© 2018 Johan Fredrik Rye, Ingrid Rindal Lundeberg, Mirna Aleric, Vegard Haukland, Nina Bergset Jacobsen, Maria Louise Karlsen, Thea Kolloen, Kristian Mjåland, Sigurd Martin Nordli Oppegaard, Jakub Stachowski, Amarpret Kaur Stamnes og Kristin Viggen.
ISBN PDF: 978-82-02-58490-0
ISBN EPUB: 978-82-02-60952-8
ISBN HTML: 978-82-02-6095-42
ISBN XML: 978-82-02-60955-9
DOI:
Dette er en fagfellevurdert antologi.
Omslagsdesign: Cappelen Damm
Omslagsbilde: Johan Fredrik Rye
Cappelen Damm Akademisk/NOASP
Denne boka er resultatet av flere års studier av fengsler, straff og identitet i Trondheims fengsler. Utgangspunktet for dette arbeidet er prosjektet «Fengslende sosiologi» ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). I alt presenteres tolv forskningstekster om makt, straff og identitet i fengslets hverdag. De fleste kapitlene bygger på sosiologiske masteroppgaver som er skrevet av instituttets studenter de siste årene, mens enkelte kapitler er skrevet av redaktørene og av forskere som på andre måter har bidratt til instituttets fengselsforskningsmiljø. Som redaktører har det vært en stor glede å bidra til at disse forskningsbidragene her kan presenteres for et bredere publikum.
Mange flere enn forfatterne har bidratt til forskningen som presenteres i boka. Helt avgjørende er selvsagt de utallige informantene – både fanger, betjenter og andre – som de siste årene har latt seg intervjue om sine fengselserfaringer, også når spørsmålene har vært sensitive og personlig utfordrende. Som forskere har vi blitt møtt med åpenhet og vilje til å dele innsikter fra hverdagen bak fengslets murer. Forhåpentligvis bidrar tekstene med viktig kunnskap som skaper en bedre forståelse av fengslets sosiale virkelighet – og dermed kanskje også til bedre fengsler.
Vi har også hatt god hjelp fra Kriminalomsorgen, både ved regionkontoret nord og ved de to hovedavdelingene ved Trondheim fengsel – Tunga (høysikkerhetsfengslet) og Leira (lavsikkerhetsfengslet). Vi har alltid blitt ønsket velkommen og fått hjelp til å gjennomføre forskningsprosjektene, uten at fengslenes representanter har forsøkt å legge føringer på forskningen utover sikkerhetshensyn. Etiske problemstillinger er utfordrende i all fengselsforskning. Ikke minst har Marit Wangsholm og flere av hennes kolleger ved Kriminalomsorgen region nord gitt viktige innspill til arbeidet med boka, både ved at de vurderte flere av forskningsprosjektene før oppstart, og ved at de har gitt innspill til og kvalitetssikret de ferdige tekstene. Vi har videre fått viktige innspill fra personvernombudet ved Norsk senter for forskningsdata, som har vurdert og godkjent de empiriske prosjektene, og fra etikkseminar med forfatterkollegiet.
Prosjektet «Fengslende sosiologi», som boka er en del av, har fått økonomisk støtte fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap og Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, nå Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap, ved NTNU. NTNUs publiseringsutvalg har støttet utgivelse av boka med Fri tilgang (Open Access). Boka har også fått støtte fra den faglitterære forfatterforeningen.
Vi retter ellers en stor takk til den eksterne fagfellen, som har bidratt med gode, konstruktive innspill som har høynet kvaliteten på artiklene. Takk også til forlaget og redaktør Dorte Østreng. Sist, men ikke minst, takk til Sigurd M.N. Oppegaard, som i tillegg til å bidra som (med-)forfatter av to av bokas kapitler, har vært antologiens eminente redaksjonssekretær.
Johan Fredrik Rye og Ingrid Rindal Lundeberg
Redaktørene
In this chapter, we present the book’s contribution to the sociology of prisons and identify four themes the analysis addresses. First, many of the chapters highlight the significance of different forms of social inequality in prison and show how some groups of prisoners have different – and tougher – experiences of incarceration than do others. Second, the chapters shed light on how the prison is inseparable from the modern welfare state, especially through the emergence of «exceptional» prisons and new forms of punishment. A third theme is everyday life in penal institutions, where the authors analyse how prisoners experience stigmatization, infringement and institutionalization. A final theme is the prison as an arena for the exercise of many forms of power. In addition, this introduction gives an overview of the chapters of the book, their theoretical and methodological approaches, and presents the book’s starting point as a collective learning project.
I dette innledende kapitlet presenterer vi bokas bidrag og identifiserer fire fengselssosiologiske temaer som bokas kapitler spesielt behandler. For det første aktualiserer flere av kapitlene den betydningen ulike former for sosial ulikhet har i fengslet, og viser hvordan noen fangegrupper har andre – og hardere – soningserfaringer enn andre. Videre belyser kapitlene hvordan fengslet er uløselig knyttet til den moderne velferdsstaten og nye straffeformer. Et tredje tema er straffeanstaltenes hverdagsliv, der forfatterne analyserer hvordan fangene opplever stigma, krenkelsesprosesser og institusjonalisering. Et siste tema er fengslet som arena for maktens mange forskjellige former. Kapitlet gir også en overordnet oversikt over bidragene, inkludert deres teoretiske og metodiske vinklinger, og presenterer bokas utgangspunkt som et kollektivt læringsprosjekt.
«The degree of civilization in a society can be judged by entering its prisons.»
Fjodor Dostojevskij,
For den sosiologiske disiplinen har fengslet – og straffens institusjoner mer allment – alltid vært et attraktivt studieobjekt. I fengslet demonstreres flere av den sosiale virkelighetens grunnleggende begreper så klart og tydelig som få andre steder i det moderne samfunnet. Sosiale avvik og stigma, utstøting og integrering, kontroll og disiplin, makt og ulikhet er alle eksempler på sosiologiske nøkkelbegreper som krystalliseres i fengslets hverdagsliv. I dette innledningskapitlet diskuterer vi fire sentrale sosiologiske problemstillinger som bokas kapitler spesielt forholder seg til, og setter disse inn i den fengselssosiologiske fagtradisjonen. De fire temaene er a) sosial ulikhet, b) velferdsstat og eksepsjonalisme, c) hverdagsliv i fengsel og d) maktens former. Avslutningsvis gis en overordnet oversikt over kapitlene, inkludert deres teoretiske og metodiske vinkling, og vi presenterer bokas utgangspunkt som et kollektivt læringsprosjekt.
Et utgangspunkt for å forklare kriminalitetsutviklingen og straffemetoder i et samfunn er å se nærmere på kulturelle og sosioøkonomiske forhold. Samfunn med store forskjeller straffer oftere og hardere, mens samfunn med vekt på rehabilitering og behandling i straffegjennomføringen har færre fanger. Kriminalitet og straff speiler også på andre måter hvordan samfunnet er organisert, og hvordan dets ressurser er fordelt. Forskning på ulikhet og levekår gir oss et viktig bidrag til å besvare hvem fanger er, og hva som skiller disse ut fra andre befolkningsgrupper. Det er gjort mange undersøkelser av norske fangers levekår (Friestad og Hansen,
At det er en betydelig overvekt av menn som blir registrert som lovbrytere, og som blir fengslet, setter kjønnede marginaliseringsprosesser på den sosiologiske dagsordenen. Samtidig må kjønn betraktes sammen med andre sosiale kategorier, som etnisitet, kultur og klasse. Ikke minst er det betydningsfullt at andelen innsatte med utenlandsk bakgrunn er stor og økende. I 2015 var 32 prosent av fengselsplassene belagt med utenlandske statsborgere (Kriminalomsorgen,
Flere av bokas kapitler undersøker hvordan ulikhet knyttet til blant annet kjønn, etnisitet, sosial bakgrunn og rusmiddelmisbruk blir en del av det moralske grensearbeidet som foregår i hverdagslivet i et fengsel, og hvordan dette har betydning for identitetsarbeid og stigmatiseringsprosesser og i tilbakeføringsarbeidet. Karlsens kapittel «Feminiteter i fengslet» (kap. 5) viser hvordan underliggende etniske og kjønnsstereotypiske oppfatninger gjør at menn i fengsel lettere får rollen som aktive og rasjonelle aktører, mens kvinner blir fremstilt som passive, svake og emosjonelt og moralsk fordervede i deres overskridelse av normer for kvinnelig atferd. Videre diskuterer Aleric i kapitlet «Legemiddelets makt og mening i fengsel» (kap. 4) hvordan strafferettsapparatet har et ambivalent forhold til innsatte med rusmiddelproblemer. De har fått status som pasienter, men blir utsatt for stigmatiserende korrigeringer og skjerpet kontroll. Vi diskuterer også hvordan utenlandske fanger opplever soningen som spesielt utfordrende (se Stamnes og Rye, kap. 6; og Rye og Stachowski, kap. 7).
Ut fra den nevnte forskningen tydeliggjør vi hvordan kriminalitet og straffeforfølgelse ikke utelukkende kan forklares som konkrete personers bevisste handlingsvalg og subjektive erfaringer, men må sees i lys av strukturelle prosesser som reproduserer eksisterende levekårsforskjeller og maktforhold.
Fra et utenlandsk ståsted fremstår de norske fengslene i et annet lys. I den internasjonale, komparative kriminologiforskningen, som sammenligner fengselsforhold og styringssett i ulike land, har en av de viktigste diskusjonene vært hvor forskjellig utviklingen i nordiske fengsler og nordisk fengselspolitikk har vært sammenliknet med andre land. Utgangspunktet for diskusjonen var kriminologen John Pratts (
I boka relaterer vi oss til dette temaet ved å trekke frem noen eksepsjonelle forhold i norsk kriminalomsorg, spesielt i kapitlene til Viggen (kap. 8), Haukland og Oppegaard (kap. 9) og Lundeberg, Mjåland og Rye (kap. 10). Selv om rehabilitering i forbindelse med straffegjennomføring har en rekke utfordringer, viser boka at det har skjedd bedringer på en rekke områder. Rusmestringstiltakene som er innført i senere tid, har bidratt til at det er åpnet for et mer
Samtidig med at vi omtaler det ovennevnte, synliggjør vi variasjonen både mellom ulike fengsler og i behandlingen av ulike grupper av innsatte. Vi peker på praksiser som nyanserer bildet av en mild og human straffepolitikk i de nordiske landene, for eksempel forskjellsbehandlingen av kvinner og utlendinger.
Boka bidrar også til å nyansere den komparative kriminologiens makroorientering ved at den ser nærmere på lokale fengselsforhold og variasjoner mellom fanger. Den komparative kriminologiens problem er at straffenivå og fengselsrater ikke nødvendigvis sier noe om hva som skjer innenfor murene – om innholdet i soningen. Ved å vektlegge fangenes perspektiv og deres opplevelse av soning og ulikheter mellom avdelinger og fengselstyper bidrar vi gjennom boka til at lokale forskjeller innad i land ikke blir undervurdert eller oversett. Samtidig viser vi hvordan det globale og det lokale er stadig tettere knyttet sammen i fengselshverdagen gjennom det økte og betydelige innslaget av utenlandske borgere, særlig østeuropeiske, i norske fengsler (se kap. 7, av Rye og Stachowski). Den senmoderne kriminalitetskontrollen må sees i lys av nye og sterkere former for mobilitet, når det gjelder både personer, gjenstander og symboler (Urry,
Diskusjonen om de eksepsjonelle soningsforholdene må relateres til fangenes konkrete erfaringer medhverdagsliv i bestemte fengsler. Kvalitativt orienterte studier i sosiologiens gullalder, ikke minst etnografiske arbeider, har bidratt til at institusjonenes indre liv har blitt synliggjort og fangenes perspektiv og erfaring har kommet frem (se for eksempel Clemmer,
Videre er analyser av stigma- og krenkelsesprosesser i møte med strafferettsapparatet viktige for å forklare fengslets virkemåter og hvordan vi skal forstå forbindelsen mellom avvik, marginalisering og kriminalitet (Goffman,
I boka diskuterer vi hvordan progresjonstenkningen i dag er enda mer styrende for fangebehandlingen. Tilbudet til narkomane fanger er typisk for dette (se Haukland og Oppegaards kapittel om narkotikaprogram med domstolskontroll, ND-programmet). Vi viser også hvordan de åpne anstaltene er et skritt på veien fra høysikkerhetsfengslet til frihet ute i samfunnet, der fangene forberedes på hverdagslivet utenfor straffens institusjoner. Ut fra fangens perspektiv gir progresjonstenkningen gode effekter: Leira-fangene har større tro på at soningen faktisk gjør dem rustet til livet etter fengslet, enn hva innsatte ved andre fengsler tror (se Lundeberg, Mjåland og Rye, kap. 10).
I boka viser vi samtidig hvordan innsatte utvikler ulike strategier for å reforhandle og reversere stigma. Vi diskuterer hvordan folk som begår kriminelle handlinger, ofte utvikler såkalte nøytraliserende teknikker for å forsvare seg og fremstå som moralske på tross av at de er lovbrytere (Sykes og Matza,
Mangelen på selvbestemmelse innenfor murene har udyktiggjort dem til å takle friheten. I fengsel og i forlengelsen av et fengselsopphold kan en degraderende moralsk karriere utvikle seg. En som er både innsatt, utlending og rusmisbruker, kan utsettes for et mangefasettert stigma som det er vanskelig å reversere. De innsatte opplever ofte at fengselsoppholdet forsterker et stigma ved at statusen som umoralsk, viljesvak, udisiplinert, fange og kriminell blir en «masterstatus» som overgår alle andre og langt viktigere personlige kjennetegn.
I den nye bølgen av etnografisk fengselsforskning som kom på 2000- tallet, har motstand og en mer mangefasettert maktforståelse kanskje vært det mest sentrale temaet (se for eksempel Bosworth,
Etter inspirasjon av Foucault (
Boka bidrar samlet særlig til å belyse straffeapparatets mangesidige former for maktutøvelse i relasjonen mellom betjenter og fanger, hierarkier innad i fangegruppen og hvordan ulike fangetyper tilpasser seg institusjonenes ulike kontrollregimer og finner mulighet for konstruktive aktiviteter og endring. Flere bidrag i boka bruker studiet av fengslet og måten vi straffer på, for å si noe grunnleggende om vårt samfunns styrings- og reguleringsform i forlengelsen av Foucault. Oppegaard gjør dette i sitt kapittel, der han viser hvordan den franske filosofen Deleuzes teori om kontrollsamfunnet kan tilby noen nye perspektiver på fengslet som maktutøvende institusjon. Andre kapitler fokuserer på hvordan maktformende tiltak og teknikker er situert i en straffeanstalts hverdag, i de interesser aktørene har, i hvor mye ressurser de har, i hvordan disse aktiviseres og spilles ut av handlende individer, i hvordan diskursene blir en del av menneskenes livog hvordan disse blir institusjonalisert.
I boka diskuteres også ulike makt- og myndiggjøringsaspekter knyttet til den generelle «kognitive vendingen» i kriminalomsorgen de siste årene og den økte vektleggingen av samtalebaserte endringsprogrammer og brukermedvirkning. Vi diskuterer endringsarbeidet slik det kommer til uttrykk i relasjonsarbeidet og den intensiverte kontakten mellom innsatt og ansatt, gjennom samtaleprogrammer både i høysikkerhetsavdelinger (se Viggen, kap. 8 om reflekterende samtaler) og, kanskje særlig, ved lavsikkerhetsinstitusjoner som Leira (se Lundeberg, Mjåland og Rye, kap. 10).
Flere av kapitlene viser at selv om det er etablert flere nyttige tiltak som gir innsatte hjelp, er det en rekke utfordringer knyttet til fengslet som arena for rehabilitering. Vektleggingen av kontroll og sikkerhet i hverdagen kan ofte overskygge rehabiliteringshensyn. Å avdekke, kontrollere, behandle og sanksjonere rusmiddelbruk utgjør en vesentlig del av det daglige arbeidet til ansatte i fengslet. Fengselshverdagen er ofte styrt til minste detalj. Rollen mellom innsatte og ansatte er uansett komplementær og makten skjevt fordelt. Tap av selvbestemmelse skaper en barriere i tilbakeføringen. Et annet problem er at fanger ofte kan være motivert for å delta i endringstiltak på «feil» grunnlag. Deltakelse er knyttet til å oppnå bedre soningsforhold, og ikke et ønske om langsiktig endring. Endringsarbeid oppleves dermed av mange innsatte ikke som et frivillig prosjekt, men i økende grad som et imperativ dersom de skal ha mulighet til å oppnå goder og progresjon i soningen. Dette har ført til en dobbelthet i rehabiliteringsarbeidet. Deltakelse er tilsynelatende frivillig, men konsekvensene av ikke å delta, eller å
Vi ønsker å bidra til diskusjonen om hva rehabiliteringstenkningen innebærer i praksis og om i hvilken grad tiltakene faktisk letter noen fangers opplevelse av fengselssmerter. Spørsmålet er om kravet om å være i kontinuerlig aktivitet og å bearbeide og jobbe med seg selv igjennom soningsløpet heller kan gjøre straffen tyngre og tettere enn lettere. Dette må knyttes til hvordan fangene selv opplever pineelementene ved ulike soningsforhold og alternative straffereaksjoner.
En utfordring fremover er å minke avstanden mellom fengselsetnografiske perspektiver og mer makroorienterte analyser med komparative ambisjoner og maktperspektiver for å få et mer empirisk informert begrep om straffens virkning og begrunnelser. Selv om vi med denne boka langt ifra svarer på denne utfordringen, mener vi at vi gir et lite bidrag for å synliggjøre hvordan livet til de som bor på ulike straffeanstalter, erfares, styres og utformes.
I boka inngår elleve fengselssosiologiske studier. Her skal vi kort presentere dem og trekke frem deres viktigste bidrag til fengselsforskningen. I det første kapitlet, «Identitet og klær i et norsk høysikkerhetsfengsel», skriver Thea Kolloen om hvordan innsatte bruker klær og personlige eiendeler for å skape frihet og identitet i fengsel. Studien, som er inspirert av Goffmans teorier, skiller seg fra andre fengselsstudier ved å sette innsattes identitetsarbeid i sentrum og se på hvilken betydning klær og andre personlige symboler og eiendeler har for makt og frihet. Ved hjelp av analyser av innsattes identitetsarbeid og tilpasningsstrategier viser Kolloen hvordan det er mulig for innsatte å uttrykke seg selv og sin identitet i den ekstreme situasjonen det er å være straffedømt, og i de strengt regulerte omgivelsene som et høysikkerhetsfengsel representerer.
De to neste kapitlene handler om spesielt utsatte grupper i fengslet. Først skriver Nina Bergset Jacobsen om gjengangerne, i kapitlet «Fengsel og frihet: Gjengangeres soningserfaringer». I kapitlet viser hun aktualiteten av Foucaults maktanalyser ved å diskutere hvordan ulike former for overvåkning settes i verk i fengsel og fungerer som et mangefasettert styringsmedium som har økt sin betydning og styrke, både i og utenfor institusjonenes vegger. Gjengangerne (de som har sittet i fengsel minst tre ganger tidligere) er en gruppe som er ekstremt utsatt for overvåkning. Jacobsen viser hvordan disse innsattes omfattende og langvarige erfaring med straffeforfølgelse og soning gjør at de gjennomgår en prosess hvor de mister evnen til å leve selvstendige liv. Det er en følge av å ha blitt overvåket, institusjonalisert og passivisert i store deler av livet i rollen som farlig og uforbederlig kriminell. Samtidig oppleves soningsfølgeskader som passivitet, tiltaksløshet og tilbakeholdenhet som selvpålagte «indre murer». Dette forsterker fangenes mindreverdsfølelse og skam, og det skaper en nærmest uoverstigelig barriere i møte med samfunnet når de er løslatt. Mangelen på selvbestemmelse innenfor murene har udyktiggjort dem til å takle friheten.
I Mirna Alerics kapittel «Legemiddelets makt og mening i fengsel» får vi innblikk i hvilke erfaringer innsatte har med legemiddelassistert rehabilitering (LAR) i fengsel, og hvordan LAR preger deres hverdagsliv. Aleric diskuterer hvordan en illegal rusøkonomi og rusmiddelbruk kan ha en definerende betydning for sosialt liv i fengslet. De innsatte gir innblikk i hvordan innførsel, bruk, distribusjon, deling, skjuling og oppbevaring av rusmidler er aktiviteter som skaper fellesskap blant fanger i hverdagen i fengslet. Hun viser at kontroll- og sikkerhetsrutinene knyttet til LAR i fengsel for å hindre lekkasje gjør at tiltaket møter motstand. De innsatte gjør et moralsk grensedragningsarbeid der deling av rusmidler skaper fellesskap, status og en opplevelse av motmakt. Den illegale rusøkonomien har dermed som funksjon å lindre «the pains of imprisonment» (Sykes,
Bare hver tjuende innsatt i norske fengsler er kvinner, og de kvinnelige innsatte er lite utforsket. I kapitlet «Feminiteter i fengslet. Kvinnelige innsattes soningsforhold» bidrar Maria Louise Karlsen til å bøte på denne kunnskapsmangelen. Ved hjelp av kjønnsteori (Connell,
De to neste kapitlene tar for seg en annen spesielt utsatt gruppe innsatte: de utenlandske fangene. Først anvender Amarpret Kaur Stamnes og Johan Fredrik Rye et narrativt teoretisk perspektiv (Hinchman og Hinchman,
Utviklingen mot mer rehabiliterende fengsler diskuteres i flere av kapitlene, men blir spesielt behandlet i tre av bidragene. I kapitlet «Reflekterende samtale» undersøker Kristin Viggen et nytt samtaletilbud til innsatte i noen norske og nordiske fengsler: «reflekterende samtaler». Det er samtaler som skal være på den innsattes premisser. Viggen viser viktigheten av at innsatte selv tar initiativ til og styringen på egen endringsprosess. Et viktig formål med kapitlet er også å gi en introduksjon til Tom Andersens (
I kapitlet «Normaliseringsarbeid i narkotikaprogram med domstolskontroll» undersøker Vegard Haukland og Sigurd M.N. Oppegaard hvordan det nye alternative straffeprogrammet, ND-programmet, bidrar til å hjelpe domfelte som har rusrelaterte dommer, tilbake til samfunnet. Haukland og Oppegaard gir oss dermed kunnskap om virkningen av alternativ til straff, noe som hittil har vært et lite utforsket tema i Norge. Med utgangspunkt i Foucaults maktbegrep analyserer de hvordan ND-programmet produserer en idé om hva som kjennetegner et «normalt» liv, og hvordan tiltakene og aktivitetene som ND-programmet omfatter, fungerer myndiggjørende og gir selvhjelpsstrategier som setter de domfelte i stand til å endre seg selv. Haukland og Oppegaard viser dermed at ND-programmets korrigerende strategier fungerer som en subtil og effektiv form for makt som får de domfelte til å bli endringsvillige, medgjørlige og produktive samfunnsborgere uten særlig stor inngripen og bruk av tvang.
Ingrid Rindal Lundeberg, Kristian Mjåland og Johan Fredrik Rye skriver i «Eksepsjonelle fanger i det eksepsjonelle fengslet» om Leira fengsel, en åpen anstalt som på mange måter fremstår som et ytterpunkt blant de norske fengslene. Forfatterne tar utgangspunkt i diskusjonen om nordiske og norske fengsler er mer humane enn andre (Pratt
Bokas to siste kapitler går ut av den empiriske fengselsforskningen, og bruker i stedet fengslet som utgangspunkt for å diskutere to mer allmenne problemstillinger, om enn på vidt forskjellige måter. Først, i kapitlet «Fengeselet i kontrollens tridsalder: Deleuzes skisse til kontrollsamfunnet som maktteoretisk», diskuterer Sigurd M.N. Oppegaard hvordan den franske filosofen Gilles Deleuzes (
I det avsluttende kapitlet, «Hvordan teorisere en fange? Fengslet som sosiologisk læringsanstalt», diskuterer Johan Fredrik Rye fengslet som pedagogisk arena. De siste årene har sosiologistudenter på forskjellige måter tatt i bruk fengslet som «klasserom», og Rye diskuterer hvordan dette har bidratt til en mer levende undervisning. I kapitlet knyttes dette opp mot kunnskapssosiologiske perspektiver og kritisk læringsteori (bl.a. Freire,
De fleste kapitlene bygger på empiriske studier som i all hovedsak ble gjennomført i Trondheims fengsler i perioden fra 2013 og 2018.
At de fleste studiene som presenteres i boka, bygger på data fra én forskningskontekst – de tre fengselsavdelingene i Trondheim – har implikasjoner for hvordan analysene, tolkningene og resultatene kan overføres til andre fengsler. Fengslet i Trondheim skiller seg fra andre norske fengsler, og ikke minst fra fengsler utenfor Norge. Som Ugelvik (
Det er et utsnitt av fengslets sosiale virkelighet som presenteres. Andre problemstillinger, andre teorier og metoder – og andre forskere – ville produsert andre utsnitt fra fengselslivet. Et relevant spørsmål blir da i hvilken grad den presenterte kunnskapen er «gyldig» også utover den aktuelle forskningslokaliteten? Vi skal ikke gå inn i en lengre utlegning her, men understreker at ingen av studiene har statistisk generalisering som formål. Det ville kreve andre, gjerne kvantitative metoder og statistiske teknikker. Heller ikke er det rene kausalanalyser som presenteres, der hensikten er å avdekke årsak–virkning, for eksempel for å evaluere virkningene av forskjellige straffeordninger. Det er i stedet en fortolkende analytisk strategi som ligger til grunn for kapitlene, der forfatterne trekker ut kunnskap gjennom et systematisk og helhetlig fortolkningsarbeid. Det betyr selvsagt ikke at data ikke kan overføres, eller «bare» er relevant i den trondheimske fengselskonteksten. Vi inviterer leseren til kritisk å vurdere forskningens relevans og overføringsverdi.
Den norske og internasjonale fengselsforskningen kjennetegnes av tverrfaglige tilnærminger og et metodisk mangfold, men bokas studier reflekterer først og fremst de forskjellige kvalitative innfallsvinklene som har vært dominerende innen den norske sosiologiske fange- og fengselsforskningen, helt fra de klassiske arbeidene til Galtung (
Boka preges ellers av et klart
Kapitlenes teoretiske perspektiver definerer også de metodologiske premissene og metodiske valgene som er gjort av forfatterne. Foucault inviterer til poststrukturalistiske analyser av dokumenter (Haukland og Oppegaards kapittel), mens analyser av kjønnskonstruksjoner krever at man forstår meningssystemene som produseres – og iverksettes – av aktørene (Karlsens kapittel). Til tross for nyansene i de forskjellige kapitlenes metodologiske og metodiske fundament, deler de et grunnleggende fortolkende vitenskapsteoretisk perspektiv. Fengslet som system og dets aktører – fanger, betjenter, lærere – deltar aktivt i de sosiale konstruksjonsprosessene som definerer fengslet som sosialt felt. Det betyr samtidig at det ikke letes etter «objektive virkeligheter», som i de mer positivistiske og realistiske vitenskapstradisjonene som iblant har preget fengselsforskningen og den sosiologiske avviksforskningen.
I
Kap. | Metode | Materiale | Teoretisk inspirasjon | Analytisk nivå | |
---|---|---|---|---|---|
Identitet og klær i et norsk høysikkerhetsfengsel, Thea Kolloen | 2 | Kvalitative dybdeintervjuer | Fem innsatte, høysikkerhetsfengsel | Goffman | Aktører |
Fengsel og frihet: Gjengangeres soningserfaringer, Nina Bergset Jacobsen | 3 | Kvalitative dybdeintervjuer | Ni innsatte, høy- og lavsikkerhetsfengsler og friomsorg | Goffman, Foucault | Aktører |
Legemiddelets makt og mening i fengsel, Mirna Aleric | 4 | Kvalitative dybdeintervjuer | Fem innsatte, høysikkerhetsfengsel | Maktteori (Mathiesen) | Aktører |
Feminiteter i fengslet. Kvinnelige innsattes soningsforhold, Maria Louise Karlsen | 5 | Kvalitative dybdeintervjuer | Fem ansatte, kvinneavdeling ved høysikkerhetsfengsel | Kjønnsteori (bl.a. Connell, Schippers) | Aktører |
Fengselsfortellinger, Amarpret Kaur Stamnes og Johan Fredrik Rye | 6 | Kvalitative dybdeintervjuer | Atten utenlandske innsatte, høysikkerhetsfengsel | Narrativ teori | Aktører |
Vagabonder i det globaliserte fengslet, Johan Fredrik Rye og Jakub Stachowski | 7 | Kvalitative dybdeintervjuer | Som ovenfor | Mobilitetsteori, Bauman | Struktur |
Reflekterende samtaler i Trondheim fengsel, Kristin Viggen | 8 | Flere (mixed methods) | Tolv intervjuer, fokusgruppe, survey (n = 118), div. observasjoner | Andersen | Aktører |
Normaliseringsarbeid i narkotikaprogram med domstolskontroll, Vegard Haukland og Sigurd M.N. Oppegaard | 9 | Kvalitative dybdeintervjuer, observasjon | Åtte personer med ND-dom | Foucault | Aktører |
Eksepsjonelle fanger i det eksepsjonelle fengslet, Ingrid R. Lundeberg og Johan Fredrik Rye | 10 | Flere (mixed methods) | Survey (n = 27/608), observasjon, dokumenter | Ulike fengsels-sosiologiske teorier | Institusjon |
Fengslet i kontrollens tidsalder: Deleuzes skisse til kontrollsamfunnet som maktteoretisk utgangspunkt, Sigurd M.N. Oppegaard | 11 | Dokumentanalyse | Teoretisk analyse, dokumentanalyse | Deleuze | Struktur |
Hvordan teorisere en fange? Fengslet som sosiologisk læringsanstalt, Johan Fredrik Rye | 12 | Flere (mixed methods) | Ulike studentvurderinger (survey, rapporter, samtaler), observasjon | Kritisk læringsteori | Aktører (institusjon) |
Til slutt vil vi peke på at de fleste av bokas kapitler er skrevet av studenter som eneforfattere. Tekstene formidler kunnskap fra deres individuelle forskningsprosjekter, i de fleste tilfeller forfatternes masteroppgaver. Boka er likevel et høyst kollektivt prosjekt. De siste årene har det vokst frem en uformell, undervisningsorientert forskningsgruppe på fengselssosiologi ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) med utgangspunkt i det didaktiske prosjektet «Fengslende sosiologi». Her har studenter og forskere diskutert hverandres forskning, i utgangspunktet som del av instituttets undervisningstilbud. Utstrakt kontakt med praksisfeltet har vært sentralt, blant annet med jevnlige feltekskursjoner til Trondheims fengsler. Som Rye viser i sitt kapittel om fengslet som undervisningsarena (kap. 12), er det mange didaktiske gevinster å hente fra et utstrakt samarbeid med praksisfeltet. Studentene får en bedre teoretisk sosiologiutdanning ved å få førstehånds kjennskap til de sosiale fenomenene som skal utforskes. Boka demonstrerer samtidig de forskningsmessige gevinstene man oppnår ved å integrere studenter i forskningsaktiviteter. Ferske og fortsatt uslepne forskere kan bringe nye perspektiver inn i fengslene, og dermed også andre analyser.
Pratt brukte egentlig begrepet «Scandinavian Exceptionalism», selv om han også viste til Finland. I resten av kapitlet bruker vi derfor i stedet begrepet «nordisk eksepsjonalisme».
Enkelte kapitler bygger også på data fra andre norske fengsler. Hvis det ikke er oppgitt i hvilket fengsel / hvilke fengsler data er samlet inn, er dette utelatt av hensyn til informantenes anonymitet.
The chapter discusses the way in which prisoners make use of personal clothes to express their identities within the limitations of prison life. This analysis sheds light on how prison influences the inmates’ identities through rules on clothing and how inmates utilise clothes to create an identity within the prison. Several inmates experienced that the restrictions on clothing and the expression of power represented by a high-security prison assigned them an identity. Clothes do not have the same importance for all inmates but offer some inmates a chance to signal affiliation, distance, opposition, status, personality and marginalization within the prison. Use of one’s own clothes in prison represents not merely something to wear but may symbolize who and what the inmates want to be and have the potential to be.
I kapitlet drøftes hvordan innsatte bruker private klær til å uttrykke egen identitet i en fengselshverdag med begrensende rammer. Problemstillingen belyser hvordan fengslet påvirker innsattes identitet gjennom klesregler, og hvordan innsatte kan bruke klær for å skape identitet i fengslet. Flere innsatte opplever at rammene og maktutøvelsen som et høysikkerhetsfengsel representerer, legger til rette for en tildelt identitet. Klærne har samtidig ulik betydning for innsatte og kan være med på å signalisere tilhørighet, avstand, opposisjon, status, personlighet og marginalisering i fengslet. Bruk av klær i fengslet representerer mye mer enn «bare klær»: Det sees som et symbol på hvem og hva innsatte ønsker og kan være.
Temaene for studien er makt, frihet og identitet i et norsk høysikkerhetsfengsel. Erving Goffmans (
Mitt utgangspunkt i forkant av studien var at makt og frihet forutsetter hverandre, og at innsattes identitet befinner seg i et spenn mellom makt og frihet. I kapitlet er jeg derfor opptatt av å se hvordan identitet skapes, både av omgivelsene og av aktøren selv. Jeg bruker klærs symbolske betydning som utgangspunkt og ser på meningsinnholdet som tillegges klærne i fengselskonteksten. Fengslet har flere regler for hvilke klær som er tillatt, og utøver på mange måter stor makt over de innsattes kropper. Klærne illustrerer hvordan det er mulig for innsatte å uttrykke seg selv og sin identitet i omgivelsene som fengslet representerer. Innsattes klær blir på denne måten en inngang for å studere maktposisjoner og frihetspraksiser i fengslet.
I Norge tilbyr de fleste høysikkerhetsfengsler klær til innsatte, mens det i lavsikkerhetsfengsler oftere legges opp til bruk av private klær. Trondheim fengsel tilbyr det innsatte selv kaller «fengselsklær». Når innsatte kommer inn i fengslet, får de en standardisert «startpakke» med nødvendige klær, som undertøy, bukser, T-skjorter, gensere, hettegensere og nødvendig arbeidstøy. Klærne finnes i ulike farger, og flere av plaggene er merket «Kriminalomsorgen». Ifølge Kriminalomsorgen (
Følgende er ikke tillatt på rommet: symboler eller effekter som er egnet til å skape frykt hos andre innsatte eller ringeakt for dem, eller som på andre måter er uheldige for miljøet i fengslet (ikke tillatt er f.eks. nazi-symboler eller symboler tilknyttet MC-miljøet).
Klær er et av eksemplene på hva fengslet omtaler som effekter. Fengslet fører i tillegg strenge regler for hvor mange plagg hver enkelt har lov til å oppbevare på cellen. Regelen om begrensede plagg bunner i et hensyn om brannsikkerhet, og at det skal være lettere å gjennomføre romransakelse av cellene.
Klær i fengsel er lite utforsket i den norske fengselsforskningen, og min studie skiller seg fra andre fengselsstudier ved at den setter innsattes identitetsarbeid i sentrum, basert på klærs betydning for makt og frihet. Jeg bruker Erving Goffman (
Goffman (
Ifølge Goffman (
Goffman (
Informantene i studien ble rekruttert gjennom ansatte i fengslet. Et informasjonsskriv ble hengt opp i fengslet, og de som var interessert, kunne melde seg på. Totalt sju ble intervjuet: fem mannlige innsatte og to kvinnelige fengselsbetjenter. Studien tar bare for seg innsattes perspektiv. Trondheim fengsel, Tunga, består av et stort flertall menn. Det var store forskjeller blant innsatte i utvalget med hensyn til soningslengde, alder og bakgrunn. Variasjonene i utvalget kan blant annet skyldes at det ble stilt få kriterier til å være informant i studien.
Intervjuer med innsatte gjør det mulig å få innblikk i hvordan institusjonen påvirker aktørene på et individnivå, der de innsattes identiteter utfordres av det strenge kontrollregimet. Å intervjue de to fengselsbetjentene gjør det mulig å studere hvordan fengselsinstitusjonens regler håndheves i praksis. De to gruppene preges av en aktørforståelse (innsatte) og en systemforståelse (ansatte). Innsatte og ansatte som hadde vært i fengslet over lengre tid, kjente godt til reglene og rutinene, og delte mange lignende historier fra tiden de hadde sonet eller arbeidet i institusjonen.
I studien fokuseres det på hvordan innsatte opplever, reagerer og forholder seg til makt, og hvilke konsekvenser det får. Innsattes klespraksiser brukes for å se hvordan innsatte uttrykker seg selv på bevisste eller ubevisste måter. Analysen tar for seg problematikken på to nivåer: Hvordan innsatte formes av fengselsstrukturen, og hvordan innsatte møter fengselsstrukturen. Ifølge studien oppleves fengslingen som problematisk for innsatte på to måter: 1) fysisk utfordrende på grunn av frihetsberøvelse og kontrollering av kropp, og 2) mentalt utfordrende fordi støttepunkter for tidligere identitet forsvinner med tiden. Innsatte møter disse utfordringene på ulike måter.
Trondheim fengsel, Tunga, har flere likheter med Goffman (
Ved at institusjonens rutiner setter rammer for
Med hensyn til ro, sikkerhet og orden bestemmer Kriminalomsorgen hvilke private effekter som tillates å ha under soning (Kriminalomsorgen,
Fordi fengslet definerer Anders sin klesstil som noe som «kan skape frykt og ringeakt hos andre», opplever han å bli fratatt noe av sin identitet. Det Anders sier, kan tolkes som en opposisjonell holdning, samtidig som han er nødt til å innrette seg etter reglene for å unngå sanksjoner av fengslet. Anders forteller, i likhet med flere innsatte, at klærne som tilbys av fengslet, er noe han ikke identifiserer seg med. For Anders representerer fengselsklærne noe mye mer enn «bare klær»: De er et verktøy som fengslet har kontroll over, og noe som tilskriver ham en posisjon han ikke identifiserer seg selv med (Goffman,
Fengslet kontrollerer innsattes kropper på tre nivåer: 1)
De trakk også frem fengselstrusene og den røde fengselsbuksa som provoserende. Begge plagg inngår i fengslets «standardpakke» som utdeles ved oppstart av soningen. De fleste tok avstand fra plaggene fordi
I intervju med innsatte ble ordet «krenket» nevnt flere ganger uten at jeg som intervjuer tok det opp. Innsatte ga flere eksempler på hvordan fengslet kan ha kontroll over de innsattes kropper, og hvordan det virker begrensende på klesrutiner og privatliv (Goffman,
Birger deler en lignende opplevelse:
Birger
De sterke følelsesmessige reaksjonene knyttet til kroppsvisitasjon viser hvilken betydning klær har for de innsattes selvrespekt og integritet overfor andre. Det å være uten klær blir slik like viktig som hvilke klær de innsatte bruker. Selv om flere innsatte viste en form for opposisjonell strategi mot kroppsvisitasjonen, måtte alle innrette seg etter rutinen for å unngå sanksjoner. Kroppsvisitasjonen er et symbol både på fengslets makt og på de innsattes manglende frihet og kontroll over egen kropp (Goffman,
Flere innsatte beskriver fengslet som en lagringsplass der livet settes på vent. Birger forteller om soning i høysikkerhetsfengsel:
Det
Kristian forteller om fengslets rutiner, som han mener endrer de innsattes identitet:
Sitatet til Kristian viser at soningstid har stor betydning for innsattes mulighet til å forhandle om egen identitet. De som soner lange dommer, gjennomgår i større grad en krenkelsesprosess der de blir fratatt materielle og sosiale støttepunkter for identiteten de hadde før soning. Flere innsatte mente at venner på utsiden av fengslet ikke ville kjent dem igjen, fordi de hadde forandret seg under soning. Noen av dem som ble intervjuet, beskrev fengslets rutiner med ord som «vane» og «automatikk», noe som viser at handlinger gjentas fordi de er en innøvd rutine. Resultatet kan bli at innsatte forholder seg ukritisk til egne handlinger. Birger forklarer fengslets påvirkning slik:
Institusjonens
Så langt har vi sett at fengslet påvirker de innsattes identitet på flere områder. Mange av fengslets rutiner og regler rettes direkte mot innsattes kropper, som påvirker hvordan de innsatte opplever sin egen identitet. Informantene i studien beskrev klær som en viktig del av identiteten sin. Ifølge informantene er joggebukse det plagget som blir mest brukt i fengslet, enten privat joggebukse eller fengselsbukse. De innsatte ga flere grunner til at de bruker klærne de gjør. Det er: 1) behagelig, 2) fint å se på, 3) gjenspeiler personligheten og 4) uttrykker tilhørighet. På spørsmål om Sander ønsker seg mer klær i fengslet, svarer han:
Sander forteller at klærne han bruker i fengslet, bidrar til å holde på selvfølelsen han hadde før fengslingen. Selv om det er viktig for Sander å bruke klær han identifiserer seg med, får klærne mindre betydning innenfor enn utenfor fengslet. Samtidig er det viktig for ham å kjenne en kontinuitet i det
I Trondheim fengsel, Tunga, skal alle innsatte være arbeidsplassert eller gå på skole (med noen unntak). For innsatte er det dagens aktiviteter som avgjør hva de kler seg med. De fleste synes det er greit å bruke fengselsklær som en del av arbeidsantrekket når de er på jobb. Kristian sier følgende om arbeidsklærne som tilbys av fengslet:
Fordi det er lettere å identifisere seg med noe som en er vant til utenfor fengslet, kan det se ut til at innsatte blir mer tilbøyelige til å bruke fengselsklær på arbeid. Uansett hvilken arbeidsuniform innsatte velger å bruke, kan det se ut til at rollen som arbeider og bruk av arbeidsklær gir innsatte en mulighet til å komme ut av statusen som en passiv og uproduktiv innsatt, og gir dem mulighet til å gjenoppbygge en følelse av normalitet.
