ISBN trykt bok: 978-82-02-74817-3
ISBN PDF: 978-82-02-73862-4
ISBN EPUB: 978-82-02-75017-6
ISBN HTML: 978-82-02-75016-9
ISBN XML: 978-82-02-75018-3
DOI:
Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen
Dette er en fagfellevurdert antologi.
Kapittel 8 er ikke fagfellevurdert.
Cappelen Damm Akademisk/NOASP
Agderseminaret 2020 hadde tittelen
Agderseminaret viderefører en lang tradisjon for seminarer om historiske emner. Årlige sommerseminarer i historie ble arrangert fra 1976 og fram til 1999. Fra 2007 har rådet for Forskernettverk Agder videreført denne tradisjonen med et seminar lagt til høsten. Forskernettverk Agder ble etablert året før som et tiltak for å fremme forskning om og formidling av Agders historie, og sette den inn i et videre perspektiv. Nettverket omfatter samtlige av landsdelens institusjoner med historikere i staben samt Den norske historiske forening, avd. Agder (HIFO Agder). Inntil 2015 ble seminarene som regel fulgt av bokutgivelser. Etter den tid har utgivelsene skjedd som
Rådet for Forskernettverk Agder ble fra 2020 supplert med to nye medlemmer: ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter og Næs Jernverksmuseum. De åtte historikerne som nå utgjør rådet, har fungert som redaksjonskomité for denne publikasjonen: Berit Eide Johnsen, professor ved Universitetet i Agder, Maria Björkroth, konservator ved Setesdalsmuseet/Aust-Agder museum og arkiv, Thomas Olsen, arkivar ved Statsarkivet i Kristiansand/Arkivverket, Kristoffer Vadum, forsker ved Aust-Agder museum og arkiv, Frank Meyer, forskningsansvarlig ved Næs Jernverksmuseum, Gunhild Aaby, formidlingsleder ved Vest-Agder-museet, Trond Bjerkås, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder og Thomas V. H. Hagen, leder for fagavdelingen ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter. De tre sistnevnte er også bokens redaktører.
De åtte kapitlene i denne antologien favner bredt: fra historie til filosofi, litteraturvitenskap og poesi, og fra oversiktsarbeider til mer spesifikke
Trond Bjerkås
Thomas V. H. Hagen
Gunhild Aaby
Kristiansand, november 2021
I 2020 var det 80 år siden Norge ble okkupert og 75 år siden frigjøringen fra tysk okkupasjon 8. mai 1945. Det ga anledning til å minnes disse sentrale hendelsene i norsk historie, men også til å se nærmere på hvordan krigsminnet og minnepolitikken har endret seg over tid. Å minnes vil si å huske noe – på bekostning av noe annet. Det handler om anerkjennelse, av grupper, av enkeltpersoner, hvordan, når og av hvem.
I denne antologien belyser åtte historikere og forskere innen humaniora og samfunnsvitenskap forholdet mellom minne og glemsel i kunnskapshistorien om andre verdenskrig. De reiser spørsmål av stor sosial, politisk, symbolsk og kulturell betydning gjennom problemstillinger knyttet til krigens realhistorie og dens virkningshistorie, lokalt og nasjonalt, og gjennom empiriske og teoretiske tilnærminger.
Bidragene favner vidt. Historiske artikler omhandler anerkjennelse i lys av hva grupper og enkeltpersoner gjennomgikk under krigen. Flere artikler tar for seg krigens langtidsvirkninger, også sett i et generasjonsperspektiv på individnivå. Litteraturhistoriske og filosofiske tilnærminger bringer inn andre innfallsvinkler til temaet. Noen bidrag ligger tett på historiske begivenheter; andre trekker større linjer og omhandler krigens virkningshistorie.
Boka kan deles i tre deler. De to første kapitlene kan sees på som overgripende drøftinger av anerkjennelse som henholdsvis minnehistorisk og filosofisk begrep. Kapittel tre til syv er konkrete studier av minnepolitikk og kamp for anerkjennelse for ulike grupper eller individer knyttet til andre verdenskrig. Avslutningsvis gir kapittel åtte en mer skjønnlitterær tilnærming til temaet anerkjennelse og andre verdenskrig.
I det første kapitlet bygger historiker Thomas V. H. Hagen en ramme rundt artiklene i antologien ved å si noe om hva som er felles for måten samfunnet forholder seg til andre verdenskrig på i dag. Med utgangspunkt i de ferske jubileumsmarkeringene drøfter han krigen som
I kapittel to drøfter filosof Einar Duenger Bøhn «anerkjennelse» med tre innfallsvinkler: som ord, som begrep og som fenomen. Ordet anerkjennelse angår det å erkjenne eller godta noe som riktig eller gyldig. Anerkjennelse er derfor et viktig psykologisk og moralsk begrep som er med på å trekke grenser for hvem vi er og hva vår moralske sfære skal og ikke skal inneholde. Å anerkjenne andre innebærer å inkludere dem i sin moralske sfære. Med utgangspunkt særlig i den tyske filosofen Hegel drøfter Duenger Bøhn vekselvirkningen mellom det å anerkjenne andre og å utvikle en personlig identitet. Til slutt ser han på selve fenomenet anerkjennelse, som både ordet og begrepet peker på, og diskuterer hvorfor det spiller en viktig rolle psykologisk, sosialt og moralsk.
Kapittel tre omhandler krigsseilerne, det vil si sjøfolkene som seilte på norske skip under andre verdenskrig. Manglende anerkjennelse har på mange måter definert det å være krigsseiler. Historiker Bjørn Tore Rosendahl undersøker i denne artikkelen hvordan omtalen av krigsseilerne i norske aviser, offentlige taler, faghistoriske verk, filmer og minnesmerker har utviklet seg fra krigens slutt og fram til 2019. Omtale er en viktig del av anerkjennelse etter en krig. Den kan være både positiv og negativ – og nøytral. Hva og hvem har blitt husket eller glemt? Og hva har påvirket utviklingen? Rosendahl nyanserer fortellingen om «de glemte krigsseilerne», og viser at de på ulike tidspunkt i etterkrigstiden har vært gjenstand for offentlighetenes interesse. Samtidig argumenterer han for at det siste tiårets interesse for krigsseilerne skiller seg ut fra tidligere ved å være mer varig og å bære mer preg av anerkjennelse av tidligere urett.
I det fjerde kapitlet presenterer etnolog og førstekonservator ved Vest-Agder-museet, Kathrin Pabst, de første resultatene fra dokumentasjons-, forsknings- og utstillingsprosjektet «Det snakker vi ikke om! Familiehemmeligheter etter krigen». Prosjektet handler om hvilke langtidskonsekvenser hendelser under krigen kan ha på individnivå gjennom
I det femte kapitlet ser filosof, forfatter og sakprosakritiker Espen Søbye nærmere på striden om Den norske forfatterforenings posthume unnskyldning til de forfatterne som i 1945 ble ekskludert av foreningens spesialoppnevnte æresrett. Søbye påpeker at æresretten har vært lite påaktet i offentligheten før Forfatterforeningen i 2018 valgte å gi de dømte en unnskyldning. Debatten som fulgte i kjølvannet av denne avgjørelsen, gir opphav til en rekke spørsmål som angår minnekultur og anerkjennelse etter andre verdenskrig. Hva sier det om forvaltningen av minnehistorien at forfattere som hadde opptrådt «unasjonalt» og ble fratatt sitt medlemskap i Forfatterforeningen rett etter krigen, fikk oppreising og beklagelse fra foreningen 73 år senere? Hva styrer våre forestillinger om hvem som er offer og hvem som er gjerningspersoner? Og hva er forholdet mellom krigsoppgjørets juridiske og moralske aspekter? I dette kapitlet gjør Søbye opp status for den debatten som har gått om æresretten etter 2018, men leverer samtidig et bidrag til den samme debatten.
I kapittel seks tar statsviter Eivind Stø oss med til Flekkefjord og historien om etterretnings- og sabotasjeorganisasjonen
I kapittel syv analyserer litteraturviter Unni Langås tre romanprosjekter fra det siste tiåret. Hun tar utgangspunkt i at skjønnlitterære behandlinger av krigen gjerne har som formål å opplyse dagens offentlighet om forhold i fortiden. Derfor er det ofte et tett samspill mellom fakta og fiksjon i denne typen skjønnlitteratur. De tre forfatterne Langås tar for seg, er Jon Michelet, Simon Stranger og Kjartan Fløgstad. De har alle skrevet verk med handling fra andre verdenskrig, verk som på ulike vis har preget den offentlige debatten om krigen i senere tid. Langås viser hvilken betydning litterære virkemidler har for forståelsen av og innsikten i fortidige aktørers handlinger, og hvordan litterære tekster deltar i en stadig reforhandling av forståelsen av fortidige hendelser.
Denne antologiens siste tekst er skrevet av forfatter og stipendiat Erlend Wichne. Denne teksten er, med få unntak, en trykket versjon av innlegget Wichne holdt ved Agderseminaret i 2020. I teksten tar Wichne, med utgangspunkt i sin egen bok
In this article, the author argues that the need for recognition is a defining feature of the ways WW2 is commemorated and represented today, both in terms of professional history and popular narratives. WW2 as a source of recognition for groups and individuals is described as a process with three constitutive elements: diversity of narratives, a “moral turn”, and the personal acquisition of history. While representations of Norway and WW2 previously fit into an ideal-typical form based on how different stories related to the established – or later expanded and nuanced –
I 2020 var det 80 år siden angrepet på Norge 9. april 1940 og 75 år siden frigjøringen 8. mai 1945. Hadde det ikke vært for pandemien, ville nok året ha bydd på mange flere store arrangementer. Noe av det som ble gjennomført, gikk mer under radaren enn det ellers ville ha gjort. Et prosjekt som greide å få en viss oppmerksomhet på tross av alt det andre som skjedde, var kunstinstallasjonen
Formålet med dette kapittelet er å si noe om hva som er felles for måten samfunnet forholder seg til andre verdenskrig på i dag. Det er verken mulig eller ønskelig å behandle alle sider ved dette. Isteden vil jeg ta for meg én side ved minnekulturen om andre verdenskrig som i liten grad har blitt systematisk undersøkt hittil:
Hvilken plass har moralske vurderinger som del av historisk kunnskap? Hva kan diskusjonene i jubileumsåret 2020 si om hvordan det norske samfunnet bedømmer andre verdenskrig i dag? Dette angår det andre aspektet, som kan knyttes til det som har blitt kalt
Det tredje aspektet gjelder
Jeg forutsetter at det gir mening å behandle historiefaglige arbeider på lik linje med andre fortellinger om krigen, og at alt kan ses som en måte å minnes krigen på. Dette er naturligvis en forenkling, og ikke uproblematisk, men grepet er heller ikke originalt eller uten presedens (se f.eks.
Hvordan skal vi bedømme det som skjedde under andre verdenskrig? Dette handler om å bruke innsikt fra historiefaget, ikke til å belyse det som skjedde fra 1940 til 1945, men til å forstå den mening og betydning vi tillegger denne perioden i dag, som kilde til erfaring, refleksjon, kunnskap og identitet.
Mennesker har behov for anerkjennelse. I videste forstand kommer enkeltmenneskers og gruppers behov for anerkjennelse til uttrykk på en rekke måter: gjennom autoritative framstillinger (granskinger, historiefaglige oversiktsverk), medieoppmerksomhet, offisiell minnepolitikk (dekorasjoner, jubileumsmarkeringer, rituelle handlinger fra det offentlige Norge), institusjonalisering (museer, freds- og menneskerettighetssentre), populærkultur (film, tv, spill, musikk, tegneserier m.v.), kunst og skjønnlitteratur, minnesmerker, språk, begreper og tenkemåter, historieundervisning og formidling gjennom lærebøker og utstillinger, forskningspolitikk og forskningspraksiser (publiseringsmønstre, kunnskapsstatus, nettverk, seminarer osv.).
Noen sentrale elementer ved anerkjennelse ser ut til å være en følelse av å bli sett, hørt og respektert, en opplevelse av å bli forstått og en erfaring med å få bekreftet sin egen fortolkning av fortida. Anerkjennelse har både rasjonelle og irrasjonelle elementer. En som særlig har vektlagt det siste, er den amerikanske historikeren
Anerkjennelse er knyttet til dialektikken mellom minne og glemsel. Forholdet mellom det som huskes og det som glemmes, står i et vekselforhold. Påberopelse av manglende anerkjennelse kan i seg selv være et kraftfullt retorisk virkemiddel (
Det synes imidlertid klart at dette er noen av kvalitetskriteriene: Gruppen som skal gis anerkjennelse må oppleve at timingen er god (ikke for seint, og jo lenger man venter, dess viktigere blir timingen), at
Ifølge Honneth fungerer anerkjennelse på tre nivåer i samfunnet: i umiddelbare relasjoner som et behov for kjærlighet, på gruppenivå gjennom rettighetskrav, og innenfor samfunnet som helhet gjennom solidaritet, en opplevd eller forestilt tilhørighet på tvers av forskjeller (
Før jeg går videre til å se på de tre dynamikkene som konstituerer og opprettholder krigen som anerkjennelsesmulighet, vil jeg presentere en fortolkningsramme for etterkrigsminnet om andre verdenskrig.
Meningen med fortida skapes gjennom fortellinger. Jeg vil presentere et skjema som kan være til hjelp, med utgangspunkt i temaer som har vært framme i nyere historieprodukter relatert til andre verdenskrig (bøker, filmer og tv-serier). At historie blir til gjennom at den blir fortalt, har blitt en innarbeidet del av måten vi tenker om historie på innenfor historiefaget. All historieskriving, og alle former for historiefortelling, har en narrativ struktur. Visse trekk har vært så dominerende at man har snakket om en hegemonisk «grunnfortelling» (
Jeg vil først presentere en måte å vurdere ulike typer fortellinger om krigen på, ut fra hvordan de forholder seg til den etablerte «grunnfortellingen».
Alle fortellinger kan ha en sensitiv dimensjon. Fortellingenes eventuelle sensitive karakter kan ha ulike aspekter. Dette er historier som er kjennetegnet ved at de enten vekker sterke følelser (
Eksemplene på temaer ovenfor er brukt fordi de peker på konkrete historieprodukter fra jubileumsåret 2020. Det kan synes som om et karakteristisk trekk i dag er en overgang fra vertikal til dominerende horisontal minnestruktur. Men hierarkiet ser fortsatt ut til å utgjøre en slags usynlig maktstruktur, ved at et temas minnehistoriske arv aktiveres i samtidens minnekultur. Et eksempel: en nestor i faget har levert et referanseverk om den kommunistiske motstanden (
Flere temaer har over tid forflyttet seg fra å være underordnede historier til å bli medvirkende eller hegemoniske i forhold til grunnfortellingen. To ulike bidrag relatert til holocaust kan illustrere dette. På 2000-tallet har holocaust beveget seg fra periferi til sentrum i bevisstheten om andre verdenskrig i Norge. Filmen
Tvangsevakueringen i Finnmark og Troms høsten 1944 kan ses på som et tema som lenge har vært oversett, men som i dag utgjør en markant del av grunnfortellingen, om enn med et sterkt emosjonelt aspekt (Elstad, 2019). Noen temaer er flertydige og kan se ut til å forflytte seg fra en overordnet posisjon til en mer utsatt eller underordnet posisjon. Æresretten kan brukes som eksempel (
En sentral bokutgivelse i 2020 var Mari Jonassens bok
Over- og underordningsforhold er reelle, men noen ganger er det mer meningsfylt å tale om:
Minnekulturen om andre verdenskrig er ikke bare kulturelle minner, men representerer også en organisering av kunnskap om krigen. Dette gjør noe med historikernes samfunnsrolle og preger fagutøvelsen. En ting er historikernes aktive deltakelse i den offentlige samtalen; en annen ting er at en stadig større del av forskningen tar sitt utgangspunkt i historiebruk og sekunderes av debatter om krigen som minne.
Kampen om oppmerksomhet kan ses som et uttrykk for en agonistisk minnekultur. Med denne følger det med noen typiske mediale strategier. En fellesnevner for svært mange bøker om andre verdenskrig, også fagbøker, er påkalling av glemsel som markedsføringsstrategi. Dette gjelder til og med bøker om temaer som helt siden 1945 har hørt til de mest kjente og best belyste, så som for eksempel fangehistorie. I markedsføringen av fjorårets bok om Grini, påstår forlaget at dette er «første gang» det gis en «samlet fremstilling av livet på Grini og alt som skjedde der» (
Behovet for anerkjennelse er dypt menneskelig, samtidig som det kjennes svært tidstypisk. I det følgende vil jeg se nærmere på hvordan
Alle trenger å se seg selv i historien. Dette er vel en hovedgrunn til at det for tida produseres et svimlende antall fortellinger om andre verdenskrig. Historikerne er ikke alene om dette. Heldigvis. Og det har de heller aldri vært, naturligvis, men det er nok rett å si at situasjonen aldri har vært så åpen som nå; åpen i betydningen at faghistorikere oftere enn noen gang må finne seg i å stille på lik linje med andre historieprodusenter når denne fortida skal aktualiseres og debatteres.
Mangfold fører til mer mangfold, på samme måte som nye fortellinger om et tema avler flere fortellinger både om det samme tema (eller sider ved det) og om helt andre temaer. Denne mangefasettertheten er nokså karakteristisk for
Roseslottet er et imponerende prosjekt i all sin mangslungenhet. I tillegg til installasjonen er det utviklet en nettside og et skoleprogram med anvisninger for pedagogisk bruk (
Den sentrale formasjonen i kunstverket er en 250 meter lang spiralformet gangvei, «The Frozen River of Time», inspirert av Melkeveien. Langs denne kan man betrakte i alt 95 monumentale bilder. De aller fleste henter tema fra krigen i Norge, men noen få knytter an til den store krigen utenfor, uten en direkte relevans for Norge. Bildene varierer med hensyn til teknikk og materialbruk. Flatene mellom bildene har en dyp, rød kontrastfarge. Temaene som er representert viser ambisjonen: her skal alt med. Her er bilder av kongefamilien og regjeringen på flukt, tyske toppnazister, norske overgripere, bruk av tortur, NS, dobbeltspill, sivil motstand, hverdagsmotstand og mye annet. Ett tema får en mer sentral plass enn alt det andre. Det er typisk for tida at dette tema er holocaust. En egen avdeling, Ellinors hus, er viet forsøket på å tilintetgjøre jødene og konsekvensene for jøder i Norge. Noen av bildene er versjoner av mer eller mindre kjente bilder fra krigen i Norge, men også sitater fra kunsthistorien. Et påfallende eksempel er et bilde med tittelen «Wannsee-konferansen» malt over et kjent festlig motiv hos Skagen-maleren P. S. Krøyer. Dette har en uhyggelig virkning og åpner for refleksjon.
Roseslottet gir et bilde av krigen som reflekterer den nyanserte grunnfortellingen. Rammene er velkjente, men gir rom for svært mange ulike historier, hvorav noen inntil for kort tid siden ville ha vært for kontroversielle, emosjonelle og/eller tabuiserte til å bli inkludert i en slik sammenheng. Det som er inkludert her, er temaer som er uttrykk for den best oppdaterte kunnskapen om krigen, slik dette defineres av fagmiljøene som forsker på og formidler krigens historie i dag. Blant disse er et bilde som tematiserer bruk av tyske soldater i minerydding etter frigjøringen. Dette peker på en sentral dimensjon i verket, nemlig forsøket på knytte krigen til universelle menneskerettigheter. Den delen som klarest uttrykker dette, er «Humanismens stemmer», som er en lyd- og geometriinstallasjon bestående av sitater fra antikken og
Oppsummert kan man si om Roseslottet at alt speiler noe annet, at alle historiene framstår som like mye verdt og like viktige, og at krigen implisitt forstås som en naturkatastrofe. Roseslottet er et uttrykk for universaliseringen av krigserfaringen, og en drøm om universell harmoni. I Roseslottet organiseres andre verdenskrig i etterkrigsminnet som en ikke-hierarkisk, horisontal kunnskaps- og erfaringsstruktur.
Påkallingen av glemsel etterlater ofte et inntrykk av manglende tillit til establishment innen politikk og forskning, og innebærer dermed en viss autoritetskritikk. Den implisitte tilhører for glemselsretorikken som medial strategi er en som er tilbøyelig til å mene at noe hittil har vært fortrengt eller undertrykt. Dette kan ligge nær det konspirative.
Særlig fra årtusenskiftet har det stått sentralt i den europeiske historiepolitikken at historieundervisning på alle nivåer skal spille en viktig rolle i å skape demokratiske medborgere (
Begge disse utgivelsene var inspirert av – eller snarere trigget av – Marte Michelets bok
For dette har hun høstet atskillig kritikk, blant annet under henvisning til at
En annen bokutgivelse i 2020 rendyrket et oppgjør med moraliseringen i Michelets bok. I sin såkalte «motbok» dokumenterer de tre historikerne Elise Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen at Michelets
Michelets bok rokker ved vante anerkjennelsesrammer for å vurdere det som hendte i Norge i 1942, da jødene ble arrestert og deportert. Tidligere «helter» blir «skurker», og nye helter kommer til, da i første rekke motstandsinnstilte tyskere. Holocaust er sensitiv historie, med en sterk
Hver enkelt må selv oppnå historisk innsikt og kunnskap for å nyttiggjøre seg den. Personlig tilegnelse av historisk kunnskap og utvikling av historiebevissthet er et sentralt mål i skolefaget historie. Når jeg taler om den personlige tilegnelsen av historie i dette kapittelet, legger jeg vekten på en annen side ved dette, som også kan ses som en utilsiktet effekt, nemlig det at den enkeltes
«Det får da være grenser!» utbrøt en tydelig oppgitt og opprørt Vebjørn Selbekk etter et møte i Kringkastingsrådet i slutten av november 2020 (
Dette var bakgrunnen for at Kringkastingsrådet satte saken på dagsorden. En av de fremste kritikerne ble invitert til å holde et innlegg. På nett kunne hundretusener av nordmenn følge begivenheten som ble dekket som en politisk sensasjon. «DIREKTE kl. 12.15: Kringkastingsrådet diskuterer ‘Atlantic Crossing’», blinket det i røde krigstyper på VGs nettside (
Hva var så ille? Det er liten tvil om at de historikerne som deltok i debatten, oppnådde atskillig; det vil si, hvis målet var å få gjennomslag for enkelte poenger, noe det vel også var (
Hva var det egentlig som sto på spill? Det er fristende å se historikernes negative reaksjoner som uttrykk for et tapt monopol på de autoritative fortellingene om krigen. På den annen side: noe fungerte – det kom en samtale ut av det. Jeg vil foreslå å se denne debatten som noe av et paradoks. Serien er i siste instans et utslag av ambisjonen om kritisk tenkning – drevet til det ytterste. Det er den personlige tilegnelsen og bruken av historie som har blitt det sentrale. Ingen eier historien, og alle har rett til sin egen versjon av den. Folkloristen Anne Eriksen beskrev i sin bok
Det er imidlertid liten tvil om at historikerne har fått mer utfordrende arbeidsvilkår som folkeopplysere og historiefortellere jo lenger krigen har kommet på avstand. Dette kan også knyttes til en innsikt om hvordan historie virker i samfunnet, formulert av historikeren Joyce Appleby: «For at den enkelte skal kunne nyttiggjøre seg historisk innsikt og kunnskap, må man selv tilegne seg kompetansen og sånn sett utvikle sin egen historiebevissthet» (
La oss nå se nærmere på hva dette betyr for historikerne i samspillet med andre historiefortellere og historieprodusenter.
