ISBN trykt bok: 9788202738761
ISBN PDF: 9788202755416
ISBN EPUB: 9788202772673
ISBN HTML: 9788202772680
ISBN XML: 9788202772697
DOI:
Dette er en fagfellevurdert antologi. Kapittel 1 er et innledningskapittel som ikke er fagfellevurdert.
Omslagsdesign: Anja Hylland Tengelsen, Cappelen Damm AS
Omslagsbilde: Illustrasjon av McLura. Bakgrunnstekstur av Abstractor. Begge bildene er hentet fra Shutterstock.
Cappelen Damm Akademisk/NOASP
Kollektiv mobilisering har alltid vært fundert i et ønske om forandring og motstand mot det bestående, enten det er regimer, idelogier, begrensninger som følge av for trange rammer, undertrykking eller mangel på rettigheter og grunnleggende behov. Dermed innebærer kollektiv mobilisering endring, eller i en mer moderne språkdrakt «innovasjoner», som kan ha følger for individ, samfunn, bevegelser, grupper og nasjoner.
Med denne boken, hvor forfatterne har en felles bakgrunn i samfunnsarbeid, men også forskjellige faglige og profesjonelle utgangspunkt, har vi ønsket å få fram hvordan kollektiv mobilisering kommer til uttrykk innen ulike felt, og med ulike utgangspunkt og målsettinger. Vi finner likevel en fellesnevner i et fokus på utvikling av bærekraftige samfunn som verdsetter initiativ, engasjement og medvirkning nedenfra som en premiss for å lykkes med endringsprosesser.
En annen fellesnevner for bokens kapitler, er hvordan de på ulike måter undersøker såkalte «umedgjørlige problemer», fundert i en forståelse om at de utfordringer verden opplever i dag, slik de kommer til uttrykk gjennom klimaforandringer, global oppvarming, pandemier, sult, fattigdom, naturkatastrofer, kriger og nasjonale uroligheter, ikke kan forstås som isolerte fenomener. Slike problemer krever ulike og samtidige tilnærminger, engasjement og et ønske om å skape forandring. Dette tilsier igjen et oppgjør med silotenkning, men fordrer også en åpenhet på tvers av fag, profesjoner, sektorer, etater, organisasjoner og private aktører. En slik forståelse stiller nye krav til utdanningsinstitusjoner og til læringsmål som utvikler studentenes tverrfaglige kompetanse, samarbeids- og samskapingsferdigheter.
Denne boken omhandler videre ulike måter, virkemidler og teknikker for «bred og demokratisk deltakelse», altså fra de som er involvert i et gitt saksanliggende. Knyttet til dette har også utviklingen av selve boken i høy grad vært en kollektiv prosess, fundert i forskningsgruppen i
Boken er en antologi, og kapitlene kan leses separat. Leseren vil finne krysshenvisninger mellom kapitlene, noe som gjenspeiler bokens samlede profil: Hvordan kollektiv mobilisering kan forstås, oppstår, fungerer og krever engasjement «nedenfra».
Redaksjonen ønsker å takke forskningsgruppen i samfunnsarbeid ved Institutt for velferd og deltaking ved Høgskulen på Vestlandet, og alle bidragsyterne for tett og godt samarbeid om bokens innhold. Stor takk til Høgskulen på Vestlandet for bidrag til finansiering av boken som Open Access-utgivelse, og til forlagsredaktør i Cappelen Damm Akademisk, Ann Kristin Gresaker, for et godt og tett samarbeid.
Bergen, august 2022
Gudmund Ågotnes og Anne Karin Larsen
The primary objective of this book is to present, analyze and discuss forms of collective mobilization from theoretical, methodological and practical perspectives, set against recent societal developments. Our aim is to investigate how collective mobilization occurs and how it can be facilitated, particularly at local and regional levels, while treating 'the local' as connected to a wider context. We understand 'collective mobilization' as
In this first chapter we elaborate on this understanding of the term and phenomenon of 'collective mobilization' and present some specific and concise examples.
Oransjerevolusjonen, områdeløft på Laksevåg, atomkraftverkmotstanden i Lindås, bompengeopprør, Black Lives Matter, stormingen av Kongressen, redd lekeplassen, Bunadsgeriljaen, Occupy-bevegelsene. Store og små, både forestilte og geografisk avgrensede fellesskap, på ulike steder i et mangfoldig politisk landskap, men likevel med noe til felles: kollektive innsatser rettet mot forandring, skapt av misnøye om ytre forhold. I denne boken presenteres, analyseres og diskuteres
Bokens betraktninger rundt kollektiv mobilisering som fenomen og utredning om dens mer konkrete former vil ha relevans for innsatser knyttet for eksempel til kriser, nærmiljø, utjevning av forskjeller og utvikling av bærekraftige samfunn, og for forskjellige fagretninger og utdanninger.
Gjennom boken ønsker vi å belyse følgende spørsmål fra ulike faglige og empiriske utgangspunkt:
Hva menes med «kollektiv mobilisering» og hvordan forstår vi begrepet?
Hva er de utløsende faktorene for kollektiv mobilisering?
Hvordan vedlikeholdes kollektiv mobilisering og hva sikrer dens bærekraft?
Hvilken betydning har kollektiv mobilisering i dagens samfunn?
Hva gjør kollektiv mobilisering til et anliggende for profesjoner?
Dette første kapittelet vil starte med noen konkrete og kortfattede eksempler på kollektiv mobilisering. Disse eksemplene er ment som enklere illustrasjoner, som først og fremst viser til forskjellige omfang og skaleringer av kollektive fellesskap, og kunne vært supplert med mange andre. Videre vil vi beskrive hva vi forstår med begrepet og fenomenet kollektiv mobilisering, for så å vise til sentrale teoretiske og analytiske omdreiningspunkt for bokens kapitler. Vi vil kort belyse relevans av kollektiv mobilisering for ulike utøvere - innenfor akademiske felt, ulike fagområder og for ulike yrkesgrupper - før vi viser til bokens oppbygging og de respektive kapitlenes fokusområder.
Eksemplene som vi presenterer her viser til hvordan kollektiv mobilisering med utgangspunkt i ulike kontekster har ført til at folk går sammen for å finne felles løsninger. De inkluderte eksemplene er ment å være enkle illustrasjoner for å vise til et mangfold av former, beveggrunner, organisering, funksjon og omfang av kollektiv mobilisering. Gjennom bokens mange kapitler vil det bli vist til andre eksempler i mer detalj, mens andre, spesielt kapittel 2, vil vise tilbake til disse.
Metoo startet som en kampanje på sosiale medier den 15. oktober 2017, med denne Twittermeldingen av Alyssa Milano:
If you've been sexually harassed or assaulted write 'me too' as a reply to this tweet.
Me too.
Suggested by a friend: «If all the women who have been sexually harassed or assaulted wrote 'Me too.' as a status, we might give people a sense of the magnitude of the problem.»
Sammen med andre kvinnelige skuespillerinner stod Milano frem med sine historier om seksuell trakassering ved å gå offensivt til verks, blant annet ved å offentliggjøre navn på overgripere. Kvinnene fikk enorm
Greta Thunberg ble verdenskjent som klimaaktivist og forbilde for unge verden over da hun en fredag i august 2018 satt seg utenfor Riksdagshuset i Stockholm med plakaten «Skolstrejk för klimatet». På klimamøtet i FNs hovedforsamling den 23. september 2019, altså omtrent ett år senere, talte Thunberg på vegne av organisasjonen FridayForFuture. Demonstrasjonen var hennes reaksjon på hvordan menneskeskapte klimaendringer og global oppvarming ikke var tilstrekkelig politisk prioritert. Hennes demonstrasjon ble starten på en mobilisering blant barn og unge for økt miljøbevissthet i samfunnet, først lokalt, så regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Ved å rette oppmerksomheten mot menneskeskapte klimaendringer og en forbrukskultur ute av kontroll, stiller bevegelsen(e) som har oppstått i kjølvannet av Thunbergs demonstrasjon krav til at voksne i maktposisjon må ta ansvar for å sikre fremtiden for barn og unge.
Skolstrejk för klimatet kan betegnes som en form for kollektiv mobilisering som kjennetegnes av dens globale nedslagsfelt. Fokuset på betydningen av globale forhold har manifestert seg blant annet i form av koordinerte protestaksjoner i og mellom mange land. Som vi kan kjenne igjen fra andre eksempler på kollektiv mobilisering er en «ledestjerne»
Den arabiske våren er benevnelsen på flere enkeltstående, men også sammenhengende protestbevegelser eller «opprør» i ulike arabiske land tidlig på 2010-tallet. Den startet i 2010 i Tunisia, gjennom den såkalte Sjasminrevolusjonen, som en reaksjon på opplevelser av undertrykkelse og urettferdighet fra det sittende regimet. Revolusjonen førte til avsettelsen av president Zine El Abidine Ben Ali, men også til uroligheter, voldsutøvelse og mange dødsfall blant aksjonistene. Fra dette spredte den arabiske våren seg raskt, også til andre arabiske land - først og fremst Algerie, Bahrain, Egypt, Jemen, Jordan, Libya, Mauritania, Oman, Sudan og Syria, riktignok i ulik utstrekning og med ulik betydning. Målsettingen med bevegelsen(e) var omfattende politisk endring innen de respektive landene, særlig rettet mot demokratiseringsprosesser (se også
Bruk av internett og sosiale medier, spesielt Twitter, blir fremhevet som betydningsfullt for den overraskende eksplosive spredningen av den arabiske våren, og kan stå som et eksempel på en bred kollektiv mobilisering på tvers av nasjonalstater - riktignok med et nasjonalstatlig perspektiv, delvis gjennom bruk av digitale medier. Resultatene av denne mobiliseringen har på mange måter blitt en annen enn det igangsetterne håpet på, og demokratiseringsprosessene har i liten grad lyktes.
Et annet eksempel på kollektiv mobilisering er «kampen for norsk sjølråderett», en kamp som først ble kanalisert gjennom Nei til EF (De europeiske fellesskapene) og senere gjennom folkebevegelsen Nei til EU. Motstanden vant frem ved de to folkeavstemningene som har vært avholdt; den første 25. september 1972 og den andre 28. november 1994. Nei til EU har fortsatt
I 1990 endret bevegelsen seg til en medlemsorganisasjon og har i dag mange medlemmer og lokallag rundt i landet. Denne endringen representerer kanskje en dreining fra en egalitær og aksjonsrettet bred folkebevegelse til en organisasjonsmodell som opererer innen mer etablerte politiske sfærer (se også kapittel 2). I dag er Nei til EU organisert i lokallag, fylkeslag og nasjonalt rådsorgan, altså som en slags hierarkisk og omfangsrik organisasjonsmodell.
Den selvtitulerte «folkeaksjonen» startet som en motreaksjon mot økningen i bompengeavgift i flere norske byer på begynnelsen av 2010-tallet. Aksjonen startet som en nettside på Facebook, hvor likesinnede kunne samles først og fremst for å uttrykke misnøye og frustrasjon mot det som ble oppfattet som en uhensiktsmessig og usolidarisk avgiftspolitikk, som rammet enkelte særlig hardt. Yrkessjåfører og beboere i enkelte bostedsområder ble trukket frem som spesielt hardt rammet. Gradvis utviklet aksjonen seg i retning av mer formelle rammer og mot den politiske sfæren. Frode Myrhol etablerte aksjonen som et politisk parti i Stavanger i 2014, etterfulgt av andre mellomstore og store kommuner, og etableringen av et nasjonalt parti i 2018. Partiet oppnådde stor gjennomslagskraft og synlighet både i lokale og regionale medier, men skapte også kontroverser i flere byer i denne perioden.
Folkeaksjonen kan også sies å være bevisst på synliggjøring gjennom systematisk formidlingsvirksomhet på digitale plattformer og i bybildene i form av plakater, klistremerker, kjør-sakte-aksjoner og klær med logoer. Videre kan aksjonen stå som eksempel på en bevegelse hvor en «ledestjerne» var betydningsfull i starten, hvor internett ble anvendt, og hvor bevegelsen endret form fra grasrot til politikk, eller fra Facebook til ulike byråd og kommunestyrer.
Sverige, april 2022. Den danske politikeren og høyreekstremisten Rasmus Paludan, som representerer partiet Stram kurs, besøker flere svenske byer i forbindelse med en «valgturne» før det kommende valget. Paludans budskap handler om innvandringens skyggesider, og han velger et provoserende grep for å illustrere dette - brenning av Koranen. Aksjonene, av flere omtalt som et nøye iscenesatt stunt med målsetting om å provosere og å skape oppmerksomhet gjennom mulige motreaksjoner, oppnår nettopp det: en motreaksjon. I Norrköping, Linköping og bydelen Rosengård i Malmö oppstår voldsomme motdemonstrasjoner som etter hvert også utvikler seg til opptøyer og voldelige sammenstøt med politiet. Opptøyene fører igjen til betydelige materielle skader, biler og en buss blir satt i brann, og både politi og sivile blir skadet. En bil kjører gjennom politiets sperringer og sjåføren blir senere anmeldt for drapsforsøk. I etterkant får politiet kritikk for å ha vært lite forberedt.
Men hvordan oppsto motdemonstrasjonene, og hvem var demonstrantene? Medier meldte om «steinkastende ungdommer» og skapte med det assosiasjoner til voldelige konfliktområder i andre land. Politiet viste derimot til at uroen var koblet til kriminelle gjenger, koblet til særlig utsatte områder eller bydeler som antakeligvis var nøye utvalgt av Paludan. Andre melder om at demonstrasjonene mot de annonserte aksjonene (som var gjennomført på lignende møter i Danmark noen år tidligere) var nøye forberedt, at for eksempel steiner var plassert ut i områdene i forkant. Motdemonstrasjonene fremstilles med andre ord både som impulsive initiativ mot urettferdighet og destruktiv handling, og som nøye koordinerte og med forbindelser til kriminelle miljøer, med målsetting om å skape uro (og dermed som destruktive i seg selv). Eksempelet er med dette kanskje illustrerende for hvordan kollektiv mobilisering skjer ved at forskjellige grupper, med ulike motiv og handlemåter, agerer sammen mot en ytre fiende. Eksempelet illustrerer videre gråsonene i hva som er og kan oppfattes som legitim og berettiget kollektiv handling, og problematiserer definisjonsmakten til hvem som kan avgjøre dette.
Oppsummert viser disse eksemplene til ulike former for fellesskap, aksjoner, bevegelser og samhandling fra et globalt, flernasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt utgangspunkt. Forskjellene er påfallende, kanskje først og fremst relatert til fellesskapenes uttrykksform: som store protestformer i offentlige rom, som ulike kampsaker drevet med hjelp av digitale plattformer knyttet sammen av en felles målsetting, eller som mer spontane og lokale aksjoner. Det er også betydelig variasjon i hvorvidt fellesskapene kan sies å være igangsatt eller drevet av en frontfigur, hvorvidt de kan sies å ha oppnådd et mer eller mindre ønsket resultat og om de kan beskrives som hjelpe- eller konfliktorienterte. Noen sentrale fellestrekk kan likevel identifiseres: eksemplene viser nettopp til
Kollektiv mobilisering i form av engasjement nedenfra, det vil si fra de menneskene som berøres av situasjoner og hendelser de ønsker forandret, er sentralt innen samfunnsarbeid. Samfunnsarbeid som tilnærming til løsning av sosiale problemer har røtter tilbake til siste del av 1800-tallet, og har siden da bygget på medvirkning fra de det gjelder for å bedre levekår (se også kapittel 3). I dag er samfunnsarbeid et fagområde som er viktig for mange yrkesgrupper fordi de samfunnsmessige utfordringene vi står overfor både lokalt og globalt fordrer tilnærminger og løsninger fra mange kunnskapsområder. Teoretisk henter samfunnsarbeid inspirasjon
Former for fellesskap og kollektiv handling kan nemlig - som eksemplene over også viser - forstås på ulike måter, og kan i en forskningsmessig sammenheng tilnærmes fra vesensforskjellige utgangspunkt. I det følgende velger vi å redegjøre kort for tre relevante, men likevel svært forskjellige analytiske innganger til tematikken som vil være gjennomgående i bokens ulike kapitler enten implisitt eller eksplisitt:
Sosial kapital kan være et nyttig analytisk verktøy for å forstå hvordan sosiale nettverk - her forstått som selve utgangspunktet for kollektiv mobilisering - fungerer og blir anvendt. Beskrevet som en av sosiologiens mest berømte eksportvarer (
Statsviteren Robert Putnam, en av den sosiale kapitalens fremste eksponenter, anvender en makro-tilnærming til sosial kapital, i det begrepet benyttes for å forklare hvordan forekomsten av sosiale nettverk genereres og er symptomatisk på sosial tillit i et samfunn. Sosial kapital fører til koordinering og kommunikasjon i et samfunn (
Ved å vektlegge sosiale nettverks iboende kapasiteter eller potensial heller enn samfunnsmessige effekter, tilnærmer den franske sosiologen Pierre Bourdieu seg sosial kapital på en annen måte (
Disse forståelsesrammene av sosial kapital, som kan suppleres av andre igjen (
Et beslektet begrepsapparat relevant for denne boken og tilnærminger til kollektiv mobilisering generelt, særlig hvis vi følger Putnams forståelse av sosial kapital, er
Som en motvekt til lite utviklete og forenklede fremstillinger av deltakelse, vises det i deler av forskningslitteraturen til former av eller grader av deltakelse. Her argumenteres det mot å forstå deltakelse som en universell og enkelt avgrensbar størrelse, nettopp ved å vise til variasjoner og typologier (
Innenfor rammene av den offentlige sektor, både i Norge, men også for andre kontekster, kan prosesser for å sikre deltakelse beskrives som å være forankret i en styringsideologi knyttet til samstyring (
Samtidig har oppfordringer om og tilrettelegging for økt deltakelse også en klar normativ dimensjon: Vi har godt av å delta, for vår egen del, for våre nettverk, for lokalsamfunnet og for storsamfunnet. På denne måten står økt deltakelse i relieff til utviklingstrekk vist til under, kanskje først og fremst en tendering mot individualisering (
Former for deltakelse og betydningen av sosial kapital bør også ses i lys av relevante samfunnsmessige utviklingstrekk. Verden endrer seg som følge av globalisering, migrasjon, digitalisering og økt mobilitet av intellektuelt tankegods. Samtidig er de kilder og fora den enkelte henter sin informasjon fra kanskje mer fragmenterte enn tidligere, og kan danne utgangspunkt for polarisering mellom politiske, ideologiske og verdimessige fløyer. Et eksempel på dette i dagens Europa er den autoritære statlige styringen av nyheter og hindring av tilgang på alternative kilder til informasjon som foregår i Russland. Likevel, eller kanskje på grunn av dette, dannes ulike oppfatninger om samfunnet som igjen fører til forskjellige former for interessefellesskap og kollektive handlingsmønstre (
Samtidig bærer dagens samfunn, som vi kort har vært inne på, preg av ulike former for individualisering, fra myndigheter (lokale, nasjonale og
Med økt individualisering kommer også nye former for kollektiv handling og nye organisasjonsformer. Spørsmålet om vi står overfor en endring fra tradisjonelle kollektive fellesskap til løsere organiserte og uformelle fellesskap, støttet av nye teknologier (beskrevet som en endring fra kollektiv til konnektiv handling (
Til tross for slike utviklingstrekk eksisterer ulike former for kollektive fellesskap; fellesskap av likesinnede mennesker (i forskjellige komposisjoner) som finner sammen på ulike måter og agerer knyttet til ideen om at fellesskapet vil skape noe mer enn summen av de individuelle innsatsene (se f.eks.
I denne boken ønsker vi å rette søkelyset mot
Samtidig, som vi har sett, befinner ikke sivilt engasjement, kollektiv handling og former for mobiliserende bevegelser seg i et vakuum. Ytre og indre betingelser danner sentrale premisser, direkte og indirekte, for behov, form og betydning av kollektiv mobilisering. Den norske velferdsstaten danner i så måte et sentralt bakteppe for vilkår og muligheter for kollektiv mobilisering - og følgelig for denne boken. Også andre nasjonale kontekster vil bli belyst, i tillegg til andre kontekstuelle betingelser som for eksempel digitalisering og sivilt organisasjonsliv. Velferdsstaten danner ikke bare sentrale rammebetingelser for kollektiv mobilisering, men har også selv blitt påvirket av dens ulike former. Velferdsstaten representerer på mange måter en kulminasjon av en statlig reaksjon på ulike former for kollektiv mobilisering, som gradvis og på ulike måter, har påvirket ansvarsområder og fordeling mellom statlig og sivil sektor, gjenkjennelig i dagens offentlige vektlegging av medborgerskap, samskaping og deltaking.
Kollektiv mobilisering må altså forstås som noe mer enn hva som foregår innen fellesskapet isolert sett. Samtidig er kanskje «fellesskap» i ferd med å finne nye former, som svar på andre (opplevde) utfordringer? I dag, og kanskje nettopp på grunn av en dreining mot individualisering og en kontinuerlig endring av ansvarsområder, dukker nye kollektive fellesskap opp, gamle endrer form og atter nye etterspørres. Covid-19-pandemien har for eksempel synliggjort hvordan kollektive fellesskap ikke er en statisk størrelse: folk som på en eller annen måte identifiserer seg med hverandre eller gjenkjenner en felles målsetting finner sammen på nye måter ved bruk av nye virkemidler, som kanskje tilsier at selve fellesskapet
I denne boken undersøkes nettopp slike spenninger mellom utviklingstrekk i samfunnet og behovet for kollektive fellesskap, studert gjennom kollektiv mobilisering som en optikk. Gjennom analyser av kollektiv mobilisering ønsker vi med andre ord også å belyse utviklingstrekk i samfunnet. Kollektiv mobilisering, som empirisk fenomen og som tilnærmingsmåte, er likevel bokens hovedanliggende. Vi ønsker å vise til ulike former for kollektiv mobilisering, metoder som understøtter praktisk gjennomføring, dens betydning innen og mellom ulike grupperinger, samt dens rolle og funksjon i et samfunnsperspektiv. Implisitt for en slik forståelse og vektlegging av kollektiv mobilisering er at fellesskap og grupper, gitt de rette betingelsene, har et objektivt handlingsrom og kan påvirke sine omgivelser og livsvilkår (
Et sentralt anliggende for denne boken er ikke bare å vise til forståelser av kollektiv handling, men også hvordan kollektive handlingsformer kan tilnærmes fra et utøverperspektiv. Med utøver mener vi aktører som er eller ønsker å være involvert i former for kollektiv mobilisering, som kan ta svært mange former og roller: rådgiver, tilrettelegger, igangsetter, leder, fasilitator eller analytiker. Utøvernes ulike posisjoner, innenfor ulike kontekster og sektorer, har også betydning blant annet for tilgjengelighet av ressurser og virkemidler. Vi ønsker altså å belyse tilnærminger til kollektiv mobilisering fra ulike perspektiver som inneholder ulike spenningsforhold, for eksempel tilnærming som aktiv deltaker eller ekstern ressurs, som ulike rolleforståelser og som etisk dimensjon.
Ved å se nærmere på hvordan kollektiv mobilisering forstås og løses også i et utøverperspektiv, vil oppmerksomheten rettes mot mer eller mindre konkrete former for tilnærminger som er relevante for ulike yrkesutøvere og profesjoner. Dette gjelder kanskje særlig innen samfunnsvitenskap og sosialprofesjonenes fag og utdanninger, men også innen og mellom andre yrkes- og fagområder, som sosial- og helsefaglige utdanninger med vekt på samfunnsmessige forhold.
Spørsmål knyttet til kollektiv mobilisering er stadig mer relevant for flere fagfelt og for skjæringspunktene dem imellom. Sentrale politiske føringer, i form av offentlige meldinger og lovverk rettet mot samfunnslivet generelt og mot konkrete profesjonsområder, viser til økt behov og interesse for sosial innovasjon, folkehelse, samskaping, deltaking og medborgerskap. En fellesnevner for disse, som vil bli berørt på ulike måter i bokens kapitler, er at de angår selve utformingen av velferdsfeltet i nyere tid, og dermed får implikasjoner for utøverens mandat, virke og funksjon, uavhengig av om utøveren er en offentlig ansatt sosionom, en ulønnet ildsjel i et idrettslag som driver med lokalmiljøintegrering, en aksjonsforsker ved en akademisk institusjon eller en leder i en nasjonal miljøorganisasjon. Videre mener vi at økt nasjonal og global oppmerksomhet på bærekraft aktualiserer problemstillinger som tas opp i denne boken, også for profesjonelle og frivillige utøvere. FNs bærekraftsmål, for eksempel, viser til at løsninger ikke bare skal komme fra nasjonale regjeringer og overnasjonale samarbeidsforum, lokalsamfunn og enkeltindivid, men også gjennom samarbeid på tvers av yrkesgrupper og samfunnsområder (se også kapittel 3). På generelt grunnlag har både klima- og finanskrise, fattigdom, arbeidsløshet og den pågående pandemien ført til økt oppmerksomhet mot et mer helhetlig syn på hvordan tilgangen på og forvaltningen av ressurser påvirker enkeltmennesker og samfunn. I boken drøftes løsninger og utviklingstrekk som omhandler velferdssamfunnets bærekraft, med søkelys på hvordan kollektive handlingsformer kan føre til bedre og mer integrerte løsninger. Fra et mer metodisk perspektiv undersøkes også hvordan kollektive handlingsmåter i seg selv kan forekomme på bærekraftige måter. Vi diskuterer med andre ord både hvordan bærekraft kan sikres og hva bærekraftige tilnærmingsmåter
Vi håper aktualisering opp mot sentrale faglige og politiske diskurser bidrar til at problemstillinger her ikke bare er aktuelle i et samfunnsperspektiv, men også for ulike fag- og profesjonsutøvere, innen og mellom tjenestenivåer og sektorer.
I boken belyses kollektiv mobilisering fra perspektiver, teorier og erfaringer først og fremst fra fagområdet samfunnsarbeid. Metoder, analytiske rammeverk og teoretisk grunnlagstenkning sentralt i samfunnsarbeid utgjør med andre ord bokens grunnlag. I flere kapitler presenteres aktuelle fagutviklings- og forskningsprosjekter innen eller tilknyttet forskningsmiljøet i samfunnsarbeid ved Høgskolen på Vestlandet. Sentrale bidrag fra nasjonale og internasjonale fag- og forskningsmiljø er også inkludert, både som selvstendige og samarbeidende bidrag.
Tangeringspunkter mellom samfunnsarbeid og kollektiv mobilisering vil behandles med et (selv)kritisk blikk, og analyseres opp mot tilsluttende retninger og fagområder, som folkehelsearbeid, sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon. Med dette ønsker vi å forholde oss til og diskutere etablerte fagområder og nyere, faglige utviklingstrekk. Samtidig vil flerfaglige perspektiver styrke tematiseringer rundt bærekraftige samfunn, og forhåpentligvis være av interesse for ulike lesere.
Boken retter seg mot studenter på master- og bachelornivå, og forskere og praktikere innen ulike fagområder som er opptatt av kollektive tilnærminger til samfunnsmessige utfordringer. Bokens respektive kapitler tilnærmer seg målgrupper noe ulikt, noen er rettet særlig mot masterstudenter og forskere, andre mer mot bachelorstudenter, andre igjen mer mot praksisfeltet. Gjennom å undersøke kollektiv samhandling i ulike former og ved å belyse tema som i en norsk kontekst er relativt lite behandlet håper vi at boken dekker noen eksisterende kunnskapshull i faglige og akademiske felt.
Boken er delt inn i to deler. Første del,
Bokens andre del,
This chapter discusses understandings of collective communities in relation to the current welfare system in Norway. Initially, the theoretical basis within 'Social Movements Theory', hereinafter referred to as SMT, is explained. SMT is the study and analysis of how social movements arise, and the significance they may have at local, national and international levels. Furthermore, SMT is distinctly interdisciplinary and is explained in the chapter on the basis of its historical development and division into various subcategories.
Reference is also made to how different directions within SMT, including different understandings of motives for collective communities, can shed light on a contemporary Norwegian welfare policy context. Divisions of responsibility between the public and the civil sphere form the basis for discussions about how the welfare state appears as a provider of premises for social movements in today's Norway. We ask questions about whether social movements in Norway can be said to be 'institutionalized', i.e., taking place within rather than in opposition to established political systems. Finally, we discuss the implications of understandings of social movements in today's Norway against what was initially emphasized as their foundation: an emancipatory function and potential.
Basert på forståelsen av kollektiv mobilisering som felles innsatser rettet mot endring av livsvilkår som er betydningsfulle for det aktuelle fellesskapet (se kapittel 1), undersøker vi i dette kapittelet forståelser av og betingelser for kollektive innsatser, med særlig fokus på dagens norske velferdspolitiske kontekst.
I en akademisk sammenheng har studiet av kollektive innsatser som eksemplifisert i kapittel 1 flere benevnelser; massemobilisering, protestbevegelser og sosiale bevegelser (
Videre ønsker vi å belyse hvordan kollektivt samhold, organisering og aksjonsformer står i et spenningsforhold til samfunnsmessige utviklingstrekk, først og fremst knyttet til de samtidige prosessene rundt individualisering, globalisering og velferdsstatens utvikling. En gjenkjennelig argumentasjon viser til hvordan individualisering preger dagens samfunn, hvor det er svakere forpliktelser og tilknytninger mot et fellesskap, illustrert for eksempel gjennom lavere sivilt og politisk engasjement i dagens samfunn, både i Norge og internasjonalt (
Samtidig er Norge en særegen case når det gjelder forholdet mellom prosesser for individualisering på den ene siden og fellesskapstilknytninger på den andre, både historisk og kontemporært. Felles innsatser, gjennom dugnadsånd, høy frivillig innsats og et rikt sivilt organisasjonsliv (
Samtidig kan sosiale bevegelser forstås som noe annet eller noe mer enn kollektive innsatser generelt sett. Hvis vi returnerer til SMT er et vesentlig kjennetegn ved sosiale bevegelser at de i utgangspunktet opererer på utsiden eller i randsonen av den etablerte offentlige sfæren, nettopp fordi den offentlige sfæren representerer det som det opponeres mot (Quranta, 2017, s. 2). I dette kapittelet ønsker vi å undersøke nettopp dette spenningsforholdet, ved å diskutere hvorvidt en slik forståelse av sosiale bevegelser - som å fungere utenfor og i opposisjon til etablerte politiske systemer - harmonerer med en norsk kontekst. Vi ønsker med andre ord
Kapittelet er delt inn i to hoveddeler. I første del redegjør vi kort for ulike perspektiver innen SMT. Videre viser vi til nye perspektiver på sosiale bevegelser knyttet til utviklingstrekkene skissert over. I andre del viser vi til hvordan sosiale bevegelser fremstår i dagens Norge, basert på et utvalg faglitteratur. Her diskuterer vi hvorvidt sosiale bevegelser i Norge kan sies å være institusjonaliserte, altså som å foregå innen heller enn i opposisjon til etablerte og aksepterte politiske styringssystemer. Avslutningsvis drøfter vi implikasjonene av forståelser av sosiale bevegelser i dagens Norge opp mot det som i utgangspunktet ble fremhevet som en bærende idé innen sosiale bevegelser; deres emansipatoriske funksjon og potensial. Kapittelet berører med dette tematiske områder som det i en norsk sammenheng har vært forsket svært lite på, og danner samtidig et grunnlag for mer empirisk orienterte studier i senere kapitler.