For å vise hvordan klær kan brukes for å skape frihet og identitet, skal jeg i det følgende skissere klærnes funksjoner i fengselskonteksten. Klær kan brukes for å uttrykke: a) normalitet og kontinuitet, b) avstand til fengslet og innsatt-rollen, c) avstand til «seg selv», d) symbolsk motstand og e) tilhørighet. Flere av kategoriene går sammen, for eksempel å ta avstand fra fengslet gjennom å uttrykke tilhørighet. Fordi klærne ikke har noen iboende verdi, er det betydningen som omgivelsene tillegger klærne, som er avgjørende. Det blir en sosial konstruksjon.
Normalitet, vaner og kontinuitet: Informantene i studien ga uttrykk for at kontinuitet i fengslet er viktig. Kristian fortalte om klærnes rolle for at man skal kunne «være seg selv»:
Når Kristian bruker ordet
Avstand til fengslet og innsatt-rollen: Nesten alle innsatte i utvalget fortalte at de eier en privat dongeribukse i fengslet. En grunn til at de valgte å ta med dongeribukse inn i fengslet, var for å unngå bruk av fengselsklærne, spesielt fengselsbuksa. En annen grunn var at de ville ha fine klær når de fikk besøk i fengslet. Dongeribukse kan sees som innsattes svar på fengselsklærne, på den måten at plagget symboliserer avstand til fengselsklærne. Dongeribuksen ansees også som et sosialt akseptert og utbredt plagg som minner om noe på utsiden av fengslet. Birger ga uttrykk for at han ikke likte fengselsklærne:
Birgers reaksjon til fengselsklærne er å bruke egne klær som markerer avstand til det fengslet tilbyr (Goffman,
For Anders er klær med på å signalisere hvordan innsatte påvirkes av fengslet:
I samtalen med Anders kan det tolkes som at han beskriver en form for institusjonalisering av de innsattes identitet (Goffman,
Avstand til «seg selv»: Håvard forteller at han bevisst bruker fengselsklær for å
Klærne gjøres til et symbol på to forskjellige verdener: fengselsverdenen og verdenen utenfor murene. Ved å velge bort støttepunkter for tidligere identitet skaper Håvard en form for
Symbolsk motstand: Med utgangspunkt i fengslets strenge maktregime foregår innsattes motstand fra en underordnet posisjon der kropp og klær i stor grad kontrolleres av fengslet (Ugelvik,
Uttrykke tilhørighet de har utenfor murene: Innsatte kan bruke klær for å uttrykke tilhørighet de har utenfor fengslet, det være seg tilhørighet til seg selv (individnivå) eller tilhørighet til en spesifikk gruppe eller et miljø (gruppenivå). Begge nivåene viser hvordan innsatte kan ta med seg noe som de identifiserer seg med, innenfor murene. Ved å uttrykke tilhørighet til noe utenfor murene viser innsatte at de har en identitet uavhengig av fengslet. På denne kan fengselsverdenen fremstå som mer midlertidig. Tilhørigheten til noe eller noen utenfor murene illustrerer hvordan det er mulig å bli et unikt individ med identitet i fengslet, og ikke bare en del av en stor fengselsgruppe. Et eksempel på å uttrykke identitet på gruppenivå har vi i Birger, som ønsker å bruke de mørke fargene til klubben sin i fengslet:
Fordi fengslet ikke tillater klærne, velger Birger å utelukkende bruke svarte klær for å symbolisere sin tilhørighet til klubben på utsiden. Birger sier at svarte klær gir ham en god selvfølelse fordi de markerer noe som betyr mye for ham, i tillegg til at de legitimt symboliserer en tilhørighet til en «ulovlig» klubb i fengslet. Identiteten til Birger i fengslet blir slikt skapt i samsvar med noe som eksisterer på utsiden av murene.
Som introdusert i teorikapitlet opererer studien med begreper om «backstage» og «frontstage». Alle innsatte i utvalget fortalte at de bruker finere klær når de får besøk i fengslet. Informantene oppga at det var viktig for dem å se bra ut foran venner og familie. Flere i utvalget sonet ved en spesiell avdeling i fengslet som tilbyr turer utenfor murene sammen med fengselsbetjentene. Alle som ble intervjuet ved denne avdelingen, sa at de kledde seg opp med finere klær når de var utenfor fengslet. De fleste sa at de brydde seg mer om hvordan de kledde seg, utenfor enn innenfor fengslet. Klærne kan se ut til å tillegges ulik verdi avhengig av omgivelsene og «publikummet» som den innsatte har rundt seg (Goffman,
Selv om flere i utvalget sterkt motsatte seg fengselsbuksa, sa de at det var «okei» å bruke den inne i fengslet – til forskjell fra utenfor murene. En av informantene fortalte at han manglet passende klær til å bevege seg utenfor murene og derfor takket nei til utflukter med fengslet. Med utgangspunkt i dette utsagnet ser tilgangen til adekvat bekledning som turtøy og pentøy ut til å være viktig for et normaliseringsarbeid i fengslet. Klærne som fengslet tilbyr, var ikke «fine» nok til å brukes utenfor fengslet. Eksemplet viser at omgivelsene er viktig for hvilke klær som brukes i fengselskonteksten. I tilfeller der innsatte er på turer utenfor fengslet, kan det tolkes at backstage beveger seg over i frontstage (Goffman,
Ved å ta utgangspunkt i det Goffman (
Noen av faktorene som spesielt diskuteres, er innsattes deltakelse i maktforholdet. Avslutningsvis i drøftingsdelen trekkes det paralleller mellom funnene i forskningsstudien og storsamfunnet utenfor murene.
Maktutøvelsen i fengslet uttrykkes gjennom sosial kontroll og rutiner. I lys av innsattes opplevelser kan krenkelser tolkes som det tydeligste uttrykket for fengslets påvirkninger (Goffman,
Denne analysen har bruk et norsk høysikkerhetsfengsel kan brukes som ramme for å studere makt, frihet og identitet. Makt og frihet har blitt behandlet som forutsetninger for innsattes identitet, som er i en stadig utvikling mellom institusjonens påvirkninger og innsattes frihetspraksiser. Studien viser at de føringene som fengslet legger på de innsatte mentalt og fysisk – som regler, rutiner og klespraksiser –, kan påvirke de innsattes identiteter på ulike måter. Blant annet blir de innsatte plassert i roller og situasjoner de ikke identifiserer seg med, og opplever en form for avmakt. Ut fra de innsattes reaksjoner på makten ser det likevel ikke ut til at fengslet har total makt over dem. Klær er et fysisk identitetsuttrykk som kan bidra til å symbolisere normalitet eller at de innsatte tar avstand til fengslet og til «seg selv». Klær kan også symbolisere motstand og uttrykke identitet. For å svare på hvordan innsatte kan bruke klær for å skape frihet og identitet i fengslet, må en først og fremst se på
Fengslet kan forstås som en speiling av storsamfunnet. Fordi klær er et sosialt gode som innsatte har ulik tilgang på, vil enkelte grupper ha større sannsynlighet for å måtte bruke fengselsklærne. Et av eksemplene som ble trukket frem av informantene, er at etniske minoriteter oftere kler seg med fengselsklær enn sine etnisk norske medfanger. Dersom det kan settes et synlig skille mellom nordmenn og etniske minoriteter, kan det stilles spørsmål ved fengslet legitime maktutøvelse med hensyn til sosiale ulikheter i fengslet. De som ikke har mulighet til å ha private klær, risikerer å bli identifisert med roller som de ikke kjenner seg igjen i, og dermed føle avmakt. At alle kan bruke egne klær, kan med det påstås å være et tilslørt budskap av fengslet fordi det finnes underliggende mekanismer som gjør at innsatte har ulike forutsetninger for å uttrykke identitet gjennom klær.
I dette kapittelet har jeg analysert problemstillingene hvordan fengslet påvirker innsattes identitet, og hvordan innsatte bruker klær for å skape identitet i fengsel. Jeg vil argumentere for at fengslets føringer påvirker innsattes identiteter, men kun til en viss grad. Flere innsatte møter makten som fengslet utøver, på en bevisst måte, og dem det gjelder, får sin identitet påvirket i begrenset grad. De som deltar i maktforholdet, ser ut til å avgjøre hvor mye de
Av anonymitetshensyn er informantene gitt fiktive navn.
This chapter examines the experiences of serial offenders in Norwegian prisons with varying levels of security. The analyses are based on in-depth interviews with current and former inmates who have backgrounds that include high-security prisons, low-security prisons and parole. We analyse how serial offenders experience different prison regimes. The analysis is organised in two parts: prison life within the total institution, and surveillance. The theoretical backdrops are Erving Goffman’s texts on institutionalization and Michel Foucault’s text on the modern prison and the «prison-like» society. We find that there are fluid boundaries between prison institutions and society outside. The total institution extends beyond the walls of the prison, from high security via low security to living outside prison. Inmates become institutionalized and internalize the patterns of the total institution. The prison institution influences former inmates in their free lives after prison.
Kapitlet diskuterer gjengangeres opplevelser av straffegjennomføringen i norske straffeinstitusjoner med forskjellig sikkerhetsnivå. Analysene bygger på dybdeintervjuer med nåværende og tidligere innsatte som har erfaringer fra høysikkerhetsfengsel og lavsikkerhetsfengsel, og som er under prøveløslatelse. Jeg analyserer hvordan de forskjellige regimene fremstår for de innsatte, ved å undersøke følgende problemstilling: Hvordan opplever gjengangerne straffegjennomføring i de forskjellige fengselsregimene? Analysen har to deler: de innsattes hverdag i den totale institusjonen, og overvåkning. Det teoretiske bakteppet for analysene er Erving Goffmans tekster om institusjonalisering og Michel Foucaults tekster om det moderne fengslet og det «fengselsaktige». Mine funn viser hvordan det eksisterer en flytende grense mellom fengselsinstitusjonene og storsamfunnet. Den totale institusjonen strekker seg utenfor fengslets murer, fra høysikkerhet via lavsikkerhet og til tiden etter soning. De innsatte blir institusjonaliserte, og den totale institusjonens trekk internaliseres i aktøren. Fengselsinstitusjonen preger derfor fortsatt aktørene etter endt soning.
Mads er en av gjengangerne i det norske rettssystemet. Han har vært inn og ut av fengsel og tilbrakt store deler av livet bak murene. Han forteller om en hverdag preget av overvåkning, betjenter og mangel på frihet – en hverdag i den norske straffegjennomføringen. I dette kapitlet gir jeg et innblikk i Mads’ og de andre gjengangernes opplevelser i den norske straffegjennomføringen. Det teoretiske bakteppet er fengsels- og avvikssosiologi som belyser hvordan makt og disiplin utøves i fengslet, og hvilke effekter makten og disiplinen også har for de innsatte etter at de har sonet ferdig og er ute i storsamfunnet. Spesielt bruker jeg Erving Goffmans (1991 [1967]) teori om totale institusjoner og Michel Foucaults arbeider om fengslet (1999), særlig hans overvåkningsbegrep.
Min problemstilling er som følger:
Informantene består av gjengangere fra høysikkerhet, lavsikkerhet og friomsorg som er rekruttert fra fengslene og friomsorgen i Trondheim. Jeg bruker komparativ analyse for å identifisere kontraster og likheter på tvers av de forskjellige fengselsinstitusjonene og opplevelsene i friomsorgen. Informantene består av tre innsatte fra høysikkerhetsfengsel (Trondheim fengsel, Tunga), fire innsatte fra lavsikkerhet (Leira fengsel) og to tidligere innsatte tilknyttet friomsorgen. Alle informantene har erfaring fra de tre straffekontekstene, og samtlige er gjengangere.
Fengslet er en total institusjon der alle livsområder utfolder seg innenfor én og samme institusjon (Goffman,
Fengsel er en total institusjon som er skapt for å beskytte det omkringliggende samfunnet (Goffman,
Det som kjennetegner en total institusjon, er blant annet at i) hverdagen er rutinebasert, ii) det er en tydelig avstand mellom de som arbeider på institusjonen, og de som bor der, og iii) arbeid, aktiviteter og rutiner har en annen betydning innad i institusjonen enn utenfor (Goffman,
De innsattes tilgang til det omkringliggende samfunnet er svært begrenset i et høysikkerhetsfengsel. Her er det høye betongmurer, låste dører, overvåkningskameraer og betjenter som skal sikre at de innsatte blir værende innenfor murene. Murene hindrer dem i å fysisk delta i storsamfunnet, selv om de får et innblikk i samfunnets utvikling gjennom tv og aviser. I et lavsikkerhetsfengsel er tilgangen fortsatt begrenset, men de fysiske grensene er ikke preget av fysiske murer og piggtråd. På lavsikkerhet har de innsatte mulighet til permisjoner, hyppigere besøk fra familie og venner og frigang til jobb. De innsatte på lavsikkerhet har færre betjenter som vokter over dem. De soner dessuten i et fellesskap hvor alle – både innsatte og betjenter – bidrar til hverdagslivets praktiske gjøremål. Likevel er det hindringer og begrensninger som avgrenser de innsattes fysiske rom og deres muligheter for frihet. I friomsorgen er begrensningene enda færre. De tidligere innsatte oppholder seg utenfor fengselsinstitusjonen og bor i ordinære hus. De har gjerne arbeid, og de kan fritt bevege seg omkring i samfunnet. Det er fortsatt noen innskrenkninger i friheten. Blant annet kan de avkreves narkotikatester eller ha oppmøteplikt.
Goffmans beskrivelse av den totale institusjonen synes umiddelbart mest relevant for å beskrive høysikkerhetsfengslet. Her er de fysiske murene tydelige, og de innsattes hverdagsliv er strengest organisert. Som jeg skal hevde i dette kapitlet, er det likevel tydelige likheter mellom høysikkerhet, lavsikkerhet og friomsorg. Gjennom soningsforløpet – fra høy- til lavsikkerhetsfengslet og deretter til friomsorgen – erstatter gjengangerne de fysiske murene med det de selv omtaler som egne «indre murer». Det er subjektive, mentale hindringer som gjør at den totale institusjonens karakter strekker seg utover de fysiske fengselsmurene. Gjengangere tar med seg sine soningsopplevelser fra fengslene ut i friheten, og gjenskaper på denne måten noen av den totale institusjonens begrensninger.
For å utforske likheter, forskjeller og sammenhenger mellom gjengangernes opplevelser i høy- og lavsikkerhetsfengslene og friomsorgen skal jeg bruke Michel Foucaults begrep om «det fengselsaktige» – hvordan fengslets makt og disiplin strekker seg utover den totale institusjonen. Jeg skal også bruke hans diskusjoner av «panoptikon» for å belyse ulike former for overvåkning i den moderne fengselsinstitusjonen.
Ifølge Foucault finnes ikke makten bare i fengslet, den er allestedsnærværende (Foucault,
For at disiplinen skal fungere, er den avhengig av å synes. Foucault forklarer at dette gjøres gjennom et nettverk av synlighetslinjer. Gjennom arkitektur opprettholdes disiplinen og garanterer dens synlighet. Synligheten gjør det lettere å oppdage avvik fra samfunnets normer og straffe dem som avviker (Foucault,
Disiplineringsmakten finner vi også i andre institusjoner. I straffegjennomføringen blir den imidlertid rendyrket og fremstår svært tydelig. Den disiplinerende makten er heller ikke utelukkende negativ. Foucault skiller mellom repressiv og produktiv makt. Den første begrenser individets handlingsmuligheter, mens den produktive makten er muliggjørende og skapende (Foucault,
Jeg har intervjuet nåværende og tidligere innsatte om deres erfaringer knyttet til opplevelsen av straffegjennomføringen i et høysikkerhetsfengsel (Trondheim fengsel, Tunga), et lavsikkerhetsfengsel (Leira) og i friomsorgen under prøveløslatelse. Informantene ble rekruttert gjennom Kriminalomsorgen region nord ut fra tre kriterier for strategisk utvalg (Thagaard,
Utvalget bestod av ni mannlige informanter. Alle sonet eller hadde sonet lange dommer, og var dessuten gjengangere i fengselssystemet. Gjengangere defineres som en domfelt som soner eller har sonet tre eller flere ganger, med unntak om den domfelte er dømt for mange forhold i samme dom. De hadde derfor erfaringer med straffegjennomføring fra alle tre formene for straffegjennomføring som diskuteres i dette kapitlet, – høy- og lavsikkerhetsfengsler og friomsorg. Årsaken til at utvalget bestod av gjengangere, var nettopp deres erfaringsgrunnlag fra de ulike straffekontekstene. På intervjutidspunktet sonet tre informanter i høysikkerhetsfengsel og fire i lavsikkerhetsfengsel. To informanter var på prøveløslatelse under oppsyn av friomsorgen.
Analysen er organisert ut fra en sammenligning av informantenes erfaringer fra høy- og lavsikkerhetsfengslene og friomsorgen. For å belyse problemstillingen gjorde jeg en temasentrert analyse (Thagaard,
Hvordan oppleves straffegjennomføringen i det norske rettssystemet? I analysens første del diskuterer jeg dette spørsmålet med utgangspunkt i de nåværende innsattes opplevelser av fengselshverdagen, og med et spesielt blikk på hvordan rutiner, frihetsberøvelse og sanksjonering preger dem. Deretter ser jeg på hvordan de innsatte opplever overgangen til friomsorgens regime, til et liv i storsamfunnet utenfor fengslet, og hvordan deres hverdag fortsatt påvirkes av stadig usikkerhet.
Kriminalomsorgen beskriver rutiner og planer som organisatorisk sikkerhet (Kriminalomsorgens sentrale forvaltning,
Goffman viser også hvordan institusjonslivet er grunnleggende preget av manglende forutsigbarhet. Spesielt viktig er det at de innsatte mangler kjennskap – og i enda større grad, medbestemmelse – over sin egen fremtid. Goffman skriver at «[c]haracteristically, the inmate is excluded from knowledge of the decisions taken regarded his fate» (1991: 19), og dette oppleves svært negativt. Å kunne planlegge og kjenne sin fremtid er et gode som de innsatte fratas i fengslet. Gode eksempler er kompliserte søknadsprosesser og mangel på kontinuitet i saksbehandlingen.
Uvissheten rundt egen fremtid var et gjennomgående trekk hos alle de tre gruppene som ble intervjuet. På høy- og lavsikkerhet er livet på utsiden ukjent og fremmed, og de færreste hadde kontroll over hva som ville skje når de ble løslatt. De prøveløslatte var midt oppi prosessen med å finne ut av hvordan de kunne ta kontrollen tilbake i eget liv og få (tilbake) en forutsigbar hverdag. Flere av de tidligere innsatte var under rusbehandling og hadde derfor ikke jobb. De var usikre på hva de skulle gjøre. Dette skapte uro hos dem. Som Mads reflekterte: «Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Hva kan jeg brukes til og er det noen som vil ansette meg liksom …» (Mads, friomsorg).
Betjentene er viktige både i utøvelsen av kontroll og for sikkerhetsoppgaver i fengslet, og de oppleves som en hindring for de innsatte. Deres tilstedeværelse og muligheter til å straffe uønsket atferd kan få fysiske konsekvenser for de innsatte. Betjentenes sanksjonsmakt er hjemlet i lover og regelverk, men de innsatte kan likevel oppleve det som at betjentene utviser et betydelig selvstendig skjønn i utøvelsen av sanksjoner. De innsatte opplever videre at maktmidlene som er til rådighet og tas i bruk på høy- og lavsikkerhet, er svært varierende. På høysikkerhet risikerer en blant annet å bli flyttet til en annen avdeling, eller også få et opphold på glattcelle eller isolasjonscelle hvis en er «vanskelig» og opptrer truende mot betjentene.
Frykten for å havne på glattcellen var sterk hos flere av informantene som sonet i høysikkerhetsfengslet. Bortsett fra å havne på isolat var dette den verste sanksjoneringen de kunne bli utsatt for. På isolat blir de innsatte fratatt all kontroll og autonomi. Systemets kontroll blir svært tydelig, og frykten for straff fører til at den innsatte disiplinerer seg selv, basert på frykt for straff.
I lavsikkerhetsfengslet blir ikke de innsatte flyttet til en annen avdeling eller på isolat, men risikerer å bli flyttet tilbake til høysikkerhetsfengslet. Lavsikkerhet er en mildere form for kontroll, og er derfor ofte referert til som åpen soning. Her er den fysiske kontrollen bygget ned. I stedet er andre former for kontroll utviklet. Kontrollmekanismen ved lavsikkerhetsfengslene viser seg gjennom et nettverk av regelverk om straff og belønninger knyttet til de innsattes oppførsel og progresjon i soningen. Ofte tar dette form som kontrakter, der de innsatte samtykker til forskjellige regler i bytte mot forskjellige goder (Fridhov,
Martin har tilbrakt mye tid i både høysikkerhetsfengsel og lavsikkerhetsfengsel. Han beskriver hvordan han opplever forskjellene og likhetene mellom de to ulike fengselsinstitusjonene:
Martin på lavsikkerhet beskriver hvordan inntrykket av de fysiske murene har minsket. Men selv om de fysiske stengslene fra høysikkerhetsfengslet ikke preger lavsikkerhetsfengslet i like stor grad, er opplevelsen av de fysiske murene fortsatt til stede. De innsatte utsettes fortsatt for kontroller og mangel på kontinuitet. Den fysiske kontrollen minker, men den totale institusjonens preg er høyst tilstedeværende.
Gjengangeren er bevisst betjentenes muligheter for å sanksjonere både på høysikkerhet og på lavsikkerhet. De vet hvilke konsekvenser det kan ha å bryte betjentenes og fengslets regler og reglementer. Her er likheten mellom høy- og lavsikkerhetsfengslet tydelig. Betjentenes kontroll og disiplin representerer hindringer i fengslets hverdagsliv. Vissheten om mulige sanksjoner er i seg selv nok: De innsatte vet hva som blir konsekvensene hvis de opptrer i strid med fengslets reglement, og dette sikrer at den innsatte disiplinerer seg selv for å unngå de uønskede konsekvensene.
Norske soningsforhold blir gjerne omtalt som mer humane enn soningsforholdene i andre land (Pratt,
Olavs fortelling viser den tydelige forskjellen mellom cellene på de ulike avdelingene. På isolasjonscellen er en stengt ut fra både storsamfunnet og den sosiale kontakten med de andre innsatte i fengslet. Isolat er som et fengsel i fengslet. Mangelen på sosial kontakt under oppholdet på isolasjonscellen gjør det verre å tilpasse seg et sosialt liv når man kommer tilbake til avdelinger med fellesskap med andre innsatte.
På lavsikkerhet er forholdene annerledes. De innsatte har ikke fysiske murer rundt seg. Flere beskriver dem likevel som høyst tilstedeværende:
Joakim forteller at han ikke opplever at kontrollen fra høysikkerhetsfengslet har sluppet tak i ham. I stedet for den faktiske kontrollen bygger han sine egne murer for å hindre at han blir forflyttet tilbake. Han forteller om seg selv når han henviser til murene – han viser med dette at han tar ansvar for å disiplinere seg selv. I lavsikkerhetsfengslet har de innsatte et større handlingsrom enn i høysikkerhetsfengslet, men dette er likevel ikke en frihet de klarer å benytte seg av.
I Goffmans analyser er de fysiske murene sentrale for at den totale institusjonen skal fungere. Institusjonens innsatte skal bli «… cut off from the wider society for an appreciable period of time» (Goffman,
Så langt har jeg sett på aspekter ved straffegjennomføring som er spesielt aktuelt for høy- og lavsikkerhetsfengslene. I dette underkapitlet analyserer jeg fortellingene til informantene som er under friomsorgens kontroll. Jon har siden løslatelsen fra fengslet hatt to obligatoriske møtedager i måneden hos friomsorgen. Møtene hos friomsorgen er ment for at han skal holde seg unna kriminell aktivitet. Det er et tiltak som han selv setter stor pris på:
Mads hadde ikke en tilsvarende overgangsfase med fast oppmøteplikt etter sin løslatelse. Han beskriver tiden etter soning som utfordrende:
De tidligere innsattes opplevelse er at tiden etter løslatelsen er som en forlenget soning. Selv om de ikke lenger soner i formell forstand, føler de seg ikke fri. De fysiske murene er blitt internalisert, og opplevelsen av dem er fortsatt sterk. Murene forfølger den innsatte ut i frihet, følelsen av dem slipper ikke tak. De fysiske murene er blitt abstrakte.
Sammenlignet med erfaringene fra høy- og lavsikkerhetsfengslene, er ikke opplevelsen av de fysiske murene likevel like sterk. Det er ikke dekning for å hevde at de prøveløslatte fortsatt befinner seg i totale institusjoner, som beskrevet av Goffman (
Alle informantene er gjengangere og har lang erfaring med det norske straffesystemet. Deres fortellinger antyder at langvarige og gjentatte soningserfaringer og institusjonalisering, ikke minst mangelen på selvbestemmelse innenfor murene, gjør det krevende for dem å omstille seg til friheten utenfor murene.
I høysikkerhetsfengslet er overvåkning av innsatte sentralt for å skape og opprettholde orden. I tillegg til betjentenes fysiske overvåkning, preges høysikkerhetsfengslet av overvåkning gjennom teknologiske virkemidler. Jeg skal omtale dette som «digitale panoptikon».
De innsatte er bevisst på det digitale panoptikonets nærvær i fengslet, og de forholder seg til det aktivt. Til dels greier de også å begrense dets virksomhet. Flere av informantene fortalte at de følte de hadde full kontroll over det digitale panoptikonets tilstedeværelse. Den digitale muren som panoptikonet representerer, er til stede, men de innsatte lykkes med å begrense overvåkningen. Spesielt utfordrer de den digitale murens effekter gjennom å skaffe seg en oversikt over kameraenes «blindsoner».
Overvåkningen som Eirik beskriver, handler om hvordan de innsattes fysiske handlinger overvåkes. Dette utgjør en vesentlig del av fengslets overvåkning. Det digitale panoptikonet må likevel tolkes i sammenheng med betjentenes overvåkning av de innsattes ytringer. Flere av informantene påpekte at de må veie sine ord nøye, også når betjentene ikke er fysisk til stede, for å unngå sanksjonering fra betjentene og fengselssystemet. De innsatte opplever at de ikke kan si akkurat hva de mener, ettersom utsagn kan brukes mot dem senere, både av andre innsatte eller av de ansatte. For eksempel kan en innsatt som fremstår truende, bli overflyttet til en annen avdeling, eller verste fall ned til glattcellen. Den verbale overvåkningen fører til at de innsatte ikke kan uttrykke seg fritt. Dette kan betraktes som en begrensning av de innsattes verbale frihet, som igjen kan fremstå som en måte å overvåke og kontrollere innsatte på.
Det digitale panoptikonet er også til stede i lavsikkerhetsfengslet, men i en annen form enn i høysikkerhetsfengslet. Kameraene er ikke lenger dominerende. Den digitale overvåkningen foregår i stedet på andre måter, blant annet gjennom overvåkning av innsattes telefonsamtaler og deres aktiviteter på internett (boligsøk, nettbank og lignende). Likevel er det først og fremst betjentenes fysiske tilstedeværelse som de innsatte i lavsikkerhetsfengslet knytter til overvåkning:
Joakim forteller at de innsatte ikke er fullstendig bevisst betjentenes overvåkning, selv om de forstår at betjentene både gjør tellinger og observerer dem på arbeid og på fritiden. Jeg mener dette kan tolkes som en form for
Fengselssystemet har også andre former for kunnskap om tidligere innsatte. Gjennom gjentatte soninger over tid, i både høy- og lavsikkerhetsfengsler, har alle større hendelser som de innsatte tidligere har vært involvert i, blitt loggført. Gjengangerne opplever manglende kjennskap til og kontroll over informasjonen systemet har om dem. De føler de må motbevise informasjonen som gis i rapportene, ikke minst for å bevise at de har brutt med sine tidligere kriminelle handlingsmønstre. På denne måten opprettholder de innsatte disiplinen gjennom selvdisiplin. Dette kan sees som overvåkning gjennom rapporter, en
I friomsorgen er det møteplikten som tar over for fengslets direkte overvåkning gjennom betjenter og det digitale panoptikonet. Jon trekker imidlertid frem en annen komponent ved storsamfunnets disiplinering som han først er blitt bevisst etter løslatelsen:
Politiet skal skape trygghet i samfunnet. De skal ha en synlig lokal tilstedeværelse, og politiet patruljerer derfor jevnlig gater og andre offentlige steder. For folk flest er dette uproblematisk. Tidligere innsatte opplever det derimot som aktiv overvåkning. De er bevisst på politiets kjennskap til dem som tidligere kriminelle og føler de blir spesielt observert av politipatruljene. Jon forteller at han opplever et stempel som «kjenning av politiet», og han er blitt oppsøkt av politiet, helt uten grunn. Han har en fornemmelse av at politiet holder ekstra godt øye med ham basert på kunnskap om hans kriminelle handlingsmønster. For ham er det som om synlighetslinjene fra fengslet fortsatt virker, selv om de ikke har den samme fysiske tilstedeværelsen. Flere av informantene beskrev på samme måte hvordan de fortsatt følte seg overvåket etter løslatelse, og hvordan de brukte lang tid på å venne seg til at de var alene og utenfor systemets synsfelt. Igjen er resultatet at disiplinen er internalisert hos de tidligere innsatte. De opplever at de utøver disiplin og selvkontroll på lignende måter som da de var institusjonalisert i fengslet. Overvåkningens kontroll strekker seg dermed utover fengslets murer og fortsetter å påvirke de innsatte etter at de er løslatt. Overvåkningens konsekvenser har utviklet seg til de innsattes «innbilte panoptikon». Systemet fortsetter å disiplinere de tidligere innsatte gjennom deres selvdisiplin.
Hva kan gjengangernes erfaringer si oss om overvåkningen og dens konsekvenser? Panoptikon utvikler seg fra høy- til lavsikkerhetsfengslet og videre til friomsorgen. Jeg vil argumentere for at overvåkningen av de innsatte, både i fengslene og utenfor, har vesentlige likhetstrekk med det panoptiske fengslet som Foucault skildrer (Foucault,
I lavsikkerhetsfengslet er kameraene og kontrollrommet ikke til stede på samme måte. De innsatte er ikke innenfor synlighetslinjenes rekkevidde til enhver tid. Likevel er andre former for overvåkning til stede, og disiplinen er fortsatt tydelig og aktuell. Overvåkningen på lavsikkerhet fungerer mer i det skjulte, og de innsatte er ikke like bevisst på dens tilstedeværelse. Det finnes ikke synlige kameraer som har som funksjon å overvåke. Betjentene er hovedkilden til overvåkning, blant annet gjennom deres direkte observasjoner av de innsatte. Den skjulte overvåkningen kommer til uttrykk ved at enhver samtale med personalet i fengslet kan oppleves som overvåkning for den innsatte, men det kan også oppleves som en hverdagslig samtale uten noen videre betydning. Betjentenes overvåkning er her det som Kriminalomsorgen omtaler som «dynamisk sikkerhet», der det sentrale verktøyet er at betjenter etablerer gode relasjoner til og har systematisk samhandling med de innsatte (St.meld. nr. 37 (
Som tidligere diskutert representerer betjentene i lavsikkerhetsfengslet ikke et like tydelig maktsymbol som betjentene i høysikkerhetsfengslet gjør. På lavsikkerhet sees fengselsbetjentene i større grad som likeverdige med de innsatte. Det betyr også at de innsatte ikke er like bevisst på betjentenes overvåkning. Overvåkningen blir dermed mer skjult, selv om den innsatte fortsatt er objektet for sanksjoner og korreksjon (Foucault,
Det digitale panoptikonet, som er så tydelig til stede i høysikkerhetsfengslet, er heller ikke like nødvendig i lavsikkerhetsfengslet. Betjentenes overvåkning gjennom tellinger, tilfeldige kontroller og avlytting av telefonsamtaler er tilstrekkelig for å opprettholde disiplin og kontroll. Graden av synlig overvåkning reduseres, selvdisiplinen tar gradvis over.
For de tidligere innsatte som er ute i storsamfunnet, men under friomsorgens kontroll, er overvåkningen mer eller mindre forsvunnet. Betjentene og det digitale panoptikonet er ikke lenger en del av deres hverdag. Likevel opplever de fortsatt en følelse av overvåkning etter løslatelse. Den første formen for overvåkning er politiet, som er det som ligner mest på fengselsbetjentene. Gjengangerne opplever at de overvåkes ut fra sin kriminelle fortid. Den andre formen for overvåkning er overvåkningens papirmølle. De blir overvåket av fengselssystemet, som har loggført de innsattes atferd i høy- og lavsikkerhetsfengslet. Rapportene gir full oversikt over de tidligere innsatte, og systemet – også friomsorgen – har dermed mye informasjon om dem. Endelig styres de løslatte av effektene av det innbilte panoptikonet. De tidligere innsatte har internalisert fengslets panoptikon og opplever fortsatt, og lar seg disiplinere av, overvåkningens tilstedeværelse. De ulike formene for overvåkning – det digitale panoptikonet, den skjulte overvåkningen og overvåkningens papirmølle – utvikler seg til en abstrakt overvåkning: det innbilte panoptikonet. De innsatte internaliserer overvåkningen og tar den selv med videre ut i samfunnet.
Slik blir den totale institusjonen (Goffman,
Overgangen fra høysikkerhet til lavsikkerhet viser hvordan aktørenes opplevelser av straff utvikler seg gjennom straffegjennomføringen. Lavsikkerhetsfengslet er mindre preget av de fysiske murene og andre stengsler enn hva høysikkerhetsfengslet er. Likevel er fangene bevisst murenes tilstedeværelse. De innsatte i lavsikkerhetsfengslet har fått innvilget sine søknader om overføring fra høysikkerhetsfengslet som en belønning for god oppførsel. I praksis betyr det at de har lykkes med å internalisere høysikkerhetsfengslets fysiske murer. De har overtatt arbeidet med å disiplinere seg selv. Den innsatte er bevisst fengslets normer og regler, og faren for sanksjoner om disse brytes, og de justerer handlingene deretter.
For de tidligere innsatte er de fysiske murene borte. I stedet møter de andre hindringer som er en konsekvens av opplevelsen av den totale institusjonen. De fortsetter med selvdisiplineringen og bærer med seg den totale institusjonen ut i frihet. Deres indre murer er en (utilsiktet) konsekvens av fengselsoppholdet og representerer en form for «over-disiplinering». De innsatte disiplinerer seg selv ut fra sine langvarige soningserfaringer og kontinuerlige eksponering for fengslets ulike former for overvåkning og disiplinering.
Den norske straffegjennomføringen er kompleks. Mine analyser viser at det ikke er klare skiller mellom de forskjellige soningsinstitusjonene. Grensene mellom høy- og lavsikkerhetsfengslet og friomsorgen er til dels overlappende. Overalt opplever de innsatte ulike former for hindringer som begrenser deres handlingsrom og autonomi, og de innsatte etablerer også selv hindringer for å opprettholde selvdisiplinen, både under og etter soning. Den totale institusjonens virkemåter følger den innsatte fra høy- til lavsikkerhetsfengslet og videre ut i storsamfunnet etter løslatelse. De innsattes selvdisiplinerende arbeid demonstrerer de flytende grensene mellom fengsel og «det fengselsaktige» samfunnet (Foucault,
Av anonymitetshensyn brukes fiktive navn på informantene.
This chapter discusses inmates’ experiences with medically assisted rehabilitation (LAR) in prison. The analysis is based on qualitative in-depth interviews with current and previous patients who underwent rehabilitation through LAR in prison. The research question sheds light on how everyday life in prison is influenced by LAR: What are the inmates’ experiences with LAR in prison? The theoretical backdrop of the study are Mathiesen’s concepts of power (power, powerlessness and counter-power) and Mjaaland’s studies of sharing culture and the proliferation of pharmaceutical drugs in prison. Our findings show that inmates consider suboxone primarily a sought-after «prison dope» and not pharmaceutical drug. The control and security measures of LAR in prison create resistance to the program among inmates, including sharing suboxone for illegal use. In sharing the drug, inmates conduct a moral demarcation work that creates community, status and experiences of counter-power. However, sharing of LAR medicaments is considered immoral if young inmates and beginners get addicted to heavier drugs, like suboxone. The subcultural status attached to distribution of suboxone can contribute to more and heavier drug addictions. This is an unfortunate consequence of LAR, which is supposed to be rehabilitative.
Kapitlet diskuterer innsattes erfaringer med legemiddelassistert rehabilitering (LAR) i fengsel. Analysen baserer seg på kvalitative dybdeintervjuer med nåværende og tidligere pasienter som har erfaringer med LAR-ordningen i en fengselskontekst. Problemstillingen belyser hvordan hverdagslivet i fengslet påvirkes av LAR: Hvilke erfaringer har innsatte med LAR i fengsel? Studiens teoretiske bakteppe er Thomas Mathiesens maktbegreper (makt, avmakt og motmakt) og Kristian Mjålands studier av delingskultur og spredning av legemidler i fengsel. Mine resultater viser at suboxone betraktes først og fremst som et ettertraktet fengselsdop mellom de innsatte, ikke primært som et legemiddel. Kontroll- og sikkerhetstiltakene som er knyttet til LAR i fengsel, skaper videre motstand til programmet blant de innsatte, blant annet gjennom deling av suboxone for illegalt bruk. I delingen av legemiddelet foretar de innsatte et moralsk grensedragningsarbeid som bidrar til å skape fellesskap, status og opplevelser av motmakt innenfor fengslet. Spredningen av LAR oppfattes imidlertid som umoralsk hvis unge innsatte og andre nybegynnere blir avhengig av tyngre narkotiske stoffer, så som suboxone. Den subkulturelle statusen som knyttes til spredning av suboxone, kan bidra til flere og tyngre rusavhengige, og det er en uheldig konsekvens av LAR, som har som formål å være rehabiliterende i en helsekontekst.
Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er betegnelsen på den norske ordningen for substitusjonsbehandling av opioidavhengige, så som heroinister. Pasienten blir behandlet med metadon eller buprenorfin (suboxone/subutex) og skal samtidig tilbys et program som omfatter sosial, økonomisk og, om mulig, yrkesrettet rehabilitering (LAR-forskriften,
Helsedirektoratets evaluering av prosjektet fra 2010 (Helsedirektoratet,
Innsatte som får innvilget LAR i fengsel, er definert som rettighetspasienter av helsevesenet, der fengslet blir selve konteksten for gjennomføring av behandlingen. LAR skal dermed gi helsefremmende behandling under fengselsoppholdet, der soningen har som mål å straffe og korrigere kriminell atferd.
Rapporten
Mine informanter påstår at LAR i Trondheim fengsel kun omhandler den medikamentelle behandlingen. De problematiserer myndighetenes beskrivelse av LAR som en helhetlig rehabilitering, slik LAR også skal være i fengslet. Kapitlet vil derfor fokusere på de medikamentelle utfordringene ved LAR i Trondheim fengsel, først og fremst på fengslet som kontrollorgan ved bruk og misbruk av suboxone. Innsatte som er definert som LAR-pasienter av helsevesenet, enten før eller under soning, får under oppsyn utdelt doser som skal dekke deres daglige rusbehov. I teorien skal dosen inntas umiddelbart, men i praksis greier noen innsatte likevel å skjule unna deler av dosen. De kan dermed distribuere resten til andre innsatte som ønsker å ruse seg. For fengslet er det derfor nødvendig med kontrollrutiner som hindrer at suboxone-dosen fordeles til andre enn pasientene.
I sluttrapporten til
Konkret er studiens problemstilling som følger:
Studiens teoretiske bakteppe er fengselssosiologi som fokuserer på subkulturer som oppstår i lukkede institusjoner, der hverdagslivets samhandlingsformer er styrt av maktrelasjonene som utvikles i fengsel. Jeg tar utgangspunkt i Thomas Mathiesens (
Problemstillingen diskuteres ut fra et datamateriale med kvalitative intervjuer med innsatte.
Informantene er menn i alderen 20 til 50 år som soner ved Trondheim fengsel, Tunga, som er et høysikkerhetsfengsel. Jeg bruker dybdeintervju som metode for å utforske de innsattes ulike erfaringer med LAR i fengsel. Både tidligere og nåværende LAR-pasienter, og nåværende rusavhengige, er intervjuet om deres oppfatning av LAR som rehabiliteringsform i en lukket institusjon som fengslet.