Hvilke tolkninger kan samfunnet tåle? Både Marte Michelets bok og
I sin bok
En måte å sikre meningsfull bearbeiding på, er å opptre med like deler tydelighet, på den ene siden, og inkludering og raushet på den annen, i møte med andre historieprodusenter. Kontroversene knyttet til dokumentarserien
Historikerne som har deltatt i den offentlige samtalen om
I sin nye bok om andre verdenskrig i etterkrigsminnet har Ola Svein Stugu identifisert fem ulike «hovudmotiv for å konsumere og produsere forteljingar om krigen» (
I 2020 er «krigen» – i bestemt form entall – viktig som identitetsknytter og som kilde til anerkjennelse for grupper og enkeltmennesker. I denne artikkelen har jeg argumentert for at behovet for anerkjennelse preger minnekulturen om andre verdenskrig i dag, både når det gjelder faghistorie og populærfortellinger. Denne ideen – krigen som anerkjennelsesmulighet – har blitt beskrevet som en narrativ struktur med tre ulike dimensjoner: mangfoldet av fortellinger, den moralske vendingen og den personlige tilegnelsen.
Mens fortellingene om krigen tidligere passet inn i et idealtypisk skjema ut fra hvordan ulike historier forholdt seg til den etablerte eller senere utvidede og nyanserte grunnfortellingen, har minnekulturen dreid og fått en mer horisontalt ordnet struktur fra 2000-tallet. Det karakteristiske ved 2020-jubileet ser ut til å være en kamp om oppmerksomhet og anerkjennelse. Dette er beskrevet som en agonistisk minnekultur.
Det er et slags paradoks at historiefaget har lykkes så godt med å bidra til multiperspektivitet og evne til selvstendig tenkning at vekten på den personlige opplevelsen av fortida byr på en reell utfordring for måten samfunnet organiserer sin kunnskap om historie på. Av historikerne kreves det mer enn noen gang. Ikke bare må historikerne beherske realhistorien, de må også kunne håndtere og bidra til meningsfull bearbeiding av tolkningskonflikter knyttet til hvordan fortida skal forstås og vurderes.
Kapittelet er en omarbeidet versjon av mitt foredrag med samme tittel under Agderseminaret 2020. Jeg takker Frank Meyer og Berit Eide Johnsen for innspill til en tidligere versjon av dette kapittelet. Takk også til andre medlemmer av Forskernettverk Agder og flere av seminardeltakerne på Agderseminaret 2020 for nyttige kommentarer. En særlig takk til den anonyme fagfellen, som ga svært konstruktive og instruktive tilbakemeldinger, som jeg etter beste evne har forsøkt å ta hensyn til.
Jeg har også hatt stor glede og nytte av å lese Kathrin Pabsts kapittel i herværende antologi under utarbeidelsen av mitt eget bidrag.
Sidetallet refererer til den engelske oversettelsen av Pabsts bok, som er tilgjengelig herfra:
Det faller utenfor rammen for dette kapittelet å gå grundigere inn i en diskusjon om begrepet
Forfølgelsen av jøder i Norge ble første gang tematisert i en norsk spillefilm i
Jf. nedenfor om meningsfull bearbeiding av tolkningskonflikter (se
En vrangvillig lesning av Tor Egil Førlands leserinnlegg kan gi inntrykk av at han mener at dersom alle får tilgang til de samme kildene, vil alle tolke materialet likt. Dette
Det kan i denne sammenhengen bemerkes at da NRK valgte å vie ett av sine
In this essay, I provide an intuitive analysis of “recognition” in the sense of the Norwegian “anerkjennelse”, and the german “anerkennen”. I discuss the word (section 1), the concept (section 2), and the phenomenon (section 3) of such recognition, and especially its philosophical, psychological, moral and political importance.
Romantiske partnere trenger anerkjennelse fra hverandre for at forholdet deres skal fungere over tid. Barn trenger anerkjennelse fra sine nærmeste for å utvikle en sunn personlig identitet. Ansatte trenger anerkjennelse fra sine sjefer og kollegaer for å ha et meningsfullt arbeidsforhold. Borgere trenger anerkjennelse fra sine medborgere og staten for at samfunnet skal fungere på en god måte. Anerkjennelse er med andre ord ikke bare litt viktig her og der, men veldig viktig overalt, på alle nivåer.
Men hva er egentlig anerkjennelse? Det er det jeg skal forsøke å svare på i denne artikkelen, i hvert fall begynne å svare på. Jeg forsøker å gi en mer eller mindre intuitiv begrepsanalyse, som jeg oppfatter som hensiktsmessig og praktisk anvendelig. Jeg går verken filosofihistorisk eller
For å forstå et fenomen, er det lurt å begynne med ordet, før man graver seg frem til et underliggende begrep og deretter ser på hva slags fenomen det begrepet eventuelt fanger. Jeg begynner derfor med å se på selve ordet ‘anerkjennelse’ (del 1), før jeg går videre med å se på det underliggende begrepet om anerkjennelse (del 2). Til slutt ser jeg på selve fenomenet anerkjennelse som både ordet og begrepet peker på, og diskuterer litt hvordan og hvorfor det spiller en viktig rolle, både filosofisk, psykologisk og sosialt (del 3).
For å forstå et ord, er det lurt å begynne med dets historie. Ifølge
Men en ting er hvor et ord opprinnelig kommer fra, en annen ting er hva et ord betyr i dag. Ifølge
Mens det norske ordet ‘anerkjenne’ og dets tyske stamfar
Hvis ordet ‘anerkjenne’ handler om å erkjenne eller kjenne igjen noe som gyldig, så blir spørsmålet hva og hvordan man erkjenner eller gjenkjenner det. Det handler i vår sammenheng ikke om å gjenkjenne noe i form av bare å komme på, eller minne seg selv på igjen noe man allerede visste fra før. Det handler mer om å gjenkjenne noe i form av å kjenne seg igjen i det, og dermed godta og respektere det man kjenner seg igjen i på lik linje med seg selv. Anerkjennelse kan slik sett bare foregå hvis man allerede på forhånd har erkjent det samme i seg selv. Men det kan også være at man bare kan anerkjenne seg selv i den grad man kan kjenne seg igjen i andre. For at du og jeg skal kunne anerkjenne hverandre som likeverdige medmennesker, må vi kunne kjenne igjen fellestrekk i hverandre. Det er det vi mener når vi sier at ordet ‘anerkjenne’ betyr å erkjenne noe som riktig, berettiget, gyldig. Man erkjenner noe som like riktig, berettiget og gyldig som man kjenner det igjen i seg selv og andre. I den grad jeg har det, har du det også, og omvendt. Ordet ‘anerkjennelse’ tilhører slik sett, som vi skal se nærmere på nedenfor, både vårt psykologiske og moralske vokabular. Anerkjennelse er til syvende og sist et viktig psykologisk og moralsk begrep som er med på å trekke grenser for hvem vi er og hva vår moralske sfære skal og ikke skal inneholde.
Ordet ‘anerkjennelse’ kan også brukes i betydningen å oppnå anerkjennelse, i form av at mange vet om og beundrer hvem du er og hva du har oppnådd. Vi er ikke opptatt av denne beslektede bruken i denne artikkelen.
Begrepet
Begrepet
Merk at selve relasjonen å anerkjenne noe ikke er en symmetrisk relasjon. Det vil si, det er ikke slik at hvis x anerkjenner noe i y, så må y anerkjenne det samme i x. Jeg kan (og bør!) for eksempel anerkjenne mine nyfødte barn som medmennesker, men de nyfødte barna er ikke i stand til å anerkjenne meg som medmenneske tilbake. Jeg kan (og bør!) også anerkjenne aspekter ved dyr, og naturen mer generelt, uten at de er i stand til å anerkjenne aspekter ved meg tilbake. Det kreves slik sett mer av den anerkjennende enn det anerkjente. Den anerkjennende må ha en viss status av å være en psykologisk og moralsk aktør, uten at det anerkjente må ha det samme. Foreldre kan som sagt anerkjenne sitt nyfødte barn, uten at det nyfødte barnet er i stand til å anerkjenne sine foreldre, men barn kan etter hvert også anerkjenne sine demente foreldre, uten at deres demente foreldre lenger er i stand til å anerkjenne sine barn tilbake.
Et videre spørsmål er hva og hvem den anerkjennende kan være, og hva og hvem det anerkjente kan være. Hva eller hvem kan anerkjenne?
Jeg kan anerkjenne meg selv som menneske, som mann, som nordmann, som filosof, som far, og så videre. Men det krever nok at jeg kjenner igjen i meg selv noe jeg også ser og anerkjenner i og hos andre. Når jeg for eksempel anerkjenner meg selv som far, så erkjenner jeg som riktig, berettiget og gyldig at jeg er en far, i form av at jeg identifiserer meg med farsrollen. Men jeg kan nok ikke forstå farsrollen, det jeg anerkjenner, uten å også se og anerkjenne den i og hos andre. Dette henger sammen med at man ikke kan fullt ut begripe et begrep uten å kunne, i hvert fall i prinsippet, anvende det på
Dette er noe spesielt
For å unngå misforståelse, er det her viktig å skille mellom, på den ene siden, det at x anerkjenner y ikke er en symmetrisk relasjon, og på den annen side, det at vår selvbevissthet og personlige identitet samt selve evnen til anerkjennelse kun oppstår i gjensidige relasjoner av anerkjennelse. Jeg kan som sagt anerkjenne små barn, dyr og natur uten at noen av dem trenger å anerkjenne meg tilbake (derfor er anerkjennelse ikke en symmetrisk relasjon), men jeg kan (ifølge hegelianske teorier) ikke utvikle en selvbevissthet, en sunn personlig identitet, eller moralske forpliktelser, ei heller anerkjenne noe som helst, uten at det foregår en slags gjensidig anerkjennelse mellom meg og andre. Sagt på en annen måte; jeg kan anerkjenne noen (eller noe) uten at de (eller det) anerkjenner meg, men jeg kan ikke utvikle en selvbevissthet, sunn personlig identitet, moralske forpliktelser, eller anerkjenne noe som helst, uten at noen andre anerkjenner meg. Med andre ord – anerkjennelse er ikke en symmetrisk relasjon, men allikevel nødvendigvis en høyst gjensidig sak.
Uansett om anerkjennelse er nødvendig for selve utviklingen av en selvbevissthet eller bare styrkende for utviklingen av en sunn personlig identitet, så er anerkjennelse utvilsomt viktig for vår personlige og sosiale utvikling. Bare tenk igjen på hvordan barn, partnere, kollegaer og borgere trenger anerkjennelse både fra andre og seg selv for å utvikle seg og fungere godt. Uten anerkjennelse lever man i en evig kamp med andre og seg selv. Dette kommer vi tilbake til i neste del.
Personer kan med andre ord anerkjenne seg selv og hverandre på lik linje i bestemte henseender, men folkegrupper, bedrifter, organisasjoner og stater kan også som sagt anerkjenne både medmennesker og andre folkegrupper, bedrifter, organisasjoner og stater. En folkegruppe, bedrift, organisasjon eller stat kan anerkjenne sin nye sjef både som medmenneske og som ny sjef, samt anerkjenne andre folkegrupper, bedrifter, organisasjoner og stater som likeverdige i bestemte henseender. Men merk at mens en stat kan anerkjenne en annen stat som likeverdig som seg selv, kan også for eksempel en folkegruppe anerkjenne en stat uten
Begrepet
Når en stat for eksempel anerkjenner en folkegruppe, så erklærer den derved at den folkegruppen er en gyldig folkegruppe, på lik linje med andre folkegrupper. Ved en slik erklæring er de dermed en gyldig folkegruppe, på lik linje med andre folkegrupper. Staten erklærer slik respekt for den folkegruppen. En slik form for anerkjennelse kan ha formen av å gi dem like rettigheter som alle andre, men den kan også ha formen av å gi dem særrettigheter som den folkegruppen de er. Dette skal vi komme tilbake til nedenfor. Anerkjennelsen er uansett en form for erklærende handling, enten muntlig eller skriftlig, en erklæring som forplikter. Anerkjennelse innebærer dermed også en moralsk forpliktelse, slik Hegel i sin tid hevdet (selv om vi her nok har resonnert oss frem til det på en annen og jeg tør påstå lettere forståelig måte).
Vi har hittil sett på selve ordet ‘anerkjennelse’ og dets meningsinnhold og logiske strukturer. Det er på tide å vende oppmerksomheten mer direkte mot selve
Fenomenet
Vi har sett at begrepet anerkjennelse fanger en type erklærende handling, men man kan godt foreta en erklærende handling uten å mene at det man erklærer bør være tilfellet. Bare tenk igjen på en dommer som erklærer noen for rette ektefolk med alt det innebærer av forpliktelser, men samtidig selv mener at de ikke burde være det. På samme måte kan man se for seg at noen anerkjenner noen andre i bestemte henseender uten at de selv mener det innerst inne, en statsminister som for eksempel anerkjenner en minoritet som urbefolkning ut ifra deres unikhet uten å selv mene det innerst inne. Anerkjennelse kan slik foregå i kraft av sosiale roller heller enn enkeltpersoner.
Er anerkjennelse derfor en slags sosial kontrakt man erklærer gyldig heller enn en slags mental tilstand? Det kan være begge deler. Jeg kan anerkjenne meg selv og andre i bestemte henseender i form av å ende opp i en bestemt mental tilstand i mitt forhold til dem, men et folk, en bedrift, organisasjon, eller stat kan også anerkjenne noen ved å erklære en slags bindende sosial eller moralsk kontrakt, uten at noen av dem er i en bestemt mental tilstand i forhold til noe som helst. I hvert fall ikke hvis man med ‘mental tilstand’ mener den form for mental tilstand vi menneskelige personer som regel er i, for den kan ikke folkeslag, bedrifter, organisasjoner eller stater være i.
La oss se litt mer på det psykologiske aspektet ved anerkjennelse. Vi trenger som sagt anerkjennelse for å bygge en personlig identitet. For å kunne identifisere meg selv som for eksempel menneske, nordmann, mann, filosof og far, trenger jeg også at andre anerkjenner disse sidene ved meg. Hvis ingen anerkjente meg som nordmann, så blir det kanskje ikke umulig, men i hvert fall langt vanskeligere å anerkjenne meg selv som nordmann. I tillegg trenger jeg muligheten til å kunne anerkjenne andre som nordmenn for å kunne anerkjenne meg selv som nordmann. Dette for å kunne forstå og vite hva det vil si å være nordmann. Begreper som bare jeg forstår, og bare jeg kan anvende kun på meg selv, er en umulighet. Et slikt genuint privat språk som bare kan brukes av en person
Tenk også på barns behov for anerkjennelse fra de voksne. De har behov for å bli sett, i form av å bli anerkjent for det de driver med, det de er gode på, osv. Anerkjennelse fra andre innebærer en respekt fra deres side som gir trygghet til videre utvikling i fred og ro. Når noen anerkjenner noe ved eller i meg, så gir det en slags trygghet om at de aksepterer det aspektet ved meg som på en eller annen måte et gyldig aspekt ved meg, noe som gjør at jeg kan få videreutvikle det i fred og ro fra andre. Det er slik vi kan bygge opp en personlig identitet. Hvis ingen ser oss, eller ingen anerkjenner oss som det vi er, da blir det vanskelig å bygge opp en solid personlig identitet i fred og ro fra andres kritiske blikk.
Men det er også viktig for oss å lære å anerkjenne andre for å selv kunne bygge opp en personlig identitet som fungerer i et sosialt fellesskap. En bestemt instans av anerkjennelse, at A anerkjenner B i visse henseender, behøver som sagt ikke være en symmetrisk relasjon, men anerkjennelse har som vi har sett allikevel et aspekt av gjensidighet på et annet nivå; nemlig at man trenger anerkjennelse fra andre like mye som man trenger å anerkjenne andre for å bygge en personlig identitet som fungerer i et sosialt fellesskap. Slik sett har anerkjennelse ikke bare et individuelt-psykologisk aspekt, men også et sosial-psykologisk aspekt. Jeg trenger anerkjennelse av andre, men for at jeg selv skal kunne bygge en velfungerende personlig identitet, trenger jeg også å anerkjenne andre.
Kanskje gjelder det samme for å kunne bygge opp en selvbevissthet, slik vi så Hegel argumenterte for ovenfor? Jeg lar det forbli åpent her.
Hva er anerkjennelsens sosiale og moralske funksjon ut over det psykologiske? En anerkjennelse av andre er en erklæring om at man på en eller annen måte inkluderer dem i sin moralske sfære. Husk hva anerkjennelse kommer av og betyr: Det kommer av å kjenne igjen noe man aksepterer og derfor erkjenner som riktig og gyldig. Hvis jeg for eksempel anerkjenner deg som menneske, så er det en erklæring om at jeg kjenner igjen visse menneskelige trekk ved deg og erkjenner dem som riktig og gyldige som menneskelige trekk. Det moralske aspektet ved anerkjennelse trer frem i det jeg erkjenner at de menneskelige trekkene hos meg selv, som
Det samme gjelder til en viss grad ut over personer, men uten at noen må kjenne igjen det anerkjente i seg selv. Hvis et folk, en organisasjon, bedrift eller stat anerkjenner noen i bestemte henseender, så innebærer det at de erklærer at de kjenner igjen noen aspekter som de mener er riktige eller gyldige i eller hos den eller det de anerkjenner. De behøver ikke da å på forhånd ha anerkjent det i seg selv, men de må på forhånd ha erkjent det som et riktig eller gyldig aspekt. Man kan ikke anerkjenne noe man ikke på forhånd har på en eller annen måte allerede akseptert som riktig eller gyldig. Anerkjennelse er derfor, igjen som vi så Hegel påsto, et iboende
Anerkjennelse er slik med på å trekke opp grensene for vår moralske sfære, det vil si hva som skal og ikke skal med i våre moralske betraktninger, samt hva som forplikter oss og hva som ikke forplikter oss. Alt som inkluderes i vår moralske sfære må anerkjennes, og alt som anerkjennes må inkluderes i vår moralske sfære. Den gode gamle kantianske idéen om at vi må se på hverandre som mål i seg selv fremfor midler til andre mål (se
Det er generelt verdt å gruble over akkurat hvor grensen går for hva som skal anerkjennes, og ikke. Kan man for eksempel anerkjenne gråstein? Det gir liten mening å anerkjenne gråstein som sådan, men det gir
Anerkjennelse av verneverdige ting, liv, dyr og andre mennesker og personer, handler som vi har sett om å inkludere ting i en moralsk sfære på lik linje med hverandre, i visse henseender. Det handler slik sett om en slags
Dette siste er kanskje med på å vise forholdet mellom anerkjennelse og kjærlighet, nemlig at kjærlighet er en form for anerkjennelse (selv om det motsatte ikke alltid må være tilfellet). Kjærlighet handler om å anerkjenne en annen som unik og i tillegg være villig til å gå ut av sin egen
Vi ser slik her også kimen av to forskjellige typer anerkjennelse; på den ene siden en anerkjennelse i kraft av
Å kjempe for anerkjennelse handler nemlig ikke nødvendigvis bare om å kjempe for en mer rettferdig fordeling av goder og like rettigheter, men om å bli sett og akseptert for den man er, og som sådan bli inkludert i en felles moralsk sfære med andre. Det å ikke få ens identitet anerkjent begrenser som sagt ens frihet til videre utvikling som det man er. Det er først når man blir anerkjent og akseptert som den man er at man kan oppnå en god og trygg frihet til selvutvikling, i fred og ro fra andres kritiske blikk. Det er litt som om man går rundt i rommet, men ingen ser deg. Det er da vanskelig å få utviklet seg sammen med de andre. Det er lettere når de andre har sett deg. Det er enda lettere når de andre har erkjent deg som riktig og gyldig som den du er, og inkludert deg i det sosiale fellesskapet på lik linje som de andre.
Men anerkjennelse kan også slå negativt ut. Det at de andre anerkjenner deg på lik linje med alle andre kan være med på å viske ut noe som er unikt ved deg. Det at de andre anerkjenner deg som noe unikt kan legge både føringer og grenser for hva og hvem du blir behandlet som. Det å anerkjenne deg som for eksempel kvinne, minoritet eller urbefolkning,
Her berører vi det psykologisk, moralsk og politisk sensitive begrepet
Det er også verdt å merke seg ikke bare at anerkjennelse kan ha både positive og negative konsekvenser, men at man kan anerkjenne noen på
Takk til Trond Bjerkås og Odin Lysaker for kommentarer.
Se også videreutviklinger og diskusjoner av anerkjennelse i for eksempel A.
Se spesielt IV A i Hegel (1807), hvor også Hegels berømte skille mellom herredømme og trelldom i møtet mellom selvbevisstheter trekkes opp.
Se for eksempel Harry
During the Second World War, the merchant fleet and its seafarers represented Norway’s most significant contribution to the Allied war effort. However, lack of recognition has in many ways defined the post-war era of the “war sailors”, as the wartime seafarers are called in Scandinavia. Publicity is a part of recognition, and this article studies in what degree the “war sailors” have received publicity from 1945 to 2019. Using search results from a database of digitized Norwegian newspapers, some clear patterns emerge. The war efforts of the merchant seafarers were not forgotten immediately after the war, but they were not in the limelight. Not long after, the “war sailors” disappeared from the newspaper columns. In connection with the three milestones in the battle of “the secret fund of Nortraship”, they received a short-term increase of publicity. The last decade’s increased publicity seems to be more long-lasting, and it has become honourable to be called a “war sailor”. Gradually, several groups of seafarers have been included in the term and are now remembered as “war sailors”. This is partly a result of the need for visibility and recognition for forgotten groups of wartime seafarers.