Vi forstår sosiale bevegelser som å være i samspill med «collective challenges to existing arrangements of power and distribution by people with common purposes and solidarity, in sustained interaction with elites, opponents and authorities» (
Overordnet kan SMT deles inn i to hovedretninger: strukturelle og sosialkonstruktivistiske forklaringsmodeller (
Røttene til SMT spores til tidlige studier av massebevegelser, hvor former for kollektiv handling på første halvdel av 1900-tallet blir forstått og forklart som avvikende adferd, drevet av uvitenhet blant de involverte (
Endring i handlingsmønstre for sosiale bevegelser på 1950- og 60-tallet, blant annet knyttet til økonomisk vekst, endret forståelsen av sosiale bevegelser ytterligere. På denne tiden utviklet ulike former for sosiale bevegelser seg i retning av å være målrettede, spesialiserte og aksjonspreget, for eksempel i form av borgerrettsbevegelser. Sosiale bevegelser tok altså ikke form som irrasjonell aksjon av «mobben» og måtte derfor forklares på andre måter. Dermed økte interessen for å forstå og forklare oppblomstring og betydning av bevegelsene, riktignok på ulike måter, som ansporet ulike forklaringsmodeller innen SMT. En fellesnevner for disse er at sosiale bevegelser i økende grad ble oppfattet som hensiktsmessige og med et iboende potensiale for endring.
Perspektiver knyttet til mangel på tilgang til ressurser videreføres innen
En annen variant innen strukturelle forklaringsmodeller er ressursmobiliseringsteori (RMT). Her vises til betydningen av tilgjengeligheten av relevante ressurser for forekomsten og effekten av en sosial bevegelse. Innen retningen er oppmerksomheten altså rettet mot tilgjengeligheten og den mer eller mindre effektive nyttiggjørelsen av gruppens samlede kapital, forstått både som materielle og ikke-materielle ressurser, som vil kunne anvendes for å oppfylle gruppens målsettinger. Det vises blant annet til at grupper som allerede har en høy grad av sosial sammenbinding mer effektivt kan anvende gruppens underliggende samlede ressurser (
En tredje retning innen strukturelle forklaringsmodeller er
En hovedinnvending til både strukturelle og sosialkonstruktivistiske forklaringsmodeller er deres eurosentriske og/eller USA-sentriske innretninger. Modellene fremstår nettopp som modellert for å kunne fange egenskaper typiske for supermoderne, vestlige velferdsstater. Det ensidige søkelyset på postindustrielle demokratiske systemer gjør at tilnærmingene ikke evner å fange dynamikkene som har formet kollektiv handling i den senere tid (
Verden har endret seg de siste tiårene, og med det betingelsene for sosiale bevegelser og hvordan vi kan forstå dem, først og fremst relatert til økt mobilitet av folk, ideer og teknologi. Supranasjonale organisasjoner har økt sin innflytelse og også møtt motstand, blant annet i form av protester mot korporatisme og nykapitalisme (
I konteksten av disse supranasjonale bevegelsene vises det også til hvordan utvikling innen kommunikasjonsteknologi har bidratt til spredning av informasjon samt organisering og koordinering av kollektive innsatser via digitale plattformer, som alle de tre ovennevnte casene også eksemplifiserer. Det har blitt dannet betydningsfulle virtuelle, offentlige arenaer som fungerer som grunnlag for forskjellige «internetworked social movements» (
Hvis vi returnerer til utgangspunktet - sosiale bevegelser som å opponere mot urett eller urettferdighet - viser senere utviklingstrekk altså til at opposisjon ikke lenger nødvendigvis er rettet mot indre (lokale, regionale eller nasjonale) anliggende. Med dette utfordres geografisk tilhørighet som utgangspunktet for sosiale bevegelser (se også
Et annet kjennetegn, kanskje mest interessant i vår kontekst, er hvordan sosiale bevegelser innen en slik forståelse også blir institusjonaliserte
Oppsummert kan vi slutte at i et
I et historisk perspektiv har ulike former for sosiale bevegelser vært sentrale for utforming og utvikling av velferdsgoder i Norge. Arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen i særdeleshet, men også andre former for kollektiv handling har vært sentrale og kjennetegnet av betydelig gjennomslagskraft (
Fortellingene om det sivile engasjementet i dagens Norge er mangefasettert og delvis motstridende, så her vil utvalgte perspektiver vektlegges. På den ene siden presenteres Norge som å fremdeles være preget av høy grad av sivilt engasjement og frivillig innsats innen ulike former for organisasjonsliv. Kombinert med en betydelig gjennomslagskraft, eller politisk kapital, danner dette grunnlaget for beskrivelsen av Norge, igjen i et komparativt perspektiv, som et organisasjonssamfunn (
Et alternativ til vedlikeholdsargumentet kan omtales som et
Hvis vi støtter oss til SMT, skiller sosiale bevegelser seg fra frivillig innsats og generelt sivilt engasjement på flere områder (
Andre argumenterer for en relativ tett kobling mellom frivillige organisasjoner og sosiale bevegelser i Norge (
En slik dreining - fra det opposisjonelle til det etablerte - beskrives i deler av faglitteraturen som en form for lovmessighet også når det gjelder sosiale bevegelser. Her beskrives en dreining fra det spontane, egalitære og opposisjonelle, til det institusjonaliserte, organiserte og hierarkiske (
Oppsummert vises det til en tosidig og kanskje gjensidig forsterkende tendens: a) generiske utviklingstrekk for sosiale bevegelser som tilsier at over tid, med økt oppslutning og tilgang til ressurser og teknologier, vil disse bevege seg inn i mer legitime politiske sfærer, og b) utviklingstrekk særegne for Norge, hvor sosiale bevegelser gjerne foregår innen det som oppfattes som etablerte former og kanaler.
Delvis i kontrast til denne fremstillingen har vi i nyere tid i Norge også sett eksempler på det som forstås som mer tradisjonelle eller løsrevne sosiale bevegelser: grasrotmobilisering, protestbevegelser og ad hocorganisering, som opererer uavhengig av eller i opposisjon til den politiske sfæren.
Disse eksemplene viser til nyere utviklingstrekk på forskjellige måter. Nye betingelser, særlig i form av nye, digitale teknologier, men kanskje også globalisering mer generelt, har ført til at sosiale bevegelser i Norge ikke nødvendigvis bør tolkes som mer moderate eller at de utelukkende bør tolkes som det. Kanskje har sosiale bevegelser i Norge heller skiftet form og uttrykksmåte, i tråd med vedlikeholdsargumentet? Eller kanskje har de endret seg i retning av å representere
Innen PPT forstås, som vi har sett, politisk-strukturelle forhold som å danne sentrale vilkår for sosiale bevegelsers oppkomst, virkemåte og betydning. Følgelig vil endringer av kontekstuelle betingelser, her i form av den norske velferdsmodellen, ha betydning for utformingen av sosiale bevegelser. Samtidig har vi sett at forholdet mellom sosiale bevegelser og den offentlige sfæren utgjør et komplekst og kanskje motstridende felt i Norge. Den offentlige sfæren er mangestedsnærværende, og fungerer
Kanskje tilsier denne kompleksiteten at vi opplever en dreining i retning av et
To perspektiver kan presenteres som tilsvar på dette spørsmålet. For det første: total kooptering og utvasking av en frigjørende funksjon, og for det andre: delvis inkorporering og oppdeling av funksjon. Disse ligger tett opp til hverandre og kan forstås som nyanseforskjeller. Innen det første perspektivet vises det til fraværet av sosiale bevegelser forstått som sterke folkebevegelser som søker grunnleggende samfunnsendringer basert på en konflikt- heller enn konsensusideologi (
Alternativt kan institusjonaliseringsprosesser forklares som å produsere et skille mellom aksepterte former for sosiale bevegelser på den ene siden, og de som står utenfor, eller uakseptable former for sosiale bevegelser, på den andre siden. Staten er her inkluderende for en spesiell form for sosiale bevegelser: «It is, on the one hand, inclusive in that its formal structure allows movement groups to decision-making processes through the
Med disse beslektede perspektivene, kan vi skissere noen interessante implikasjoner. Former for institusjonalisering kan produsere og forsterke motmaktstilnærminger og opposisjonelle bevegelser som oppfattes som ytterliggående og radikale. Institusjonalisering kan altså tenkes å produsere en motreaksjon i form av radikalisering som er fjernt fra den politiske sfæren. Når handlingsrommet fra det offentlige blir mer betydelig, blir motstanden mot det etablerte mer ytterliggående, med andre ord. Med dette kan, i ytterste konsekvens, sosiale bevegelser i økende grad bli eller oppfattes som «anti-sosiale» i den forstand at de går imot den kollektivistiske tankegangen, imot fellesskapet og imot konformiteten. I så måte kan (deler av eller fraksjoner av) sosiale bevegelser beholde en form for motmaktstilnærming, men likevel ikke oppfattes som å jobbe mot det majoriteten oppfatter som utjevning av urettferdighet (se også eksempelet om Koran-brenning fra kapittel 1). Vi ser altså en ytterligere
En alternativ tolkning av sosiale bevegelsers form og funksjon i dagens Norge dannes hvis vi støtter oss på nyere, kritiske perspektiver innen SMT. Vi vil her kort utdype noen av kjernepunktene, først og fremst relatert til neoliberalismens fremmarsj, før vi viser til mulig relevans for Norge. Ansporet av neoliberale markedsreformer fra 1980-tallet og fremover, førte omfattende globale økonomiske og politiske endringer til ulike motreaksjoner og former for motstand både i det globale nord og sør (
Poenget i denne sammenhengen er ikke nødvendigvis kjennetegnene ved disse utviklingstrekkene isolert sett, eller deres relevans for Norge, men heller hva utviklingstrekkene har å si for sosiale bevegelser. Utviklingstrekkene har ansporet en betydningsfull og bemerkelsesverdig økning av «transnational coordination and alliance building between movements» (
Many of these movements have a transnational character, given the fact that the issues that they seek to challenge, are, themselves transnational. The theoretical implication for this is that social movement theorists have to contend with this transnational character in their theory building. (
Poenget her, i kontrast til perspektiver representert av PPT, er at vilkårene og betingelsene sosiale bevegelser forholder seg til ikke utelukkende kan ses som bestående av en nasjonalstatlig kontekst. Spørsmålet om relevans for eller overføringsverdi til Norge blir altså en slags logisk feiltakelse. Norge, og landets politiske institusjoner, utgjør ikke nødvendigvis betingelsesgrunnlaget for sosiale bevegelser, i hvert fall ikke i isolasjon fra andre betingelser, og er samtidig uløselig knyttet til et sammenvevd og transnasjonalt sett av ytre betingelser.
Med dette beskrives ikke bare en dreining fra det lokale til det supranasjonale, men også en endring i
For det andre blir sosiale bevegelser med dette også vanskeligere å kategorisere, noe som kanskje forklarer forskjeller i beskrivelses- og forklaringsmodeller over, både i nyanser og av mer substansiell art. Kanskje kan ikke sosiale bevegelser reduseres til en størrelse som enkelt lar seg
Vi konkluderer ikke her med hva som er den korrekte tolkningen av sosiale bevegelsers utvikling i Norge, som fremmet av det vi oppfatter som to hovedargumentasjoner: sosiale bevegelser som institusjonaliserte (og dermed som moderate og i liten grad opposisjonelle), og sosiale bevegelser som normaliserte (og dermed som forskjellige, stedløse og med et opposisjonelt potensial). Følgelig konkluderer vi heller ikke om Norge i dag representerer et social
Samlet sett viser disse perspektivene til utfordringer, men også til betydningen av opposisjonelt og frigjørende kollektivt arbeid. På hvilke måter og i hvilken grad slik kollektiv mobilisering oppfattes som eller kan sies å være rettmessige, rettferdige, som eksempelet om protestaksjonen mot Koran-brenning (se kapittel 1) problematiserer, er betimelig og interessant. Dette spørsmålet er bare implisitt belyst i dette kapittelet - gjennom dets relasjon til institusjonaliseringsprosesser - og bør diskuteres og undersøkes videre.
The COVID-19-pandemic and the United Nations' Sustainable Development Goals represent societal challenges that require novel solutions, not only from national governments, supranational organisations, local communities and individuals, but also in the form of cooperation across professional groups and social areas. Community work, social entrepreneurship and public health are all disciplines that deal with societal challenges characterised by complexity. They are not, consequently, preoccupied with specific, isolated service areas or sectors, nor can they be placed within them. As professional disciplines, they have different origins and trajectories, but share a focus on development, co-creation and collective mobilisation linked to social, health-related, and environmental conditions.
From the vantage point of the three disciplines, the chapter provides examples of how collective mobilisation can start both from state and supranational organisations, but also from individuals and local initiatives often based on specific events or oppressive conditions. Nevertheless, commonalities are to be found in
Da Norge stengte ned 12. mars 2020 på grunn av covid-19-pandemien, gikk Norge og resten av verden inn i en svært vanskelig tid som skulle vare i flere år og få alvorlige følger for befolkningen. Helsemyndigheter nasjonalt og lokalt startet ulike tiltak for å redusere omfanget av pandemien. Formålet med disse tiltakene ble tydelig formidlet, og fordi nordmenn flest har høy tiltro til helsemyndighetene, fikk strategien bred oppslutning (
Den raske spredningen av pandemien, blant annet på grunn av reisevirksomhet, viser hvor tett vi er forbundet og hvordan endringer som kan virke lokale og ubetydelige i starten kan få vidtrekkende konsekvenser. Miljømessig skaper global oppvarming følger som rammer oss alle, og som mer enn noen gang krever en kollektiv mobilisering på verdensbasis for å redusere og stoppe den negative utviklingen på natur og samfunn. «Bærekraftig utvikling er utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov», er et kjent sitat fra Brundtland-rapporten (
De tre fagområdene samfunnsarbeid, sosialt entreprenørskap og folkehelsearbeid er alle innrettet mot å arbeide for bedre nærmiljø og sosiale og helsemessige forhold gjennom forskjellige, men også til dels like metodiske tilnærminger som er egnet til innbyggermobilisering. Fagområdenes virke dreier seg om økonomiske, sosiale, miljømessige, helsemessige, tekniske og politiske samfunnsforhold på flere nivåer.
Med dette som utgangspunkt ønsker vi å undersøke hva som har vært igangsettere for kollektiv mobilisering innen de tre fagområdene, og hvilke metoder for gjennomføring og bærekraftige resultater som enten er felles eller som skiller områdene fra hverandre. På hvilke måter utfyller de tre fagområdene hverandre, og hvilke roller spiller de som aktører innen velferdsstaten? I kapittelet vil vi diskutere hvordan de sammen eller på ulike måter kan medvirke til kollektiv mobilisering for bærekraftige samfunn ved å ta initiativ og invitere til samhandling og utvikling av prosjekter, tiltak og virksomheter som har som målsetting å skape bedre levekår.
Vårt utgangspunkt er at de tre fagområdene deler noen likhetstrekk relatert til virkeområde (velferdsfeltet), form (flerfaglig og -sektorielle) og fremgangsmåter (kollektiv mobilisering). Fagområdene representerer
De tre fagområdene henter teori og metoder fra mange fag og profesjoner. De er alle rettet mot å løse samfunnsmessige utfordringer relatert til sosiale, miljømessige og helsemessige forhold. Samtidig er fagområdene berørt av samfunnsmessige forhold, illustrert i dette kapittelet med covid-19-pandemien og arbeid i lys av FNs bærekraftsmål.
Samfunnsarbeid er en av flere tilnærmingsmåter til løsning og forebygging av sosiale problemer innen sosialt arbeid, men også en tverrfaglig disiplin med perspektiv på hva som skaper og vedlikeholder samfunnsmessige problemer. Det står sentralt å finne løsninger sammen med innbyggerne, ofte gjennom metoder som dreier seg om nærmiljøutvikling, organisasjon- og planarbeid og medvirkning i aksjoner for bærekraftig miljø eller rettigheter for befolkningsgrupper. Sosialt entreprenørskap praktiseres av utøvere som bruker metoder fra forretningsverdenen for å løse sosiale og miljømessige utfordringer som trenger nye og innovative tilnærmingsmåter og hvor velferdsstatens tilbud ikke dekker aktuelle behov. Folkehelsearbeid er sektorovergripende og omfatter helsefremmende innsats rettet mot miljømessige og samfunnskapte forhold som påvirker menneskers helse, trivsel og livskvalitet.
Vårt utgangspunkt er at de inkluderte fagområdene forholder seg til og har som målsetting å være tilsvar på de samfunnsutfordringer vi står overfor, ut fra mandatet de er gitt og de kunnskaper, ferdigheter og erfaringer de kan bidra med. Både myndighetenes innsatser i lys av covid-19-pandemien og FNs bærekraftsmål omhandler det vi forstår som umedgjørlige problem (
Vi har sett hvordan pandemien særlig har skapt problemer for store byer. Befolkningstetthet har gjort det vanskelig å begrense smitteomfanget, som derfor særlig rammer de som allerede har andre ikke-smittsomme sykdommer, spesielt eldre og sårbare befolkningsgrupper. Sammenfall av flere faktorer resulterer dermed at covid-19 kan karakteriseres som
Videre presenteres de tre fagområdene hver for seg. Som fremstillingen vil vise har de sine særtrekk og spesielle historie, men også overlappende arbeidsområder og visse likhetstrekk i metodiske tilnærminger til problemløsning.
Samfunnsarbeid er en tilnærming for å løse samfunnsskapte problemer på gruppe- og samfunnsnivå, og omtales både som en disiplin og et fag. Røttene kan spores i flere retninger avhengig av ståsted. Noen kjerneegenskaper, -verdier og -metoder deles likevel, kjennetegnet ved kollektiv handling og kollektivt endringsarbeid (
I Norge fikk samfunnsarbeid et faglig fotfeste i sosialarbeiderutdanningen på 1960- og 70-tallet. Det førte til at tilnærminger til sosiale problemer ble rettet mot de klientskapende forholdene i samfunnet og ble et kritisk alternativ til et individuelt og psykososialt perspektiv i faget (
Fortsatt er samfunnsarbeid sentralt innen utvikling av bomiljø og gode leveområder, gjerne under bolig- og byetatens arbeidsfelt. Strategier for å
Samfunnsarbeid som arbeidsmåte og løsning på sosiale problemer har likevel alltid hatt større betydning i land og kontinenter hvor velferdssystemene har vært mindre utviklet og hvor bo- og arbeidsforhold ikke har sikret mennesker det nødvendige livsgrunnlaget. I disse landene er det som regel frivillige organisasjoner (NGOs) som Caritas og nødhjelpsorganisasjoner som arbeider på denne måten (
Samfunnsarbeid er basert på humanistiske idealer, menneskerettighetene og demokratiske verdier, hvor sosial rettferdighet og en ikke-undertrykkende praksis er fundamentet for arbeidet (
Samfunnsarbeid har alltid rettet et kritisk blikk på forhold og politikk som skaper sosiale problemer. Grønt sosialt arbeid (
Sentralt i den metodiske tilnærmingen til løsning av samfunnsrelaterte problemer er deltaking fra dem det angår, gjennom innbyggerinvolvering og løsninger ut fra et nedenfra-og-opp-perspektiv (
Samfunnsarbeid spiller også en viktig rolle i beredskapsarbeid som, i lys av de samfunnsutfordringer vist til innledningsvis, blir stadig
En kjernekompetanse innen samfunnsarbeid er å kunne velge tilnærminger som sikrer innbyggernes deltakelse i utviklingsarbeid. En av flere styrkebaserte tilnærminger som brukes i samfunnsarbeid, er
Samfunnsmessige utfordringer som vist til over krever nye løsninger på sosiale, miljømessige og økonomiske områder. Fremveksten av sosialt entreprenørskap i Norge må sees i lys av endringer i velferdsstaten og utvikling mot en mer markedsorientert retning, påvirket av politiske og sosio-økonomiske ideer og modeller. Etableringen av sosialt entreprenørskap som en egen modell for bedrifter økte også betydelig i Norge fra 2008, og det antas i dag å være rundt 400 etablerte bedrifter (
Mens det i Europa etter 2007 ble utviklet lover og et virkemiddelapparat gjennom OECD og EU-kommisjonen som fremmet denne typen virksomheter, gjelder føringene som ble lagt i stortingsmeldinger og handlingsplaner for etablering av slike bedrifter i Norge (
Det er knyttet mange utfordringer til det å etablere slike virksomheter på en måte som gjør at de klarer seg over tid, særlig fordi det kan være krevende å skaffe midler til oppstart og utvikling av bedriftene (
Sosialt entreprenørskap kjennetegnes av bedrifter som ønsker å løse sosiale problemer. De er en del av en større internasjonal dreining innen næringslivet som ser samfunnsforhold og en mer bærekraftig økonomi i en sammenheng (
Virksomhetene arbeider ofte i skjæringspunktet mellom velferdsstaten, frivillig og privat sektor, og utgjør gjennom dette en fjerde sektorvirksomhet, som vist i figur 3.2 (
Utvikling av en ny forretningside eller et nytt prosjekt starter ofte med å ta i bruk kreative verktøy for å utvikle ide og visjon sammen med aktuelle aktører for virksomheten. En av metodene som er mye brukt i innovasjonsprosesser er designtenkning (
Et strategisk planleggingsverktøy for utviklingen av forretningsmodell, som brukes av både sosialentreprenører og andre gründere, er
Noen medlemmer blir også erfaringskonsulenter (se også kapittel 9). Disse bruker sin egen og andres erfaringskunnskap til å hjelpe og bistå andre barnevernsbarn, og er formidlere til aktuelle instanser om hvilke behov barn og unge har i møte med barnevernet. I erklæringen
Folkehelsearbeid kan beskrives som et globalt anliggende som gjennom lokal gjennomføring omhandler miljøarbeid og arbeid for bærekraftig utvikling på alle livets områder og aktiviteter. Historisk kan folkehelsearbeid skrives tilbake til tidlig industrialisering på slutten av 1700-tallet, hvor menneskelig arbeidskraft ble en knapp ressurs. Sunnhetskommisjonenes oppgaver var å overvåke og sette inn tiltak mot helsefarer, som handel med dårlig mat og miljøproblemer som følge av mangel på latriner og avfallsbehandling. Både arbeiderbevegelsen (og andre bevegelser som hygienebevegelsen) fremsatte krav om bedre arbeids- og levekår (
I nyere folkehelsearbeid er forebygging og helsefremmende arbeid sentralt (
Verdens helseorganisasjon (WHO) har en viktig rolle for utviklingen og innholdet i helsebegrepet slik det er i dag. Helsedefinisjon fra møtet i Alma Ata i 1978 understreker at helse er en fysisk, psykisk og sosial opplevelse av velvære, og ikke kun fravær av sykdom. Helse er en grunnleggende menneskerett som krever innsats på alle samfunnssektorer verden over. I 1983 opprettet FN
Snart førti år etter Ottawa-deklarasjonen kan FNs 17 mål for bærekraftig utvikling, som ble lansert i 2015, oppsummeres som den viktigste milepælen for å ivareta mennesker og dyrs levekår. Denne utviklingen fordrer at helsefremmende tiltak blir konkretisert ned til de enkelte samfunnsnivå. Arbeidet som er gjort gjennom WHO fremmer en global forståelse av betydning for helse- og miljøfremmende tiltak, og blir operasjonalisert globalt i alle samfunnssektorer gjennom nasjonale og lokale styringsmakter, private og offentlige organisasjoner og næringer, ned til den enkelte husholdning og individ (
Det helsefremmende arbeidet kom på dagsorden etter Ottawa, mens forebyggende folkehelsearbeid på 1960-tallet ble kategorisert som primær-, sekundær- og tertiær-forebyggende (
Hovedansvaret for folkehelsearbeidet er i dag lagt til kommunene, mens stat og fylke skal tilrettelegge og samordne det sektorovergripende arbeidet (
Program for folkehelsearbeid i kommunene, som startet i 2012, vektlegger lokal forankring i helsefremmende arbeid i nærmiljø og lokalsamfunn, og samarbeid mellom kommuner og forsknings- og utviklingsmiljøer for å bidra til kompetanseheving. Det er et premiss at helsefremmende nærmiljøer legger til rette for deltaking, sosiale møteplasser, aktivitet og trygghet. Etter pilotfasen ble det anbefalt at prosjektbasert innsats videreføres i mer varig tverrsektoriell innsats for å støtte lokalt arbeid (
Rapporten
Pandemien og FNs bærekraftsmål viser nødvendigheten av et globalt perspektiv på helse og samfunnsskapte problemer. Forskjellene mellom rike og fattige lands muligheter for å hindre alvorlig sykdom og død i befolkningen har blitt tydelig under pandemien ved mangelen på vaksinetilgang i mange land (
Eksempelet over illustrerer betydningen av kollektive tilnærminger kjennetegnet av medvirkning og medbestemmelse fra involverte parter, bedring av levekår og helsefremmende og forebyggende arbeid, samt bærekraftige løsninger som fører til varig endring og som kan beskrives som nytenkende eller innovative. Dette er tilnærminger som kjennes igjen og er delvis felles for de tre fagområdene. Sist, og kanskje viktigst, er det et eksempel på en utpreget sektorovergripende innretning, hvor komplekse samfunnsutfordringer ikke kan eller bør løses innen faglige siloer, eller gjennom universelle design organisert ovenfra.
I gjennomgangen over gjenkjennes klare fellestrekk mellom fagområdene. Samtidig inneholder også fagområdene, som vi har sett, mer eller mindre særegne egenskaper, kjennetegn og funksjoner. Forskjellige formelle, politiske, finansielle og juridiske rammebetingelser medfører varierende handlingsrom. Både samfunnsarbeid og folkehelsearbeid henter sitt mandat fra en rekke lover, uten at disse blir direkte styrende for fagområdenes virke og former for tilnærminger, men hvor det pekes på sentrale satsingsområder. Arbeidet foregår som oftest i en offentlig finansiert kontekst og utøves av fagpersoner både innen offentlig og frivillig sektor. Sosialt entreprenørskap er gjennom politiske føringer gitt anerkjennelse
Felles for de tre fagområdene er at midler til utvikling og gjennomføring av spesifikke prosjekter vil kreve prosjektstøtte i form av statlige, kommunale eller private midler. Offentlige programmidler som følger statlige og kommunale målrettede områder legger derfor føringer for fagområdenes utforming i den grad de, på ulike måter, tilpasser seg denne konteksten. Dette kan nødvendiggjøre en pragmatisk tilnærming hvor ideer tilpasses krav i utlysningene for å frigjøre offentlige midler. Dette gjelder særlig for sosialentreprenører som i samarbeid med offentlige aktører innen forskjellige sektorer blir påvirket av offentlige retningslinjer og regler.
Endringer i offentlig sektor påvirker også rammebetingelsene for fagområdenes utvikling, utforming og tilpasninger.
En studie av innovasjonsprosesser i tolv norske kommuner (
En nyorientering av offentlig sektor i retning av samarbeid, koordinering og samskaping mellom sektorer og aktører har ikke bare relevans for, men har også, mener vi, påvirket fagområdenes roller i velferdsstaten. Endringer i synet på hva kommunene skal bidra med har ført til utvikling av en ny styringsmodell. I dagens kommunemodell (2.0) er kommunen tjenesteyter og innbyggerne er kunder som etterspør kommunale tjenester. Knapphet på ressurser har ført til en orientering mot kommune 3.0 som er basert på ulike former for samskaping (
Innen folkehelsearbeid har samskaping fått økt oppmerksomhet, men fortsatt er lokal samskaping i hovedsak knyttet til å involvere lokalbefolkningen i kartlegging av utfordringer, ressurser og ønsker, heller enn en mer systematisk samskaping i form av prosessorientert utviklingsarbeid. De siste årene har det sektorovergripende perspektivet ført til en bredere medvirkning fra mange faggrupper innen folkehelsearbeid, slik sektorrapportene viser (
Innen sosialt entreprenørskap fremstår samskaping som å være en iboende del av fagområdets verdigrunnlag og metoder, hvor sosialentreprenørens funksjon nettopp kan være å koble ideer og løsninger mellom velferdsstaten og andre aktører. Initieringen av sosialt entreprenørskap som fagområde kan leses som en erkjennelse av at offentlige velferdstjenester ikke dekker alle behov, kanskje særlig i møte med komplekse samfunnsutfordringer, hvor utvikling ikke utelukkende skal foregå innenfor kommunale rammer (
Mens begrepet samskaping er relativt nytt (
Forskning på hva covid-19 har medført for folkehelsen ut over den rent fysiske sykdommen blir viktig også for å utvikle en beredskap for fremtidige pandemier som helsemyndighetene mener sannsynlig vil komme.
Utvikling av bærekraftige byer og regioner vil i Norge være et nasjonalt, men først og fremst et kommunalt og fylkeskommunalt ansvar. Hver kommune vil ha bærekraftsmålene nedfelt og konkretisert i delmål for hver sektor, slik planen til
Som
Gjennomføring av bærekraftsmålene krever også en aktiv medvirkning fra utdanningsinstitusjonene som har et særlig ansvar for å bidra til at faglig og yrkesmessig kunnskap også blir satt i en større sammenheng. Gjennom å skape rom for at studenter på tvers av fag og disipliner arbeider sammen om prosjekter hvor de bidrar med kunnskap fra forskjellige områder, vil deres egen kunnskap bli utfordret og satt i perspektiv. Eksempel på dette er det tverrfaglig masteremnet «Eksperter i team» (
Samfunnsarbeid, sosialt entreprenørskap og folkehelsearbeid er alle aktører i det samme feltet, men kan bidra med ulike svar på samfunnsmessige utfordringer; ved å ha ulike rammebetingelser og forskjellige innganger, men også fellesnevnere som gjør dem sentrale. Til tross for visse særtrekk har vi også sett at de i liten grad opererer i klart avgrensede siloer, og at de til dels har sammenfallende metoder for endrings- og utviklingsarbeid. En dreining mot og tilpasning til nye offentlige styringsformer - som samskaping og samarbeid på tvers av sektorer og sfærer - kan innebære at grenseoppgangene mellom fagområdene utviskes eller blir mer utydelige. Vi finner eksempel på
Å utfordre silotenkningen gjelder også innen forskningsfeltet, ved at forskning på praksis og innovasjon foregår på tvers av fag og sammen med innbyggere i form av aksjonsforskning og aksjonslæring, slik blant annet
Samfunnsarbeid og folkehelsearbeid vil være viktig og nødvendig for å sikre utvikling av gode levekår og tilrettelegging av sosiale og organisatoriske løsninger sammen med innbyggerne, også i situasjoner som angår prioriteringer og løsninger knyttet til miljømessige utfordringer og håndtering av katastrofer. Å medvirke til føre-var-tiltak basert på sosiale, helsemessige og samfunnsmessige utfordringer vil kreve bidrag fra disse og andre faggrupper. Medvirkning fra de som «har skoen på» er også sentralt innen sosialt entreprenørskap, slik både
For at offentlige tjenester skal klare å møte nye samfunnsmessige utfordringer øker også behovet for tjenesteinnovasjon. Vi har sett hvordan en markedsorientert offentlig styringsstruktur (NPM) legger hindringer for dette. En måte å arbeide med
Basert på gjennomgangen over fremstår både samfunnsarbeid, sosialt entreprenørskap og folkehelsearbeid som innrettet mot å arbeide for sosial bærekraft gjennom løsning av komplekse, samfunnsmessige floker. Videre forskning på hvordan de tre fagområdene forholder seg til arbeid relatert til pandemi og bærekraftige løsninger i lokalsamfunn vil gi økt kunnskap om hvordan de utfyller hverandre, men også hvilke særegenheter de enkelte fagområdene har, og hvilke roller de fortsetter å spille for samfunnsutviklingen.