Thomas Mathiesen, en av Norges ledende fengselssosiologer, undersøker i sin doktorgradsavhandling
I 1982 gir Mathiesen ut
Både Mathiesens og Mjålands etnografiske og aktørnære forskning på hverdagslivet i norske fengsler beskriver fengslenes subkulturer, som dannes gjennom de innsattes samhandling, og hvordan samhandlingen er preget av de ulike maktrelasjonene i fengslet. Ved å være til stede i fengslene over tid har Mathiesen og Mjåland utforsket relasjoner mellom de innsatte og de sosiale hierarkiene blant dem, og også hvordan de innsatte samhandler med betjentene. Den største forskjellen mellom Mathiesens og Mjålands studier er tilgangen på narkotika i dagens norske fengsler. Da Mathiesen gjennomførte sin studie på 1960-tallet, var det ingen fanger som var registrerte som rusavhengige. I dag har 65 prosent av innsatte i norske fengsler erfaring med narkotika før fengsling (Seraf,
Mathiesen (
Mathiesen (
Kristian Mjåland tar i bruk Mathiesens (
Mjåland (2014) mener disse resultatene kan analyseres som en del av den antropologiske bytteteorien. Han utforsker de sosiale relasjonene blant de innsatte og viser hvordan delingskulturen er avhengig av fellesskapet for å kunne lykkes. Delingskulturen blir styrt av en balanse mellom solidaritet og sosial kontroll. Dette medfører at egeninteressen styres av en kollektiv bevissthet som skal gagne fellesskapets beste, og gjeldende normer og sanksjoner er sentrale for at kulturen opprettholdes.
Mjålands studie er nyttig fordi den diskuterer den økende andelen av rusavhengige i fengslene. Studien er imidlertid også interessant hvis man tolker distribusjonen av LAR-medikamenter og andre narkotiske stoffer i fengslet som «felleshandlinger». Dermed knyttes fengslets praktisering av LAR-ordningen til Mathiesens (
I Mjålands (2015) studie av LAR i et norsk fengsel understreker han at LAR-ordningen er avhengig av en delikat balanse mellom kontroll og rehabilitering for å hindre spredning av legemidler. I studien viser han blant annet til opprettelse av en egen LAR-avdeling som et tiltak som settes i gang for å hindre spredning av buprenorfin i fengslet. Hans resultater viser imidlertid at økt kontroll skaper mer omfattende spredning av preparatene, og hans analyse av datamaterialet viser videre til en kollektiv opposisjon mot forskjellsbehandling av LAR-pasienter i fengslet. Mjåland (2015) kaller derfor tiltaket for et paradoks: I utgangspunktet søker fengslet ytterligere kontroll av en spesifikk gruppe innsatte, LAR-pasientene, men ender likevel opp med å problematisere det rehabiliterende aspektet som LAR skal ha i fengslet. Det som er spesielt interessant, er hvordan spredningen av medikamenter kan tolkes som en form for motmakt – mot ytterligere kontroll av LAR-pasienter, en gruppe som har blitt klassifisert som rettighetspasienter av helsevesenet, og som nå føler seg urettferdig behandlet på bakgrunn av deres status som nettopp dette. Mjålands (2015) studie viser at økt kontroll resulterer i økt spredning, noe som fører til at maktutøvelsen ikke lykkes med sitt mål om å redusere distribusjonen av ulovlige legemidler.
I dette bokkapitlet undersøker jeg i hvilken grad kontrollaspektet ved LAR-ordningen fremstår som legitim overfor de innsatte i Trondheim fengsel, Tunga, og hvis den ikke gjør det, utdyper jeg hvordan spredning av rusmidler i fengslet kan tolkes som et resultat av de innsattes motmakt.
Analysene bygger på intervjuer med innsatte i Trondheim fengsel, Tunga, om deres erfaringer med LAR i et høysikkerhetsfengsel. Informantene ble rekruttert gjennom fengslet. Jeg ønsket å komme i kontakt med både nåværende og tidligere LAR-pasienter og nåværende rusavhengige om deres erfaringer med LAR i en fengselskontekst. Utvalget består av fem menn i en alder fra 20 til 50 år som er nåværende eller tidligere LAR-pasienter, og nåværende rusavhengige. Alle gjennomfører soningen i det samme fengslet. Informantenes hverdagsliv er preget av deres rushistorie, og de har ulike erfaringer om LAR i fengslet. Selv om utvalget er lite, mener jeg at dybdeintervjuene gir et godt utgangspunkt for å diskutere LAR-erfaringene i dette fengslet, spesielt med tanke på at jeg gjennom intervjuprosessen nådde et metningspunkt til tross for størrelsen på utvalget (Holter,
Analysen er organisert ut fra en sammenligning av informantenes erfaringer med LAR, hvor jeg spesifiserer informantenes nåværende rusbilde. For å belyse problemstillingen har jeg brukt to koder jeg mener er relevant for dette kapitlet. Den første koden er: «Suboxone som rusmiddel», der jeg analyserer informantenes sitater, beskriver samtaler om legemiddelet suboxone og diskuterer hva dette impliserer overfor LAR. Den andre koden er: «Spredning av suboxone», der jeg analyserer informantenes sitater, beskriver samtaler om distribusjon av legemiddelet, og diskuterer hva dette innebærer for hverdagslivet til de innsatte i fengsel.
Hvordan betraktes LAR i fengslet? I analysens første del diskuterer jeg spørsmålet med utgangspunkt i mine informanters oppfatninger av LAR innenfor fengselsmurene. Deretter belyser jeg hvilke erfaringer mine informanter har med suboxone, og diskuterer hvordan LAR preger de innsattes hverdagsliv.
Gjennom hele datainnsamlingen forteller alle mine informanter at det foregår spredning av suboxone i Trondheim fengsel, Tunga, på samme måte som Mjåland beskriver i sin tidligere forskning (2015). I samtalene med mine informanter kommer det frem at alle betrakter suboxone som et rusmiddel fremfor et legemiddel. De oppfatter det som et ettertraktet fengselsdop, og de forteller om sine erfaringer med suboxone som et rusmiddel. Ved spørsmål om LAR som rehabiliterende forteller en informant følgende:
Informant 2 beskriver suboxone som et fengselsdop som gjør hverdagen i institusjonen enklere for de innsatte ved at de kan bruke det til selvmedisinering. Dette er en påstand som gjennomsyrer resten av datamaterialet, der mine informanter påstår at selvmedisinering gjør fengselsoppholdet mindre belastende. I sitatet over påstår informanten at suboxone blir brukt som en substitusjon for rus, og at LAR kun fungerer som helsemessig rehabilitering i få tilfeller der de innsatte ønsker å stabilisere sin opioidavhengighet. Et interessant aspekt ved denne uttalelsen er betegnelsen av suboxone som «statsstøtta dop». Det er en oppfatning som går igjen i mine samtaler med informantene. Informantene karakteriserer suboxone som et rusmiddel som er betalt av staten, og de opplever det derfor som «gratis narkotika».
Når jeg spør en annen informant om hans erfaring med LAR, og hvorvidt suboxone fungerer som rehabiliterende i en ruskontekst, bekrefter han sitt misbruk av suboxone og forteller at han ble introdusert for medikamentet i fengsel, som et rusmiddel:
Her beskriver informanten sitt møte med suboxone i fengslet. Det var der han ble introdusert for, og brukte, suboxone som et rusmiddel. Videre i samtalen forteller informanten meg at årsaken til misbruket var et ønske om en enklere hverdag i fengslet, der tilgang på andre rusmidler og legemidler er begrenset. Selvmedisinering ble alternativet, der målet for informanten var å komme seg gjennom oppholdet på institusjonen på en mer behagelig måte. Dette er et syn på LAR som preger resten av samtalene jeg har hatt med informantene, slik en informant poengterer her:
Oppfatningen speiler en form for avmakt som utvikles i en kontekst der innsatte bruker suboxone som selvmedisinering for å bedre sin hverdag, i en institusjon jeg oppfatter som svært belastende for de innsatte. Fordi andre substanser i utgangspunktet skal være utilgjengelig i fengslet, er suboxone et alternativ. Samtidig forteller informantene at det distribueres en del narkotika i fengslet, selv om tilgjengeligheten er mindre enn på utsiden:
Informanten mener det ikke er noen tvil om at det distribueres en del narkotika i fengslet, men at tilgjengelighet på suboxone gjør hverdagen i fengslet enklere. Suboxone som rusmiddel er alltid til stede – i motsetning til narkotika, som er vanskeligere å få tak i.
For at suboxone skal være tilgjengelig som et rusmiddel i fengslet, må de innsatte samarbeide om å distribuere medikamentet. I datamaterialet mitt kommer det frem at de innsatte opererer i fellesskap for å spre legemiddelet i Trondheim fengsel, og ut fra denne felleshandlingen tolker jeg spredningen som en handling som skaper samhold. Spredning av suboxone i Trondheim fengsel samsvarer med Mjålands (2015) studie om spredning av LAR i et annet norsk fengsel. Mjåland (2015) er spesielt opptatt av nye kontrolltiltak som settes i gang for å hindre spredning, og påpeker at disse virker mot sin hensikt ved at distribusjonen blir mer utbredt. Lundeberg og Mjåland (
Med utgangspunkt i at behandlingen med subuxone er sterkt avhengighetsskapende, argumenteres det i LAR-forskriften (
I mitt datamateriale kommer det, som nevnt ovenfor, frem at noen av informantene ble introdusert for suboxone som et rusmiddel i fengsel, og at de ble avhengig av dette substitusjonsopiatet. En informant beskriver sine erfaringer med fengselsdopet:
Informant 3:
Intervjuer:
Informant 3:
Tilgang på LAR i fengslet kan vises som en form for avmakt idet rusavhengige ikke ser andre alternativer enn selvmedisinering under soningen. Samtidig er misbruk av den medikamentelle behandlingen en form for motmakt – både som kriminell atferd gjennom spredning, og som misbruk av legemidler. Om misbruk av legemidler forteller en informant meg følgende:
Spredningen av medikamentene blir av de innsatte forklart som selvmedisinering. Disse felleshandlingene kan tolkes som en form for strategisk spill. De innsatte distribuerer suboxone i et opprør mot kontrollen, men gjør det for å bedre sin situasjon i fengslet. Tilgjengeligheten, eller mer spesifikt mangelen på andre rusmidler enn suboxone, kan være en årsak til at mange både søker om å bli innrullert i LAR-ordningen, og er ukritiske til hvilke substanser de inntar, som min informant beskriver over. Samtidig understreker de at man er avhengig av felleshandling for å gjennomføre et rusmisbruk basert på suboxone. Informant 3 beskriver fenomenet med snøballmetoden:
Informanten forteller at han ble opiatavhengig i fengsel gjennom illegalt bruk, og beskriver hvordan han nå er en del av en delingskultur som distribuerer suboxone. Han forteller at han ble introdusert for suboxone i fengslet, ble opiatavhengig, fikk så innvilget LAR, og er nå en av de innsatte som sprer legemiddelet.
Å være med på å spre suboxone i fengslet har flere uheldige konsekvenser: Utover de helsemessige konsekvensene fører denne formen for distribuering til en god del sosialt press for dem som er involvert. En informant forteller meg at han har vært nøye med å avstå fra å spre suboxone, nettopp fordi han mener presset på ham vil øke betraktelig hvis han først blir en del av felleshandlingen:
Det sosiale presset i fengslet kan også oppfattes som verdifullt, ved at man får tilgang på andre rusmidler og andre butikkvarer ved å bytte bort sin egen medisin. I samtaler med mine informanter forteller de meg at suboxone byttes mot butikkvarer som tobakk, i tillegg til andre rus- og legemidler. Mine informanter mener det er svært enkelt, til tross for stadig flere kontrollerende tiltak for å stanse spredningen av suboxone i fengslet. Informant 3 påstår at fengslets kontrolltiltak alltid vil overgås av de innsatte, som stadig finner nye metoder for å distribuere ulovlige substanser. For å bevare egeninteressen, som kan være å få tilgang til andre rusmidler, legemidler eller butikkvarer, er de innsatte avhengig av felles motivasjon og at de opererer sammen for å opprettholde delingskulturen.
Et interessant aspekt ved delingskulturen er om den fremstår som legitim eller ikke. Som informant 3 beskriver, er vedkommende en brikke i det strategiske spillet som bytter til seg ulike butikkvarer og medisiner, og han mener derfor det er lukrativt å være LAR-pasient i fengslet. Likevel er vedkommende bevisst på sin posisjon som distributør av suboxone, og mener det er viktig å være bevisst på hvem man gir medikamentet til:
Informanten viser her til egen moralsk bevissthet knyttet til spredning av suboxone som et tungt legemiddel. Informanten uttrykker en kritisk innstilling til delekulturens umoralskhet. Han mener at enkelte er ukritiske til hvem de distribuerer medikamentene til. Ut fra sine egne erfaringer i fengslet skiller han mellom to grupper deltakere i delingskulturen: de som allerede er avhengig av suboxone, og de som i utgangspunktet ikke er avhengig, men som potensielt kan bli det. I tillegg til innsatte som får byttet til seg suboxone, finnes det to ulike grupper som sprer legemiddelet: de som er kritiske til hvem de gir medikamentene til, og de som ikke er det.
Å dele suboxone med dem som allerede er avhengig, blir ansett som hjelp: Man hjelper innsatte
På den måten kan de innsattes vurderingsevne karakteriseres som en form for kontroll, slik helsesystemet forsøker å kontrollere medikamentenes distribusjon slik at ingen tar skade. De innsatte som er særlig bevisst på det umoralske aspektet ved spredning, utøver en form for motmakt mot delingskulturen i fengslet.
I likhet med Mjålands (
Sitatet gir et innblikk i det strategiske spillet som foregår i forbindelse med distribusjon av suboxone i fengslet. Økt kontroll og overvåkning stopper ikke virksomheten, men tolkes som en del av spillet mellom fengselsinstitusjonen og de innsatte. I denne sammenhengen kan spredning av suboxone sees som en form for motmakt, der mine informanter motsetter seg maktutøvelsen innenfor fengslets rammer, til dels med suksess.
Informantene er avhengig av felleshandlinger for å lykkes med motmakten, slik Mathiesen (
LAR er populært i fengsel fordi ordningen gjør suboxone svært tilgjengelig. Det kommer tydelig frem i samtalen med en informant som beskriver tilgjengeligheten med at helsepersonellet
Fengselsinstitusjonen skal i utgangspunktet fungere som en arena som straffer og korrigerer kriminell atferd. LAR som behandlingsform i fengsel, og derigjennom tilgjengeligheten på suboxone, gjør imidlertid forholdet mellom kriminell og helseskadelig atferd utfordrende. Faren er at de innsattes fengselsopphold, for både rusavhengige og andre kriminelle, resulterer i at de blir mer syke og fortsetter i et kriminelt mønster, og da særlig den yngre gruppen rusavhengige. Spredning av suboxone er en faktor som kan opprettholde avmektigheten til de innsatte i et fengselsopphold.
Mine informanter anser misbruk av suboxone i Trondheim fengsel som en nødvendighet for å kunne takle den belastende livssituasjonen de befinner seg i. De beskriver sitt misbruk som selvmedisinering. Spredning av medikamentet forsvares videre ut fra et kollektivt ansvar om å hjelpe andre innsatte som har et alvorlig rusmisbruk, og som derfor trenger hjelp. Spredning blir dermed et ønske om å få en bedre livssituasjon, både for LAR-pasienter og for andre rusavhengige. Tilgjengeligheten av suboxone i fengsel muliggjør denne selvmedisinering. Felles motmakt blir dermed et resultat av LAR.
Suboxone som et tilgjengelig legemiddel er en viktig faktor i mine informaters kritikk av behandlingen: Det dreier seg ikke om ulovlig narkotikadistribusjon, men distribusjon av forskrevne legemidler utlevert av staten. Suboxone som et legemiddel er et aspekt som blir kritisert av mine informanter og som resulterer i motmakt. Den subkulturelle statusen knyttet til deling som et uttrykk for motmakt kan få andre presset inn i en uønsket situasjon som opiatavhengige, samtidig som det foreligger et ønske om å hjelpe andre innsatte. Det er her motmakten vises blant de innsatte, ved at de er bevisst på hvem de gir medikamentet til, og hvem som ikke bør få suboxone.
Distinksjonen mellom de som er kritiske til hvem som mottar medikamentet og de som ikke er det, viser til den moralske bevisstheten i delingskulturen. Det at enkelte informanter i større grad problematiserer og kritiserer ulempene ved spredningen, spesielt med tanke på yngre rusavhengige, mener jeg tydeliggjør at det komplekse rushierarkiet i fengslet baserer seg på ulike moralske grupperinger. Disse moralske grupperingene er et aspekt ved min studie som skiller seg fra Mjålands (2015) beskrivelser.
Fengselsinstitusjonen er en maktutøvende institusjon der innsatte er underlagt streng disiplin. Det medfører at det oppstår en motkultur blant de innsatte som baserer seg på prinsipper om «de innsatte mot fengselsinstitusjonen» (Mathiesen, 1965). Gjennom en felles motkultur for å svekke autoritetens legitimitet – som i dette tilfellet er LAR-ordningens representanter i Trondheim fengsel, Tunga – utviskes skillet mellom LAR-pasient og rusavhengig. Det skapes et sterkere samhold som preges av deres felles posisjon som innsatte. Innenfor disse rammene går det igjen et skille mellom innsatte som prøver å kontrollere spredningen, og innsatte som er ukritiske til hvem de sprer medikamentet til.
Samholdet i fengslet er avhengig av felleshandling, slik Mathiesen (
I fengslet som Mjåland (2015) har studert, er det opprettet en egen LAR-avdeling. Mjåland argumenterer for at det oppstår et paradoks ved økt kontroll av LAR-pasienter i forbindelse med utlevering og inntak av medikamenter. Formålet med LAR-avdelingen er å hindre spredning, men resulterer i økt distribusjon av LAR-medikamenter. Dette kan tolkes som at økt kontroll virker mer utfordrende på LAR-pasienters posisjon i fengsel, og kan samsvare med en videre diskusjon om LAR-pasienter som en spesielt utsatt gruppe. I motsetning til andre innsatte kan LAR-pasienter være spesielt utsatt for krysspress, både ved at de skal oppfylle forventninger overfor helsevesenet som pasienter, og ved at det blir knyttet forventninger til dem som LAR-pasienter i fengslet. Delingskulturen kan øke deres status i rushierarkiet, dersom de deltar i rusmiljøet som distribuerer suboxone. Her går det et skille mellom distributører som er bevisste overfor hvem de gir medikamentene til, og distributører som ikke er det. Dette kan skape splittelser i rusmiljøet i fengslet, og gjennom sosialt press kan det utvikles både en sterkere avmektighet og en tydeligere motmakt. De innsattes tilbakeføring blir derfor påvirket av fengslet som avgrenset institusjon, og mine informanter mener at selve handlingsrommet, fengslet som omsetningsarena, gjør uønsket og uheldig atferd mulig.
I Trondheim fengsel brukes suboxone aktivt som et rusmiddel, både av LAR-pasienter og av andre innsatte, og betegnes av dem som et fengselsdop. Datamaterialet mitt viser til innsatte som har både et lovlig og et illegalt bruk av suboxone, noe som bekrefter tidligere studier om spredning av medikamentet i fengslet. Suboxone brukes for å dempe abstinensene etter andre ulovlige substanser, og karakteriseres som et rusmiddel som er lett tilgjengelig. Ved mangel på andre ulovlige rusmidler bruker de innsatte suboxone som selvmedisinering, i en kontekst de opplever som vanskelig. Dermed kan spredning av suboxone være et resultat av selve fengselskonteksten – en kontekst som oppfattes som belastende, hvor de innsatte skaper et samhold og et fellesskap basert på hjelp til selvhjelp. Den kollektive bevisstheten styres av ulike meninger om forholdet mellom sykdom og avhengighet: hvilke individer som bør motta opiater og ikke. Maktrelasjonene i rushierarkiet baserer seg på ulike moralske oppfatninger av LARs funksjon i fengslet.
This chapter investigates female inmates’ conditions of imprisonment in Norwegian prisons, and how the women are affected by the masculine character of the institutions. Post-modern gender theory is used to explore two questions: What significance does gender have in female inmates’ perception? Moreover, what consequences does perception of gender have in women’s conditions of imprisonment? The study is based on in-depth interviews with prison officers at the women’s ward at a Norwegian high-security prison. In the analysis, we discuss the practice of shielding female inmates, their inadequate access to competence-building work, and measures for coping with drug addiction. Further, we discuss what are considered to be appropriate activities and behaviours for women in the context of the prison. We argue that even though Norwegian Correctional Service’s (Kriminalomsorgen) ideology of rehabilitation is supposed to be gender-neutral, the prison’s practices are gendered. The construction of deviant femininity is especially evident in a context dominated by masculine prison practices.
Kapitlet belyser kvinnelige innsattes soningsforhold i norske fengsler og hvordan disse påvirkes av fengselsinstitusjonens maskuline karakter. Postmoderne kjønnsteori brukes for å belyse to spørsmål: Hvilken betydning har kjønn for oppfatningen av kvinnelige innsatte? Og dernest: Hvilke konsekvenser har kjønnsforståelsene for kvinnenes soningsforhold? Diskusjonene tar utgangspunkt i dybdeintervjuer med fengselsbetjenter ved kvinneavdelingen i et norsk høysikkerhetsfengsel. I analysen diskuterer jeg praksisen med skjerming av de kvinnelige innsatte, deres mangelfulle tilgang på kompetansegivende arbeid, og den manglende tilgangen på rusmestringstiltak. Videre drøfter jeg hva som vurderes som passende kvinnelige aktiviteter og oppførsel. Jeg argumenterer for at selv om Kriminalomsorgens rehabiliteringsideologi er kjønnsnøytral, har fengslet forskjellige kjønnspraksiser. Spesielt blir konstruksjonen av avvikende feminitet tydelig innenfor den dominerende maskuline fengselspraksisen.
Bare seks av hundre innsatte i norske fengsler er kvinner, og de utgjør dermed en liten andel av fengselssamfunnet (Kriminalomsorgen,
Mer allment er prinsippet om likebehandling styrende for Kriminalomsorgen. Rehabilitering i fengslene tar utgangspunkt i pilaren om likebehandling, som betyr at fengslene skal ha en ensartet praksis og gi de innsatte likeverdige tilbud, uavhengig av kjønn (St.meld. nr. 12 (
Undersøkelser om kvinnelige innsatte og deres soningsforhold bygger ofte på materiale fra de kvinnelige innsatte (Thorsrud,
Kjønn i fengslet er et viktig forskningsfelt, og det er flere grunner til at man også bør utforske hvordan fengselsbetjentenes kjønnsoppfatninger kommer til uttrykk gjennom behandlingen av de kvinnelige innsatte. Betjentene har kontroll- og sikkerhetsoppgaver, men de er også viktige for tilgangen til tjenestene og programmene som de innsatte møter i fengselsinstitusjonen. Fengslet har klare rammer og regler, men samtidig er det skjønnsmessige spillerommet til de ansatte på «gulvet» – betjentene – betydelig, noe som også tydelig viser seg i hvordan de behandler de kvinnelige innsatte. Betjentene har også en sentral rolle når de innsatte skal føres tilbake til storsamfunnet.
Kapitlet bygger på kvalitative dybdeintervjuer av kvinnelige fengselsbetjenter som arbeider ved kvinneavdelingen på et norsk høysikkerhetsfengsel. De fleste av fengslets innsatte er menn, men fengslet har også en kvinneavdeling med et mindre antall plasser. Analysen tar utgangspunkt i fengselsbetjentenes tolkninger av kjønn. Kapitlets analyser ligger dermed i skjæringsfeltet mellom kjønns- og kriminalitetsteori. Jeg presenterer postmoderne kjønnsteori for å analysere hvordan fengselsbetjentene tolker de kvinnelige innsattes feminitet, og hvordan deres fortolkninger er normativt begrunnet. Jeg diskuterer også hvordan fengselsinstitusjonen opererer med forskjellige kjønnspraksiser.
Det teoretiske perspektivet bygger på postmoderne kjønnsteori der kjønn blir sett på som flytende og sosialt. Kjønnede konstruksjoner, forestillinger og forventninger til hva som er vanlig eller normalt, gjenspeiler seg i handlingsmønstrene for hvordan en mann og kvinne skal oppføre seg, tenke og føle. West og Zimmerman (
Mens West og Zimmerman (
Ingen feminitet har samme posisjon blant kvinner som den hegemoniske maskuliniteten har blant menn. Til forskjellige tider vil imidlertid noen former for feminitet finne sterkest støtte, og Connell (
Schippers (
Maskuliniteter og feminiteter er ikke bare en kroppsliggjøring og oppførsel. Det handler også om hvordan man tenker, evaluerer og regulerer sosiale praksiser (Schippers,
Barton (
Kjønnskonstruksjoner opprettholdes på et institusjonelt nivå, og omgivelsene holder individet ansvarlig for om det oppfører seg «kjønnspassende» (West og Zimmerman,
Kjønnskonstruksjoner er spennende å utforske i fengsel. Her er de institusjonelle rammene spesielt tydelige. Ifølge Connell (
Formålet med studien er å utforske hvilke betydninger kjønn har for fengselsbetjentenes oppfatning av de kvinnelige innsatte, og dernest hvilke konsekvenser dette har for kvinnenes soningsforhold. Merk at jeg dermed ikke er ute etter de kvinnelige innsattes kjønnsforståelser. I stedet ønsker jeg å studere kjønnskonstruksjonene fra betjentenes perspektiv, ettersom deres fortolkninger på mange måter påvirker de innsattes soningshverdag. De kvinnelige innsatte er prisgitt fengslets strukturelle, kulturelle og sosiale rammer. Ved å benytte fengselsbetjenter som informanter, får man innblikk i hvordan de institusjonelle rammene påvirker kjønnskonstruksjonene, og også hvordan kjønnskonstruksjonene påvirker de institusjonelle rammene.
Det empiriske grunnlaget for analysen er dybdeintervjuer med fem fengselsbetjenter som på forskjellige tidspunkt har arbeidet ved kvinneavdelingen i et av Norges høysikkerhetsfengsler. Alle informantene er kvinner, men i forskjellige aldre. Informantene har også erfaring fra de andre avdelingene i fengslet og/eller andre fengsler. Valg av fengsel skyldes at jeg ønsket at det skulle være et blandingsfengsel, det vil si med både mannlige og kvinnelige innsatte. Det fører til at betydningen av kjønn blir mer synlig. Videre ønsket jeg data fra et høysikkerhetsfengsel, der kontroll- og disiplineringsprosesser er spesielt tydelig. Både valg av fengsel og valg av informanter baserer seg dermed på et strategisk utvalg (Thagaard,
Analysen bygger derfor på en samtale om kvinner, mellom kvinner. Dette kan sees som en fordel ved at det kan gi et godt grunnlag for en felles forståelse (Thagaard,
Som utgangspunkt for analysen skal jeg kort presentere de kvinnelige innsattes fengselshverdag. Fengslets fysiske utforming preges av at det er et stort fengsel med mange avdelinger, der den minste avdelingen er kvinneavdelingen. Den er bygget opp med en celle til hver innsatt, felles oppholdsrom og kjøkken, og felles toalett og bad. Det er også en arbeidsstue på kvinneavdelingen og et trimrom som de innsatte kan benytte i fritiden. De kvinnelige innsatte kan søke på utdanningstilbud. Valget står mellom grunnskole, videregående utdanning (studiespesialisering eller yrkesskole) og internettbasert høyere utdanning. Noen ganger arrangeres det også kortere kurs, for eksempel data- eller truckkurs. Kvinnene kan også søke om arbeid på to forskjellige verksteder (mekanisk verksted og trevareverksted), på fengslets kjøkken eller butikk, eller ha vedlikeholdsjobber (vedstabling, snømåking og lignende). De innsatte kan dessuten søke på gangjentestillingen, som tar seg av renholdet på avdelingen. Et siste alternativ er arbeidsstua på kvinneavdelingen, som jeg kommer tilbake til nedenfor. Det er et aktivitetstilbud på kvinneavdelingen for dem som ikke har arbeid eller skole å dra til.
De kvinnene som var i fengslet mens jeg intervjuet fengselsbetjentene, deltok i grunnskoleutdanning eller videregående utdanning (design og håndverk, salg og service). Betjentene opplyser at det ikke har vært noen fra kvinneavdelingen som har tatt høyere utdanning. Av jobbene som tilbys, er blant annet butikk- og kjøkkenjobbene populære.
På morgenen blir noen av de innsatte igjen på avdelingen, slik som gangjenta, som har ansvar for renhold på avdelingen, og de som skal være på arbeidsstua. Etter jobb eller skole spises middagen i fellesskap med fengselsbetjentene. De innsatte har også mulighet til å lage egen mat med varer som de kjøper i butikken inne i fengslet. Kvinnene har en egen luftegård. Denne er koblet til kvinneavdelingen og er en del mindre enn luftegården som brukes av mennene. Etter luftingen er det en times innlåsing mens betjentene har pause. Deretter, frem til de blir innlåst for natten, er det fellesskap på avdelingen. Da har de kvinnelige innsatte mulighet til å blant annet trene på treningsrommet på avdelingen, ringe, se på tv eller spille spill. Noen ganger foregår det også fellesarrangementer i gymsalene. På disse arrangementene er de sammen med mannlige innsatte fra andre avdelinger, og her kan det være for eksempel bingo, konsert eller film. Annenhver søndag er det gudstjeneste for alle innsatte. Etter fellesskapet er det innlåsing. Hvis de kvinnelige innsatte må på toalettet under innlåsing, må de ringe på fengselsbetjentene, som låser ut og følger dem til toalettet. Totalt er kvinnene innlåst minst elleve timer i døgnet.
I første del av analysen diskuterer jeg hvordan kjønn kommer til uttrykk i fengselshverdagen. Hensikten er å vise hvilken betydning kjønn har for oppfatningen av de kvinnelige innsatte, og dernest hvilke konsekvenser dette har for kvinnenes soningsforhold. En av de tydeligste markørene for hvordan kjønn kommer til uttrykk i fengslet, er skjermingspraksisen. I St.meld. nr. 12 (St.meld. nr. 12 (
Så hvem er denne lille gruppen med kvinner som kommer inn til soning i et høysikkerhetsfengsel? En av betjentene beskriver hva som kjennetegner kvinnene som sitter på kvinneavdelingen, på denne måten:
Det er tydelig at kvinnene på avdelingen oppfattes som en marginalisert gruppe. De har ofte en opphopning av levekårsproblemer som er preget av rusavhengighet, dårlig psykisk helse og en vanskelig barndom. Betjentene legger vekt på at kvinnene ofte har hatt store utfordringer og vært i et dårlig miljø lenge før de kommer i fengsel. Som betjent 3 sier:
Den «tunge ryggsekken» er et tydelig symbol på at kvinnene oppfattes som mer sårbare og belastet enn de andre, mannlige innsatte. Denne sårbarheten kommer videre frem når betjentene forklarer hva som ligger bak skjermingspraksisen.
Betjenten legger vekt på at kvinnene trenger beskyttelse, de må skjermes. Beskyttelsen strekker seg fra alvorlige situasjoner der de kvinnelige innsatte utsettes for overgrep, og over til mer uansvarlige «tenåringsflørter» der betjentene må opptre som «kyssepoliti». Kvinnene oppfattes dermed enten som offer eller som barn som ikke selv kan ta ansvar og handle fornuftig og med tanke på konsekvensene – som blant annet graviditet. I begge tilfeller oppfattes kvinnene som sårbare feminiteter, og skjermingspraksisen blir dermed en konsekvens av at man fortolker de innsatte som uten evne til å ta riktige og rasjonelle valg for sin egen kropp.
Dette er en tolking som også kommer frem når en annen betjent forteller om relasjonene som kvinnene har utenfor fengslet:
Betjentene ser kvinnene som ofre og ikke som rasjonelle aktører, også når det gjelder intime relasjoner. Det irrasjonelle kommer blant annet frem gjennom at de kvinnelige innsatte ikke forstår sin egen verdi. Betjentene mener kvinnene aksepterer å være «kjøttet som blir slengt rundt». Kvinnene ser heller ikke sin egen verdi når de gjøres til objekter som kan brukes i forhandlinger om betaling av narkotika. Kvinnene tolkes på samme tid både som ofre og som uanstendige aktører: offer ved at de blir misbrukt av menn, uanstendige ved at de lar seg selv bli brukt. Betjentene legger vekt på at kvinnene må beskyttes fra de mannlige innsatte gjennom skjermingspraksisen.
Jeg vil argumentere for at kvinnene i stor grad også skjermes fra seg selv. Skjermingspraksisens logikk tar utgangspunkt i at de kvinnelige innsattes feminitet fortolkes som sårbar. Kvinnene er sårbare i den seksuelle sfæren. I noen situasjoner oppfattes de også her som ofre, mens de i andre situasjoner sees som uansvarlige og naive. Sårbarheten fører til at betjentene oppfatter de kvinnelige innsatte som inkompetente aktører i den seksuelle sfæren. Det er behov for seksuell kontroll, og kontrollen resulterer i praksisen der kvinner soner i særskilte skjermede avdelinger.
En vesentlig del av rehabiliteringen under soning baseres på normalitetsprinsippet, der arbeid eller utdanning er en del av hverdagen (St.meld. nr. 12 (
Ifølge betjenten var ekskluderingen begrunnet med kvinnelig seksualitet og fristelse. Kvinnen ble redusert til kroppen som hun besitter. Til tross for at kvinnen ble vurdert som en god arbeidstaker, ble hun sanksjonert til fordel for å opprettholde god arbeidsmoral hos de mannlige innsatte. Den kvinnelige kroppen fungerer slik som en barriere for kvinnenes tilgang på rehabiliterende aktiviteter. Informantene forteller at de kvinneavdelingen en periode også ble ekskludert fra muligheten til å jobbe på fengselskjøkkenet. At det konsekvent gikk utover kvinnene, tyder på at fengslet er en institusjon som er maskulin på et strukturelt nivå (Connell,
Selv om kvinnene nå kan søke på alle jobbene, er det ikke alt de er like interessert i. Betjentene forteller at jobbene i fengselsbutikken og på fengselskjøkkenet er populære og vanskelige å få. Kvinnene har mulighet til å jobbe på verkstedene og med vedlikeholdsarbeid, men betjentene forteller at kvinnene ikke er like interessert i disse jobbene. Forklaringen er at disse jobbene oppfattes som maskuline.
Selv om arbeidssituasjonen har bedret seg for kvinnene, er det fremdeles et særdeles viktig program som kvinnene var ekskludert fra da jeg intervjuet fengselsbetjentene: fengslets rusmestringsenhet. Kvinnene fikk delta her tidligere, men mistet senere muligheten.
Kvinner mister tilbudet, menn får beholde det. Begrunnelsen er at de kvinnelige innsatte er så få. Betjent 1 misliker dette:
De fleste kvinnene soner dommer som er relatert til narkotika og vinningskriminalitet, der vinningskriminaliteten ofte er knyttet til finansiering av rusmidler. Likevel avskjæres de kvinnelige innsatte fra muligheten til å delta på rusmestringsprogrammet. I kriminalomsorgen er et av hovedprinsippene med straffen at de innsatte skal rehabiliteres tilbake til samfunnet. Når rehabiliteringsarbeidet innskrenkes, bryter dermed mye av soningsgrunnlaget sammen for kvinnene. Når kvinner avskjæres fra rehabilitering, til tross for at kvinner i teorien skal ha rett på et likestilt tilbud som menn innenfor programvirksomhet (St.meld. nr. 12 (
Det oppstår derfor et kjønnet paradoks i Kriminalomsorgen: De understreker selv at det ikke fungerer like bra når kvinner og menn er blandet, fordi rehabiliteringen svekkes. Likevel opprettholdes praksisen med blandingsfengsel der både kvinner og menn skal rehabiliteres tilbake til samfunnet.
I fengselshverdagen kommer kjønn også til uttrykk gjennom aktiviteter. Arbeidsstua ble opprettet som et alternativt aktivitetstilbud for de kvinnelige innsatte fordi kvinnene ble utestengt fra flere av arbeidsstillingene. Betjent 2 beskriver aktivitetene slik:
Vegheim (
Aktivitetsforskjellen blant kjønnene kommer også frem i beskrivelsen av den ene timen med lufting kvinnene har om dagen.
Mennene er i stor grad aktive også i fengslet, mens kvinnene i større grad utsettes for passivisering. Slik blir maskulinitet og feminitet i fengsel tilskrevet polariserte karakteristikker: Menn er aktive, kvinner er passive (Connell,
I tillegg til at den sosiale kontrollen baseres på rehabilitering i lys av det som tolkes som kjønnspassende aktivitet, går den sosiale kontrollen av kvinnene også i stor grad ut på oppdragelse.
Oppdragelse kan sies å være hverdagslivets begrep på sosialisering. Ut fra sitatet over er det tydelig at kvinnene tillegges en barnelignende status. De har fortsatt ikke lært seg helt grunnleggende ferdigheter i hverdagslivet. Fengselsbetjentene tar derfor på seg rollen som oppdragere. Denne oppdragelsesprosessen knyttes ikke bare til forskjellige aspekter ved selve fengselsoppholdet, men retter seg mot kvinnene mer allment. Betjentene mener blant annet de må lære hvordan de skal kommunisere med andre mennesker, og at de har et ansvar for å rydde opp etter seg selv. Betjentene tolker kvinnene som «i verre stand» enn mennene, noe som kan forstås ut fra et kjønnsperspektiv. Kvinnene tolkes ikke nødvendigvis som objektivt frekkere eller mer uoppdragne enn menn, men fordi det er en forventning om at kvinner skal være anstendige og kunne rydde og ta vare på hjemmet (Barton,
I stedet for å ha underlagt seg disse feminine aspektene, har de kvinnelige innsatte trådt inn på det maskuline domenet av kriminell aktivitet. Sosialiseringsprosessen og den sosiale kontrollen er dermed veldig omfattende fordi den i stor grad bærer preg av at kvinnene skal omgjøres fra
Et viktig aspekt med oppdragelsen av kvinnene til å bli anstendige kvinner er morsrollen. Morsrollen står veldig sentralt i forståelsen av hva det vil si å være en god kvinnelig samfunnsborger, og er en rolle som de kvinnelige innsatte ikke har mestret.
Ifølge betjent 4 vet ikke de kvinnelige innsatte hva det egentlig vil si å være en mor. Det forklares blant annet med kvinnenes manglende erfaringer, fordi de gjerne har blitt fratatt barn ganske tidlig i morskapet. En annen forklaring som betjentene trekker frem, er at de kvinnelige innsatte ikke har hatt et normalt forhold til sine egne foreldre. Kvinnene mangler derfor gode rollemodeller når det gjelder foreldrerollen. De har slik ikke fått kunnskapen og erfaringen som kreves for å være en god mor. Flere av betjentene pleier derfor å fortelle om erfaringer som de har med sine egne barn. Det blir tydelig at det i fengslet finner sted en oppdragelse av uegnede mødre, av betjenter som selv er mødre.
I rehabiliteringsprosessen av morsrollen settes det flere krav. Kvinnene må blant annet bli rusfrie, de må lære seg å tilegne seg økonomiske midler gjennom lovlige kanaler, og de må sette barnets behov fremfor sine egne – de må være tilstedeværende og gi omsorg. Dette er krav som en «god mor» vil ta som en selvfølge. For de kvinnelige innsatte krever det store endringer. Oppdragelsen til å bli en egnet mor blir dermed veldig omfattende.
Oppdragelsen baserer seg ikke bare på at fengselsbetjentene snakker om hvordan de opptrer i sin morsrolle, den baserer seg også på den daglige oppdragelsen på avdelingen, hvor kvinnene blant annet skal lære å lage mat, vaske, holde orden, ha riktig oppførsel og vise høflighet og respekt. Forholdet mellom å være en egnet mor og et verdig samfunnsmedlem blir dermed et gjensidig forhold. For å være en egnet mor må man være et verdig samfunnsmedlem og omvendt. I midten av dette forholdet ligger det en forutsetning om en akseptabel feminitet.
I denne delen vil jeg trekke frem sentrale aspekter fra analysen, og diskutere dem opp mot det kjønnsteoretiske perspektivet. Den første delen av problemstillingen handler om betydningen som kjønn har for oppfatningen av de kvinnelige innsatte. Det er tydelig at kvinner er en minoritet i fengslet, og at de tolkes i et annet lys enn mennene. Det er også tydelig at de tolkes som avvikende fra den idealiserte feminiteten. De konstrueres ikke som maskuline, men som avvikende feminiteter. Jeg argumenterer for at de kvinnelige innsatte tolkes som uttrykk for
Den uønskede feminiteten etableres og begrunnes gjennom flere prosesser. I konstruksjonen av feminin seksualitet blir pågående seksualitet tolket som avvikende: Uttrykk for pågående seksuell interesse er et trekk som er forbeholdt menn og maskulinitet (Connell,
Også den sårbare feminiteten etableres og begrunnes gjennom flere prosesser. Den sårbare feminiteten begrunnes blant annet med «den tunge ryggsekken», som symboliserer en vanskelig barndom, psykiske lidelser og rusproblematikk. «Den tunge ryggsekken» fører til at kvinnene blir stakkarsliggjorte og sees som emosjonelt sårbare og ustabile. Den sårbare feminiteten er også synlig når kvinnene tolkes som seksuelle ofre: dels fordi de blir seksuelt misbrukt av andre, dels fordi de selv ikke makter å sette grenser for egen kropp. Mine analyser viser dermed hvordan skjermingen av kvinner i fengsel forklares med at de trenger beskyttelse fra mannlige innsatte, men også at de trenger beskyttelse fra seg selv.