Manglende anerkjennelse har på mange måter definert det å være krigsseiler. Guri Hjeltnes skriver at «Etter andre verdenskrig ga ordet krigsseiler negative assosiasjoner i deler av offentligheten» (
Anerkjennelse er imidlertid et vidt begrep som kan inneholde mange aspekter, fra symbolhandlinger til økonomisk kompensasjon. (Se også Thomas V. H. Hagens kapittel om anerkjennelse i denne boken.) I denne artikkelen vil jeg undersøke nærmere
Historieverk, film og dekorasjonspraksis er tre av mange arenaer hvor norsk krigshistorie formidles. Faghistoriske samleverk setter viktige premisser for hva slags kunnskap og hvilke aktører samfunnet skal huske. De treffer bredt og tillegges gjerne stor autoritet. Krigsseilernes betydning til tross, så har deres historie fått relativt lite omtale i to av de tre større samleverkene etter 1945 som jeg har undersøkt. Ingen av verkene underkjenner at sjøfolkene og handelsflåten stod for Norges viktigste bidrag til de alliertes seier, men dette får likevel gjerne beskjeden spalteplass. Et unntak er faktisk det eldste verket,
I 1987 kom flerbindsverket
Et annet medium som kan ha lang rekkevidde og stor innvirkning på folks bilder og forestillinger om andre verdenskrig er spillefilm, dokumentarer og TV-serier. Få norske spillefilmer med handling fra 2. verdenskrig har hovedhandling som foregår utenfor Norge. Kun
Under andre verdenskrig ble mange tusen norske sjøfolk i handelsflåten tildelt den høyt ansette Krigsmedaljen. Dette var en bevisst handling fra den norske eksilregjeringen for å vise sin anerkjennelse av innsatsen til sjøfolkene og oppmuntre til videre innsats (
Hvem og hva ble husket på i fredsåret 1945? 7. juni paraderte hjemmestyrkene opp Karl Johans gate i Oslo til stor jubel fra folkemengden. Paraden er flere ganger i ettertid satt i kontrast med andre som ikke fikk den samme anerkjennelsen etter krigens slutt, som f.eks. krigsseilerne. 7. juni 1945 var knapt noen av de som seilte i uteflåten kommet hjem. For flere sjøfolk var krigen heller ikke over på det tidspunktet, ettersom de fortsatt deltok i krigen mot Japan i Asia. Når de så kom hjem, var det gjerne på anonyme skip som la til kai uten noen større festivitas. Unntak fantes, særlig hvis skipet ankom tidlig etter freden og hadde sterk lokal forankring. 19. juni 1945 meldte
Hjemreisetidspunktet var ikke noe sjøfolkene selv kunne bestemme over. Arbeidsplikten som ble innført under krigen fortsatte for enkelte helt inn i 1947, og det førte til sen hjemreise for mange. I januar 1947 ble det i en avisnotis rapportert at ca. kun 8 600 «hjemreiseberettigede» sjøfolk hittil hadde kommet hjem (
Ble krigsseilerne helt glemt i seiersrusen og i minneseremoniene i 1945? Ikke hvis vi ser på noen av de mest symboltunge talene som ble holdt av de to mest sentrale lederne, kong Haakon VII og Einar Gerhardsen. Da kong Haakon talte til det norske folk 17. mai 1945, var sjøfolkene i handelsflåten den første gruppen som ble takket (
Einar Gerhardsen ble statsminister 25. juni 1945. Ved flere anledninger det første fredsåret nevnte også han sjøfolkene spesielt i sine taler. På de falnes dag, 16. september 1945, var dette den første gruppen han trakk fram. De store tapene ble vektlagt: «Sjøfolkene fulgte sitt skip i farefull, men krigsnyttig og nødvendig seilas på alle verdenshav. Stille og selvfølgelig gjorde de på denne måten sin plikt mot fedrelandet. Altfor mange av dem måtte følge sitt skip i dypet» (
Stikkprøver i enkelte aviser de første månedene etter freden tyder også på at sjøfolkenes innsats under krigen heller ikke ble glemt av media. Allerede 11. mai 1945 slo
Guri Hjeltnes har lagt vekt på hvordan krigsseilernes innsats ble undervurdert da de kom hjem etter krigen (
Disse avisoverskriftene egner seg ikke til å trekke noen endelige konklusjoner om hvor mye anerkjennelse og omtale krigsseilerne fikk i norske medier i 1945. Likevel kan vi konkludere med at de i alle fall ikke ble glemt.
Ovenfor har vi sett at krigsseilerne ikke ble glemt i 1945, hverken i taler eller i avisspaltene. Men hvordan har omtalen av krigsseilerne variert i norske aviser fra 1945 og fram til i dag? For å kunne utvide undersøkelsen i både tid og antall aviser og kvantifisere treffene, har jeg benyttet meg av Nasjonalbibliotekets søkemotor for digitaliserte norske aviser (
Det er imidlertid noen begrensninger ved denne metoden som gjør at tallene må brukes med forsiktighet og flere forbehold. For det første er Nasjonalbibliotekets avisdatabase ikke komplett. Det er blant annet en markert nedgang i antall aviser fra 1950. Dessuten er det fra 2008 digitalisert betydelig flere aviser enn i årene før. For å kunne ta høyde for denne økningen, har jeg i analysen kontrollert opp mot bruken av det nøytrale ordet «og». Fra 2007 til 2008 øker bruken av ordet med 64 prosent, mens det samlet fra tiåret 2000–2009 til 2010–2019 øker med 33 prosent. Disse prosentvise økningene må tas hensyn til i tolkningen av diagrammene nedenfor når det anvendes statistikk fra år til år eller fra tiår til tiår i denne tidsperioden.
Videre vil sammenlikninger av antall treff mellom ulike begreper ikke alltid kunne bevise at ett tema har fått mer omtale enn et annet,
I den første etterkrigstiden ble krigsseilerne stort sett omtalt som sjøfolk i norske aviser. Det gjør det noe mer komplisert å avgrense søk til saker som gjelder de som seilte under andre verdenskrig. I
Hvordan samsvarer denne utviklingen med omtalen av andre norske aktører under andre verdenskrig? Hyllesten av hjemmefronten blir gjerne brukt som en kontrast til hvordan krigsseilerne ble glemt. Søker vi på «Milorg» i norske aviser, finner vi imidlertid den samme hovedtendensen som med «sjøfolkenes innsats» (se
For å kunne fange opp dette, må det tas høyde for at krigsseilerbegrepet gradvis har blitt mer og mer benyttet, i stedet for bare «sjøfolkene». I figuren nedenfor har jeg derfor gjengitt antall treff på både «sjøfolkenes innsats» og «krigsseilernes innsats» (se
Økningen i omtale av krigsseilernes historie på 2010-tallet er betydelig, også når det tas hensyn til at flere aviser er digitalisert i denne perioden. Hva skyldes den markante økningen siste tiår? Jon Michelet hadde enorm suksess med romanserien
Sørlandsavisene
9 | 7 | 6 | 8 | 15 | 14 | 15 | 5 | 8 | 14 | |
19 | 39 | 19 | 2 | 22 | 15 | 14 | 15 | 17 | 17 |
Sørlandsavisenes store interesse for krigsseilertematikk kan sannsynligvis spores til de mange aktørene i landsdelen som på ulike måter fremmet «krigsseilersaken» før 2010:
D/S
ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter (Stiftelsen Arkivet) etablerte en egen årlig
I 2007 etablerte Lillesand sjømannsforening nettsiden Sjohistorie.no.
I 2008 ble årlige krigsseilertreff satt i gang i Mandal.
En mulig forklaring på hvorfor krigsseilerne fikk betydelig mer omtale i norske aviser på 2010-tallet kan identifiseres ved å sammenlikne treffene på ordene krigsseiler, krigsseilere og krigsseilerne (se
Talene og tallene fra avissøkene viser at krigsseilerne ikke ble glemt i 1945, men at de ganske raskt forsvant fra avisspaltene i årene etterpå. Så har vi sett at det i forbindelse med milepælene i kampen om Nortraships hemmelige fond (1948, 1954 og 1972) førte til noen hopp på kurvene. Denne økte omtalen var hendelsesdrevet, men det er lite som tyder på at de hadde noen varig effekt.
Vi ser noe av den samme tendensen når det gjelder markering av runde år siden okkupasjonen startet, og frigjøringen kom. Jubileer er en av de viktigste arenaene for den offisielle minnepolitikken. Antakelig skjedde den aller største jubileumsmarkeringen i 1995, 50 år etter frigjøringen. For krigsseilerne resulterte dette i ekstra mange avisomtaler dette året, mens i de påfølgende årene var antall saker jevnt over lavere enn det hadde vært før 1995.
Ser vi hele etterkrigstiden under ett, finner vi en generelt økende omtale av andre verdenskrig i norske aviser fram mot 50-årsjubileet i 1995 (se
Samtidig som oppmerksomheten rundt andre verdenskrig har økt i det norske samfunnet, har det også skjedd en dreiing fra en patriotisk minnekultur, med vekt på den nasjonale motstandskampen, til en mer selvkritisk holdning til krigstiden. Viktige, men lite ærefulle sider ved den norske krigshistorien har kommet sterkere fram i lyset. Dette har resultert i en rekke offentlige unnskyldninger fra norske myndigheter for behandling ulike grupper av nordmenn fikk under og etter krigen. Krigsseilernes vonde og vanskelige etterkrigshistorie var blant temaene det var naturlig å ta et oppgjør med, og i 2013 ble det gitt en offentlig unnskyldning til krigsseilerne.
Det er imidlertid fortsatt etterspørsel etter nye norske motstandshelter i det norske samfunnet, men tilsynelatende forutsatt at de ikke tidligere har fått den oppmerksomhet de fortjener. Eksempelvis ble historiker Mari Jonassen sin bok om kvinners innsats under andre verdenskrig lansert i 2020 med vektlegging av nettopp heltefortellinger (
En av årsakene til at krigsseilerne lenge slet med å få tilstrekkelig anerkjennelse og oppmerksomhet for sin krigsinnsats kan spores til selve sjømannsyrket. Utøvelsen av arbeidet skjedde fjernt fra der andre mennesker oppholdt seg, mens de som utøvde yrket sjelden var hjemme og kunne dermed framstå som fremmede. Med et slikt utgangspunkt kan det lett oppstå en «andregjøring» av sjøfolk, hvor de som gruppe ikke blir sett på som en del av «oss». Denne avstanden til yrkesgruppen som sådan, var et dårlig utgangspunkt for å få en sentral plass i det norske krigsnarrativet.
I tillegg gjorde sjøfolkene «bare» jobben sin. Det var arbeidsplikt enten man seilte i uteflåten eller i hjemmeflåten. Tusenvis av sjøfolk utførte stort sett det samme type arbeidet som når det var fred, bare under andre betingelser. Dette står i kontrast til de ekstraordinære sabotasjeaksjonene, hvor få personer var involvert i én dramatisk hendelse, med et tydelig utfall. I møte med det ekstraordinære taper gjerne det rutinemessige i kampen om oppmerksomheten etterpå.
Ved å løfte blikket forbi den norske horisonten, styrkes antagelsen om at sjømannsyrkets karakter har vært en viktig årsak til manglende oppmerksomhet om deres krigsinnsats. I USA ledet Admiral Emory S. Land handelsflåten under andre verdenskrig gjennom War Shipping Administration. Hans memoarer ble publisert i 1958, og her klager
There is little or no romance in the merchant marine; no glamour, no sex appeal, no uniform for the sailor; and very little attention given to his welfare on the beach; in fact, little overall interest of any kind comparable to that for the military services. The only time the merchant marine is appreciated is in the time of national emergency as an auxiliary to the armed services. In peacetime it is quickly forgotten. (
Da krigen var slutt, fikk amerikanske sjøfolk hverken medisinske fordeler, lån, stipender eller delta i seiersparader (
Krigsseilernes vanskelige etterkrigstid er altså ikke noe særnorsk fenomen. Det er heller ikke noe som kun relateres til andre verdenskrig. «Hedret og glemt» er både boktittel og konklusjonen som historiker Elisabeth Koren bruker for å formidle hvordan det norske samfunnet fulgte opp krigsseilerne etter første verdenskrig (
I tillegg til karaktertrekkene ved sjømannsyrket, var det også flere nasjonale forhold som spilte inn og påvirket både hvor mye og hva slags omtale krigsseilerne fikk etter andre verdenskrig. Vi har allerede sett hvordan kampen om Nortraships hemmelige fond i tre perioder var utløsende for økt omtale av krigsseilerne i norske aviser. Utgangspunktet for denne
Den territorielle dimensjonen kan bidra til å forklare manglende norsk omtale av krigsseilernes innsats. Under krigen var Norge et okkupert land. Det som skjedde på den såkalte «utefronten» var ikke like synlig eller merkbart for den norske befolkningen som hendelser og aktiviteten på norsk territorium. Norsk personell i marine, flyvåpen og i hæren som også var en del av utefronten, fikk heller ikke mye omtale etterpå. Det var krigsdeltakerne som opererte i Norge som «vant freden» i 1945. Hjemmestyrkenes parade på Karl Johans gate 7. juni symboliserte det, mens Einar Gerhardsens koalisjonsregjering 25. juni markerte det (
En nasjonal faktor som skulle tilsi mer omtale av sjøfolkenes krigsinnsats i Norge enn i andre allierte land, var deres relativt store betydning. Den britiske og amerikanske handelsflåten spilte begge viktige roller i den allierte seieren, men i ingen av disse landene kan handelsflåten sies å ha spilt
At det ble et eget begrep for sjøfolkene som hadde seilt under verdenskrigen var åpenbart identitetsskapende for de som var en del av gruppen, og det gjorde det også lettere å framstå som en egen gruppe utad. Samtidig så vi i
Betegnelsen krigsseiler kunne gi negative assosiasjoner tidlig etter krigen, mens det nå er et hedersord for de aller fleste. Parallelt med denne utviklingen har flere grupper sjøfolk blitt inkludert som krigsseilere. Først omfattet det kun uteseilere fra andre verdenskrig. I dag er det vanlig å inkludere hjemmeseilere, de som seilte i Marinen og de utenlandske sjøfolkene. De som seilte under første verdenskrig omtales gjerne også som krigsseilere. Hvordan har denne utviklingen skjedd, og hva forteller den om hvordan samfunnet har husket eller glemt de som nå regnes som krigsseilere?
Det er usikkert når det ble vanlig å omtale sjøfolkene fra første verdenskrig som krigsseilere. Det første tilfellet jeg har funnet gjennom avissøk
Å bruke krigsseiler-betegnelsen i en boktittel i vår tid kan ha flere hensikter. Det kan være et middel for å skape oppmerksomhet, men det kan også brukes for å inkludere en «glemt» gruppe sjøfolk inn i den mer kjente og anerkjente kategorien «krigsseilere». Begge deler var min intensjon i utformingen av tittelen på boken jeg redigerte i 2015 om de omkomne
Marinens sjøfolk har en annen og interessant vei inn i krigsseilerdefinisjonen. Basert på mine undersøkelser av norske aviser, kan det tyde på at denne prosessen startet i kjølvannet av
Monumenter og minnesmerker er en synlig og varig form for anerkjennelse og oppmerksomhet som gjerne gis etter en krig. De kan ha stor definisjonsmakt over hvem som skal huskes og hedres. Historien til Sjømennenes minnehall i Stavern (Minnehallen) viser hvilken dynamikk det har vært mellom minnesmerket, hvem som huskes og hvem som inkluderes i krigsseilerbegrepet.
Minnehallen ble åpnet av kong Haakon i 1926. Det nasjonale minnesmerket ble ført opp etter påtrykk fra Storbritannia om å hedre de mange sjøfolkene som omkom på norske handelsskip under første verdenskrig. Allerede i 1929 ble det reist spørsmål om ikke Marinens omkomne i krigsforlis også burde få sine minnetavler her. Trolig var det siden Marinen selv måtte påkoste dette, at saken stoppet opp (
På 1970- og 80-tallet var det marinefolk som selv hadde seilt under krigen som kunne kjempe for oppmerksomhet og rettferdighet. Liknende frontfigurer har hverken hjemmeseilerne eller de utenlandske sjøfolkene hatt. Det er andre som har kjempet for deres status. Hjemmeseilerne kom
To år senere var det likevel avduking av nye minneplater over omkomne krigsseilere i Minnehallen. Denne gangen var det de omkomne utenlandske sjøfolkene i den norske uteflåten som ble minnet. Minneplatene kom i kjølvannet av boken som Stiftelsen Arkivet og Jon Michelet stod bak, mens det var Michelet og Rederiforbundet som sørget for selve finansieringen av minneplatene i kobber. Private aktører var altså igjen de som påvirket hvem som ikke lenger skulle være glemt.
Minnehallen i Stavern og Krigsseilermonumentet på Bygdøy er
Det er et åpent spørsmål om de mange nye minnesmerkene over krigsseilerne er en årsak eller virkning av det siste tiårets økende oppmerksomhet rundt krigsseilerne. Trolig har det vært en vekselvirkning. Initiativet til å etablere minnesmerkene har som regel kommet fra engasjerte privatpersoner og organisasjoner, og i liten grad fra statlige eller politiske aktører.
Den norske stat har også spilt en beskjeden og passiv rolle i å løfte fram nye krigsseilergrupper og inkludere dem inn i den nasjonale fortellingen om andre verdenskrig. En offentlig unnskyldning kunne hatt en slik funksjon. 3. august 2013 talte forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen til en rekke gjenlevende krigsseilere i Risør. Mot slutten av talen ba hun «på vegne av den norske stat om unnskyldning for den
Krigsseilerregisteret ble opprettet av Norsk senter for krigsseilerhistorie ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter takket være økonomisk støtte fra Samlerhuset Norge og et samarbeid med Lillesand Sjømannsforening. Statlig finansiering av den økonomiske driften ble sikret i etterkant. Krigsseilerregisteret inntok en vid og inkluderende definisjon av hvem som skulle dokumenteres og minnes. Likevel har definisjonen til stadighet blitt utfordret av de mange gråsonene som gradvis avdekkes. Det gir grunn til å tro at en ytterligere utvidelse av krigsseilerbegrepet vil kunne skje i årene som kommer.
Sannsynligvis vil begrepet fortsatt fungere som et virkemiddel for å trekke fram grupper av sjøfolk som tidligere har vært glemt eller påstått glemt. Det trenger ikke begrenses til å gjelde verdenskrigene. Norske sjøfolk har seilt, og blitt drept, i senere kriger. En av disse var krigen mellom Iran og Irak (1980–1988). I 2015 og 2019 ble det utgitt bøker om norske sjøfolk som seilte på tankskip i Persiabukta mens denne krigen pågikk (
Ordet krigsseiler brukes også i enkelte tilfeller som en metafor for en gruppe som er dårlig behandlet av storsamfunnet. Særlig
Kamp om omtale og oppmerksomhet bunner ofte i et behov for anerkjennelse. Omtale er ikke den eneste formen for anerkjennelse, men en viktig del av den. Både talene fra kong Haakon og statsminister Gerhardsen og avisenes oppslag, viser at krigsseilerne ikke ble glemt i 1945. Men selv om de ikke ble glemt, ble de ikke nødvendigvis husket lenge. Krigsseilerne forsvant ganske raskt fra avisspaltene i årene etter krigen. I forbindelse med milepælene i kampen om Nortraships hemmelige fond (1948, 1954 og 1972) fikk de økt omtale igjen. Denne økte omtalen var hendelsesdrevet, og det er lite som tyder på at den hadde noen langvarig effekt. Det siste tiårets økte omtale ser derimot ut til å bli mer langvarig.
Hva som huskes om krigsseilerne har endret seg med tiden. Kampen om Nortraships hemmelige fond satte lenge rammen for avisenes omtale av krigsseilerne. Sett i lys av denne striden framsto de mer som ofre og tapere enn helter. Det siste tiårets økte bruk av «krigsseilerne» i bestemt flertall kan tyde på at betydningen av deres innsats har kommet mer i sentrum.
Krigsseilerbegrepet kunne gi negative assosiasjoner tidlig etter krigen, mens det i dag er blitt et hedersbegrep for de aller fleste. Parallelt med denne utviklingen har flere grupper sjøfolk blitt inkludert inn i begrepet og huskes nå som krigsseilere. Denne utvidelsen av krigsseilerbegrepet har både skjedd i forbindelse med krav om økonomisk kompensasjon og som en følge av behov for synlighet og anerkjennelse for glemte grupper av sjøfolk.
For «krigsseilerne» er antall treff per år: 1990: 197; 1991: 293; 1992: 146; 1993: 270; 1994: 326; 1995: 532; 1996: 122; 1997: 176; 1998: 196; 1999: 142. Jf.
Under the surface of our societies, there are thousands and thousands of stories which could add nuances and details to a black-and-white picture of historical events. But many of these stories are too private, too personal or too traumatic to share. Feelings like despair, shame or guilt might be associated, and one could be afraid of the reactions of others when telling them. Here, museum institutions and museum professionals might function as mediators and connecting links between those who want to share but do not know how – and those who need to know.
In this article, we present the first results of a documentary- and exhibition project dealing with the long-term consequences of WW2—in the families and in the local societies. 21 informants, mainly from the second and third generation, were questioned about how difficult and traumatic experiences—during or after the war—affected their families and their own feeling of identity. The answers we received showed that especially the not-knowing what has happened often has severe effects on one’s personal life and well-being.
Selv om det har gått 75 år siden den tyske okkupasjonen av Norge, finnes det få andre perioder i norsk historie som blir møtt med slik allmenn interesse. Historikere og andre fagfolk er fortsatt i gang med å finne, analysere og tolke det rikholdige kildematerialet som er igjen, og lite tyder på at interessen vil avta med det første. Ett av de områdene som hittil har fått lite oppmerksomhet, er krigens langtidskonsekvenser innad i familiene. I noen familier er det fremdeles, selv to til tre generasjoner senere, utfordrende eller umulig å snakke om hva som har skjedd og hvordan det skjedde.