Innholdet i denne publikasjonen har ikke blitt godkjent av FN og gjenspeiler ikke synspunktene til FN eller organisasjonens ansatte og/eller representanter, eller medlemslandene.
Se
Se
This chapter is about social cohesion, belongingness, and social capital. The introduction presents perspectives on the significance of social cohesion and how it is created, followed by a discussion on how belongingness and the sense of community has weakened in the postmodern era. Robert Putnam connects this process to concepts of falling social capital. Hall and Lamont connect it to traits of new liberalism, and Pina Jabral presents a divide between an individual and a dividual way of relating to the world. Finally, we ask how community work can create a bonding community either through co-creation, linking social capital or through the creation of social resilience.
Kollektiv mobilisering kan skje på mange måter og handler om å etablere en type fellesskap som er innrettet mot å styrke eller utvikle felles verdier eller felles mål. I et historisk perspektiv kan dette for eksempel handle om borgerrettsbevegelse, fagbevegelse, kvinnekamp, distriktsopprør og ulike målgruppers kamp for sine rettigheter. Disse bevegelsene var tydelig preget av tette bånd og sterk ideologi, men også en sterk tilhørighet (se også kapittel 2).
I dette kapitlet vil vi ha fokus på hvordan forståelsen av sosial tilhørighet i
I dette kapitlet vil jeg først gå inn på noen perspektiver som handler om hvordan den sosiale tilhørigheten i et samfunn skapes og blir forstått. Deretter vil jeg trekke fram noen teoretiske forståelser som peker på at tilhørigheten og sammenbindende sosiale fellesskap generelt svekkes i den tidsperioden vi lever nå, og at det kan bidra til et tilbakeskuende, nostalgisk blikk på
Den kjente grunnleggeren av faget sosiologi, Emile Durkheim, utviklet i løpet av 1800-tallet en sterk bekymring for hva det er som skal binde samfunnet sammen når det blir utsatt for krig, opprør, fraflytning, individualisering, normoppløsning og andre typer oppbrytende tendenser. I vår postmoderne tid med store endringer, ny teknologi, store folkevandringer, krig i Europa og pandemiske tilstander, er hans spørsmål fremdeles aktuelt. Politisk befinner de fleste land seg i et mangfoldslandskap langs mange forskjellsdimensjoner som kan gjøre politisk enighet om viktige saker utfordrende. Historisk sett har det i Norge gjennom oppbyggingen både av nasjonalstaten og velferdsstaten blitt etablert sterke likhetsidealer, fordelingsmekanismer, levekårspolitikk og forestillinger om Norge som et likhetsskapende og likhetselskende samfunn. I 2003, i en tid da Norge var på full fart inn i en utvikling mot økt mangfold, presenterte daværende regjering utfordringen om å skape samhold slik:
Et standpunkt er å søke bredest mulig enighet - at vi kulturelt og verdimessig prøver å nærme oss hverandre. Et annet standpunkt er å definere et minimumssett av menneskerettslige og politiske spilleregler som alle må respektere. Maksimumsløsningen - det brede verdifellesskapet - har til hensikt å styrke enhetsfølelse mellom borgerne. Minimumsløsningen verner i større grad om retten til å være forskjellig, selv om menneskerettighetene og politiske spilleregler setter grenser for forskjelligheten. Denne meldingen legger seg nærmere den siste forståelsen. (
Dette brede verdifellesskapet og denne enhetsfølelsen kan settes i sammenheng med det mange norske forskere har beskrevet som oppbyggingen av en nasjonal selvforståelse, men også en myte om det norske likhetssamfunnet (
Whereas physical capital refers to physical objects and human capital refers to properties of individuals, social capital refers to connections among individuals - social networks and the norms of reciprocity and trustworthiness that arise from them. In that sense social capital is closely related to what some has called «civic virtue». (
Helt sentralt her er normer for gjensidighet og tillit, som på et individuelt nivå gir utslag i en sosial kompetanse om måter å oppføre seg på, og på kollektivt nivå som forutsigbare utfall som inngir tillit. Under pandemien i mange land har dette for eksempel handlet om at de gjensidige normene knyttet til unngåelse av smittespredning gjennom å bruke munnbind, vaske hender og holde avstand, har gjort at man kan ha tillit til at smitten kommer til å gå ned i samfunnet. Dette utgjør en slags generalisert tillit, som muliggjør en type gjensidighet mellom individ og samfunn, eller individ og gruppe (se også kapittel 3).
En grunnleggende antakelse som kommer fram hos Putnam, men også andre forskere, er at en høy grad av sosial kapital bidrar til denne
Frivillige organisasjoner kan være stiftet ut ifra religion, etnisitet, kjønn, ideologier, profesjoner, lokal tilhørighet eller andre sammenbindende faktorer, og blir ofte nevnt som eksempler på sammenbindende fellesskap. I norsk sammenheng betegnes ofte tilhørighet i denne type nettverk som deltakelse i sivilsamfunnet. Mange forskere (
I tillegg til en antakelse om demokratisering, viser forskere også til at sosial kapital kan ha innvirkning på økonomi og på ulike faktorer på samfunnsnivå. Sammenliknende studier internasjonalt setter søkelys på et høyt nivå av sosial kapital i de skandinaviske landene, inkludert Norge. Forskere mener at sosial kapital gjør det mulig for skandinaviske land å hevde seg i en global sammenheng (
Felles for disse tilnærmingene er at de ofte bygger på statistiske målbare størrelser som i seg selv ikke nødvendigvis innebærer samhandling, tilknytning eller opplevelse av tilhørighet. Antropologen Joao de Pina-Cabral, som er opptatt av fenomenet deltakelse i sosiale fellesskap, definerer dette som «the ambivalent encounter between the singular and the plural in the formation of the person in the world» (
Å oppleve tilhørighet regnes ofte med til det å være en del av et større fellesskap. Den type fellesskap vi refererte til i avsnittet over kan også omtales gjennom begrepet
Noe av dette kan vi også kjenne igjen hos Putnam når han beskriver
Flere forskere peker på den samme tendensen, blant annet Peter A. Hall og Michelle Lamont i boka
I Norge og de nordiske landene har man til en viss grad klart å bevare høy tillit til omgivelsene (
Generelle prosesser rundt kommersialisering, urbanisering, migrasjon, globalisering, digitalisering og nye teknologier kan betegnes som større samfunnstransformasjoner som ikke umiddelbart kan reverseres, og som heller ikke ifølge Putnam kan beskrives ut ifra en
Samfunnsarbeid innebærer å jobbe sammen med grupper som ønsker å bedre egen og andres livssituasjon (
Community work contains in other words, an inbuilt normative characteristic, fusing an ideological foundation with the practices of the community worker; those in the position of privilege are better equipped to protect their own interest (or are in structurally advantageous position in which such a protection is moot point), while those in less advantageous position do not have the capacity to position themselves differently, or is positioned in such a way that they lack the vantage point of acknowledging their misfortune altogether. (Ågotnes, 2021, s. 326)
Dette innebærer en radikal forståelse av samfunnsarbeid, eller
I Norge kan man opp gjennom historien se klare eksempler på begge disse tilnærmingene. Når det gjelder den første har for eksempel den politiske motsetningen mellom by og land ført til mobilisering av sammenslutninger i distriktene mot sentralmakten i Oslo når det gjelder saker som samferdsel, klima, helse, kommunesammenslåinger, jordbukspolitikk og flere (
Politiske ledere fremmer dannelsen av en fellesskapsfølelse og en følelse av delt skjebne og tilhørighet, og de kommuniserer hva det betyr å være medlem i akkurat dette fellesskapet. I den forstand er politiske ledere identitetsgründere som former seg selv som politiske aktører. (
Det andre handler om å få alle organiserte interesser og private foretak som har ressurser med i en type samarbeid for å løse felles oppgaver.
The core idea behind ABI's is that simultaneous and coordinated investments in different sectors, for example employment, physical improvements and social initiatives in a neighborhood will provide extra benefits, leading to increased social cohesion. (
Folk som bor i disse områdene refereres ofte til som marginaliserte grupper med en del belastningsfaktorer. Selv om de kan ha en del fellestrekk, er det ikke gitt at disse beboerne utgjør et sammenbindende fellesskap (jf. Pina-Cabral over). I motsetning til en type
More recently, emphasis has been made on the
I ABI-prosjekter kan dette handle om å få tilgang til statlige økonomiske støtteordninger, profesjonell kompetanse og andre mulige ressurser som kan utløses i sammenkoblingen mellom stat, kommune, frivillighet og eventuelt næringsliv (se også kapittel 7). I en undersøkelse av utsatte områder i England, for eksempel, viser det seg at nabolagene i disse områdene har en del sammenbindende sosial kapital, har varierende overskridende kapital, og har svært begrenset lenkende kapital. Ved å øke den lenkende kapitalen, kan man sikre beboerne innflytelse, informasjon, ressurser og tillit, der ABI-prosjektet eller områdeløftet kan fungere som bindeledd mellom frivillige og profesjonelle (
Disse utfordringene, som kan handle om fattigdom, kriminalitet, rus, psykiatri og diverse sammensatte sosiale problemer, ble beskrevet innledningsvis som del av en større prosess der samhold og tilhørighet forvitrer, og der markedskrefter, konkurranse og individualisme blir dominerende (se også kapittel 2). Hall og Lamont knytter disse store linjene til utviklingen av nyliberalisme, og retter oppmerksomheten mot hvordan sosiale grupper tilpasser seg til de hurtige endringene denne utviklingen representerer. Dette kan for eksempel handle om økende sosiale forskjeller, arbeidsledighet, diskriminering, boligpolitikk og ulike strukturelle forhold, men også måter å tenke på, noe som påvirker politisk styring og hvordan organisasjoner fungerer, og hvordan livene til folk blir påvirket av dette (
We are interested in the ways in which groups sustain their wellbeing in the face of such challenges, and we see this as a problem of
Her introduserer de begrepet
Både
I sosialpsykologien betegnes dette ofte som
Stougaard (2020, s. 1) nevner fire faser der medborgere kan inkluderes i velferdsprosjekter: (1)
'Participation' is increasingly emphasized in Norwegian public discourse. Here, 'participation' is presented as something that happens and should increase within, together with and beyond the traditional areas of the welfare state. In this chapter, we examine such official representations and understandings of 'participation'. We examine the articulations and understandings of participation in a broad sense and outline implications for the design of services and for distribution of tasks. We present and discuss findings based on a review and subsequent discourse analysis of key white papers - 'reports to the Storting (Norwegian Parliament)' - published in the period 2006 to 2020.
In the chapter we demonstrate how the reports to the Storting present participation as broad and porous phenomena with numerous and interconnected positive attributes: citizen participation will increase innovative capacity and efficiency, be health-promoting for individuals and groups, be cost-effective for society, and lead to social justice. As such, participation is presented as exclusively positive and thus appears unapproachable. Participation is good for the people, good for the (local) community, and good for the government. However, we do not participate enough, according to the reports: everyone can participate more, no matter what prerequisites you have and no matter how frail you are. Critical discussions about practical implications of increased participation as well as relations of power are largely missing, we argue, related for instance to varying conditions and opportunities for vulnerable groups.
Deltakelse og medvirkning får stadig mer oppmerksomhet i det norske offentlige ordskiftet. Deltakelsen skal økes, innen, sammen med og på utsiden av velferdsstatens virkeområder, for eksempel innen helsefeltet, på skoler, i forskning, i politiske prosesser og innen utviklingsprosjekter. Gjennom blant annet folkehelseloven, pasient- og brukerrettighetsloven, plan- og bygningsloven, barnevernsloven og kommuneloven er medvirkning også lovfestet. Norske kommuner må tilrettelegge for innbyggernes medvirkning i ulike prosesser knyttet til ulike sfærer og felt, både på individ- og systemnivå (
Medvirkning og deltakelse er, som vist til tidligere, vesentlig for ulike former av grasrotmobilisering og sosiale bevegelser (se kapittel 1-3). Deltakelse er på mange måter en forutsetning for kollektiv mobilisering som forstått i denne boken. Men hva skjer når deltakelse og medvirkning foregår med eller tilrettelegges av offentlige aktører? I dette kapittelet vil vi tilnærme oss dette temaet gjennom følgende forskningsspørsmål: Hva menes med deltakelse og medvirkning, og hvordan blir begrepene artikulert i en offentlig eller «offisiell» kontekst? Videre ønsker vi å problematisere hvem som er tenkt å skulle delta, hvordan medvirkning skal
Undersøkelsene bygger på tidligere studier som har sett på mer konkrete aspekter ved deltakelse og medvirkning opp mot enkelte deler av velferdssektoren. Gjennom disse studiene har vi fått innblikk i forståelser av
Presentasjoner og forståelser av deltakelse relaterer seg til velferdsstaten, og bør ses i lys av dens utforming, utvikling og utfordringer. Forstått som en undervariant av den nordiske velferdsmodellen (
I Norge har likevel det som kan beskrives som en «tilbaketrekning av staten» enda ikke fått de samme konsekvensene som i mange andre land.
Likevel dannes det et bilde av at
Innen og mellom disse varierte forbedringsområdene mener vi å finne en fellesnevner som vil bli diskutert i dette kapittelet: at endringer som kan eller bør iverksettes fordrer mer samarbeid, koordinering, partnerskap
Før vi analyserer artikulasjoner og forståelser av deltakelse innen offentlige dokumenter vil vi dvele ved forståelser av deltakelse innen et utvalg faglitteratur. Mens andre sporer kontemporær forståelse av deltaking til borgerlige frigjøringsbevegelser på 17- og 1800-tallet (
Medvirkning blir forstått som en slags idealversjon av et mer grunnleggende ideal: deltakelse. Motsatsen til en slik idealversjon blir omtalt som symbolske, tilslørte eller tokenistiske former for deltakelse.
Vi bør likevel vokte oss for å romantisere deltakelse, slik blant andre
Med økt oppmerksomhet har deltakelse også blitt portrettert som «det nye tyranniet»: en igangsatt og styrt prosess som er allestedsnærværende
I det følgende ønsker vi å undersøke hvorvidt disse kritiske inngangene til deltakelsestyranniet er relevante for presentasjoner og forståelser av deltakelse i norske offentlige dokumenter. Videre ønsker vi å undersøke hvorvidt og eventuelt hvordan deltakelse og medvirkning representerer en diskurs - forstått som en sammenhengende forestilling om et fenomen artikulert som en særegen fortelling om den - knyttet til forestillinger om hvordan ulike aktører skal samhandle, samarbeide og øke innsatser for å løse velferdsutfordringer på ulike plan.
Fem stortingsmeldinger utgjør datagrunnlaget for analysen. Alle inkluderte offentlige dokumenter er stortingsmeldinger utgitt av ulike departement fra en relativt begrenset tidsperiode (2006-2020), og utgjør et samlet datamateriale på 846 sider. Et interessant kjennetegn ved utvalget, som nok er et generelt kjennetegn ved norske stortingsmeldinger, er hvordan de er sammenhengende og henviser til hverandre
Oversikt over inkluderte stortingsmeldinger
Meldingsnummer |
Navn |
År |
Departement |
Regjering |
Antall sider |
Antall benevnelser for «delta» |
---|---|---|---|---|---|---|
Frivillighet for alle |
2006-2007 |
Kultur- og kirkedepartementet |
Stoltenberg II |
291 |
413 |
|
Samhandlingsreformen. Rett behandling - på rett sted - til rett tid |
2008-2009 |
Helse- og omsorgsdepartementet |
Stoltenberg II |
150 |
31 |
|
Frivilligheita - sterk, sjølvstendig og mangfaldig - Den statlege frivilligheitspolitikken |
2018-2019 |
Kulturdepartementet |
Solberg |
96 |
135 |
|
Folkehelsemeldinga - Gode liv i eit trygt samfunn |
2018-2019 |
Helse- og omsorgsdepartementet |
Solberg |
204 |
155 |
|
En innovativ offentlig sektor - Kultur, ledelse og kompetanse |
2019-2020 |
Kommunal- og moderniseringsdepartementet |
Solberg |
105 |
68 |
Utvalget av stortingsmeldingene ble gjort innledningsvis i diskusjon med alle medforfatterne. Her ble aktuelle offentlige dokumenter for inklusjon gjennomgått, hvor målet var å finne en balanse mellom faglig og tematisk bredde og gjensidig relevans. Basert på disse vurderingene ble syv stortingsmeldinger inkludert. Disse ble så gjenstand for en overfladisk gjennomlesning av førsteforfatter for å sikre sammenfall med ovennevnte vurderinger. Grunnet høy grad av overlapp ble to stortingsmeldinger ekskludert fra utvalget, helsenæringsmeldingen (
De gjenværende fem stortingsmeldingene (se tabell 5.1) ble så fordelt mellom forfatterne for en mer grundig gjennomlesning og innledende analyse. Etter denne ble tre overordnede kategorier for videre koding og kategorisering identifisert: «nivå av deltakelse», «sfære/felt for deltakelse» og «argumentasjoner for deltakelse». Tekstutdrag eller mer generelle tematiseringer hvor
I analysen har vi anvendt kritisk diskursanalyse hvor det overordnede målet kan beskrives som å analysere underliggende intensjoner, ideologier og meningsinnhold (
I tråd med dette utgangspunktet forstår vi stortingsmeldinger som både å
Analysen er todelt. Først vil vi gjennomgå hvordan deltakelse blir presentert ved å fokusere på hvilke områder og arenaer deltakelse er tiltenkt å forekomme innen. I den andre delen behandler vi hvordan argumenter for deltakelse blir presentert. Vi gjennomgår med andre ord spørsmål knyttet til
Deltakelse og medvirkning beskrives, artikuleres og operasjonaliseres på ulike måter i de inkluderte stortingsmeldingene. Det vises altså til deltakelse og medvirkning innen ulike felt og på ulike nivå. For å kunne sammenfatte og påpeke fellesnevnere og forskjeller kan tre overordnede kategorier av arenaer konstrueres: (1) deltakelse i sosiale og samfunnsmessige arenaer, (2) deltakelse innen og mellom sektorspesifikke arenaer, særlig arbeidsliv og frivillighet, og (3) deltakelse innen mer konkrete og
I stortingsmeldingene presenteres deltakelse som et overgripende fenomen knyttet til samfunnslivet generelt. Deltakelse forekommer i samfunnet, og utøveren av deltakelse, eller deltakeren, deltar i rollen som medborger (
Noe mer konkret vises det også til deltakelse i lokalmiljø og -samfunn, for eksempel i den første frivillighetsmeldingen (
På et overordnet plan forstås altså deltakelse som et overgripende fenomen, som en relasjonell størrelse mellom mennesker, og samtidig knyttet til samfunnslivet. Samfunnet blir på sin side forstått både som en avgrenset størrelse (lokalsamfunnet), som storsamfunnet (Norge) og som relasjonelt (nettverk). Deltakelse presenteres her, som vi vil komme tilbake til, som en verdi i seg selv.
For det andre vises det til deltakelsesformer mer spesifikt knyttet til konkrete sektorer, særlig innen arbeidslivet og frivillig sektor, delvis også i skjæringspunktene dem imellom. Deltakelse blir i flere meldinger altså beskrevet som medlemskap og innsats innen frivillig arbeid (
Også arbeidslivet blir fremhevet som en arena for deltakelse, hvor deltakelse blir forstått som innsatsen arbeidstakeren utøver innen lønnet arbeid (
Deltakelse presenteres altså som betalt eller ubetalt arbeid eller innsats, og dermed, som vi skal komme tilbake til, som å produsere verdi.
For det tredje blir deltakelse presentert som å foregå på mer konkrete arenaer og dermed ta mer konkrete former. Kort oppsummert skjer deltakelse innen politikkutforming, for eksempel i utarbeidelse av stortingsmeldinger (
Deltakelse presenteres her som mer konkrete former for innsatser, særlig relatert til spesifikke helse- og velferdsområder. I disse formene for deltakelse blir begreper som medvirkning og samskaping hyppigere nevnt, som en erstatning for det mer overordnede deltakelsesbegrepet. Innen disse relaterte, men også forskjellige arenaene, tar deltakelse ulik form og fyller ulike funksjoner.
Inndelingen over viser til en variasjon og kompleksitet i presentasjoner av deltakelse og dens former, sfærer og nivå. Den henviser også til ulike oppfatninger om hvorfor deltakelse er viktig. Deltakelse blir ikke bare beskrevet som fenomen, men også som noe betydningsfullt. Deltakelse er noe som
I stortingsmeldingene vises det til ulike former for betydning av deltakelse for individet. På et grunnleggende plan handler hensikten med deltakelse om medborgerskapsrollen. Deltakelse fører til medborgerskap, basert på en forforståelse, slik vi leser det, om at medborgeren opplever en form for positiv integrasjon og tilknytning til samfunnet. Medborgerskapsrollen er også knyttet til ansvar for eget liv, og inkluderer med det et sett rettigheter og plikter (
Borgeren eller enkeltdeltakeren har altså noen pragmatiske grunner for å delta. Disse går, slik det blir presentert, også ut over utnyttelse av borgerrettigheter. Deltakelse bidrar for eksempel til å sikre bedre arbeidslivsintegrering (
Brei deltaking er viktig også i eit folkehelseperspektiv og kan bidra til livskvaliteten til den enkelte. Dette gjeld særleg menneske som står utanfor arbeidsmarknaden, som eldre, sjukemelde og arbeidsledige. Fråvære av møteplassar og sosiale band skaper grobotn for ei rad fysiske og psykiske utfordringar. (
Her vises det til at deltakelse ikke bare er nyttig for enkeltdeltakeren, men også meningsskapende (se også
Betydningen av deltakelse for individet er altså mange, sammenhengende og forsterkende. Individets deltakelse får også betydning for sosiale forhold, for eksempel gjennom utvidelse av sosiale nettverk og bånd, som vist til i folkehelsemeldingen:
Regjeringa legg opp til aktivitet, deltaking og sosialt fellesskap for eldre menneske der målet er å ta vare på forholdet til familie, venner og sosialt nettverk og skape gode opplevingar og møte på tvers av generasjonane. (
Betydningen, effekten eller nytten av deltakelse for sosiale fellesskap kan altså leses som en forlengelse av dens betydning for individet. Det vises blant annet til at deltakelse er viktig for å sikre sivilt engasjement og innsats generelt, og dermed øke den samlede sosiale kapitalen i samfunnet (se kapittel 1), særlig knyttet til frivillig organisasjonsliv (
Deltakelse i frivillig organisasjonsliv gir mening og fellesskap, læring og demokratisk kompetanse. Slik bidrar frivillige organisasjoner til gode oppvekstvilkår, fellesskap og livskvalitet. Gjennom lange og sterke tradisjoner har
Deltakelse gjennom frivillig innsats skaper noen verdier og er dermed et slags gode i seg selv. Det forventes at denne verdien blir særlig sentral i fremtiden, ved at frivillig deltakelse skal kunne erstatte eller supplere offentlig innsats (
Samtidig er deltakelse særlig sentralt for å sikre ivaretakelsen av utsatte grupper. Deltakelse fører til bedre integrering og bekjemper dermed sosial ulikhet (
Målet for regjeringens inkluderingspolitikk er at alle som bor i Norge skal delta i samfunnet og ha like muligheter for deltakelse på alle samfunnsarenaer. Regjeringen vil legge til rette for at innvandrere raskest mulig kan bidra med sine ressurser i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig og forhindre at det utvikler seg et klassedelt samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn gjennomgående har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn befolkningen for øvrig. (
Inkludering og økt deltakelse blant unge fra lavinntektsfamilier blir også fremhevet, blant annet i folkehelsemeldingen (
De inkluderte stortingsmeldingene viser også til hvordan deltakelse har ulike former for samfunns- og institusjonsbyggende funksjoner. Igjen er det et sentralt underliggende poeng at slike funksjoner er viktige, betydningsfulle og har et uforløst potensial: deltakelsen bør økes og/eller kan utnyttes bedre.
Overordnet vises det til at deltakelse i seg selv fører til et godt samfunn (
Deltakelsens funksjon blir blant annet i innovasjonsmeldingen presentert et sentralt supplement til andre demokratiske prosesser (
Et annet gjennomgående og kanskje motstridende kjennetegn, er at deltakelse også har kostnadseffektive egenskaper ved å gi «sosiale ringvirkninger som også teller positivt i det økonomiske regnskapet» (St. meld. nr. 39 (2006-2007), s. 30). Deltakelse fører blant annet til bedre samarbeid mellom instanser, sfærer og sektorer (
Selv om helsetjenesten har ansvaret for at det skjer en nødvendig koordinering og samhandling mellom tjenestene, kan brukermedvirkning også bidra til å fremme samhandling. Bakgrunnen for dette er at det finnes mye erfaringsbasert informasjon og kunnskap hos pasientene om behovet for tjenester og for helheten i tilbudet. (
Også her vises det til at deltakelse fra pasienter og brukere sikrer samhandling mellom tjenester og nivåer, og til at deltakelse sikrer innovasjon og nyskaping innen offentlige tjenester (
Mange av samfunnsutfordringene offentlig sektor må bidra til å løse er komplekse og sammensatte og trenger løsninger på tvers av fag og sektorer. Det kan kreve megling og brobygging å finne felles mål og plattform, fremfor å dyrke egenart og motsetninger. Da behøves lagspillere som er åpne for å lære av andre, og som tar innover seg andre perspektiver og kunnskap. (
Avslutningsvis, og for å synliggjøre deltakelsens mange funksjoner, vises det til at deltakelse også er viktig for politikkutformingen, illustrert ved hvordan stortingsmeldingene har blitt formet gjennom utstrakt deltakelse og medvirkning fra ulike interessenter, som vist til i samhandlingsreformen (
Som nevnt har deltakelse blitt beskrevet som «det nye tyranniet». Før vi diskuterer om det kan sies å medføre riktighet og hva som i så fall er «tyrannisk» ved det, ønsker vi å dvele ved hvorfor deltakelse i det hele tatt er viet så mye oppmerksomhet. Nye og mer komplekse samfunnsmessige utfordringer som velferdsstaten skal imøtekomme, danner grunnlaget
Vi leser her deltakelse og medvirkning, presentert i stortingsmeldingene, som en del av en overordnet styringsideologi. Det som særlig synes å knytte ulike og til dels motstridende beskrivelser av deltakelse sammen, og som samtidig er i tråd med en slik styringsideologi, er fremstillinger av deltakelsens
Deltakelse blir videre sett på som noe ubetinget positivt; et gode som individer, tjenester og samfunnet drar fordeler av (se også
Deltakelse og medvirkning fremstår med dette som å ha en dobbel egenskap ved både å være fundert i en effektivitetsretorikk (det fører til bedre resultat) og en
Som vi har sett blir ulike varianter og former av deltakelse presentert og delvis beskrevet i stortingsmeldingene. Likevel blir disse svært lite problematisert, spesielt når det gjelder hva ulike varianter og former kan innebære for selve gjennomføringen av deltakselsessprosesser. For eksempel blir deltakelse på henholdsvis individ- og systemnivå indirekte vist til som ulike størrelser, men ikke diskutert med tanke på hva implikasjonene av deltakelse i disse ulike formene vil bety, for deltakeren eller for tilretteleggeren, for tid, ressurser og innsats, eller for form og metode. Et
En konsekvens av manglende operasjonalisering av nivåforskjeller er at deltakerne selv ikke vil forholde seg til deltakelse på ulike nivå, for eksempel relatert til hvilke former og nivåer som er lovfestet eller ikke (se også
Det vi forstår som metodisk naivitet er også, og kanskje viktigst, synlig ved at forskjeller i form eller grad av deltakelse blir lite tematisert. I stortingsmeldingene fremstilles for eksempel medvirkning ikke som en variant av deltakelse - som mer eller mindre omfattende - men som en operasjonalisert eller konkret variant av deltakelse (se f.eks.