Feminitet er karakterisert ved å være sårbar, inkompetent og å mangle selvkontroll (Carlen og Worrall,
Problemstillingens andre del handler om hvilke konsekvenser fengselsinstitusjonens fortolkninger av kjønn har for kvinnenes soningsforhold. Kvinnene konstrueres som avvikende feminiteter, og de kontrolleres i stor grad ut fra det. At kvinner kontrolleres på andre premisser enn menn, gir videre utslag i rehabiliteringen av kvinnene. Selv om Kriminalomsorgens rehabiliteringsideologi i utgangspunktet er kjønnsnøytral, vil jeg argumentere for at det ikke er tilfellet i praksis. Fengslet opererer med to forskjellige kjønnspraksiser. Til tross for at kvinnene blir betraktet som mer sårbare, og i verre stand enn mennene, får de ikke samme tilgang på hjelpetiltak som menn. Det skaper et paradoks: Kvinner oppfattes som mer vanskeligstilte, men soner likevel hardere enn menn. Konstruksjonen av den kjønnede sårbarheten og statusen som offer fører likevel ikke til at kvinnene gjøres til gjenstand for mer bekymring, oppmerksomhet eller oppfølging enn menn.
I innledningen trakk jeg inn to begreper som står sentralt i rehabilitering innenfor Kriminalomsorgen: likebehandling og normalitetsprinsippet (St.meld. nr. 12 (
Den rehabiliteringen som faktisk foregår i fengslet, er ikke knyttet til kvinnenes hovedutfordringer, som ofte er rus, men en gammel kjønnsideologi. Kvinnene hadde tidligere ikke mulighet til å delta på alle arbeidsplassene fordi feminitet var et hinder for den maskuline rehabiliteringen. Kvinner hadde derfor færre muligheter enn menn. At prinsippet om likebehandling utfordres, påvirker også normalitetsprinsippet. Normalitetsprinsippet innebærer at tilværelsen i fengsel skal være så lik som mulig tilværelsen ellers i samfunnet. Det er frihetsberøvelsen som er straffen, og straffen skal derfor ikke være tyngre enn nødvendig. Ut fra normalitetsprinsippet skal fengslet være en arena hvor de innsatte kan trene på dagliglivets aktiviteter og ta ansvar for eget liv (St.meld. nr. 12 (
Den institusjonelle konstruksjonen av avvikende feminitet fører til en tolkning om at kvinnene har et sterkt behov for å bli underlagt sosial kontroll og rehabilitering. Forholdet mellom kontroll, rehabilitering og konstruksjon av avvikende feminitet er et dialektisk forhold.
Informantenes fortolking av feminitet i fengselsinstitusjonen resulterer i at de kvinnelige innsatte konstrueres som avvikende feminiteter. De er både sårbare feminiteter og uønskede feminiteter. Den sårbare feminiteten kan forstås som oppførsel og karakteristikker som ikke nødvendigvis er avvikende for feminitet i seg selv, men som blir avvikende gjennom overdrivelser. Eksempelvis kjennetegnes «emphasized» feminitet ved at kvinner skal være ettergivende i seksuelle relasjoner (Connell,
Den
De kvinnelige innsatte holdes ansvarlig for at de «feiler» i å
At de kvinnelige innsatte representerer avvikende feminiteter, får også store konsekvenser for rehabiliteringsarbeidet – ikke minst fordi rehabiliteringen foregår i en maskulin institusjon. I kriminalomsorgen er et av hovedprinsippene med straffen at de innsatte skal rehabiliteres tilbake til samfunnet, og at kvinner og menn har rett på likestilte tilbud (St.meld. nr. 12 (
This chapter presents narratives from a sample of Eastern European prisoners in Trondheim Prison, Tunga. Their experiences with the Norwegian penal system are analyzed from the perspective of narrative criminology. This enables an actor-centered understanding of the foreign prisoners’ interpretations of their imprisonment. The prisoners’ stories vary but follow the same basic structure or «plot». Because of economic crisis, the men travelled from their home countries seeking a safer economic future in Norway, but their journeys ended tragically in a Norwegian prison. In their stories, Norway is assigned the role of the guilty and responsible, while the prisoners see themselves as unlucky victims of a suspect Norwegian penal system. The narratives are also stories about exclusion and discrimination within the prison, and they find that they are not treated the same way as Norwegian prisoners. Thus, the moral of the Eastern Europeans’ narratives is not primarily concerned with their criminal activities, but rather about how they, as honest people seeking a better future, became victims of the dark side of Norwegian society.
I dette bokkapitlet presenteres fortellingene til et utvalg østeuropeiske fanger som soner i Trondheim fengsel, Tunga. Deres erfaringer med den norske strafferettskjeden analyseres fra et narrativt kriminologisk perspektiv, som åpner for en aktørsentrert forståelse av de utenlandske fangenes fortolkninger av fengselsoppholdene. Informantenes fortellinger varierer, men følger den samme grunnstrukturen: På grunn av økonomiske krisetider reiste de fra hjemlandet og søkte en tryggere økonomisk fremtid i Norge, men reisen endte tragisk, i et norsk fengsel. I de østeuropeiske fangenes fortellinger er det imidlertid Norge som tildeles rollen som den skyldige og ansvarlige, mens de ser seg selv som uheldige ofre for et suspekt norsk strafferettssystem. Fortellingene handler også om utenforskap og diskriminering i fengslet, fordi disse fangene opplever at de ikke får samme behandling som de norske fangene. Moralen i østeuropeernes narrativer handler derfor ikke først og fremst om deres kriminelle aktiviteter, men om hvordan de som hederlige mennesker på søken etter en bedre fremtid ble ofre for det norske samfunnets skyggesider.
Norske fengsler huser flere utenlandske fanger enn noen gang tidligere. En tredjedel av fangepopulasjonen består i dag av utlendinger (se Rye og Stachowskis kapittel, kap. 7). I den offentlige debatten fremstilles de utenlandske fangene gjerne som spesielt uønskede og uverdige: Først utnytter de det norske samfunnets gjestfrihet og utfører kriminalitet, deretter «straffes» de med opphold i høykvalitetsfengsler, der de endog mottar lønn (dagpenger). «For mange er Norge en honningkrukke. Utlendinger uten jobb i hjemlandet kan fort se på norske fengsler som en måte å tjene penger på», uttalte FrPs Per Sandberg i 2013 (ABC Nyheter,
I kapitlet retter vi oppmerksomheten mot fanger fra de østeuropeiske landene. Denne gruppen utgjør om lag halvparten av de utenlandske fangene. Hensikten er ikke å beskrive deres faktiske soningsforhold i de norske fengslene. Vi søker heller ikke normative vurderinger, verken av de utenlandske fangene eller av det norske fengselsvesenets behandling av dem. I stedet ønsker vi å belyse de norske fengslene fra fangeperspektivet: Hvorfor kommer de til Norge? Hvordan fremstiller de hendelsene som førte til fengslingen? Hva er deres vurderinger av norske fengsler? Hvordan oppleves det å være fremmed i den norske fengselsinstitusjonen?
Vi mener forskning med et eksplisitt aktørperspektiv kan bidra med viktig kunnskap i utviklingen av bedre fengsler og en «straff som virker», som det heter i stortingsmeldingen om kriminalomsorgen fra 2008 (St.meld. nr. 37 (
I kapitlet bruker vi et narrativt kriminologisk perspektiv (se Presser,
Vi kombinerer videre det narrative perspektivet med teorier om fengslingens smerter («pains of imprisonment») (Sykes,
Konkret analyserer vi narrativene til et utvalg østeuropeiske fanger som soner dommer i Trondheim fengsel, Tunga. Vi viser først hvordan fangene etablerer fortellinger som forklarer – og til dels også forsvarer – deres handlinger som gjorde at de til slutt endte opp i fengsel. Deretter fokuserer vi på deres fortellinger om fengselsoppholdet, spesielt hvordan de forhandler sine identiteter som moralske aktører på tross av fengselsdommen.
Ordet «narrativ» kommer fra latin og betyr «å fortelle». I narrativ teori studerer man hvordan mennesker skaper mening og forståelse av sin livsverden gjennom fortellinger. Dette teoretiske perspektivet har vokst frem som en populær analytisk retning innen samfunnsvitenskapen de siste årene. Det finnes ingen felles eller entydig definisjon på hva et narrativ er, og ulike retninger innenfor narrativ teori har litt forskjellige innfallsvinkler. Vårt teoretiske utgangspunkt bygger på Hinchman og Hinchmans (
Narratives (stories) in the human sciences should be defined provisionally as discourse with a clear sequential order that connect events in a meaningful way for a definite audience and thus offer insights about the world and/or people’s experiences of it. (Hinchman og Hinchmans,
Elliott (
Vår forståelse av narrativer er videre inspirert av den narrative kriminologien som har vokst frem de siste årene (se Presser,
Hovedforskjellen mellom narrativer som «fakta» og narrativer som «fortolkninger» er at sistnevnte dreier seg om individenes subjektive relasjon til den sosiale virkeligheten. Verden er ikke noe som «er», men blir til gjennom aktørens aktive – og innenfor gitte, men varierende rammer – forsøk på å skape et meningsinnhold. De fortolkende og de konstituerende narrative retningene er i så måte samsvarende. I begge retningene forstås narrativene som individuelle, subjektive fortolkninger av faktiske («objektive») hendelser (Presser,
I vår analyse av datamaterialet baserer vi oss på den konstituerende tilnærmingen til narrativer. Vi diskuterer spesielt hvordan de østeuropeiske fangene fortolker og forhandler sine erfaringer og identiteter, og dermed gir mening til sine livsløp frem til fengslingen og som fanger i det norske fengselssystemet. Hvordan konstituerer de seg som aktører i fengslet som sosialt system, og hvilke følger får deres strategier overfor fengselsverdenens øvrige aktører, både medfanger og fengselsautoritetene?
Narrativer er genuint sosiale konstruksjoner. Aktørens fortolkninger skjer gjennom den kulturelle og sosiale ordenen som er tilgjengelig for ham. Ingen erfaring
Dette har implikasjoner for våre analyser av de østeuropeiske fangenes narrativer. For det første må deres fortellinger kontekstualiseres ut fra deres livs- og migrasjonshistorier. Fortolkningene av hvem de er i dag (fange i norsk fengsel), studeres som resultat av det kronologiske hendelsesforløpet som starter i hjemlandet. Østeuropeernes vurderinger av den nåtidige situasjonen er uløselig bundet til deres fortidige posisjon. For det andre bør fortellingene fortolkes i lys av fengselssamfunnets sosiale logikk og dynamikk. Her drar vi veksler på tre teorier som diskuterer tre aspekter ved fengslet som kontekst for aktørens fortellinger: fengslingens smerteproduksjon (Sykes,
Ifølge den offisielle norske straffeideologien er fengslets primære, intenderte straffende hensikt frihetsberøvelse (St.meld. nr. 37 (
Også andre studier (Bhui,
Fangene, norske så vel som utenlandske, er definert som kriminelle av det norske rettsvesenet og dermed stemplet som «avvikere». De representerer det «umoralske», i kontrast til de lovlydige individene som er «ærlige» og «redelige» (Lamont,
Når en persons rolle, status eller handling oppfattes som upassende, eller når en person blir stilt til ansvar for sin status eller handling, eller har blitt stigmatisert, består narrativene ofte av legitimerende forklaringer. Disse forklaringene har til formål å vise at handlingen ikke nødvendigvis er så uakseptabel som først antatt, og at personen derfor ikke kan stilles til ansvar (Järvinen,
Ifølge Scott og Lyman (
Sykes og Matzas (
Benektelse av ansvar – nøytralisering av handlingen ved å fremstille seg selv som et offer for omgivelsene og strukturelle faktorer som man ikke har kontroll over.
Benektelse av skade – nøytralisering av skadene ved hendelsen. Her settes det spørsmålstegn ved handlingens immoralitet, uavhengig av at handlingen er definert som ulovlig av myndighetene.
Benektelse av offer – det finnes ingen offer, han fortjente det
Fordømmelse av dem som fordømmer – fangen hevder at han blir urettferdig behandlet, og oppmerksomheten rettes mot motivet til dem som har dømt handlingen.
Målet helliger middelet – handlingen ble gjort for et større gode, f.eks. for å hjelpe en venn.
Våre analyser viser hvordan våre østeuropeiske informanter bruker flere av disse teknikkene til å forklare sine fengselsopphold. Det er elementer fra den sosiale konteksten, mer enn egenskaper ved dem selv som individer, som etablerer de sentrale byggesteinene i narrativene som de presenterer.
Forskning på utenlandske fanger i norske fengsler har gjerne konsentrert seg om ulike «objektive» forskjeller mellom norske og utenlandske fanger. Ikke bare hvordan fangene «er» forskjellige (sosial bakgrunn, type lovbrudd, osv.), men også hvordan de behandles ulikt i fengslene, med implikasjoner for hvordan de opplever fengslingen. I sin studie av utenlandske fanger i et norsk høysikkerhetsfengsel skiller Ugelvik (
Fanger som ikke er en del av «oss», men tilhører et annet land, forstyrrer på flere måter fengslets sentrale funksjoner og prinsipper. Blant annet utfordres målsettingene om rehabilitering, som er sentralt i den norske fengselsideologien, fordi de utenlandske fangene som oftest skal deporteres ut av landet etter at soningen er ferdig. Også på annet vis behandles utlendingene som «gjester» i fengslet, og de får ikke de samme privilegiene som norske statsborgere. Fanger som avventer utvisning, vil blant annet sjelden overføres til et mer åpent fengselsregime og opplever sterkere overvåkning i fengslet (Ugelvik,
I analysen av de østeuropeiske informantenes fortellinger fremstår skillet mellom norsk og utenlandsk – «oss» og «dem» – som en viktig fortolkningskontekst, og vi diskuterer hvordan informantene bruker etnisitet som ressurs i arbeidet med å legitimere seg selv og sine lovbrudd.
Narrativene som analyseres, stammer fra prosjektet «Utenlandske innsatte i norsk fengsel» (se også Rye og Stachowskis kapittel, kap. 7). Her ble i alt 18 østeuropeiske fanger i Trondheim fengsel, Tunga, dybdeintervjuet om deres erfaringer før, under og etter deres opphold i norsk fengsel. I kapitlet bruker vi fortellingene til fire av informantene – Kirill, Oleg, Andrey og Igor
Kirill er i 20-årene og kom til Norge som arbeidsinnvandrer sammen med kjæresten. Han er utdannet arkitekt fra hjemlandet, men fikk ingen relevant jobb etter at utdanningen var ferdig, og de reiste derfor til Norge. Heller ikke her fikk han brukt utdannelsen, men tok i stedet spredte og kortvarige jobboppdrag som ufaglært arbeider. Da vi intervjuet ham, hadde han sonet litt over tre måneder for medvirkning til smugling, og han antok han ville bli deportert ut av landet innen kort tid.
Oleg, som er i 30-årene, sonet en dom på om lag ett år for ulovlig opphold i Norge. Ved en tidligere anledning hadde han blitt pågrepet på grensen for smugling av alkohol og sigaretter, og ble sendt tilbake til hjemlandet med innreiseforbud til Norge. Han reiste likevel tilbake til Norge og ble da pågrepet og fengslet. Han har kone og barn under skolepliktig alder som oppholder seg i hjemlandet.
Igor er i midten av 20-årene og utdannet bilmekaniker. Han omtaler seg selv som smugler (av alkohol og sigaretter), og har også tidligere sonet en dom på to måneder i et norsk fengsel. På intervjutidspunktet ventet han fortsatt på endelig domsavsigelse, men regnet det som sikkert at han kom til å få om lag ett års fengsel for ulovlig opphold i landet. Han er i et fast forhold i hjemlandet. De har ett barn, og forloveden er på intervjutidspunktet gravid.
Andrey er også i 20-årene og har hatt flere opphold i Norge de siste fire årene. Ved en tidligere anledning fikk han en kortere dom og ble deretter ilagt innreiseforbud til Norge. Han kom likevel tilbake til Norge og soner nå en dom på om lag ett år for brudd på utlendingsloven. Andrey forteller at han har norsk kjæreste, men forholdet er usikkert på grunn av fengslingen.
Kirills, Olegs, Andreys og Igors fortellinger er ikke representative i statistisk forstand, og de speiler ikke et slags matematisk gjennomsnitt av de østeuropeiske fangenes erfaringer. Informantene er samtidig typiske for en stor gruppe blant de østeuropeiske fangene, først og fremst ved at de er unge menn med svak tilknytning til Norge som har fått korte dommer med utgangspunkt i smuglervirksomhet, for de tre siste med påfølgende brudd på utvisningsvedtak. Deres narrativer er valgt fordi de fremstår som spesielt tydelige og utfyllende eksempler på mer allmenne narrativer som preger det større datamaterialet.
Materialet representerer utelukkende
Narrativene kan tolkes enten ut fra deres innhold eller ut fra deres språklige form. Vi har fokusert på innholdet, og i mindre grad sett på språklig form. Årsaken er blant annet materialets språklige kontekst. Informantene og forfatterne har forskjellige morsmål, og det ville dermed vært krevende med en språksentrert analyse. Språklige aspekter påvirker den innholdssentrerte analysen, men i mindre grad. Intervjuene ble for øvrig gjennomført enten på engelsk, med de informantene som var fortrolige med det, eller av intervjuere som behersket informantenes morsmål, og er deretter oversatt til engelsk. Vi gjengir informantenes utsagn i norsk språkdrakt, lett redigert for å øke lesbarheten (blant annet er gjentakelser, setningsstruktur, feil bruk av pronomen og lignende korrigert), men uten at utsagnenes substansielle innhold er endret.
Analysen er strukturert i to deler. Først analyserer vi østeuropeernes fortellinger om hvorfor de reiste fra hjemlandet og til Norge og her endte opp i fengslet. Dette fungerer som rammefortellinger og etablerer en mer overordnet kontekst for fangenes fortolkninger av sine identiteter som fanger i norske fengsler. Deretter analyseres fangenes fortellinger om hvordan de opplever hverdagslivet i fengslet. Dette er «mindre» fortellinger, som utdyper og fungerer som byggesteiner i den mer overordnede rammefortellingen.
Narrativer kan plasseres i forskjellige sjangere, og sjangeren de østeuropeiske fangenes fortellinger kan forståes som, er typiske tragedier. En tragedie er et alvorlig drama der utfallet er trist og sørgelig, og som gjerne leder frem til heltens undergang. Hovedpersonen er hovedsakelig informanten selv. I fortellingen til de østeuropeiske fangene er det sentrale motivet at de kommer fra land med dårlige materiell velstand, lav livskvalitet og få muligheter. De stoler ikke på at staten i hjemlandet sikrer grunnleggende velferd og forutsetninger for et trygt og godt hverdagsliv, men forteller om korrupsjon, dårlige arbeidsforhold og økonomiske problemer. I stedet reiser de til Norge på søken etter et bedre liv for seg og sine nærmeste. Oppholdet i Norge skal gi dem økonomiske goder som de kan ta med til hjemlandet og øke livskvaliteten der. Noen er i Norge for kortere oppdrag – ulovlige eller lovlige, eller i den uformelle økonomiens gråsone – mens andre har etablert et mer permanent hverdagsliv i landet. Dette kan sees som en «problemland/lykkeland»-fortelling, som fortelleren bruker for å forklare hvorfor han er kommet til Norge, og hvordan dette har ført til at han har havnet i den situasjonen han er i i dag. Et eksempel på dette er Kirills historie. Han og kjæresten kom første gang til Norge for fire–fem år siden og høstet svært gode erfaringer:
Noen år senere var han ferdig med arkitektutdannelsen, men fikk ikke arbeid i hjemlandet, verken som arkitekt eller som annet. Han og kjæresten solgte derfor alt de eide, og dro på nytt til Norge, der et annet familiemedlem nå hadde etablert seg og bodd i flere år. Her satset de på en ny start, men denne gangen gikk det trått. Den siste tiden før pågripelsen hadde de bare strøjobber og dårlige inntekter, og for Kirill og kjæresten endte derfor oppholdet i Norge ikke som forventet. I stedet for nye muligheter, førte reisen dem inn i fengselsverdenen. «Så nå er alle drømmene lagt i grus», er Kirills dystre oppsummering.
Olegs fortelling demonstrerer også hvordan de østeuropeiske fangenes fortellinger om reisen til Norge gjerne er forankret i deres forpliktelser overfor andre familiemedlemmer. Han hadde reist omkring i verden i flere år, men da han og kjæresten fikk barn, ønsket han å etablere et nytt og normalt liv i sitt gamle, østeuropeiske hjemland.
For Oleg og kona var det derfor et tvunget valg som førte dem til Norge. Helst ville de vært hjemme, men de makroøkonomiske omstendighetene tvang dem ut for å søke bedre livsvilkår. Men heller ikke for dem førte reisen til Norge til velstand og trygghet i hverdagen, men derimot i fengsel og med tragedie. «Og så ble det slik som det ble», konkluderer Oleg lakonisk.
I analysematerialet finner vi tre forskjellige narrativer om lovbruddet. Det første er en «feil tid til feil sted»-fortelling, det andre er en fortelling om lovbruddet som «bagatell», og det tredje handler om den norske statens håpløshet.
«Feil tid til feil sted»-fortellingen er et narrativ der fortelleren forklarer at han egentlig ikke har handlet ulovlig. Omliggende omstendigheter førte likevel til at han ble mistenkt for kriminalitet og deretter idømt fengselsstraff. Også her er Kirills fortelling illustrerende. Han bodde sammen med flere andre familiemedlemmer da han plutselig en dag ble pågrepet og anklaget for å ha smuglet alkohol og sigaretter fra hjemlandet til Norge. Men, insisterer Kirill, det var bare det ene familiemedlemmet som var involvert i smuglingen. Selv ble han siktet og uskyldig dømt rett og slett fordi han var i familie med hovedpersonen og bodde i samme huskompleks. Politiet antok derfor at han også var involvert.
Han var kort og godt på feil tid til feil sted, et eksempel på Sykes og Matzas (
Også på andre måter fremhever Kirill den norske statens urettferdige behandling av østeuropeerne. Han tar i bruk Sykes og Matzas (
Det er to elementer som peker seg ut i hans fortelling. For det første understreker han sin uskyld og at han er et offer for urettferdig behandling. Han «beviser» dette ved å understreke at det – ifølge hans oppfatning – ikke finnes holdepunkter for at han har vært involvert i slektningens kriminelle handlinger. Når utfallet likevel ble domfellelse, skyldes det først og fremst et vilkårlig norsk rettssystem som ikke fungerer, og som førte til at han ble dømt for en handling som det altså ikke finnes bevis for. Uflaksen var at han fikk en dommer som nettopp var «forfremmet» fra advokat til dommer, og som derfor måtte – ifølge Kirills fortolkning – finne ham skyldig, for å unngå å bli beskyldt for å være en en dårlig dommer.
Slik legger Kirill skylden på straffesystemet, som posisjoneres som den kritikkverdige aktøren i fortellingen, mens han selv legitimeres og fremstår som moralsk akseptabel.
Videre tillegges narrativene mening gjennom de innsattes forståelse av nordmenns oppfatning av de innsatte. Denne opplevelsen formes av det offentlige ordskiftet om kriminelle østeuropeere som strømmer til det norske samfunnet for å utnytte dets velstand. Ved å referere til denne fremstillingen av østeuropeere, fremhever Kirill sitt kjennskap til det som for ham fremstår som nordmenns – og ikke minst det norske politiets – fordomsfulle oppfattelse av østeuropeiske som «kriminelle».
Kirill opplever at nordmenn kriminaliserer østeuropeere, og prøver å overbevise oss om at alle ikke er kriminelle. Han og andre østeuropeere er «usual people» – det vil si gode og hederlige mennesker.
Oleg illustrerer en annen type fortelling om lovbruddet som går igjen i datamaterialet. Denne har vi kategorisert som «bagatelliserende fortelling». I disse fortellingene benekter ikke informantene sin kriminelle handling. Tvert imot innrømmer de lovbruddet, teknisk sett, men forklarer at dets alvorlighet – og dermed straffen – er overdrevet av det norske straffesystemet. Oleg forteller om starten på sin smuglerkarriere:
Problemet var at flere verdifulle gjenstander, blant annet en bag og en PC, ble værende igjen Norge. Sammen med en smuglerkollega reiste han derfor litt senere tilbake til Norge for å hente eiendelene sine. På grensen ble han imidlertid igjen stoppet av grensepolitiet, som ved hjelp av fingeravtrykkene hans identifiserte ham og oppdaget at han var ilagt innreiseforbud.
Oleg forteller videre at han er rystet over den norske statens strenge straff for det som, etter hans mening, fremstår som en bagatellmessig lovovertredelse:
Olegs fortelling demonstrerer hvordan innsatte anvender benektelse av skade, Sykes og Matzas (
I fortellingene figurerer den norske staten som den kritikkverdige aktøren også på andre måter. Andrey legger ikke skjul på at han egentlig jobbet ulovlig i Norge, men forsvarer det med at han endte opp i en Catch 22-situasjon: Han fikk ikke registrert seg hos politiet, fordi han var uten fast bopel, men uten fast bopel var det vanskelig å få seg en lovlig jobb, og dermed hadde han heller ikke penger til fast bopel. Det er en ond sirkel som det er umulig å komme seg ut av, og til slutt blir man bare tvunget til å ta noen illegale snarveier for å skaffe seg inntekter og få hverdagslivet til å gå opp. På denne måten blir de kriminelle handlingene ikke skjult; i stedet rettferdiggjør Andrey handlingene ved å skylde på omstendighetene. I fortellingen går han fra å ha en kriminell posisjon til å bli et offer for det norske systemets mangelfulle regelverk, som gjør det umulig å opptre lovlig.
Den konkrete årsaken til at Andrey nå sitter i fengsel, er imidlertid at han, som mange av informantene, har brutt et innreiseforbud. I sin fortolkning var han derfor ikke ute i kriminelt ærend, han skulle bare besøke kjæresten:
For Andrey betyr straffen at den norske staten forbyr kjærlighetsforholdet. Prisen for å møte henne er to års fengsel. Han forteller at han ofte har vært i kontakt med UDI for å få være med kjæresten, men de har ingen forståelse for hans vanskelige situasjon. I narrativet viser Andrey også frustrasjon over lengden på dommen som han har fått, og han skjønner ikke hvorfor han skal bli så hardt straffet for «bare» å ha brutt en regel, som han i utgangspunktet mener bygger på en spesiell oppfatning av «familiebegrepet». Han forteller at han synes straffen er:
Fortellingen viser tydelig hvordan Andrey trekker grenser mellom seg selv og alle de andre som – ifølge ham – faktisk har gjort noe kriminelt. Mot slutten av fortellingen vender han tilbake til at han returnerte til Norge for å «reparere» familien, og at UDI står i veien for gjenforeningen med kjæresten. Den norske stat er igjen den kritikkverdige aktøren, som kriminaliserer østeuropeere på sviktende grunnlag.
I likhet Kirill og Oleg understreker også Andrey at Norge har vist seg å være alt annet enn et perfekt land. Han forteller om et udemokratisk land uten rettssikkerhet.
Han forteller om hvordan politiet har for mye makt i Norge, og at advokaten arbeider for politiet. Påstanden er selvsagt urimelig ut fra kjennskap til norske rettsprinsipper – forsvarsadvokater skal ikke samarbeide med politiet – men reflekterer mange fangers, også norske, systemfatalistiske innstilling (Lundeberg,
Konklusjonen er en overbevisning om at man i det norske samfunnet kan ende i fengsel selv om det mangler bevis for at man har gjort noe galt, i alle fall ikke mer enn bagatellmessige overtredelser. Tragedien forteller om knuste drømmer. I fortellingen «avsløres» Norge som den skyldige, mens informantene og deres nærmeste fremstilles som ofre for tilfeldighetenes spill og urett og uforstand.
I det neste kapitlet skal vi diskutere de østeuropeiske fangenes rike og nyanserte fortellinger om fengselslivet i Norge. I likhet med tidligere forskning finner vi også narrativer om å være fremmed i fengsel og hvilke typer smerter de opplever ved å være innsatt i norsk fengsel. I narrativene forteller de om rutinene, maten de spiser, om relasjonen til de andre innsatte og betjentene, hvordan de håndterer hverdagslivet, og savnet etter familien og barna sine. I dette kapitlet har vi valgt ut narrativer om språk, diskriminering og familien. Gjennom disse tre temaene fremgår det også hvordan østeuropeerne gjør sin etniske identitet relevant i fortellingen om seg selv og fengselssituasjonen.
Vi vender først tilbake til Oleg, som spesielt trekker frem språket som en av hovedfaktorene som gjør hverdagen vanskelig for ham i fengsel. Han forteller:
I intervjuet sier Oleg at han er overrasket – og fremstår som oppriktig skuffet – over at de norske betjentene verken kan engelsk eller andre språk. Han sier det er noe som man bør kunne forvente av ansatte i et fengsel med så mange utenlandske fanger. For ham blir dette en byggestein i fortellingen om hvordan hvordan han som østeuropeer tydeligvis ikke er ønsket i det norske fengselssystemet. For å kompensere for fengslets manglende tilrettelegging overlever han som fremmed i det norske fengslet gjennom tålmodighet, hardt arbeid og evne til å tolke systemets subtile handlingsmønstre. Dette fremstår også som et element i utlendingenes «lidelseshistorier», der helten settes på prøver og må klare seg på egen hånd. Slike narrativer bidrar til å styrke fangenes identitet som ofre for det norske samfunnets mangler.
Materialet er også rikt på fortellinger om de innsattes opplevelse av mer eksplisitt og aktiv diskriminering på grunn av deres utenlandske bakgrunn. De forteller hvordan de innimellom blir sett ned på av den norske majoriteten i fengslet, både av andre fanger og av de ansatte, og om at de ikke har de samme rettighetene som de norske innsatte. Gjennom disse fortellingene ser vi også hvordan deres posisjon som «fremmede» blir fremtredende. Oleg forteller:
Mot slutten av intervjuet tar imidlertid Olegs fortelling en interessant vending: Han aksepterer motvillig brukte klær, men er samtidig dypt skeptisk til å bruke klærne til fanger som han ikke identifiserer seg med, så som rusmisbrukere, personer med kjønnssykdommer eller fanger med andre nasjonaliteter. Skiftet i fortellingen kan forstås som en reforhandling av hans moralske identitet. Ikke bare sidestiller han seg med de norske fangene, han hever seg også over enkelte subgrupper i den norske fangemajoriteten, for eksempel fanger med kjønnssykdommer. Ved å vri oppmerksomheten fra etnisitet til andre identitetsmarkører (rus og sykdom, men fortsatt også nasjonalitet) avanserer han i sin egen forståelse av fengslets moralske landskap.
Smuglingsdømte Igor forteller i intervjuet at han brøt forbudet om innreise til Norge, og han erkjenner dermed at han er skyldig etter lovens tekst. Han legitimerer likevel handlingen gjennom «problemland/lykkeland»-fortellingen. I intervjuet forteller han at han har økonomisk gjeld som må betales tilbake – han hadde egentlig ikke noe valg. Også hans fortelling preges av frustrasjon over at fengselshverdagen ikke er tilrettelagt for personer som ikke snakker norsk. For ham er det imidlertid verre at fengslet ikke tilrettelegger for fanger som har familie i et annet land.
I Igors fortellinger om det norske fengselslivet er den sårbare relasjonen til familien, som er hjemme i Øst-Europa, et sentralt referansepunkt og en viktig ressurs i hans fortolkninger av fengselsoppholdet som en prøvelse. Den brukes også som utgangspunkt for å forhandle seg selv som et godt, hederlig og ansvarsfullt menneske. Han forteller om den begrensede telefontiden i fengslet, og at han ikke ringer til noen andre enn sin kone. Det er derfor kun gjennom henne at han får informasjon om foreldrene sine og annet nytt fra hjemlandet. Han synes det er tøft å ringe hjem. Det er vanskelig å være borte fra familien.
I fortellingen posisjonerer Igor seg som sårbar. Gjennom å fortelle oss at han har tårer i øynene, understrekes smerten og frustrasjonen som han opplever i fengslet. Kona er hjemmeværende, og neste baby er på vei. Igor forteller hvordan han forsøker å organisere hverdagen hennes, og blant annet hjelper henne ved å fortelle hvem hun kan låne penger av, og hvem som hun også kan kreve inn utestående fra.
Gjennom telefonsamtalene tar han ansvar for familiens hverdagsliv og ivaretar så godt han kan rollen som en tradisjonell familiefar. Her er han fortsatt hovedpersonen og avgjørende for at familien skal fungere. Dermed ser vi også hvordan fortellingens kontekst flytter seg til hjemlandet, der det er andre rammebetingelser enn i Norge. Også norske innsatte kunne ha fortalt de samme typer historier som våre informanter, men de østeuropeiske informantene legger vekt på at deres familier er enda mer sårbare, ettersom de bor i land preget av materiell fattigdom og uten en velfungerende velferdsstat. Igors kone har ingen andre å stole på enn han som sitter fengslet i Norge. Fengsel er krevende for alle, uansett nasjonalitet, men Igor og de andre østeuropeerne gir i intervjuene likevel inntrykk for at de mener fengslingen er spesielt krevende for dem og deres familier.
Også her mener Igor at det norske fengselssystemet svikter og legger ekstra bør til byrden. Igor og kona utveksler pakker, men Igor mener han også her blir dårlig behandlet fordi han er utenlandsk statsborger:
Igor returnerer til den uteblitte pakken senere i intervjuet. Han forteller:
Ikke engang bildene som lå i pakken, får han utdelt.
Igor posisjonerer seg som frustrert over avmakten han opplever. Igjen er fortellingens moral at de østeuropeiske fangene møter større prøvelser i det norske fengslet enn andre fanger, noe som reflekterer en underliggende følelse av det norske samfunnets – og ikke minst det norske strafferettssystemets – feilaktige, stereotypiske oppfatning av østeuropeiske statsborgere.
Narrativene til de østeuropeiske fangene er dypt tragiske fortellinger. Ikke bare har fortellingene en ulykkelig slutt – aktørene har endt opp i norske fengsler –, under reisen fra hjemlandet til Norge har også hovedaktørenes grunnleggende identitet som hederlige, respektable individer blitt truet. Som fanger i et fremmed land stemples de som umoralske, kriminelle mennesker av det norske samfunnet. Deres «fengselssmerter» oppleves som uutholdelige. Situasjonen er, i uttrykkets billedlige betydning, ikke til å leve med for informantene.
Våre analyser illustrerer hvordan informantene etablerer narrativer som gir alternative fortolkninger av deres livsløp. Gjennom ulike narrative strategier forsøker de å legitimere sine handlinger og lykkes, i alle fall tilsynelatende, å nøytralisere stigmaet som følger med fengslingen. De er ikke «egentlige» kriminelle, men forteller hvordan økonomiske krisetider i hjemlandet tvang dem til å søke lykken i andre land, både for sin egen og for familiens del. På grunn av uflaks og uheldige tilfeldigheter, kombinert med et tvilsomt norsk straffesystem, der bagateller blåses opp til kriminalitet, endte de opp i fengsel. Her opplever de en hverdag preget av prøvelser, ikke minst på grunn av deres utenlandske opphav. Fengslet er ikke rettferdig, men straffer dem som ikke-norske statsborgere, dobbelt opp. Informantene opplever at de blir kategorisert som østeuropeiske kriminelle, men bruker samtidig selv den etniske identiteten til å trekke grenser mellom seg selv og nordmenn. På denne måten posisjonerer informantene seg som «fremmede» og bruker det som tilleggsforklaring på sin egen ulykke.
De østeuropeiske fangene opplever å være utenfor, i det norske samfunnet og dets fengsler. Dermed er de «outsider prisoners» (Ugelvik,
Til sammen viser informantenes fortellinger hvordan de østeuropeiske fangene reforhandler sine posisjoner: i stedet for å være «utenlandske lovbrytere» presenterer de seg som hederlige og moralske individer. På denne måten fungerer østeuropeernes narrativer som konstituerende for deres identiteter. Gjennom sine fortellinger posisjonerer de seg som noe annet – og moralsk sett: som langt mer høyverdige aktører – enn «de kriminelle». For fangene er det ikke «hule» unnskyldninger som fremføres, men det som for dem fremstår som etterrettelige redegjørelser for livsløpene som uheldigvis førte dem til de norske fengslene. Gjennom narrativene (og gjennom å fortelle dem til omverdenen) konstituerer de seg som gode mennesker. Dermed blir stigmaet som følger med merkelappen «utenlandsk forbryter» – og fengselstilværelsen mer allment – også mer håndterlig.
Avslutningsvis vil vi understreke at de østeuropeiske fangenes fortolkninger av straffen som resultat av uflaks og urettferdighet ikke utelukkende har implikasjoner for dem selv. Utlendingenes negative fortolkninger av de norske strafferettsinstitusjonene er en utfordring for den norske fengselsinstitusjonen, uavhengig av de faktiske («objektive») realitetene rundt fengslingen. Fanger som ikke føler seg rettferdig behandlet, men som i så sterk grad betviler systemets grunnleggende karakter, er det vanskelig å integrere i fengselssamfunnet. Dermed blir det også vanskelig å etablere en «straff som virker» (jf. St.meld. nr. 37 (
Av hensyn til konfidensialitet brukes pseudonymer for personnavn, og vi bruker av samme grunn «Øst-Europa», «østeuropeere» osv. i stedet for spesifikke landangivelser.
Foreign citizens constitute an increasing proportion – 34 percent in 2015 – of Norwegian prisoners. In this chapter, we analyse the Eastern European inmates in Trondheim Prison, Tunga, from globalization and life course perspectives. We take John Urry’s «new mobilities paradigm», Bauman’s perspectives on the «liquid» post-modern societies and theories on transnationalism as our starting point to discuss how the global, borderless society opens new possibilities for agents, but simultaneously leads to entrenched lives, social exclusion and marginalization for many. The foreign prisoners are a striking example of the ambiguous character of post-modern mobility: Their border-crossing life courses end up under lock and key in a Norwegian prison cell, as Baumanian «vagabonds» with gloomy prospects – even though in prison, they live more transnational everyday lives than do many others in the globalized society.
Utenlandske statsborgere utgjør en stadig større andel – 34 prosent i 2015 – av den norske fangebefolkningen. I kapitlet analyserer vi de østeuropeiske fangene i Trondheim fengsel, Tunga, ut fra globaliserings- og livsløpsperspektiver. Vi tar utgangspunkt i John Urrys «new mobilities paradigm», Baumans perspektiver på de «flytende» postmoderne samfunnene og teorier om transnasjonalisme for å diskutere hvordan det globale, grenseløse samfunnet åpner nye muligheter for aktørene, men samtidig fører til fastlåste liv, sosial eksklusjon og marginalisering for enkelte. De utenlandske fangene er et tydelig eksempel på den postmoderne mobilitetens tvetydige karakter: Deres grensekryssende livsløp ender bak lås og slå på en norsk fengselscelle, som baumanske «vagabonder» med dystre fremtidsutsikter – selv om de i fengslet lever mer transnasjonale hverdagsliv enn mange andre i det globaliserte samfunnet.
Få steder i Norge kommer fremveksten av det globale, mobile og multikulturelle samfunnet så tydelig til uttrykk som i fengslet. Så sent som ved årtusenskiftet utgjorde de utenlandske fangene fortsatt små minoriteter i fengselssamfunnene. Femten år senere var mer enn hver tredje fange i de norske fengslene en utenlandsk statsborger, og på en gjennomsnittlig dag i 2015 satt over 1200 utenlandske statsborgere fra 112 nasjoner bak lås og slå (Kriminalomsorgen,
De multinasjonale fangepopulasjonene skaper mange utfordringer for fengselsinstitusjonene, med tanke på både kapasitet (antall fanger) og kvalitative aspekter ved straffegjennomføringen, for eksempel kommunikasjonen mellom fangene og fengselsbetjentene. De utenlandske fangene har derfor fått oppmerksomhet i både de folkelige, de politisk-administrative og de akademiske diskursene (se Stamnes og Ryes kapittel (kap. 6); Johansen, Ugelvik og Aas,
I bokkapitlet diskuterer vi internasjonaliseringen av fengselsinstitusjonen ut fra samfunnsvitenskapelige teorier om fremveksten av de nye globaliserte, mobile og kulturelt superdiverse samfunnene (Sheller og Urry,
Utgangspunktet for kapitlet er kvalitative dybdeintervjuer med 18 østeuropeiske fanger i Trondheim fengsel, Tunga. Materialet analyseres fra et livsløpsperspektiv (Carlson og Sarnecki, 2016) der utlendingenes for-, nå- og fremtidige fortellinger sees i sammenheng. Stamnes og Rye analyserer i kapittel 6 i denne boka det samme datamaterialet fra et aktørperspektiv, med vekt på de østeuropeiske fangenes subjektive narrativer om veien fra hjemlandet til det norske fengslet og deres opplevelser i fengslet. I dette kapitlet er vi derimot interessert i fangenes erfaringer som mer allmenne uttrykk for relasjoner mellom «flytende» og «fastlåste» samfunnsformer – mellom mobilitet og sedentarisme – i det postmoderne samfunnet. Vi diskuterer hvordan de internasjonale fengselsfangene fremstår som interessante eksempler på det komplekse forholdet mellom geografisk mobilitet og stedfasthet som preger vår tids postmoderne samfunn. Kapitlets analyse av det globaliserte fengslet bidrar slik til den voksende litteraturen i kjølvannet av den «mobile vendingen» (Faist,
Som analytiske briller benytter vi den britiske sosiologen John Urrys «the new mobilities paradigm» (Sheller og Urry,
Dagens globale migranter utnytter disse kreftene, som legger til rette for transnasjonale leve- og samhandlingsmåter på tvers av nasjonale grenser og lokaliteter (Levitt og Schiller,
Det nye mobilitetsparadigmet og teoriene om de transnasjonale samfunnene åpner også for alternative forståelser av fengslet som sosial institusjon. Bosworth, Hasselberg og Turnbull (
I kapitlet skal vi utforske hvordan det globaliserte samfunnet preger fengselsinstitusjonen. Vi bruker også fengslet som et eksempel på det postmoderne samfunnets mobile karakter, og vi viser hvordan de utenlandske fangene illustrerer det paradoksale forholdet mellom «flyt» og «fiksering» i dagens samfunn. Utgangspunktet er Baumans analyser av de globaliserte og mobile – i hans termer: de postmoderne – samfunnene. Hans teorier viser til hvordan individene i større grad veksler mellom og parallelt deltar i flere lokale fellesskap, som hver er avgrenset fra hverandre og følger singulære sosiale logikker. Mens det moderne samfunnet var preget av orden, rasjonalitet og systematikk – og derfor også av forutsigbarhet, stabilitet og soliditet – mangler vår tids postmoderne samfunn felles strukturer som sammenføyer dets elementer (Bauman,
I likhet med Urry (
Bauman mener vagabondene er dømt til å mislykkes i det globale samfunnet. De ender opp som evige vandrere, som sjelden oppnår den materielle velstanden de søker. Bauman ser deres misere som produkt av samtidens grunnleggende krav om effektivitet og økonomisk gevinst, der livslange, forutsigbare yrkesløp er erstattet med et mer «fleksibelt» arbeidsmarked, med høy arbeidsløshet som vedvarende premiss. «Turisten» og «vagabonden» er derfor gjensidig konstituerende fenomener. For «vagabonden» er imidlertid utfallet i verste fall – med Baumans ord – «bortkastede liv» («wasted lives») og «menneske-som-avfall» («human waste»): Mennesker blir overflødige, uønskede bi-produkter av den flytende modernitetens brutale virkelighet.