De siste årene har barn og barnebarn av tidsvitnene stått frem i media og fortalt om hvordan hendelser under krigen også har berørt dem, selv om noen av dem er født lenge etter frigjøringen. De beretter om foreldre og besteforeldre som ikke ville svare på spørsmål om personlige opplevelser som involverte tyskerne, eller at det var så underforstått at krigen var noe man ikke snakket om i familien at spørsmål heller aldri ble stilt. Uansett årsak har barn og barnebarn måttet forholde seg til hendelser som de kan merke har preget foreldre eller besteforeldre, uten å vite hva som egentlig hadde skjedd, eller uten å kunne snakke høyt om hvordan også deres eget liv har blitt preget. Dette føyer seg inn i en trend man ser i flere land, blant dem Tyskland, der etterkommerne av krigens tidsvitner har begynt å publisere sine erfaringer og refleksjoner om hvordan krigens preger dem den dag i dag. Forskere fra fagfelt som psykologi, epigenetikk eller nevrovitenskap har begynt å se nærmere på dette og bruker her ofte det engelske begrepet
Høsten 2019 startet Vest-Agder-museet et nytt dokumentasjons- og utstillingsprosjekt med tittelen «
Vårt norske delprosjekt startet i januar 2020 med publiseringen av en annonse i sosiale medier og de største avisene på Sørlandet. Her inviterte vi alle berørte til å ta kontakt med oss. Konkret spurte vi: Er du etterkommer av en tysker eller noen som arbeidet for tyskerne? Hvordan har krigen satt sine spor i deg og din familie? Hvilke historier fortelles, og hvilke forties? 30 mennesker tok kontakt med oss i løpet av de påfølgende ukene, og 21 av deres historier vil bli fortalt i en vandreutstilling som åpner høsten 2021.
Det som gjør museets tilnærming spesiell, er fokuset på personlige beretninger og historier som hittil ikke har vært gjenstand for forskning eller offentlig oppmerksomhet. Vår hypotese ved oppstarten av prosjektet var at noen historier er for sensitive, for personlige, for private og for viktige for egen identitet til at man har villet dele dem. De berører et menneskes innerste indre og relasjonene til dem som står en nærmest, og de er ofte knyttet til negative følelser som skam, skyld eller sinne. Historiene har i høyeste grad relevans for samfunnet og vår felles historieforståelse, men trenger en transformering som gjør det mulig å dele dem med andre.
Denne artikkelen har som mål å beskrive og begrunne museets fremgangsmåte i prosjektet «
For å henvende oss til flest mulig, så bredt som mulig, har vi ved oppstarten av dokumentasjons- og utstillingsprosjektet
Bruken av kvalitative metoder, som intervjuer basert på en kombinasjon av åpen intervjuguide, observasjon og tekstanalyse, har gitt oss muligheten til å gå i dybden på de spørsmålene vi var mest interesserte i og å tilpasse spørsmålene underveis (
Vår annonse i aviser og sosiale medier har ført til at 31 mennesker har tatt kontakt med oss, blant dem kvinner som har hatt forhold til tyske soldater, deres barn og barnebarn, etterkommere av NS-medlemmer og etterkommere av tyske soldater. Flere historier vitner om traumatiske hendelser under og etter krigen som har satt tydelige spor i familiene. 21 har gitt oss lov til å gjenfortelle historiene, de aller fleste under et løfte om anonymitet.
Faktaopplysninger i historiene vi har samlet inn har ikke blitt etterprøvd. Vår interesse var rettet på
Intervjuene med hver av informantene varte mellom en og en halv og to og en halv timer. De fleste intervjuene ble gjennomført i personlige møter, noen få via digitale medier, grunnet langt avstand. Deretter sammenfattet vi intervjuene i tekstform på to til fire sider, som personlige beretninger i «jeg»-form basert på det vi hadde fått høre, og sendte deretter teksten til informanten til gjennomgang og senere godkjenning. Alle informanter fikk i forkant av intervjuet informasjon om planlagt fremgangsmåte og ønsket bruk av materialet, og ble også bedt om å fylle ut og underskrive en samtykkeerklæring som konkretiserte hvordan vi ville bruke det innsamlete materialet.
Prosjektet ble praktisk gjennomført ved at museet etablerte en prosjektgruppe bestående av seks personer, i all hovedsak formidlere ved flere av museets avdelinger. Vi ønsket å forankre prosjektet bredt i institusjonen, lære enda flere ansatte opp i arbeidet med sensitive, personlige beretninger og å kunne dra nytte av erfaringen fra den direkte kontakten med informanter i en formidlingssammenheng.
Etter at henvendelsene hadde kommet inn via e-post og telefon, ble informantene fordelt blant de museumsansatte i prosjektgruppen og deretter fulgt opp av én person hver. Prosjektgruppen har holdt jevnlige møter i innsamlingsfasen og diskutert praktiske og etiske utfordringer som har oppstått underveis, dog uten å dele sensitiv informasjon med hverandre. Fremgangsmåten var basert på tidligere erfaringer i lignende prosjekter som tok for seg sensitive tema, og igjen har vi gjort nye erfaringer som vil føre til en noe forandret fremgangsmåte i fremtidige prosjekter.
Av de nevnte 31 menneskene som tok kontakt med oss, var to ikke relevante som informanter. Fire trakk seg før vi fikk snakke med dem eller etter en innledende samtale, og fire etter at de hadde lest sin egen historie slik museet hadde oppsummert den. Blant de fire var en som opplevde sin egen historie som for overveldende etter å ha sett den svart på hvitt og trengte tid til å bearbeide det før den kunne offentliggjøres. Han trakk sin historie og ba museet om hjelp til å formidle kontakt med en psykolog.
Våre informanter er ti menn og elleve kvinner fra hele landet, mellom 32 og 94 år gamle. De fleste er nå bosatt på Sørlandet, mens hendelsene kan ha funnet sted andre steder. En informant kontaktet oss fra Tyskland, som etterkommer av en tysk soldat som var stasjonert i Nord-Norge. Alle tre generasjoner er representert, med en sterk overvekt av andre generasjon: én informant er fra første generasjon, dvs. at hun var voksen og tok selvstendige valg under krigen, 15 informanter er fra annen generasjon, dvs. barn av dem som var voksne under krigen, og fem informanter er tredjegenerasjon, dvs. barnebarn av 1. generasjon. I ett tilfelle har vi kunnet snakket med tre generasjoner fra én familie. Kun en informant ønsket å stå frem med fullt navn, og hans fars historie er kjent fra før. Fem andre informanter har tillatt at vi bruker deres fornavn; alle andre ønsket å være anonyme.
I det følgende gis en veldig kort oversikt over alle informanter for å gi et bilde av grunnlaget for en etterfølgende første analyse. Relevante detaljer om farens eller bestefarens rolle under krigen gis i tilknytning til sitater som er brukt i analysen.
Dette er våre informanter:
generasjon:
Kvinne (94), tidligere gift med en tysk soldat, mor og bestemor til to andre informanter
generasjon:
Kvinne (55), tysk, datter av en tysk soldat som var stasjonert i Nord-Norge
Mann (67), sønn av en kjent motstandsmann som det har blitt skrevet flere bøker om
Mann (76), sønn av en tysk soldat
Mann (77), sønn av en tysk soldat
Mann (77), sønn av en motstandsmann som ikke har vært i offentlighetens lys etter krigen
Kvinne (79), datter av en kommunist, straffet av tyskerne og nordmenn
Mann (79), sønn av en soldat som kjempet for tyskerne på Østfronten
Kvinne (79), datter av en mann som hjalp tyskerne
Mann (79), sønn av et NS-medlem, del av et lite lokalsamfunn
Mann (81), sønn av en nøytral tjenestemann, del av et lite lokalsamfunn
Mann (82), sønn av en motstandsmann, del av et lite lokalsamfunn
Kvinne (83), datter av en lærer som ble arrestert av tyskerne
Mann (85), fosterbror av en sønn av en tysk soldat
Mann (87), sønnen til en mann som drev et postkontor for tyskerne
generasjon:
Kvinne (32), barnebarn av en kvinne som var medlem av jentehirden
Kvinne (33), barnebarn til kvinnen som var gift med en tysk soldat
Mann (42), barnebarn av en mann som ble torturert av tyskerne og ble sendt til Sachsenhausen
Kvinne (48), barnebarn av en mann som støttet tyskerne og ble straffet etter krigen
Kvinne (55), grandniese av en fortiet onkel som enten var motstandsmann eller tyskernes støttespiller
Som nevnt innledningsvis har innsamlingsmåten ført til at materialet ikke kan anses som representativt. I tillegg består materialet av kvalitative intervjuer og derved historier med så mange ulike innfallsvinkler og nyanser, at det er vanskelig å kategorisere – og dermed til en viss grad kvantifisere – dem. Ethvert forsøk må nødvendigvis være overfladisk i den forstand at kategoriseringen skjer ut ifra historiens mest fremtredende aspekt, uten å se på de mange sideaspektene som gjør historien unik, og som også hadde tillatt å kategorisere annerledes.
For likevel å kunne formidle et første inntrykk av historiene vi har fått høre, har vi her valgt å se nærmere på aspektet som også oppropet i avisa la opp til: relevansen hemmelighold har hatt innad i familiene og i samspill med samfunnet rundt. Mangel på åpenhet var et stadig tilbakevendende tema, som barn og barnebarn mente hadde hatt negative konsekvenser for deres eget liv. «Om jeg bare hadde visst og hadde kunnet snakke åpent om det som hendte under krigen», er uttalelser som går igjen i materialet.
Forsøker man seg på en forsiktig kategorisering og kvantifisering, mener kun en fjerdedel av våre informanter at krigen ikke har hatt større negative konsekvenser for eget liv, mens resten har fortalt om til dels massive utfordringer i oppveksten og også senere i livet. Også blant de syv informantene som opplyste om ingen direkte negative konsekvenser, var de fleste likevel til en viss grad merket av krigen. Man snakket som oftest ikke om hva som hadde skjedd, eller man visste hva som hadde hendt, men valgte å la være å snakke om det for å unngå de utfordringene som åpenhet kunne medføre, enten for seg selv eller for dem man var glad i. Dette ser man for eksempel i denne beretningen til en sønn av en tysk soldat, 77:
I min oppvekst ble jeg tidlig opplært i aldri å fortelle at jeg kom fra Tyskland. […] I ettertid har jeg skjønt at disse dekkhistoriene var gode for meg. Jeg har hatt kamerater som ikke har hatt slike dekkhistorier, og som har gått og skutt seg i voksen alder fordi de ikke har klart mer.
Jeg visste at han hadde vært soldat og hatt en ledende stilling, men ikke at han hadde gjort så mye forferdelig. […] De fleste er jo litt kry av faren sin. Nesten samme hva de gjør, så forsvarer vi de. Men her er det helt umulig. Alt er bare elendig. […] Jeg har snakket litt med min bror om dette, og jeg anbefalt ham å la det ligge. Det gjorde jeg for å skåne han.
Andre informanter som fortalte om få eller begrensete negative konsekvenser av krigen, har trukket frem en emosjonell avstand til slektninger som hadde opplevd krigen, som for eksempel en grandniese som først og fremst var interessert i hva som hadde hendt. Flere har nevnt lokalsamfunnets aksept som premiss for få eller ingen langtidskonsekvenser. Her fortalte en tredje sønn (76) av en tysk soldat og norsk mor at
Nabolaget aksepterte […] at hun hadde vært ‘uheldig’, og det var fint. Den aksepten gjorde at jeg aldri ble mobbet. Det var mange snille folk i bygda og jeg vet om flere som har en tysk far som jeg tror heller ikke ble mobbet. […] Hun ble aldri ansett som tyskertøs og var verken opptatt av naziideologier eller politikk. Hun var en vanlig tenåringsjente som likte at tyskerne var høflige og at de var flinke til å lære henne tysk.
Tre av informantene kom fra samme bygd, og kontakten med museet ble etablert gjennom en av de tre, en lokalhistoriker (81) og sønn av herredsskogmesteren med særskilt interesse for gårdenes historie. Han var trygg på at krigen ikke hadde hatt langtidskonsekvenser for noen av de tre, og anga som grunn slektskap og gjensidig aksept for ulike politiske ståsteder:
Vi er ei grend med tre gårder, og med tre familier i nær slekt her. Politisk gikk familiene på gårdene hver sin vei. […] I grenda her hadde vi altså en familie tilknytta Milorg (noe ikke folk visste), herredsskogmesteren, som alle visste hva
I de aller fleste beretningene, to tredjedeler, ble derimot hemmelighold og fortielse nevnt direkte og indirekte som noe man opplevde som negativt, selv om man aksepterte en stilltiende, underforstått enighet i familien om at man ikke skulle snakke eller spørre om krigen. Flere informanter uttrykte at de ikke spurte hvor faren hadde vært under krigen, uansett om han hadde vært motstander eller støttespiller av tyskerne. Datteren (83) av en lærer som ble arrestert av tyskerne under krigen, forklarte for eksempel at hun heller ikke etter foreldrenes død ville vite mer om hva som hadde skjedd ham:
Jeg har tatt vare på brevene mine foreldre skrev til hverandre da far var i Kirkenes, men vi tre søsken har ikke lest brevene, slik er det hos oss. […] Jeg har ikke lest brevene, det blir for nært, det kommer for mange følelser.
I andre tilfeller spurte man ikke, fordi man måtte regne med større konsekvenser om man gjorde det, selv flere tiår etter krigen. Et barnebarn (32) av et tidligere NS-medlem fortalte om sin mormor som hadde blitt meldt inn i jentehirden under krigen av sine foreldre. Etter krigen reagerte samfunnet så sterkt med sosial utestengelse av den 16 år gamle jenta, at hele familien fortsatt er preget av en sterk skamfølelse, som gjør det umulig å prate åpent om hva som egentlig hadde hendt:
Historien om hva som har skjedd er alltid den samme, som en innøvd fortelling; en forsvarstale om handlingsvalg og en anklage mot andre som de mener har gjort feil. En gang for flere år siden snakket jeg med min kusine om at noen i vår generasjon fortsatt skammer seg over å bære et etternavn fra våre oldeforeldre. Det var en fortrolig samtale om følelser. Hun fortalte det videre til sin søster, som fortalte det til sin far, og det endte i anklager og beskyldninger mot min mormor, og deretter mot meg, som ifølge min mor da var ansvarlig for min mormors smerte. Jeg tenker at jeg røsket opp i noe som de ikke ville høre noe mer om.
Andre informanter nevnte ulike belastninger som direkte konsekvens av ikke å vite, ikke å kunne spørre eller ikke å få svar når man spurte. Belastningen var spesielt stor om man visste at farens eller bestefarens valg under krigen ikke var akseptert av lokalsamfunnet, og om man ikke kjente til hele omfanget av hva som hadde hendt. Her ble en konstant usikkerhet og leten etter egen identitet fremhevet. Datteren (79) av en mann som hjalp tyskerne er den dag i dag redd for at det kan komme nye opplysninger om faren som hun så må håndtere, ikke bare selv, men også i møte med andre. Dette lar henne aldri slappe helt av, og hun føler seg i konstant beredskap for å kunne reagere om det trenges:
Hvordan kan man bearbeide noe hvis man ikke vet hva det egentlig handler om? Det er umulig. […] De to sterkeste følelsene oppi alt dette har vært skyld og usikkerhet. Jeg føler skyld for at jeg ikke har kommet til bunns i det. Jeg konfronterte aldri verken mor eller far. […]. Usikkerheten kommer av flere ting. Før jeg fikk vite hva som hadde skjedd, følte jeg ofte at folk visste mer enn meg. […] Det gjorde meg usikker. […] I tillegg er jeg fortsatt redd for at det plutselig skal dukke opp flere hemmeligheter.
Når noen begynte å snakke om krigen, ble jeg stille. Alle kunne snakke om hva deres fedre hadde gjort, men ikke jeg. […] Senere gikk denne skammen over i uro og usikkerhet. Dukker det opp noe nytt? […] Dette har opptatt mye av livet mitt. Ikke så mye at det har gått ut over jobb, men sosiale relasjoner har nok merket det.
Seks av informantene fra andre og tredje generasjon har fortalt at hendelsene fra krigen har ført til voldelige eller depressive foreldre eller besteforeldre, i en grad som har påvirket deres liv direkte. Som årsak ble først og fremst fengsling og straff nevnt, både fra tyskerne under krigen eller nordmenn etter krigen, men i ett tilfelle også dårlig samvittighet for hva man hadde gjort. En av de sterkeste historiene om voldelig adferd ble fortalt av en kvinne (48) som lenge etter bestefarens død fikk vite noe som ga henne et nytt perspektiv på eget liv. Hun sa i intervjuet at
Jeg har på mange måter vokst opp hos besteforeldrene mine. Jeg flyktet dit når det ble for tøft hjemme, og det ble det ofte. Det var vold, både psykisk og fysisk. Bestemor og bestefar […] ga meg den kjærligheten jeg aldri fikk hjemme. Det var derfor et sjokk da jeg fikk bunken med dokumenter fra Riksarkivet for fem år siden – som viste at bestefar hadde en fortid jeg ikke kjente til, en mørk hemmelighet fra krigen. […] Og først nå i ettertid har jeg forstått mer av sammenhengen. Og jeg har klart å tilgi min far, for han var også et produkt av sin far, en far som var oppfarende, voldelig og straffende […] Bestefaren som forgudet meg var samtidig en far som hadde mishandlet sin sønn, noe som nok har ført til at min far har mishandlet meg.
En fortelling om en depressiv far kom fra en tysk kvinne (55) som kontaktet oss på slutten av innsamlingsperioden. Hun fortalte at hennes far hadde vært soldat i Nord-Norge under krigen, og at mer enn 700 fotografier som han hadde tatt, vitnet om hans kjærlighet til landet og menneskene. Men:
Likevel var det noe som skjedde i Norge under krigen, noe grusomt som kom til å prege han mer enn noe annet. Noe så sterkt at han ikke ville snakke om det. Noe som gjorde at han seinere i livet hver gang krigen ble brakt på bane begynte å gråte. Noe som gjorde at han ble så traumatisert at det påvirket hele vår familie, også oss fire søsknene som aldri har opplevd krigen. […] Det å vokse opp med krigstraumatiserte foreldrene, og med de sterke minnene om så mange døde i nær relasjon, har ført til mye tristhet og angst i familien.
Hvordan negative følelser blir videreført fra generasjon til generasjon har også barnebarnet (32) av et NS-medlem fortalt om. Hun så klare linjer fra bestemor til mor, begge beskrevet som depressive, og til seg selv og sine søsken. Likevel er det ikke depresjonen som er gitt videre, men følelsen hun mener har utløst den:
Igjen og igjen blir lokalsamfunnet nevnt som dømmende og ikke-aksepterende av dem som slet lenge med følgene av krigens hendelser. Var for eksempel faren kommunist, kunne man oppleve at det fikk konsekvenser – ikke bare for egen familie, i form av en far som var preget av straffen han hadde fått fra tyskerne under krigen, men også fra samfunnet i det antikommunistiske Etterkrigs-Norge. Datteren (79) til en kommunist og motstandsmann fortalte:
Hendelsene i fangeleirene i Tyskland hadde satt varige spor i min far, men den manglende anerkjennelsen og mistroen han møtte etter krigen var kanskje det verste. […] Lite ante jeg da at dette også skulle få direkte følger for meg og søsknene mine. Da vi skulle ut og søke jobb, opplevde vi at arbeidsmarkedet var stengt for oss. Mange i Kristiansand visste jo hvilken familie vi kom fra. […] Men det stoppet ikke med min generasjon. Da mine barn søkte på sine første jobber, opplevde også de noen merkelige avslag, og jeg fikk ad omveier vite at det skyldtes at deres bestefar hadde vært kommunist mens han levde. Og dette til tross for at verken de eller jeg har vært medlemmer av kommunistpartiet.
Men selv om man visste hva som hadde hendt og var stolt av sin fars eller bestefars handlingsvalg under krigen, kunne man slite med langtidskonsekvenser. Barnebarnet (42) til en motstandsmann kjente hele sin bestefars historie og visste hva som hadde vært grunnen til hans temperament, noe som også hadde påvirket hans sønn, informantens far. Selv om det ikke alltid var lett å håndtere, bidro kunnskapen om det som sannsynligvis hadde forårsaket temperamentet til en større aksept og forståelse:
Når jeg hørte han fortelle om krigen, forsto jeg som barn at det var en stor påkjenning for han. […] Jeg tror at krigsfangenskapet til min bestefar førte til at
Igjen kunne lokalsamfunnet forsterke følelsene, også i negativ retning. Sønnen (69) til den kjente motstandsmannen Gunvald Tomstad, fortalte om personlige påkjennelser som konsekvens av farens motstandsarbeid under krigen:
Krigen satte sine spor i kroppen til far. […] Spenningen etter å ha levd med krigens dobbeltspill ville ikke slippe taket. […] Som så mange andre krigsinvalider med dårlige nerver og redusert helse, ble alkoholen en form for selvmedisinering. Far tålte svært lite alkohol fordi han hadde operert bort store deler av magesekken. […] Fra 9–10 årsalderen måtte jeg være hans hjelper. Mitt forhold til ham var tosidig. På den ene siden var jeg stolt av ham, men når han var full og ikke særlig presentabel, da var det trist. Jeg kan enda føle smerten og skammen, og hvor nedverdigende det var når han var dårlig. […] Et familiemedlem siterte far engang med å si: ‘Den prisen som freden har kostet, må generasjoner være med å betale i form av nedarvet angst og uro’. Det hadde han rett i.
I tillegg kom senere negative medieoppslag som satte spørsmålstegn ved farens krigsinnsats. Dette var en stor belasting for familien, som hadde sett hva faren hadde ofret og fortsatt selv var i gang med å betale prisen hans innsats hadde kostet også dem.
Det som flere av de nevnte historiene viser, er overføringen av handlingsmønster eller følelser fra en generasjon til den neste. Ved siden av voldelig adferd, depresjonsfølelse, uro og angst, ble også skam, skyld og ensomhet nevnt. «
En forklaring på morens taushet kunne vi så finne i morens fortelling. Hun fortalte om en dyp kjærlighet til en tysk soldat, som hun forelsket seg i da hun var 16 år gammel. Familien brøt all kontakt, og paret ble etter krigen sendt til Tyskland. Der var matmangelen stor, og sønnen, som de etter hvert fikk, ikke ville ha overlevd. For å sørge for at sønnen fikk det han trengte, måtte hun tilbake i Norge, noe som krevde en skilsmisse fra sin mann. De lovet hverandre at de skulle fortsette livet sammen når den lille hadde blitt kraftigere, men hun kom seg aldri tilbake til Tyskland. Familien i Norge holdt henne tilbake, og den norske mannen hun giftet seg med senere krevde at hun aldri skulle snakke om sitt første ekteskap. Det kunne hun kun takle når hun stengte av sine egne følelser:
Overføringen av ensomhet ble brutt da mor og datter begynte å snakke sammen, og det førte videre til at også datterens datter (33) fikk et godt forhold til både mor og bestemor:
Jeg har alltid vært veldig glad i min mormor og har alltid kunnet snakke ganske åpent med henne. Men jeg vet at alt dette har gjort noe med min mor. […] Hjemme hos oss har det alltid vært mye åpenhet, og jeg tror at hennes oppvekst har ført til at hun ville gjøre det helt annerledes med oss. Sånn sett har min mor klart å stoppe de negative konsekvensene av fortielsen, for hun har sørget for at det var helt annerledes hos oss, at vi kunne snakke om alt.