Vi argumenterer med dette for at presentasjonen av deltakelsens former og mulige gevinster underkommuniserer deltakelsesprosessenes kompleksitet og potensielle utfordringer. Som vi har sett presenteres deltakelse som å forekomme på mange måter, innen ulike arenaer og med ulik tiltenkt funksjon. Deltakelse blir presentert som et komplekst og mangefasettert fenomen som fører til effektivitet, bedre helse og bedre helsetjenester, samt øker den innovative kapasiteten og arbeidsinnsatsen i tillegg til å gi legitimitet til det offentlige og sørge for sosial rettferdighet. Til tross for denne variasjonen, vises det altså ikke til variasjon eller nyanser når det gjelder iverksetting av ulike former for deltakelsesprosesser. Ved å ikke gå nærmere inn på slike metodiske implikasjoner, fremstår gjennomføring av deltakelsesprosesser som nærmest instrumentalistisk: deltakelse og medvirkning skal tilrettelegges for, og da vil resultatene, forstått som flerfoldige og kumulative, genereres av seg selv. Betydningene eller effektene av deltakelse blir fremstilt, uavhengig av nivå eller form, som automatiske. Følgelig blir heller ikke implikasjonene av økt deltakelse, for deltakeren eller for tilretteleggeren, diskutert, problematisert eller kritisert (se også
Vi har her vist til former for medvirkning og deltakelse som først og fremst har form som «invited participation» (
Naivitet relatert til hva deltakelse er og hvordan det kan gjennomføres handler altså ikke bare om kompleksitet, men også om hvordan styrkeforhold mellom ulike aktører fungerer:
The proponents of participatory development have generally been naïve about the complexities of power and power relations. This is the case not only 'on the ground' between 'facilitators' and 'participants' and more widely between 'donors' and 'beneficiaries', but also historically and discursively in the construction of what constitutes knowledge and social norms. (
Ved at maktrelasjoner ikke tas opp nærmere, og ved at deltakelse og medvirkning presenteres i en romantisert og uangripelig språkdrakt, vises det her til at deltakelsesprosesser kan fremstilles som mer demokratiske og demokratiserende enn hva de faktisk er, eller hvordan de oppleves. Deltakelse kan med dette skildres som prosesser som vektlegger bred og demokratisk involvering, mens dens mest sentrale funksjon er å legitimere tiltak, politikk og, til syvende og sist, igangsetterens posisjon. Med dette kan deltakende tilnærminger ha likhetstrekk med eller være kompatible med ovenfra-ned-styringssystemer, heller enn å endre eller motkjempe dem; til tross for en diskursiv innramming som peker mot det motsatte, som tidligere diskutert relatert til samstyring. Videre synes stortingsmeldingene å basere seg på en antakelse eller forventning om at alle tilsynelatende ønsker å være aktive deltakere, uten å problematisere individers eller gruppers motivasjon, interesse eller reelle mulighet til å delta (
På bakgrunn av stortingsmeldingene fremstår deltakelse som ivaretakelsen av folkets meninger og kompetanse, og brukes samtidig for å legitimere, validere og forklare politiske målsettinger (se også
Vi har vist til at deltakelse og medvirkning innen en offentlig diskurs er relatert til styringsideologien samstyring, og at deltakelse blir sett på som et virkemiddel i møte med nye og komplekse samfunnsutfordringer. Samtidig blir deltakelse forstått som et vidt og nærmest altoverskyggende fenomen, med en mengde sammenhengende funksjoner og effekter. Innen en slik harmonimodell underkommuniseres noen sentrale aspekter, som svarer til en kritikk fra faglitteratur som beskriver et «deltakelsestyranni»: presentasjoner av deltakelse i en offentlig diskurs er utydelige på hvordan deltakelse skal praktiseres og hva de praktiske implikasjonene av økt deltakelse er. Disse presentasjonene behandler ikke maktrelasjoner og variasjon i befolkningen, hverken med tanke på deltakelsens form eller produksjon. Deltakelse presenteres som et gode i seg selv, og gjennom det tas det mindre hensyn til at deltakelse bør oppleves meningsfullt for deltakeren. Deltakelse
This chapter is based on a qualitative study with an exploratory design and includes two data sources, a selection of method literature and an online questionnaire on use of methods among Norwegian and Swedish practitioners. The aim of this chapter is to discuss methods and challenges for collective mobilisation within community work by comparing methods used in Norway and Sweden. In total, 19 professionals and activists from three sectors of society (public, civic and private) participated in an online questionnaire. The participants had diverse occupational or academic backgrounds, engaged in social development and development work in multiple ways, from community development to public health work, youth work and voluntary work, in both urban and rural environments. The results of the study show a diversity of methods that can be used for collective mobilisation, including aims of dialogue, co-operation and strengthening co-creation. However, in Norway methods were used more systematically than in Sweden, where methods were more fragmented. The participating Swedes put focus on practical activities and participation, while the Norwegians emphasized their experiences of structured methods and adaptations to the selected purpose. The results also show that the practitioners did not put emphasis on collective mobilisation, but on participation, relationships, dialogue, co-operation, and co-creation. Our findings indicate that current societal challenges call for further development of methods for both social collectivisation and collective mobilisation, instead of individualisation.
I dette kapittelet vil metodar for kollektiv mobilisering i samfunnsarbeid bli presentert, og utfordringar knytt til kollektiv mobilisering diskutert og problematisert. Kapittelet baserer seg på ein kvalitativ analyse av to datakjelder: a) ein gjennomgang av utvalt metodelitteratur og b) eit nettbasert spørjeskjema om metodebruk blant praktikarar i Noreg og Sverige. Målet er å kasta søkelys over og diskutera aktuelle metodar og metodebruk for kollektiv mobilisering for å kunna få ein djupare kunnskap på området, ikkje å presentera nokon totalstudie av dei eksisterande metodane for kollektiv mobilisering. Metodar i dette kapittelet refererer til arbeidsmetodar som kan nyttast i ulike former for sosialt utviklings- og endringsarbeid, der samfunnsarbeid er ei av tilnærmingane. Det finst både tradisjonelle og nye metodar som kan vera meir eller mindre strukturerte, i form av tydelege manualar, steg og fasar.
Samfunnsarbeid er mangfaldig og omfattar mange ulike tilnærmingar, perspektiv og spesialiseringar, frå lokalsamfunnsutvikling og sosial planlegging til sosial mobilisering, der ulike metodar vert brukt (
Kollektiv mobilisering kan oppfattast på mange ulike måtar, som sosial mobilisering, men også som politisk mobilisering (sjå også kapittel 1 og 2). Kollektiv handling og mobilisering er eit viktig perspektiv i samfunnsarbeid, men førekjem også i andre samanhengar, slik som i sosial mobilisering av marginaliserte og diskriminerte grupper i sosialt arbeid (
Internasjonalt finst det eit stort utval av metodar som kan nyttast til varierande formål, frå strukturert møteorganisering til å setja i verk ulike former for utviklings- og endringsarbeid (
Dei tradisjonelle tilnærmingane brukt i samfunnsarbeid er breie tilnærmingar eller metodar, som til dømes nabolagsarbeid (å skapa kontakt og møtepunkt), organisasjonsarbeid (gjera deltaking, samarbeid og organisering mogleg), sosial planlegging (å delta i samfunnsplanlegging og leggja sosiale aspekt til grunn for samfunnsplanlegginga), aksjonsretta arbeid (å leggja til rette for aksjonsretta handlingar) og aksjonsforsking, der forsking og endringsarbeid går føre seg samstundes. Som me skal kome nærmare inn på seinare, viser forsking også at utviklinga dei siste tiåra innan samfunnsarbeidsfeltet har gått mot auka diversifisering av aktørar, arenaer og metodar (
Slik me har vist til ovanfor, finst det mange dokumenterte metodar. Me stiller her spørsmålet om dei kan vera metodar for kollektiv mobilisering? Dette vert problematisert med mål om å skapa diskusjon om metodar og kva konteksten har å bety for metodeval og metodebruk. Den komparative tilnærminga mellom Noreg og Sverige har som siktemål å både synleggjera endringar og utviklingstrekk og å utvida perspektivet på og kunnskapen om metodar og metodebruk.
Historisk sett har samfunnsarbeid liknande bakgrunn både i Noreg og Sverige. Samfunnsarbeid vart innført som ei tilnærming og ein metode i moderne sosialt arbeid kring 1970. Sidan 1980-talet har utviklinga gått i retning mot meir differensiering i og mellom dei respektive landa
Å arbeide med ulike former for samfunnsproblem og med menneske i ulike kontekstar, frå spreiddbygde strøk til utsette forstader, bydelar eller byar, krev i tillegg til generell kunnskap også ein særskilt kunnskap. Det handlar om kartlegging av dei lokale forholda og ressursane, både fysiske og i form av tilgjengeleg sosial kapital. Kunnskapen handlar både om å ta utgangspunkt i respektiv kontekst og å gjera medvitne val i bruk av metodar i samhandling med dei det gjeld. Slikt arbeid krev også ein sensitivitet og ei tilpassing. Målet med samfunnsarbeid er å førebyggja eller løysa samfunnsproblem som kan handla om alt frå manglande arbeid og bustad, service, aktivitetar, deltaking, fellesskap, tryggleik til kollektiv mobilisering.
Av dei metodar som er i bruk, finst styrkebaserte tilnærmingar for utvikling av lokalsamfunnet, slik som
Demokrati, deltaking og medverknad er sentrale verdiar og prinsipp i samfunnsarbeid. Dialogbaserte metodar er brukt for å sikra desse verdiane i det faglege arbeidet (
I Noreg som i Sverige inngår medverknad og deltaking som mål og ideal i statlege offentlege utgreiingar og lovverk. Dette vert knytt opp til samfunnsplanlegging og samarbeid mellom individ og organisasjonar, i alt frå fagleg arbeid i sosialtenesta til implementering av FNs berekraftmål (sjå tildømes
Også i den norske maktutgreiinga vart det peika på at demokrati som eit system for samtale
dialogen vert sett i sentrum
alle dei som det aktuelle temaet er viktig for, anten det er personar eller organisasjonar, vert invitert til å delta
dei byggjer på eit lengre tidsperspektiv: dåtid, notid og framtid
dei fremjar handling og aksjon og har reglar og struktur for å skapa fridom og tryggleik
dei kombinerer rasjonell og logisk analyse med det kreative og nyskapande
dei legg til grunn eksterne leiarar som støttar i prosessen
dei utfordrar inngrodde tankestrukturar og handlingsmønster
Dette er ein kvalitativ studie med eit eksplorativt design og omfattar to datakjelder, ein seleksjon av metodelitteratur og eit nettbasert spørjeskjema om metodebruk blant praktikarar (sjå
Utval av metodelitteratur er basert på det som er tilgjengeleg innan fagfeltet (sjå tildømes
Utvalet i spørjeundersøkinga var eit «bekvemmelighetsutvalg». Kontakt vart teke med personar som kapittelforfattarane kjende til arbeidde med ulike former for utviklings- og endringsarbeid innan lokal(samfunns)utvikling, planlegging, sosialt førebyggjande arbeid, folkehelsearbeid, områdesatsing, organisasjonsutvikling eller aksjonsforsking i urbane og rurale miljø (jf.
Både spørsmål og samandrag av resultat frå spørjeundersøkinga vert presentert i
Teoridanninga både i samfunnsarbeid og metodelitteraturen er både brokete og eklektisk, og har til felles at forfattarane hentar inspirasjon frå fleire ulike stader. Dei strukturerte metodane, som har tydelege manualar og fasar, er i stor grad basert på
Teoriretningane i samfunnsarbeid kan kategoriserast på ulike måtar.
For å nærma oss kapittelets temametodar for kollektiv mobilisering er det kan henda viktig først å problematisera kva me meiner med ordet kollektiv i metodesamanheng. Kollektiv vert forstått som ei gruppe menneske med felles interesser. Det finst ulike former for kollektiv frå bufellesskap til kooperasjonar. I politisk teori kan diskusjonen mellom individualisme og kollektivismen historisk sporast til liberalismen og sosialisme, sjølv om det også er andre orienteringar, som sosial liberalisme
Eit aspekt som også kjem kollektiv mobilisering ved, men som ikkje eksplisitt har vore diskutert i samfunnsarbeid, er teoriar om kollektiv evne. Kollektiv evne er på ny aktualisert i arbeidsliv, kunnskapsintegrasjon, kriminalitetsførebyggjande arbeid og berekraftig utvikling (
Me finn det tenleg å peika på nokre sentrale utviklingstrekk ved metodebruk i begge land. Metodar brukt innan samfunnsarbeid har som vist innleiingsvis gått i retning frå dei meir tradisjonelle metodane til auka bruk av strukturerte metodar, slik som ABCD og Framtidsverkstad, med tydeleg struktur, steg og prinsipp, eller manualar.
Metodane har i hovudsak vore brukt strategisk for å opna opp for nye handlingsrom og kreativ nytenking. Formålet har vore å metodisk utvikla, kvalitetssikra eller effektivisera samfunnsarbeid i praksis, alt frå utviklingsarbeid til kollektiv mobilisering (
Utviklinga av meir spesifikke metodar er i stadig endring, og i seinare tid har nye meir forretningsorienterte metodar slik som plass-samskaping (
Felles for svara var at informantane opplever at metodane dei brukar, har effekt og fører til endring. Fleire norske svar viser til resultat og baserer metodebruken sin på eit teorigrunnlag. Metodane ser ut til å vera valt med formål, og informantane opplever at det metodiske arbeidet dei gjer, har effekt, og at metodane dei brukar har eit utviklingspotensial og er til nytte. Metodebruk fremjar likskap, inkludering, berekraft, demokratiutvikling og som ein skriv, «ved å sleppe folk til kan det utrulege skje». Eit anna fellestrekk er at det trengst samordning og kontinuitet i verksemda for å utvikla noko nytt som er berekraftig over tid. Dei som kan visa til praktiske resultat, har arbeidd systematisk i fleire år.
Sjølv om ingen generaliserte konklusjonar kan dragast, tyder studien på at dei norske metodebrukarane er meir metodeorienterte enn dei svenske. Fleire norske som svarte, kjende til og nytta metodar slik som Framtidsverkstad,
Dei svenske svara utmerkte seg ved at dei metodane som er nemnde, er knytt til og dominert av praktiske aktivitetar som studiesirklar, teater, bygdegard, samfunnsservice, møteplassar og samvirke/samarbeid. I to svenske svar, der den eine handla om samfunnsplanlegging og den andre om annan kommunal verksemd, vart fleire strukturerte, systemiske og deltakardemokratiske metodar nemnde, slik som maptionnaire, medborgardialog, tenestedesign,
Det var overraskande mange svenske svar som ikkje tok opp i seg kjende internasjonale metodar som tidlegare har vore dokumentert i bruk og kjend frå litteraturen om deltakardemokratiske og systemiske metodar i Sverige (
I Sverige har kunnskapsutviklinga i samfunnsarbeid vore fragmentert og ført til ei polarisering mellom akademikarar og praktikarar. Ein av dei
Når det gjeld spørsmål om kva metodar som vart brukt, korleis og til kva nytte, og korleis metodar for kollektiv mobilisering kan vidareutviklast, fann me fire tema:
Det finst eit
At
Det syner seg
At
Ein av dei norske skriv at: «alle metodar er kollektivt mobiliserande». I hovudsak var det likevel ikkje kollektiv mobilisering som stod i fokus for praktikarane, men relasjonar, dialog, samvirke, samarbeid, samspel og samskaping, fellesskap og tillit i kommunikasjon og nettverksbygging, noko som i seg sjølv er grunnleggande for alle typar sosial mobilisering av menneske og ressursar. Ordet
Relasjonelle perspektiv er kjenneteikna, slik
Som svar på spørsmål om kva som er dei store samfunnsutfordringane for tida, spente svara frå miljøtrugsmål, økonomi, sosial ulikskap, ressursmangel, bygdene sin sjanse til å overleva, uro for barn og unge, deltaking og stemme for utsette grupper, vilkåra for frivillige, gjengkriminalitet,
Men skal slike presserande spørsmål bli ei felles sak, treng folk å kunna møtast, snakka om sine behov og problem og få til samhandling før kollektiv mobilisering kan bli realisert. Døme på kollektiv mobilisering er dokumentert i samfunnsarbeid sidan slutten av 1800-talet, sjølv om metodane frå den tid ikkje er beskrivne eksplisitt, slik som i metodelitteraturen frå 2000-talet. Kvar tid har sine problem, men like fullt er det framleis fattigdom og sosial ulikskap som er varige problem og som skapar behov for samfunnsarbeid og utvikling av ulike metodar og metodebruk (
Det historia til samfunnsarbeid viser, er at møteplassar, slik som settlementhus, nabolagshus og by-stover, utgjer grunnlaget for dei sosiale prosessane som stegvis leiar til kollektiv mobilisering gjennom nabolagsarbeid, organisasjonsarbeid, sosial planlegging, aksjonsretta arbeid og aksjonsforsking (
Analysen av svara frå spørjeundersøkinga viste seg ikkje å handla så mykje om kollektiv mobilisering som me hadde forventa. Dette kan
De fleste metodane og aktivitetane som vart nemnde har som mål å auka deltaking, mogleggjera dialogiske møter, bidra til felles læring, fellesskap og samskaping. Dette kan beskrivast som sosial kollektivisering og gje svar på presserande spørsmål i samfunnet og prosessar i urbane og rurale strøk. Før kollektiv mobilisering kan realiserast, trengst sosial kollektivisering, der ei «grupp i sig» kan bli til ein «grupp för sig» (
I denne studien har me opna ein diskusjon om metodar for kollektiv mobilisering, men me finn grunn til å presisera at denne studien har sine manglar og ikkje utgjer eit totalt bilete av røyndomen. Ein kritikk kan vera spørsmålet om det let seg gjera å samanlikna på tvers av landegrenser, sektorar, organisasjonar og stader, med ulike språk og tradisjonar for bruk av metodar og også ulik bruk og forståing av kva metodar er. Denne kritikken er rettmessig, og for oss som forfattarar har det vore ein krevjande fortolkingsprosess. Ein prosess som i seg sjølv også vart eit resultat av arbeidsprosessen vår. På den andre sida er samanliknande og utforskande studiar viktige for å setja søkelys på utviklingstrekk ved samfunnsarbeid som fag og metodar som verktøy i arbeidet. Eksplorative studiar er utforskande og problematiserande. Det finst ingen snarvegar. Samfunnsarbeidarar og forskarar i samfunnsarbeid må «grava der me står».
Avslutningsvis kan me konstatera
Både utvalt metodelitteratur og den nettbaserte spørjeundersøkinga viser at det finst eit mangfald av metodar og aktivitetar. Det finst både likskapar og forskjellar mellom landa, organisasjonar og miljø, men også skilnader i metodeforståing, metodebruk og tolkingar av metodar for kollektiv mobilisering. Metodane i seg sjølv er ikkje kollektivt mobiliserande, men ei kollektiv evne og kollektive handlingar kan fremjast ved hjelp av metodar.
Sjølv om metodar som Framtidsverkstad, Open Space eller dialogiske kafémetodar vart brukt i begge land, gav dei norske metodebrukarane oss
I Sverige har det vore skrive mykje om metodar, men metodemedvit og metodebruk av strukturerte og andre internasjonalt kjende metodar ser ut til i mindre grad å prega praksisutøvinga. Mange norske svar viser at dei har arbeidd med og teke opp i seg metoden/metodane, medan dei svenske svara la stor vekt på praktiske aktivitetar, relasjonsbygging og samarbeidets rolle. Me fann også skilnad mellom urbane og rurale miljø. Foreiningane på landsbygda er meir praktisk orienterte, der fellesskap, bygdas livsvilkår og utvikling er det sentrale. Som me ser føreset kollektiv mobilisering både aktivitetar og strukturerte mobiliserande metodar for å støtte kollektiv evne så vel som sosial kollektivisering mot felles mål. Kollektiv mobilisering er ikkje berre eit mål i seg sjølv, men også ei praktisk handling mellom menneske mot felles mål.
Dei av informantane som kan visa til praktiske resultat, har arbeidd metodisk over ein lengre tidsperiode, meir enn 1-3 år. Dei store samfunnsutfordringane, slik som segregasjon, mangelfull service eller miljøtrugsmål, kan ikkje løysast på individ- eller familienivå, eller ved hjelp av kortsiktige prosjekt når problem ein arbeider, med har vorte skapt gjennom årtider (jf.
Studiens resultat viser at kollektiv mobilisering er viktig i eit levande demokrati og i ei verd der me er gjensidig avhengige av kvarandre. Metodar for kollektiv mobilisering omfattar både tradisjonelle og nye arbeidsmåtar som trengst for å arbeida for betre levevilkår og lokalsamfunn, for kamp mot ulikskap, undertrykking og for sosial rettferd, som også vedkjem spørsmål om berekraftig utvikling og fred i verda.
Vidareutvikling av metodar for kollektiv mobilisering legg til grunn, slik me ser det, eit praktisk og teoretisk medvit om korleis metodane sensitivt kan nyttast i dei respektive land, og tilpassast målgruppa og den konteksten dei vert brukt i. Ein slik erfaringsbasert sensitivitet har alltid vore sentral i samfunnsarbeid, der arbeidet tek utgangspunkt i dei det gjeld sine behov og problem i den konteksten dei står i. Svara me fekk frå praktikarane, påpeikar dette, at metodane dei brukar, vert tilpassa situasjonen og brukt på ein etisk og god måte.
Kollektiv mobilisering kan realiserast, som kapittelet viser, ved hjelp av aktivitetar, men også ved hjelp av spesifikke strukturerte metodar for å skapa samarbeid og gjera medverknad mogleg, medviten og kollektivt handlingsorientert.
Tema og spørsmål stilt til respondentane |
Norske respondentar |
Svenske respondentar |
---|---|---|
Kva type organisasjonar: (foreining, privat føretak, offentleg sektor, anna) |
Kommunar, konsulentverksemd innan prosessleiing -utvikling og metodebruk, Den norske kyrkja, områdesatsing. |
Byutvecklings-, bygdegårds- och kulturforeningar, kommunalt bostadsbolag samt kommuner (planeringsavdelning, socialtjäntens forebyggande enhet, kultur och fritid med fokus på områdesarbete) |
1. Kva er organisasjonens mål og oppgåver? |
Ein open, synleg og nær organisasjon. Demokratisere arbeidet med å forma framtida. Bidra til kompetanseutvikling og gode arbeidsmåtar i verksemder. Gode og trygge oppvekstvilkår med utviklingsmoglegheiter for barn og unge. Forvaltning og utvikling av utsette buområde. Auka mangfald og inkludering i kulturlivet. Kommunal forvaltning, teneste og samfunnsutvikling. |
Hållbar samhällsplanering. Främja demokrati, mänskliga rättigheter och kultur. Aktivera kulturliv och gemenskap. Utveckla byn som en attraktiv plats att bo och verka i med bibehållen service. Trygghet, trivsel och stärkt demokrati i samverkan. Bibehålla en bygdegård som samlingslokal för framtiden. Förebyggande arbete för barn, ungdomar och deras föräldrar. Hyra ut bostäder. Mål som att minska segregation, eventuella fördomar och missuppfattningar preciserades i fråga två. |
2. Kva for arbeidsmetodar brukar de i organisasjonen for å setja i gang sosial utvikling og forandring? Skriv namn på metodane de brukar/har brukt (til dømes slik som kafedialog/world café, open space, fotostemme/photo voice, framtidsverkstad, arbeidsbok, ABCD eller andre. (Vis gjerne til kjelder brosjyrar og nettsider, litteratur og manualar eller liknande). |
Dialog, ABCD, «Use your talent», Community art, Instrumentelle og organiske metodar. Open space, Framtidsverkstad, kafedialog, Majorie Parkers metode, Adizes sin PEAI og Quinn et al. sine modellar, Canvas forretningsmodell, styrkebasert tilnærming, bebuarorganisering, tilrettelegging av gode bumiljø, etablera gode møteplassar og nærmiljøaktivitetar, Barnetråkk, fysisk oppgradering av bustader, workshops, ruslemaking, CampKåsa, ALLEMED-metodikk, LIVogLYST, metodar gjennom nettverk for aldersvennleg samfunn. fotostemme, medverknadsprosessar basert på borgardialog, pilotprosjekt som eksperimenterer med metodar, surveys, innbyggarpanel (digitalt), ekspertgruppe, urban design. |
Medborgardialog, fysiska och digitala dialogmöten, Maptionnaire (community engagement platform), Open space, framtidsverkstad, workshops, studiecirklar, teateruppsättningar, medskapande metoder, systemiskt förhållningssätt och nya berättelser om områden, vykort frankerat, monter i köpcentrum, aktiviteter såsom arbete för att bibehålla service, hålla föredrag, filmkvällar med samtal, teaterskola, skrivgrupper etc., problem- och uppgiftshantering med byborna, ideella krafter, samverkan, stadsdelsnätverk, nätverksmöte, våldpreventionsprogram MVP och programnet Agera tillsammans för barn, trygghetsvandringar, tjänstedesign och World Café. I två av svaren påpekades att inga särskilda metoder användes. I ett av svaren skrevs bland annat att «Vi använder inga särskilda metoder. Vi bearbetar i stället de problem eller uppgifter som bedöms särskilt angelägna på de sätt som kan fungera för den specifika uppgiften.» |
3. Grunngje kvifor de brukar dei spesifikke metodane. |
Metodane får i gang endring på ein demokratisk måte og til beste for den enkelte og fellesskapet. Metodane er i seg sjølv ressursmobiliserande og kollektivt mobiliserande, dei fungerer. |
Att nå invånare och utgå från deltagarnas behov och önskemål kräver olika metoder och angreppssätt för delaktighet, gemenskap, medskapande, förebyggande arbete eller mobilisering. « |
4. Brukar de fleire metodar samstundes? Om det er slik, kva for metodar og kvifor? |
Ja, brukar fleire metodar samstundes og brukar ulike metodar på ulike stader, ei tilpassing skjer. Berre éin informant brukar sin metode i reindyrka form. |
Både digitala och fysiska, beroende på åldersgruppen. Komplexa frågor förutsätter att olika metoder, perspektiv och övningar som blandas. |
5. Tilpassar de metodane på nokon måte? Til dømes tilpassing til målgruppe, målsetting, tidsramme. Spesifiser gjerne korleis. |
Metodane vert tilpassa lokale forhold, formål og tidsramme og menneska som deltek. |
Ständigt lärande pågår: vi anpassar oss efter vad deltagarna efterfrågar. Syftet av metoden avgör. Även samverkanspartner utmanar i metodval och tankar om hur arbetet kan utvecklas. |
6. Brukar de metodar som de sjølv har utvikla? Kva metodar er dette, og kvifor har de utvikla desse? |
Digital versjon. Visjonsøvingar ved å gå fem år fram i tid. Brevskriving. «Use your talent», basert på ABCD. Ruslemaking er eigenutvikla, etter inspirasjon frå «sensing, walking, belonging». |
|
7. Kva metodar vil de beskriva som kollektivt mobiliserande? |
Alle metodane er kollektivt mobiliserande. Metodane tek den enkelte på alvor, opnar for erfaringar frå fleire sider av livet og knyter erfaringane til handling. Folk vert mobilisert og mobiliserer igjen andre. I medverknadsprosessar og workshops kan folk sjølv ta pulsen på sitt eige lokalområde, sjå moglegheiter og potensial, medverka til større kreativitet og gode møteplassar. |
« |
8. Kva er dei store samfunnsutfordringane i dykkar arbeid for tida? |
Samfunnsutfordringane er mange, å ta vare på dei frivillige, å leva heile livet, hindre utanforskap, sikra mangfald, sikra deltakande og berekraftig utvikling, fysiske og psykiske helseutfordringar, sosial ulikskap, sosial forvitring, rus, kriminalitet, fattigdom, auka individualisering, reduksjon i offentlege tenester, pandemi. |
Allt från barnfattigdom till miljöhot, ekonomiska klyftor, pandemier, ohälsa, fria skolvalet, politiskt klimat, resursbrist, brist på samhällsservice, ojämlikhet, boendesegregation, utanförskap, droger, gängkriminalitet, våld, sviktande föreningsliv, politiska klimatet kring människor som invandrar till Sverige, brist på intersektionalitet, svårigheten att engagera yngre, brist på glädje och hopp m.m. |
9. Kva for teoriar og perspektiv ligg til grunn for arbeidet de gjer? Spesifiser kva for teoriar og perspektiv. Og skriv gjerne eit utfyllande svar. |
FNs berekraftmål. UNESCO og Future Literacy. Adam Smiths moralpsykologi. Aksjonsforsking. Menneskesynet/bibelsynet til kyrkja. Løysingsfokusert tilnærming (LØFT). Heilskapstenking og ressursfokus (Adiez teori). Resiliens, folkehelse og berekraftig utvikling. Nettverksteori og sosial kapital. Førebygging. Ressurs og styrkebaserte perspektiv. Samskaping. Livskvalitet. |
UN-habitas hallbarhetsmål, spacescapes, hållbarscertifiering, humanperspektivet på att alla är lika mycket värda, KASAM (begriplighet, meningsfullhet och sammanhang), systemiskt tänkande och lösningsfokuserad metod, lärande organisation (att se processen som lika viktig som målet), lyssnande, intersektionalitet samt egna och andras erfarenheter. « |
10. a) Kva for resultat har de oppnådd ved bruk av metodane? |
Gode resultat når metodane vert tilpassa og brukt fleksibelt, betre planlegging for berekraftig utvikling. Synleggjer dei unge som ressursar. Gode resultat for sosial utvikling, ressursar vert utløyst lokalt og skaper varige og treffsikre aktivitetar. Sosiale nettverk, gjensidig støtte og rettleiing, Medvit om kva folk saman kan oppnå. Samspel og samskapingstankegang. |
« |
10. b) Korleis kan metodane koma til nytte i praksis? |
Metodane har eit stort potensial for å engasjera folk i å forma framtida. Dynamisk utviklingsfokus på nærmiljøet. Skaper eit levande, framoverlent, godt og trygt lokalsamfunn med positiv identitet. Ressursbasert tilnærming gjev synlege resultat i lokalsamfunna. Læring og overføringsverdi. Fremjar likskap og inkludering og den gode vilje og dempar konfliktnivå gjennom dialog. Enkle å forstå og gjennomføra, auka deltaking frå fleire. |
Skapa en infrastruktur i ett område som ger förutsättningar för människor att mötas, kunna känna delaktighet, föra samtal i sitt lokalsamhälle, minska spänningsfält, inkludeda samt reducera maktskillnader. Hyresgästernas förslag är viktiga och medtagna i förändringarna. « |
11. Kva lærdom har de fått ved bruk av metodar for kollektiv mobilisering? |
Der metodane vert synleggjort, blømer det frivillige arbeidet. Fleksibel og tilpassa bruk av metodar er det beste. Støtte er ein vedvarande og kontinuerleg prosess, blir fast rutine. Avhengig av både eldsjeler og ei brei mobilisering. Metodane for mobilisering og kartlegging må følgjast opp av konkrete prosessar og prosjekt. Ved å sleppa folk til kan det utrulege skje. Me treng metodar/tilnærmingar som byggjer bru mellom kommune/offentleg og grender/nærmiljø, god erfaring med bruk av vår modell for samskaping. |
« |
12. Kva metodar kan utviklast vidare for kollektiv mobilisering og korleis? |
Alle metodar bør og kan vidareutviklast. Nøkkelen til kollektiv mobilisering ligg i eit utstrekt og systematisert samarbeid med frivillig sektor. Å knyta mobilisering til strukturar kan gjera det mogleg å nå breitt ut, men kan også hindre at dei som ikkje tek del i desse, vanskelegare kan nåast. |
Allt kan utvecklas. « |
This chapter deals with how government expects minority organisations to work within their own communities to prevent or abolish cultural practises towards young people that lead to negative social control, lack of freedom, and agency in their lives. In several governmental action plans, minority organisations are encouraged to play an active role, induced by financial grants. In this way, minority organisations can be seen as «
(
Gjennom ulike planer, stønadsordninger og offentlige føringer har myndighetene de siste 6-7 årene hatt søkelys på å styrke ungdoms frihet og forebygge negativ sosial kontroll i innvandrermiljøene. I
ulike former for oppsyn, press, trusler og tvang som utøves for å sikre at enkeltpersoner lever i tråd med familiens eller gruppens normer. Kontrollen kjennetegnes ved at den er systematisk og kan bryte med den enkeltes rettigheter i henhold til blant annet barnekonvensjonen og norsk lov. (
I Fafo-rapporten
Dette kapitlet beskriver og analyserer en prosess der myndighetene gjennom meldinger og tilskuddsordninger har bedt minoritetsorganisasjonene i Norge om å bidra aktivt til å forebygge negativ sosial kontroll, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap i sine respektive etniske miljø. Minoritetsorganisasjoner som tar denne invitasjonen på alvor og arbeider aktivt i tråd med myndighetenes føringer, kan på mange måter bli aktører for å fremme demokrati, medbestemmelse og medborgerskap. Denne medbestemmelsesdimensjonen er sentral i demokratiet, og blir i dette kapitlet belyst gjennom minoritetsorganisasjonene som del av sivilsamfunnet. Like sentral er den demokratiske rettigheten som handler om å kunne leve et fritt liv uten å bli utsatt for negativ sosial kontroll eller overgrep. Forskningsspørsmålet vi ønsker å svare på, er hvordan minoritetsorganisasjoner som del av sivilsamfunnet kan utøve medbestemmelse og påvirkning, og hvordan denne medbestemmelsen kan bidra til kollektiv mobilisering for å avverge og forhindre negativ sosial kontroll eller overgrep.