The production of ‘human waste’ - or more precisely, wasted lives, the ‘superfluous’ populations of migrants, refugees and other outcasts - is an inevitable outcome of modernization. It is an unavoidable side-effect of economic progress and the quest for order which is characteristic of modernity. (Bauman,
I analysen skal vi bruke de fengslede utlendingenes livshistorier til å problematisere tre aspekter i faglitteraturens beskrivelser av det postmoderne, flytende samfunnet: a) den konseptuelle relasjonen mellom det «flytende» og det «fastlåste», b) statens regulerende rolle og c) hvordan fengslet ofte fungerer som oppbevaringssted for utenlandske fanger.
Diskusjonene bygger på kvalitative dybdeintervjuer med utenlandske fanger som soner dommer eller er varetektsfengslet i Trondheim fengsel, Tunga. Alle informantene kommer fra østeuropeiske land som frem til kommunismens fall i 1989 lå under sovjetisk dominans, og som fortsatt preges av lav økonomisk velstand.
Prosjektet bygger på et livsløpsperspektiv (Carlsson og Sarnecki,
Å strukturere intervjuene på denne måten ga et godt innblikk i informantenes erfaringer fra fengslet og hvordan disse erfaringene er elementer i mer helhetlige livsløp. Hva som skjer i dag, må forstås i lys av både fortiden – hvor man kommer fra – og fremtiden – hva man ønsker skal skje.
Et livsløpsperspektiv får også frem betydningen av livsfaser, og dermed også individenes relasjoner til deres nærmeste, spesielt familien, som for mange er det primære sosiale referansepunktet (Carlsson og Sarnecki,
Til sammen ble 18 informanter – 17 menn og 1 kvinne – intervjuet i perioden mellom 2015 og 2017. Informantene kommer fra fem forskjellige østeuropeiske land. Den yngste var tidlig i 20-årene, den eldste var om lag 50 år gammel. De fleste sonet kortere straffer, som regel opp til ett år, mens den lengste straffen var over ti år. Intervjuene ble gjennomført på engelsk, polsk og russisk.
I kapitlet diskuterer vi erfaringene til de østeuropeiske fangene, som utgjør om lag halvparten av den utenlandske fangepopulasjonen i de norske fengslene. Som Stamnes og Rye understreker i sitt kapittel i denne boka (kap. 6), er det trolig mange likheter – men også betydelige forskjeller – i de utenlandske fangenes opplevelser av soningen i Norge. De østeuropeiske fangene utgjør en relativt stor minoritetsgruppe i det norske fengslet. Alle våre informanter fortalte at det var flere østeuropeere på deres avdeling, og at de dermed også kunne kommunisere på eget morsmål. Samtidig var de østeuropeiske fangene spredt utover i fengslets avdelinger, og de måtte derfor forholde seg aktivt til et flertall av fanger med andre kulturelle bakgrunner enn deres egen, både norske og ikke-europeiske. Også i fengslets arbeids- og skolehverdag samhandlet de fleste av våre informanter regelmessig med fanger fra andre kulturer. I andre fengsler kan den «etniske» samhandlingen være annerledes enn det som våre informanter opplever i Trondheim fengsel. For eksempel er Kongsvinger fengsel et rent utenlandsk fengsel. Utenlandske fanger på cellesoning – uten fellesskap med andre fanger – kan på sin side gjennomføre soningen uten kontakt med andre utlendinger. Man skal derfor være varsom med å overføre diskusjonene i kapitlet til andre fanger eller utenlandske fangegrupper.
De østeuropeiske fangene gir gode eksempler på hvordan det postmoderne samfunnet inviterer til fragmenterte, og fler-lokale, sosiale livsløp. Selv om fangene har forskjellige historier, er deres utstrakte mobilitet slående. Informantene kjennetegnes av dårlige levekår, deprivasjon og begrensede utsikter for fremtiden i hjemlandene. Som Stamnes og Rye viser i sitt kapittel (kap. 6), fremstår internasjonal migrasjon derfor som et attraktivt, og ofte også eneste, alternativ til dårlige levekår i Øst-Europa. Som Vlad påpekte i intervjuet:
«Flukten» fra Øst- til Vest-Europa er gjort mulig som en følge av de politiske omveltningene på det europeiske kontinentet de siste tiårene. Avslutningen på den kalde krigen, symbolisert ved Berlin-murens fall høsten 1989, avsluttet etterkrigstidens rigide grensereguleringer mellom de kommunistiske statene i øst og de vestlige kapitalistiske statene. EU-utvidelsene i 2004 og 2007 og Schengen-avtalens gradvise utvikling, bidro ytterligere til at grensekontrollen ble bygget ned. I dag kan statsborgere i de nye EU-landene i prinsippet bevege seg fritt frem og tilbake mellom hjemlandet og de andre medlemslandene. Gjennom EØS-avtalen er også Norge integrert i det nye «grenseløse» Europa.
Noen av de østeuropeiske informantene har kommet til Norge som arbeidsinnvandrere. Her har de bosatt seg og etablert ordinære hverdagsliv, enkelte over flere år. Av ulike årsaker har de imidertid etter hvert involvert seg i aktiviteter som har ført til at de har blitt pågrepet, domfelt og sendt til fengslet. For de fleste informantene er det likevel kriminaliteten som førte dem til Norge i første omgang. De store økonomiske forskjellene mellom øst og vest i Europa, kombinert med fraværet av effektiv grensekontroll, kan utnyttes til kriminelle formål, for eksempel gjennom smugling av varer som kjøpes billig i hjemlandet og selges med betydelig profitt i de vesteuropeiske landene. For den østeuropeiske smugleren er krysningen av statsgrensene selve konseptet for yrkeskarrieren. Sirkulær mobilitet – frem og tilbake mellom landene – representerer det normale og nødvendige. For ham er Norge først og fremst relevant som «marked».
En felles biografisk komponent er informantenes svake tilknytning både til hjemlandet og til det norske samfunnet. Informantene har gjerne lange og kompliserte migrasjonshistorier, men de har ikke bodd lenge nok til å etablere seg noen av stedene som de har reist til eller fra. Etter hvert har de også mistet den sosiale forankringen i hjemlandet. Kamils historie er et godt eksempel på mange av informantenes omfattende mobilitet på tvers av Europas nasjonale grenser. Han har reist til Norge utallige ganger de siste årene, men aldri forholdt seg til det norske samfunnet på annet vis enn som et midlertidig «arbeidssted».
Også flere av de andre informantene har omfattende migrasjonshistorier, som gjerne inkluderer flere land omkring i Europa. Danil bodde i Italia fra 1998 til 2006, deretter reiste han til Brussel, før han kom til Norge for første gang. Her fikk han sin første dom og et tre måneders opphold i et norsk fengsel. Senere reiste han til hjemlandet, stiftet familie og fikk to barn, før han på nytt reiste ut og etter hvert kom tilbake til Norge. Danil understreker hvordan han hele tiden – men spesielt under Italia-oppholdet – har levd et hverdagsliv splittet mellom arbeidet i mottakerlandet og forsøk på å opprettholde permanent og regelmessig kontakt med familien i hjemlandet.
Fengslingen endrer brått situasjonen for de mobile østeuropeerne. Her låses de bokstavelig talt fast, og de begrenses med fengslets knappe arealer. For de fleste av våre informanter bestod deres hverdager før fengslingen av sykluser der de vekslet mellom opphold i utlandet og i hjemlandet med familier. Fengslingen betyr at de fysiske transnasjonale praksisene stoppes og settes på vent, med omfattende konsekvenser både for de innsatte og for deres familier. Karols historie viser hvordan overgangen fra den grenseløse mobiliteten til fengslets fastlåste karakter snur opp ned på tilværelsen, også hans sosiale posisjon/funksjon i familien.
Også norske fanger opplever at de mister «kontrollen» på familielivet (Andresen,
Heller ikke Karol mente familiebesøk var aktuelt, spesielt ikke ettersom kona i så fall måtte ha reist gjennom Europa med en baby.
Også for de norske fangene betyr fengsling at familielivet brytes opp. For de utenlandske fangene kan et slik brudd likevel oppleves som spesielt utfordrende. I den norske kriminalomsorgen har «nærhetsprinsippet», som betyr at fangene fortrinnsvis skal sone i fengsler i nærheten av hjemstedet, vært et viktig prinsipp. Både humanistiske og rehabiliterende hensyn taler for at fangene skal kunne opprettholde kontakten med sine sosiale nettverk også under soningen. For de utenlandske fangene er dette i praksis ikke gjennomførbart, (St.meld. nr. 37 (
Informantene mente dessuten at fengslene var lite fleksible i håndhevingen av regelverket og i liten grad forsøkte å kompensere for østeuropeernes spesielle situasjon. Karol beskriver den omstendelige prosessen for å planlegge et familiebesøk:
Sergey, en mann i 30-årene, forteller om hvilke regler for telefonisk kontakt med familie som gjelder under varetektsfengsling:
Etter domsavsigelse, og dermed overføring fra varetektsavdeling til vanlig avdeling, blir restriksjonene lettet, men oppleves fortsatt som strenge. Tilgang til telefon reguleres når det gjelder både samtaletid og antall numre som en fange kan ringe, samtidig som ringekostnadene er høye. Det gjelder å prioritere de viktigste personene. Jarek forteller:
Forskningen på transnasjonale migranter viser hvordan løpende sosial kontakt med hjemlandet fremstår som et hverdagslig fenomen for mange innvandrere. Selv om man flytter til utlandet, kan man fortsatt vedlikeholde sine hjemlige sosiale relasjoner gjennom jevnlige telefonsamtaler (Vertovec,
Det er ofte gjennom statens grensekontrollerende aktiviteter – ut fra regler for hvilke varer eller personer som er «legale» – at myndighetene griper inn overfor de utenlandske migrantene som begår lovbrudd, og sanksjonerer deres mobilitet. Østeuropeerne blir imidlertid ikke bare «stoppet» av staten: Dens makt tvinger også de utenlandske fangene videre inn til det «globaliserte» mikro-samfunnet som fengslet representerer for mange av våre informanter. Her presses flere kulturer sammen på et avgrenset sted. På den typiske fengselsavdelingen i Trondheim fengsel, Tunga, soner den østeuropeiske sammen med et flertall av norske fanger, men også mange andre land er vanligvis representert på avdelingen. For mange av våre informanter var fengselssamfunnet dermed mer preget av sosiokulturelt mangfold og diversitet enn de hadde opplevd tidligere, både i hjemlandet og i det norske samfunnet.
Ikke minst representerte fengselssamfunnet for mange det første virkelige møtet med det norske samfunnet. Ute på frifot, enten i Norge eller i hjemlandet, kan migrantene i stor grad videreføre mange av sine hjemlige væremåter og hverdagsrutiner. Inne i fengslet er det derimot ingen vei utenom den norske kulturen for de utenlandske fangene. For de østeuropeiske arbeidsinnvandrerne, som gjerne har levd et hverdagsliv i den marginaliserte ytterkanten av det norske samfunnet, byr fengselshverdagen derfor på et langt mer intimt møte med det norske samfunnet enn tidligere. For smuglerne, som først og fremst har forholdt seg til det norske samfunnet som et «marked» og aldri har hatt noen ønsker om mer permanente opphold, er overgangen enda mer markant. De må for eksempel forholde seg aktivt til norske mattradisjoner og andre kulturelle praksiser, ikke minst det norske språket. Flere av informantene la spesielt vekt på den norske matkulturen. Selv om fangene velger å lage nasjonale retter når omstendigheter i fengslet tillater det (Ugelvik,
Gjennom fengselsoppholdet møter mange av de utenlandske fangene det norske språket for første gang. Det byr på utfordringer, og nesten alle informantene understreker det som problematisk.
Informantene hadde ellers svært forskjellig språkkompetanse. Noen hadde bodd i Norge flere år før fengslingen, og kunne gjøre seg mer eller mindre forstått inne i fengslet. Andre snakket engelsk. Enkelte av informantene manglet imidlertid enhver norsk- eller engelskspråklig kompetanse og ble dermed helt avhengig av bistand fra de andre østeuropeerne og det begrensede informasjonsmaterialet i fengslet som foreligger på noen av de østeuropeiske språkene.
Fengselslivet medfører et globalisert hverdagsliv også på andre måter. Fengslet tvinger fangene til å forholde seg til flere kulturer, både på godt og på vondt. Informanten forteller riktignok at grupperinger langs etniske linjer er vanlige, men at de i praksis ikke kan velge det kulturelle mangfoldet helt bort. På fengselsavdelingen må alle de tretti fangene forholde seg til hverandre. Informantene forteller at samhandlingen på tvers av de etniske skillelinjene jevnt over går greit, men at de kulturelle forskjellene preger fengselshverdagen. Danil fortalte for eksempel hvordan:
Sett fra et integreringsperspektiv er fengsel et spesielt interessant eksempel på det flerkulturelle samfunnet. Fengsel kan for mange fanger oppleves som et påtvunget «superdiverst» lokalsamfunn (Vertovec,
Dette demonstrerer statens makt over de utenlandske fangene: Ikke bare innskrenker staten deres frihet, mobilitet og transnasjonale praksiser, de påtvinger dem også et norsk/flerkulturelt hverdagsliv.
Den offisielle norske straffeideologien vektlegger at straffen skal «fremme domfeltes tilpasning til samfunnet» (straffegjennomføringsloven,
Informantene forteller at de har mulighet til å delta i noen utvalgte rehabiliteringsaktiviteter, så som språk- eller yrkesopplæringskurs. I praksis opplever informantene at de forskjellige tilbudene er forbeholdt norske statsborgere. Slik er det også med arbeidet for å tilrettelegge overgangen fra fengsel til samfunnet. Informant Petr, som soner en mangeårig straff, reflekterte over forskjellsbehandlingen som han opplevde i fengslet.
Petr viser til at et viktig aspekt ved det norske fengselssystemet er anerkjennelsen av at de innsatte fortjener en ny sjanse, og at straff derfor også vurderes som en «mulighet» (Ugelvik,
Artems beskrivelse av hans tilknytning til Norge illustrerer et viktig poeng ved det statsborgerskapsbaserte tilhørighetsaspektet. Slik demonstreres statens inngripende sorteringslogikk, der «våre» (dvs. de norske) fanger atskilles fra de «andre» (de utenlandske). Lovbruddet overskygger resten av bidraget som ikke-norske statsborgere gjør til samfunnet. Utvisning fra landet og etterfølgende innreiseforbud til riket på enten bestemt eller ubestemt tid, viser i tillegg at straffen varer lenger enn selve fengselsoppholdet. Innreiseforbudet betyr i praksis innskrenkning av mobilitetsmuligheter og berøvelse av muligheten til å leve liv i et annet land.
De østeuropeiske fangenes «grenseløse» livsløp illustrerer viktige nyanser ved de senmoderne samfunnets globaliserte karakter. «Flyt» og «fiksering» som fenomener står ikke i motsetning til hverandre, men bør heller sees som gjensidige. Det er informantenes anledning til mobilitet på tvers av statsgrensene som i utgangspunktet førte dem til Norge og, etter hvert, til det norske fengselsvesenet. Her er de inne- og fastlåst på en liten celle og har ekstremt få muligheter for bevegelse. Staten stopper vagabondens vandring. Stoppestedet – fengslet –er samtidig et sosiokulturelt mangfoldig samfunn. I det norske fengslet tvinges de østeuropeiske fangene inn i et hverdagsliv på den norske nasjonalstatens premisser, samtidig som de fleste fangene må samhandle og forholde seg aktivt til fanger med andre sosiokulturelle bakgrunner, både fra Norge og fra andre land. Dermed etableres det som – med Vertovecs (
De østeuropeiske fangenes erfaringer viser samtidig det globaliserte, postmoderne samfunnets tvetydige karakter. Våre informanter er, ut fra Baumans (
Fengselsinstitusjonen, til tross for dens grunnleggende fastlåste karakter, er et interessant eksempel for videre utforskning av det flytende, grenseløse og globaliserte samfunnet. Kunnskap om østeuropeernes mobile fortid, og hvordan fengslet påvirker deres liv på til dels andre måter enn det gjør for innenlandske fanger, er uansett viktig for den norske fengselsinstitusjonen. Fengslet trenger en bedre forståelse av drivkreftene som ligger bak den pågående globaliseringen av fengslene, og hva som er konsekvensene av disse globaliseringsprosessene. Fremtidens fengsel vil preges stadig sterkere av, «grenseløse» fanger som aktualiserer Vertovecs (
Fangene i Norgerhaven fengsel i Nederland var «norske» i betydningen at de var dømt av den norske staten, selv om mange av fangene hadde et annet statsborgerskap. Den treårige leieavtalen for Norgerhaven fengsel startet høsten 2015 og utløper høsten 2018.
Av hensyn til konfidensialitet brukes pseudonymer for personnavn, og vi bruker av samme grunn «Øst-Europa», «østeuropeere» osv. i stedet for spesifikke landangivelser.
Rehabilitation is a key objective in Norwegian prisons, and inmates are offered many programs and conversation-based rehabilitation initiatives aimed at contributing to their rehabilitative processes. This chapter presents one of these measures, «Reflective conversation», which has been offered in some Nordic prisons over the last few years. A central purpose of this chapter is to give an introduction to Tom Andersen, whose theory is little known in sociology, and to show how Andersens’ theory has been used as a rehabilitative measure in Trondheim Prison, Tunga. The inmates consider reflective conversations as egalitarian and unique and find that they can talk about whatever they need to talk about. All the now-released prisoners participating in this study stated that reflective conversations strengthened their self-esteem and contributed to their beliefs that they could live as law-abiding citizens after release. Prison officers believe that reflective conversations calm the inmates and enhance the dynamic security in the prison. In this chapter, we discuss why reflective conversations are experienced as different than other conversations. Could the inmates’ and prison officers’ evaluations be because reflective conversations increase inmates’ involvement and autonomy in their own lives? This chapter is based on interviews with inmates, released prisoners and employees: it presents their different perspectives on how reflective conversations function as a form of rehabilitation in Trondheim Prison, Tunga.
Rehabilitering er en viktig målsetting i norske fengsler, og de innsatte tilbys en lang rekke programtilbud og samtalebaserte tiltak som skal bidra til rehabiliterende prosesser. I dette kapitlet presenteres «Reflekterende samtale», som de siste årene har vært et samtaletilbud til innsatte i noen nordiske fengsler. Et viktig formål med kapitlet er å gi en introduksjon til Tom Andersens teori, som er lite kjent i sosiologien, og å vise hvordan denne teorien har blitt brukt i rehabiliteringstiltak i Trondheim fengsel, Tunga. De innsatte omtaler reflekterende samtaler som en unik metode, fordi de i slike samtaler føler seg likeverdig med samtalepartneren, og opplever at de kan snakke om det de selv har behov for å snakke om. Samtlige løslatte i undersøkelsen hevder at reflekterende samtaler styrket selvfølelsen og bidro til å gi dem en tro på at de kunne leve som lovlydige samfunnsborgere etter løslatelse. Ansatte hevder på sin side at de reflekterende samtalene virker beroligende på de innsatte og styrker den dynamiske sikkerheten i fengslet. I kapitlet diskuteres hvorfor de reflekterende samtalene oppleves forskjellige fra andre samtaler. Kan de innsattes og de ansattes positive vurderinger skyldes at de innsatte gjennom de reflekterende samtalene får større medvirkning og selvbestemmelse i egen livssituasjon? Kapitlet er basert på intervjuer med innsatte, løslatte og ansatte og presenterer deres forskjellige perspektiver på hvordan reflekterende samtaler som rehabilitering og som endringstiltak virker i Trondheim fengsel, Tunga.
I dagens kriminalomsorg legges det stor vekt på det rehabiliterende aspektet ved straffegjennomføring, blant annet i stortingsmeldingen fra 2008:
Synet på klienter og tilnærmingsmåter i behandling og sosialt arbeid innen både psykiatri, rus og familievern har endret seg gjennom de siste femti årene. På 70- og 80-tallet ble det lagt vekt på årsaken til problemene, likebehandling, sanksjoner ved brudd på regler og at klientene skulle konfronteres med sine styrker og svakheter (De Leon,
Det skjedde også en åpning i forholdet mellom behandler og klient. Tom Andersen og hans team ved Tromsø universitetssykehus arbeidet med familieterapi ut fra et systemteoretisk perspektiv. De utviklet «Reflekterende team», som innebar at det behandlerne tidligere hadde diskutert i lukkede rom, nå skulle gjøres i klientenes påhør og inngå som en del av terapien (Andersen,
For å styrke den viktige behandlingsalliansen (Duncan mfl.,
Reflekterende samtaler er et relativt nytt rehabiliteringstiltak, og det foreligger få studier og lite kunnskap om det som faktisk foregår ved slike samtalebaserte rehabiliteringstiltak i norske fengsler. Det er skrevet noe om erfaringene med reflekterende samtaler i Kalmar fengsel (Andresen,
I det følgende skal jeg først se nærmere på bakgrunnen for den reflekterende samtalen, og på idealet om brukermedvirkning. Deretter vil jeg undersøke nærmere hvordan reflekterende samtaler fungerer i praksis sett fra både de innsattes, de løslattes og de ansattes perspektiv.
I reflekterende samtaler følger dialogen en bestemt struktur (form) med én innsatt og to ansatte (betjenter og/eller sivilt ansatte) som sitter i en triangulær formasjon. Samtalen skal være helt på den innsattes premisser. Hver samtale starter med spørsmålet: «Hva ønsker du å snakke om i dag?» Den ene ansatte samtaler med den innsatte, mens tredjepersonen lytter oppmerksomt. Bare én snakker om gangen, og forstyrrelser er ikke tillatt. Etter en stund stoppes samtalen, og tredjepersonen reflekterer og deler sine observasjoner med den andre betjenten/sosialarbeideren, mens den innsatte lytter til det som blir sagt. Refleksjonen skal bli gjort med anerkjennelse og kan gjerne være en repetisjon av det som den innsatte har sagt. Men for at dette skal kalles en god refleksjon, må det reflekteres tilbake noe som er passe forskjellig fra det personen forventer å høre, slik at det kan bidra til en prosess hvor perspektivene og innholdet utvides (Weingarten,
Grunnlagsteorien for reflekterende samtaler bygger på Tom Andersens arbeid og menneskesyn. Han var inspirert av tilnærminger innen familieterapi, fysioterapi, språkforskning, hermeneutikk og sosialkonstruksjonisme når det gjelder å forstå sosial interaksjon (Cox, Banez, Hawley og Mostade,
Et av de viktigste elementene i Tom Andersens tilnærming er en forskjell som utgjør en forskjell (Bateson,
Som lytter er det viktig å la seg berøre, å være åpen for å kunne ta imot andres følelser og deretter uttrykke hva man har mottatt (Sundet,
I reflekterende samtaler legges det vekt på hermeneutikk og lingvistisk tilnærming, der man ser på samtalen som et meningsbærende og språkbærende system. Man er opptatt av det som blir sagt og gjort, og hvordan dette har sammenheng med situasjonen, fremfor årsakene til situasjonen og det bakenforliggende. Mening skapes gjennom dialog og samhandling, og terapeutens viktigste bidrag til dette er å stille spørsmål med utgangspunkt i en ikke-vitende posisjon (Anderson og Goolishian,
I reflekterende samtaler skal man ha oppmerksomhet både på den indre og på den ytre dialogen. Disse dialogene pågår samtidig når to mennesker snakker sammen. Den ytre dialogen (selve samtalen) skal foregå slik at den gir tid og rom for den indre dialogen. Den indre dialogen kan styrke den enkeltes kontakt med seg selv, og nye tanker og refleksjoner kan komme til (Andersen,
Begrepet empowerment kan ha ulike betydninger. Askheim og Starrin mener all forståelse av begrepet empowerment innebærer et positivt syn på mennesket som et i utgangspunktet aktivt og handlende subjekt, som vil og kan sitt eget beste hvis forholdene legges til rette for det (2007: 22). De skiller mellom tre ulike posisjoner innen empowerment. Empowerment som etablering av motmakt, som en markedsorientert tilnærming og som terapi. Empowerment som etablering av motmakt er inspirert av Paulo Freire, som er kjent for
Rammebetingelsene innenfor kriminalomsorgen gir begrensede muligheter for myndiggjøring og empowerment. Allikevel kan det være interessant å se om reflekterende samtaler kan bidra til myndiggjøring og empowerment i noen grad. Undersøkelsen til Helgesen (
Datamaterialet som analysen bygger på, er tolv kvalitative, semistrukturerte intervjuer med innsatte og løslatte som sonet eller hadde sonet dom ved høysikkerhetsavdelingen i Trondheim fengsel, Tunga, ett fokusgruppeintervju med seks ansatte og 118 enkle spørreskjemaer med ett spørsmål som ble stilt etter samtalene i den perioden som undersøkelsen pågikk. Gjennom deltakelse ved interne veiledningsseminarer, ekskursjon til fengsel i Danmark og dialogkonferanser sammen med ansatte, fikk man et innblikk i hverdagen til betjenter og sivilt ansatte når det gjaldt bruken av reflekterende samtaler.
I analysen av datamaterialet ble det brukt fenomenologisk metode, systematisk tekstkondensering (STC). STC er et redskap for tverrgående analyse som er en sammenfatning av informasjon gitt av flere informanter. STC er en prosess i fire trinn: 1) få et helhetsinntrykk – temaer, 2) identifisere meningsbærende enheter – koder, 3) abstrahere innholdet – danne kategorier, og endelig 4) sammenfatte i beskrivelser (Malterud,
Undersøkelsen var et samarbeid mellom Kriminalomsorgen region nord og Trondheim fengsel, Tunga, og Høgskolen i Sør-Trøndelag (nå NTNU). Det ga en unik adgang til å møte innsatte med den kunnskapen man var ute etter. Samtidig ble ikke informantene representert med et tilfeldig utvalg. Informantene var innsatte og løslatte som hadde fått erfaring med reflekterende samtaler i fengslet, og som stort sett hadde hatt nytte av det. Det var de ansatte som hadde gjennomført de reflekterende samtalene, som gjorde utvalget. Dette er langt på vei også grunnen til de positive resultatene. Utvalget er ikke egnet til å gjøre generaliseringer om virkningen av reflekterende samtaler, ettersom positive informanter bevisst er overrepresentert i studien. Allikevel kan materialet gi et bilde av hvordan reflekterende samtaler kan virke i en fengselssammenheng. De seks informantene som deltok i fokusgruppeintervjuet, var de ansatte med mest erfaring med denne arbeidsmåten. Blant de innsatte var det til sammen ti informanter: Sju ble intervjuet i fengslet, den ene ga et nytt intervju ved ny soning, og to av dem ble intervjuet også etter løslatelse. I tillegg ble to personer som ble løslatt for noen år tilbake, intervjuet. I det følgende er sitatene med innsatte, løslatte og ansatte markert og nummerert.
Det mest slående funnet i denne studien er tredjepersonens rolle i samtalen ved at han eller hun lytter og deretter reflekterer over det han/hun har hørt. Informantene understreker at de derigjennom opplever å bli respektert og tatt på alvor. Som en innsatt svarte i spørreskjema:
En annen uttrykte seg på denne måten:
Alle informantene beskriver reflekterende samtaler som en unik samtaleform. Å få lov til å snakke om det de selv ønsker, mens noen lytter, og det å lytte mens de to andre snakker om det de har hørt, er beskrevet som en spesiell opplevelse:
Den triangulære strukturen gir andre muligheter enn tradisjonell kommunikasjon i hverdagen og i terapi. Det at de snakker en av gangen mens de andre lytter til det som faktisk blir sagt (Wittgenstein,
De innsatte uttrykker at de setter pris på at det er betjenter og andre ansatte i fengslet som har disse samtalene, fordi disse har god kjennskap til deres situasjon i fengslet. Gjennom intervjuene ble reflekterende samtaler sammenliknet med andre samtaler.
Flere av de innsatte uttrykker at de ofte har blitt møtt med forventninger om en bestemt oppførsel og en bestemt måte å snakke på i samhandling med de ansatte. De har sjelden anledning til å ha en samtale på sine egne premisser. Noen av de innsatte forteller at de har hatt samtaler med for mange hjelpere som har forsøkt å diagnostisere dem, og de har ikke likt å bli observert og kategorisert.
Noen av informantene beskriver tidligere erfaringer fra samtaler med profesjonelle, der de har følt at det har vært for mye press på dem. Noen beskriver at de har blitt observert under samtalen, eller at de ikke har skjønt hva som var hensikten med spørsmålene, og brukt mye energi på å forstå, i stedet for å være i kontakt med hjelperne. På grunn av slike vanskeligheter i kommunikasjonen uttrykker flere av dem at de foretrekker reflekterende samtaler fremfor manualbaserte metoder og ulike andre teknikker. Noen har erfart å få de samme spørsmålene av forskjellige hjelpere på forskjellige steder. Disse innsatte uttrykker at de ikke vil bli møtt med en metode, de ønsker å bli møtt som en normal person. Dette er i tråd med tidligere forskning (Uggerhøj,
Hvis en person ikke skjønner hensikten med det som blir sagt i en samtale, kan dette føre til usikkerhet og mistenksomhet. I reflekterende samtaler skal dette bli snudd opp ned – her er det den profesjonelle som tar den «ikke-vitende»-posisjonen (Anderson og Goolishian,
Flere av informantene understreker at de ikke ønsker å bli styrt i en bestemt retning. En årsak til denne opplevelsen kan være at de profesjonelle har forberedt et mål med samtalen, og når de øyner en mulighet for endring, begynner de å dytte på en måte som gir mer enn et «passe trykk» (Ianssen,
Det kan være vanskelig og kanskje umulig å oppnå full likeverdighet i relasjonen mellom ansatt og innsatt. En av de få mulighetene den innsatte har for motmakt, er å ikke samarbeide om det som gjelder ham selv. Men i reflekterende samtaler har han mulighet til å kreve en noenlunde verdighet og likeverdighet. Det er en form for dialog som Shotter og Katz (
Etter erfaringene med reflekterende samtaler var det mange i denne studien som hadde bestemt seg for å jobbe videre med problemene sine. Det kunne, i tillegg til rusproblemer, være å søke hjelp for sinnemestring, psykiske problemer eller uløste familieproblemer. Dersom de løslatte/innsatte i møte med de aktuelle hjelpeinstansene blir bedre til å artikulere de utfordringene de har, vil de kunne få mer innflytelse på samarbeidet med terapeuten og føle seg mer likeverdig også der. Dermed kan de oppleve at de i større grad eier sin egen endringsprosess. På denne måten kan reflekterende samtaler virke forberedende og få status som en slags «før-terapi».
Flere av informantene uttrykte at det var viktig å selv ha kontroll over endringsprosessene. De la vekt på at endring av livsførsel var deres egen beslutning. Dette er i tråd med resultater fra annen forskning (Lundeberg og Mjåland,
Mange innsatte har tidligere erfaringer med tap av selvrespekt og stolthet, noe som blir reaktivert når de blir satt i fengsel. Fangenskap betyr ifølge Goffman (
Reflekterende samtaler gir en ny og annerledes erfaring i fengselslivet. De innsatte verdsetter å ha full oppmerksomhet fra to ansatte i en hel time uten forstyrrelser. De beskriver at det er godt å erfare
Noen innsatte beskriver at reflekterende samtaler kan være en måte å komme seg unna de hverdagslige forpliktelsene på. Samtalene blir av flere betegnet som et frirom. Dette kan bety at de har fri fra andre aktiviteter, og at de får en opplevelse av at det skjer noe i en ellers kjedelig hverdag, og at deres intensjon med samtalene kun er å få fri fra noe annet. Imidlertid er det mange av informantene i denne studien som er opptatt av at samtalene er et sted hvor de kan, som de uttrykker det: «
I intervjuene blir det referert til forskjellige kroppslige opplevelser og metaforer. De innsatte beskriver at de har følt frustrasjon og press som kroppslig smerte i forskjellige deler av kroppen, som i hodet eller i magen. De bruker uttrykk som
At man er innelåst, gir den innsatte begrensede muligheter for å kunne handle og ha makt til å påvirke omgivelsene og forhold utenfor murene. Mange av de innsatte og løslatte påpeker erfaringen med maktesløshet, depresjon eller sinne. De legger vekt på verdien av muligheten til å la følelser av frustrasjon, bekymring og aggresjon komme ut i en samtale hvor de opplever å bli lyttet til og kan få satt ord på frustrasjoner.
Andersen (1994) peker på betydningen av språk og forskjellige former for uttrykk, både gjennom ord og gjennom kroppslige uttrykk. Fra arbeidet med innsatte i Kalmar fengsel i Sverige konkluder Judit Wagner (
Mange innsatte forteller hvordan de har blitt hørt og rørt og fått et annet syn på livet gjennom reflekterende samtaler. Kvinnen som er sitert ovenfor, hadde vært løslatt mellom de to intervjuene, og hun hadde erfart at hun greide å si fra om at hun ikke ønsket besøk av sine kamerater, noe hun aldri hadde gjort tidligere. Gjennom samtalene hadde hun fått mer respekt for seg selv. Hun hadde følt det i kroppen, og greid å sette ord på hvordan hun egentlig hadde det i boligen sin. Dette kan være i tråd med det Sundet (
En av de innsatte forklarte hvordan han etter reflekterende samtaler kunne gå tilbake til cellen og snakke med cellekameraten på den samme måten som de hadde gjort i de reflekterende samtalene. Han stilte annerledes spørsmål, og han stilte spørsmål om andre temaer enn de vanligvis snakket om. Han han anbefalte alle som han så hadde det vanskelig, å be om en reflekterende samtale.
De fleste deltakerne i studien mener det er vanskelig i være i fengsel, og de kjemper med vanskelige og triste opplevelser som det er utfordrende å takle. For noen har de reflekterende samtalene vært et vendepunkt. De har begynt å tenke annerledes om seg selv og andre, noe som kan lede til endrede reaksjonsmønster.
Reflekterende samtaler har påvirket deres personlige relasjoner. De forklarer hvordan de har brukt samtaleformen overfor familiemedlemmer, venner eller cellekamerater. Det er også eksempler på innsatte som er blitt flinkere til å sette grenser for seg selv i utfordrende sosiale situasjoner, både utenfor og innenfor fengslet. De sa de var blitt i stand til å fortelle hva slags oppførsel de aksepterer og ikke, i stedet for å bli sint. Noen forteller også at de har blitt bedre til å lytte i situasjoner der de tidligere har kunnet skape konflikter. Som tidligere nevnt, flere ønsket å jobbe videre med problemene de hadde satt ord på i reflekterende samtaler. Gjennom ny forståelse ble det dannet nye mønster for handling (Anderson og Goolishian,
De informantene som var løslatt, beskriver hvordan deres tenkemåte er forandret som et resultat av reflekterende samtaler. De beskriver hvordan reflekterende samtaler får dem til å se seg selv fra et annet perspektiv. Og de oppdager at det de gjør innenfor murene, for eksempel skolegang, har en verdi for dem som betyr noe for deres fremtid, og at det kan bety en forandring for dem. En løslatt som studerer, sa: Man kan lære av fortiden og forandre fremtiden. Eller, som en innsatt sa: «det å skape en fremtid som er lys». Dette er det Hanna Arendt kaller en åpning, hvor man gjennom refleksjon blir i stand til å vurdere fortiden opp mot nåtiden, og dermed endre sitt syn på fremtiden (Arendt,
De løslatte har alle fortsatt studier eller fått en fast jobb de har vært i lenge, og de hevder at reflekterende samtaler styrket selvfølelsen og ga dem en tro på at de kunne bli vanlige samfunnsborgere etter løslatelse.
Til å begynne med hadde det i deler av ansattegruppen vært skepsis til bruk av reflekterende samtaler. Ansatte mente det kunne gi de innsatte muligheter til å manipulere dem, og at de burde holde en viss avstand for å bevare sin posisjon. Men etter hvert opplevde de som drev med reflekterende samtaler, forespørsler fra de andre betjentene om de ikke kunne ta samtaler med frustrerte fanger. De hadde sett at det hadde god innvirkning på dem. Ansatt-informantene i fokusgruppen og flere andre ansatte uttaler nå at samtalene har betydning for den dynamiske sikkerheten i fengslet (Viggen og Landrø,
Også i konfliktsituasjoner har de benyttet strukturen fra reflekterende samtaler. De innsatte har vært nødt til å snakke en av gangen, lytte og reflektere, og dette har virket konfliktdempende. Dette er helt i tråd med erfaringene fra Kalmar fengsel (Wagner,
Artikkelen til Søndenaa mfl. (
Reflekterende samtaler har endret relasjonen mellom ansatte og innsatte. Begge parter bruker begreper som «trivelig», «behagelig», «god og avslappet stemning», «gjensidig tillit» og «trygghet» om samtalene. De ansatte undrer seg over at det er mulig å få til et så godt tillitsforhold til de innsatte gjennom samtalene, når de samtidig sitter med sanksjonsmuligheter og kontrolloppgaver. De innsatte som tar imot tilbudet om reflekterende samtaler, begynner å se på betjentene som velvillige og pålitelige medmennesker, heller enn fiender og motstandere.
Gjennom likeverdighetsprinsippet løses det ellers så faste hierarkiet opp. Både ansatte og innsatte kan få større respekt for hverandre. I tråd med hermeneutisk tenkning kan en mer fordomsfri måte å samtale på føre til utvidet forståelseshorisont for de involverte (Sundet,
Det bør nevnes at de som er skeptiske til de ansattes dobbeltrolle, naturlig nok ikke inngår i en samtalerelasjon med betjenter. På spørsmål om hvem samtalene passer for, svarer en av de løslatte:
Det kan være mange ulike årsaker til at noen har mindre behov for å snakke med noen enn andre, men det er nødvendig at tilbudet er der.
Et påfallende funn i denne undersøkelsen var at det var liten sammenheng mellom det som kom frem i de reflekterende samtalene, og det livet de innsatte skulle ut til etter løslatelse.
Flere innsatte uttrykte at de ønsket å fortsette med reflekterende samtaler etter soning. I løpet av prosjektperioden forsøkte fengslet å etablere et samarbeid med Trondheim kommune, og flere kommuneansatte fikk opplæring i reflekterende samtaler, slik at det skulle være noen som kunne gi tilbudet. Et av problemene med dette var at de innsatte hørte til mange ulike kommuner eller andre distrikter enn der de som var opplært, hadde tilhørighet. Derfor lyktes det ikke å lage et system for videreføring av samtaler.
Det så heller ikke ut til å være kontaktlinjer mellom de som hadde reflekterende samtaler med de innsatte, og de som representerte NAV i fengslet eller hadde ansvar for forberedelser til livet etter soning. Et spørsmål som ikke ble undersøkt nærmere, er om det i det hele tatt finnes et konkret ettervernsopplegg for dem som løslates.
Studien viser at reflekterende samtaler på ulike måter har hatt positiv innvirkning på innsatte, ansatte og fengselsmiljøet ved Trondheim fengsel, Tunga. I det følgende skal vi se om reflekterende samtaler er en kommunikasjonsform som bidrar til empowerment, myndiggjøring, selvbestemmelse og medvirkning.