Disse tre fortellingene fra tre generasjoner i samme familie peker på to aspekter som er viktige når det empiriske materialet nå skal ses i lys av Honneths anerkjennelsesteori og intergenerasjonell overføring:
For det første ser man at hver historie for seg representerer først og fremst én del – et fragment – av en felles familiefortelling. Hver generasjon er preget av sin tid og dens historiske og samfunnsrelaterte rammer, og hadde vi kunnet snakke til flere generasjoner fra en familie, kunne de personlige fortellingene vi har fått høre blitt satt i en større sammenheng. Den igjen kunne ha vist et noe annet bilde, og muligens også gitt ny informasjon om hva som var grunnen for hemmeligholdet eller åpenheten rundt det som hadde hendt.
For det andre viser det siste eksempelet at det er mulig å stoppe overføringen av en negativ følelse, i dette tilfellet ensomhet, fra en generasjon til den neste. Informanten vår, datteren av kvinnen som har vært gift med en tysk soldat, har opplevd ensomhetsfølelsen som så stor at hun har valgt den motsatte strategien overfor sine barn – som på sin tide ikke slet med det samme. Dette er noe flere av våre informanter fra den andre generasjonen har fortalt: De har forsøkt så langt de kunne å verne sine egne barn mot de negative opplevelsene og følelsene de har hatt. Sentralt i denne
Som nevnt innledningsvis har Vest-Agder-museet tidligere hatt flere prosjekter med hovedfokus på personlige beretninger om sensitive, tabubelagte tema (ABM-utvikling, 2016;
For Honneth finnes det tre hovednivåer for anerkjennelse, som beveger seg fra et menneskes nærmeste krets til samfunnet og kulturen man er en del av. Den første anerkjennelsesformen, anerkjennelse som
Den tredje og siste anerkjennelsesformen, anerkjennelse som
Inter- eller transgenerasjonell overføring betyr at «noe» – som oftest i form av minner om konkrete hendelser eller opplevelser – overføres fra en generasjon til en annen, enten innad i samme familie eller i samfunnet fra medlemmer av en generasjon til medlemmer av den neste. Disse minnene kan forandre form og innhold over tid, avhengig av rammefaktorer som tid og sted for opprinnelse og gjengivelse, hvor ofte og på hvilken måte de blir kommunisert og respondert på, til hvem og av hvem. I tillegg spiller mange psykologiske og biologiske faktorer inn, som sammen utgjør minnenes komplekse struktur (
Ser man alle historier under ett, ser man tydelig de tre plan som Honneth beskriver i sin teoretiske tilnærming til anerkjennelse. Hovedfaktoren som går igjen blant dem som ikke ser store konsekvenser av krigen for egen del, er ivaretagelse og til en viss grad beskyttelse av nære familiemedlemmer. Spesielt relatert til historiene om de tre informantene som var sønner av tyske soldater, ser man at hemmeligholdet var knyttet til et ønske om å beskytte barna, noe de oppfattet positivt og satte pris på. Beskyttelsen kan her anses som anerkjennelse gjennom kjærlighet – familiemedlemmer som ønsket det beste for barna av de tyske soldatene. Barna kunne fått informasjon om sine fedre om de ønsket det, noe som også kan tolkes som anerkjennelse av deres ønske og behov for å vite.
Innad i familiene og på spørsmål om hvem man var som individ, var relasjonen til foreldre eller besteforeldre avgjørende, og her spilte åpenhet om deres handlingsvalg under krigen en avgjørende rolle. Jo mer åpenhet og kunnskap om hva som hadde hendt, jo mer ble den enkeltes behov for å ta selvstendige valg anerkjent, og jo lettere var det for etterkommere å håndtere også de vanskelige følelsene som fulgte med. Å velge selv hva og hvor mye man ønsket å vite var viktig, og her var det stor forskjell blant informantene.
Forholdet første generasjonen har hatt til tyskerne har hatt en vesentlig betydning for identitetsfølelsen til andre og tredje generasjon, dog mest når det kom til posisjoneringen i lokalsamfunnet. Var handlingen akseptert eller ble oppfattet som riktig – noe som i dette tilfellet innebar motstand mot okkupantene – var det lettere å snakke om den utad, enn om foreldre eller besteforeldre hadde vært NS-medlemmer, hadde jobbet for eller kjempet for tyskerne. Lokalsamfunnet kunne straffe handlinger direkte i form av sanksjoner og konkrete tiltak, eller indirekte gjennom utfrysning av dem som hadde støttet okkupantene eller på en annen måte opponerte mot herskende samfunnsnormer. I slike tilfeller var det som oftest fortsatt vanskelig å snakke om hva som hadde hendt, selv to generasjoner senere.
Et ønske om å anerkjenne ligger også til grunn for museets tilnærming til prosjektet og innsamlingsprosessen: å anerkjenne personlige opplevelser av å være preget av en krig som ligger 75 år tilbake i tid, å anerkjenne menneskers behov for å fortelle egne synspunkter på en selvvalgt måte, samt å anerkjenne påkjenningene og langtidskonsekvensene konkrete hendelser har hatt for relasjonene mellom generasjoner. De fleste
Både den første av Honneths former for anerkjennelse, anerkjennelse som individ gjennom kjærlighet, i den direkte kontakten med et annet menneske, og den tredje, anerkjennelse som solidaritet, var dermed særlig relevante for museets metodiske fremgangsmåte. Innsamlingsprosessen la opp til respekt for det private og personlige historiene representerte, og at et mangfold av ulike historier kunne få sin plass. Videreformidlingen av de personlige beretningene i en vandreutstilling skal bidra til å hente noen av de skjulte historien frem i lyset, til å redusere følelsen av å være alene for dem som fortsatt sliter med krigens langtidskonsekvenser og – på et høyere nivå – bidra til en mer mangfoldig og nyansert felles historiefortelling.
I lys av intergenerasjonell overføring, ser man flere relevante aspekter i vårt materiale. Informanter fra andre og tredje generasjon har vært tydelige på at de mener at en overføring har funnet sted – en overføring av reaksjonsmønstre og en overføring av følelser. Som reaksjonsmønstre ble mest voldelig eller sinnepreget adferd nevnt, samt følelser som skam, skyld, sinne, uro eller ensomhet. Jo mer åpenhet om hendelsene, og jo mer aksept i familien eller lokalsamfunnet for første generasjons handlingsvalg, desto mindre ble andre og tredje generasjon påvirket. Dette ble spesielt tydelig da vi snakket med to barnebarn som begge er i begynnelsen av trettiårene. Den ene kommer fra en familie der det fortsatt, den dag i dag, var forbudt å snakke om krigen. Den andre opplevde et skifte i familien, fra fortielse til åpenhet. Mens den første forteller om vanskelige familierelasjoner som har påvirket hennes liv og forhold til nære slektninger på en negativ måte, fortalte den andre om et godt forhold til både mor og bestemor, preget av åpenhet og ærlighet om hendelser og krigen
Også betydningen av hemmelighold versus åpenhet for de etterfølgende generasjoner, kan ses i lys av anerkjennelse. Det å ikke få informasjon som man selv opplever som viktig for egen identitetsfølelse, fratar en muligheten til selv å bestemme hvem man er. Hvor vanskelig dette kan være, ser man i andre casestudier (
Funnene som har blitt presentert her i denne artikkelen, baserer seg hovedsakelig på funnene fra det norske prosjektet «Det snakker vi ikke om! Familiehemmeligheter etter krigen», men også på funnene fra det internasjonale prosjektet «
Men studiene er begrenset, og historikere bør jobbe tett sammen med eksperter fra andre fagfelt for å belyse sentrale spørsmål, som for eksempel overføringsmekanismer fra en generasjon til den neste. Her er det blant viktig å kartlegge hvorvidt handlinger er knyttet til personlighetstrekk et menneske alltid har hatt versus personlighetstrekk som har blitt utviklet relatert til konkrete historiske hendelser. Temaet er etter vårt
Mitt budskap til dem som leser dette er at åpenhet ikke kan overvurderes. […]. Følelsen av å være annerledes er vond, spesielt når man ikke vet hvor følelsen kommer fra. Ofte finnes en logisk forklaring, og den hjelper veldig. Og hemmeligheter som alle kjenner til, utenom en selv, er kanskje det verste. For det gjør noe med tilliten til dem som står en nærmest og burde ha sagt noe.
The denazification of associations, organisations and unions is one of the lesser discussed topics from the aftermath of the Second World War. The trials against the supporters of the Nazi occupation, the Nazi leaders and war criminals have been discussed many times from many perspectives. The exclusion of members of the Norwegian Nazi party and others that sabotaged the resistance line and instead used the occupation years to personal gains of power and wealth, occurred in the organisations by the members without the use of the courtroom. In the organisations the members were both prosecutors and judges when the decisions were made; loss of membership or milder sanctions. The article argues that this was practising the freedom for the citizens to establish and to decide the rules of the organisation without the involvement of the state or other instances. The interest for these processes just after the war and how they were experienced by the members turned from low to high after the writers’ union apologized for the process on their 125 years anniversary meeting in 2018. At first the apology was positively received, but criticism also pointed out that the excuse for this group was not at all like other excuses to Jews, partisans and other victim groups by the government or other representants for the authority. The discussion about the matter shed light on questions about the rule of law for members of organisations and unions, and for the transition of the Norwegian society from occupied to free, from dictatorship to democracy.
Oppgjøret i rettsapparatet etter frigjøringen i mai 1945 med organiserte nazister, personer som støttet slike organisasjoner eller som ble siktet for utilbørlig kollaborasjon med makthaverne under Hitler-Tysklands okkupasjon av Norge, er velkjent, og har ofte blitt diskutert. Kunnskap om rettssakene mot landssviksiktede ble etablert gjennom avisenes dekning av rettsforhandlingene, kommentarer i lederartikler og muntlig mann og mann imellom. Rettsoppgjøret ble dessuten raskt statistisk systematisert og drøftet fra historiske, juridiske og politiske perspektiver mange ganger opp gjennom årene. Siktede og dømte har dessuten skrevet om rettsoppgjøret og hvordan de oppfattet å bli siktet og dømt. Konsekvensene for familiene og barna til landssvikdømte er også belyst gjennom utredninger og levekårsundersøkelser.
Diskusjonene om rettsoppgjøret dreide seg rett etter krigen blant annet om Norge var i krig med Nazi-Tyskland etter at norske stridskrefter på norsk jord kapitulerte, om ikke landssviklovgivningen brøt med grunnlovens prinsipp om forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft, og om gjeninnføring av dødsstraffen.
En observasjon som ble gjort ganske raskt, og som tidlig ble dokumentert statistisk, var at straffen for brudd på likelydende bestemmelser i landssvikloven (§ 2, Nr. 1, 2, 3, og 4, medlemskap i og støtte til NS, økonomisk landssvik og aktiv landssvikvirksomhet) viste en forskyvning mot kortere frihetsstraff jo lengre tid det gikk fra frigjøringen til domfellelse. Mildere straff ble begrunnet med at det var en belastning å gå å vente på at saken skulle komme for retten, og ble dermed ansett for rettferdig. Dette prinsippet gjaldt imidlertid ikke ubetinget. Frontkjemperne som ble dømt tidlig under rettsoppgjøret, fikk strenge straffer, fra fire til ti år. Straffene varierte etter frontkjempernes alder, forutsetninger og hvor lenge vedkommende hadde vært i tysk tjeneste. Senere ble frontkjemperdommene mildere, tre til fire år, og for de yngste frontkjemperne betydelig mildere. Denne forskjellsbehandlingen ble ikke oppfattet som rettferdig, og konsekvensen ble at tidligere frontkjemperdommer ble gjennomgått. I over 300 tilfeller ble straffen nedsatt, det skjedde ved benådning. Endringen av straffene ved benådning ga derfor ikke utslag i statistikken (Statistisk sentralbyrå, 1954, s. 38). Selv ganske
Påstander om overgrep mot varetektsfengslede landssviksiktede, ble også framsatt og diskutert. Varetektsfengslede landssviksiktede ble satt til å grave opp massegraver både ved Falstad og ved Trandum. Dette ble kritisert da det pågikk, og har også blitt kritisert i ettertid. Ved Falstad ble tyske soldater kommandert til å grave opp massegravene i stedet for landssviksiktede.
Utenfor rettssystemet foregikk det også oppgjør med personer som ved frigjøringen ble oppfattet som upålitelige og stripete under okkupasjonen, selv om de ikke hadde gjort noe som kvalifiserte for tiltale. «Stripete» var betegnelse på en person med tvilsom nasjonal holdning som var tilbøyelig til å samarbeide med okkupasjonsmyndighetene, omgås tyskere og medlemmer av Nasjonal Samling for å oppnå fordeler (
Skamklippingen og interneringen av kvinner som under krigen hadde hatt forhold til tyske soldater, er mye omtalt og diskutert. Flere ble fratatt sitt norske statsborgerskap og sendt ut av landet. Kvinnene mottok en statlig beklagelse i 2018 for den behandlingen de fikk etter frigjøringen (
Oppgjøret med tyskerjentene skjedde utenfor rettssalene og som en administrativ, kollektiv avstraffelse. Følgelig innebar det et brudd med prinsippet om at ingen skal dømmes uten etter lov, og ingen skal straffes uten etter dom.
Tjenestemenn i stat og kommune som hadde opptrådt uverdig uten at de hadde brutt noen lov eller forordning, kunne med henvisning til en anordning London-regjeringen hadde utarbeidet i samarbeid med Hjemmefronten suspenderes inntil deres sak ble behandlet av en
Foreninger og lag ble under okkupasjonen nazifisert, forbudt og nedlagt, eller de klarte ved å tilpasse seg i større og mindre grad å opprettholde selvstyre og uavhengighet og kunne slik være til støtte for medlemmene. Den norske Forfatterforening (heretter Forfatterforeningen) ble verken forbudt eller nedlagt, og styret kunne under hele okkupasjonen fungere som en hjelpesentral for medlemmene, noen ordinær foreningsdrift med medlems- og årsmøter var det ikke snakke om.
Etter frigjøringen anså alle organisasjoner, foreninger og lag det nødvendig å ta et oppgjør med medlemmer som ikke hadde fulgt den politiske linje mange foreninger forsøkte å sette gjennom for å forsvare sin uavhengighet og sine medlemmer mot overgrep og nazifisering. Dette oppgjøret har vært lite kjent og diskutert. Oppgjøret skjedde ved at medlemmer i NS uten videre ble strøket av medlemslistene, mens medlemmer som hadde vært upålitelige i motstandskampen fikk mildere refselser enn eksklusjon.
Siden høsten 2018 har æresrettene, oppgjøret i kunstnerorganisasjonene og spesielt i Forfatterforeningen, fått større oppmerksomhet enn tidligere. Forfatterforeningen framførte, som en del av sitt 125-årsjubileum 15. november 2018, en unnskyldning til 18 medlemmer. Alle var for lengst døde da unnskyldningen ble gitt, men 12 etterkommere var til stede. Ingen av de 18 hadde vært medlemmer av NS, men de hadde etter
De 18 medlemmene ble i 1945 foreslått refset av et styreoppnevnt granskningsutvalg, kalt en æresrett, og forslaget ble senere vedtatt av et medlemsmøte. Refselsene besto i tidsbegrenset eksklusjon eller andre sanksjoner for brudd med foreningens motstand mot nazifiseringen av det litterære feltet. Forfatterforeningen ba ikke på sitt jubileumsmøte i 2018 om unnskyldning til de 20 medlemmene som ble strøket fra foreningens medlemslister fordi de hadde vært medlem av Nasjonal Samling.
Unnskyldningen til de 18 ble begrunnet med at æresretten fattet sine beslutninger «ut fra følelser, uriktige opplysninger og direkte feil». Det het også at «Forfatterforeningen gjorde urett, både ved den tvilsomme prosessen som Forfatterforeningen bega seg inn på ved å opprette æresretten, og ved å ta avgjørelser basert på feilaktige opplysninger» (
Forfatterforeningens unnskyldning, som var vedtatt gjennom et styrevedtak, førte til at saken kom opp på Forfatterforeningens årsmøte 24. mars 2019. På møtet spurte Kjartan Fløgstad om styret kunne oppheve vedtak som var gjort i foreningen 73 år tidligere uten å ta det opp med medlemmene i foreningen. Styret svarte ja på dette, og årsmøtet aksepterte dette svaret. Kjartan Fløgstad valgte da å melde seg ut av foreningen og forlot årsmøtet. Etter at Kjartan Fløgstad hadde forlatt årsmøtet vedtok det et benkeforslag: «Årsmøtet vil at styret skal setta ned ei granskingsgruppe som skal gå gjennom alle sider ved æresrettens arbeid i 1945 og legge fram ei innstilling til neste årsmøte» (
Kjartan Fløgstad, Tore Rem og undertegnede la 5. mars 2020 fram monografien
æresrettens virksomhet og vedtak […] var uten rettslig grunnlag og brøt med grunnleggende rettsstatsidealer som gjaldt på frigjøringstidspunktet. Vedtakene brøt også med Forfatterforeningens egne regler, demokratisk vedtatt, som skulle beskytte medlemmene mot vilkårlighet og overgrep. Dette kommer særlig frem gjennom tilsidesettelse av vedtektenes regler om eksklusjon som inneholdt et minoritetsvern. Vedtakene brøt derfor også mot foreningsdemokratiet. (
Hvordan opprettet Forfatterforeningen sin æresrett, var granskningen av medlemmene i tråd med hevdvunne rettssikkerhetsregler? Skjedde den etter foreningens lover? Hadde en forening rett til å sanksjonere medlemmer? Kort sagt: Var æresrettens virksomhet uholdbar og vilkårlig selvjustis eller praktisering av foreningsdemokratiet?
Siden det er Forfatterforeningens æresrett som skal drøftes her, er det nyttig med et kort riss av hvordan okkupasjonsmyndighetene, tyskernes Rikskommissariat og Nasjonal Samlings kommissariske regjering, ville benytte hele det litterære feltet med forlag, bokhandlere, bibliotek og forfattere som et propagandaapparat for å nyordne landets åndsliv og knytte sammen norsk og tysk, det vil si nazistisk, kultur. Litteraturen skulle i okkupasjonsårene tjene helt bestemte politiske formål. Okkupasjonsmyndighetenes forsøk på å bruke kulturen til politisk ensretting og nyordningen er stemoderlig behandlet i norske litteraturhistorier (
Rettsoppgjøret med landssvikere etter fem år med nazistisk tysk okkupasjon fra 9. april 1940 til 8. mai 1945, ble tidlig behandlet i offentlige utredningene fra Justis- og politidepartementet,
Debatten om landssvikoppgjøret har siden krigen hovedsakelig dreid seg om forholdet til folkeretten, om London-regjeringens lovgivningsmyndighet, om Norge var i krig etter at norske stridskrefter kapitulerte på norsk jord, om dødsstraff, og om Grunnlovens bestemmelse om forbud mot lover med tilbakevirkende kraft. Kritikken av landssvikoppgjøret ble tatt opp av Justisdepartementet allerede i 1950, i en stortingsmelding ført i pennen av den respekterte juristen Rolf Ryssdal (
Umiddelbart kan det vekke motvilje at foreninger skal kunne drive en form for selvjustis og granske sine egne medlemmer. Forsamlings- og organisasjonsfrihet er imidlertid viktige deler av det grunnlovfestede demokratiet. Retten borgerne har til å stifte foreninger og vedta lover om medlemmenes rettigheter og plikter, er en vesentlig bestanddel av et fungerende demokrati. De fleste foreninger har en eksklusjonsparagraf som foreningens medlemmer håndhever uten innblanding av andre. Et ekskludert medlem kan riktignok reise sak mot foreningen.
Utrenskningene som skjedde i foreninger og lag var ikke tilgjengelige for offentligheten slik oppgjøret ved domstolene var. Utrenskningene i foreningene skjedde hovedsakelig ved at det ble opprettet et utvalg, en granskningskomite, som undersøkte foreningsmedlemmer gjøren og laden under okkupasjonen. Resultatene, granskningene og eventuelle sanksjoner ble lagt fram for medlemmene som fattet det endelige vedtak. Foreningsmedlemmer som hadde vært innmeldt i Nasjonal Samling under okkupasjonen ble strøket fra medlemslistene. Dette ser ut til å ha blitt praktisert av alle foreninger og lag selv om det ikke fins noen systematisk undersøkelse av og statistisk oversikt for utrenskningene. Det ble ansett å være uforenelig med medlemskap i foreninger og lag å ha vært medlem av Nasjonal Samling, et parti som støttet og var en del av et regime som ikke aksepterte organisasjons- og forsamlingsfrihet. I ettertid er det ikke rettet kritikk mot at medlemmer av Nasjonal Samling ble strøket av foreningenes medlemslister. Etter noen år fikk flere som ble ekskludert på grunn av medlemskap i Nasjonal Samling ved søknad innvilget medlemskap.
Kritikken mot oppgjøret i kunstnerorganisasjonene generelt og mot Forfatterforeningens æresrett spesielt, har vært rettet mot medlemmer som ble ilagt mildere refselser enn å bli strøket av medlemslistene. Det kunne dreie seg om tidsbegrenset utelukkelse, ikke å utgi bøker eller
Betingelser for fortsatt medlemskap ble stilt til dem som uten å ha vært medlemmer av Nasjonal Samling ble ansett for å ha vært stripete eller upålitelige ved å ha brutt med den motstandslinje som foreningen eller Hjemmefrontens kulturgruppe hadde forsøkt å etablere.