I Bergen har den somaliske organisasjonen TUSMO Association stått sentralt i et samarbeid med myndighetene på dette området, og på mange måter fungert som et bindeledd mellom offentlige instanser og ulike innvandrermiljø. I den siste delen av kapitlet vil vi derfor se nærmere på organisasjonen TUSMOs virksomhet og på hvilken måte de har fulgt opp intensjonene i offentlige handlingsplaner og tilskuddordninger. Vi viser til hvordan organisasjonen har utviklet aktiviteter spesielt rettet mot ungdom, men også mot familier og foreldre som bidrar til kollektiv mobilisering, demokratisering, bevisstgjøring og dialog i forhold til myndighetenes målsettinger.
Minoritetsorganisasjoner og ulike religiøse fellesskap har blitt trukket fram som nødvendige samarbeidspartnere i arbeidet med å motvirke sosial kontroll i innvandrermiljøene. Innsatsområde 3 i
kan ha stor innflytelse, og er en viktig målgruppe for informasjon om lovgivning, kunnskap om samfunnet og verdispørsmål. Frivillige organisasjoner og ressurspersoner i innvandrermiljøer har et unikt utgangspunkt for å drive holdningsskapende arbeid overfor både ungdom og voksne. Foreldre er en viktig målgruppe. (Justis og beredskapsdepartementet, 2017, s. 33)
Flere handlingsplaner i perioden 1998-2020 har blitt fulgt opp med en rekke tilskuddsordninger, der både minoritetsorganisasjonene og religiøse samfunn kan søke støtte for å motvirke tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og sosial kontroll, men også til tiltak for å motvirke radikalisering og æresrelatert vold som vist i
En mer generell forventning til organisasjonene kommer til uttrykk i
Tilnærmingen til problemstillingene speiler regjeringens ambisjon om å ivareta ulike gruppers behov og identiteter på den ene siden og å styrke sivilsamfunnets potensial som arena for dialog mellom gruppene på den andre. Begge forhold underbygger en oppfatning om at engasjement i frivillige organisasjoner gir samfunnsborgerne viktige erfaringer, impulser og sosial kompetanse, noe som i neste omgang virker stimulerende på samfunnsdeltakelsen. (
Det tosidige siktemålet nevnt over finnes også i mye av forskningslitteraturen, der organisasjonene på den ene siden ses på som isolerte, innovervendte og med oppmerksomheten rettet mot felles kulturell kultur og identitet, og på den andre siden som fellesskap som forbereder til demokratiet (
Stortingsmeldingen om frivillighet, sitert over, er tydelig på at myndighetenes forventning til organisasjonene er å støtte den delen som handler om samfunns- og demokratibygging av organisasjonenes virksomhet, men ikke i samme grad den sammenbindende delen som handler om å styrke felles identitet og kultur.
Målsettingen med å gi tilskudd til landsdekkende og lokale innvandrerorganisasjoner er å bidra til økt sivil og politisk samfunnsdeltakelse. Tilskuddet støtter ikke organisasjonenes identitetsbygging og aktiviteter som fremmer en felles identitet som innvandrer eller som medlem av en etnisk eller nasjonal gruppe. Når myndighetene støtter lokale innvandrerorganisasjoner som er bygget opp rundt tilhørighet til en etnisk eller nasjonal gruppe, er det fordi det er viktig å ha et ståsted og et fellesskap som støtter opp om deltakelse i det sivile og politiske liv. (
I arbeidet med å motvirke negativ sosial kontroll knyttes forventningene til deltakelse opp mot en tilskuddsordning som har et tydelig mål om å redusere omfanget av tvang og overgrep som skjer i ulike innvandrermiljø. Dermed er den tidligere nevnte skoleringen til demokrati i denne sammenhengen helt konkret rettet mot å unngå og avskaffe kulturelle praksiser i forhold til barn og ungdom som grunnleggende bryter med humanitære prinsipper, men også med norsk lov. Denne konkretiserte forventningen til organisasjonene kan på den ene siden oppfattes strengt normativ, som et påbud. På den andre siden kan den også oppfattes som en invitasjon til medvirkning og ansvarliggjøring av oppgaver som myndighetene kanskje ikke klarer løse gjennom sine egne kanaler.
En rekke forskere har hevdet, som myndighetene, at deltakelse i sivilsamfunnets organisasjoner kan gjøre at folk sosialiseres inn i en demokratisk tenkemåte og i demokratiske prosedyrer (
I Integrerings- og mangfoldsdirektoratets rundskriv for tilskuddsordning formuleres det:
Tiltakene skal bidra til å endre holdninger og praksis som fører til tvang og overgrep. Innvandrergrupper, fra land der negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og/eller kjønnslemlestelse forekommer, skal få kunnskap om konsekvenser av disse praksisene/handlingene. Tiltakene kan ta opp hvordan foreldrerollen og barns oppvekstsvilkår er i Norge, om menneskerettigheter og norsk lov, om barn og unges rettigheter og om retten til å ta selvstendige valg. (
Tilskuddsordningene har blitt utviklet parallelt med nødvendige endringer i lovverket for å sikre en nødvendig beskyttelse av grunnleggende demokratiske rettigheter, for eksempel for ungdom som vokser opp i familier med kulturelle praksiser som klart bryter med norsk lov. På denne måten har tilskuddsordningene en klar funksjon med en
Mange steder samarbeider minoritetsorganisasjonene med kommuner og andre offentlige aktører, et samarbeid som anbefales av myndighetene. Forskere hevder også at verdien av samarbeid og likeverdighet mellom en rekke aktører ofte kan ses på som en suksessfaktor for å nå målene i tilskuddsordninger, spesielt i samarbeidet mellom kommuner og innvandrerorganisasjoner (
I Bergen har den somaliske minoritetsorganisasjonen TUSMO Association søkt og fått tildelt tilskuddsmidler over flere år fra IMDIs tilskuddsordning: tilskudd til frivillige organisasjoners arbeid mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll. I 2015 var flere ressurspersoner med somalisk bakgrunn med i det forebyggende arbeidet mot radikalisering i tett samarbeid med Bergen kommune og RVTS Vest (Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging). Dette bidro til etableringen av
Forløperen til TUSMOs engasjement, og aktiviteten rundt disse temaene, har sammenheng med at RVTS Vest i 2018 satte i gang et program for mentoropplæring rettet mot ansatte i skole og hjelpeapparatet som skulle utruste deltakerne med en holdnings- og handlingskompetanse overfor personer som blant annet stod i fare for å gå inn i en radikaliseringsprosess, og som har vært eller er del av et ekstremistisk nettverk. Dette prosjektet bidro til å bygge nye nettverk, samtidig som IMDI hadde opprettet stillinger for minoritetsrådgivere i videregående skoler og politiet hadde økt oppmerksomhet på tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresrelatert vold. Gjennom RVTS' mentoropplæring ble det avdekket at mange av utfordringene med ungdom utsatt for radikalisering handlet om mye mer enn risikoen for radikalisering - det handlet også om sosial kontroll, vold, språk og grunnleggende motsetninger mellom generasjonene.
Samarbeidet rundt RVTS' mentorprogram bidro til at TUSMO søkte om egne midler fra IMDI og satte i gang sitt eget mentorprogram, sine egne informasjonstiltak og etter hvert sitt eget prosjekt om dialog mellom generasjoner. Tildelingene til TUSMO går fram av
År |
IMDI (Tilskuddsordning) |
Bergen kommune |
Sum |
---|---|---|---|
2018 |
300 000 |
0 |
300 000 |
2019 |
115 000 |
200 000 |
315 000 |
2020 |
350 000 |
0 |
350 000 |
2021 |
1 000 000 |
150 000 |
1 150 000 |
I dette kapitlet har vi som mål å analysere en større prosess, der myndighetene gjennom en tilskuddsordning ønsker at minoritetsorganisasjoner skal delta i arbeidet med å endre praksiser forbundet med negativ sosial kontroll, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresrelatert vold. Denne prosessen, som handler om å skape dyptgående endringer i folks liv og bevissthet, handler også om styring og demokratisering. Den griper inn på flere nivå, innebærer mange aktører og fordrer en litt sammensatt tilnærming. Den handler om system, forvaltning, politikk og styring, samtidig som den handler om frivillighet, kulturelle forskjeller og forholdet mellom generasjoner.
For å studere denne prosessen har vi tatt utgangspunkt i tekster både på myndighetsnivå tilknyttet IMDIs rundskriv for årene 2018, 2019, 2020 og 2021, og søknader og rapporter fra den frivillige somaliske organisasjonen TUSMO som er rettet inn mot den samme tilskuddsordningen. Dette representerer en form for tekstanalyse som handler om å studere mening og finne mønstre av betydning i tekster (
I tillegg til de formelle dokumentene fra IMDI, brukes også dokumentene som vist i
Dokumentene som inngår i analysen
År |
Tittel på utlyste støtteordninger/prosjektmidler |
Rapportering fra TUSMO |
Tilskuddsgiver |
---|---|---|---|
2018-2021 |
Holdningsskapende/forebyggende arbeid mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i innvandrermiljøer i Bergen |
Sluttrapportskjema for 2018-2021 |
IMDI |
2019 |
Mentoropplæring til flerkulturell ungdom i Bergen |
Prosjektrapport 2019 |
IMDI og Bergen kommune |
2020-2021 |
Generasjonsdialog mellom minoritetsforeldre og minoritetsungdommer, og mentoropplæring til flerkulturelle ungdommer |
Prosjektrapporter 2020 og 2021 |
IMDI og Bergen kommune |
2021 |
Holdningsskapende arbeid gjennom generasjonsdialog |
Prosjektrapport 2021 |
IMDI og Bergen kommune |
I enhver tekstanalyse må tekstene leses i kontekst, samt ta hensyn til hvem de er rettet mot og hvilket formål de har (
De nevnte dokumentene er offentlig tilgjengelige og representerer ingen krav om samtykke.
En av kapittelforfatterne er etnisk norsk, den andre er opprinnelig somalisk og er medlem i den somaliske organisasjonen TUSMO. Dette representerer en typisk
Det forskningsspørsmålet vi ønsker å belyse i dette kapitlet, er:
TUSMO har utviklet et eget mentorkurs for ungdommer og unge voksne med innvandrerbakgrunn, hvor ungdommene sertifiseres til å jobbe med forebyggende arbeid mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold i ungdomsmiljø. Målet med kurset er å utruste deltakerne med en handlings- og holdningskompetanse hvor de får en prosessforståelse av negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. I tillegg rettes oppmerksomheten mot bakenforliggende sårbarhetsfaktorer og å styrke medlemmenes systemforståelse. Mentoropplæringen har bidratt til utviklingen av flere andre tiltak, både individuelle filmsnutter som er lagt ut på YouTube der ungdommer står fram med sine historier, og et veiledningshefte til bruk i skole og hjelpetjenester. Styrking av ungdommene utgjør på mange måter fundamentet i satsingen mot negativ sosial kontroll og forskjellige typer vold. Etter hvert kurs får ungdommene selv i oppgave å arrangere og lede samlinger med foreldre, der det tas opp sårbare tema de selv er opptatt av. Disse samlingene kalles for generasjonsdialog. Generasjonsdialog innebærer at ungdommer og foreldre får mulighet til å drøfte løsninger sammen i en kontrollert og veiledet prosess, der lederne i organisasjonen veileder og støtter. Istedenfor at hver enkelt ungdom har diskusjoner med sine egne foreldre rundt kjøkkenbordet, flyttes disse diskusjonene og forhandlingene til en felles arena. Denne felles arenaen ser ut til å bidra til at ungdommene har blitt dyktige til å formulere sine egne kompetansebehov og til at de føler seg trygge.
Sluttrapporten til IMDI for 2018 beskriver at det i begynnelsen var svært utfordrende å ta opp mer tabubelagte temaer, men at det ble lettere gjennom at lederne fra TUSMO kunne tilpasse seg deltakernes ståsted. I dialogarbeidet ble det også trukket inn personer med viktige roller fra ulike innvandrermiljø, med kompetanse, posisjon og legitimitet. Slike personer var imamer, religiøse ledere og personer med utdanning innen for eksempel migrasjon, helse, skole eller juss som kunne skape tillit og
På mentorkurs i 2019 der ungdommene ble bedt om å presentere sine egne kompetansebehov, ga de uttrykk for at de ønsket å lære mer om psykisk helse og vold i nære relasjoner. Dette er tabubelagte temaer som er vanskelige å ta opp, men etter gjennomgått mentorkurs, tok ungdommene selv initiativ til å ha et fellesmøte med sine egne foreldre. Det var slik prosjektet generasjonsdialog oppstod. I mange møter etterpå har tema om psykisk helse og vold vært fremtredende.
Dette var også temaene som skapte mest diskusjon på generasjonsdialogmøte, hvor det var veldig tydelig at det var et stort sprik mellom ungdommenes og foreldrenes syn på vold og psykisk helse. Enkelte av foreldrene utelukker fortsatt at det finnes psykisk helse (kulturelt betinget) mens andre anerkjenner fenomenet, men er uenig om hvordan den skal håndteres. Det er i dialogen rundt hvordan psykisk helse skal håndteres og behandles, at man finner den største uenigheten mellom foreldregenerasjonen og ungdommen. (
Et annet tema som ungdommene var veldig opptatt av, handlet om ytringsfrihet, særlig reaksjoner på SIAN-markeringer i store norske byer i 2020. TUSMO fulgte opp dette temaet med et dialogmøte for ungdommer om ytringsfrihet og hatkriminalitet i lys av norsk lov og norske regler. Hensikten med dialogmøtet var å bevisstgjøre ungdommene på egne reaksjoner og konsekvenser. Ved å inkludere nye tema som kommer opp hos ungdommene selv, kan organisasjonen profilere hva som til enhver tid er relevant i miljøet og for ungdommene, selv om dette ikke er temaer som er eksplisitt definert i tilskuddsordningen. Dette har TUSMO også fått respons på av myndighetene, noe som gjør at de kan
Vi har innledningsvis nevnt at frivillige organisasjoner kan fungere som skoler i demokrati, men også som skoler i byråkrati og administrativ praksis (
Deltakermedvirkning er en effektiv metode som brukes i veiledning av grupper. Det skaper eierskap til løsninger og assosiasjoner til virkeligheter i hverdagen. Denne metoden er bedre enn den tradisjonelle måten som fokuserer på foredrag med begrenset mulighet til diskusjon og deltakelse. I tilfelle av vår målgruppe ville dette oppleves som tradisjonell lærersentrert og noe som likner på skolebenken. Tidligere erfaring har vist at deltakere pleier å miste konsentrasjon og fokus gjennom forelesninger. (
I rapporten tar TUSMO også høyde for at det kan være risikabelt for ungdommer å engasjere seg og uttale seg, og at de kan risikere å møte motstand hjemme. I møtene ble det derfor lagt vekt på hvilke rettigheter de har, og at det er mulig å jobbe med kulturrelaterte og vanskelige tema uten å utsette seg for fare. Ungdommene ble oppmuntret til å våge å si sin mening, og til å påvirke sine miljøer positivt. Diskusjonene ble ofte i stor grad ledet av ungdommene selv, og mange beskrev at de fikk godt utbytte av dette.
Både i interne dokument og i rapporteringene til IMDI viser TUSMO til interne prosesser og struktur, som på mange måter dokumenterer en demokratisk arbeidsform som både har tette bånd med høy grad av lojalitet, men som samtidig også har høy grad av formalitet og byråkratiske prosedyrer der de samarbeider med aktører både nasjonalt og lokalt. Organisasjonen fungerer på denne måten på flere nivå som både er rettet innad i miljøet og utover mot storsamfunnet, eller mot myndighetene. Generelt sett kan dette analyseres ut fra tre perspektiver: for det første har minoritetsorganisasjoner
Minoritetsorganisasjonen TUSMO er et klart eksempel på det som i Putnams teori om sosial kapital kalles for et sammenbindende fellesskap, med utgangspunkt i språk, religion, etnisitet, kulturell bakgrunn og felles interesser (se også kapittel 4). Mange av medlemmene her er også medlemmer i en lokal moské, et annet sammenbindende fellesskap. Fra et annet perspektiv kan organisasjonen også beskrives som et overskridende fellesskap, der medlemmene har svært ulike ståsteder både med hensyn til bakgrunn, alder, arbeid, utdanning og tilhørighet til Norge. En del av medlemmene er svært ressurssterke med høyere utdanning og gode jobber i Norge. Andre medlemmer har derimot lav utdanning, er arbeidsledige og er svake i norsk. I rapportene fra TUSMO ses denne ulikheten
I Fafo-rapporten
People with lived experience of mental health or substance use challenges are increasingly employed as peer workers in mental health and substance use services. The authorities essentially initiate peer workers' entry in Norway, described as a means of ensuring service user participation and bringing a service user perspective into service development. Collaborative practices are a well-established principle in these services. Peer workers engage in various interactive practices to support existing service users and bring benefits to services, and contemporary service delivery is prioritized.
This chapter discusses some relevant conditions and structures that affect peer workers' ability to realize their potential in contributing to individual and system change. Peer workers' participation leads to creating new relationships and collaborative practices in the services. This shift can be understood as social innovation as it is concerned with meeting social needs in new ways and attuned to the process towards it, which is collaborative practice. Peer workers in new collaborative practices may or may not improve the service's capability to tackle social problems. Many factors will affect whether peer workers influence how these services are performed and developed in the future. Peer workers' practice and participation will require support from the professionals in the services, strategic leaders, and authorities if their participation is to change the service they are meant to influence.
Tradisjonen for å benytte personer i hjelperroller som selv har hatt, tilsvarende opplevelser og erfaringer som dem de skal hjelpe, strekker seg langt tilbake i historien. Dette gjelder innenfor psykisk helse- og rusarbeid, i selvhjelp og brukerstyrte initiativer, samt i sosiale motstandsbevegelser som har arbeidet for å påvirke beslutningstakere og/eller øke enkeltpersoner og ulike gruppers rettigheter (
Ansettelser av erfaringskonsulenter har både et moralsk og pragmatisk fundament (se også kapittel 5). Involvering av dem som tjenestene er ment for, eller deres representanter i form av erfaringskonsulenter, kan bidra til å oppfylle en samfunnsmessig og moralsk forpliktelse. Samtidig kan tjenestene bli mer effektive ved at de blir mer tilpasset målgruppens behov.
Internasjonalt er personer med egenerfaring med psykisk helse- og/eller rusutfordringer engasjert i flere ulike settinger og roller. Bidragene deres strekker seg fra å omfatte opplæring og utdanning, forelesningsvirksomhet og rådgivning til å lede ulike tjenester og tilbud og drive med påvirkningsarbeid (
Dette kapittelet bygger hovedsakelig på kunnskap hentet fra internasjonal forskningslitteratur om erfaringskonsulenters roller og posisjoner i tjenestene. Kapittelet vil belyse noen sentrale betingelser og utfordringer knyttet til erfaringskonsulenters deltakelse i samskaping i utøvelsen og utviklingen av norske psykisk helse- og rustjenester. I Norge er erfaringskonsulenters inntreden initiert av myndighetene, men denne endringen kan samtidig forstås som en sosial innovasjon og kollektiv mobilisering av brukerstemmer i tjenestene. Kapittelet vil innledningsvis presentere posisjonen til personer med psykisk helse og rusutfordringer i tjenestene i et historisk perspektiv, og belyse oppstarten av ansettelser av erfaringskonsulenter i de norske psykisk helse- og rustjenester.
I løpet av 1800-tallet ble omsorg for individer med psykisk helse-behov, omtalt som «sinnssyke», «galninger» eller «distraherte personer», en offentlig bekymring, som derfor krevde en offentlig ordning (
Å ansette erfaringskonsulenter i velferds -og sosialtjenestene er et relativt nytt fenomen i Norge. Denne typen ansettelser innebærer at personer som tidligere har vært tjenestebrukere får roller i den direkte oppfølgingen og behandlingen av nåværende tjenestebrukere og pasienter. Det foreligger per i dag en rekke statlige veiledere og styringsdokumenter der det påpekes at erfaringskonsulentene skal inn i tjenestene, som
Allerede i 2008 publiserte Rådet for psykisk helse en utredning med tittelen
I 2017 ble den nasjonale interesseorganisasjonen for erfaringskonsulenter, Erfaringssentrum, stiftet. Bakgrunnen for etableringen var et voksende behov for sikre gode rammebetingelser og ivareta erfaringskonsulenter som en ny yrkesgruppe i tjenestene. Per mai 2022 har over 180 erfaringskonsulenter valgt å organisere seg i organisasjonen. Erfaringssentrum har som uttalt målsetting å styrke erfaringskonsulentenes posisjon, og sette erfaringskonsulenter i stand til å drive frem et nytt felt og en mer brukerorientert praksis i Norge. I 2021 utarbeidet organisasjonen etiske retningslinjer for erfaringskonsulenter, og ønsket med dette å rette et søkelys på hvilke overordnende prinsipper de ønsker skal ligge til grunn for den støtten, hjelpen og oppfølgingen erfaringskonsulenter tilbyr. Erfaringssentrum har videre tilkjennegitt at de ønsker å arbeide for en form for autorisasjon som kan forplikte erfaringskonsulenter til å følge etiske retningslinjer og sentrale prinsipper i sine møter med enkeltbrukere og pasienter ute i tjenestene. Ytterligere har Erfaringssentrum tatt til orde for å se nærmere på en opplæring og kvalitetssikring av erfaringskonsulentene gjennom en utdanning som ligger i det offentlige høyskolesystemet (
Erfaringskonsulenter er ansatt på bakgrunn av sine erfaringer med utenforskap som kan være knyttet til psykisk helse-utfordringer, rus,
Den posisjonen erfaringskonsulenter befinner seg i, mellom personer som bruker tjenestene og de fagansatte som arbeider i tjenestene, og mellom dem som er «inkludert» i samfunnet og dem som lever i ytterkanten, skaper et rom for at erfaringskonsulentene kan innta en brobyggerrolle. I internasjonal forskningslitteratur beskrives brobygger-rollen som en essensiell oppgave for erfaringskonsulenter.
Erfaringskonsulenters liminale posisjon mellom de fagansatte og tjenestebrukere kan i tillegg bety at erfaringskonsulenter selv opplever å være underlagt
Det er lite kjent hvordan erfaringskonsulentenes arbeidsmåter og tilnærminger påvirker de fagansattes holdninger og yrkesutøvelse og i hvilken grad erfaringskonsulenter bidrar til å etablere nye praksiser i tjenestene. På samme måte som det kan fremstå uklart for erfaringskonsulenter hvordan de skal bringe inn sin erfaringskompetanse, kan det være problematisk å kritisk utfordre erfaringskonsulentene som har «sitt levde liv» som kompetanse fordi skillet mellom sak, liv og person fremstår som uklart (
Erfaringskonsulenters deltakelse beskrives som et virkemiddel for å fremme (sårbare) tjenestebrukere og pasienters stemme, samtidig som det påpekes at erfaringskonsulenter skal bidra til en vesentlig endring av tjenesteutformingen. Det at offentlige tjenester må forholde seg til de samme reformene og reguleringene fra sentrale politiske myndigheter, er hensiktsmessig når det gjelder å iverksette og spre slike omstillinger. Den politiske kraften i norske stortingsmeldinger blir i forskningslitteraturen beskrevet som betydelige (
I forskningslitteraturen pekes det videre på at medvirkningsprosesser hvor deltakere blir invitert med av en igangsetter eller autoritet medfører et ufravikelig skjevt maktforhold mellom initiativtaker (myndighetene) og deltakere (
Antakelsen om at brukerdeltakelse skal medføre noe positivt og nyttig for helsetjenestene er utbredt (
I norske psykisk helse- og rustjenester er fremdeles standardmetoden for brukermedvirkning på systemnivå å involvere brukerrepresentanter i råd og brukerutvalg. Dette engasjementet antas å øke tjenestens relevans, legitimitet og effektivitet (
Norske erfaringskonsulenter oppgir at de har oppgaver både knyttet til direkte oppfølging av tjenestebrukere og pasienter, og at de deltar i utviklingsarbeid, råd og utvalg som har til hensikt å forbedre tjenestene (
Bakgrunnen til at erfaringskonsulenter involveres av ledere i tjenesteutviklingen kan på den andre side skyldes andre faktorer enn at de er mer «tilgjengelige» som følge av permanent tilstedeværelse i tjenestene. Erfaringskonsulenter ansettes hovedsakelig innenfor tilsvarende og/eller de samme tjenester de selv har benyttet. Dette innebærer at de vil ha en kontekstbasert erfaringskunnskap som direkte vil ha betydning for tjenesten de er ansatt i, som eksterne brukerrepresentanter i mindre grad antas å bringe inn (
I all hovedsak er forskningen på erfaringskonsulenter i tjenestene hentet fra land som er ganske forskjellige fra Norge. En vesentlig forskjell er at
I tillegg til dette beskrives erfaringskonsulenter i andre land gjerne å ha inneha funksjoner som i Norge typisk ivaretas av profesjonelle, for eksempel i tilbud til personer som har psykisk helse- og/eller rusutfordringer. I USA beskrives erfaringskonsulenter ofte å ha roller og oppgaver i program som
Deltakelse og (bruker)medvirkning fremstår som den nye standarden i tjenestene på psykisk helse- og rusfeltet, og er nedfelt i både styringsdokumenter, veiledere og lovverk (
Både internasjonal (
Erfaringskonsulenter beskrives oftest i posisjoner i tjenestene hvor deres oppgaver og roller er definert på forhånd (
Betydningen av et kunnskapsgrunnlag for psykisk helse- og rustjenestene som er mer brukersentrert og sosialt orientert har i mange år blitt vektlagt gjennom politiske føringer, i forskning og på fagfeltet både internasjonalt og i Norge (
Erfaringskunnskap fra tidligere brukere av tjenestene representerer dermed et brudd med dette. I Norge er imidlertid det offentlige tjenesteapparatet profesjonalisert og verdsetter teknokratisk, profesjonell kompetanse. De profesjonelle har en særlig vesentlig rolle og et særlig ansvar i tjenestetilbudene (
Et ytterligere særpreg ved psykisk helse- og rustjenester i Norge er at de er sterkt lovregulert. Både kommuner og spesialisthelsetjeneste er lovpålagt å levere ulike konkrete tjenester. Det er videre lovpålagte retningslinjer som dominerer det autoriserende miljøet for disse tjenestene, og disse retningslinjene gir også den prosessuelle makten til de profesjonelle i tjenestene. Dette innebærer at noen profesjoner har en større definisjonsmakt i disse tjenestene enn andre. Som nevnt er norske psykologer ytterligere forpliktet til å drive evidensbasert klinisk praksis, i tillegg til å følge profesjonsvedtatte fagetiske retningslinjer. Hvorvidt erfaringskonsulenters virke kan innpasses i, eller oppfattes å stå i kontrast til den evidensbaserte praksisen som drives i tjenestene, vil derfor ha direkte innvirkning på erfaringskonsulenters posisjon og mulighet til å medvirke i utvikling og utøvelse av disse tjenestene.
Som tidligere nevnt har den politiske kraften i norske stortingsmeldinger blitt beskrevet som stor, og styringsdokumenter som essensielle i utviklingen av tjenestene (
For eksempel kan man se for seg at dersom erfaringskonsulenter blir sett på som en trussel mot tjenestenes faglige forsvarlighet, så vil det også være mer sannsynlig at deres roller og muligheter til medvirkning begrenses. I slike tilfeller kan det være at erfaringskonsulentens medvirkning tillates innenfor rammene av det som arbeidsgiverne vurderer er passelig. Dette kan føre til at erfaringskonsulenter blir tilgodesett med oppgaver og aktiviteter som anses som mindre viktig for tjenestene og som er på utsiden av deres kjernevirksomhet. I slike situasjoner vil erfaringskonsulenter mulighet til å medvirke til vesentlige og innovative endringer i tjenestene være lite sannsynlig.
Dersom de ovenfor skisserte utfordringene gjenspeiler virkeligheten, vil en sentral utfordring være at de profesjonelle i tjenestene må gi fra seg makt ved å anerkjenne begrensninger ved egen fagkunnskap og å se behovet for å mobilisere andre former for kunnskaper og erfaring. Dette kan for eksempel bety at de profesjonelle må forsone seg med å samhandle med (tidligere) tjenestebrukere og erfaringskonsulenter som utfordrer ens autoritet og ekspertkunnskap, og anerkjenne at disse, blir likeverdige partnere i utvikling og drift av tjenester.
På samme måte er det relevant å tenke over hva «likeverdig partner» vil bety i disse tjenestene og om det er nødvendig at erfaringskonsulenter skal være likeverdige for å kunne bidra til å forandre institusjonene og tjenestene fra innsiden. Vil det å være likeverdig bety å delta
Har selve handlingen med å involvere erfaringskonsulenter blitt viktigere enn at deres medvirkning skal føre til bedre og mer effektive tjenester? I 2009 mottok den amerikanske politiske økonomen Ellinor Ostrom nobelprisen i økonomi fordi hun dokumenterte at
Det kan stilles spørsmål ved om det er mulig at forsøk på å utvikle mer brukersentrerte og sosialt orienterte tjenester kan lykkes dersom ikke gruppene tjenestene er ment for deltar i prosessen med å utvikle dem. Freire trekker frem hvordan de undertrykte selv må involveres i handlinger rettet mot strukturer som skal forandres (
Eksempelvis vektlegger nyere helsepolitiske styringsdokumenter prinsippet «Hva er viktig for deg?» som et styrende prinsipp (FHI, 2019). «Hva er viktig for deg?» har særlig blitt trukket frem som styrende prinsipp i pakkeforløpene for psykisk helse. Selv om valgfrihet blir fremhevet, kan det stilles spørsmål ved hvordan dette gjennomføres i praksis i pakkeforløpene der pasienters reelle medvirkning er redusert til valg mellom behandlingsmetoder som tjenestene selv velger at de skal tilby (
Offentlig innovasjonsforskning har lagt betydelig vekt på hvordan innovative endringer kan skapes og styrkes gjennom samarbeidsprosesser (
Når flere tidligere tjenestebrukere og pasienter ansettes i psykisk helse- og rustjenester som erfaringskonsulenter, kan denne endringen betraktes som en
Erfaringskonsulenters inntreden utfordrer den etablerte normen for praksis og de eksisterende maktstrukturene i tjenestene. Det er uvisst om denne nye rollen oppleves som verdifull for alle andre deltakere i tjenestene, men det er sannsynlig at enkelte vil vurdere dette skiftet i tjenestene som kontroversielt, og kanskje til og med som truende (
Sosial innovasjon kan forveksles med inkrementell eller gradvis innovasjon dersom man betrakter endringene i et kort tidsperspektiv. Sett over en lengre periode kan forandringene derimot ha en langt mer radikal innflytelse på den strategiske utviklingen av våre sosial- og velferdstjenester (
Selv om ansettelser av erfaringskonsulenter er en nasjonal satsing, initiert av myndighetene, kan denne innføringen sees på som et resultat drevet frem av press fra sosiale bevegelser og brukerorganisasjoners ønske og opplevde behov for å styrke egen posisjon. På sett og vis kan følgelig ansettelser av erfaringskonsulenter i seg selv representere en kollektiv mobilisering av brukerstemmen og av brukerperspektiver i velferdstjenestene. Dersom fellesskap og grupper gis de riktige forutsetningene kan de få et slags «objektivt handlingsrom» der de kan påvirke og skape endringer i sine omgivelser. Hvilket handlingsrom er det snakk om, og hvordan kan ulike fellesskap bestående av erfaringskonsulenter påvirke sine omgivelser og på denne måten bedre både egne og tjenestebrukeres livsvilkår?