Grunnlagstenkningen i reflekterende samtaler er i tråd med det positive menneskesynet som empowerment generelt legger til grunn. En arbeider etter antakelser om at de innsatte er aktivt handlende subjekter som vil og kan sitt eget beste, hvis forholdene legges til rette for det (Askheim og Starrin,
Ut fra Askheim og Starrins (
Respektfull fangebehandling er viktig for de innsatte (Lundeberg og Mjåland,
Endring kommer sjelden ut fra refleksjon alene, endringen kommer først gjennom handling. I studien var det mange eksempler på at de innsatte hadde gått videre til sinnemestringskurs, åpnet for parsamtaler eller bestemt seg for å bearbeide traumatiske opplevelser fra barndommen. Noen hadde også lært seg å lytte bedre til familien eller samboeren sin. I stedet for å forlate en samtale i sinne, hadde de lært å holde ut i et forsøk på å komme nærmere en løsning gjennom dialog. Noen fortalte om hvordan de greide å ta ansvar for seg selv og sette grenser overfor andre. Til tross for dette er det grunn til å tro at ikke alle gode refleksjoner i samtalene kom til nytte etter løslatelse. Siden det ikke fantes strukturer som ivaretok det som kom frem i mange av de reflekterende samtalene, var det kun det som de innsatte greide å ta med seg selv, som skapte endring på sikt. Dersom det hadde vært et system som ivaretok idéene og refleksjonen, kunne effekten av denne arbeidsmåten muligens blitt enda tydeligere. En annen utfordring er at det er helt annerledes å være inne i fengsel og tenke over livet utenfor murene, enn å være i livet etter løslatelse. Derfor ville det vært en stor støtte hvis det var mulig å fortsette i den terapeutiske posisjonen – å ha et samtaletilbud etter løslatelse.
For de innsatte som velger å delta i reflekterende samtaler for å slippe å gå på skolen eller delta på andre pålagte aktiviteter i fengslet, ligger opplevelsen av makt i muligheten til å velge samtalene fremfor noe annet. Således påvirker de sitt tjenestetilbud og har i en viss grad markedsorientert empowerment. Men ellers har de liten mulighet til å velge sitt tjenestetilbud, fordi tjenestetilbudet i fengslet er begrenset.
Gjennom samtalene fikk de innsatte hjelp til å beherske følelser som sinne, sorg og selvbebreidelse. De fikk hjelp til å tone ned kroppslig smerte, aggresjon og frustrasjon. Videre opplevde de innsatte at de fikk det bedre med seg selv. Én forklarte at han oppfordret andre frustrerte innsatte til å motta reflekterende samtaler for å få roet seg ned. Han bidro således indirekte til å skape et tryggere soningsmiljø.
Ansatte understreket at de reflekterende samtalene styrker den dynamiske sikkerheten. De reflekterende samtalene bedrer det relasjonelle forholdet mellom de innsatte og de ansatte, og skaper det som her er kalt relasjonssikkerhet. Man kan hevde at dette er en form for myk bruk av kontroll og indirekte tvang, eller en subtil styringsstrategi. Samtidig er det i alles interesse at fengslet er et trygt sted. Det er absolutt en oppmykning av straffeformene når reflekterende samtaler kan erstatte bruk av isolasjon og reimseng, som vi har sett eksempel på i denne studien. En annen side ved saken er imidlertid at dette kan være med på å tilsløre forhold som det egentlig hadde vært riktig for de innsatte å være i opposisjon mot – for eksempel behandling som ikke bygger på likeverdighet eller rettferdighet. Uro som stoppes, kunne ha vært kreative innspill som kunne bidratt til å utvikle straffegjennomføringen i fengsel. Således kan reflekterende samtaler også, i motsetning til hva studien viser, være med på å vedlikeholde den hierarkiske strukturen. På grunn av relasjonssikkerheten kan dermed motmakten stoppes.
Samtlige i denne undersøkelsen, både innsatte og betjenter, la vekt på at de reflekterende samtalene hadde utgjort en betydelig forskjell i livene til de innsatte under soning. De hadde blitt sett og hørt og respektert for den de er, og de hadde fått hjelp til å holde ut i vanskelige perioder.
De løslatte uttrykte at reflekterende samtaler i fengslet hadde bidratt til bedret selvtillit, som igjen var en av årsakene til at de var i arbeid eller utdanning i dag. De reflekterende samtalene gis på de innsattes premisser, og det er et godt utgangspunkt for empowerment som terapi. Men skal flere kunne dra nytte av det som kommer opp i reflekterende samtaler, i en rehabiliteringsprosess etter endt soning, må strukturene for å følge opp samtalene utvikles.
De reflekterende samtalene bidrar til ro i fengslet. Ansatte uttrykte at de reflekterende samtalene styrker den dynamiske sikkerheten og bedrer forholdet mellom ansatte og innsatte. Et spørsmål som er stilt her, er om reflekterende samtaler også kan hindre utvikling av bedre og annerledes generell straffegjennomføring. Avslutningsvis er det viktig å understreke at reflekterende samtaler representerer respektfull fangebehandling, en oppmykning av straffeformene og bedre arbeids- og soningsmiljø for ansatte og innsatte.
This chapter analyses the power and techniques for rehabilitation employed in the alternative penal sanction «Drug program with court control» (the ND program). The study investigates strategies for coping and overcoming addiction that are practiced within the ND program and how these are experienced by and affect the convicts. The analysis is based on participant observation and interviews with convicts at an ND centre. We consider both the physical rehabilitation and the different activities at the ND centre, as well as how these initiate changing perspectives among the convicts. The chapter is theoretically informed by Michel Foucault’s concepts of power and subjectivity. We find that convicts who carry out their sentences in an ND centre are willing to change and have a positive view of the powers they are subject to. The ND program presents its version of what a «normal» life constitutes and instructs convicts in how they can change to live out this life. We term the sum of these measures the «normalization work» of the ND program. The convicts regard this normalization work as constructive and useful, primarily due to the intense individual supervision and facilitation they receive during their sentence.
Dette kapitlet handler om hvilken type makt og teknikker for rehabilitering som benyttes i den nye alternative straffereaksjonen «Narkotikaprogram med domstolskontroll» (ND-programmet). Studien undersøker hvilke rus- og livsmestringsstrategier som praktiseres i ND-programmet, og hvordan disse strategiene oppleves og virker på de domfelte. Analysen er basert på deltakende observasjon og intervjuer med domfelte gjort på et ND-senter. Analysen tar stilling både til den fysiske rehabiliteringen og de ulike aktivitetene ved ND-senteret og til hvordan disse aktivitetene skaper holdningsendring hos de domfelte. Kapitlet er teoretisk forankret i Michel Foucaults begreper om makt og subjektivitet. Analysene viser at domfelte som gjennomfører en straff ved ND-senteret, er endringsvillige og positive til den maktutøvelsen de utsettes for. ND-programmet presenterer sin versjon av hva et «normalt» liv innebærer, og trener de domfelte opp i hvordan de selv kan forandre seg selv for å leve slike liv. Vi kaller summen av disse tiltakene for ND-programmets «normaliseringsarbeid». De domfelte anser normaliseringsarbeidet som konstruktivt og nyttig, først og fremst på grunn av den sterkt individuelle oppfølgningen og tilretteleggingen som de domfelte får under straffegjennomføringen.
One punishes not to efface the crime, but to transform a criminal; punishment must bring with it a certain corrective technique. (Foucault,
I 2006 etablerte Kriminalomsorgen «Narkotikaprogram med domstolskontroll» (videre kalt ND-programmet) som et prøveprosjekt i Oslo og Bergen. ND-programmet er en strafferettslig reaksjon som er et alternativ til en ubetinget fengselsstraff. Målgruppen er rusavhengige personer som har begått rusrelatert kriminalitet. Den straffedømte som får innvilget en ND-straff, slipper å sone i et vanlig fengsel, men gjennomfører hele eller deler av straffen ute i samfunnet under tett kontroll og oppfølging fra et ND-senter eller et friomsorgskontor. Den enkelte domfelte planlegger innholdet i straffen sammen med en kontaktperson og eventuelt en bredere sammensatt ansvarsgruppe ved sitt respektive ND-senter eller friomsorgskontor. I 2016 ble ND-programmet rullet ut som et landsdekkende tilbud. I praksis kan en person som er tiltalt for rusrelatert kriminalitet, og som har et rusproblem, søke sammen med sin forsvarer om å få en ND-dom uansett hvor personen befinner seg i landet.
I ND-programmet vektlegges et fullstendig individuelt tilpasset innhold i straffen. Den norske ordningen om å tilby rusavhengige hjelp i stedet for straff er ikke ulikt det man finner i andre land, som Skottland, Irland og USA, der en domfelt rusavhengig kan bli tilbudt sosial- og helsefaglig hjelp og oppfølging i stedet for fengsel eller bøter (Johnsen og Svendsen,
I Norge er det forsket lite på den typen straffereaksjoner som ND-programmet representerer (Johnsen og Svendsen,
Datamaterialet består av åtte dybdeintervjuer som er gjort med domfelte personer som gjennomfører ND-dommer med oppfølging og kontroll ved et ND-senter i Norge, samt observasjonsdata som er samlet inn under en fem dagers hospitering ved senteret. Feltarbeidet og intervjuene ble gjennomført av én av forfatterne og analysert i fellesskap. Datamaterialet blir analysert i lys av Michel Foucaults (
Narkotikaprogram med domstolskontroll er en strafferettslig reaksjon overfor rusavhengige mennesker som har begått rusrelatert kriminalitet. I tillegg til rusproblemer har disse domfelte ofte også medisinske, økonomiske og sosiale utfordringer. For at en person skal få innvilget en dom med ND som vilkår, må den tiltalte sammen med sin forsvarer søke om en slik dom til påtalemyndighetene. Kriminalomsorgen utfører deretter en grundig undersøkelse for å se om den straffetiltalte er egnet for å delta i ND-programmet. Et viktig kriterium for å bli dømt til ND er at den straffetiltalte samtykker til vilkårene ved ND, og uttrykker det Kriminalomsorgen kaller «et genuint ønske» om å bli rusfri. Motivasjonen om å bli rusfri må være «sterk og varig» (KRUS,
Etter en innvilget ND-dom møter den domfelte opp på sitt lokale friomsorgskontor eller ved et ND-senter. Her blir den domfeltes individuelle behov kartlagt, og sammen med en ND-veileder planlegges innholdet i straffegjennomføringen. Den domfelte fastsetter sammen med sin veileder en gjennomføringsplan som skal følges opp regelmessig. Straffegjennomføringen foregår gjennom fire faser: iverksettelsesfasen, der den domfeltes behov og ønsker står sentralt; stabiliseringsfasen, der den domfelte tilvennes hverdagen; ansvarsfasen, der den domfelte begynner prosessen med å skaffe bolig, arbeid eller utdanning og nettverk; og videreføringsfasen, der den domfelte får etablert kontakt for oppfølging og ettervern, og forberedes på å avslutte programmet (Falck,
I en følgestudie av ND-dømte i Norge finner Falck at omtrent én tredjedel fullfører straffegjennomføringen (2014). Sammenlignet med lignende tiltak i andre land er gjennomføringsraten relativt høy. Hvis man videre sammenligner ND-programmet med tilbudene ved norske rusbehandlingsinstitusjoner, viser tiltaket seg også å være effektivt: En vanlig gjennomføringsrate i rusbehandlingsinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten ligger på rundt 20–30 prosent (Falck,
Innenfor fengselsforskningen i Norge har man definert «gjengangere» som en særlig utsatt gruppe. Gjengangere er en gruppe mennesker som ofte går inn og ut av fengselssystemet (se Jacobsens kapittel, kap. 3). De har ofte lav grad av utdanning, svak helse, liten tilknytning til arbeidslivet, dårlig økonomi og ofte også en rusavhengighet (Amundsen,
Straff er blitt praktisert ved hjelp av ulike teknikker og gjennom ulike institusjoner og ordninger gjennom historien. Den franske filosofen Michel Foucault analyserer hvordan straffens rolle i samfunnet så vel som straffen i seg selv er blitt transformert i takt med sosiale endringsprosesser og fremveksten av nye kunnskapsformer (1977). I Europa på 1400-tallet kunne en straff for eksempel være fysiske pinsler eller offentlige henrettelser. Slike former for avstraffelse ble ifølge Foucault fra midten av 1800-tallet erstattet med teknikker for å få den domfelte til å tenke og handle på bestemte måter. Straffen fikk slik en rehabiliterende funksjon, der den domfelte blir satt i kontrollerte omgivelser hvor målet er å endre deres meninger, identiteter og vaner. Foucault argumenterer for at fengslet ble utviklet til kroneksempelet på maktformen disiplinering, som etter hvert ble dominerende også i andre institusjoner, som skolen og sykehusene, hvor omgivelsene preges av regler, rutiner og kontroll. Disiplinering er en maktform som retter seg mot den enkeltes kropp, og som internaliseres gjennom en kontinuerlig korrigering av «unormal» atferd, vaner, reflekser og utsagn (Foucault,
Senere i sitt forfatterskap vender Foucault oppmerksomheten bort fra enkeltinstitusjoner og henimot tenkningen som ligger til grunn for styring av en befolkning (se Foucault,
Som domfelt ved ND-senteret blir man satt inn i et miljø som ekskluderer visse former for atferd, mens man læres og trenes opp i andre. ND-programmets normaliseringsarbeid består av en rekke prosedyrer for å få de domfelte til å forvalte, kontrollere og forandre seg selv gjennom sitt eget arbeid med seg selv. Denne formen for styring gjennom å etablere et bestemt forhold til seg selv skal sette de domfelte i stand til å styre sitt eget liv. Foucault kaller dette for selvets teknologier, et begrep han tok opp helt mot slutten av livet (Foucault,
[T]echnologies of the self […] permit individuals to effect by their own means or with the help of others to a certain number of operations on their own bodies and souls, thought, conduct, and way of being, so as to transform themselves in order to attain a certain state of happiness, purity, wisdom, perfection, or immorality. (Foucault,
Med begrepet selvets teknologier beskriver Foucault den doble prosessen hvorigjennom selvet ikke bare blir formet, men også former seg selv. Begrepet muliggjør en analyse av de prinsippene som blir (tekniske) redskap for å frembringe en selvrefleksivitet, lære seg selv å kjenne og forandre seg selv. Kort sagt: Hvordan et selv gjør seg selv til et selv. For Foucault handler dette imidlertid ikke bare om refleksjon, men også om praksisformer som selvet forstår og former seg selv gjennom. Han forstår slik ikke selvet som noe «autentisk» eller unikt ved ethvert individ, men fullt av kultur og ytre omstendigheter. Selvet blir til gjennom «et omfattende arbeid som dels stammer fra prosesser utenfor individet, dels fra dets arbeid på seg selv – for selvets arbeid på seg selv utløses alltid av krav og omstendigheter» (Eliassen,
Slik beskriver Foucault et selv som skaper seg selv, en maktforståelse som skiller seg fra den han beskriver i
I denne konteksten er alternative former for straffegjennomføring, slik som ND, interessante caser for å studere hvordan makt utøves og subjektiviteter formes i samtiden. Tiltak som sinnemestringskurs, rusrehabilitering, reflekterende samtaler eller arbeidstrening (se Viggen og Lundeberg mfl. sine kapitler, kap. 8 og 9) er eksempler på hvordan maktutøvelsen i samtidens straffesystem fokuserer på å gi de domfelte strategier for å styre seg selv ut fra en idé om hva som kreves av «normale» og «velfungerende» samfunnsborgere. Hvorvidt tiltakene er «godt ment» eller har «positive virkninger», er fra et foucauldiansk perspektiv ikke det sentrale. Det viktige er at tiltakene er en form for maktutøvelse, det vil si teknikker for å frembringe bestemte «ting», praksiser, tilstander, effekter og situasjoner (Foucault,
Foucault anser ikke fremveksten av alternative straffegjennomføringsformer som reelle alternativer til fengslet (Foucault,
Datamaterialet i denne studien ble hentet inn ved et fem dagers feltarbeid på et ND-senter i Norge. De ansatte ved ND-senteret ble kontaktet på forhånd, slik at de fikk delt ut informasjonsskriv og samtykkeskjema til de domfelte om deltakelse. Det ble innhentet samtykke til både observasjon og intervju med til sammen åtte domfelte, av de totalt tolv som gjennomførte en straff under feltarbeidsperioden. Informantene ble ikke rekruttert på noe annet grunnlag enn at de var tilgjengelige og ville være med på prosjektet. Utvalget er det man innenfor kvalitative metoder kaller et naturlig utvalg (se Tjora,
Observasjonen på senteret foregikk i rollen som «observerende deltaker», hvor man som forsker deltar aktivt i miljøet man vil studere, samtidig som man gjør observasjoner (Gold,
I intervjuene med de domfelte kom det frem at de domfelte skiller mellom to liv – ruslivet og «A4»-livet, eller det «normale» livet. De domfelte beskriver et liv før ND-dommen og et liv som blir til under ND-dommen. Det er dette «ND-konstruerte» livet de skal «leve ut» når dommen er sonet ferdig, og som de individuelle gjennomføringsplanene – som vi kommer tilbake til nedenfor – stegvis skal lede dem mot. De domfelte beskriver perioden i livet før de kom inn i ND-programmet, som «da jeg var på kjøret», eller «det andre livet». Christoffer forteller:
Dette «andre livet» står i kontrast til en idé om et «normalt» liv. De domfelte beskriver det «normale» livet som bestående av først og fremst rusfrihet, utdanning og jobb. Det er disse tre elementene ND-programmet fremhever i aktivitetene og tiltakene de iverksetter og koordinerer, og som dermed inngår som innholdet i idéen om det «normale» livet ND vil lede de domfelte inn i. De tre elementene skal bidra til å skape en stabil, trygg og forutsigbar tilværelse for de domfelte. I intervjuene gir de domfelte uttrykk for at de verdsetter dette «normale» livet – med ansvar og eksterne forventninger – høyere enn «ruslivet», og snakker åpent om hva det «normale» livet betyr for dem, og hva de selv ønsker og forventer av ND-programmet. Gjennom en serie forskjellige tiltak – som vi skal analysere under – praktiserer ND-programmet videre denne «normale» livsstilen sammen med de domfelte.
I ND-programmet har de domfelte hver sin individuelle gjennomføringsplan, eller «fremdriftsplan», slik de omtalte den ved dette ND-senteret. Planen er individuell, og skal kartlegge og redegjøre for de domfeltes mål og progresjon gjennom dommen. Gjennomføringsplanen er et verktøy som skal kartlegge de domfeltes fremdrift i straffegjennomføringen, men den fungerer samtidig som en teknikk som får de domfelte til å lære seg selv å kjenne, og som de kan styre seg selv etter: Ved hjelp av gjennomføringsplanen etableres det et bestemt selvforhold idet den blir et uttrykk for hvem den domfelte «er», og hvor vedkommende er på vei. Øystein forteller:
Skjemaet er tilgjengelig for de ansatte digitalt og blir skrevet ut og tatt med i «fremdriftsmøter» med de domfelte. Et punkt på en gjennomføringsplan kan for eksempel være «skaffe seg jobb» eller «møte med NAV om økonomisk bistand». Gjennomføringsplanen vedlikeholdes og oppdateres gjennom straffeforløpet, sammen med den domfelte og en fast oppfølger. Øystein forteller om sin gjennomføringsplan:
Øystein presenterer gjennomføringsplanen som en oversikt over hva han skal gjøre videre, og gir uttrykk for at han bruker planen regelmessig og for å kartlegge egen progresjon. I Øysteins tilfelle involverer planen kontakt med andre samfunnsaktører, som NAV, jobbtrening og gjeldsrådgivning. Han presiserer også at ND-programmet har hjulpet ham med å få ting på stell. I ND-systemet strukturerer gjennomføringsplanen de domfeltes vei mot et «normalt» liv og viser hvor langt de har kommet og har igjen. Christoffer forteller om hvordan gjennomføringsplanen lar ham følge seg selv på veien mot «normalen»:
Slik blir både stegene mot og målet selv synlig, og utvikling og progresjon blir vektlagt i hverdagen. Tilbakegang eller stagnasjon gir problemer i ND-systemet, og kan føre til at den domfelte må sone den resterende delen av dommen i fengsel. Vektleggingen av og forventningen om fremdrift styrer de domfeltes normaliseringsarbeid. I Kristians tilfelle kommer det frem hvordan ND-systemet bruker gjennomføringsplanen til å definere både hva som er problemene hans, og hva han må gjøre for å komme seg videre mot det «normale» livet:
Kristian forteller om de ulike momentene som ND-programmet hjelper ham med. De domfelte har ikke bare problemer med rus, de har ofte komplekse og sammensatte sosiale utfordringer. Gjennomføringsplanen er derfor et verktøy for å kartlegge den enkeltes behov. Ettersom alle domfelte som er tilknyttet ND-senteret, har sin egen gjennomføringsplan, finnes det et arkiv over flere domfeltes fremdrift mot «normalitet». ND-senterets gjennomføringsplaner blir gjenstand for rapportering, journalføring og lagring av hvilke normaliserende praksiser som fungerer og ikke.
Et gjennomgående og tydelig element i intervjuene var at de domfelte hadde et genuint ønske om å endre seg, og at det var
I intervjuene fremstod informantene som motiverte til å endre seg. Erika forteller at selv om hun var motivert da hun begynte å sone ND-dommen, ble hun enda mer motivert av den individuelle oppfølgingen hun fikk:
Endringen dreier seg ikke bare om å slutte med rus, men om å forandre hele «livet», ved å gjenoppta en gammel hobby, skaffe seg en jobb eller starte på studier. Alle de domfelte som ble intervjuet, ga inntrykk av at de ønsket noe annet enn det de gjorde forut for dommen. De ønsket seg et «normalt» liv. Preben beskriver det slik:
For Kristian er ND-programmet først og fremst en måte for ham å komme tilbake i samfunnet på. At det er en straff, kommer i andre rekke:
Einar forteller om det samme:
Endringsviljen de domfelte uttrykker, bidrar til en positiv innstilling til normalitetsarbeidet som ND-programmet representerer. Øystein forteller:
Øystein bruker ordet «trygghet» om ND-programmet. Selv om Øystein sier det var hans valg å bli rusfri, mener han at det er godt å ha et straffealternativ som «snakker samme språk», og som ser for seg det samme livet som han gjør. Når motivasjonen kommer «innenfra», føler de domfelte at ND-programmet hjelper dem i stedet for å «tvangsnormalisere» dem. At Øystein bruker ordet «trygghet» om ND-senteret, vitner om at han ser ND-programmet som en støttespiller, og at de ansatte, gjennomføringsplanen og normaliseringsarbeidet er et trygt sikkerhetsnett som hjelper ham i prosessen mot å endre livsstil. ND-programmet tilrettelegger for at de domfelte skal kunne utøve og oppleve «normalitet». Øysteins utsagn kan tyde på at hans eget valg om å bli rusfri står sentralt i normaliseringsarbeidet. En annen domfelt, Preben, forteller at ønsket om å bli rusfri kom etter at han fikk snakket med en psykolog gjennom ND-programmet. Han forteller om hvordan ND-programmet har bidratt med å endre hvordan han forstår seg selv og sitt eget liv:
Preben forteller om hvordan han selv «trodde» han hadde det kult, rett før han ble pågrepet og dømt. Under straffen fikk ND-dommen ham til å innse at livet han levde, ikke var så lukrativt som han selv trodde. Denne «reality check»-en, som han selv kalte det, illustrerer et sentralt aspekt ved ND: Programmet produserer en idé om hva som er gode og dårlige liv, gjennom samtaler og aktiviteter med de domfelte. Idéen om det trygge, rusfrie, gode og «normale» livet er noe som ND-programmet aktivt forsøker å vise frem og få de domfelte til å gjøre til sitt eget. «Normalisering» er ikke nødvendigvis noe særegent ved ND, men kjennetegner hele kriminalomsorgen. Men i denne analysen ser vi at ND-programmet representerer en spesifikk form for normaliseringsarbeid som virker gjennom sine særegne teknikker. Som vi så over, finnes det tall som tyder på at ND-programmet i større grad enn andre straffereaksjoner lykkes i å innprente «normaliteten» i de domfeltes tanker og handlinger. At Preben selv uttrykker at livet han levde før, ikke var så «gøy» som han «trodde» da det sto på, viser hvordan ND-programmet lykkes i å gi de domfelte nye skjemaer for vurderinger og selvforståelse. Prinsippet om et «normalt» liv og ND-programmets normaliseringsarbeid fungerer slik som en selvteknologi som etablerer et bestemt selvforhold og bestemte teknikker for at de domfelte skal gjøre seg selv til subjekter i tråd med ND-programmets forståelse av hva et «normalt» liv innebærer. Denne prosessen kommer til uttrykk i måten ND-programmet har transformert Prebens selvforståelse på og fått ham til å regulere sin egen atferd ut fra en ny evaluering av hva som er et «godt» og «normalt» liv.
Å etablere et slikt selvforhold er ikke gjort ved et trylleslag. Kristian forteller at «normalitet» var noe som utviklet seg over tid gjennom ND-dommen, og at han selv har stått sentralt i normaliseringsarbeidet:
Kristian bruker selv begrepet «normalisering», og sitatet viser at hans idé om «normalitet» først og fremst innebærer rusfrihet. Han forteller at ND-programmet har hjulpet ham, men at det var han selv som satte i gang det hele. Han hadde ønsket et «normalt» liv forut for ND-dommen, og for domfelte som ham – som allerede er innstilt på å bli «normale» – blir ND-senteret et middel til målet ved at det sender dem til ulike tjenester som der det «normale» livet kan realiseres.
Preben har som mål å komme seg ut av NAV og inn i jobb for å kunne forsørge seg selv, noe han mener han må gjøre og er ansvarlig for selv. På den måten skal han få kontroll over sitt eget liv. Han forteller:
Disse erfaringene og fortellingene illustrerer hvordan de teknikkene for å bearbeide seg selv som ND-programmet tilbyr og trener de domfelte opp i, utgjør en produktiv form for makt som setter de domfelte i stand til å forandre seg selv. De domfelte lærer ferdigheter som gjør at de skal kunne ha kontroll over sitt eget liv og «ta ansvar». Hvorvidt denne maktutøvelsen er «bra» eller «dårlig», er ikke det avgjørende, og det tilhører en annen diskusjon enn den vår analyse legger opp til. Det sentrale her er at ND-programmet er en form for makt som ikke bare «presser på utenfra», men virker i skjæringspunktet mellom «utsiden» og «innsiden».
I likhet med andre straffereaksjoner i kriminalomsorgen har ND-programmet som mål at den domfelte skal tilbake til samfunnet, og at vedkommende, etter at dommen er sonet ferdig, skal være utrustet med bedre forutsetninger for å holde seg lovlydig. I ND-programmet skjer dette både gjennom aktiviteter ved ND-senteret og gjennom henvisning til andre eksterne institusjoner, som NAV, ulike skoler, bedrifter for arbeidstrening, psykologtjenester, LAR, avrusningsklinikker og treningssentre. For å håndtere og «normalisere» domfelte med sammensatte problemer, får ND rollen som en koordinator som dirigerer de domfelte til ulike aktører med hver sin bestemte oppgave. Sammen med ND-senterets ansatte utgjør disse aktørene et nettverk av institusjoner som til sammen legger til rette for normaliseringen av de domfelte. Einar forteller:
Einar beskriver hvordan ND-programmet raskt satte ham i kontakt med spesifikke eksterne aktører tilpasset ND-programmet som de mente var nødvendig ut fra deres kartlegging av Einars situasjon, egenskaper, behov og ønsker. Einar var på dette tidspunktet ny i ND-systemet og i begynnelsen av normaliseringsprosessen. Han krediterer ND-programmet for jobben de har gjort med å sette ham i kontakt med de ulike institusjonene.
Øystein forteller at ND-programmet blant annet har koblet ham på en jobbkonsulent slik at han får arbeidstrening. Han opplever at ND-programmet hjelper ham med «alt».
Preben forteller om lignende opplevelser:
De eksterne institusjonene som ND-programmet setter de domfelte i kontakt med, inngår som deler av prosessen med å konstruere «vanlige» liv, som Preben kaller det. ND-systemet fungerer på den måten som et stort maskineri av ulike elementer som til sammen produserer en «normalitet» bestående av rusfrihet, utdanning og arbeid.
Feltarbeidet ved ND-senteret muliggjorde observasjon av en treningsøkt med én ansatt og tre domfelte. Fysisk aktivitet fremstod som en vesentlig del av ND-senterets arbeid med rehabilitering av domfelte. Etter mange år med rusbruk er det mange av de domfelte i ND-programmet som sliter med nedsatt fysisk helse. Trening og andre fysiske aktiviteter har også en psykologisk dimensjon gjennom å ta vekk tid fra potensiell rusbruk eller tid brukt til å tenke på rus. Andre fritidsaktiviteter ND-senteret arrangerer, som kino, byturer og kafébesøk, fungerer som sosial rehabilitering. En spasertur i bymiljøet, i rusfri tilstand,
Opprettelsen av ND-programmet kan forstås som et grep for å få bukt med kriminalitet som produseres av rusavhengighet. I denne studien viser vi at ND-senteret søker å «normalisere» domfelte med komplekse medisinske, økonomiske og sosiale utfordringer. Arbeidet ved ND-senteret dreier seg ikke bare om rusmestring, men også om økonomi, sosiale evner, utdanning, jobb og tillit til mennesker og samfunn, og tar form som en helhetlig og individuell sosial oppfølgning, der hver enkelt domfelt skal følges tett og trenes opp i hvordan man lever et «normalt» liv. Dette er det vi i dette kapitlet har kalt normaliseringsarbeid.
Vi har analysert virkningene av et alternativ til fengselsstraff som hittil har vært lite utforsket i Norge (Johnsen og Svendsen,
Forståelsen av «normalitet» varierer mellom domfelte ut fra hvor lenge de har vært i ND-programmet. De ferskeste trakk frem rusfrihet som det mest sentrale og første steg på veien mot et «normalt» liv. De som var kommet litt lenger, snakket mer om arbeid, og det å kunne møte opp hver dag på jobb når de var ferdig med dagens besøk på ND-senteret. Den som hadde vært der lengst, snakket mest om utdanningen han tok. Rusfrihet var ikke noe han engang tenkte på, ettersom det var flere år siden han ruset seg og et såkalt tilbakefall var helt utenkelig. Til sammen består det ND-programmet definerer som et «normalt» liv, av rusfrihet, utdanning og jobb.
De domfelte vektla betydningen av å få et tilrettelagt straffeforløp nedskrevet i individuelle fremdriftsplaner som bearbeides over lang tid, kombinert med lett tilgang til og tett oppfølgning fra spesialister. Her har ND-programmet en viktig koordinatorrolle. Straffealternativet samordner aktiviteter og tiltak for å håndtere og overkomme de domfeltes individuelle og sammensatte hindre for «normale» liv. Ved å trekke inn eksterne institusjoner og aktører i sitt normaliseringsarbeid, legger ND-programmet til rette for at de domfelte skal begynne å leve rusfrie, forutsigbare og lovlydige liv. Alle de domfelte som ble intervjuet, var positivt innstilt til tiltakene som ND-programmet iverksetter, og de trakk ikke frem de kontrollerende elementene i ND-programmet som problematiske. ND-programmets oppfølging er langvarig og helhetlig tilrettelagt til den domfeltes individuelle behov, hvilket gjør at tiltakene som tilbys, oppleves som målrettede og presise hjelpetiltak snarere enn straff. Slik etableres det et selvforhold der den domfelte selv forandrer seg selv. Analysene viser at ND-programmets korrigerende strategier fungerer som en subtil og effektiv form for makt som får de domfelte til å bli endringsvillige uten bruk av tvang.
Av anonymitetshensyn brukes fiktive navn på informantene.
Conditions in Nordic prisons are often characterized as more humane than in prisons of other countries, and the term «Nordic exceptionalism» has been central to the research on prisons in recent years. This chapter nuances a discussion of exceptional Norwegian prisons through an analysis of a prison where inmates are particularly pleased with the conditions: Leira Prison in Trondheim, a small, open institution that focuses on rehabilitating inmates with drug addictions. The starting point of the analysis is the results from a comprehensive, national quantitative survey on conditions of imprisonment and returns in the Norwegian correctional service. The prisoners at Leira stand out as notably content with their conditions of imprisonment in that they are of the opinion that imprisonment is making them better equipped for everyday life after release. In the chapter, we discuss why the prisoners at Leira are so positive and what can be learned from their experiences, both for theoretical discussions of «Nordic exceptionalism» and the Norwegian correctional services’ objective of a «punishment that works».
Soningsforholdene i nordiske fengsler karakteriseres ofte som mer humane enn andre lands fengsler, og begrepet «nordisk eksepsjonalisme» har vært sentralt i fengselsforskningen de siste årene. Kapitlet nyanserer diskusjonene om de eksepsjonelle norske fengslene gjennom en analyse av et fengsel der de innsatte er særlig fornøyd med soningsforholdene: Leira fengsel i Trondheim. Det er en liten, åpen anstalt som legger vekt på rusrehabilitering av de innsatte. Utgangspunktet for analysen er resultater fra en omfattende nasjonal kvantitativ undersøkelse om soningsforhold og tilbakeføringsarbeid i norsk kriminalomsorg. Her peker Leira-fangene seg ut som spesielt tilfreds med sine soningserfaringer, først og fremst ved at de mener fengselsoppholdet gjør dem bedre rustet til hverdagen etter løslatelsen. I kapitlet diskuterer vi hvorfor Leira-fangene er så positive, og hvilke lærdommer som kan trekkes ut fra deres erfaringer, både for teoretiske diskusjoner om den «nordiske eksepsjonalismen» og for den norske kriminalomsorgens arbeid for en «straff som virker».
Straffens rehabiliterende funksjon – at fangene skal (gjen)skapes som gode, lovlydige samfunnsborgere – er sentral i de moderne straffeinstitusjonene. Internasjonal fengselsforskning peker likevel nettopp på fengslenes manglende evne til rehabilitering av fangene, som heller
After nearly two hundred years of the prison experiment, it seems that a sentence of imprisonment is more likely to increase, rather than decrease, future offending: The prison environment is dehumanising and dehabilitating. The inherent pains of imprisonment are likely to be counterproductive. Scott og Flynn (
I den internasjonale fengselslitteraturen trekkes de norske/nordiske fengslene frem som mulige unntak. I 2008 lanserte den britiske kriminologen Johan Pratt (
I bokkapitlet diskuterer vi erfaringene fra Leira fengsel i Trondheim, en åpen anstalt som fremstår som et ekstremt eksempel på Pratts eksepsjonalistiske nordiske fengsel og den norske straffeideologien. Utgangspunktet for analysen er en omfattende nasjonal spørreundersøkelse der over 600 norske fanger rapporterer hvordan de opplever soningen og dens effekter. Her skiller de innsatte på Leira seg ut på flere måter, spesielt ved at de fremstår som mer tilfreds med soningsforløpet og mener soningen faktisk gjør dem bedre rustet til å møte hverdagslivet etter løslatelse. Hva er det ved Leira fengsel som skaper tilfredshet blant fangene og tro på at soningen faktisk har en rehabiliterende effekt?
Debatten om nordiske/norske soningsforhold har de siste tiårene gjerne tatt utgangspunkt i «eksepsjonalisme-teorien». Et sentralt bidrag er John Pratts (
Pratts eksepsjonalisme-tese har inspirert mange nye studier. Tesen har fått støtte fra flere hold (se blant annet Lappi-Seppälä,
Et særlig omdiskutert forhold i eksepsjonalisme-diskusjonen er den utbredte bruken av fengselsstraff overfor tungt belastede og behandlingstrengende rusmiddelmisbrukere (Andenæs,
De siste tiårene har imidlertid rehabiliteringstenkningen i straffegjennomføring fått fornyet oppmerksomhet. Flere av fengslenes rehabiliterende tiltak er spesielt rettet inn mot rusmiddelmisbrukere, og forskning gir delvis støtte til at det finnes noen «eksepsjonelle» forhold ved norske fengslers behandling av rusmisbrukere. I en studie av en rusmestringsenhet ved høysikkerhetsfengslet «Kollen» viser Mjåland (
Den utstrakte bruken av åpne fengsler trekkes frem av Pratt (
Litteraturgjennomgangen over viser at det finnes flere studier som gir grundige beskrivelser av hverdagsliv og soningserfaringer fra enkeltstående fengsler (Mathiesen,
I dette kapitlet bidrar vi derfor med en analyse der Leira fengsel – et åpent fengsel – sammenlignes med andre norske fengsler. Analysen tilfører kunnskap om hvordan soningsforholdene er ved de åpne anstaltene, og også hvordan fangene reflekterer rundt hva som er et godt soningsmiljø. Vi presenterer Leira-fangenes «eksepsjonelle tilfredshet» med soningsforholdene, hva de selv vurderer som betydningsfullt i sin soningshverdag, og undersøker om Leira har noen særlige kjennetegn som kan forklare innsattes tilfredshet. Har små og åpne soningsanstalter, som Leira fengsel, eksepsjonelle trekk som fangene verdsetter, og som bidrar til en straff som faktisk virker?
Utgangspunktet for kapitlets analyser er et omfattende, nasjonalt datamateriale om innsattes liv før, under og etter gjennomføring av straff i den norske kriminalomsorgen, som legger vekt på rehabiliterings- og løslatelsesarbeidet (se også Lundeberg,
Et viktig kriterium for utvelgelsen av fengsler var at vi ønsket å favne mangfoldet av fengsler og soningserfaringer i det norske fengselsvesenet. Til sammen besvarte 608 fanger spørreskjemaet, noe som gir en svarprosent på 47. Svarprosenten varierte mellom 100 prosent (Leira fengsel) og 28 prosent (Bergen fengsel). 40 prosent i utvalget sonet på en åpen avdeling, noe som omtrent tilsvarer den reelle andelen som soner under lav sikkerhet, landet sett under ett. Det er imidlertid en noe overrepresentasjon av folk med lange dommer, kvinner og utlendinger i utvalget i forhold til situasjonen for innsatte generelt. Undersøkelsen vår er dermed ikke representativ i statistisk forstand. Likevel mener vi at utvalget av fengsler og den relativt høye svarprosenten gir oss et godt grunnlag for å forstå hvordan fanger opplever soningsforholdene i ulike norske fengsler, og hvilke institusjonelle betingelser som gjør fengselsopphold mer eller mindre konstruktive.
Leira fengsel i Trondheim deltok ut fra de strategiske utvalgskriteriene for surveyen, spesielt ut fra at fengslet er lite og har lavt sikkerhetsnivå, og at det rusrehabiliterende arbeidet står sentralt i den daglige driften. Alle de 27
Studiens metodologiske design har både fordeler og ulemper. Det er ingen «effektstudie» som presenteres, og materialet kan på ingen måte avklare de kausale mekanismene mellom straffens hensikt og dens virkninger. Videre er det
Bedre kjennskap til hvordan fengselsinstitusjonen erfares fra de innsattes perspektiv, er likevel avgjørende for å få en rikere forståelse for hvordan de norske fengslene fungerer i praksis. Vi mener kapitlets analyser gir et godt grunnlag for å diskutere hvordan Leira fengsel – og mer allment de åpne, mindre norske fengselsanstaltene – etablerer alternative konstruktive strafferammer som virker.
Soningserfaringene til de innsatte i Leira fengsel skiller seg ut fra den nasjonale fangebefolkningen på flere områder. Ikke minst er det store forskjeller i vurderingen av fangebehandlingen. Leira-fangene peker seg ut ved at de gir uttrykk for at de er langt mer fornøyd med soningshverdagen enn fangene i de andre fengslene som var med i surveyen. De mener også i større grad at soningen faktisk virker. Flertallet av fangene, uavhengig av hvor de soner, forteller at de ønsker å leve lovlydig etter soningen, men Leira-fangene er mer optimistiske med tanke på at det faktisk vil skje. For eksempel er de fleste Leira-fangene (74 prosent) enig i at tilbudene som de har mottatt i fengslet, i stor grad har gjort dem «bedre rustet til å møte hverdagen når du slipper ut», noe som er en langt større andel enn i landets øvrige fengsler (22 prosent). Også på andre felt har Leira-fangene jevnt over mer positive vurderinger av straffens innhold og effekter enn fangene i andre norske fengsler.
Er det kjennetegn ved fangene, eller er det kjennetegn ved fengslet, som kan forklare de «eksepsjonelt» positive soningserfaringene ved Leira? Dette er en klassisk problemstilling i fengselssosiologien, mellom henholdsvis «import»- og «deprivasjons»-forklaringer (se Crewe,
Når vi sammenlikner sosiale kjennetegn blant fangene på Leira med fangene i utvalget ellers på undersøkelsestidspunktet, ser vi at det er mye som er likt, men også at fangesammensetningen på Leira skiller seg ut på vesentlige områder.