Fagforeningsmannen Jens Tangen var den eneste ekskluderte som reiste sak for retten. Han ville ha kjent eksklusjonen fra Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon ugyldig, men Oslo byrett betraktet grunnlaget for eksklusjonen som et skjønnsspørsmål og ville ikke sette sitt skjønn over det som var utøvet av fagbevegelsens organer. Byretten ville derfor ikke oppheve eller underkjenne eksklusjonen. Et medlem som blir ekskludert av en forening eller som mener at det blir stilt helt urimelige vilkår for medlemskap, kan reise sak ved rettsapparatet mot avgjørelsen. Tangen-dommen fra Oslo byrett og andre dommer i tilsvarende saker fra før krigen, viser at domstolene har vært tilbakeholdne med å gripe inn og overprøve eksklusjoner i foreninger og lag (
Medlemmer i kunstnerorganisasjonene som hadde vært medlem av Nasjonal Samling, tatt imot verv av okkupasjonsmyndighetene og bidratt aktivt til nyordningen av kulturlivet, ble arrestert, siktet for landssvik og stilt for retten. Slike saker fikk stor oppmerksomhet. Dette gjaldt for eksempel saken mot komponisten David Monrad Johansen og maleren Søren Onsager, som hadde latt seg utnevne til direktør ved Nasjonalgalleriet under krigen. Han døde imidlertid før hans sak kom for retten.
Landssvikrettssakene mot forfatterne Finn Halvorsen og Marie Hamsun vakte betydelig interesse. Det ble ikke reist landssviksak mot Knut Hamsun, han ble tvangsinnlagt for psykiatrisk gransking, den konkluderte med at hans tilstand kvalifiserte for sikring. I stedet for landssviksak ble det reist sivilt søksmål med krav om erstatning for hans medvirkning til de skader Nasjonal Samling hadde påført landet. Behandlingen av Knut Hamsun etter krigen har helt siden frigjøringen vakt stort engasjement og debatt (
Selv om oppgjøret i foreninger og lag fikk liten offentlig oppmerksomhet mens de pågikk og er lite diskutert etter krigen, er utrenskningene omtalt i foreningshistorier. I for eksempel Kommuneforbundets historie fra 1994 heter det:
Etter krigen fulgte oppgjøret både i kommunene, forbundet og foreningene. To av forbundets valgte tillitsmenn, Erling Olsen og Olaf Ødegaard, fikk landssvikdommer. Granskningskomiteer ble nedsatt på alle plan. Offentlig ansatte NS-medlemmer ble oppsagt og andre AFL-medlemmer, ekskludert fra fagorganisasjonen. Her ble alle skåret over en kam. Det hendte imidlertid at det ble tatt menneskelige hensyn ved oppsigelser. Ikke ved eksklusjon. (
I 25-årsberetningen for Statstjenestemannsforbundet heter det at det første styremøtet ble holdt 11. mai 1945. Det hadde ikke vært lett å innkalle alle, men det styremedlemmet som hadde vært medlem av NS ble «selvfølgelig ikke innkalt». Like selvfølgelig var det at styremedlemmene som Rikskommissær Josef Terboven hadde avsatt, ble innkalt (
Forfatterforeningens oppgjør etter krigen er beskrevet i to foreningshistorier, første gang i 1968 (
Utrenskningene i foreninger og lag er også tatt opp i en rekke biografier, og i disse har det naturlig nok vært lagt stor vekt på hvor hardt refselsene kunne ramme. Eksempler er biografiene over Herman Wildenvey (
I et par av biografiene (
Den første samlede framstillingen av utrenskningene i kunstnerorganisasjonene ble gitt i Norges Kunstnerråds historie (
Det er i og for seg en viktig observasjon at æresrettenes virksomhet, altså det som kan samles under betegnelsen denazifisering av foreningslivet, ikke er gitt noen større oppmerksomhet i en forsøksvis større og samlet framstilling, og at denne denazifiseringen nå blir imøtegått.
Den samlede framstillingen av æresrettenes virksomhet i
Den neste bokutgivelsen,
Selv om flere av de spredte historiske og biografiske framstillingene av oppgjøret i foreninger og lag kunne inneholde kritiske merknader til utrenskningene etter frigjøringen, førte det ikke til en bred debatt om berettigelsen av dette oppgjøret og en undersøkelse av hvordan det hadde foregått. Det gjorde heller ikke
En annen biografi, Petter Normann Waages om André Bjerke,
Ved offentliggjøringen av unnskyldningen redegjorde et panel, med blant andre Peter Normann Waage og Dag Solhjell som eksperter på henholdsvis André Bjerkes sak og æresretten generelt, for bakgrunnen. Cato Schiøtz satt også i panelet; han hadde i flere år argumentert for at æresrettens dom over André Bjerke og Alf Larsen skulle oppheves, og det må antas at han var innkalt som advokat og ekspert på Alf Larsen, på grunn av sine artikler om Alf Larsen i det antroposofiske tidsskriftet
Ingen andre foreninger eller lag har fulgt i Forfatterforeningens fotspor og bedt om unnskyldning for oppgjøret med medlemmer som var stripete og upålitelige under okkupasjonen. Betyr det at utrenskningene her var mer preget av personlig hevnakt og vilkårligheter enn i andre foreninger?
Dansk Forfatterforening etablerte også en æresrett som ekskluderte medlemmer i 1945. Oppgjøret ble gjennomgått i en monografi i 2003 som konkluderte med at oppgjøret var «ret og rimeligt», selv om det inneholdt paradoksale elementer som det var enkelt å oppdage med distansens privilegium. Det var selvfølgelig problematisk at oppgjøret i foreningene skjedde ved at foreningens æresrett hadde stor makt som etterforsker, anklager og delvis som dommer (
Ingen av dem som ble dømt av Dansk Forfatterforenings æresrett kom noen gang tilbake i dansk offentlighet. Dette var annerledes i Norge. Bare de permanent ekskludertes navn (medlemmene av Nasjonal Samling) ble offentliggjort, mens navnene på dem som fikk mildere refselser ikke ble offentliggjort. Flere av de norske ekskluderte og refsede fikk etter forholdsvis kort tid store navn og ble folkekjære forfattere. Eksempler kan være Rolf Jacobsen, ekskludert som medlem av Nasjonal Samling, og
Det er grunn til å reflektere litt over om Forfatterforeningens unnskyldning er uttrykk for et endret forhold til fortida og nye holdninger til historiske hendelser. I unnskyldningen fra Forfatterforeningens styre het det at sanksjonene i 1945 rammet hardt, at foreningen «gjorde urett» i 1945 og at «prosessen var tvilsom» og «basert på feilaktige opplysninger». Endelig hadde æresretten handlet på «sviktende skjønn og feil grunnlag». Da begrunnelsen ble presentert på jubileumsmøtet, het det også at æresretten var en «skamplett», og at den ga «rystende innblikk i den urettferdighet og vilkårlighet» som preget prosessen. Fra panelet av eksterne eksperter ble det blant annet på jubileumsmøtet hevdet at Forfatterforeningen ved å erkjenne denne «skampletten» hadde «visket den ut» med sin unnskyldning. Er det så lett å oppheve en påstått historisk urett? (
I unnskyldningen gjorde flere tendenser seg gjeldende, ikke minst en perspektivforskyvning. Like etter krigen konsentrerte historikere og store deler av offentligheten seg om heltene fra okkupasjonsårene, og historien ble skrevet med betydelige innslag av patriotiske fortellinger. Det ble imidlertid også gjennomført omfattende granskninger i offentlig regi av hvordan de sivile og militære myndighetene hadde opptrådt før og under okkupasjonen (
Interessen for offer har nå også nådd grupper som mange fredssommeren 1945 mente befant seg på feil side under krigen. Kvinner som fikk barn med og/eller hadde innledet kjærlighetsforhold med tyske soldater er ett eksempel, barn av foreldre som var med i Nasjonal Samling et annet, passive medlemmer av Nasjonal Samling et tredje. Det er ikke uinteressant å undersøke hvordan det gikk med slike grupper som ble stigmatisert, støtt ut av samfunnet og utsatt for repressive holdninger fra majoritetssamfunnet i de første etterkrigsårene. Det er en tendens til å betrakte slike grupper, om ikke som offer på samme måte som de som ble drept, mishandlet, fengslet, undertrykket, diskriminert og fratatt demokratiske rettigheter under naziokkupasjonen, så likevel som offer på grunn av den lidelsen de ble påført.
Minnekulturen om okkupasjonsårene er ikke en fast bestemt, men en flytende størrelse. Flere grupper og begivenheter er i årenes løp blitt en del av minnekulturen, og hvordan den endrer seg er et interessant og vanskelig metahistorisk spørsmål. Det kan likevel slås fast at diskusjonen om Forfatterforeningens æresrett er en diskusjon som også dreier seg om denne minnekulturen. Den opphetede diskusjonen om hvem som skal minnes ved Falstadsenteret i 2003 er et talende eksempel på hvordan distanse og perspektiv preger minnekulturen. Denne diskusjonen har klare paralleller til diskusjonen om æresretten. Skulle Falstad bare være et minnested for
Det er relevant å se Forfatterforeningens unnskyldning i et slikt videre perspektiv. Med unnskyldningen til de 18 ble seierherrene ved frigjøringen i 2018 gjort til gjerningsmenn. En konsekvens av unnskyldningen er
Forfatterforeningens unnskyldning til de æresrettsdømte kan ses på som et riktignok ekstremt og sjeldent eksempel på historierevisjonisme. Med historierevisjonisme siktes det her til en historieframstilling som bygger på tendensiøs, selektiv og ufullstendig kildebruk, samt en lite utviklet kildekritikk. Det siktes med andre ord ikke til den revidering av historien som skyldes nytt kildemateriale, økt distanse, teoridannelse og nye perspektiver som betinger ny fortolkning og forståelse av fortida. Hvis påført lidelse er det eneste perspektivet på æresretten, kan de dømte framstilles som offer, men det betyr samtidig at det settes parentes rundt et grunnleggende perspektiv for analyse av okkupasjonsåra, antifascisme. Et annet relevant og selvfølgelig perspektiv er rettssikkerhetsprinsipper; ble disse overholdt av Forfatterforeningens æresrett?
Distansen i tid til okkupasjonsårene muliggjør ikke bare skifte av perspektiver, men at flere perspektiver kan opprettholdes samtidig, og umuliggjør at rettssikkerhet eller lidelse kan være de eneste innfallsvinklene til en analyse av æresretten. Den personlige følelsen av å være urettferdig behandlet, var utbredt i alle deler av rettsoppgjøret. Det må imidlertid kunne forlanges en viss forholdsmessighet i de refselsene foreningene påla medlemmer.
Det som diskuteres etter mars 2020 er om det er riktig som Forfatterforeningen hevdet ved sitt jubileumsmøte i 2018, at rettssikkerhetsprinsippene ble satt til side av æresretten. Sentralt i denne diskusjonen står hvilken rolle som skal tillegges den unike historiske situasjonen foreningen sto overfor i mai 1945.
Ved å benytte unnskyldning som et middel til å forsone motsetninger, er det ikke bare selve unnskyldningen som er avgjørende, men at minoriteten/gruppen anerkjennes som et offer. En slik anerkjennelse fra autoritativt hold kan være av stor betydning for å overkomme å bli sittende fast i offerrollen.
Forfatterforeningens unnskyldning i 2018 kan vanskelig forklares med et ønske om å skulle forsone motsetninger i foreningen som var etablert av æresrettens virke. I de to verkene om Forfatterforeningens historie som er skrevet om denne perioden (
Nazityske okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samlings kulturdepartement la stor vekt på å gjøre kunst og kultur til redskaper for nazifisering av det norske samfunnet. Før 1940 var det litterære feltet preget av at kulturradikalismen og modernismen hadde vunnet hegemoni innenfor de fleste kunstarter. Kulturradikalismen innebar ytterligere sekularisering og tro på vitenskap, og åpnet for modernisme og eksperimentering innenfor kunstartene, musikk uten melodi, det non-figurative maleriet, poesi uten rim og eksperimentelle romaner som hadde skiftet ut positive helter med problematiske eller negative helteskikkelser.
Norske musikere, billedkunstnere og forfattere hentet inspirasjon fra Frankrike, Storbritannia og USA, etter Weimarrepublikkens fall i 1933 sjelden fra Tyskland. Nazi-Tyskland forbød kulturradikalisme og modernisme, retningene ble betraktet som degenererte, utartete, kosmopolitiske, nihilistiske, unasjonale, ateistiske, dekadente – kort sagt som autoritets- og samfunnsnedbrytende kunst. Innflytelsen fra fransk, britisk og amerikansk kunst og kultur på norsk kulturliv økte etter at nasjonalsosialismen tok makten i Tyskland fra januar 1933. Påvirkning fra den anglosaksiske verdenen var utpreget på litteraturens område. Tysk eksillitteratur med Thomas og Heinrich Mann og Bertolt Brecht, litteratur som ble forbudt i Det tredje riket, ble høyaktet i Norge, mens Det tredje rikets godkjente litteratur vekket liten interesse.
Nils-Aage Sørgaard har dokumentert at fascismen, både i tysk og italiensk utgave, fra tidlig på 1920-tallet falt i god jord blant norske forfattere og nevner Nils Kjær (1870–1924), Sven Elvestad (1884–1934), Finn Halvorsen (1893–1960), Trygve Gulbranssen (1894–1962), Øvre Richter Frich (1872–1945) og Knut Hamsun (1859–1952) (
Så å si med det samme tyske soldater satte beina på norsk jord, 10. april, beslagla de anti-nazistiske bøker i forlag og bokhandlere i Oslo. Nyordningen av Norge innebar at de kulturelle båndene til Storbritannia, Frankrike og USA skulle brytes. Norge tilhørte den germanske
Bare Politidepartementet og Justisdepartementet hadde like mange NS-medlemmer blant sine ansatte som denne departementale nyskapningen. Det sier mye om den høye prioriteringen av kulturlivet og hvor viktig denne sektoren var at bare voldsapparatet krevde en like stor andel lojale medarbeidere. Også Rikskommissariatet hadde en stor og aktiv kulturavdeling (
Beslagleggelsen av bøker og forfatterskap gikk spesielt ut over kulturradikale norske forfattere som Nordahl Grieg, Aksel Sandemose, Arnulf Øverland, Torolf Elster og Rolf Stenersen og engelske og amerikanske forfatterskap som Ernest Hemingway. Bøker av tyske forfattere i eksil ble også forbudt. Samtidig støttet Rikskommissariatet og Kulturdepartementet oversettelse, utgivelse og spredning av nazigodkjent tysk litteratur. Dette skulle bidra til å svekke den kulturelle tilknytningen til Storbritannia og USA, finanskapitalens og jødenes hjemland, og gjenopprette forbindelsen til Tyskland og rede grunnen for det germanske tusenårsriket.
Et stort antall aviser ble stanset av Rikskommissariatet, blant annet de kommunistiske avisene og arbeiderpressen. Tiden forlag ble likvidert, og de to forlagene som dominerte utgivelsene av ny norsk skjønnlitteratur, Gyldendal og Aschehoug, ble nazifisert, Gyldendal i mars 1942, Aschehoug sommeren 1943. Bokhandlerne ble pålagt å stille ut bøkene til Quisling og Hitler, biblioteker og skoler fikk tilsendt nazistiske propagandabøker på Rikskommissariatets og Kulturdepartementets bekostning. Utgivelsen av nazipropaganda skjedde ved nazistiske forlag, de fleste ved Gunnar Stenersens Forlag, som blant annet ga ut Hitlers
Rikskommissariatet hadde en stor kultur- og folkeopplysningsavdeling som subsidierte utgivelse av godkjent tysk skjønnlitteratur. Hensikten var å bryte de kulturelle båndene til Storbritannia og USA og styrke det germanske folkefellesskapet. Forlagene, pressen, bibliotekene og bokhandlerne ble organer for ensretting og propaganda, ikke redskaper for ytringsfrihet og fritt ord. NRK ble en propagandakanal for okkupasjonsmyndighetene, likevel ble radioen beslaglagt høsten 1941 fordi folk lyttet til norsk radio fra BBC.
Hvordan forsvarte kultursektoren seg mot dette, og mer spesielt, hva gjorde de organiserte forfatterne? Til å begynne med, og ganske lenge, ikke så mye. Mer eller mindre av seg selv skjedde det imidlertid store endringer i det litterære feltet. En del forfattere dro i eksil mer eller mindre umiddelbart, som Nordahl Grieg og Sigrid Undset. 16 ble fengslet for motstandsarbeid (
Før okkupasjonen hadde det skjønnlitterære feltet bestått av privatdrevne og uavhengige forlag og bokhandlere samt av statsstøttete faglig uavhengige biblioteker. Forlagene og bokhandlerne ble etter hvert underlagt sensur, og bibliotekene ble pålagt å distribuere politisk propaganda og politisk godkjente bøker. Da Gyldendal og Aschehoug ble nazifisert, ble de boikottet av sine skjønnlitterære forfattere, mens utgivelsen av sakprosa, skole- og lærebøker fortsatte omtrent som før. Etter 9. april 1940 oppsto ganske raskt en flora av undergrunnsaviser og blader, og disse illegale utgivelsene inneholdt også litterært stoff, særlig dikt. Forfattere i eksil produserte også litteratur som i en viss utstrekning ble smuglet inn i Norge (
Det skjønnlitterære feltet ble dermed splittet i tre deler under okkupasjonen: godkjent skjønnlitteratur fra nazistiske forlag, skjønnlitteratur
Sommeren 1941 ville Forfatterforeningen, ved styret og Det litterære råd, protestere mot gjentatte anslag mot trykke- og ytringsfriheten. Det litterære råd velges som styret av Forfatterforeningens årsmøte og er foreningens sakkyndige råd i litterære spørsmål, tar avgjørelser om medlemskap og fordeling av stipendmidler. Forberedelsene til protesten skjedde ved at det ble sendt et forslag til en protestresolusjon til medlemmene. Den fikk bred støtte, men ble likevel ikke sendt til Nasjonal Samlings kulturdepartement. Bakgrunnen var angivelig at protesten ville føre til at okkupasjonsmyndighetene oppløste foreningen (
Gyldendal ble nazifisert våren 1942 da Tore Hamsun, medlem av Nasjonal Samling, ble innsatt som direktør av Nasjonal Samling. Forlagets skjønnlitterære forfattere gikk umiddelbart til boikott eller streik, som innebar at de ikke ville levere manuskripter til utgivelse. Samtidig ble publikum oppfordret til ikke å kjøpe bøker utgitt av Gyldendal etter nazifiseringen av forlaget. Initiativet til streiken og boikotten av Gyldendal-bøker ble tatt av forlagets forfattere. Våren 1943 oppsøkte Gyldendal-forfatteren Johan Borgen Forfatterforeningens formann og spurte om ikke tiden var moden for å boikotte alle forlag. Etter hemmelige møter og sonderinger blant medlemmene viste det seg å være bred støtte for forslaget. Deretter ble det holdt et illegalt møte om saken, der styret i Forfatterforeningen og Det litterære råd deltok. Styret gikk inn
Begivenhetene kom imidlertid streiketilhengerne til hjelp da Kulturdepartementet satte inn forfatteren og Nasjonal Samling-medlemmet Åsmund Sveen som konsulent for å kontrollere at Aschehoug fulgte okkupasjonsmyndighetenes litteraturpolitiske direktiver. Dette førte til at forlagets skjønnlitterære forfattere ikke ville levere manuskripter og gi ut bøker. I praksis innebar dette at det eksisterte en forfatterstreik fra høsten 1943. Den var ikke et resultat av vedtak i Forfatterforeningen, men ble tatt av forfatterne på de to forlagene som var de dominerende utgiverne av norsk og oversatt skjønnlitteratur.
Sigurd Hoel innledet på møtet våren 1943 mellom Forfatterforeningens styre og Det litterære råd våren 1943, som skulle beslutte om Forfatterforeningen skulle vedta streik. Hoel sa blant annet på dette møtet at det de nå diskuterte var om forfatterne ved de forlag som ennå ikke var nazistiske eller nazifisert, skulle boikottes. Hoel mente at Nasjonal Samlings og Rikskommissariatets taktikk fra første stund hadde vært å trekke et skille mellom intellektuelle radikalere og resten av forfatterne. Nazifiseringen av Gyldendal var et ledd i denne taktikken. Gyldendal ble sett på med blant annet Den gule serie som et arnested for kulturradikalismen. Forfatterne gikk umiddelbart til boikott, ifølge Hoel, og situasjonen var da altså at Gyldendal-forfatterne fra våren 1942 var i streik, mens resten av forfatterne arbeidet som vanlig. Nazistene hadde, sa Hoel på møtet i april 1943, bombardert de Gyldendal-forfatterne de oppfattet som svakest, med smiger, løfter og trusler for å få dem til å bryte boikotten. Denne situasjonen var ifølge Hoel farlig, og det var den de sto i våren 1943, og de som nå gikk mot en felles boikott bidro til at denne farlige situasjonen skulle vedvare. Det fantes svake, forvirrede, lunkne og selvopptatte personer blant forfatterne, også blant de streikende, sa Hoel videre. Disse så at forfatterne på de andre forlagene kom ut i store opplag, de hadde selv utmerkede manuskripter liggende. Er ikke diktning hevet over politikk, hevdet de, og trengte ikke folk bøker i slike tider. Det er merkverdig at det gikk an å hevde at kunsten sto over politikken under okkupasjonen da
Illegalt arbeid måtte foregå i hemmelighet, og en følge av det er at det har etterlatt seg få skriftlige samtidsdokumenter. Det er blant annet vanskelig å bringe på det rene om Forfatterforeningen kunne arrangere ordinære medlemsmøter under alle okkupasjonsårene. Det er i hvert fall sikkert at en del møter som diskuterte hvordan motstand skulle ytes mot ensrettingen av det litterære feltet, ble holdt hemmelig, også for Forfatterforeningens medlemmer som ikke ble ansett for å være pålitelige. Det sier seg selv at medlemmer av Nasjonal Samling og andre som Forfatterforeningens styre ikke stolte på, ikke kunne involveres i hva motstandsarbeidet skulle bestå i og hvordan det kunne gjennomføres. Det forelå derfor under okkupasjonen en utelukkelse av medlemmene som ble oppfattet som stripete.