Erfaringskonsulenter har en særegen posisjon mellom tjenestebrukere og tjenestene. Denne posisjonen, som ofte beskrives som «liminal», kan
Sosiale endringsprosesser kan imidlertid være svært vanskelig å sette i gang for minoriteter i tjenestene. I forskningslitteraturen antydes det at det eksisterer et kritisk vippepunkt på rundt 25 prosent før en minoritetsgruppe kan skape sosiale endringer og påvirke etablerte praksiser (
Denne kollektive mobiliseringen kan også gradvis påvirke ansvarsområder mellom faggrupper i tjenestene og fordelingen av ansvar mellom offentlig og frivillig sektor. Når personer som skal bringe inn brukerperspektiver i økende grad ansettes direkte i tjenestene, vil de også kunne bringe med seg logikker fra frivillig sektor. Fordi flere erfaringskonsulentstillinger i Norge er deltidsstillinger, innebærer dette i praksis også at flere har stillinger både i de offentlige tjenestene samtidig som de har verv eller posisjoner i frivillige organisasjoner (
Til slutt er ikke erfaringskonsulenters deltakelse i ulike former for kollektiv handling bare betinget av individuell motivasjon, men også påvirket av deres sosiale nettverk. Det finnes både ulike lokale nettverk for erfaringskonsulenter og en nasjonal interesseorganisasjon. I 2021 fikk Erfaringssentrum for første gang direkte bevilgning til videre drift over statsbudsjettet. Hvorvidt Erfaringssentrum som en nasjonal interesseorganisasjon er i stand til å bygge nettverk og derigjennom øke handlingskompetansen hos erfaringskonsulenter, kan ha særlig betydning for hvilken endring denne kollektive mobiliseringen kan frembringe i et samfunnsperspektiv.
Dette kapittelet har drøftet noen sentrale forutsetninger og utfordringer knyttet til erfaringskonsulenters deltakelse og posisjoner i psykisk helse og rustjenester. Ulike utfordringer og mulige praktiske implikasjoner i norske tjenester anskueliggjøres, herunder tjenestenes vektlegging av høy profesjonell kompetanse som kan påvirke hvorvidt erfaringskonsulenters kunnskap og kompetanse får gjennomslagskraft i samskapingen. Norske myndigheter ønsker at erfaringskonsulenter skal være et middel for å styrke brukermedvirkning i tjenestene og muliggjøre utvikling av mer brukerorienterte tilbud og tjenester. Til tross for dette er de nasjonale styringsdokumenter utydelige i sine beskrivelser av hvordan erfaringskonsulenter skal arbeide. Arbeidsgivere i tjenestene har i stor grad «makten» til å avgjøre erfaringskonsulenters rolleutforming. Imidlertid kan erfaringskonsulentenes inntreden også forstås som en sosial innovasjon og kollektiv mobilisering av brukerperspektiver i tjenesteutviklingen. Når erfaringskonsulenter inviteres inn i samskapingen for å utvikle nye og bedre tjenester, er dette en ny og annerledes måte å skape bedre helse og velferd - både for den enkelte tjenestebruker samt for utforming av og praksis i tjenestene. Erfaringskonsulenter utfordrer etablerte maktstrukturer, og samarbeidskonstellasjoner i tjenestene endres. Betrakter vi dette skiftet fra et samfunnsperspektiv avspeiler endringen en forandring av organisering og fordeling av ressurser og roller i tjenestene som kan føre til en grunnleggende forandring av forståelsen av hva «god hjelp» er i et velferdssamfunn. Erfaringskonsulenters praksis og medvirkning i norske psykisk helse- og rustjenester vil imidlertid kreve støtte, både fra de fagansatte i tjenestene og fra strategiske ledere som er ansvarlige for å forstå intensjonene og bidra til å skape endringer basert på de styringssignalene som kommer fra myndighetene.
This chapter explores the conditions for participation on social networking sites (SNS) for young women with immigrant background. SNS provide social arenas and potential communities. To shed light on the conditions for participation on SNS we employ three perspectives: from Paulo Freire, who has been central to community work; from danah boyd, who brings a media studies perspective; and Robert Putnam's perspectives that have been vital in both disciplines. Understanding conditions for participation is crucial to community work and community development, as mobilisation of citizens is integral to their practice. In media studies, the understanding of SNS is that the framework for participation is a result of the
I dette kapittelet utforsker vi vilkår for deltakelse på sosiale nettverkssider (SNS). Vi legger til grunn at SNS representerer digitale arenaer som utgjør sosiale fellesskap som de fleste har tilgang til, og som langt på vei er integrert i måten vi organiserer hverdagslivet vårt (
SNS knyttes til begrepet «deltakelseskultur» (
«Deltakelse» brukes imidlertid på ulike måter i forskningslitteraturen om SNS, som betyr at vilkår for deltakelse forstås ulikt. For å utforske
Det første perspektivet er hentet fra medieviteren danah
For å se hvordan boyds, Putnams og Freires perspektiver kommer i spill i studiet av vilkår for deltakelse på SNS, har vi valgt å presentere erfaringer fra et utvalg av unge kvinner med innvandrerbakgrunn. Tidligere studier av SNS har vist at kvinner i større grad enn menn er blir berørt av andres meninger og foretrekker en pro-sosial tone (
«Sosiale medier» er et omfattende begrep som har blitt brukt om alle plattformer som tillater bruker-generert innhold, men det sier lite om selve fenomenet. boyd og Ellison bidro til feltet ved å definere SNS (2007), og beskrev gjennom dette rammene for deltakelse satt av teknologien. Den vanligste definisjonen er at SNS er nettbaserte tjenester som tillater brukere (1) å konstruere en offentlig eller halv-offentlig profil innen et gitt system, (2) å angi en liste over andre brukere som de har en forbindelse med, og (3) å kunne se nettverket til sine forbindelser (
I SNS dannes både lukkede og offentlige rom for fellesskap, diskusjoner og samhandling, og
I tillegg trekker
Fordi det er vanlig å tenke på sosial kapital som positivt initierte tiltak som bygger sosial kapital (
Paolo Freires (1921-1997) arbeid har inspirert forskning og utviklingsarbeid knyttet til SNS (se f.eks.
Freires teorier bygger på praktisk erfaring. De er handlingsorienterte, maktkritiske og humanistiske med fenomenologiske og eksistensialistiske trekk. Den maktkritiske siden og fokuset på fremmedgjøring kan gjenkjennes fra marxisme (
For å illustrere de ulike teoretiske vilkårene for deltakelse på SNS vil vi vise til materiale fra dialoggrupper og aksjonsforskning med unge kvinner med innvandrerbakgrunn. Disse ble gjennomført i perioden fra 2019 til 2021 med 25 deltakere i aldersgruppen 16 til 24 år. Deltakerne ble rekruttert gjennom frivillige organisasjoner og et kultursenter, og de kunne kommunisere godt i dialoger på norsk etter minst to års botid i Norge. De fleste hadde tilknytning til Midtøsten og Afrikas horn.
Vi henvendte oss til organisasjonene med en kort beskrivelse av prosjektet, hvorpå lederne distribuerte invitasjoner til unge kvinner i nettverkene om deltakelse i dialoggrupper om SNS, som ville finne sted på skjermede offentlige møtesteder. Deltakerne fikk muntlig og skriftlig informasjon før signering av samtykke. Dialoggruppene ble ledet av kapittelforfatterne i samarbeid med to assistenter med migrasjonsbakgrunn som var knyttet til organisasjonene. Gruppene hadde fra tre til ti deltakere og varte fra to til tre timer. Forskerne åpnet møtene med å fortelle om sin egen bruk av SNS, som mer eller mindre naive brukere, og med et ønske om å lære mer fra deltakerne. Deltakerne er omtalt med fiktive navn.
Vi ville tilrettelegge for utforskende dialoger i trygge rammer hvor deltakerne kunne dele erfaringer og utvikle kunnskap (
Prosjektet var basert på kritisk dialog (
Analysen av dialogene i de fire gruppene viser at de unge kvinnenes opplevelse av SNS kan sees som en kakofoni av forskjellige kulturelle koder og normer, hvor de navigerer gjennom hverdagens ulike forventninger (
Følger vi
Ja, og så er det sånn at han ser alle bildene jeg legger ut og hvor jeg har vært og sånn. Så sier han «ja du tror du er så rik» og sånn, jeg bare «hæ det er ikke sånn det er». Så det er bare det at bildene jeg legger ut betyr noe annet. De tolker det på en helt annen måte, så det er mye misforståelser på sosiale medier. Jeg tror at å bruke [sosiale medier] mindre er bedre, heller enn å ha stress og konflikt og alt sånt. (
Samtidig som de ønsker tilhørighet med sine jevnaldrende i Norge og forsøker å forstå måten disse opptrer og kommuniserer på, vurderer andre deler av deres nettverk dem ut fra normer fra opprinnelseslandet. Det er altså både utfordrende å forstå kulturelle koder, og å eventuelt prioritere mellom ulike normer og forventninger knyttet til ulike nettverk. Det er ifølge
Det er et problem at familien ikke syns det er normale ting en gjør her i Norge, som å gå på tur. Så det er press både på sosiale medier og forskjellige kanaler. |
|
Ja, venninnen min sa også til meg: «Du har masse penger for du er alltid i naturen.» Jeg sa: «Jeg har ikke masse penger. Jeg gikk.» Da sa hun: «Åh! Du går for å ta bilder.» Jeg sa «Slutt!» [ler litt] «Jeg går ikke for å ta bilder.» Ja, så de tenker masse rart. |
Forskjeller i normer knyttet til kjønn skaper utfordringer, fordi de unge inngår i flere nettverk. Det kan likevel være forskjell på konsekvenser for å tråkke feil, og det kan være ulikt fokus på å holde seg innenfor normer. De unge kvinnene snakket om at de opplevde sterke forventninger om å passe på «ryktet» sitt og å være «privat» på bakgrunn av normer fra kulturen i opprinnelseslandet, og at de hadde et annet handlingsrom enn etnisk norske kvinner. Denne passasjen mellom to deltakere illustrerer opplevelsen av spesifikke kulturelle normer for kvinner:
Altså vi [nasjonalitet] kan ikke legge ut [bilder av oss] på sosiale medier, andre folk skal ikke se oss skjønner du. Vi liker å være sånn privat, kun familie nær familie og sånne greier. |
|
Med en gang [noen] vet noe om deg, så er de veldig raske til å baksnakke. Og så går det ut av proporsjoner. Det blir sånn overdrevet. Det går fra at du har gått med noe veldig tett[sittende], til at du har vært naken, til at du har vært med gutter naken, liksom. |
De opplevde det som urettferdig å bli utsatt for strengere regler enn jevnaldrende unge menn med samme kulturelle bakgrunn. De var bevisste om at SNS innebærer en mulighet for at andre deler informasjon, som ved tagging, og at det begrenser hvor de «trygt» kan delta i aktiviteter med for eksempel klassevenninner som har andre oppfatninger av hva som er «privat». Flere av kvinnene hadde for eksempel opplevd anonyme trusler om at bilder der håret deres er synlig skal vises videre til andre. Utfordringer knyttet til å ivareta det «private», blir vanskeligere å håndtere på SNS.
De unge kvinnene og deres foreldre opplever å motta kommentarer knyttet til ulike forståelser av normer for hva unge kvinner bør gjøre, delvis gjennom offentlige kommenterer på informasjon som var postet på SNS. Denne sekvensen beskriver hva som skjedde da en av disse unge kvinnene postet et bilde der håret hennes var synlig:
Det var masse folk som ringte til meg. Det var et bilde hvor håret mitt var sånn krøllete. De likte ikke bildet. Det var masse kommentarer, så [ler litt] derfor har jeg sluttet med bilder. |
|
Men bare for å forstå deg riktig: Noen ringte til deg og sa at de ikke likte bildet ditt? |
|
Ja, de likte det ikke. De sa «du må holde kontroll. Du må følge din religion». Det var masse ting. |
Konteksten de deltar i kan være utydelig eller mangefasettert, jamfør
Følger vi
Noen nære venner forteller at de ringer hverandre for å avtale
De [etnisk norske klassevenninner] er veldig sånn altfor «der oppe». Så hvis jeg legger ut noe så føler jeg alltid at de kommer til å synes noe rart om det eller noe sånt. |
|
Veldig kresen liksom. |
|
Noen av de følger jeg og de følger meg, men jeg vet at de faktisk ikke ser på min. De |
|
Når de |
|
Da får du det opp og det er liksom et bilde jeg har lagt ut for lenge siden! |
De unge kvinnenes opplevelse av utfordringer rundt deltakelse i grupper på SNS med etnisk norske ungdommer, kan sees i lys av Putnams
For å følge Freires forståelse av fasilitator-rollen, delte vi vår kunnskap om SNS i dialoggruppene, og de siste påfølgende gruppene fikk informasjon fra de første. Særlig ble denne typen kunnskapsdeling fremtredende i den fjerde gruppen, som utviklet et handlingsfellesskap og tok initiativ til å fortsette med flere treff. Etter at kvinnene hadde produsert tekst
At gruppen opplevde eierskap i prosessen, var viktig for resultatet. Vi bidro til dialogen ved å dele den kunnskapen vi hadde, samtidig som vi
Perspektivene fra
Perspektivet fra boyd synliggjør hvordan de unge kvinnenes handlingsrom på SNS innrammes av teknologien, og peker på sosial struktur og dynamikk mellom aktører (
Både
Det må nevnes at tendensen til deltakelse i lukkede grupper, heller enn åpne, også har vært en trend de siste årene for andre ungdomsgrupper (
Når boyd skriver om identitet som kan uttrykkes på SNS, problematiseres ikke forming av identitet og selvet. At utvikling av identitet og selv henger sammen med hvilken anerkjennelse det kan forventes av andre (
Ved å fasilitere dialogene om deltakernes erfaringer, fikk vi forståelse av mer eksistensielle trekk ved opplevelsene relatert til SNS og utviklet kunnskap om ulike grader av motstand, utfordringer og press, og dermed ulike reelle muligheter for å delta på SNS. Gjennom Freires forslag til dialog i kombinasjon med innsikter fra boyd forsto vi mer av hvordan de teknologiske rammene ble erfart som vilkår for handlingsrom
Gjennom sosial kapital-perspektivet fremhevet vi hvordan deltakerne i utvalget opplever ulike dilemmaer knyttet til ressursene som ligger i kollektiv tilhørighet. Eksemplet viser hvordan sosial kapital kan bidra som et vilkår for deltaking på SNS, eksempelvis ved at nærhet til personer i et nettverk gir en følelse av trygghet på å ytre seg. Samtidig strekker ikke Putnams begrepsapparat til i forståelsen av hverken helhet eller nyanser i de unge kvinnenes vedlikeholdsarbeid og initiativ på SNS. Putnam ser generelt sosial kapital som å generere positive resultater (
Analysen av sosial kapital som vilkår for deltaking på SNS for denne ungdomsgruppen bør dermed suppleres med flere aspekter, fordi den digitale arenaen gir andre rammer for relasjoner. Et forslag til videreutvikling er en «sosiale medier-sosial kapital» (
Fordi SNS er brukt til kollektiv mobilisering ble vi overrasket over funnene i dialogen som viste til dels krevende vilkår. Ansatsene til videre mobilisering, særlig i den siste gruppen der vi sterkere vektla dialogprosess basert på Freire (2009) og
Mens SNS i teorien gir mulighet til å danne sosiale fellesskap og delta på tvers av geografiske områder, får perspektivene fra boyd, Putnam og Freire frem ulike vilkår for å kunne delta. Vi konkluderer med at teori og begrepsutvikling fra medievitenskap og samfunnsarbeid kan berike hverandre ved både å få frem handlingsmuligheter og sosiale vilkår for deltakelse på SNS. Kunnskap om SNS er nødvendig for å kunne forstå vilkår for handling på digitale flater, og dermed er det viktig at samfunnsarbeidere også har kunnskap om feltet, der medievitenskap kan være en av flere kilder. Medievitenskap er et teoretisk fag som med fordel kan trekke inn kunnskap om endrings- og mobiliseringsarbeid fra samfunnsarbeid. Erfaringskunnskap og dialog bør suppleres med kunnskap om SNS for å utvikle bevisstgjøring og handlingsalternativer, noe som understøtter en tolkning av fasilitator-rollen som aktiv. I videre forskning vil vi blant annet følge opp gruppen som startet videre mobilisering gjennom aksjonsforskning knyttet til SNS. Hvordan digitale arenaer kan anvendes for å øke deltakelse og integrering er et presserende spørsmål når ulike ungdomsgrupper bruker mye av sin tid på disse arenaene.
Paid domestic work constitutes one of the largest arenas of informal employment for poor women in urban India today, and as in many other parts of the world, it bears the hallmarks of informality: low wages, long working hours, low status, and the absence of comprehensive, uniformly applicable, national legislation that guarantees fair terms of employment, decent working conditions, and social protection. Even though domestic workers are largely perceived to be 'unorganisable', paid domestic workers in India are mobilizing and organizing, in spite of the obvious challenges related to their structural position as informal workers. In this chapter, I examine the strategies adopted by a left-oriented trade union in Mumbai, India, as they organize and mobilise a group of paid domestic workers in the city. I argue that in order to successfully organize this group of female workers, the trade union has had to develop an innovative and alternative form of unionism, one that addresses both material and sociocultural inequalities faced by their members by paying particular attention to the strategic intersections of their lives as workers and as poor women from lower castes and classes. This new and inventive organising model deployed by the union has been able to respond constructively to the precarity and vulnerability that structure the lives of the domestic workers, both as informal workers and as poor women living on the margins of Indian society with little access to social citizenship rights.
Paid domestic work has witnessed a considerable growth in India over the past three decades as a result of processes that have been set in motion by market-oriented reforms. This sector constitutes one of the largest sites of informal employment for poor women in urban India today and, as in many other parts of the world, it bears the hallmarks of informality: low wages, long working hours, low status and the absence of comprehensive, uniformly applicable, national legislation that guarantees fair terms of employment, decent working conditions and social protection (
There has been a common perception in research literature that informal workers are 'unorganisable' along traditional trade union lines. Domestic workers, as a group of informal workers, are particularly difficult to organise, as they are involved in casual, fragmented and part-time activities which are conducted in physically dispersed and isolated private homes (
In this chapter, I analyse the organisational model of a trade union in Mumbai which is associated with a left-wing, national political party. This union has been mobilising women domestic workers in Mumbai since 2005, and it focuses both on the attainment of traditional work
This article draws on ethnographic fieldwork carried out in Mumbai in 2013 and 2014 by the author. The data was collected through semi-structured and in-depth interviews, focus-group discussions and participant observation. Fourteen interviews were conducted with the organisers and staff of the union in Mumbai. Twenty-nine interviews and four focus-group discussions (8-12 participants in each group) were conducted with domestic workers who were union members. The author also conducted participant observation in the five months that she spent with this trade union in Mumbai, during which time she attended staff meetings, meetings held in the slum communities where the domestic
The union that has been analysed in this chapter was established in 2005 and exists in 22 districts of Maharashtra, with a total membership of approximately 55,000. In Mumbai, 11,000
After the launch of neoliberal reforms in India, the profile of the organised sector became more unorganised, with contract and flexible labour replacing permanent jobs and the formal sector witnessing increased informality of employment. In this context, it became necessary for the central trade unions to address the needs of the unorganised sector, due
Estimates for the number of domestic workers in India range from 4.75 million to 90 million (
Existing scholarship shows that power inequalities based on gender, class, caste and ethnicity characterise the relationship between domestic workers and their employers in India. This significantly exacerbates domestic workers' vulnerability and marginalisation, particularly within the employment relationship and, more generally, within Indian society at large (
The prevailing assumption in research literature is that precarious and informal workers are 'unorganisable' along the lines of traditional trade unions. Precarious and informal workers lack economic structural power
With the emergence of precarious work as the norm, there has been an undermining of the base of traditional trade unionism, creating the challenge of how unions can build new strategies that are adapted to these new realities and forms of labour. In response to this challenge, there have been numerous attempts to revitalise the old labour movement in an endeavour to incorporate the growing ranks of informal and precarious workers (
The emergence of precarious workers' political, economic and social mobilisation through a new form of labour politics and collective action highlights the centrality of the abilities of precarious and informal workers to spearhead an inventive countermovement to address the challenges of traditional union strategies to organise this sector. These marginal workers are ushering in a new form of working-class movement, melding union and community interests to reinvigorate their demands for economic and social justice and citizenship (
Social movement scholars have written extensively about the concept of framing and frame alignment processes as being critical elements in the spread of mobilising ideas and sustaining long-term participation in social movements (
Collective action frames emerge from the above-mentioned framing activity and can be understood as 'action-oriented sets of beliefs and meanings that inspire and legitimate the activities and campaigns of social movement organisations' (
The importance of framing processes notwithstanding, social movements cannot rely solely on this activity to ensure the success of movements. Rather, frames need to be combined with other strategic mobilising activities which focus on cultural and social meaning-making, participatory communication and processes of consciousness-raising among movement participants in order to promote individual and collective agency, ideological commitment and collective action. As
One of the most visible ways in which this union has incorporated elements of social movement unionism in its organisational repertoire in Mumbai has been to shift from traditional workplace-based organisation to community-based organisation. Paid domestic workers who are union members work on a part-time basis for multiple households during the day. The women in this study typically worked for three to four households where they were predominantly tasked with cleaning activities, while some did a combination of cleaning and cooking. These women are physically dispersed as they work for households located in different parts
The union has strived to pay attention and respond to the strategic intersections between class, caste and gender that inform the multifaceted nature of subordination faced by its members. This strategy was conceptualised and promoted by the union soon after it was established, as a way of building credibility and trust with its members. Given that attaining labour rights for the workers was a long-term goal, it was considered important for the union to address the practical, everyday concerns of their members in order to demonstrate their relevance in the lives of the domestic workers and also to provide the 'breathing space' it needed to take on the longer-term goals (
Because in [the] unorganised sector, they are working every day and you cannot organise them in the way you can formal sector employees… They have to be involved, it's a question of bread and butter for them. And they are not collected at one place….so you have to initiate work from that point of view. Looking at their personal problems and then intervening… earlier when forming their unions, it had to be done through their homes. For domestic workers, that is part of our strategy. This is what we are saying: those who are living in a cluster and going to an area to work… in that cluster, first of all, you have to build a connect [
The outcomes of these interventions were instrumental in providing tangible benefits to the domestic workers but, just as importantly, these interventions also helped the women to develop a shared identity as citizens with legitimate claim-making status, which profoundly transformed the way they saw themselves and their place in the world. Having state-sanctioned documents such as ration cards and voter identification cards,
See, I had nothing. Today if you go to get a ration card, you have to spend 4000-5000 rupees
We met them (the union organisers) and listened to them… we joined the organisation and within a year, we got ration card[s]. First, they made the trade union membership card, then voter registration card and then ration card. I am not literate and so I didn't have anything. I didn't even have a birth certificate. I was born at home - so from where would I get the birth certificate?… Now I have the voting card, trade union and ration card. They made me open a bank account too. Now if I have thousand rupees, I can keep [
As well as ration cards, voter identification cards and trade union membership cards, the union helped to open bank accounts for its members. At the time the interviews were conducted for this article, almost 6,000 to 7,000 domestic workers had their own bank accounts. The union also held discussions with the women on the value of health and free medical camps, and dispensaries were organised for domestic workers and their families. Cancer detection camps were held and treatment and follow-up was provided to those who were found to have cancer, in collaboration with a local hospital in Mumbai.
The union has worked intensively and systematically to provide the collective framework and social conditions within which the domestic
…there is no recognition of their work, they are not being recognised as a worker. They are not being given the status as a worker. This is the biggest problem in the places they work. I feel that if they are given recognition as a worker, then 50% of the union's work will be done. I feel there is a strong need to change this perspective….When you say domestic work, work means work, then why don't you call that person a worker? What other definition can you give to it? You should define them as a worker.
The emphasis on developing a worker-based identity among its members and framing the demand to be recognised as workers with rights like every other worker has been at the core of the union's organising and mobilising activities. This process of identity building among domestic workers takes on an even greater importance in a context where many of the women themselves do not recognise the jobs they do as work but see them as a natural extension of their domestic and reproductive duties as wives, mothers and childminders within their own homes
We try and instil motivation in the women about the work they are doing. They should not feel that being domestic workers makes them worthless. We try to make them self-respecting women who believe in themselves. In any kind of work, if you do not get respect, you should not do it. The houses they work in, they don't get respect there - so the first thing we tell them is that the work you do is worthy of respect. They should not feel their employers are giving them charity… that is why we stress a lot on self-motivation and self-respect.
This senior organiser went on to describe how the goal of enhancing the empowerment of their members permeates all their work. Below, she gives
…we do work for their (the members) empowerment. For instance, we have training workshops in which the area leaders and other domestic workers participate… We asked them, 'What is your biggest problem?' and they said it was the ration shops. They have ration cards but do not get food grains against it; even the grains they get is so bad that even animals will not eat them. When they told us that this is their biggest issue, we put together a street play and told them that they had to perform the play in front of the ration shop. By doing this other people will become aware about your issue and you will get a chance to speak your mind. The fear that you have of how will you speak alone, will be taken care of on such a platform. You will see the motivation in you come to the surface… We did this campaign for a month. We continued doing this and, as a result, the effect was that they felt that this is my right, that there should be a complaint book. I go to the shop and the shopkeeper says there are no rations, then you ask for the complaint book in which you complain. Due to this, the women were full of motivation, as a result of which, for each shop, a committee of 5-6 women was formed.
This was further corroborated by another senior organiser in the union, who elaborates below on the impact such union activities have had on the promotion of the emotional repertoires of self-worth and confidence in the union members:
…for example, those women that you saw there… None of them would even think or dream of, you know, sitting in a meeting like this, sitting in a chair, talking to everybody. They wouldn't even do that. Nothing like this happened to them before. Now if something happens… the women confront the ration shop owners in the shops.
The cultural and discursive framing of domestic work as important and critical work and the questioning of social and cultural beliefs which construct domestic work as less respectable or dignified than other types
As seen above, this union departs from the traditional trade union model by organising and mobilising much more broadly around issues that move beyond the workplace and by paying attention to both the material and cultural inequalities faced by its members. In order to respond to the precarity and lack of social, citizenship and labour rights of the domestic workers, the union constructs the state in the role of the employer in that collective bargaining is done with the state and not the individual employers of the domestic workers. In doing this, the union significantly distinguishes itself from a traditional labour trade union. The reasons for targeting demands towards the Indian state were two-fold: firstly, due to the fact that the women work for multiple households, there is no scope for
As a way of organising them (the domestic workers), we very consciously said right in the beginning that this is [a] different kind of union. In fact, the idea of a union itself was totally new to them. So then we put forward this idea that [sic] let's ask for [a] pension from the state. They said, 'Where we are working, we are not even getting our salary; why will the state give us [a] pension?' They laughed… So we told them how socially important their work is and so on, and that the state will have to give it (the pension) …we talked to them, so they agreed. So at that point in time, we told them that you may have your issues with your employer and you do have, we know. Probably they don't pay you properly, they make you work and they don't pay you
In a similar vein, the second senior organiser states below the importance of confronting the state in order to ensure that the rights and entitlements of the domestic workers are safeguarded:
…(this union is) very, very different. Like I said, this taking up of various issues of their (domestic workers') lives is something very new as compared to the others. Maybe in the old times, they did take up all such issues, I don't know… But slowly it has come around to their issues and mainly economic issues at the workplace. So this is an aspect but we do not take this up directly with the employers… So in this union, we are having a lot less conflict with the employers… Instead, many quarrels/conflicts are happening with the ration shopkeepers…it is happening with the officers. It is happening with the bureaucracy, with the police. So it's happening in this way. Now the conflict that we were having…we are demanding from the state that they look towards the situations of this group… there is conflict/argument with the state.
The foundational objective of the union was to organise domestic workers in Mumbai so that a critical mass could be formed with which to push for the rights and entitlements of these women as legitimate workers. This objective has been the most important one for the union and in the decade or so of its existence, they have used various strategies to achieve this goal. These mainly encompass peaceful protest by way of taking part in rallies and demonstrations, conducting strikes, confronting the state to force it to pay attention to the issues and problems of domestic workers, building visibility for the issue of domestic workers both from within the system and outside, and creating awareness about the realm of paid domestic work in society at large. These events are organised at times when the union knows that state presence is guaranteed, as a way of building visibility for their cause. However, the union has exercised tact and discretion when it comes to framing its demands to the state to avoid jeopardising the interests of the domestic workers, which has been an important priority for the union and has informed all its work and activities.
Rallies and processions have been held in Mumbai, other districts in Maharashtra and in Delhi over a range of different issues: the reformation of the Welfare Board, as it has more or less become defunct now in the state of Maharashtra; securing pension schemes; securing health insurance for domestic workers; protesting against inflation and price rises; reformation of the PDS; protesting against negative cultural representations of domestic work in the media and so on. At the time fieldwork for this study was carried out, the organisation had carried out in excess of 150 rallies and demonstrations. Awareness raising on the issue of domestic workers has been carried out through the medium of street plays in different areas and communities in the city. Visibility towards the concerns of domestic workers has also been created through one of the union organisers in her role as a member of the state's Domestic Workers' Welfare Board.
