samtidig ser vi flere eksempler på transnasjonal nettverks- og relasjonsbygging gjennom utveksling av kursmateriell med søsterorganisasjoner i andre diasporaland, innsamling av penger til drift av moderorganisasjonen i et «hjemland» og deltakelse på konferanser med søsterorganisasjoner fra andre land. Møtet med migrantorganisasjonenes politiske engasjement strekker seg slik sett utover en tradisjonell forståelse av frivillige organisasjoners rolle som politisk integrasjonsarena. Selv om den politiske dimensjonen kommer tydeligst frem i ungdomsorganisasjonenes praksiser, ligger den som et bakteppe for de sosiokulturelt orienterte aktivitetene i barneorganisasjonene. Overordnet viser studien at disse migrantorganisasjonenes politiske potensial ikke utelukkende kan forstås ut fra en nasjonal kontekst, fordi de primært aktiveres på en transnasjonal arena og i transnasjonale relasjoner.
Gjennomgående finner vi støtte for at det foregår et samspill mellom transnasjonale bånd og integrasjon. Dette reflekteres i hvordan organisasjonenes sosiokulturelle og politiske praksiser er tett sammenvevd. Vi finner at disse migrantorganisasjonene har potensial til å innta en viktig
Den eldste av disse organisasjonen ble etablert i 2000. Kriterier for tilskudd er basert på en interndemokratisk struktur, antall medlemmer under 26 år, utbredelse av lokallag samt revisorattestert regnskap for tilskuddsrapportering (se fordelingsutvalget.no).
Tilskuddsordningen har til hensikt å «… stimulere [organisasjonene] til engasjement og medansvar nasjonalt og/eller internasjonalt, og sikre organisasjonene som arena for medbestemmelse og demokrati» (Fordelingsutvalget.no).
I ett tilfelle ble det uttrykt ønske om nytt intervju, for å oppdatere informasjonen om organisasjonen. Dette ble ikke imøtekommet, både på grunn av tidsbegrensninger og fordi studien er gjennomført på et visst tidspunkt for samtlige organisasjoner, og forteller om organisasjonenes posisjon relativt få år etter etableringen.
Prosjektet er meldt inn og anbefalt av Personvernombudet ved Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.