Parolene på det litterære område var at nazistiske forlag skulle boikottes av medlemmer av Forfatterforeningen, videre skulle nazifiserte forlag boikottes. Det er enighet blant alle, også blant dem som etter krigen var kritiske til at Forfatterforeningens styre hadde måttet inngå tvilsomme avtaler med Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, om at eksistensen av et ikke-nazifisert foreningsstyre hadde spilt en avgjørende rolle for å etablere boikotten av forlagene, og at forfatterstreiken var effektiv (
Hjemmefrontens kulturutvalg oppfordret foreningene som organiserte kunstnere ved frigjøringen til å samordne utrenskningene. Henvendelsen gikk til Norges Kunstnerråd, opprettet i 1940 som et forsvarsverk mot
Norges Kunstnerråd offentliggjorde en erklæring 14. mai 1945 om oppgjøret med landssvikere og upålitelige:
Nedenstående kunstnerorganisasjoner har samarbeidet og er blitt enige om de prinsipper som skal følges for å slette av foreningens medlemslister enhver person som ved direkte samarbeid med okkupasjonsmakt eller nazister har forrådt Norges sak. Likeledes er man blitt enig om de felles åtgjerder som skal tas overfor de personer som ved lite nasjonal holdning har svekket respekten for den norske front. Organisasjonene erklærer seg solidarisk med den kamplinjen som har vært gjennomført av den kulturgruppe som under krigen har virket i samarbeid med Hjemmefrontens ledelse. (
I klartekst var disse prinsippene at NS-medlemmer skulle ekskluderes og at upålitelige skulle ilegges mildere refselser. Det står ikke noe i denne oppfordringen om at oppgjøret måtte skje etter foreningens egne lover for eksklusjon. Dette kan muligens tolkes i retning av at Hjemmefrontens kulturgruppe og Kunstnerrådet mente at den historiske situasjonen krevde en slags unntakstilstand, men dette er uklart. En annen fortolkning kan legge vekt på at det var en underforstått selvfølge at eksklusjoner og refselser skulle skje etter foreningenes lover og regler, og ikke minst følge den praksis som tidligere var benyttet ved eksklusjoner.
I Forfatterforeningen ble beslutningen om opprettelse av en æresrett avgjort ved uravstemning blant medlemmene. Det vil si, medlemmer som hadde vært innmeldt i Nasjonal Samling fikk ikke tilsendt stemmesedler. De ble umiddelbart strøket av medlemslistene. Medlemmene ble bedt om å stemme ja eller nei til opprettelse av en æresrett. Brevet med stemmeseddelen ble sendt til medlemmene 1. juni 1945:
Som det vil være kjent fra pressen har en rekke av landets kunstnerorganisasjoner gjennom Hjemmefrontens Kulturgruppe fått i oppdrag å foreta en sanering
Svarfristen ble satt til 12. juni, og det ble også opplyst at høyesterettsdommer Erik Solem ville fungere som oppmann for æresretten.
Det ble sendt ut 155 stemmesedler, 109 støttet opprettelsen av en æresrett (
Forfatterforeningens utsendelse av stemmesedler til en uravstemning om opprettelse av en æresrett var ikke støttet i foreningens lover, og det var heller ikke riktig å vise til tjenestemannsanordningen som en hjemmel for verken opprettelsen av æresretten eller for eksklusjoner. Æresrettsutvalget som gransket opprettelsen av æresretten grundig, har likevel kommet til at den var ekstraordinær, men ikke at den brøt med foreningsrettslige prinsipper (
I
Æresretten var ganske godt informert om hvem som burde granskes, og undersøkelsene foregikk hovedsakelig ved korrespondanse. Materialet etter æresretten er en del av Forfatterforeningens arkiv. Det virker ikke som om dette arkivet er komplett, det vil si at enkelte deler av korrespondansen med forfattere ser ut til å være fjernet. I
På sitt ordinære årsmøte 13. desember 1945 skulle de sakene som var ferdigbehandlet legges fram for medlemmene. Det hadde vært meningen at medlemmene skulle få tilsendt et konsentrat av sakene, men på grunn av det store omfanget av dokumenter, foreslo styret i stedet et kort muntlig referat av hver sak. Etter foreningsformannens innledning ble det debattert om ikke saken burde utsettes til våren etter at det var utarbeidet skriftlige resymeer, eller om æresrettens avgjørelser skulle tas til etterretning uten at hver enkelt sak ble behandlet i plenum. Det ble hevdet at begge parter måtte høres før årsmøtet kunne treffe en beslutning. Imot dette ble det hevdet at æresretten var oppnevnt med et klart flertall, og at de tre juristene hadde godkjent dommene slik at det ikke var noen grunn til å tvile på æresrettens kompetanse og objektivitet (
Etter forslag fra Ole Barman voterte medlemsmøtet over forslaget om at «Foreningen anser æresrettens mandat å omfatte avgjørelsen av samtlige saker». Det var 52 medlemmer på dette møtet, det ble avgitt
Æresrettsutvalget bruker sterke ord om det som skjedde på årsmøtet i desember 1945, og etterpå er det brukt enda sterkere ord. Geir Woxholth, utvalgets leder, har karakterisert beslutningene og vedtakene som et kupp, det skulle bestå i at æresretten tok makten i Forfatterforeningen (
Med vedtaket ble de som var siktet av æresretten fratatt muligheten til kontradiksjon (
Æresrettsutvalget argumenterer for at en vurdering av æresretten må bygge på foreningens lover og hvordan disse lovene er blitt praktisert, men går likevel ikke inn på at Forfatterforeningen først fikk sin eksklusjonsparagraf i 1929 og at den aldri var praktisert. På høstmøtet 1939 tok imidlertid Arnulf Øverland opp om ikke foreningen var for rask til å ta opp nye medlemmer, og begrunnet det med at det var vanskelig å få et medlem ut igjen. Eksklusjonsparagrafen var aldri brukt, og, hevdet han, det kunne være uheldig at foreningen hadde medlemmer selv om de ikke direkte «motarbeidet dens interesser på en illojal måte», som det het i eksklusjonsparagrafen (
Stemmetallene 27/52 for å akseptere æresrettens innstilling svarer ikke til kravet om 2/3 flertall slik det stilles i Forfatterforeningens eksklusjonsparagraf. Av de frammøtte stemte 12 mot å akseptere æresrettens innstilling, mens 27 stemte for. Følgelig var det 13 som ikke stemte (ja eller nei). Skal et kvalifisert flertall beregnes ut fra antall avgitte stemmer (27/39) var beslutningen i tråd med vedtektene. Gitt at foreningen ikke tidligere hadde etablert en praktisering av eksklusjonsparagrafen, kan avstemningen tolkes på forskjellige måter, og holdes opp mot den helt unike situasjonen foreningen sto i. Eksklusjonsparagrafen fra 1929, som aldri hadde vært praktisert, var ikke laget for den situasjonen Forfatterforeningen sto i etter frigjøringen 1945. Ingen foreninger hadde lover som dekket den unike historiske situasjonen de befant seg i våren 1945.
Det betyr ikke at den historiske situasjonen legitimerer at rettssikkerhetsprinsipper kan settes til side, men en gjennomgang av opprettelsen av æresretten og dens praksis viser da heller ikke at det skjedde. Sentralt i debatten om dette står fortolkningen av et internt notat fra Justisdepartementet fra årsskiftet 1945/46 (
Æresrettsutvalget har rett i at det i dokumentene etter Forfatterforeningens æresrett er få henvisninger til foreningens lover og regler, det vil si mer presist til eksklusjonsparagrafen fra 1929 og reglene for hvordan den skulle benyttes. Denne paragrafen hadde imidlertid aldri blitt benyttet, det fantes derfor ingen praktisering av denne paragrafen som Forfatterforeningen kunne holde seg til. Under diskusjonen om etableringen av en æresrett ble det imidlertid hevdet at det ikke var nødvendig å opprette et granskningsutvalg eller en æresrett, foreningen kunne anvende sin eksklusjonsparagraf (
Æresrettsutvalget gikk ikke inn i enkeltsaker, men slo fast at æresretten ikke fulgte de prosedyrer som var trukket opp for eksklusjon, men som aldri vært praktisert, og derfor brøt med det foreningsdemokrati Forfatterforeningen selv hadde vedtatt for foreningen. Æresrettsutvalget gikk videre langt i retning av å hevde at det ikke hadde lyktes å etablere
Plassert i den historisk-juridiske sammenheng virket æresretten i den perioden da det norske samfunnet gikk fra okkupert til selvstyrt, og fra diktatur til demokrati. Denne overgangen skjedde som resultat av en militær maktkamp. For å gjeninnføre de demokratiske institusjonene og demokrati i samfunnets institusjoner og organisasjonsliv, ble det tatt i bruk virkemidler som under normale forhold ikke ville ha blitt anvendt. Om dette rammet de forfatterne som Forfatterforeningen brukte som eksempler på rettsløsheten, er imidlertid tvilsomt.
Oppgjøret med landssvikere, stripete og upålitelige i organisasjoner og lag var lite kjent før Forfatterforeningens unnskyldning. Æresrettens virksomhet var tidligere omtalt i en rekke organisasjonshistorier og biografier, men uten at det vekket offentlig diskusjon. Dette forandret seg høsten 2018, da Forfatterforeningen ba om unnskyldning til 18 medlemmer som ble refset i 1945. Uansett hvordan man stiller seg til denne unnskyldningen, førte den til at litteraturens stilling og rolle under krigen ble drøftet, og at motstanden som ble gjort på dette området ble sett i sammenheng med den store betydningen den nazityske okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling tilla kultur og litteratur.
Berettigelsen og legitimeringen av Forfatterforeningens æresrett henger sammen med hvor sterk og hvor samordnet motstanden mot nazifiseringen av det litterære feltet var. Det litterære systemet gjennomgikk
Takk til Trond Bjerkås, Thomas V. H. Hagen og den anonyme fagfellen for kommentarer, samt til forlagets språkvasker og korrekturleser.
Dette forskningsprosjektet omfatter også Jon Elster,
Undersøkelseskommisjonen av 1945 besto foruten høyesterettsadvokat Gustav Heiberg av stortingsmann Arnold Holmboe, professor Ole Hallesby, jurist Ernst Fredrik Eckhoff, fylkesmann Nils N. Thune, historieprofessorene Arne Bergsgård og Sverre Steen samt Helge Sivertsen, utvalgets sekretær. Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 besto av høyesterettsdommer Erik Solem, lektor Magnus Jensen, høyesterettsadvokat Ivar Follestad, generalmajor Wilhelm Hansteen, kommandør Per Askim og historikeren Jan Henrik Olstad, sekretær.
This is the story of
Cheese made early contacts with the organisation in Oslo which later became Milorg. Cheese had port-spies in Stavanger and Kristiansand and close contact with people in the oil companies and airports. In addition, the organisation had a well-functioning courier system from Oslo to Stavanger, and all routes led to Tor Njaa and then to Tomstad and Starheim at Helle. The heroes are known, but in this network, there are still many unknown names.
Cheese reported on the shipping traffic along the coast, the construction of German military facilities, the oil supplies in the country, the movement of military forces and the political development in the country. Two of these topics are presented here: the bombing of Sola airport and the preparation of operation Barbarossa.
Dette er et bidrag til historien om
Tida var moden for en mer målrettet og organisert motstand mot den tyske okkupasjonen og Nasjonal Samlings forsøk på nyordning av det norske samfunnet. Det var i denne situasjonen Special Operation Executive (SOE), Cheese og Odd Starheim kom på banen. Starheim ble ilandsatt fra en ubåt på Ullerøy øst for Farsund heilt i begynnelsen av januar 1941. Denne landingen ble det organisatoriske vendepunktet for motstandsarbeidet i Flekkefjord-distriktet, og etter hvert på hele Sørlandet. Det er denne SOE-operasjonen, med kodenavn Cheese, som vi skal følge fram til 1943 og 1944.
Vi vil nedenfor beskrive aktiviteten til Cheese i tidsrommet fra januar 1941 til sommeren 1943, da Cheese-senderne i praksis ikke fungerte lenger på grunn av arrestasjoner, flukt og logistiske problemer med senderne.
Vi vil konsentrere oss om tre temaer som viser bredden i organisasjonens virksomhet. Vi starter med organisasjonens rolle i bombingen av Sola flyplass våren 1941. Deretter presenterer vi etterretningsvirksomheten som forteller historien om opptrappingen til Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941, slik denne fant sted i Norge. Til slutt gjennomgår vi flydroppene som SOE gjennomførte i Cheese-land 1942–43. Avslutningsvis vil vi diskutere Gunvald Tomstads dobbeltspill som SOE-agent og NS-medlem.
Dette betyr at vi her ikke går inn på de mer spektakulære og kjente sidene ved virksomheten til Cheese. Dette gjelder jakten på de tyske slagskipet
Kapitlet bygger på den litteraturen som finnes om Cheese i ulike bøker, tidsskrifter og avisartikler, samt materiale som er gjort tilgjengelig fra norske og britiske arkiver. Olav Arild Abrahamsen har skrevet inn Cheese i Flekkefjords historie på en innsiktsfull måte, (
Felles for de fleste av de nevnte bidragene er at deres hovedfokus er på andre begivenheter og personer enn Cheese. I dette kapitlet er det Cheese som står i sentrum. Materiale som tidligere var hemmelighetsstemplet er nå frigjort, og mange av dokumentene er digitalisert. Dette øker tilgjengeligheten, og gjør det enklere og raskere å søke etter begivenheter og personer. Vi kan derfor gå i dybden på annen måte enn det som har vært mulig tidligere.
Vårt hovedgrep er å fortelle historien om Cheese på bakgrunn av historiske primærdata. Med dette mener vi dokumenter og annet materiale som stammer fra krigens dager, eller som er skrevet kort tid etter frigjøringa. Da var begivenhetene ferske og beskrivelsene dekket den enkeltes umiddelbare opplevelser. Hukommelsen hadde ikke blitt svekket, og de enkelte rapportørene hadde i langt mindre grad en egen agenda
Vi har hentet våre data fra fem hovedkilder. Den første kilden er allerede nevnt. Det dreier seg om den omfattende historisk-faglige litteraturen om andre verdenskrig og relevante biografier fra de personene som deltok i krigen. To bøker står her sentralt. Den først er SOEs uoffisielle historie, skrevet av William Mackenzie i perioden 1946–1948.
Norges Hjemmefrontmuseum (NHM) har stilt sitt SOE-arkiv til vår disposisjon. Det er digitalisert og inneholder dokumenter og telegrammer fra blant annet operasjonene
Den tredje viktige kilden er The National Archives i Kew utenfor London. Vi har i dag tilgang til alle dokumentene om SOE i Skandinavia som finnes i The National Archives. Materialet er digitalisert og inneholder materiale fra Cheese, Carhampton og andre relevante operasjoner. I tillegg finnes det viktige politiske dokumenter om forholdet mellom SOE og Forsvarets Overkommando.
Riksarkivet i Oslo har samlet store mengder av historisk arkivmateriale. For vår del har vi besøkt Riksarkivet for å gjennomgå viktige dokumenter fra landssvikoppgjøret etter krigen. Her har vi hentet stoff fra noen få utvalgte NS-medlemmer i Flekkefjord og de norske Abwehr- og Gestapo-agentene som var mest aktive i Flekkefjordsdistriktet.
Den femte hovedkilden vår er Gunvald Tomstads samling av dokumenter og fotografier fra krigen. Dette er en privat samling som familien har stilt til disposisjon for arbeidet med Cheese. Samlingen inneholder digitaliserte utgaver av
Det har gjentatte ganger de siste tiårene dukket opp diskusjoner om Cheese i avisene på Sørlandet. Debatten har særlig vært knyttet til Gunvald Tomstads arbeid under krigen, men det har også vært innlegg om Odd Starheims ledelse av Carhampton-operasjonene og kapringen av kystruteskipet
Et særlig viktig tema for diskusjonen i 2016 var motstandsgruppen Cheese sin aktivitet generelt, og Gunvald Tomstads innsats mer spesielt. Dette var allerede et tema i 1988 da
Bakgrunnen for debatten i 2016 var en utstilling i regi av Stiftelsen Arkivet og en kritikk av denne fra journalist Kristen Taraldsen og forfatter Magne Haugland. I et større innlegg hevder forfatterne at Arkivet «Bløffer om lokal krigshistorie» (
Deres debattinnlegg ble av mange oppfattet som tendensiøse, og de fikk mange tilsvar i avisene. Sentrale bidrag i debatten var innleggene fra Hanne Sophie Greve (
En slik diskusjon om okkupasjonen er på mange måter en naturlig del av den offentlige debatt og den vitenskapelige prosess. Ny informasjon og alternative perspektiver bringer fram nye relevante data og synspunkter på krigsinnsatsen. Ikke minst blir dette aktualisert når tidligere klassifisert materiale blir tilgjengelig for forskning. I tillegg gjør økende digitalisering av kildematerialet det mulig å få en samlet oversikt over kunnskapsgrunnlaget.
Dette er ikke noe fortsettelse av den offentlige debatten fra 2016, det er verken noen ekstraomganger eller oppfordring til omkamp. Det er likevel klart at debatten har virket inn på arbeidet vårt. Det er utenkelig å
Vi oppfatter det slik at vi har skaffet nye faglige svar på flere av de spørsmålene som ble reist i debatten. Det er vårt håp at disse svarene kan bidra til rydde opp i misforståelser og skape en plattform for en felles forståelse av rollen til Cheese i motstandskampen i Flekkefjord-distriktet og på Sørlandet. Det vil nok fremdeles være ulike oppfatninger og synspunkter på rollene til Odd Starheim og Gunvald Tomstad. Noe av denne uenigheten er til å leve med. Ja, den kan til og med være fruktbar for dialogen om Cheese. Det vi søker å unngå, er en uverdig diskusjon om dem som ofret liv og helse i kampen mot nazismen og den tyske okkupasjonen. Vi er nødt til å basere diskusjonen på dokumenterte opplysninger, og ikke på rykter og fantasifulle vandrehistorier. Detter fortjener både Cheese-medarbeiderne og deres etterkommere.
Initiativtaker til Special Operations Executive (SOE) var den nylig utnevnte statsministeren i Storbritannia, Winston Churchill. SOE, som var hans hjertebarn, hadde hovedkontor i Baker Street i London. Seksjon D i Special Intelligence Service (SIS) utgjorde hovedkjernen i den nye organisasjonen, sammen med M I (R).
Opprettelsen av SOE var Churchills reaksjon på nederlaget i Frankrike. Målsetningen til SOE var å drive militær og økonomisk sabotasje mot de tyske interessene i de okkuperte landene. I det vedtatte charteret heter det at SOE skal «koordinere alle handlinger, i form av undergraving og sabotasje, mot fienden i utlandet» (UK Government, SOE-Charter, egen overs.).
Cheese var en SOE-operasjon. Den besto av norske soldater som sto under britisk kommando. SOEs målsetning var å svekke Hitler ved nålestikk-operasjoner i det tysk-okkuperte og kontrollerte Europa. Vinteren 1941 hadde SOE ennå ikke funnet sin endelige form. Cheese rapporterte både til SOE, SIS og til Naval Intelligence Division, NID, marinens etterretningsorganisasjon. I 1941 var etterretning viktigere enn sabotasje.
Starheim padlet i land fra en ubåt 1. januar 1941, og bygget opp Cheese i samarbeid med Johannes Seland, Tor Njaa og Ola Eide. Han skulle etablere en tovegs radiokontakt mellom Norge og Storbritannia og starte oppbygginga av den militære motstanden i Norge. Senderen ble plassert hos Gunvald Tomstad på Helle ved Flekkefjord.
Det ble bygget opp et nettverk av agenter: Magne Gausdal i Arendal, Viggo Axelssen i Kristiansand og Kjell Søyland i Stavanger. Den sentrale kureren var Kåre Austad. Etter flukten i mai 1942 tok Erling Moi fra Kvinesdal over denne oppgaven. Det var mange anonyme kurerer ved jernbanen og bilrutene. Sofie Rørvik brakte meldingene fra Flekkefjord til Helle.
I tillegg til Starheim behersket Austad, Tomstad og etter hvert også Andreas Lone og Thoralf Johansen kodenøkkelen. Telegrafistene var, i tillegg til Starheim, Lone og Oddvar Veraas, som drev den senderen som hadde kallenavnet Cheese A i Kvinesdal sammen med Asbjørn Fjeld. Innimellom sendte også Tomstad fra Cheese II-senderen på Helle.
Sola flyplass åpnet i 1937, og var en moderne flyplass med fast dekke. Det var Norges første sivile flyplass. Tyskerne angrep flyplassen 9. april 1940 med fallskjermsoldater, og tok kontroll over Stavanger samme dag. Sola flyplass ble utvidet betydelig under krigen og var strategisk viktig for den tyske kontrollen over norskekysten.
Cheese hadde allerede i januar 1941 bygget ut sitt nettverk til Stavanger. Dette besto av etterretningsagenter og kurerer på jernbanen fra Stavanger til Flekkefjord. Starheim brukte sin fetter, Kjell Søyland, som den sentrale agenten i distriktet. Han var havnespion i Stavanger. I tillegg hadde Starheim kontakt med advokat Leiv Lea og nettverket hans. Hovedoppgaven til Søyland var å kartlegge skipstrafikken langs kysten, festningsanleggene i Stavanger-området og utbyggingen av Sola flyplass. Meldingene ble regelmessig hentet av en kurer og brakt til Helle. Kureren var vanligvis en ansatt ved NSB på Stavanger–Flekkefjord-banen.
Søylands kontakt med utbyggingen på Sola var med J. B. Endresen, ansatt ved Høyer-Ellefsen, som hadde ansvaret for utbyggingen. Han leverte kart over utbyggingen ved Sola og Forus, som ble sendt videre til England av Cheese. Telegrammene fra Helle var relativt kortfattede. For større dokumenter benyttet organisasjonen seg av det nettverket som Korsvig Rasmussen hadde bygget opp i Oslo. Dette var en av de første initiativene til å bygge opp Milorg i hovedstaden. Korsvig Rasmussen var født og oppvokst i Flekkefjord.
Generelt er det mulig å registrere en viss skuffelse i Cheese-gruppen, fordi de sendte mange meldinger over til London, samtidig som de oppfattet at lite skjedde i etterkant (
Den 6. mai 1941 sendte Cheese beskjed til London om at alle oljetankene var fulle, og at hangarene på Sola var fylt med omtrent 200 fly. (Norges Hjemmefrontmuseum, SOE-arkivet, JJT 0717). Dette var en sjanse som britene ikke kunne la gå fra seg, og flyplassene ved Sola og Forus ble øyeblikkelig bombet. Dette ble bekreftet i telegram til Helle 9. mai.
«Ikke overdriv», var rådet Cheese fikk da de skulle rapportere fra skadene på flyplassene. Det gjorde de heller ikke. I to telegrammer fra den 12. mai rapporterer Cheese fra skadene. De var relativt beskjedne på Forus, men betydelig alvorligere på Sola (NMH, SOE-arkivet, JJT 0715). Her ble både hangarer og fly ødelagt, og ti tyskere drept. Kommandanten gråt da han så resultatet (
Cheese fulgte opp informasjon om situasjonen på Sola flyplass våren 1941 med ytterligere seks telegrammer. I tre telegrammer fra 22. mai listet informasjonsagenten til Cheese opp hvilke tyske fly som befant seg på Sola. Den 15. mai var det tre M.E. 110, 18 M.E. 109, åtte to-motors Heinkel bombefly og fire tre-motors transportfly. Opplysningene var svært konkrete.