Both of the union organisers express that their relationship with the state is one of confrontation and conflict, as they 'fight' with the state and the agents of the state, such as the police and other local and street level bureaucrats in order to further the goals of the union. The female union
We have repeatedly said, 'Remove the limit as we are working with these women and know that women who are above 60 and 70 are still having to continue working. You are saying only women between 18-59 will be registered but where will the rest go, the ones who spent their entire lives working?' We say, 'Why did we fight all this while?' The one who fought with us for so many years and is now above 60, she is now not getting anything… This is injustice. Whenever there is a Welfare Board meeting, I pick up this topic and fight… many people make fun of me. But I feel, just remove that limit, and give something to them.
Another very important strategy that the union has adopted to raise the visibility of domestic workers and their issues is competing in the political elections of the Mumbai Municipal Corporation. Domestic worker leaders and the volunteers of the trade union (themselves former domestic workers) have competed in these elections twice. Although they lost on both occasions, the fact that they stood for election and were able to get some votes has contributed a great deal to the morale and energy of the workers' collective and helped to strengthen the visibility of paid domestic work in the public domain by raising awareness about domestic workers and their concerns in different areas and communities in the city.
The above analysis shows that this union has succeeded in mobilising and organising a group of informal sector workers in Mumbai by embracing elements of social movement unionism in their organisational repertoire and model. By addressing both material and cultural inequalities
According to Axel Honneth, when individuals encounter disrespect and lack of recognition in their personal and public lives, their psychological integrity is compromised and they experience 'moral injury' which leads to a lack of self-confidence, self-respect and self-esteem (1997, pp. 22-27). This negatively affects a person's ability to identify, interpret and realise their needs and desires.
It is not uncommon for marginalised groups to believe that they are powerless in changing the oppressive and unequal conditions under which they live and work, and that their voices and perspectives are irrelevant and inconsequential. Social movements can counteract this by providing the conceptual tools and affective ties and networks to enable their members to think critically and differently about their oppressive realities and to gain the awareness, control and ability to ultimately transform these realities (
As I have explained above, this process of conscientisation and collective identity building undertaken by the union was inextricably linked to strategies of discursive and cultural framing, more specifically diagnostic, prognostic and motivational framing. Diagnostic framing, as mentioned earlier, describes the boundaries of a problem or form of injustice and generates a shared and mutual understanding among members of a social movement about what the problem/situation facing them is and why this situation has occurred. It also identifies the aggrieved parties or victims, as well as the actors or agents who are responsible for perpetrating the injustice. By diagnosing and framing the problems faced by the domestic workers as the denial and eschewal of labour and citizenship rights which are their rightful claim and constructing the state as being the primary object of antagonism responsible for not securing and protecting the rights of the workers, the union was able to mobilise the support and collaboration of its members for whom such a framing and interpretation of the causes for their marginalisation made profound sense and gave meaning, which in turn inspired and legitimated the activities and campaigns of the union (
The framing work carried out by the union to address the injustices and grievances faced by its members was simultaneously bolstered by building a collective worker identity and initiating the process of engendering a 'worker' identity as opposed to a 'servant' identity among the women, which helped in raising the status of and reducing the devaluation associated with their work. The process of creating awareness among the domestic workers with regard to their value as workers and the building of a collective worker identity significantly helped to form the basis from which to make claims on the state. Getting the trade union membership card and the Domestic Workers' Welfare Board card enabled the women to formally prove their identity to the state and access state benefits and services. Greater awareness of their rights and entitlements as workers, as well as intersubjective interactions and relations with the organisers of the union and with each other and participation in union activities were closely linked to the development of new emotional repertoires and sensibilities in the women, characterised by feelings of greater self-confidence, self-efficacy and personal courage (see also
A key feature of the organisational model of the union, in which it departs from a traditional trade union model, is the way in which it directs its demands and protests towards the state rather than the employers of the domestic workers and engages in collective bargaining with the state and its agents. The characteristics of protest actions are linked to their 'capacity to mobilize public opinion through unorthodox forms of action and so put pressure on decision makers' (
In her seminal study of the organisation of informal workers in the beedi and construction industries in India,
The findings from my study resonate with the argument made by
This was the number of union members at the time when fieldwork was conducted in 2014.
The Domestic Workers' Welfare Board is a tripartite structure, which is comprised of representatives from the state, the employers and domestic worker groups. The Board was established in Maharashtra in 2008 but was dissolved in 2015 after the present Bharatiya Janata Party-led government came to power in India in 2014.
Scheduled Castes or the former untouchable castes or depressed classes are the lowest castes in the Indian caste system, which have been provided with certain special privileges by the Indian State in recognition of their historically marginalised position within the Indian polity (Ghurye, 2016).
In India, ration cards (issued under India Public Distribution System or PDS) are used primarily by the poorer sections of society for purchasing subsidised foodstuffs (wheat and rice) and fuel (LPG and kerosene). These cards are an important subsistence tool for the poor, as they provide proof of identity and a connection with government databases (they are also used to establish identity, eligibility, and entitlement).
The Indian Public Distribution System (PDS) is a food security system established by the Government of India with the aim of distributing food (staple food grains such as rice, sugar and wheat) and non-food items (kerosene) to the poor population at subsidised rates and through a network of fair price shops called ration shops.
One USD is roughly equivalent to 77 Indian rupees.
This chapter describes how the municipality of Bergen has worked with area development in two (of five) relatively deprived areas, indre Laksevåg and Ytre Arna. Since 2012, these geographical areas have been included in a national program aimed at improving deprived areas, with a focus on both their inhabitants and physical infrastructure. The included areas were prioritized based on several years of mapping and research, confirming the importance of comprehensive and coherent area development. A methodology highlighting participation has been applied in the two areas, and selected specific methods are presented theoretically in this chapter. Dialogue and collaboration with residents and other actors in these areas are identified as essential approaches.
Subsequently, results achieved in collaboration with the local population are presented. Sustainability has been a key concept, first and foremost to strengthen the
Community work is the process of assisting people to improve their communities by undertaking collective action.
(
I dette kapittelet vil vi gjennom erfaringer fra områdesatsingen i Bergen kommune vise eksempler på kollektiv mobilisering og kollektive arbeidsformer i Ytre Arna (fra 2012) og indre Laksevåg (fra 2012). Dette er to av til sammen fem områder hvor Bergen kommune har områdesatsing. Ytre Arna og indre Laksevåg trekkes frem fordi kommunen er i ferd med å avslutte innsatsen her. Vi viser til hvordan Bergen kommune har innrettet sin områdesatsing som et virkemiddel for å bedre levekårutsatte områder. Videre vil vi vise hvordan det er lagt økt vekt på kollektiv mobilisering i forbindelse med utfasing av satsingen i indre Laksevåg og Ytre Arna.
Forfatterne har vært direkte involvert i arbeidet med utfasingen av områdesatsingen. Linda Cathrine Nordgreen og Torben Blindheim har samarbeidet i gjennomføringen av utfasingen av områdesatsing i indre Laksevåg og Ytre Arna. Mary A. Økland, som programleder i områdesatsingen, har hatt et veilednings- og oppfølgingsansvar for arbeidet. Fremstillingen av utfasingsarbeidet beskrevet i kapittelet er preget av våre roller i dette arbeidet.
Målet med kapittelet er å bidra til egen refleksjon og læring om tema, og gjennom det bidra til kunnskapsutvikling til feltet områdesatsing. Dette kan også handle om prosjekter i et nærmiljø og boligsosialt arbeid.
Områdesatsing er en av flere strategier bystyret i Bergen har valgt for å bidra til å utjevne sosial ulikhet i kommunen (
Områdesatsingen i levekårssonene Ytre Arna og indre Laksevåg er finansiert av kommunale midler, i tillegg til statlige tilskudd fra Husbanken (Bergen kommune er inndelt i 51 levekårssoner). I områdesatsingen er det årlige rapporteringer til Husbanken basert på målsettinger for arbeidet og knyttet til Husbankens målstruktur (
«Områdeutvikling innebærer at kommunen søker en helhetlig tilnærming til et geografisk avgrenset område som innebærer fokus både på materielle og fysiske strukturer, økologiske faktorer og kulturelle og sosiale betingelser» (
Viktige innsatsområder i områdesatsingen er (
Fysisk og teknisk opprustning og utvikling
Styrking av sosiale og kulturelle tiltak
Etablere arenaer for dialog og samarbeid med beboere og aktører i området
Språkferdigheter og skole/utdanning
I områdesatsingen i Bergen er medvirkning et bærende prinsipp og en sentral arbeidsmetodikk. Samarbeid med lokalbefolkningen er grunnleggende for å skape vedvarende og bærekraftig utvikling i områdene.
Områdene Ytre Arna og indre Laksevåg er ulike. Ytre Arna er en levekårssone med vel 2 700 innbyggere, ligger i randsonen av Bergen kommune og har rurale trekk. Området har i underkant av 80 prosent eneboliger og småhusbebyggelse (
Gjennom prosessen med å avslutte områdesatsingen i disse to områdene skal kommunen bidra til at de lokale aktørenes roller og posisjoner blir ytterligere styrket. Prosessen skal bidra til ytterligere bevisstgjøring om betydningen av egen innsats i lokalmiljøet og i samarbeidet med kommunen, også etter at områdesatsingen er avsluttet.
I det videre vil vi beskrive medvirkningsarbeidet og den arbeidsprosessen som ble gjennomført lokalt i Ytre Arna og i indre Laksevåg, som også er viktig i avslutningsfasen. I samfunnsarbeid er kartlegging /
å trekke seg tilbake fra en intensiv rolle til en mer «betjenende» rolle
å trekke seg tilbake fra en «betjenende» rolle
å forlate nærmiljøet helt
Videre hevder Twelvetrees at innsatsen i særlig utsatte områder ikke bør trekkes helt ut (2002, s. 49). Dette er noe bystyret i Bergen har vært opptatt av, og har derfor vedtatt at Bergen kommune skal styrke sin innsats i disse områdene når områdesatsingen er faset ut.
I sak til bystyret i Bergen om avslutning av områdesatsing i indre Laksevåg og Ytre Arna står det: «Når områdesatsinger skal avsluttes er det ønskelig at vellykkede tiltak og aktiviteter opprettholdes, fysisk infrastruktur vedlikeholdes, og grepene som har ført til positiv utvikling gjennom områdesatsing videreføres i kommunens ordinære drift» (
Prosessen med å avslutte programarbeidet handler om å bidra til å mobilisere og ivareta lokale ressurser for fremtiden. Sosiologen Emile Durkheim var opptatt av det han karakteriserer som den kollektive bevissthet i relasjonen mellom individ og samfunn (
Et arbeid for å styrke nærmiljøkvaliteter i utsatte lokalområder kan vanskelig lykkes uten at de som bor i området involveres i arbeidet (
Ifølge Garsjø finnes det ingen entydig metode eller et sett av teknikker for å nå oppsatte mål. Metodene avhenger av flere forhold som vil være ulike i de forskjellige satsingsområdene. Elementer som påvirker dette er hva de kommunale rammene tillater, hva slags politisk støtte og hvilke økonomiske ressurser som finnes, hvordan boligområdet ser ut og hvilke lokaler som finnes (
Arbeidet med områdesatsing er også knyttet til flere av FNs bærekraftsmål: nr. 1 om å utrydde fattigdom, nr. 10 om mindre ulikhet, nr. 11 om bærekraftige byer og lokalsamfunn, nr. 16 om fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner, som henspiller til demokrati og tillit i samfunnet, og nr. 17 som handler om samarbeid for å nå målene (
I startfasen av arbeidet med områdesatsing i indre Laksevåg i 2012 ble det utarbeidet mål for arbeidets retning i samarbeid med lokalbefolkningen, og en visjon om «Levende lokalsamfunn med mangfold og trivsel». Det ble videre definert at områdesatsingen skal bidra til
at flere opplever at området har gode og tilgjengelige møteplasser
at flere opplever at området er et trygt sted å vokse opp
å styrke fritids-, kultur- og aktivitetstilbud
(
På vegne av Bergen kommune gjennomførte Respons Analyse spørreundersøkelser i 2014 og i 2020 om nærmiljø, trivsel og tilhørighet blant innbyggere i indre Laksevåg og Ytre Arna. Undersøkelsene ble brukt som en del av kunnskapsgrunnlaget og som et evalueringsverktøy for områdesatsingen.
Resultatene fra innbyggerundersøkelsen i 2020 viste at innbyggerne i indre Laksevåg var generelt mer fornøyd med nærmiljøet enn da samme undersøkelse ble gjennomført i 2014. Flere var enige i at indre Laksevåg er et attraktivt sted å bo, og flere unge oppga at de ikke har planer om å flytte fra området. Svarene viste en økt andel som opplever forbedringer på opplevelsen av trygghet og trygge oppvekstsvilkår, og antall som var enige i at området har gode møteplasser økte sammenliknet med 2014 (
Som i indre Laksevåg ble det også i oppstarten av områdesatsing Ytre Arna i 2012 utarbeidet lokale mål for innsatsen i samarbeid med lokalmiljøet. Dette arbeidet var ledet av Erlend Vågane som var koordinator i Ytre Arna fra 2012-2019. Målene var at områdesatsing i Ytre Arna skal
bidra til at flere oppfatter Ytre Arna som et attraktivt, trygt og fargerikt sted
legge til rette for at flere opplever kontakt med andre i nærmiljøet på gode møtesteder
bidra til større deltakelse i fritidstilbud og fysisk aktivitet
stimulere til opprusting av sentrumsområdet gjennom vekst innen boligutvikling, lokalt kulturliv, handel og næring
bidra til bedre språkkompetanse blant barn og unge i Ytre Arna (
Innbyggerundersøkelsen fra 2020 viste at innbyggerne i Ytre Arna opplevde boområdet som mer attraktivt enn da samme undersøkelse ble gjennomført i 2014. Flere oppga i 2020 at de ikke ville flytte fra Ytre Arna. Andre eksempler var at flere opplevde økt trygghet, flere møteplasser og flere deltok i fritids- og kulturlivet. (
Det er mange eksempler på at områdesatsingsarbeidet har gitt resultater i indre Laksevåg og Ytre Arna. I det følgende vil vi vise til noen gjennomførte tiltak slik de er omtalt i bystyresak om avslutning av områdesatsing i disse levekårssonene (
En viktig prioritering innenfor områdesatsingen i begge områdene har vært, og er, barn og unges oppvekstmiljø. Områdesatsingen har på generelt grunnlag engasjert seg i skole- og utdanningsspørsmål, og det er gitt støtte til blant annet språkopplæring/lesefrø-prosjekter, leksehjelp, pedagogisk utviklingsarbeid og kvaliteter knyttet til nye skolebygg i områdene. En annen viktig prioritering i områdesatsingen har vært, og er, bidrag til fysisk opprustning av byrom og parker, turveier, snarveier, skoleveier, lekeplasser med mer. Slike arenaer har betydning med tanke på å muliggjøre etablering av fellesskap og møteplasser; det som ifølge Durkheim etablerer limet i fellesskapet (
Et annet mål i områdesatsingen har vært, og er, å styrke sosiale og kulturelle tiltak. Det er derfor gitt tilskudd til lag og organisasjoner i områdene. Dette har skjedd i nært samarbeid med kulturavdelingen i kommunen. Eksempler på dette er arrangementer, ferieaktiviteter og andre lavterskeltilbud. Områdesatsingen har også bidratt og
I indre Laksevåg har kommunen gjennomført flere fysiske oppgraderinger, blant annet oppgraderinger av Håsteinarparken og Laksevågparken som ligger sentralt i gamle Laksevåg sentrum. En rekke møte- og lekeplasser har blitt oppgradert med nye funksjoner. Kommunale midler er brukt på bygging av to nye skoler, Damsgård og Holen, samt til etablering av Fysak på Melkeplassen med egen trampolinepark, klatrevegg og innendørs skateområde. Det har i tillegg vært satset på trafikksikkerhet og gjennomført arbeid knyttet til belysning, fartsdumper og oppgraderinger av trappeløp/tverrforbindelser, samt årlig dugnadsarbeid. Områdesatsingen har også bidratt til at overnattingshytten «Egget», et gratis overnattingstilbud til barnefamilier, er kommet på plass i området.
Etablering og styrking av innendørs møteplasser har vært satset på i tett samarbeid med lokalmiljøet. Eksempler på dette er etableringen av møte- og forsamlingslokalene «Gnisten», ekstra arealer til nærmiljøaktiviteter på Damsgård skole og etablering Laksevåg bibliotek som er nærmere beskrevet i denne bokens kapittel 12.
I Ytre Arna har kommunen gjennomført flere fysiske oppgraderinger for å bedre trygghet og trivsel, blant annet knyttet til trafikksikkerhet, nye og tryggere skoleveier og ny belysning i sentrumsområdet. Det er også jobbet med etablering og skilting av turstier. Det har blitt tilrettelagt for flere og bedre møteplasser etter innspill og samarbeid med nærmiljøet. Eksempler på dette er opprustningen av Sætreparken, samt at en rekke lekeplasser har blitt rustet opp med flere og nye funksjoner. Videre er det gjennomført større opprydninger i sentrumsområdet, blant annet fjerning av trær og søppel i elvejuvet langs Blindheimselva. Det har også vært gjennomført årlige ryddedugnader i Ytre Arna.
Etablering og styrking av innendørs møteplasser har vært et annet satsingsområde i Ytre Arna, og områdesatsingen har bidratt til modernisering av biblioteket og fritidsklubben som holder til i Kulturhuset Sentrum. Kulturbygget eies av flere frivillige lag og organisasjoner, og har fått tilskudd over flere år til blant annet nødvendige oppgraderinger både utvendig og innvendig. Det er også gitt støtte til aktivitetskoordinator ved Kulturhuset Sentrum for å styrke kulturhuset som møteplass, og for
Med bakgrunn i at områdesatsing er et statlig program med begrensning i tid, og at «satsingene i områdene indre Laksevåg og Ytre Arna har gitt gode resultater og god måloppnåelse for de lokale mål/rammer som ble lagt» (
Det skal igangsettes arbeid med å utrede hvordan en utfasing og endelig avslutning i 2022 kan skje. Utredningen skal være to-delt. En oversikt over gjennomførte tiltak (oppsummering av innsatsen) og en oversikt over gjenstående oppgaver og utfordringer, og hvordan disse skal ivaretas i et fremtidsperspektiv. (
Samtidig viste bystyret til at det fortsatt gjenstår utfordringer knyttet til lokalbefolkningens levekår i områdene, og at det blir «viktig at andre tjenester må forsterkes i disse områdene» (
I mange prosesser vil ulike metoder for medvirkning være viktige verktøy for å invitere inn lokale innbyggere og organisasjoner til å ta opp og si noe om saker og tema som angår dem og deres nærmiljø (
Et hovedgrep kommunen har gjort er å opprette en
I avslutningsfasen har vi blitt kjent med at denne rollen er blitt særlig verdsatt av lokalbefolkningen som har erfart hvordan interesser lokalt er blitt koordinert, og hvordan koordinatorene informerte om ulike kommunale planer og tiltak til lokalbefolkningen. Koordinatorrollen har vært sentral i arbeidet med utfasing, og ikke minst med sin lokale kunnskap. Dette har vært viktig for å trekke inn relevante aktører i medvirkningsprosessen ved utfasing av arbeidet. Det blir derfor en utfordring for kommunen i det videre å finne en måte å koordinere lokale krefter og etatene i kommunen (
Det har vært gjennomført
Videre i folkemøter er det fagetater som orienterer om oppgaver og fremdrift på sitt fagområde. Tidsrammen for folkemøtene er to timer, og dagsorden er i stor grad bestemt ut fra innspill som kommer fra lokale representanter/beboere og pågående planer for området. Hver innleder oppgir sin kontaktinformasjon, slik at beboere kan ta kontakt i etterkant. Møtene er annonsert bredt og i god tid i forkant. Dette gjøres gjennom kommunetorget, kommunens nettsider, lokalavis, sosiale medier, plakater, og e-post-invitasjoner. Under pandemien har folkemøtene vært arrangert digitalt. Dette er en erfaring som blir tatt med videre, og det vil vurderes fra gang til gang om digitale folkemøter kan være en løsning i kombinasjon med fysiske folkemøter. Dette fordi de digitale folkemøtene ble sett av flere, også i etterkant av møtene.
De to siste folkemøtene i indre Laksevåg og Ytre Arna har vært preget av forberedelse til utfasing av områdesatsingen, og derfor vært en viktig arena for lokalbefolkningen å komme med innspill. Det at byråden/e har vært på møtene og orientert om beslutningen om utfasing har vært et poeng. Folkemøtene har fungert som en viktig forberedelse for lokalmiljøet til tiden etter områdesatsing, og har også vært en arena for nærmiljøet til å knytte kontakt med andre avdelinger i kommunen for fremtiden.
Målet med befaringer er å bidra til felles og økt kunnskap, forståelse, innsikt og oppfatning av et sted eller en sak, og bidra til en bedre kommunikasjon og dialog mellom innbyggerne og kommunen også med hensyn til valg av løsninger. Noen ganger er det interessekonflikter der det kan være vanskelig å få til det som beboere ønsker. Eksempler på dette kan være snarveier, stier eller møteplasser som er helt eller delvis på privat grunn, og der kommunen ikke har anledning til å investere eller sørge for utbedringstiltak. Resultater av befaringer har vært opprustning av skoleveier, parkområder og lekearealer som får nye elementer, og trafikksikkerhetstiltak. I forbindelse med utfasingen av arbeidet har befaringer vært benyttet aktivt. Det ble også lagt til rette for vandremøter som ga en ekstra mulighet under pandemien.
Etablering av kontor har hatt en positiv effekt ved at det viser kommunens tilstedeværelse i områdene. Det har vært faste åpningstider, og dette var særlig viktig i starten for å etablere kontakter og nettverk. Aktuelle tema som ble presentert for koordinatorene var blant annet frustrasjon i forbindelse med russituasjonen i indre Laksevåg, og ulemper med trafikale utfordringer i Ytre Arna. I tillegg kom det opp andre aktuelle saker av ulik karakter, som utilgjengelige stier og trappeløp, manglende informasjon fra kommunen, behov for fellesarealer og møteplasser, forsøpling og problemer knyttet til rus og kriminalitet.
I forbindelse med pandemien har det vært mindre fysisk tilstedeværelse på kontorene i områdene. Det har vært opprettholdt kontakt med lokalmiljøet via økt bruk av e-post og telefon, deltakelse på utendørs
I utfasingsperioden har det vært viktig å være tilgjengelig slik at det er mulig for lokalbefolkningen å gi uttrykk for bekymring for at områdesatsingen skal avsluttes og hva som skal skje videre. Disse bekymringene, det vil si innspillene, har vi brakt videre til bystyret gjennom saksfremlegg, og der bystyret i sin behandling av saken gjorde vedtak om at kommunen skal være tydelig til stede, også etter perioden med områdesatsingen.
Det er ulike måter å arbeide sammen med lokalsamfunnet på. I Ytre Arna har arbeidsgrupper vært etablert som utvalg- og ad hoc-grupper for å arbeide med konkrete prosjekter og ulike tema. I avslutningsfasen har arbeidet med
I indre Laksevåg er det etablert grupper som jobber med ulike tema som fysisk miljø, omdømme og oppvekst. Disse gruppene har hatt møter etter behov og ønsker innad i gruppene. Representanter fra hver av disse gruppene har så dannet en koordineringsgruppe
Fokusgrupper er en metode som brukes for å belyse et tema inngående.
I både indre Laksevåg og Ytre Arna ble det gjennomført fokusgruppeintervju med mål om å sikre lokal forankring og bred involvering av nærmiljøet. Invitasjon til fokusgruppedeltakelse ble annonsert på folkemøte, i etablerte nettverk, på kommunens nettsider og i sosiale medier. En bredde av aktører ble invitert til deltakelse, herunder beboere, ildsjeler, representanter for ulike lag og organisasjoner og aktuelle fra næringslivet. De som deltok i fokusgruppene var langt på vei de samme som deltok på etablerte arenaer og andre nettverk i regi av områdesatsingen. I tillegg til etablerte aktører var det nye aktører/organisasjoner i nærmiljøet som meldte sin interesse. I Ytre Arna ble det også satt ned et eget fokusgruppemøte med næringsaktørene i området for å bidra til at næringsinteresser er ivaretatt i et langsiktig perspektiv.
De fleste som ble invitert deltok. De som ikke kunne delta ble invitert til å komme med innspill. Tema var å sikre at områdene blir godt ivaretatt etter at områdesatsingen avsluttes. Det var forberedt tre sentrale spørsmål til gruppene:
Hva er dine erfaringer med områdesatsing, og hva blir viktig at områdesatsingen gjennomfører i den gjenstående perioden?
Hva forventes av kommunen etter 2022?
Hvordan kan lokale krefter/nærmiljøet samarbeide og være et viktig talerør underveis i et fremtidsperspektiv?
I gruppemøtene ble det lagt vekt på at alle deltakerne ble spurt om sin mening. Fokusgruppene ble organisert med en innledning fra koordinator for å sette kontekst for gruppeintervjuene. Covid-19 gjorde at de fleste møtene måtte gjennomføres digitalt. Intervjuene i fokusgruppene ble gjennomført med bruk av digitale verktøy, og prosessen var transparent slik at alle som deltok i gruppeintervjuene kunne se hva som ble notert og kunne komme med korrigeringer og tilleggsopplysninger. Det ble benyttet et digitalt tavlesystem, og det ble presisert at det var mulig å komme med innspill hvis noe var glemt. Oppsummeringer fra fokusgruppene ble sendt ut til deltakerne i etterkant (
Hovedfunn fra disse møtene viste blant annet viktigheten av og behovet for en koordinatorrolle i begge områdene. Det kom tydelig frem at kommunen må sikre forsvarlig drift og vedlikehold av eksisterende og nye ute- og fellesområder. I møtene ble det pekt på behov for økonomisk støtte/tilskudd til lokale initiativ og behov, også etter at områdesatsingen avsluttes. Det ble i tillegg trukket frem viktigheten av tilgjengelige kontakter i kommunen, opprettholdelse og forsterking av tjenestetilbud og god informasjon om lokale forhold.
I etterkant av fokusgruppemøtene ble det, på denne bakgrunn, gjennomført møter internt i kommunen med alle byrådsavdelingene og relevante underavdelinger. Møtene ble gjennomført digitalt. Målet var å ha dialog om utfasingen, arbeidet med utredningen, og hvilke utfordringer kommunen har i områdene etter områdesatsingen (
I utfasingen av områdesatsing i indre Laksevåg og Ytre Arna har det vært benyttet ulike arbeidsmetoder for samhandling og medvirkning fra verktøykassen. Noen av arbeidsmetodene har vært benyttet gjennom hele områdesatsingsperioden, mens fokusgrupper har vært valgt som et nyttig verktøy i utfasingsarbeidet.
Bystyret i Bergen har i forbindelse med utfasing av områdesatsing vært opptatt av at kommunen skal opprettholde vellykkede tiltak, vedlikeholde fysisk infrastruktur og videreføre de positive tiltakene til områdesatsingen i kommunens ordinære drift (
I perioden med områdesatsing i indre Laksevåg og Ytre Arna har det vært viktig å involvere lokale innbyggere og organisasjoner for å identifisere mål og innsatsområder. Målene som er oppnådd i begge områdene er et resultat av godt samarbeid med nærmiljøet og de arbeidsmetoder for samhandling og medvirkning som er valgt i områdesatsingen. Metodene er valgt i den hensikt å styrke den kollektive kapasiteten/handlekraften,
Med referanse til
I dette kapittelet har vi gjort rede for Bergen kommunes områdesatsing i to av fem definerte levekårssoner, indre Laksevåg og Ytre Arna. Vi har vist hvordan områdesatsingens metodikk er anvendt i de to områdene
Det har vært vår intensjon at dette kapittelet skal bidra til metodeutvikling og gi inspirasjon til andre som arbeider med områdesatsing, eller lokalt forankrede prosjekter. Det er alltid krevende å avslutte et lokalsamfunnsarbeid der mange er involvert, og vi håper med dette at vi ved å dele erfaringer kan gi et bidrag til arbeidsfeltet områdesatsing.
This chapter is about the collective mobilization and cooperation that emerged through the voluntary organization Initiativ:Laksevåg (I:L) and the establishment of the library and dissemination arena Barn, Bok & Boller (Children, Books and Buns) (BBB). How did I:L and BBB play alongside the area initiative for indre Laksevåg, the local cultural office and other cultural institutions, private actors, organizations and arenas in the local community, as well as partners in neighboring municipalities, in promoting the re-establishment of a public library through collective mobilization and community development?
The chapter highlights how grassroots mobilization can create lasting systemic change and contribute to increased participation and activity in a community. Ripple effects have led to the establishment of several arenas, which in turn have reached new groups in the population.
Eg elskar bibliotek som lokkar med sine kommunale skilt, og bibliotek som samlar ungar og gamlingar, og alle dei midt mellom. Eg elskar bibliotek om morgonen, før dei tilsette liksom har fått kontroll på datamaskiner og passe sure blikk. Eg elskar bibliotek om ettermiddagen, då ein kan låne ei bok som ein aldri hadde tenkt at ein nokon gong skulle låne, heilt risikofritt, heilt gratis. Eg elskar bibliotek på kveldstid, då dei fyllast med folk som har komme for å høre på ei opplesing, eller ein debatt om eit bestemt tema, og folk lagar ein slik varme saman at det doggar på innsida av glasa.
(Frode
Laksevåg var eget herred fra 1918, men ved kommunesammenslåingen i 1972 ble Laksevåg innlemmet i bykommunen Bergen. Fra slutten av 1980-tallet opplevde innbyggerne i den tidligere så stolte kommunen en gradvis nedprioritering av lokalsamfunnet: sørvisinstanser og offentlige kontorer ble lagt ned, det ble færre arbeidsplasser og mye av næringslivet forsvant. Det en gang så travle sentrum av Laksevåg ble en delvis nedstengt og stille del av byen. I 2004 ble også biblioteket lagt ned. Protestene var mange, men befolkningen nådde ikke fram til politikerne med sitt krav om å beholde biblioteket i bydelen. Ni år seinere, i 2013, blåser nye krefter liv i arbeidet for å gjenåpne og reetablere biblioteket i det som i dag omtales som indre Laksevåg. Lokalbefolkningen vant fram, og i desember 2020 åpnet igjen Bergen Offentlig Bibliotek filial på Laksevåg.