Som de fleste andre fengsler er det hovedsakelig menn som soner på Leira, selv om det er plass til inntil fire kvinner. Innsatte er generelt en rusbelastet gruppe, og Leira skiller seg heller ikke her ut i særlig grad. For eksempel har en omtrent like stor andel av Leira-fangene prøvd narkotika (67 mot 70 prosent). Av disse fangene oppga nesten halvparten på Leira (44 prosent) at de hadde hatt betydelige eller svært store problemer og hjelpebehov på grunn av bruk av illegale rusmidler før soning. Blant fanger i de andre fengslene er prosentandelen 38. I likhet med andre fengsler har også Leira en betydelig andel innsatte med narkotika som hovedlovbrudd. Nesten en tredjedel er domfelt enten for bruk av narkotika etter legemiddelloven (8 prosent) eller for smugling, omsetning eller besittelse etter straffeloven (23 prosent). Det er noen flere enn i de andre fengslene, men fortsatt ingen dramatiske forskjeller. Over halvparten av fangene, både på Leira og ellers, mener ellers at rus spilte en avgjørende rolle for lovbruddet som de er fengslet for.
Det er imidlertid noen flere «gjengangere» på Leira. Bare 26 prosent forteller her at de soner sin første dom, mens gjennomsnittet for de andre fengslene er 41 prosent. Alder er av betydning fordi eldre generelt er mer motivert for endringer enn yngre, samtidig som behovet for hjelp øker med alderen (Sampson og Laub,
Leira-fangene skårer i likhet med den generelle fengselspopulasjonen svakere på sentrale levekårsindikatorer enn befolkningen for øvrig (Skardhamar,
Videre skiller fangene ved Leira seg ut på to andre viktige områder som legger viktige premisser for deres fengselserfaringer og betingelsene for en vellykket tilbakeføring til samfunnet. For det første var bare én av de innsatte på Leira på undersøkelsestidspunktet utenlandsk statsborger, og for det andre tar Leira ikke imot varetektsfanger.
Det er heller ikke så mange med korte dommer på Leira. Fengslet krever at det gjenstår «nok» av soningstiden før fangene overføres hit, for å sikre at fangene kommer inn i og får utbytte av opplegget som tilbys. Av alle løslatte fra norske fengsler i 2016 sonet over halvparten (57 prosent) tre måneder eller kortere, og disse ville derfor normalt ikke kvalifisert for soning ved Leira (Kriminalomsorgen,
Samtidig er det et viktig forhold at fangene er aktivt selekterte, både av seg selv og av fengslet. Fangene må søke om å bli overført fra ulike høysikkerhetsfengsler til Leira fengsel. Søknadene vurderes av fengslet før de eventuelt innvilges. Kriteriene er blant annet knyttet til at de må erkjenne at de har et problem med rus og kriminalitet. Avdelingsledelsen sier det er nødvendig for at fangene skal nyttiggjøre seg tilbudet på Leira, og dermed også at de skal kunne jobbe målrettet i rehabiliteringsarbeidet. Det er derfor en tilsynelatende motivert fangegruppe som er på Leira. I tillegg fungerer muligheten for tilbakeføring til høysikkerhetsfengslet på Tunga – for eksempel ved alvorlige brudd på fengselsreglementet (for eksempel ved rusbruk eller uteblivelse fra permisjoner) – til at fanger som ikke «passer inn», tilbakeføres fra Leira til lukkede fengsler.
Oppsummert ser vi at Leira-fangene som deltok i spørreundersøkelsen, har mange likhetstrekk med det øvrige utvalget vårt og det vi vet om fangepopulasjonen i Norge for øvrig. De er i overveiende grad marginaliserte menn med stoffproblemer, som har vanskelige boforhold, lav utdanning og mangelfull erfaring med arbeidslivet. Det er ellers stor spredning innad i fangegruppen, men den er samtidig en selektert gruppe på noen sentrale variabler: først og fremst ved at de i hovedsak er majoritetsnorske og tilsynelatende motiverte fanger som soner (relativt) lange dommer, og som dermed har tid til å dra nytte av rehabiliteringen som tilbys ved Leira. Fange-sammensetningen ved Leira skiller seg dermed ut fra andre fengsler på måter som kan bedre betingelsene for at soningen kan oppleves konstruktiv og minst mulig skadelig.
De norske fengselsinstitusjonene rommer et stort mangfold av bygninger med ulike standarder, reguleringer, størrelser og omgivelser. Soningsanstaltenes fremtoning og fengselsmaterielle kvaliteter markerer tydelig forskjellene mellom verdenen innenfor og utenfor institusjonens grenser. Leira er et åpent fengsel, og det skiller seg betydelig fra «et typisk fengsel» på mange måter. Til forskjell fra de fleste høysikkerhetsfengsler har Leira få fengselsaktige rekvisitter som murer, kontrollsluser, gitter på rommene og låste dører. Leiras gårdslignende arkitektur og naturskjønne omgivelser gjør at fengslet oppleves som et særegent sted. I hovedbygget finner man de innsattes private rom, kontorer, kjøkken og kantine, tre oppholdsrom, vaskeri og et treningsrom. I et eget bygg er det progresjonsboliger og en kvinneavdeling. Det er store friarealer på fengselstomta, blant annet en volleyballbane. På tomta er det videre et gartneri og verkstedbygninger som tilbyr varer og tjenester til besøkende kunder. Det er også en stall med hester. Fengslet har ellers tilrettelagt egne stier og ruter i kulturlandskapet utenfor fengslet, som fangene jevnlig bruker til spaser- eller løpeturer. Beliggenheten i utkanten av Trondheim sentrum, langs en trafikkert vei, gjør også at fangene blir mer eksponert for livet utenfor. Leira er derfor et stort fengsel definert ut fra tilgjengelig friareal for fangene og med en betydelig kontaktflate med omverdenen. Åpenheten mot storsamfunnet og nærheten til byen blir i samtaler med både innsatte og ansatte ofte fremhevet som særlig betydningsfullt. Fengselsomgivelsenes inkluderende profil signaliserer en stor grad av tillit.
Materielle forhold og aktivitetstilbud har betydning for soningsopplevelsen. Åpne institusjoner med større frihetsgrader tilrettelegger for en mer allsidig identitetsskapende tilværelse med minst mulig «fangeaktig» preg. Leira legger vekt på et variert hverdagslig fritidstilbud i og utenfor anstalten. Det samme permisjonsreglementet gjelder ved Leira som ved andre anstalter, men anstalten innvilger flere permisjoner og fremstillinger enn de fleste andre fengsler. Gode besøksordninger gjør også at de Leira-innsatte kan ha mer kontakt med familie og venner enn andre. To av tre de Leira-innsatte (67 prosent) fortalte at de hadde hatt besøk av familie eller venner i løpet av den siste måneden, og det er betydelig høyere enn ellers i fangepopulasjonen (39 prosent). Regulering av personlige eiendeler varierer mellom fengsler og kan ha stor betydning for innsattes opplevelse av mulighetene for selvforvaltning. Innsatte på Leira har anledning til å få med seg mange personlige eiendeler inn og kan også ta med Xbox eller Playstation på rommet. Innsatte har daglig tilgang til solarium, treningsrom, biljardrom, bordtennisbord og tre TV-stuer i fellesområdet. Slike uorganiserte tidsfordriv synes ettertraktet, ikke bare for å få tiden til å gå, men også for å motarbeide en passiv og identitetsinnskrenkende fangestatus.
Fysiske aktiviteter preget også de Leira-innsattes fritid. To ukentlige treninger var obligatorisk, og forholdene var lagt godt til rette for daglig trening, blant annet i et godt utstyrt trimrom. Noen innsatte fortalte at de nærmest levde en hyperaktiv tilværelse, i stor kontrast til livet de hadde utenfor. Utflukter til fotballkamper, slalåm, fjellturer og teaterforestillinger var aktiviteter mange ellers ikke hadde hatt råd til. Fangers fortid med rus og kriminalitet gjør erfaringsgrunnlaget med konvensjonelle arenaer mangelfulle. Muligheten til å kunne dra ut av fengslet og omgås folk i det frie samfunnet var et særlig verdsatt privilegium i en tilværelse som ellers var innelukket og avskåret fra den øvrige verdenen.
Et hovedproblem i tilbakeføring er at de innsatte har blitt passivisert ved langvarig soning, og at de har hatt mangelfull kontakt med omverdenen. Det kan skape ensomhet og sosial angst. Å bli eksponert for alminnelige erfaringer og samvær er ikke bare et viktig aspekt ved myndig- og verdiggjøring, men også for å motvirke faren for at innsatte blir institusjonalisert på en sånn måte at de utvikler kompetanse og posisjoner som forsterker deres utenforskap. Åpenheten til omverdenen i aktivitetsfremmende og brobyggende omgivelser kan dermed motvirke stigma og at en degraderende moralsk karriere i forbindelse med fengselsopphold kan utvikle seg.
Innsatte i norske fengsler har aktivitetsplikt (jf. straffegjennomføringsloven, § 3). På dagtid skal fangene arbeide, få undervisning eller delta på andre godkjente aktiviteter. Det er imidlertid store variasjoner i aktivitetene som tilbys i ulike fengsel. I utgangspunktet har små fengsler, som Leira, ofte færre aktivitetstilbud og har dermed i mindre grad mulighet til å sørge for varierte aktiviteter og individuelt tilpassede soningsløp. Imidlertid var arbeidskvalifiserende tiltak et særlig viktig satsingsområde på Leira, og i utgangspunktet er samtlige innsatte sysselsatt med arbeid eller skolegang og studier. Resultatet er at de aller fleste Leira-fangene (80 prosent) rapporterte at de var i arbeid på dagtid. Det er langt over gjennomsnittet for de andre fengslene (37 prosent). Ingen av Leira-fangene oppga at de ikke hadde noe som helst aktivitetstilbud på dagtid. Den største virksomheten er gartneriet, som er i kommersiell drift med utsalg av planter på våren og sommerstid. Leira har også et bilverksted som tilbyr tjenester til eksterne kunder. Det tilfører en kvalitativ nyanse til Leira-fangenes arbeidshverdag ved at Leira-fangene i stor grad tilbyr tjenester til eksterne kunder, noe som kan bidra til en mer realistisk arbeidsdag. Det er imidlertid også på Leira en del innsatte som arbeider med fengselsinterne funksjoner som kjøkkentjenester, renhold, vaskeri og vedlikehold. Selv om mange er i arbeid, er det likevel et begrenset tilbud som ikke nødvendigvis alle opplever som meningsfullt,relevant, eller kvalifiserende ved at det øker sjansene for relevant jobb utenfor.
Resultatene fra spørreundersøkelsen viser samtidig at arbeidsrettede tiltak er det som de innsatte selv mener er det mest meningsfylte og viktigste tiltaket for å klare å leve lovlydig (Lundeberg,
Omfanget av tiltak i fengsel som skal ha en rehabiliterende effekt, har økt den senere tid. På Leira kom dette til uttrykk ved at en rekke importerte tjenester er til stede i fengslet (bibliotek, skole, NAV, primærhelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste, prest), at det legges vekt på forvaltningssamarbeidet, og at fengslet fremstår som integrert i det større norske velferdsstatlige apparatet. Dette viser seg også ved at Leira-fangene generelt får en tettere oppfølging og planstyring av både soningsforløpet og livet etter løslatelsen, og at de setter pris på dette. For eksempel forteller langt flere på Leira enn i andre fengsler (37 mot 16 prosent) at de er med i en ansvarsgruppe. Fangene ved Leira som har slik gruppe, er også mer fornøyd med den enn fangene i utvalget ellers. Fangene ved Leira er jevnt over også langt mer tilfreds med de ulike planene som legges for soningsforløpet (soningsplan, fremdriftsplan og individuell plan). Ikke minst er det trolig viktig at de fleste (78 prosent) forteller at de har et sted å bo etter soningen, og mange (44 prosent) også har en jobb å gå til. Andelen med utsikter til bolig og arbeid er høyere enn i den generelle fangepopulasjonen, noe som reduserer risikoen for tilbakefall betraktelig (Skardhamar og Telle,
Fengslets rehabiliterende ambisjon kommer videre til uttrykk i det som kalles «Leiramodellen». Dette innebærer at fengslet har en konsekvenspedagogisk tilnærming i samhandlingen med innsatte, og alle ansatte har derfor en videreutdannelse i konsekvenspedagogikk. Ansattes rehabiliteringskompetanse er også styrket gjennom obligatorisk opplæring i endringsverktøyet motiverende intervju. Rusmestringstiltak har vært et satsingsområde på Leira. Siden 2010 har fengslet hatt en egen rusmestringsenhet med bistand fra psykolog og 200 prosent stillingsressurs for ruskonsulenter (Helgesen,
Internasjonal forskning har vist at kognitive endringsprogrammer i fengsel kan forebygge ny kriminalitet (Andrews og Bonta,
De fleste innsatte på Leira svarte at behandlings- og oppfølgingstilbudet de hadde fått under fengselsoppholdet, alt i alt ga dem noe bedre psykisk og fysisk helse og evne til rusmestring. Samtidig opplever mange som har et behandlingsbehov, en stor grad av ambivalens til hjelpeapparatet (Lundeberg,
Fengsler er særpregete moralske universer, der hvordan fangene opplever å bli behandlet, har en helt spesiell betydning (Crewe,
Fangebehandling har mange aspekter, og handler om alt fra hvordan fanger blir omtalt, til hvordan betjenter treffer beslutninger i fengselshverdagen. Undersøkelsen vår viser at kvaliteten på relasjonen mellom innsatte og ansatte, og de innsattes mulighet for medvirkning, er svært viktig for å skape gode soningsforhold og betingelser for endringer. Respektfull fangebehandling er noe av det som har størst betydning når fanger vurderer kvaliteten på fengselsopphold (Liebling, med Arnold
De ansattes relasjon til innsatte er viktig både i utøvelsen av kontroll og sikkerhetsoppgaver, men også i forhold til tilgang til tjenester og det løpende endrings- og påvirkningsarbeidet som fangene på Leira skal underlegges. De kvalitative studiene våre underbygger at de som er fornøyd med oppfølgingen i fengslet, hadde opplevd individuell tilrettelegging og brukermedvirkning (Lundeberg og Mjåland,
Soningsforholdene i nordiske og norske fengsler blir ofte karakterisert som mer humane enn andre (Pratt
I kapitlet har vi vist at fangenes fornøydhet ved Leira har sammenheng med at de – tross ellers betydelig variasjon – på enkelte viktige variabler er en selektert og homogen gruppe fanger. De er majoritetsnorske og tilsynelatende motiverte fanger som etter lang tids erfaring med rus, kriminalitet og fengsel kjenner på følgene av den belastende livsstilen. Innsatte som uttrykker at de har «nådd bunnen», opplever at de har mer å vinne enn å tape på å slutte med rus og kriminalitet. Et premiss for å få plass på Leira er at man erkjenner å ha et problem og ønsker langsiktig endring.
En motivasjonstest ved inntak vil kunne gi utslag i både større treffsikkerhet og tilfredshet med behandling. Ved å rekruttere fanger som kriminalomsorgen har langvarig og omfattende erfaringer med, kan deltagere som er motivert på «feil» grunnlag, lettere utelukkes. Fanger nyttiggjør seg oftere av behandling når de først innser at de har et alvorlig problem. Fanger med tyngre soningsbakgrunn har også større tilbøyelighet til å verdsette de økte mulighetene for frihet som hverdagslivet ved åpne anstalter gir.
Det at så mange uttrykker tilfredshet med å sone på Leira, har også sammenheng med den store forskjellen mellom lukkede og åpne fengsler når det gjelder grad av åpenhet, kontroll og regulering av hverdagslivet. Åpne fengsler blir av innsatte i vår undersøkelse generelt vurdert som bedre enn høysikkerhetsfengsler. Fravær av murer, liten grad av innlåsing og en fangebehandling som legger vekt på rehabilitering heller enn kontroll, er forhold som innsatte verdsetter ved Leira. Undersøkelsen vår viser at kvaliteten på relasjonen mellom innsatte og ansatte og de innsattes mulighet for medvirkning er svært viktig for å skape gode soningsforhold og betingelser for endringer. Den dagligdagse samhandlingen og relasjonene mellom betjenter og fanger på Leira er i stor grad preget av tillit. Asymmetrien i relasjonen mellom betjenter og fanger blir forsøkt tonet ned ved bruk av hverdagsklær, en uformell omgangstone og hyppige sosiale aktiviteter der innsatte og ansatte trer ut av tradisjonelle roller. Leiras åpenhet til og kontakt med omverdenen er også forhold som vektlegges som betydningsfulle. Ved Leira er det også mulighet for flere permisjoner og fremstillinger enn i de fleste andre fengsler, og besøksordningene er mindre restriktive. En rekke fritidsaktiviteter foregår utenfor anstalten, som teater, slalåm, fjellturer og fotballkamper. Nærheten til Trondheim og bruk av byens mange aktivitetstilbud bidrar til at de innsatte kan oppleve en større sameksistens med nærområdet og byens befolkning. Ved til en viss grad å kunne velge grad av sosial kontakt og være aktive og kreative – også på eget initiativ – får de innsatte muligheter til å gjøre seg selv til noe annet enn fanger.
Fangenes fornøydhet må også sees i sammenheng med at Leira har rehabiliterende tiltak som mange innsatte opplever gir treffsikker og meningsfull hjelp. En stor andel av fangene på Leira har til dels tunge rusmiddelproblemer, store levekårsutfordringer og en betydelig erfaring med straff. En høyere andel på Leira enn i andre fengsler rapporterte om mangel på arbeidserfaring og et erkjent stort behov for hjelp til rusmestring. Problemet med å få arbeid er et av de største hindrene for å kunne være i stand til å oppnå bedre levestandard, lovlydige liv og få tilgang til beskyttende konvensjonelle arenaer og fellesskap (Skardhamar og Telle,
At fengslet gir tilbud om rusmestring, er også et forhold som bidrar til innsattes tilfredshet. Halvparten erklærer at de har et stort behov for hjelp med sine rusproblemer. Imidlertid er spørsmålet om rusmestringstiltakene bidrar til bedre fangebehandling, omdiskutert. Forskning på rusmestringsenheter viser at det er store forskjeller i hvordan rusmestringsenhetene drives (Helgesen,
Ut fra det store hjelpebehovet og den generelle tilfredsheten med oppfølgningen som innsatte på Leira ga uttrykk for, er det grunn til å tro at Leira er i posisjon til å utgjøre en eksepsjonell forskjell. Det generelle omfanget av narkotikaproblemer i fangebefolkningen, og et udekket behandlingsbehov som fangene i vår undersøkelse uttrykker, viser imidlertid at dette langt fra er situasjonen andre steder.
Vurdert ut fra forskjellene i hvor fornøyd innsatte i de ulike fengslene var, og deres soningserfaringer, kan vi konkludere med at det er varierende grader av eksepsjonalisme i Norge. I den videre eksepsjonalisme-diskusjonen må dermed lokale fengselsforhold og variasjoner stå mer sentralt. Straffenivå og fengselsrater sier ikke nødvendigvis noe om hva som skjer innenfor murene – om innholdet i soningen. Fangeperspektivet og deres opplevelse av soning og forskjeller mellom ulike fengsler innad i land må ikke bli oversett. Dette innebærer også å trekke frem de gode eksisterende tiltakene innenfor kriminalomsorgen som fortjener videre satsing, samt å etablere nye, som kan få enda flere innsatte enn de på Leira til å bli rustet til en bedre hverdag etter løslatelsen.
Pratt brukte begrepet «Scandinavian Exceptionalism», selv om han også viste til Finland. Derfor bruker vi «nordisk eksepsjonalisme» som begrep.
Spørreundersøkelsen ble gjennomført av Ingrid Rindal Lundeberg og Kristian Mjåland.
Leira fengsel har 29 soningsplasser, men bare 27 innsatte var til stede da surveyen ble gjennomført.
Én fange på Leira oppga at han satt varetektsfengslet, men dette skyldtes en misforståelse.
Gilles Deleuze’s sketch of what he called «control societies» describes a historical period defined by control as the dominant form of power. Control is characterized by the depletion of boundaries between institutions, a continuous adjustment of the techniques of power based on given circumstances at any given moment, and the partitioning of people into dividuals. A dividual depicts a multiplicity of features that separately can be observed and attempted to change. In this sense, the society of control constitutes a break with what Michel Foucault termed the disciplinary society, which was individualizing and characterized by separate institutions normalizing their populations based on predetermined castings. In this chapter, I introduce the control societies and describe the conceptual framework underlying Deleuze’s argument. To demonstrate the relevance of this perspective for analyses of prison and other forms of power, I illustrate the concepts with a reading of the Norwegian Execution of Sentences Act and the Regulations to the Execution of Sentences Act. I show how confinement should not be the defining feature of a prison and that the boundaries between institutions appear porous and are surpassed by a network of techniques of power woven together to form a web of continuous control. I hypothesize that in a society such as this, imprisonment is primarily a way to implement profound measures for producing knowledge regarding inmates, and thus being able to better determine which initiatives promote the desired behaviour based on the always-varying conditions and purposes.
Gilles Deleuzes skisse av det han kalte kontrollsamfunnet, beskriver en historisk periode definert av maktformen kontroll. Kontrollen kjennetegnes ved at grensene mellom forskjellige institusjoner brytes ned, en kontinuerlig tilpasning av maktteknikkene ut fra de til enhver tid gitte forholdene og en oppdeling av mennesker i divider. Et divid beskriver en mengde egenskaper som hver for seg kan observeres og forsøkes justert. Slik markerer kontrollsamfunnet et brudd med det Michel Foucault beskrev som det disiplinerende samfunnet, som ifølge ham var individualiserende og kjennetegnet av atskilte institusjoner som normaliserte populasjonen ut fra på forhånd fastlagte former. I dette kapitlet introduserer jeg idéen om kontrollsamfunnet og gjør rede for det begrepsmessige rammeverket som ligger til grunn for Deleuzes argument. For å vise relevansen av dette perspektivet i analyser av fengsel og andre former for maktutøvelse, illustrerer jeg begrepene med en gjennomgang av straffegjennomføringsloven og forskrift om straffegjennomføring. Jeg viser hvordan innesperringen ikke bør forstås som fengslets definerende egenskap, og at skillet mellom institusjoner i kontrollsamfunnet fremstår som porøse og overskredet av et nettverk av maktteknikker som vever dem sammen til et nett av kontroll. Jeg hypotetiserer at i et slikt samfunn handler det å fengsle først og fremst om å kunne iverksette dyptgripende tiltak for å produsere kunnskap om de innsatte, og dermed bedre kunne avgjøre hvilke tiltak som fremmer den ønskede atferden ut fra de alltid varierende betingelsene og formålene.
I overgangen fra 1980- til 1990-tallet skisserte den franske filosofen Gilles Deleuze (1926–1995) fremveksten av en form for makt som markerer begynnelsen på det han kaller
Deleuze og idéen om kontrollsamfunnet er i liten grad blitt tatt i bruk i maktorienterte fengselsstudier. Derfor ønsker jeg med dette kapitlet å introdusere Deleuzes skisse av kontrollsamfunnet og maktformen kontroll. Jeg vil vende tilbake til fengslet for å undersøke hvordan institusjonen som var grunnlaget for Foucaults forståelse av det disiplinerende samfunnet, kan forstås med utgangspunkt i tanken om at en ny maktform,
I siste kapittel av
Den maktanalytiske historieskrivingen kommer tydelig til uttrykk i siste kapittel av
Deleuzes periodisering av kontrollsamfunnet følger den samme historieteoretiske logikken som hos Foucault: Samfunnsformer defineres av den dominerende formen for maktutøvelse. I dialog med
Foucault og Deleuze var venner og kolleger ved Université Paris-VIII. Deres tankeunivers plasseres ofte sammen under merkelappen «poststrukturalisme», men deres tilnærming til filosofisk praksis var ulik: Foucault var idéhistoriker, Deleuze fagfilosof i tradisjonell forstand. Etter Foucaults død skrev Deleuze en bok om Foucaults tenkning (Deleuze,
disiplinære anstaltene øker i antall, har på den annen side deres metoder en viss tendens til å «de-instituere» seg, dvs. ikke lenger fungere innen bestemte, lukkede institusjoner. De massive og kompakte disiplinære metoder oppløses i smidige kontrollmetoder, som lett kan tilpasses nye oppgaver. Iblant er det de lukkede anstaltene som i tillegg til sin egentlige funksjon, pålegger seg å holde oppsyn med en del av omgivelsene, ved å iverksette en rekke laterale kontrolltiltak. (Foucault,
Deleuze mener innesperringen som definerte det disiplinære samfunnet, er byttet ut med et nettverk av teknikker som til enhver tid tilpasser seg forholdene og målene (Deleuze,
I dette kapitlet er jeg ikke interessert i å gå inn på diskusjoner om straffens rolle i samfunnet, eller relasjonen mellom sosiale forhold og kontrollsamfunnets strafferegime. Mitt anliggende er å presentere Deleuzes beskrivelse av kontrollsamfunnet som et perspektiv for å undersøke maktutøvelse i fengsler og samfunnet for øvrig. I tråd med Deleuzes advarsel vil jeg heller ikke vurdere hva som er «verst» av det disiplinerende samfunnet og kontrollsamfunnet. Det er en lite fruktbar inngang til problemet, mener han. Ifølge Deleuze er det ikke et spørsmål
of asking whether the old or new system is harsher or more bearable, because there’s a conflict in each between the ways they free and enslave us. […] It is not a question of worrying or of hoping for the best, but of finding new weapons. (Deleuze,
Spørsmålet jeg vil undersøke, er hva som skjer hvis man begynner analysen med et annet teoretisk utgangspunkt. Hva ser man da?
Jeg vil i denne delen redegjøre for Foucaults beskrivelse av disiplineringsmakten og deretter presentere Deleuzes idé om kontroll – maktformen som definerer den samfunnsformen han kaller kontrollsamfunnet.
I Foucaults analyse av fengslets historie finner han en bestemt maktform – disiplineringen – som etableres i sin ideelle form i fengselsinstitusjonen slik den blir utformet på midten av 1800-tallet (Foucault,
Foucault beskriver disiplineringen som bestående av en romlig distribusjon av individer, der hver fange får sin celle; som retter seg mot individenes atferd, «less in the name of law than on behalf of order and regularity», for å korrigere unormal og forstyrrende oppførsel; og til sist som et system som unnslipper, helt eller delvis, det vanlige rettssystemets kontroll, ved å etablere sitt eget maktapparat (Foucault,
Foucault karakteriserer videre fengslet som en «total institusjon» som tar seg av «alle sider ved individet, dets legemlige dressur, arbeidsevne, daglige oppførsel, moralske habitus, tendenser» (1994: 209) og har som hovedformål å «forvandle individets atferd» (Foucault,
«Den gode dressurs midler», disiplineringens teknikker, består ifølge Foucault av det hierarkiske blikket, den normaliserende sanksjon og til sist eksaminasjonen, der de to første virkemidlene kombineres (Foucault,
Den hierarkiske bevoktningen og normaliserende sanksjon kombineres i den tredje teknikken, eksamen og eksaminasjon, et «normaliserende blikk, en bevoktning som gjør det mulig å stemple, klassifisere og straffe individene» (Foucault,
Foucault gjør noen interessante bemerkninger når han skriver at disiplinens inndeling av rommet «krever iblant innelukkethet» (Foucault,
Jeg vil i det følgende konseptualisere kontrollen som en maktform som består av tre elementer: dividualisering, kontinuerlig modulasjon og umiddelbar kommunikasjon. Disse tre elementene kan sees på som distinkte teknikker som kommer sammen og kombineres for å utgjøre en helhetlig maktform. Alle de tre elementene er hentet fra Deleuzes egne tekster, selv om han ikke gjør en slik skjematisk konseptualisering.
Mens fengslet var Foucaults modell for det disiplinerende samfunnet, er
Deleuze beskriver kontrollmakten som «a
Denne typen styring er gjort mulig gjennom det Deleuze beskriver som «dividualisering» (Deleuze,
Men Deleuze hevder altså at kontrollsamfunnet kjennetegnes ved en type makt som ikke bryr seg om individer, men snarere om
Når Deleuze altså argumenterer for at individets tid er omme, og beskriver dividet som kontrollsamfunnets byggestein
Kontrollsamfunnet intensiverer kunnskapsproduksjonen om populasjonen på to måter. For det første blir stadig flere av aktivitetene vi foretar oss, registrert. Det gjelder spesielt digitale spor fra vår internettbruk. For det andre er vitenskapeliggjøringen av mennesket som et biologisk vesen blitt stadig mer dominerende, samtidig som stadig mindre enheter blir gjort til kunnskapsobjekter (se Rose,
Teknikker for
På samfunnsnivå introduserer kontrollsamfunnet også bevegelse på en måte som skiller det fra det disiplinerende samfunnet. Sistnevnte utgjorde en samfunnsorganisering ved hjelp av distinkte institusjoner, som alle holder populasjonen fast og former den ved hjelp av teknikker for internalisering av et normativt program – tydelig og allerede definerte idéer om hvordan ting bør være, og hvordan disse tilstandene oppnås. Om det disiplinerende samfunnets organisering skriver Deleuze at «[i]ndividuals are always going from one closed site to another, each with its own laws» (Deleuze,
Kontrollen, på sin side, fungerer overordnet alle institusjoner. Den etablerer teknikker for å justere atferd som traverserer det institusjonelle landskapet, og bruker de tidligere atskilte sonene for å forme mennesker som brikker i en sammenhengende regulering, på tvers av familien, skolen, sykehuset og fengslet. Den omorganiseringen av samfunnsinstitusjonene kontrollsamfunnet representerer, har to sider:
Den går for det første ut på å gi hver enkelt institusjon deloppgaver som tidligere tilhørte en annen institusjon, og kun den. Det er dette Foucault også, som tidligere nevnt, påpeker når han i
For det andre omorganiseres samfunnet ved at det etableres teknikker for en kontroll som fungerer på et overordnet nivå. Gjeld og kredittscore-systemer er eksempler på slike, som henter informasjon og kriteria fra mange forskjellige institusjonelle kontekster. Kontrollteknikkene er ikke lenger forankret i eller begrenset til noen enkelt institusjon. På den måten har ikke institusjonene lenger sin spesifikke oppgave, men ivaretar sammen en helhet av atferdsregulering.
Deleuze mener med argumentene ovenfor at de innesperrende institusjonene fra den disiplinære perioden er i krise. De kjemper for å overleve, men ifølge Deleuze er kampen allerede tapt:
New kinds of punishment, education, health care are being stealthily introduced. Open hospitals and teams providing home care have been around for some time. One can envisage education becoming less and less a closed site differentiated from the workplace as another closed site, but both disappearing and giving way to frightful continual training, to continual monitoring of worker-schoolkids are bureaucrat-students. They try to present this as a reform of the school system, but it’s really dismantling. In a control-based system, nothing’s left alone for long. (Deleuze,
Maktformen Deleuze beskriver i sin skisse til kontrollsamfunnet, kan dermed sies å bryte disiplinens stedsbunnethet på to måter: For det første retter den seg mot objekter mens de er i bevegelse, og er ikke nødt til å holde dem fast for å justere deres atferd. For det andre fungerer den uavhengig og overordnet hver enkelt institusjon. «Confinements are
Jeg vil nå eksemplifisere Deleuzes begrepsmessige rammeverk for kontrollsamfunnet med en gjennomgang av lov om straffegjennomføring (2001) og forskrift om straffegjennomføring (
Kontroll er, som vi har sett, en utvikling av og samtidig en kontrast til disiplineringsmakten, som Deleuze mener hører fortiden til, først og fremst markert av det han beskriver som en nedbrytning av et samfunn organisert ved hjelp av avlukker og innesperring. I kontrollsamfunnet kan fengslet sees på som en institusjon som gjør iverksettelsen av en rekke forskjellige maktteknikker mulig, som ikke er mulig utenfor straffens institusjoner. Straffedømte og innsatte i fengsler har ikke det samme juridiske kravet på «frihet» og autonomi som «frie» samfunnsborgere, hvilket lar Kriminalomsorgen underlegge dem et intensivert kontrollregime. Å sperre inne, hvilket jo faktisk foregår i fengsler i dag, kan sies å ikke i seg selv være den dominerende maktteknikken og metoden for å styre populasjonen, men det gjør det mulig å benytte andre teknikker som ellers ikke ville vært tilgjengelige. Makt utøves i form av en kontinuerlig modulasjon av en populasjon som er konseptualisert og produsert som divider gjennom umiddelbar kommunikasjon.
Kontrollsamfunnets styringsrasjonalitet illustreres allerede i andre paragraf av straffegjennomføringsloven, der straffens formål beskrives som avgjørende for hvordan den skal gjennomføres. De tiltakene som iverksettes, skal gjøre at den innsatte ikke igjen begår lovbrudd, og de skal være «betryggende for samfunnet» og sikre den innsatte «tilfredsstillende forhold» (straffegjennomføringsloven,
I den videre gjennomgangen av straffegjennomføringsloven (
For å kunne observere hva som foregår, og hvem som til enhver tid befinner seg, i fengslet, er det etablert metoder for å produsere kunnskap om de enkelte innsatte og institusjonen. Forskrift om straffegjennomføring presiserer at fellesskapet i fengslet må holdes øye med. I høysikkerhetsfengsel skal fellesskapet «være under stadig tilsyn og kontroll», mens tilsynet i fengsel med lavere sikkerhetsnivå og overgangsbolig blir bestemt «ut fra de forhold som foreligger» (2002: §3–9). For å opprettholde «ro og orden og ivareta sikkerheten» og tilpasse kontrolltiltakene, kan personopplysningene til den innsatte (informasjon som kan knyttes til en enkeltperson) «behandles» (straffegjennomføringsloven,
«[F]or å avdekke bruk av rusmidler, bedøvelsesmidler, hormonpreparater eller andre kjemiske stoffer som ikke er lovlig foreskrevet», kan Kriminalomsorgen videre pålegge alle innsatte som ikke er prøveløslatt, å avgi urin- og blodprøver (straffegjennomføringsloven,
I disse teknikkene for kunnskapsproduksjon kommer det frem hvordan fengslet konseptualiserer de innsatte og gir en beskrivelse av «hvem de
All informasjonen og kunnskapen som hentes inn og produseres om fangene og hva som foregår i fengslet, danner grunnlaget for fengslets vurdering av hvilke tiltak som kan iverksettes for å oppnå bestemte mål, og som reaksjoner på forhold som måtte oppstå. Dette er kjernen i kontrollens kontinuerlige modulasjon: Hvilke tiltak som iverksettes, kan ikke deduseres ut fra en a priori norm, men må alltid avgjøres på bakgrunn av en vurdering av den konkrete foreliggende situasjonen.
Regler for «ro, orden og disiplin» består av straffegjennomføringsloven og forskrift om straffegjennomføring, i tillegg til å være fastlagt i detalj på lokalt nivå i hvert enkelt fengsel. Hvis de innsatte ikke «retter seg etter bestemmelsene», kan de ansatte i fengslet ta i bruk fysisk makt, gitt at det vurderes som «nødvendig og forsvarlig» og «mindre inngripende tiltak» har vist seg utilstrekkelige (forskrift om straffegjennomføring, 2002: §3-11). Innsatte kan «utelukkes fra fellesskapet med andre innsatte» hvis de skaper uønsket atferd (straffegjennomføringsloven,
Hvis det «av sikkerhetsmessige grunner» ansees som nødvendig, kan besøk i fengslet måtte gjennomføres under observasjon av tilsatte, «ved overhøring av samtale, ved bruk av glassvegg eller ved å forby fysisk kontakt mellom innsatte og den besøkende», i tillegg til at samtalen kan bli pålagt å føres «på et språk de tilsatte behersker» (straffegjennomføringsloven,
I sitt kontrollrepertoar har fengslet hentet tiltak fra andre institusjoner. Det illustrerer Deleuzes poeng om at grensene mellom samfunnsinstitusjonene bygges ned, og de «totale institusjoners» sammenbrudd. En rekke andre institusjoner er i dag til stede
Deleuze gir en beskrivelse av kontrollsamfunnet som en samfunnsform definert av en maktform som hele tiden vurderer sine tiltak og kobler sammen teknikker fra forskjellige institusjoner. Kontrollmakten retter seg mot populasjonen qua divider, en konseptualisering av mennesket som ikke er opptatt av hele individet, men som snarere deler populasjonen opp i komponenter som hver for seg kan undersøkes og justeres. I kontrollsamfunnet utøves makt over objekter som er i kontinuerlig bevegelse og endring. Makten fungerer derfor ikke på bakgrunn av normer og verdier som er fastlagt på forhånd, og som pålegges dens objekter, den fungerer snarere ved kontinuerlig å observere og samle inn informasjon som gjør det mulig å tilpasse tiltakene til stadig skiftende forhold og motiver. Det gjør også at den institusjonelle ordenen etableres som et ensemble av maktteknikker og kunnskapsutveksling som i fellesskap regulerer populasjonen. I dette kapitlet har mitt anliggende vært å introdusere det perspektivet og de begrepene Deleuze lar oss ta i bruk for å se verden på nye måter. Jeg har deretter illustrert Deleuzes argumenter med en gjennomgang av straffegjennomføringsloven (
En hypotese jeg vil presentere på bakgrunn av denne gjennomgangen av de to lovtekstene, er at det å fengsle noen i kontrollsamfunnet primært handler om å plassere noen under betingelser for en intens kunnskapsproduksjon, slik at deres atferd i større grad kan forutsees og mer finjusterte teknikker iverksettes for å frembringe lovlydige handlinger. De kunnskapsproduserende teknikkene fengslet tar i bruk, er mye mer dyptgripende enn de som er mulige i samfunnet utenfor fengslet på en ikke-domfelt populasjon. Med utgangspunkt i Deleuzes skisse til kontrollsamfunnet og den maktanalysen denne gjør mulig, bør fengslets maktutøvelse forstås som et varierende system av teknikker for å styre de innsattes atferd, der hvilke tiltak som iverksettes, avgjøres av de spesifikke forholdene som oppstår i hvert enkelttilfelle. Med unntak av sikkerhetscellen skal ikke de innsatte holdes fast i ett rom
Et Deleuze-inspirert maktperspektiv gjør det dermed mulig å argumentere for at fengsling først og fremst er en maktteknikk som blottlegger fangen, vedkommendes historie og relasjoner for institusjonens blikk, og på bakgrunn av all denne informasjonen og beregnede sannsynligheter for fremtidige handlinger, etablerer et veloverveid og tilpasset sett av metoder for å frembringe den ønskede atferden. Perspektivet åpner for å se på fengslets murer som ikke lenger definerende for maktutøvelsen som foregår i fengslet. Murene er verken den primære maktteknikken som tas i bruk i fengsel, eller en uoverskridelig grense mellom institusjoner, men et symbolsk skille som underlegger de som befinner seg på innsiden, en form for makt som best kan forstås i lys av det Deleuze beskriver som kontroll. Fengslet kan sies å operere etter en institusjonell logikk basert på fortløpende vurdering av hvilke tiltak som skal iverksettes ut fra hva man til enhver tid ønsker å oppnå – hvilket ikke er fastlagt på forhånd –, og hvilke tiltak som er best egnet gitt betingelsene og sannsynlighetene for bestemte situasjoner. Logikken illustrerer maktutøvelsen i kontrollsamfunnet generelt, som videre kjennetegnes av en populasjonsregulering som kobler sammen de forskjellige institusjonene, slik at de kombinert utgjør en vev av teknikker for dividualiserende kunnskapsproduksjon, kontinuerlig modulasjon og umiddelbar kommunikasjon.
Takk til Emil Øversveen og Victor Lund Shammas for kommentarer på en tidligere versjon av dette manuskriptet.
I forskrift om straffegjennomføring (
Sivilombudsmannen (
Since 2008, masters’ students in sociology at the Department of Sociology and Political Science at Norwegian University of Science and Technology have used the prisons in Trondheim as an alternative arena for learning. Through excursions, interviews with prisoners and fieldwork, students gain first-hand knowledge of local prisons, their officers and inmates. This chapter discusses how the prison can be a good educational arena to learn about crime and punishment and for developing students’ general social theoretical capacities. The starting point of this discussion is a critical theory of learning that highlights the tension between theory and practice in teaching in higher education, as well as sociologist Michael Burawoy’s (
Siden 2008 har masterstudenter ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU, brukt Trondheims fengsler som alternativ studie- og læringsarena. Gjennom ekskursjoner, fangeintervjuer og feltarbeider har de fått førstehånds kjennskap til de lokale fengslene og deres ansatte og fanger. Kapitlet diskuterer hvordan fengslet kan være gode sosiologiske læringssteder for å lære om kriminalitet og straff, men også for å utvikle studentens generelle samfunnsteoretiske kapasiteter. Utgangspunktet for diskusjonene er henholdsvis kritisk læringsteori om spenningen mellom teori og praksis i undervisning i høyere utdanning, og den amerikanske sosiologen Michael Burawoys (
De samfunnsvitenskapelige disiplinutdanningene på universiteter og høyskoler er
De samfunnsvitenskapelige fagene kritiseres imidlertid ofte som overdrevent teoretiske og virkelighetsfjerne. Mange studenter sliter med å kjenne seg igjen i og forstå det teoretiske pensumet, eller de ser ikke relevansen av teoriene. Ikke minst er dette tydelig på de sosiologiske utdanningsprogrammene, som det handler om i dette kapitlet. For mange sosiologistudenter er det for eksempel vanskelig å finne samtidsrelevans i Webers, Durkheims og Marx’ mer enn hundre år gamle – og til dels lite tilgjengelige – tekster. Hva er egentlig bruksnytten av Webers utlegninger av den protestantiske etikken og kapitalismens ånd (
Også moderne teoretiske bidrag lider ofte samme skjebne og utdefineres av mange studenter, som i beste fall pugger seg gjennom pensumbøkene for å kunne reprodusere stoffet på eksamen. Den franske samfunnsfilosofen Michel Foucault (1926–1984), som jeg kommer tilbake til senere i bokkapitlet, er blant de aller mest leste og siterte innen humaniora og samfunnsvitenskap (Eliassen,
De teoritrøtte studentene får støtte fra Ottar Brox, som selv har status som klassiker og nestor i norsk samfunnsvitenskap. Han er svært skeptisk til hvordan de eldste klassiske samfunnsteorikerne formidles omkring på landets høyere læresteder. Brox skriver at det kanskje er «en sunn og riktig reaksjon at vi sovner etter å ha lest 3 sider av
Resultatet av den overdrevent virkelighetsfjerne teoriundervisningen er ofte svekket motivasjon, og dermed gjerne også dysfunksjonelle studierutiner. Å lese tekster som man ikke forstår – og enda verre, kanskje heller ikke ser relevansen av –, har liten læringsverdi. Teoretiske kunnskaper blir objektivisert, uten forankring i studentenes hverdag, og noe som de ikke utvikler et aktivt forhold til. Teoriene blir livløse relikvier uten relevans for samtiden og studentenes virkelighet. Dermed får de kommende samfunnsviterne heller ikke tilegnet seg de teoretiske kunnskapene som skisseres i studieplanenes læringsmål. Noen hopper kanskje også av studiene og bidrar til frafallsstatistikken i høyere utdanning.