Dette kapittelet handler om den kollektive mobiliseringen og samarbeidet som vokste fram gjennom den frivillige organisasjonen I:L,
Fellesskapet som vokste fram gjennom dette arbeidet, viser hvordan mobilisering fra grasrotplan,
Med utgangspunkt i Paulo
Også Pierre Bourdieus begrep om «sosial kapital» står sentralt (
I argue for det merits of adapting Bourdieu's understanding of social capital within community work, that is: social capital as potential resources to be utilized by individuals or small groups, to be understood as existing in a form of competitive market. (
Han understreker også hvordan Bourdieus begrep er direkte knyttet til maktaspektet: «power in access and power in possibilities» (
Arbeidet med BBB har vært et mangeårig feltarbeid. Planarbeid, loggføringer og rapporter til Bergen kommune, Områdesatsningen indre Laksevåg (se for øvrig kapittel 11 om områdesatsningen), andre støttespillere og pressedekningen vi har fått har status som datamateriale, og danner følgelig grunnlaget for det som presenteres her. Underveis i skrivingen har I:L-styret, representert ved leder og nestleder, og en leder i Laksevåg KFUK/KFUM kommet med innspill. I tillegg har jeg gjennomført en forskningssamtale med en av de første initiativtakerne, og en fokusgruppesamtale med ytterligere tre av dem som var en del av arbeidet helt fra starten av: ett tidligere og to nåværende styremedlemmer i I:L. Begge samtalene med cirka en times varighet. Deres stemmer inngår i teksten, og enkelte steder er de direkte sitert.
Forfatteren av dette kapittelet er en del av arbeidet det her skrives om - både som medlem av og tidligere styremedlem i I:L, og koordinator for aktivitetene i BBB. Dette kan være både en styrke og en svakhet for analysen. Underveis i arbeidet med kapittelet har jeg støttet meg til andres stemmer. Jeg viser også til Paulo Freire, som skriver om hvordan denne
Høsten og vinteren 2012/2013 er vi flere mødre i bydelen som begynner å snakke om å engasjere oss i nærmiljøet - sammen. Vi møtes i barnehagen når vi leverer og henter barna våre, vi møtes på butikken, og vi snakker sammen før og etter møter i FAU (Foreldrenes arbeidsutvalg ved skolene). For fire av de første initiativtakerne startet samtalene og aktivitetene enda noe før. Den aller første, en førskolelærer med musikkfordypning, som engasjerte seg i å skape en møteplass, forteller:
Det begynte med at jeg snakket på helsestasjonen, ganske tidlig i 2010; kan helsestasjonen si noe om møteplasser for mødre i barselpermisjon? Jeg ble henvist til kirken jeg, da. Vi trenger jo mer enn en kirke. Men jeg er nå litt pragmatisk; jeg kan gjerne låne kirkestuen og invitere til baby- og småbarnssang, og det gjorde jeg jo, og der møtte jeg mange likesinnede, for å si det sånn. […] Permisjonstiden skulle brukes til noe mer meningsskapende for meg, men òg for der jeg bodde. […] Det handler litt om det å ta ansvar for det en savner eller vi ha sjøl. Og det tror jeg at jeg klarte å medskape til, i I:L.
Likesinnede begynte å snakke sammen om en bydel de savnet møteplasser i, og der mye var både litt trist og tomt. En av de andre informantene supplerer:
Vi hadde jo bodd i Gravdal, så flytta vi ut hit og så husker jeg at meg og P gikk ganske mye tur nede i Kirkebukten og så var vi så fortvilt over hvordan det så ut, og hvor dødt det var. […] jeg husker veldig godt at du xx og xx tok kontakt,
Vi som møttes hadde barn som den gang var elever på alle de tre barneskolene i bydelen. Vi bor med andre ord geografisk spredt og representerer de tre tyngdepunktene med bosetting i bydelen (Melkeplassen/Damsgård, Holen/Kringsjå og Nygård/Lyngbø). Likevel deler vi noen erfaringer og et slags felles utgangspunkt som førte til et ønske om å danne en nærmiljøgruppe for området, definert som indre Laksevåg. Vi vil gjerne sette søkelys på behovene til barn og unge, spesielt - og på mangelen på møteplasser i bydelen. Initiativ:Laksevåg oppsto med bakgrunn i dette personlige engasjementet fra enkeltpersoner i nærmiljøet. Etter hvert var vi tolv mødre som møttes regelmessig hjemme hos hverandre, for å diskutere innhold, satsningsområder og strategier for den frivillige kraften vi ønsket å være i lokalsamfunnet. Hvem var, og er, disse tolv?
Mye av suksessen i organisasjonsdannelsen kan langt på vei forklares med summen av egenskapene og kunnskapene hos dem som utgjorde styret i I:L. Vi har alle akademiske utdannelser, og har arbeid knyttet til undervisning, kultur og ledelse, prosjektutvikling og ulike former for planarbeid. Vi er kjennetegnet av til dels mye engasjement, på flere arenaer, med barn i skolealder og barnehage. Flere av oss var forholdsvis nyinnflyttet til området. Vi søkte oss til fellesskap der vi fant likheter og felles motivasjon for deltakelse. Initiativtakerne har altså forholdsvis lik bakgrunn, med tilhørende sammenfallende smak og preferanser, slik
Utgangspunktet er mer eller mindre institusjonaliserte nettverksrelasjoner hvor bekjente gir hverandre gjensidig anerkjennelse. Det er ikke den enkelte deltaker i en gruppe som har sosial kapital, men den sosiale kapitalen ligger i kvaliteten i relasjonene mellom deltakerne, og er kollektivt eid av gruppen. (
Det første styret, tolv kvinner og mødre, har både kulturell og sosial kapital, i tillegg til kreativt lønnsarbeid som krever høy utdannelse. Dette har medvirket til at vi har vært både tydelige og sikre i vår sak - og at vi har formulert oss troverdig i offentlige sammenhenger. Vi har til sammen et omfattende sosialt nettverk å spille på, bestående av enkeltpersoner og organisasjoner/institusjoner vi tidvis har samarbeidet tett med. Det har vært forholdsvis kort vei til, både horisontale og vertikale relasjoner, ressurser og maktstrukturer. I:L driver sin egen hjemmeside, og har en Facebook-gruppe der nyheter, informasjon og historikken deles (
I forskningsrapporten
Deltakerne i I:L er frivillige som har mange av de kjennetegne som omtales i denne rapporten. Med bredde i erfaringer, og med solid bakgrunn fra både organisasjons- og arbeidsliv, så vi på det som en nærmest naturlig sak at vi kunne påvirke, og også endre, vårt
Styret for I:L tok etter et halvt års tid initiativ til å registrerte I:L som en ideell organisasjon, med organisasjonsnummer, i Brønnøysundregisteret. Formålet med aktivitetene i organisasjonen, slik vi definerte det tidlig i etableringen, ble nedfelt i statuttene: «Å bygge opp under Laksevåg, som et godt sted å bo og oppholde seg i: Løfte fram eksisterende møteplasser og jobbe for en større innendørs møteplass, som skal inneholde bibliotek og kultursal.»
Gjennom diskusjonene vi hadde kom vi raskt fram til behovet for å være synlige på en egen arena. Vi ønsket å følge prinsippet om
Den ene av informantene husker tilbake, og forteller på mange måter hvordan prosessen og arbeidet tok form:
Det var jo veldig mye dette; en felles møteplass for boka […] Vi bakte jo på dugnad, det begynte jo sånn. Det var jo dugnadsånd så det kosta etter. Og så ble vi jo større og større. Og, det var jo fint - da får du jo en sånn lykkefølelse av å være med i et fellesskap, å skape noe. […] Vi kunne by på oss sjøl i det. Jeg tror det var veldig rett sånn som vi begynte. […] Jeg husker det var kjempespennende, å se hvem som kom. Det var gøy, og vi var nysgjerrige hver gang det kom noen nye familier og barn inn, sant. Det er klart, vi begynte med dem vi kjente - og så ble den flokken bare større og større, og det var jo veldig stas. Det ble mer og mer ordentlig. […] Ja, jeg tror det var veldig fint, fordi det var med å ufarliggjøre noe òg. Vi bare begynte med de ressursene vi hadde,
Dette er historien om hvordan et stykke samfunnsarbeid har vokst fram, med utgangspunkt i en
I sin antologi om deltakelse i samfunnsarbeid understreker
Dette er historien til Bernt Sofus, vår lokale bokorm:
Det bor en hjemløs bokorm på Laksevåg - og i ti år har den lett etter et sted å bo. Den er gammel og klok - og vakker i kraft av sin visdom. Den er 130 år gammel, minst - samtidig går den lett på hundrevis av små barneføtter. I dag har bokormen, Bernt Sofus heter han, vært innom skolebiblioteket på Damsgård skole for å varme seg. Han liker seg godt blant alle bøkene der inne. Ofte er denne bibliotekdøren også stengt. Det er en voksen, ja, som regel en lærer, som kan låse opp døren til bøkene. Men i går hadde noen glemt å låse døren etter seg, og da fant vår venn bokormen veien inn. Av og til gjemmer han seg under hyllene, slik at han kan være der også sammen med barna som bruker biblioteket. Alle barna på skolen får være der én gang hver, i løpet av en uke. Bernt Sofus vil helst være et sted med god plass, og ikke behøve gjemme seg for menneskene.
Mange, nesten alle, tenker Bernt Sofus, er glade i bøker. Det vet han, for han ble født lenge før krigen her i landet - og det er lenge siden, det. I dag vil han lete seg gjennom hagene på Damsgård og gå over Jansonmarkene, der museet ligger, for om mulig å finne et sted han kan bo. I 120 år bodde han fast på Folkebiblioteket på Laksevåg. Han savner den tiden; han savner alle menneskene som daglig var innom - i kortere eller lengre tid. Det var varme rom, og lukten av bøker var overalt. Han kunne ligge i timevis på magen; lese og gløtte ut på sjøen. Bernt Sofus er lang, veldig lang, han er akkurat passe langsom til orm å være, han er både glad og trist - med sommerfugler i magen, krone på hodet og med tusenvis av små føtter setter han seg i bevegelse.
Damsgård hovedgård er stengt i vinterhalvåret, står det på porten inn til den gamle, vakre bygningen. «… Om det bor noen her nå?» lurer Bernt Sofus. Han har hørt mye fint om gamle herr Janson som lagde juletrefester for alle barna i Laksevåg - for lenge, lenge siden nå. Den gangen hadde de råd til å holde huset varmt, tenker han. Museet er fint. Mange gamle og arbeidsomme damer og menner har brukt tusenvis av timer, helt frivillig, for å sette i stand de gamle husene og ta vare på alle minnene de gamle har; flere fergeturer og mange slagere! Museet har åpent den første søndagen i hver måned; hvor skal han være de andre dagene da? Bernt Sofus bestemmer seg for å ta turen ned til det gamle stolte Rådhuset; det er tross alt der han har bodd den lengste tiden av livet sitt - hittil og litt til, kanskje? Og idet han tar trappene, i tre lange og tre brede, hører han trekkspill - og fra gaten stiger han inn. Dragspill, fiol og mandolin, tenker han - og hjertet banker.
Det lokale bokormen-narrativet vi etablerte er
Story surrounds us. Human beings are storytellers by nature, and we are drawn to them for many reasons. The four dimensions of the self - our feeling, our intellectual, our physical and our spiritual selves - are all part of an interactive, internal whole; in turn, this interacts with political and cultural contexts, to change and be changed by our place in the bigger, external whole of humanity. We use narrative to express our experience and understanding of all these dimensions of being. (
Det er tre historier som knyttes sammen til én i dette kapittelet: for det første lokalsamfunnets situerte historie, slik den er beskrevet i historiebøkene. Videre, narrativet om bokormen. Bokormen blir en allegori på historiens gang, i lokalsamfunnet. Den tredje historien er fortellingen om det som har skjedd, gjennom sju år, i og gjennom
Story as a route to engaging community in self-inquiry and self-knowledge: 'the telling of a story slows the mind down and lets the story sink underneath the skin to reveal something of the spirit' (Hustedde & King, 2002, p. 342). Stories are important rituals in community, 'part of the search for who we are and the search for meaning as a community…community rituals can provide stability and continuity and can promote a sense of solidarity and cohesion' (Hustedde & King, 2002, p. 343). The process takes communities forward as co-creators of their own futures. (
Historien om bokormen på Laksevåg er en fiksjon, formet som et narrativ - en fortelling som både er sann og ikke sann, og som fungerer som en medierende kraft, slik Ledwith og Springett (2010, s. 108) også skriver: «Our stories become a mediating force between narrative and non-narrative, between experience and making sense of the experience, and so theory in process is an evolving narrative of the everyday.» Historien oppstår med utgangspunkt i noen erfaringer, og er samtidig med på å skape økt forståelse av det erfarte - og av det vi ønsker å arbeide for.
Historien til bokormen skapte et lokalt narrativ, og ble samtidig et symbol på saken å etablere bibliotek på Laksevåg. Bokormen var husløs, og det hadde da også BBB vært inntil speiderne på Laksevåg pusset opp et eget rom. Bokormen og bøkene hans var på vandring, bokstavelig talt. Majoriteten av innbyggerne i lokalsamfunnet hadde erfaringer knyttet til det tidligere biblioteket, ja - enkelte i bydelen husket tilbake til egen skolegang og bibliotekbesøk på 1920-tallet, og etableringen av det moderne biblioteket i Rådhuset i 1962. Historien vår om
When questioned, stories can be interruptions in our everyday lives that lead to new ways of seeing the world. The process of telling and being heard results in self-esteem when we experience that what we have to say is relevant and of value.
Det vi opplevde i og med fortellingen gav økt selvtillit fordi vi ble lyttet til, og fikk oppmerksomhet omkring måten vi fortalte historien på - gjennom blant annet dramatiseringer.
Historien om
I den første tiden lånte vi lokaler, på ulike steder i bydelen, på «jakt etter et godt sted å være». Vi bar på våre store IKEA-poser med bøker, og balanserte bakebrett med boller, fra arena til arena, i halvannet år. Høsten 2014 mottok I:L en e-post fra en av speiderlederne på Laksevåg: De ville gjerne pusse opp snekkerverkstedet sitt og la det bli husets BBB-rom, mot en svært symbolsk leie. En gave, med andre ord! Vi innredet med spesialbestilte hyller, prosjektor og lerret, og på nyåret 2015 flyttet vi inn i et kaldt hus (Speiderhuset ble reist under andre verdenskrig, og har lite isolasjon i golv og vegger). Etter hvert kom en mor og hadde med en svær kurv, og foreldre og besteforeldre fylte den med ullsokker til utlån.
Rommet i Speiderhuset gav BBB større mulighetsrom for både flere deltakere og utvidete aktiviteter. Etter de første par gangene i «nytt hus» kombinerte vi fortellerstunder med nabolagskafé i tilstøtende rom, og utvidet med kaffeservering og hjemmebakte kaker. Mødre, fedre og besteforeldre fikk et eget sted å møtes, mens deltakende barn var med i fortellerstundene. Under større arrangementer, som for eksempel når BBB var del av Damsgårdsdagene eller de lokale Kulturdagene, viste det seg nyttig med flere rom. Vi har tidvis benyttet hele Speiderhuset; til overnatting,
Arrangementene som presenteres her er blant dem som har vært viktigst for deltakerne (basert på innspill og medvirkning i programutviklingen), samt de som har hatt strategisk betydning i arbeidet med etablering av en egen bibliotekfilial. Arrangementene framhevet her viser også samarbeidet med andre organisasjoner og frivillige i bydelen - og noe av den pressedekningen som har fulgt, i forkant og etterkant av arrangementene.
Til Bokormens dag, 11. januar 2014, ble det jobbet bredt med planene for markeringen av tiårsdagen for nedleggelsen av Laksevåg bibliotekfilial. Hvor skulle vi være, og hva skulle vi gjøre? Det ble fokusert på dramatiseringen av selve bokormen: hvem var han, hvordan skulle vi kle han opp, og hvordan skulle vandringen hans gjennom bydelen være? Hvem andre skulle inngå i programmet, og hvem skulle vi invitere? Bokormen Bernt Sofus sin vandring i lokalmiljøet måtte ende opp et sted. Rådhuset i tidligere Laksevåg kommune var bygd med bibliotek, og fra 1962-2004 lå biblioteket her. Nå var det private eiendomsutviklere som planla leiligheter i bygget. Vi kontaktet eierne, og fikk tillatelser til å bruke deler av første etasje i bygget. Alle i I:L var engasjerte i arbeidet fram mot dagen: noen hugget tre til «Boktreet» vi ville ha i lokalet. Det var pressearbeid, invitasjoner til tidligere bibliotekarer, politikere og gode støttespillere over hele byen. En hadde kontakt med Vestlandske Teatersenter og fant kostyme til bokormen. Byhistoriker Mons Kvamme sa ja til å være Laksevågs bokorm. Underveis i arbeidet med programmeringen ble skuespiller Helge Jordal kontaktet. Han stilte opp, og framførte utdrag fra
Damsgårdsdagene har blitt arrangert i indre Laksevåg siden 1992 (
BBB i juni har vært lagt til Damsgårdsdagene hvert år. Det har ført til flere former for samarbeid, mer publisitet, og også anledninger til å gjennomføre et større arrangement. I de siste årene har vi også samarbeidet med Områdesatsningen indre Laksevåg om utekino utenfor Gnisten aktivitetshus i Håsteinsgaten. Under Damsgårdsdagene i 2014 markerte vi biblioteksaken med fortellerstunder, på flere arenaer, utendørs. Til sammen var seks utøvere i sving med egne fortellinger. Vi lånte også ut bøker på «ordinært, uordinert vis» gjennom å låne bokbuss. I:L ble registrert med eget lånekort i Lindås kommune, og med egen sjåfør og mekanikere preget bokbussen,
Behovet for biblioteket, et sted å være og et eget sted å lese, har vært markert av I:L og BBB på ulike vis, gjennom årene. Et stort, «fysisk» formidlingsarrangement var rigget til i Speiderhuset med pappkasser og tilbehør, til bygging av egne lesehuler. Da tok vi hele Speiderhuset i bruk, og ungene gikk sammen i mindre grupper og samarbeidet om byggingen.
Under større arrangement ble Nabokafeen utvidet: Engasjerte mødre til deltakende BBB-barn tok initiativet til å lage mat sammen, og den internasjonale barnehagen i nabolaget åpnet kjøkkenet sitt for oss. Her ble det laget gambisk gryte og somaliske sambosaer. Under Harry Potter-festivalen ble det kokt både middag og rigget til frokost for overnattende Potter-fans. I tillegg har vi alltid servert boller - og de første par årene var de hjemmelaget. Alle de involverte bidro, i dugnadsånd. De seinere årene har vi hatt en avtale med Områdesatsningen om sponsing av boller fra det lokale bakeriet.
Fra høsten 2014 startet samtalene i I:L-styret om å utvide formidlingen av litteratur (og kultur) til også å omfatte voksenarrangementer; vi ønsket å arrangere en egen kultur- og litteraturfestival. Vi etablerte en egen programkomité der to kjente forfattere, også med erfaring fra andre litteraturfestivaler og kulturarrangement, ble sentrale støttespillere. Festivalen fikk mye publisitet, og Hilde Sandvik, kommentator i
Forfatter og formidler Kent Amundsen har besøkt BBB mange ganger. Den spesielle kontakten BBB-deltakerne og Kent fikk, gjorde disse møtene unike. Barna lekte videre på historiene, utenfor Speiderhuset, på en enorm stein som ligger der. Da Kent Amundsen skulle gi ut sin første bok om Magdalon, ville de involverte barna gjerne være med å skape en dramaturgi omkring lanseringen. BBB hadde et møte med noen av de mest interesserte deltakerne, og sammen utviklet vi et manus og la opp til at boka (rent fysisk) skulle slippes fra en høyde og ut i verden. Vi rigget til med gardintrapp og et stort blått seil nedenfor som tok imot boka da den ble sluppet.
I:L inviterte Kent Amundsen videre i et voksenarrangement, der vi tematiserte barnelitteratur generelt, Amundsens bok spesielt - og avsluttet med diskusjon om etablering av nytt bibliotek på Laksevåg. Arrangementet var del av I:Ls Nabokveld på Lyst & Fryd. Til samtalen om biblioteket kom det folk fra hele nærmiljøet som hadde fulgt arbeidet med BBB.
Et innspill våren 2017 gav anledning til igjen å tenke stort, sammen med BBB-deltakerne. Én av guttene lanserte ideen «noe om Harry Potter», og mange kastet seg inn i samtalen om hva vi kunne gjøre i og med Harry Potter-universet. BBB-koordinatoren var ikke på det tidspunktet oppmerksom på at det var 20-årsjubileum for Harry Potter dette året, men det skulle vise seg å bli et jubileum helt utenom det vanlige for BBB på Laksevåg. Det var ønske om overnatting i Speiderhuset, og det ble gitt klarsignal om bruk av huset også til overnatting. Den norske oversetteren av Harry Potter-bøkene, Torstein Bugge Høverstad, kom. Det ble både høytlesning, boksamtale og en egen god-natt-hilsen fra Bugge Høverstad. Vi arrangerte quiz med premier fra ulike forlag, og film om kvelden med popcorn til. Det kom deltakere fra hele byen: 75 deltakere gjennom dagen, og ca. 30 til overnatting. Arrangementet ble lagt merke til, og det ble en helside i
I denne delen vil jeg gå nærmere inn på det metodiske ved arbeidet i I:L. Hvilke kollektive arbeidsformer har vi praktisert og hvilke har vi skapt?
Gjennom arbeidet i I:L og BBB har vi skapt et kollektiv; et fellesskap som utgjør mer enn summen av enkeltindividene. Felles erfaringer har formet medlemmene i organisasjonen, og samtidig frambrakt både gammel og ny kunnskap. Vi ble raskt «et navn» og har blitt en stemme det lyttes til, og faktiske endringer har skjedd i kjølvannet av den frivillige innsatsen.
Innholdet i
Jeg har jo veldig tro på menneskenes iboende kraft. Til å ta tak i det som er vanskelig, som kan være tungt og hemmende - på en måte, og så kan vi snu det og få det til å skinne. Og da tror jeg det er fellesskap som skal til. Men det fellesskapet må òg tåle en god dose, ikke bare én, men mange doser med frustrasjon. Det var frustrasjoner innad i styringsgruppa. Det var mange som ville noe, og andre som ville noe annet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal … det er som om vi er i ekteskap, sant. Ok, vi har ulike interesser - og vi har noen like behov - og så må en tåle på en måte, at alt blir lagt på bordet.
Informanten i sitatet her sammenlikner frustrasjonen innad i organisasjonen med hva en må tåle i et ekteskap. Det var ulike interesser som sto imot hverandre, og tidvis skapte dette gnisninger. Styremedlemmene ville mye, og langt på vei handlet dette om prioriteringer og rekkefølge på engasjementet og aktivitetene. Sterke personligheter fikk bryne seg mot hverandre, men informanten mener likevel det var riktig å starte der vi gjorde. Til tross for frustrasjoner klarte vi å iverksette og utrette det vi ønsket, selv om det åpenbart hadde sine omkostninger og førte til enkelte endringer innad i gruppen som var engasjert i litteraturformidlingen. Våren 2016 var det skifte av koordinator for BBB, og enkelte av de tidlige engasjerte valgte å fokusere på andre aktiviteter innenfor organisasjonen. Men samtidig meldte nye krefter seg til arbeidet med formidlingsarenaen. Vi har skapt sosiale fellesskap i et kollektivt handlingsrom gjennom å mobilisere innbyggerne til en felles innsats om felles mål, og ved å etablere sted og rom hvor samhandling kan foregå og utvikle seg (se også kapittel 11 og 7).
Vi var, og er, plasserte i tid og rom. Nettopp i det kollektive, basert på stor grad av tverrfaglighet og i ulike roller, utvidet vi både engasjementet og antallet aktiviteter vi skapte - og prosesser vi involverte oss i, på eget initiativ, men også der vi ble invitert til å være med. Vi møttes, og skapte sammen. En av informantene sier:
Men jeg tror det hadde mye med personlighetene som var involvert å gjøre, altså de sterke drivkreftene som lå i hvem det var som var med - altså det var den der tverrfagligheten som gjorde at vi hele veien klarte å
Parallelt med etableringen av I:L (høsten/vinteren 2012/2013) startet Områdesatsningen for indre Laksevåg opp, i regi av Bergen kommune (se også kapittel 11). I:L inviterte seg til byråden med ansvaret for blant annet områdesatsningene. Vi ønsket mest mulig informasjon om hva som var planene for den kommunale satsningen. Byråden møtte oss med åpenhet og begeistring for det vi hadde med oss av tanker og ideer. På flere punkter opplevde vi å inneha mer informasjon om planene enn hva byråden var oppdatert på. Det viktige for Bergen kommunes representanter var å understreke betydningen av å engasjere seg i de planlagte arbeidsgruppene, i Områdesatsningen indre Laksevåg. Dersom vi ikke gjorde det, hadde vi liten innflytelse på prosessene, mente byråden. Etter møtet med kommunen var vi likevel sikre på at vi ville være en autonom organisasjon, uavhengig av Områdesatsningen. Men enkelte av oss, samt noen av våre ektefeller/samboere, meldte seg til og var med i undergrupper, i kortere eller lengre perioder. På den måten var informasjonskanalen åpen mellom I:L og Områdesatsningens undergrupper. I dagene og ukene som fulgte tok vi kontakt med ulike organisasjoner og aktuelle arenaer i bydelen. Vi vurderte Ungdommens hus, skolene - men landet etter hvert i lokalene til Lyst & Fryd i Damsgårdsveien. Den ærverdige bygningen, med serveringsrettigheter tilbake til kong Christian VII, er eid av Bergen kommune, men forvaltes av Laksevåg Kulturhistoriske forening (
Kulturkontoret og Områdesatsningen ble sentrale støttespillere for I:Ls aktiviteter. Vi hadde jevnlige møter, og sendte regelmessig søknader om økonomisk støtte til arrangementer og aktiviteter. Etter hvert etablerte I:L en egen plan- og strategigruppe som skrev høringssvar og var i tett
Det er nødvendig å understreke at samarbeidet har utspilt seg høyst ulikt, avhengig av organisasjon/sammenslutning. Noen aktører har virket direkte inspirerende på eget lokalsamfunnsarbeid, og har vært invitert til å formidle egne erfaringer, fra egne lokalmiljø. Initiativ fra andre bydeler har vært innom oss, delt, satt spor, men i liten grad utviklet varige samarbeidsrelasjoner. Andre har vært døråpnere i kraft av sin posisjon, og helt konkret åpnet dører for engasjementet vårt. Private og offentlige aktører, organisasjoner og/eller enkeltpersoner har lånt ut nøkler til signalbygg og arenaer lokalt. Kirken, den lokale kafeen, museet og utbyggere har stilt hager og hus til rådighet, slik at vi fikk belyst mangel på egnete møtesteder, og måter å være sammen på i bydelen. Heller ikke med de tradisjonelle, godt etablerte foreningene og organisasjonene har det vært ført langvarige samarbeid. Det er mulig dette skyldes mangel på samsvarende erfaringer og arbeidsformer mellom medlemmene i de ulike organisasjonene. Samarbeidet har skjedd ved å være sammen, ved siden av hverandre i ulike aktiviteter, på et mer eller mindre sammenfallende geografisk område. Flere av byens partipolitiske organisasjoner hadde dette lokalbiblioteket på dagsorden, gjennom flere år. I forkant av kommunevalg var det mye oppmerksomhet i lokale medier om å virkelig satse på denne bydelen, og her ble biblioteket trukket spesielt fram. Kulturkontoret har virket sammenbindende og skapt lim mellom ulike aktører, slik den typen offentlige instanser har som kjerneaktivitet. Et felles ønske, på tvers av lag og foreninger, om å etablere et bibliotek i regi av det offentlige, ble likevel en måte vi indirekte samarbeidet på.
Det er en risiko at medlemmene i et initiativ som vårt blir
Det gikk fem år og tretten dager fra vi startet opp med
Dagen var kommet for gjenåpningen, eller rettere markeringene for etableringen av det nye biblioteket på Laksevåg. Etter høytidelige taler fra ordfører, biblioteksjef og leder av I:L, kom bokormen, Bernt Sofus, sammen med representanter for
Vi har gledet oss, og har med bokgave til det nye biblioteket. Deltakende BBB-barn opplever å være med på noe viktig. De er stolte, spente på å møte ordføreren - og de vet at BBB-arrangementene og resten av I:L, politikere og andre frivillige lag og organisasjoner har bidratt til at Laksevåg nå får biblioteket tilbake. Denne dagen, i desember 2020,
Vi har hatt mange fine stunder og spennende opplevelser i Barn, bok og boller. Et av høydepunktene må ha vært da Bobbie Peers, som er forfatter av serien om William Wenton, da han kom på besøk. Han fortalte masse spennende om bøkene sine, og han gav autografer. (Gutt, 12 år)
Vi har hatt Harry Potter festival med 75 deltakere. Da kom Torstein Bugge Høverstad her og var en hel dag. Det er han som er oversetter av Harry Potter til norsk. Vi hadde høytlesning, quiz, film og overnatting. (Gutt, 10 år)
Barn, bok og boller arrangerte skrivekurs med Bjørn Sortland for et år siden. Der fikk jeg være med. Det var veldig givende og gøy, og vi lærte mye om hvordan vi får en bra historie og et bra plot. (Gutt, 9 år)
En mann som har vært veldig mye på besøk hos Barn, bok og boller er Kent Amundsen. Han kom på besøk før han hadde utgitt bøkene sine - og det er ikke noe rart at han har vært så mye hos oss; for vi bare elsker bøkene hans. Da han gav ut den første boken sin takket han Barn, bok og boller for inspirasjonen. (Gutt, 12 år)
BBB-rommet og den nyetablerte offentlige bibliotekfilialen er begge samskapte lokalsamfunnsarenaer i indre Laksevåg. Frivillige aktører og lønnete byråkrater, ildsjeler og offentlige instanser har sammen, i et omfattende idealistisk og politisk arbeid, bidratt til at I:L nådde milepælen
Dette kapittelet har vist fram et praktisk samfunnsarbeid; en kollektiv mobilisering for endringer i et lokalsamfunn. Den har vist betydningen av samarbeid, på tvers av fag og forståelser, samarbeidet mellom private initiativtakere og offentlig sektor, og betydningen av samarbeid internt i og mellom grupper av frivillige (velforeninger, interesseorganisasjoner og andre). Kapittelet viser også hvordan en ideell, og frivillig organisasjonsdannelse oppstår og formes. Det er rom for videre diskusjoner om hva slags form for organisasjon I:L er, hvordan den er organisert og drives, knyttet blant annet til vanskelige avveininger likhet/ensartethet og forskjell/diversitet. Vi var, og er, en kollektiv bevegelse som oppsto på bakgrunn av en felles virkelighetsoppfatning, og med drømmer om endring i eget lokalsamfunn. Organisasjonen har gjennomført ulike markeringer og aksjoner, på ulike steder i bydelen, i løpet av årene organisasjonen har eksistert. Ulike markeringer og hendelser foregår i I:Ls regi, ut over aktivitetene med BBB. Det gis innspill og skrives høringsuttalelser til offentlige planer som gjelder bydelen, og organisasjonen får regelmessig forespørsler fra kommunen eller næringslivet om å være med i ulike planprosesser. Gjennom sosial kapitaldannelse ser vi hvordan vi er blitt en sammenslutning av mennesker med innflytelse og makt over endringer og avgjørelser som blir tatt av både offentlige og private aktører. Makten er ikke en
Kilde: Bergen kommune/Tjenestekart