Det finnes strategier for å motvirke teoritretthet blant studentene. Gode forelesninger med engasjerte og kunnskapsrike forelesere gjør selvsagt pensum mer tilgjengelig og studentene mer motiverte. Klare eksempler fra foreleseren gir forståelse. Mer dialogbaserte undervisningsprinsipper bidrar til å aktivisere studentene. Mer gruppearbeid og dynamiske arbeidsformer stimulerer både læringsglede og -utbytte. Mange forelesere satser også på forskjellige former for teknologiserte undervisningsformer, som quizer og kahoot-er, eller de tar i bruk audiovisuelle hjelpemidler (mer avansert bruk av power point / prezi, filmer, podkaster m.m.). Universitetene utarbeider også institusjonelle handlingsplaner for bedre læringsmiljø (Adualrup og Stensaker,
Lærings- og undervisningsformen på universiteter og høyskoler får dessuten også stor oppmerksomhet i nasjonale fora utenfor selve lærestedene. I den siste stortingsmeldingen om høyere utdanning,
decoupled their work on developing learning environments, where issues related to technology development, infrastructure and learning spaces seem to be dealt with quite separately from ‘academic’ development projects. (2017: 9)
Adualrup og Stensaker mener en slik arbeidsdeling er uheldig. Nye undervisningsformer trenger faglig forankring. I kapitlet skal jeg derfor presentere refleksjoner fra et didaktisk utviklingsprosjekt som eksplisitt er forankret i faglige (akademiske) motiverte undervisnings- og læringsprosesser. Ut fra kunnskapsteoretiske perspektiver på relasjonene mellom teori, praksis og læring, diskuterer jeg hvordan teoretiske kunnskaper kan formidles bedre til studentene ved hjelp av å gjennomføre (deler av) teoriundervisningen utenfor campus.
Som eksempel diskuterer jeg teoriundervisningen i den sosiologiske disiplinen. Sosiologifaget er – og må nødvendigvis være – grunnleggende teoretisk innrettet. Det er ingen løsning å av-teorisere faget, for eksempel gjennom å konsentrere seg om empiriske «fakta» og beskrivelser av samfunnsfenomener. Disiplinens hensikt er å gi fortolkninger og forklaring på sosiale fenomener, og det krever teoretiske kapasiteter. Som Brox (
I bokkapitlet diskuterer jeg «praksisorientert teoriundervisning» som en didaktisk strategi som svarer til Brox‘ etterlysning av mer anvendt formidling av teoretiske kunnskaper innen samfunnsvitenskapene. Det konkrete utgangspunktet er et flerårig utviklingsprosjekt ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, der jeg har brukt fengsler som en supplerende praksisorientert læringsarena i den teoretiske sosiologiundervisningen. Jeg presenterer prosjektet ut fra følgende problemstilling: Hvordan kan praksisorienterte didaktiske strategier bidra til studentenes kritiske og reflekterte forhold til sosiologisk teori? Først skal jeg imidlertid skissere det teoretiske rammeverket som ligger til grunn for prosjektet, og analysene som presenteres.
Problematiseringer av forholdet mellom praksis og teori – liv og lære – har lange tradisjoner innen samfunnsvitenskapene. Det representerer også en sentral kunnskapsteoretisk debatt. Finnes det kunnskap løsrevet fra praksis? Jeg skal her dra veksler på tre sentrale perspektiver som har inspirert arbeidet med å utvikle mer praksisorienterte strategier for den sosiologiske teoriundervisningen.
Et viktig kunnskapsteoretiske startpunkt er Marx’ problematisering av relasjonen mellom kunnskap og praksisfeltet. Han avviste filosofiens dikotomiske forståelse av forholdet, der kunnskap gis en privilegert status. Han mente skillet var galt (deskriptivt), men også skadelig (normativt), ettersom det bidrar til å opprettholde undertrykkelsen av arbeiderklassen. Kunnskap skaper bevissthet og har med nødvendighet praktiske implikasjoner: Først når arbeiderklassen blir bevisst de objektive samfunnsvilkårene, vil den forvandles fra et undertrykt objekt til et handlende subjekt («klasse i seg selv» / «klasse for seg selv»).
Forholdet mellom kunnskap og praksis er gjensidig. Kunnskap former den sosiale realiteten, men aktørenes praksiserfaringer har – med samme nødvendighet – også implikasjoner for deres kunnskap. I den marxistiske tradisjonen har for eksempel arbeideren gjennom sine hverdagserfaringer privilegerte evner til å gripe de objektive sannhetene om samfunnet, for så å endre dem (revolusjonen). Også andre vitenskapsteoretiske posisjoner har parallelle forståelser av relasjonen mellom kunnskap og praksis. Mange feministiske teoretikere tilskriver for eksempel kvinner en privilegert kunnskapsstatus. Gjennom sine kvinneliv får de innsikter som menn ikke har tilgang til. Hva du erfarer (liv), påvirker din kunnskap (lære). Like fullt har menns kunnskap gjerne blitt anerkjent som «sannere» enn kvinnenes, både som en refleks og som årsak til maktforskjeller mellom kjønnene. Ditt ståsted i samfunnet styrer hva du ser, hvilken kunnskap du tilegner deg, og dermed din maktposisjon (Harding,
Teori/praksis-dimensjonen er også sentralt i pedagogikken. En viktig referanse her er den latinamerikanske frigjøringspedagogen Paulo Freire (
Også andre pedagogiske strømninger er eksplisitt opptatt av praksisaspektet ved kunnskap. Spesielt viktig fremstår John Dewey, som på starten av 1900-tallet utarbeidet
Kunnskap favner videre mer enn rene kognitive størrelser som det kan settes ord på. Polanyis (
Forholdet mellom kunnskap og praksis kommer til uttrykk på flere måter innen høyere utdanning. Et tydelig eksempel er skillet mellom profesjons- og disiplinutdanningene. I en idealtypisk fremstilling skal profesjonsutdanningen innøve studentene ferdigheter som de trenger for sine fremtidige yrkeskarrierer (leger, advokater, ingeniører osv.). Disiplinutdanningen er derimot mer teoretisk orientert. I kontrast til Marx‘ maksime skal den fremtidige humanisten eller samfunnsviteren først og fremst bidra til å fortolke, forstå og forklare den sosiale virkeligheten, ikke nødvendigvis forandre den.
Styringsmyndighetene understreker samtidig de humanistiske og samfunnsvitenskapelige disiplinenes nyttefunksjon. Forskning skal ikke bare gi ny kunnskap, den skal også bidra til «verdiskapning». Også de disiplinære utdanningsløpene orienteres i større grad mot omverdenens instrumentelle logikk, blant annet gjennom krav til «yrkesrelevante» utdanningsløp. Studentene skal kunne gjøre nytte for seg etter fullførte studier. Myndighetenes arbeid for mer «relevant» kunnskap krever koplinger mellom teori (akademia) og praksis (omverdenen, gjerne operasjonalisert som «arbeidslivet») som ligger langt fra Marx’ og Freires «frigjørende» prosjekter og ideologier. Med Adualrup og Stensakers (
Spennet mellom teori og praksis er tydelig i den sosiologiske utdanningen. I utgangspunktet er alle sosiologiske kurs teoretisk orientert. Undervisningen skal gi studenten kjennskap til sentrale teorier om de forskjellige samfunnsfenomenene som utforskes. Når sosiologistudentene gis praktiske ferdigheter, er det i typiske «teoretiske» praksiser: å lese, å analysere og syntetisere, og å kritisere og reflektere over det teoretiske pensumet som de presenteres for på forelesninger og seminarer. Den sentrale «praksisferdigheten» er akademisk skriving.
Kjernen i alle sosiologiske studieprogrammer som tilbys, er et eller flere kurs i sosiologisk teori der studentene presenteres for fagets ulike teoretiske tradisjoner. Også de fleste andre emner som tilbys studentene, er grunnleggende teoretiske. Det gjelder også de «empirisk» orienterte kursene, der studentene gis mer allmenne innføringer til analyser av spesifikke temaer (f.eks. klasse, kjønn, makt og migrasjon) eller samfunnsområder (velferdsstaten, ungdom, arbeidsliv osv.). Unntakene er metodekursene. Her er innøving av metodiske ferdigheter (som statistisk analyse og intervjuteknikk) det sentrale.
I det følgende skal jeg fokusere på de tradisjonelle sosiologiske teorikursene som tilbys ved læresteder som har sosiologiutdanning. Disse er obligatoriske og undervises gjerne i første semester på både bachelor- og masterprogrammene. Burawoy (
Burawoy foreslår et tredje alternativ til den sosiologiske teoriundervisningen, «the ethnographic approach». Her får studentene verken oversikt over det teoretiske landskapet eller kunnskap om teorienes forankring i samfunnet eller relasjoner til de faglige tradisjonene. Det didaktiske grepet er i stedet at studentene skal fordype seg i et lite, strategisk utvalg av teorier. Disse utforskes i detalj og dybde, parallelt med etnografens nitide utforskning av et avgrenset sosialt felt eller fenomen. Hensikten er ikke å gi studentene brede, men dermed også overflatiske, kunnskaper om sosiologisk teori. I stedet skal studentene trenes til å forstå teorienes indre prosessuelle logikk: Hvordan kan man
Like ethnographers, students are not simply observers but
For Burawoys etnografiske didaktikk er det avgjørende at studentene er aktive deltakere i utforskningen av sosiologiske teorier. Teoretiske ferdigheter må praktiseres. Det skjer gjennom dialoger i auditoriet, gruppeøvinger og selvstudium. Det fordrer også en symmetrisk kunnskapsrelasjon mellom foreleser og student, der ingen har en privilegert posisjon. Studentene «får» ikke kunnskap, de skaper den gjennom egne refleksjoner. Burawoys didaktiske strategier har også andre likheter med Freires og Deweys pedagogiske posisjoner. Trolig er det heller ingen tilfeldighet at Burawoy som teoretiker sokner til nymarxismen.
Burawoys etnografiske teoriundervisning har for øvrig to sentrale likheter med «survey approach» og «interpretive approach». For det første er nærlesing av originale sosiologiske tekster viktige på de aller fleste teorikursene, også i Burawoys didaktiske oppskrift (Herring, Rosald, Seim og Shestakofsky,
For det andre avgrenses undervisningen fysisk til campus (auditorier, seminarrom og lesesaler). Man
Fengselsprosjektet som presenteres i bokkapitlet, deler Burawoys ambisjon om å «levendegjøre» den sosiologiske teoritradisjonen for studentene. Det er også viktige strategier å hente fra hans etnografiske didaktiske perspektiv. Fengselsprosjektet representerer likevel et mer grunnleggende brudd med tradisjonelle teoretiske undervisningsformer. Det utforsker hvordan teoretisk undervisning kan forankres i praksisfeltet: Kan de klassiske tekstene erstattes med praksismøter – med interaksjoner med «virkeligheten»? Hva skjer når det ikke er tekster (teorier) om samfunnet som studenten utfordres til å tolke, men selve samfunnet?
Siden 2008 har Institutt for sosiologi og statsvitenskap, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) utviklet et etter hvert omfattende og systematisk undervisningssamarbeid med Kriminalomsorgen region nord og de tre fengselsanstaltene som er lokalisert i Trondheim: Trondheim fengsel, Tunga, som er et høysikkerhetsfengsel med 155 soningsplasser, Leira fengsel, som er et lavsikkerhetsfengsel med 29 soningsplasser, og frigangsavdelingen i Trondheim sentrum, som har 11 soningsplasser.
Et sentralt element har vært at fengselsledelsen har åpnet for at grupper av studenter har fått komme på feltekskursjoner inne i fengslene. Ekskursjonene har vært integrert i flere forskjellige kurs på masternivå. Opplegget er tilpasset hvert enkelt kurs, og det har utviklet seg over tid. De første årene var ekskursjonen en del av det valgfrie spesialiseringsemnet
Analysene i bokkapitlet representerer ingen stringent evaluering av det skisserte didaktiske opplegget. Langt mindre er det metodisk grunnlag for å trekke kausale slutninger om målbare «effekter» av undervisningen. Det krever et annet metodisk design. Kapitlet er heller et forsøk på systematisk didaktisk refleksjon med utgangspunkt i flere års erfaringer med å bruke fengsler som alternativ teoretisk undervisningsarena. Som jeg vil vise, er samtidig noen av inntrykkene svært tydelige og gir et godt grunnlag for kvalitative vurderinger av undervisningen.
Materialet som ligger til grunn for analysene i kapitlet, bygger først og fremst på mine observasjoner fra undervisningen og fortløpende samtaler med både studenter og andre involverte aktører. I tillegg brukes materiale fra kvalitative studentevalueringer av kursene. Dette er rapporter som er en del av NTNUs regulære kvalitetssikringsprogram for undervisning, der grupper på tre–fire studenter skriver ut sine vurderinger av kursene på grunnlag av egne erfaringer og tilbakemeldinger fra medstudentene. Studentene har videre besvart kvantitative evalueringsskjemaer som er utformet, administrert og analysert av forfatteren (som faglærer).
Studentene er generelt positive og gir gode tilbakemeldinger på fengselsundervisningen. De synes ekskursjonene er faglig interessante og opplever at de lærer mye sosiologi. Ikke minst er de tilfreds med et undervisningsopplegg som bryter med de tradisjonelle undervisningsformene. Det har aldri vært noen klager på oppleggene. Sammenlignet med andre kurs som jeg har hatt ansvaret for, er «fengselskursene» jevnt over preget av mer aktive studenter og mindre problemer med gjennomføringen av undervisningsopplegget.
Resultatene fra den avsluttende kvantitative evalueringen på
Den siste bolken – som ble presentert for studentene under tittelen «Fengsel/Foucault» – skulle spesielt bidra til at disse sosiologiske praksisferdighetene ble utviklet. Bolken bestod av tre deler. Den første var mer tradisjonelle forelesninger om strafferettsinstitusjonene, med utgangspunkt i Michel Foucaults (
I den kvantitative evalueringen ble studentene bedt om å vurdere de ulike elementene i undervisningsopplegget på en skala fra 0 til 10. Noen få studenter deltok ikke på den avsluttende samlingen på kurset og fylte derfor ikke ut skjemaet, men det var ingen systematikk i frafallet. Resultatene presenteres i
Hvordan vurderer du følgende elementer av undervisningen? | Min–maks | Gj.snitt | N | |
---|---|---|---|---|
1 | Alt i alt, hvor fornøyd er du med kurset | 4–9 | 7,1 | 41 |
2 | Jeg har hatt et godt læringsutbytte av kurset | 4–10 | 6,9 | 40 |
3 | Ekskursjonene til fengslene | 7–10 | 9,3 | 39 |
4 | Ekskursjon til Rockheim (museum) | 3–10 | 7,8 | 35 |
5 | Bolk om fengsel/Foucault | 4–10 | 8,4 | 41 |
6 | Bolk om samtidsdiagnoser (med ekskursjon) | 3–10 | 7,1 | 38 |
7 | Campusbaserte bolker (forelesninger/seminarer) (gj.snitt) | 2–10 | 6,2 | 41 |
8 | Det har vært for mange undervisningsaktiviteter | 1–10 | 6,0 | 40 |
9 | Det har vært et godt sosialt miljø på kurset | 5–10 | 8,3 | 41 |
10 | Det kunne gjerne vært flere «tradisjonelle» forelesninger | 2–10 | 7,7 | 38 |
Studentenes globale vurdering («Alt i alt …. », spm. 1) av kurset er 7,1. Det er rimelig godt, men på ingen måte eksepsjonelt høyt. Det er også spredning i studentmassen. Noen er veldig tilfreds (9-er), andre bikker over på den negative enden av skalaen (4-er), selv om det ikke er noen som er ekstremt misfornøyd. Studentene opplever også at de har hatt godt læringsutbytte av kurset (spm. 2, gjennomsnitt 6,9), men igjen med betydelig variasjon (4 til 10). Slik vil det trolig alltid være. Noen studenter er alltid glade og fornøyde og tilfreds med undervisningen, og opplever at de får mye ut av studiene. Andre er mer skeptiske. Uansett skal man være forsiktig med å tolke for mye ut av denne typen evalueringer, både metodisk (lav «N», mindre stringent dataproduksjon) og substansielt (studentenes egenevalueringer er viktige innspill til vurderinger av undervisningsopplegg, men gir selvsagt ingen fasit).
Det interessante er at fengselsekskursjonene får spesielt god evaluering og langt bedre enn de andre undervisningselementene. De aller fleste studentene skårer ekskursjonene til en 9-er, eller endog 10-er (spm. 3). Studenten som var minst tilfreds med ekskursjonene, var fortsatt godt fornøyd (7-er). Det er altså ingen tvil om at studentene er fornøyd med utfluktene fra campus og ut i virkeligheten.
Den overordnede positive vurderingen kommer også til uttrykk i studentenes kvalitative kursevaluering av
Fengselsekskursjonane skil seg ut som særskilt engasjerande, dette er noko som skil SOS3601 frå andre masteremner. Det å få besøke det ein studerer, og møte innsette i fengsel som ein får intervjuet, gjer dette kurset spennande. Alle studentane er strålande fornøgd med desse innslaga, og meiner det er viktig å forsetje med ekskursjonar for studentar som skal ta kurset framover. (Referansegrupperapport, høsten 2016)
At studentene er fornøyd med å få tilgang til et fengsel, er kanskje ikke mer overraskende enn at fengselsøya Alcatraz er blant San Franciscos aller mest besøkte turistattraksjoner. Fengsler er spennende uavhengig av sosiologiske studier. Å få tilgang til fengslet og et innblikk i de kriminelles hverdag, som i utgangspunktet er en lukket og nesten eksotisk verden utilgjengelig for studentene, oppleves ofte som spennende. Det er likevel gode grunner til at det var mer enn aspektet av «akademisk turisme» som skapte studentenes begeistring.
Her gir et annet resultat fra vurderingsskjemaet en interessant indikasjon.
Ekskursjonene var bygget inn i mer omfattende undervisningsopplegg. Besøkene til fengslene var godt forberedt med forelesninger, både om de sentrale, klassiske sosiologiske bidragene (bl.a. Foucault,
I den kvantitative evalueringen får den helhetlige fengselsbolken samlet sett klart lavere skår enn fengselsekskursjonene isolert sett (spm. 5). Det samme gjelder samtidsbolken/Rockheim-ekskursjonen (spm. 6). Begge undervisningsbolkene skårer likevel høyere enn de tradisjonelle forelesnings/seminar-organiserte bolkene på campus (spm. 7). Også disse resultatene viser at feltbesøkene oppleves som svært positive av studentene. Samtidig virker det som om ekskursjonen bidrar til at studentene er mer positive til de beslektede faglige aktivitetene på campus. Ekskursjoner har effekter utover selve utflukten.
Materialet viser også en del andre interessante aspekter ved fengslet som læringsarena. Ingen av kursene krevde obligatorisk deltakelse, verken på ekskursjonene, forelesningene eller seminarene. I praksis har det likevel vært nesten full deltakelse, med unntak for sykdom og andre utenomfaglige årsaker, til tross for at oppleggene rundt feltbesøkene har krevd ekstra tid og innsats fra studentene. Det har heller ikke vært vanskelig å rekruttere frivillige til de mindre arbeidsgruppene som har forberedt intervjuene med fangene. Kursene har for øvrig hatt enkelte obligatoriske aktiviteter (f.eks. individuelle/ kollektive innleveringer/ presentasjoner) som har vært koblet til undervisningsaktivitetene, og som har bidratt til oppmøteprosenten.
Det har heller vært et problem at for mange studenter har ønsket å delta på ekskursjonene. For store grupper skaper vansker for den praktiske gjennomføringen. En gruppe på 30 studenter er for stor til at omvisning er praktisk mulig på Leira. I Trondheim fengsel, Tunga, har fengslet enkelte ganger måtte stille med to «guider». Det har også vært studenter som har ønsket å være med på ekskursjoner, men ikke ta kursene i sin helhet. Deres motivasjon har fremstått nettopp som «akademisk turisme» heller enn som genuin sosiologisk kunnskapstørst. Det har derfor vært et krav om at man må delta aktivt i forberedelsene for å kunne være med på ekskursjonen.
Den praktiske gjennomføringen av ekskursjonene er ellers ikke spesielt ressurskrevende. Det er ingen økonomiske kostnader. Det kreves noen praktiske forberedelser, blant annet innsending av deltakerlister/sikkerhetssjekk av studentene, innsamling av taushetserklæringer og informasjon om transport. Det er dessuten alltid noe merarbeid med å gjøre avtaler med fengsler. Erfaringene med Kriminalomsorgen er imidlertid svært positive. De fremstår som genuint interessert i å bidra til at studentene får bedre kunnskap om Kriminalomsorgens arbeid og virkefelt.
Studentene synes de lærer mye av ekskursjonene. Det er likevel vanskelig for dem å sette ord på hva de lærer. Det er også vanskelig å «måle» om de har forstått teoriene bedre, eller om de har blitt mer kritiske og reflekterte brukere av dem. Ut fra mine observasjoner under ekskursjonene og i samtalene med studentene før, under og etter fengselsbesøkene er det tre forhold som peker seg ut.
For det første uttrykker mange studenter aha-opplevelser av manglende samsvar mellom teori og praksis. Et eksempel er Foucaults teorier om fengslets disiplineringsteknikker, som blant annet tar form gjennom det moderne fengslets overvåkende arkitekter. Foucault gir spesielt oppmerksomhet til Benthams
Studentene finner det interessant å se hvordan fengslene i Trondheim er bygd etter helt andre arkitektoniske prinsipper. Det er, ved første blikk, ingenting ved fengslenes arkitektur som samsvarer med verken skissen i boka eller diskusjoner i Foucaults tekst. Poenget er banalt, men viktig for studentene: Foucaults teori bryter med den empiriske virkeligheten. Behovet for å lese Foucault som et utgangspunkt, men ikke som fasit, blir åpenbart for studentene. I stedet må de heller begynne å bruke hans tekster som et
Et annet eksempel er sosiologifagets grunnleggende diskusjon av forholdet mellom struktur og aktør, som blir spesielt tydelig illustrert på kriminalitetsfeltet. Studentene kommer til fengslet med klare systemorienterte forklaringsmodeller: Aktørene (fangene) er formet, ja nesten styrt, av strukturene (fengslet, samfunnet). Nesten uten unntak blir de nesten forundret når fangen som intervjues, insisterer på å ta ansvar for sine handlinger, helt og holdent – og stikk i strid med rådende student-sosiologisk sjargong. Igjen er poenget banalt, og de fleste teoretikere – Foucault inkludert – kunne fortalt studentene hvordan ensidige strukturorienterte forklaringsmodeller kommer til kort i møtet med den sosiale virkeligheten. Argumentet til den unge, veltalende middelklassefangen som forteller om hvordan gleden ved et skjødesløst pengeforbruk fristet ham inn i tung volds- og narkotikakriminalitet, er likevel uendelig mer overbevisende.
Ekskursjonen gir studentene videre førstehånds kjennskap til den sosiale virkeligheten som sosiologifaget utforsker. Det mest åpenbare eksemplet er selve fengselsinstitusjonen. Studentene reiser til fengslet med forestillinger preget av populærvitenskapelige fremstillinger av fengsler (f.eks.
Fengslets sosiale virkelighet byr også på andre empiriske demonstrasjoner av sentrale sosiologiske temaer. Kjønn, klasse og etnisitet er overtydelig i strafferettsinstitusjonene. Få steder lever kvinner og menn så atskilte hverdagsliv som i fengslet. På kvinneavdelingen trer velferdsstatens sosiale konstruksjon av kvinnelighet frem i all sin tydelighet (se Karlsens kapittel). Ingen pensumtekst har greid å anskueliggjøre for sosiogistudenter den sosiale relevansen av kjønn så tydelig som den mannlige fangen som la ut om narkomiljøets begrep «pulver-jenter»: stoffavhengige kvinner som utveksles mellom mennene i narkomiljøet, gis bort og hentet tilbake, som et stykke kjøtt og gangbar valuta, og iblant også på «utlån» til kompisen når man skal sone i fengslet. Og hvorfor henger det pornografiske bilder på fengslets institusjonelle vegger?
Andre sosiologiske fenomener som med tydelighet demonstreres i fengslet, er maktens ulike former (arkitektonisk makt, formell og uformelle maktstrukturer, men også motmakt og avmakt), sosiale rollesystemer og identitetsforhandlinger. Ikke minst for sosiologistudentene, de fleste skoleflinke og lovlydige middelklassebarn foruten ethvert kjennskap til forbrytelser og straff, gir fengslets gode illustrasjoner på sosiale prosesser som er godt – men teoretisk – beskrevet i det sosiologiske pensumet. Å stå mot veggen nede i sikkerhetscellen og føle på den kroppslige angsten som reimesengen – eller i fengslets språkdrakt: «sikkerhetssengen» – inngir, bringer studentene nærmere maktens nakne brutalitet, dens ubarmhjertige egenart, enn det Foucaults tekster kan gjøre.
Forhåpentligvis har de gjennom møtene med fengslets sosiale logikk også fått tilgang til mer allmenne kunnskaper om storsamfunnet – verden utenfor fengslet –, som for mange studenter er like lite tilgjengelig som fengselsinstitusjonen. Akademias boklige kultur – symbolisert gjennom pensumlistenes posisjon – sperrer på mange måter for studentenes praksiskunnskap. For å parafrasere Dewey:
I Burawoys etnografiske teoriundervisning er «dialogue between theory and lived experience» et grunnleggende pedagogisk prinsipp (Herring mfl., 2016; s. 1). Studentenes erfaringer fra fengslet indikerer imidlertid at også dialogens sosiale kontekst er viktig. Intellektuelle samtaler med Foucault og de andre klassikerne tar andre former bak fengslets murer enn på campus.
Ekskursjonen gir studenten mer nyanserte, mindre autoritære forståelser av sosiologiens teoretiske verktøykasse. Samtidig får det et førstehånds innblikk i den sosiale virkeligheten som teoriene begrepsfester. Den didaktiske hypotesen er at studentene dermed også får bedre forutsetninger for selvstendige teoretiske arbeider. I møtet mellom teori og empiri skapes det et pedagogisk rom for praktisering av teorier – til å
Det er vanskelig å evaluere – og enda mindre måle – om studentene får et slikt utbytte av ekskursjonene. For noen studenter er det trolig ikke tilfellet. De er i fengslet og gjør sine observasjoner, og synes det er interessant nok, men uten at de makter å koble inntrykkene opp mot det teoretiske landskapet, langt mindre utvikle det videre. Det er likevel et klart inntrykk at mange av studentene tar denne utfordringen og til dels også lykkes. Ett av gruppearbeidene tok utgangspunkt i den intervjuede fangens stadige blikkontakt med fengselsbetjenten som var til stede. Fangen søkte hans aksept og godkjennelse, og studentene diskuterte dette ut fra et begrep om «emosjonelt panoptikon». Det sentrale her er ikke resultatet (begrepet «emosjonelt panoptikon»), men prosessen – at studentene på gruppen sammen diskuterte seg frem til et nytt teoretisk begrep. De
Også her er den sosiale konteksten for studentenes selvstendige teoretiske arbeid betydningsfull. Det finnes klassiske læretekster som reflekterer rundt de praktiske aspektene ved å teorisere, ofte med «oppskrifter» og forslag til detaljerte arbeidsprosesser (se f.eks. Mills‘
Erfaringene fra fengselsprosjektet demonstrerer samtidig at studentene drar nytte av mer enn de boklige oppskriftene på hvordan man går frem for å utmeisle egne teorier. Fengslet – eller mer allment, samfunnet – fungerer som sosial-eksperimentelle laboratorier som tilbyr mer realistiske betingelser enn bøkenes verden. På campus kan studentene lese seg til en forståelse av hvordan man bør gå frem som teoretiker, og trene seg gjennom skriftlige arbeider. Det er likevel først gjennom praktiske teoretiske øvelser ute i den sosiale virkeligheten at studentene får mulighet til å prøve ut sine ferdigheter, lære av sine feil, justere strategiene, skaffe egne erfaringer og faglige innsikter, og dermed opparbeide seg den faglige tryggheten som er avgjørende for ethvert håndverk.
Ekskursjonene har vist seg å ha mange viktige bieffekter som ikke var planlagt da man startet samarbeidet med Kriminalomsorgen, men som har blitt viktigere etter hvert som oppleggene er gjentatt over flere år. For det første bidrar ekskursjonene til å etablere et sosiologisk praksisfellesskap. Å reise sammen på ekskursjoner, selv om de bare varer noen timer, gir studentene felles opplevelser, og dermed også felles referanserammer. Det har faglige fordeler. Når studentene diskuterer fag, kan de vise til en felles erfaringshorisont og dra nytte av en empirisk virkelighet som alle har kunnskap til.
Praksisfellesskapet som etableres gjennom ekskursjonene, bidrar videre til at det etableres en sterkere sosiologisk identitet. Når man reiser ut og møter andre aktører, blir man mer bevisst på sin egen rolle og posisjon. Som deltaker på en sosiologisk ekskursjon er dette tydelig. Ingen steder aktualiseres studentenes akademiske tilhørighet som utenfor campus. At representanter for fengslet så klart uttrykte at studentene var velkomne, og at man verdsatte den kunnskapen som de representerer, bidrar til å forsterke denne identiteten.
Studentene rapporterte om et svært godt sosialt miljø på kurset (se
Videre har ekskursjonene en sterkt motiverende effekt. Studentene synes som nevnt at det er spennende, også utover det sosiologiske, å få tilgang til fengslet. Murene, de små cellene, isolatene med reimer – selve fengselskonseptet – er dypt fascinerende. Ikke minst gjør møtene med fangene inntrykk på studenter som i all hovedsak er unge, skoleflinke og vellykkete representanter fra middelklassen, som ennå ikke har stiftet bekjentskap med samfunnets skyggeside. Opplevelsen av at fangene er «vanlige» mennesker – hyggelige og trivelige, og fremtrer som mer enn «kriminelle» – er også et viktig utbytte av ekskursjonene.
Ekskursjonene endret også studentenes forståelse av fangene. Samtaler med innsatte har stått sentralt i besøkene og ofte vært det som har gjort sterkest inntrykk. En gruppe studenter har forberedt en intervjuguide og så ledet utspørringen av fangen. Den innsatte stiller opp frivillig, og avgjør selv hva han vil fortelle. I praksis forteller mange mye mer og er langt mer åpenhjertige enn det som studentene forventer. Ekskursjonene utfordrer studentenes forestillinger om kriminalitet og straff og skaper nysgjerrighet. Det er trolig også en av grunnene til at såpass mange masterstudenter de siste årene har skrevet fengselsrelaterte masteroppgaver, som også denne fengselsantologien er et konkret resultat av.
Intervjuene gir god metodisk praksiskunnskap. Gruppen som forbereder intervjuguiden, får prøve seg som kvalitative intervjuere i en utfordrende, men samtidig trygg sosial ramme. I etterkant får de tilbakemeldinger både fra faglærer og fra medstudenter. De andre studentene får observere intervjuerne og plukker dermed opp viktige erfaringer. Intervjuene gir også grunnlag for gode – og helt reelle – etiske diskusjoner. Hva kan man spørre en fange om? Hva de er dømt for, hvordan det oppleves å låses inne på ei celle, eller hvordan det er å nektes omgang med det annet kjønn? Det asymmetriske maktforholdet mellom intervjuer og informant blir ekstremt tydelig når en gruppe pent kledde studenter på ekskursjon møter den enslige fangen som føres inn i rommet av en uniformert betjent. Hvordan håndterer man dette?
Kapitlets diskusjon av fengslet som læringsarena er som nevnt ingen tradisjonell «effektevaluering» av et stringent eller systematisk utprøvd didaktisk opplegg. Prosjektet har vokst frem etter hvert, med små justeringer underveis ut fra tilbakemeldinger fra studenter og egne refleksjoner over hvordan man kan levendegjøre den sosiologiske teoriundervisningen. Det didaktiske opplegget har variert ut fra kursenes læringsmål, studentenes interesser og ønsker, og også praksisfeltets skiftende karakter. Det er likevel flere overordnede erfaringer som trekkes ut fra prosjektet. Jeg vil spesielt trekke frem følgende aspekter:
Erfaringene fra fengselsekskursjonene viser at det er klare didaktiske gevinster ved å flytte (deler av) den teoretiske sosiologiske undervisningen ut av campus og inn i det «virkelige» samfunnet. I møtene mellom teori og praksis fremstår både teoretikerne og praksisfeltet som mer nyanserte enn i auditoriene. Studentene opplever hvordan teoriene er nettopp det, teorier: De er mer – eller i blant kanskje også mindre – fruktbare forsøk på å begrepsfeste den sosiale virkeligheten. Foucaults og andre teoretikeres tekster er derfor kun et utgangspunkt for studentenes egne kritiske og selvstendige refleksjoner, en verktøykasse mer enn en fasit.
På den andre siden er det tydelig hvordan teoriene ofte faktisk lykkes med å gi fruktbare forståelser av praksisfeltet. Fengslet fremtrer annerledes med foucauldianske briller. Fangen som med anger forteller, ja nesten bekjenner, om sine synder, møtes av den teoretisk informerte studenten med en mistenksomhetens refleks: Er det fengselsinstitusjonens rehabiliterende diskurser som reproduseres av agenten (fangen)? Har subjektet internasjonalisert institusjonens språk og reproduserer systemets ideologi?
Resultatet er at sosiologisk teori trer frem som et mer «virkelig» fenomen.
Ute i praksisfeltet tar studentene dessuten i bruk flere intellektuelle kapasiteter enn de rent intellektuelle. Fengslet er et sted som må oppleves, føles og erfares som mer enn en teoretisk konstruksjon. Nede på sikkerhetscellen trer makten frem som et høyst konkret fenomen. «Learning by seeing/sensing» gir andre kunnskaper enn boklig kunnskap. Her er Polanyis (
Opplevelser skaper nærhet og engasjement. Studentene tilegner seg faglige innsikter i et sosialt fellesskap, sammen med de andre studentene. De teoretiske kunnskapene eksisterer dermed ikke bare som boklige fenomener, de kan knyttes til delte erfaringer. Studentene har ikke bare felles kunnskapshorisont, de har også felles erfaringsbakgrunn. Dermed kan også teoriene utfordres på nye måter.
Bruken av fengslet som læringsarena bryter ned grensen mellom teori og praksis. De didaktiske utfluktene til «virkeligheten» åpner for andre innsikter, både teoretisk og empirisk. Kapitlets diskusjon får samtidig frem begrensningene ved det presenterte prosjektet. Først og fremst blir det tydelig at feltekskursjoner representerer «besøk» i den sosiale virkeligheten. Studentene observerer praksisfeltet, men de blir aldri deltakere i fenomenet som utforskes. De skal lære om fengslet, men har ikke som mål å endre dets hverdag. De lar sine teoretiske kunnskaper informeres av den sosiale virkeligheten, men trekkes så tilbake til campus. Fengslet som læringsarena kan kanskje bidra til å «levendegjøre» sosiologiske teorier – men det betyr på ingen måte at sosiologistudentene lever i, med eller for fengselssamfunnet. Til syvende og sist – på eksamen – er det fortsatt deres teoretiske forståelse av fenomenet som bedømmes, og ikke om de har lyktes med å endre den sosiale virkeligheten.
Det er fortsatt en lang vei til Marx’ og Freires imperativer om revolusjonerende og frigjørende kunnskapsformer. Å komme dit krever mer dramatiske brudd med tradisjonelle akademiske didaktiske arbeidsformer enn noen spredte ekskursjoner til den sosiale virkeligheten hinsides campus.
Brox viser her til henholdsvis Ferdinand Tönnies’ (
Marx’ diskusjon av skillet mellom klasse «i seg selv» / «for seg selv» er omdiskutert, som det meste annet ved Marx‘ forfatterskap. Se bl.a. Andrew (
Under en av omvisningene påpekte for eksempel studentene en kalender med klart pornografiske bilder som hang på veggen i et verkstedrom der fangene hadde dagarbeid. Betjenten som viste oss rundt, hadde flere tentative forklaringer (blant annet at de innsatte selv kunne og måtte bestemme hvordan arbeidsplassen var dekorert, jf. et medvirkningsprinsipp; at «sånn er det også på verksteder ute i samfunnet», jf. et normalitetsprinsipp; og at det uansett ikke var illegale bilder, jf. et legalitetsprinsipp). Samtidig var (den kvinnelige) betjenten selv åpenbart ikke fornøyd med noen av disse forklaringene.
Som blant annet Eliassen (
Bokas forsidebilde og alle bortsett fra ett av kapitlenes førstesidebilder er fra Trondheim fengsel, Tunga. Fengselsledelsen takkes for god tilrettelegging for fotografering inne i fengselet på Tunga sommeren 2017. Bildet i kapittel 10 viser fasaden på Leira fengsel og gjengis med tillatelse av Statsbygg. Resterende bilder: Johan Fredrik Rye.
Kapittel 1: HVERDAGSLIV. På oppholdsrommet tilbringer E1-avdelingens 20 fanger det meste av «fritiden» mens de soner fengselsstraffen i Trondheim fengsel, Tunga.
Kapittel 2: TØYLAGER. Fengselet tilbyr klær til fanger som ikke har med seg sine egne klesplagg, men utvalget er begrenset og ikke spesielt motepreget. De aller fleste fangene bruker heller egne klær.
Kapittel 3: HØYE MURER. Fengselet på Tunga utenfor Trondheim ligger på østsiden av E6 (Omkjøringsveien), mellom et jorde og et boligområde. Det er klassifsert som et «høysikkerhetsfengsel».
Kapittel 4: CELLA. På seks kvadratmeter – noen av cellene er et par kvadratmeter større – skal fangene utforme sitt midlertidige hjem, så langt som råd er. Betjentene kan alltid åpne glugga og sjekke at alt er i orden og i tråd med fengselets reglement.
Kapittel 5: RESSURSKREVENDE. Fra vaktrommet i E-bygget på Tunga overvåker betjentene fangenes aktiviteter. I snitt er «døgnprisen» litt over 3000 kroner for hver fange som soner på Tunga. I alt disponerer de tre fengselavdelingene i Trondheim 218 årsverk.
Kapittel 6: FRISK LUFT. Hver dag får fangene én time ute i «luftegården». Både betjenter og fanger bruker uttrykket «lufting», et av de norske ordene som også de utenlandske fangene gjerne lærer seg.
Kapittel 7: FENGSELSKORRIDOR. Fengselet på Tunga ble bygget i 1971 og bærer tydelig preg av slitasje og manglende vedlikehold. Mange av cellene har ikke toalett, og nattestid kaster fangene i blant «skitposer» ut gjennom cellevinduet.
Kapittel 8: SAMTALER. På besøksrommet tar fangene imot familie, venner og andre som kommer på visitt under soningen. Ønsker man litt privatliv, kan man trekke for gardinen.
Kapittel 9: FOTBALLBANEN PÅ TUNGA. Fengselet legger vekt på fysisk aktivitet under soningen Tidligere stilte fangene på Tunga med eget fotballag i bedriftsserien, men ikke nå lenger.
Kapittel 10: ÅPEN AVDELING: Fra utsiden fremstår Leira fengsel som alt annet enn et fengsel. Før omgjøring til åpen fengselsavdeling på 1980-tallet huset bygget forskjellige andre offentlige institusjoner, blant annet spesialskole for «vanskelige» jenter, hjem for krigsinvalide under andre verdenskrig og i en kort periode også asylmottak.
Kapittel 11: FENGSELSBYRÅKRATI. Fangenes hverdagslige atferd overvåkes, dokumenteres og analyseres. Skjemahyllen utenfor skoleavdelingen i Trondheim fengsel, Tunga, demonstrerer at skolefravær også kan være er et problem i fengsel.
Kapittel 12: ARBEID- OG SKOLELIV. Fangene i norske fengsler har aktivitetsplikt. De må arbeide, ta utdanning eller følge forskjellige programmer inne i fengselet. Her sveiser en av fangene seg frem mot fagbrev. Lønna er dagpenger på 68 kroner.