Denne aktiviteten understreker den strategiske posisjon Cheese hadde i motstandsarbeidet i første halvår 1941. På dette tidspunkt var det bare én annen sender i Norge som var aktiv, SIS-senderen – Skylark B – som sendte fra Trondheim. Dessuten hadde Cheese bygget opp et omfattende spionnett langs kysten fra Oslo til Stavanger. Cheese leverte rapporter, og var i stand til å svare på spørsmål fra SOE. I arkivet foreligger det 11 telegrammer som omhandler flyplassene på Sola og Forus i tidsrommet 6. mai til 11. juni 1941. Åtte av telegrammene ble sendt fra Helle til London, mens tre ble sendt den motsatte veien.
Situasjonen i Europa våren 1941 var preget av tysk herredømme på kontinentet og sterk militært press på Storbritannia. Hitler hadde klare planer om invasjon av Storbritannia, og britene følte seg presset på tre ulike områder. Tyske bombefly rammet britiske byer, konvoiene i Atlanterhavet ble senket av tyske ubåter og både Island og Grønland var tyske mål som kunne bidra til å ringe inn Storbritannia ytterligere. Tyskland hadde
Det var fremdeles store troppebevegelser i Europa og det var forventet at krigen ville gå inn i en ny fase, avhengig av om Storbritannia klarte å stå imot det omfattende tyske presset. Et av de sentrale spørsmålene var om – og hvor lenge – Molotov-Ribbentrop-avtalen ville holde. Alle disse spørsmålene var viktige for europeiske etterretningsorganisasjoner. I denne situasjonen ble også SOEs agenter i Norge tillagt viktige oppgaver.
Telegrammene fra Helle våren 1941 tegner et tydelig bilde av den tyske opptrappingen mot angrepet på Sovjetunionen. Omtrent 20 av telegrammene berører på en eller annen måte forberedelsene til operasjon Barbarossa. Tyske tropper beveget seg nordover gjennom Norge og Sverige, og troppetransportskipene dro nordover langs norskekysten. I ettertid kan vi lese forberedelsene som ei åpen bok. Men gjennom kommentarene i telegrammene fra Cheese sin side, ser vi at det også finnes mange andre tolkningsmuligheter for disse troppebevegelsene våren 1941. Vi kjenner fasiten, men det gjorde de ikke i mai 1941.
Det første sporet finner vi i et telegram fra Cheese datert 17. april 1941. Her heter det
Samme dag, 24. april, meldte Cheese at flere troppetransportskip hadde dratt nordover fra Bergen. Denne informasjonen stammet fra Kåre Austad, som var sendt til Florø i et annet oppdrag. Dagen etter finner vi tilsvarende informasjon i et nytt unummerert telegram om at tre troppetransportskip hadde reist vestover fra Kristiansand.
Den 29. april kom det ny informasjon om kildene til observasjonen ovenfor. Undersøkelsen viser at kilden er en østerriksk offiser og en norsk
I et annet telegram datert 3. mai meldte Cheese at «6 troop transport ships left Kristiansand first of May supposed to go north. Huge troop transport northwards through Gudbrands valley» (NMH, SOE-arkivet, JJT 0719).
Den 21. mai var det en måned til starten av operasjon Barbarossa, og forflytningen av soldater og utstyr ble trappet opp. Dette melder Cheese i to telegrammer denne dagen. Det ene gjelder troppebevegelser i Finnmark (NMH, SOE-arkivet, JJT 0692). Det andre om betydelige forflytninger nordover til Trondheim, Mosjøen og Narvik. Det er registret mer enn ti tog daglig over Dovre. Det antas at deres mål er Nord-Finland (NMH, SOE-arkivet, JJT 0694).
Urgent
Quite reliable information. At Stettin there has been equipped an enormous fleet of large and small ships also large whalers loaded with troops and material and much food. They are to be escorted by cruisers, destroyers, and submarines. In Stettin there are whispers about Faroe/Iceland and Greenland.
Det kom øyeblikkelig et oppfølgende spørsmål fra London. Hvor stammet informasjonen fra, og når forlot flåten Stettin? Cheese svarte den 11. juni at informasjonen fra Tyskland stammet fra en kaptein i Wilhelmsens rederi. Han forlot Stettin 6. juni, og da var flåten klar til å dra (NMH, SOE-arkivet, JJT 0648 og 0642).
Den 4. juni meldte Cheese fra Oslo at havneområdet var gjort om til en marinebase, og at 25 000 mann de siste to ukene hadde kommet til byen fra Tyskland. Den 18. juni kom det nok en interessant melding fra Cheese: «The German Army have requested the Swedish state railways for 200 trains with approximately 600 coaches for troop transport from Charlottenberg to Haparanda» (NMH, SOE-arkivet, JJT 0638). Dette var en de siste meldingene fra Helle dette første halvåret i 1941.
På den andre siden kan vi heller ikke utelukke at etterretningsagentene i flere tilfeller har vært utsatt for tysk desinformasjon. Ryktene kunne være plantet for å forvirre fienden. Vi ser derfor at britene var raskt ute med kontrollspørsmål når de fikk oppsiktsvekkende og viktige opplysninger. Hvor pålitelige var kildene? Hvem hadde gjort denne observasjonen? Dette viser styrken ved å ha sendere og personell som var i stand til å opprettholde to-vegs kommunikasjon.
Det er grunn til å tro at de tre etterretningsorganisasjonene SIS, NID og SOE ikke uten videre kjøpte ideen om at troppekonsentrasjonene i Nord-Norge og bevegelsen av store troppestyrker gjennom Sverige var rettet mot Island. De fikk informasjon fra mange kilder, og hadde tidlig mistanke om at det var en opptrapping mot Sovjet de var vitne til. Det er all grunn til å tro at britene ikke ble overrasket da de tyske armeene beveget seg østover.
SOE hadde i 1941 fått sitt første brohode i Norge. Cheese-organisasjonen hadde gjennom sin etterretningsvirksomhet dokumentert sin kompetanse og effektivitet. Nettverket var intakt, sjøl om senderen på Helle ikke sto i dialog med London høsten 1941. Da Starheim kom tilbake til Norge tidlig i 1941, var tida inne for å bygge ut geriljagrupper og forberede sabotasje. Vi ser at Cheese-navnet på dette tidspunkt også hadde fått et nytt innhold. Det var ikke bare dekknavnet til Odd Starheim og navnet på senderne til SOE-operasjonen, men også en betegnelse på selve
SOEs generelle strategi var å bygge opp egne sabotasjegrupper og geriljastyrker i det okkuperte Europa, ved siden av det som måtte finnes av nasjonale militære motstandsgrupper. Slik var det også i Norge. I 1942 var tida inne til å virkeliggjøre denne strategien, og Cheese var SOEs redskap for dette på Sørlandet.
SOE hadde både en kortsiktig og en mer langsiktig strategi. På kort sikt skulle tyskerne svekkes ved økonomisk og militær sabotasje. På lengre sikt skulle en bygge opp avdelinger som kunne bistå de allierte styrkene ved en mulig invasjon i de aktuelle landene.
Milorg nøyde seg lenge med å bygge opp sovende styrker som skulle settes inn først ved en alliert invasjon i Norge. SOEs linje i de første åra var å utvikle sjølstendige grupper som ikke hadde kontakt med den spirende nasjonale militære motstandskampen.
Denne parallelle oppbygningen førte til både strategiske og mer praktiske motsetninger mellom SOE og de nasjonale politiske og militære myndigheter. Det var ikke gitt at britene og Norge hadde sammenfallende interesser i de aktuelle spørsmålene som motstandskampen sto ovenfor.
Vi ser også at det finnes spenningsforhold når det gjelder organisering av motstandskampen, og tempoet i oppbyggingen av motstandsgruppene. Samtidig er det viktig å understreke, som også Walborg Dahl Grasmo gjør i sin hovedoppgave om den militære motstanden på Sørlandet, det var også et utstrakt og godt samarbeid mellom Cheese og Milorg i Agderfylkene (
Dette samarbeidet ble styrket under krigens gang. De to organisasjonene trengte hverandre, og fly-droppene tilførte motstandsbevegelsen nødvendige materielle ressurser.
I løpet av oktober 1941 ble det besluttet at Starheim skulle reise fra London og tilbake til Cheese-området sammen med Andreas Fasting. Hjemreisa skulle foretas med fly, og Fasting skulle være våpeninstruktør på Sørlandet. Fasting skulle trene soldatene i bruk av eksplosiver og håndtering av mindre skytevåpen. Våpnene skulle bringes over med båt i begynnelsen av februar. Dessuten var det hans oppgave å finne mulige
Fallskjermdroppet fant sted seint på kvelden 2. januar 1942, vest for Sirdalsvannet. Odd Starheim og Andreas Fasting ble med dette de første flybårne SOE-agentene som landet i Norge. Den dramatiske landingen er godt beskrevet av Eleiv Odde Hauge i
Den militære oppbygginga og sabotasjevirksomheten ble langt mer omfattende i 1942 enn i 1941. Dette fikk konsekvenser for organiseringen av Cheese. Personer fra Milorg i Flekkefjord, som Toralf Johansen og Sverre Sand, ble trukket nærmere organisasjonen. En trengte våpeninstruktører og nye telegrafister. Noen av disse kunne en skaffe lokalt, mens andre måtte hentes inn fra Storbritannia.
Det var på forhånd bestemt at Starheim bare skulle være en måneds tid i Norge. Hans oppgave var å få gjenreist Cheese-organisasjonen, og deretter returnere til Storbritannia. Den opprinnelige planen var at fiskeskuta
Oppbygginga av den militære motstanden på Sørlandet fikk et tilbakeslag da
Dialogen mellom Cheese og London om fly-dropp i distriktet startet i midten av april. Fram til 1. mai ble det daglig sendt eller mottatt meldinger om forberedelsene til operasjonene. Både London og Cheese brukte alle tre senderne. Cheese 2 på Helle og Cheese A på Kvinesheia var mest aktive. I siste halvdel av april var også senderen i Grimstad på lufta, da med Andreas Lone som operatør.
Målsetningen fra SOE er formulert i deres ukentlige rapporter. Her leser vi:
Vi gjør alt for å holde løftet om å gi organisasjonen vår i Flekkefjord-området materiale. Den nåværende planen er å slippe containere med våpen i Nord, to trådløse sett med en W/T-operatør og en instruktør i Sør, og noe senere, å lande våpen i nabolaget til Tellevik. Man håper videre å droppe en W/T-operatør og tre andre medarbeidere i Telemark-området tidlig i mai. (SOE, Weekly report 22.4.42, egen overs.)
«Nord» betyr her Bykle i Setesdal, og med «Sør» menes Herefoss i Aust-Agder. Den 11. april fikk Cheese melding om at det første droppet ville finne sted på dropp-punkt 10 før 15. mai. Dropp-stedene var valgt ut av Andreas Fasting, og dette stedet var i nærheten av Bykle. Dialogen dreide seg både om tidspunkt og hvordan stedet skulle merkes. Cheese foreslo natta mellom 2. og 3. mai, fordi det var vanskelig for mottakelseskomiteen å tilbringe flere netter innpå heia. Samtidig meldte SOE at de forberedte dropp av to folk på dropp-punkt 11 i Aust-Agder. Her ble natta mellom 2. og 3. mai nevnt heilt eksplisitt.
Men slik gikk det ikke. Begge droppene fant sted omtrent samtidig, den 28. og 29. april. Ingen av dem var spesielt vellykkede. Dette skyldtes
Etter de dramatiske hendelsene omkring 1. mai 1942, var situasjonen for Cheese blitt vesentlig forandret sommeren 1942. Odd Starheim og Andreas Fasting dro tilbake til Storbritannia med
Det er i denne situasjonen Swan-operasjonen ble iverksatt. En hadde prøvd å styrke Cheese både med våpen, utstyr og personell siden Starheim kom tilbake i januar.
Ubåten med operasjon Swan landet om morgenen 16. august like ved Tele. Fasting og Braastad rodde i land med utstyret i en gummibåt. Gummibåten returnerte til ubåten, mens våpen og utstyr ble gjemt i området (NMH, SOE arkivet, FO IV, Boks 110). Andreas Fasting var operasjonens organisator, og den som hadde ansvaret for kontakt med den eksisterende hjemmefront. Hans oppgave var å trene våpeninstruktører i Aust-Agder. Han ble gitt dekknavnet Odd Pettersen. Gunnar Braastad var Swans telegrafist, og skulle operere senderen i kristiansandsområdet. Han ble gitt dekknavnet Sverre Gundersen.
Cheese-organisasjonen og dens sendere var langt mer lokalt orientert i 1942 enn tilfellet var året før. Ved utgangen av 1942 var fire sendere aktive
I interne SO-notater fra 20. og 22. oktober 1942 kan vi lese at SOE ville utvide W/T-kapasiteten på Sørlandet. De ville knytte senderne tettere opp til oppbyggingen av geriljanettverk i distriktet. Det ble bestemt å allokere interne kodenavn for tre W/T-operatører i Cheese-området: Gunvald Tomstad som TOMTIT, Ola Eide som OWL og Sverre Nesbu som NIGHTINGALE (National Archives SOE, HS2 151 Norway, s. 107–110). Denne planen ble ikke iverksatt. Eide hadde allerede flyktet til Storbritannia, og Tomstad fulgte etter våren 1943.
Men andre planer ble realisert for å styrke motstandsbevegelsen i distriktet. Her vil vi ganske kort nevnte noen av dem som hadde betydning for Cheese og SOE. «Thrush»
I forlengelsen av Carhampton-operasjonen overtok Fredrik Aaros senderen deres, og drev denne i Kvås sammen med Tor Hugo van der Hagen under kodenavn «Swan Red». Senderen var knyttet til et lokalt nettverk, og sendte blant annet opplysninger til London om Knaben gruver. Den var aktiv fra 20. mars til 10. august. Senderen ble avslørt under dramatiske omstendigheter. Aaros tok sitt eget liv, og van der Hagen flyktet (
Vi vil også nevne «Sandpiper» og «Sanderling»
Avslutningsvis vil vi også trekke fram «Vestige IV» som opererte i Dalane. Alf Aakre, Kaspar Idland og Kjell Endresen ble satt i land i Vatlandsvik ved Sokndal 5. mars 1944. De gjennomførte aksjoner i Bjerkreim, Eigersund og Flekkefjord fram til krigens slutt. De hadde erfaringer fra både Vemork og Carhampton-operasjonene. Rolf Smith-Sunde og Sverre Sand fra Cheese i Flekkefjord lå i dekning i deres hovedkvarter i Mysinghåla sommeren og høsten 1944.
Fra 1942 skiftet Cheese fokus fra etterretning til oppbygging av den militære motstandskampen i landsdelen. Sentralt her sto flydropp av våpen og materiell, organisering av geriljagrupper og våpenopplæring av soldatene. Dette arbeidet ble gjennomført i samarbeid med Milorg, men førte også til spenninger mellom Cheese og deler av Laudals organisasjon (
Blant de mest spektakulære elementene i Cheese-organisasjonens virksomhet under krigen var Gunvald Tomstads dobbeltspill som britisk etterretningsagent knyttet til SOE og SIS, samtidig som han var lagfører for NS i Flekkefjord og medlem i Hirden. Denne historien er presentert i aviser, ukeblader og bøker; i radio, fjernsyn og på film. Per Hansson kalte dette for
Tyskerne ble fort klar over at det var en radiosender i aktivitet i Flekkefjord-området, og prøvde å peile den inn. Peilerne ble etter hvert nærgående, og var svært aktive i dalen opp mot Helle. For å beskytte senderen klekket Starheim og Tomstad ut en grensesprengende plan:
Det er vanskelig å finne den riktige betegnelsen for den rollen Gunvald Tomstad spilte fra våren 1941 til januar 1943. Mange har brukt begrepet
Generelt sett står dobbeltspillerne overfor flere store utfordringer, og i dette tilfellet var de betydelige. Tomstad skulle ikke tilnærme seg NS av økonomiske eller taktiske grunner, men av ideologiske. Han tjente ikke to herrer i det skjulte. NS-medlemskapet var nemlig kjent for alle, og han ble en offentlig kjent nazist. Tomstad måtte dermed overbevise sine nye «venner» om at han var en klar tilhenger av
Samtidig måtte han overbevise sine medarbeidere innen Cheese-organisasjonen om at NS-medlemskapet bare var et spill og at han fortsatt sto inne for det patriotiske prosjektet om å bekjempe NS og den tyske okkupasjonen. Dette er generelt sett dobbeltspillernes dilemma. De står i fare for å miste legitimiteten i begge leirer. Det var også problematisk at ikke hjemmefronten lokalt var informert. Da lederen for Milorg i Flekkefjord, Thoralf Johansen, første gang møtte Gunvald Tomstad i hirduniform hos Tor Njaa, trakk han pistol!
Tilnærmingen startet allerede tidlig på våren 1941 gjennom Tomstads kontakt med urmaker Ole Damman. Denne gradvise tilnærmingen var nødvendig, fordi en for rask omvendelse ville virke mistenkelig. Tomstad brukte vennskapet og de felles interessene med Damman som springbrett i denne prosessen.
Tomstad ble formelt medlem av NS 10. august 1941. Dette framgår av hans innmeldingsskjema (Gunvald Tomstads arkiv, NS-medlemskapet). I de offisielle papirene står 15. januar 1942. Dette er datoen for den sentrale godkjenning og registrering i Oslo. Medlemsnummeret var 43492.
I den offentlige diskusjonen er det blitt stilt flere spørsmål ved denne prosessen, blant annet om hvem som fattet beslutningen om NS-medlemskapet. Det kan oppfattes som provoserende fordi det stiller spørsmåltegn ved legitimiteten til beslutningen, og det spiller opp til en underskog av mistenkeliggjøring av motivene bak innmeldelsen.
Men hvis vi legger til side denne insinuasjonen, er problemstillingen interessant nok. Hvordan ble beslutninger om slike taktiske spørsmål fattet av en hjemmefront under tysk okkupasjon? Det var verken tid eller muligheter til å gjennomføre noen grundige analyser av spørsmålet med oppdragsgiverne i London. Avgjørelsen måtte tas der og da; av dem som hadde myndighet til dette. Denne personen var Odd Starheim. Som SOE-agent i Norge i 1941 hadde han ganske vide fullmakter.
Det går ikke fram av de tilgjengelige dokumentene hvem som unnfanget denne innovative og ekstremt farlige strategien. Men det framgår tydelig hvem som bestemte. I Starheims rapport til SOE og SIS, datert 28. mars 1942, skriver han at han ga Tomstad ordre om innmelding i NS, (NMH, SOE-arkivet, FO IV, DSC 2656):
Spionen som min venn kjente hadde, før jeg forlot landet, prøvd å overtale han til å bli med i Nazi-partiet. Jeg har gitt han ordrer til å bli med i partiet dersom det var nødvendig.
I et brev fra professor Tronstad, datert 5. mai 1943, søker Tronstad audiens for Gunvald Tomstad hos kong Haakon. Her skriver den sentrale lederen i kompani Linge (NMH, SOE-arkivet, FO IV, DSC 2553):
Fra Justis- og politidepartementet kan vi i en erklæring fra 24. mai 1943, undertegnet i London av justisminister Terje Wold, lese følgende (Gunvald Tomstads arkiv, NS-medlemskapet):
ERKLÆRING Det bekreftes herved at Justisdepartementet er bekjent med at herr GUNVALD TOMSTAD, født 2/8-1918, har vært medlem i NS i Norge etter 9. april 1940, etter anmodning av norske organisasjoner, og at han på grunnlag herav har utført et utmerket arbeid. Medlemskapet i NS skal således på ingen måte komme ham til skade.
Professor Tronstad hadde ikke bare søkt om audiens for Gunvald Tomstad hos kong Haakon. Han var også klar over at dobbeltspillet kunne koste Tomstad dyrt etter krigen dersom legitimiteten til NS-medlemskapet kunne trekkes i tvil. Han hadde derfor overlevert Kongen et kort dokument som beskrev Tomstads krigsinnsats. I et brev fra kong Haakons kabinettsekretær, datert 24. oktober 1946, heter det (Gunvald Tomstads arkiv, NS-medlemskapet):
Vedlagte dokument, undertegnet av professor Tronstad, har vært i H. M. Kongens besiddelse, og for det tilfelle at De eventuelt skulle ha noen ubehageligheter på grunn av Deres medlemskap i N.S. har Hans Majestet pålagt meg å oversende Dem nevnte dokument.
I selve dokumentet fra Tronstad kan vi lese om Tomstads rolle som organisator av etterretningstjenesten på Sørlandet, om
Etter henstilling fra løytnant Stenvold meldte G.T. seg inn i N. S. i 1941. Var i kontakt med mange fremtredende NS-folk og Gestapo-folk på Sørlandet.
Han har hatt mange vanskeligheter i sin hjemby fordi han ble medlem av NS. Det var bare hans mor og stefar, samt hans nærmeste forbindelse i organisasjonen som kjente til hvorfor han var medlem i NS.
Skal man lykkes som dobbeltspiller, må man være overbevisende, og man er nødt til å gå langt. Men hva vil
En alternativ tolking er at man bidro til å styrke nazistenes oppslutning i Flekkefjords-distriktet ved å gi NS legitimitet på lokalplanet. Nasjonal Samling hadde store problemer med å rekruttere medlemmer i distriktet, og en ung bonde fra Nes kunne utgjøre en forskjell. Tomstad hadde også fått ansvaret for rekrutteringen i kommunen.
En tredje og mer dramatisk versjon er at man var redd for at dobbeltspilleren var i ferd med å skifte side. Det er riktignok ingenting som tyder på at dette faktisk var tilfelle. På samme tid er det ingen tvil om at Tomstad drev spillet veldig langt. Dette var nødvendig for at dekkoperasjonen skulle lykkes. Både Abwehr og Gestapo hadde sine agenter i distriktet. Derfor var hirduniformen en nødvendighet. Men det skapte reaksjoner også blant nære venner og samarbeidspartnere.
Etter hvert krevde dobbeltspillet mer og mer av Tomstad. I det skriftlige kildematerialet vi kjenner til, er denne utviklingen vi har beskrevet ovenfor problematisert flere steder. Per Hansson beskriver utviklingen av NS-medlemskapet til Tomstad i
Av debatten i 2016 kan man lett få inntrykk av at Gunvald Tomstads innsats under krigen er et kontroversielt tema på Sørlandet. Dette er ikke tilfelle, de kritiske røstene er få. De er riktignok høyrøstede, og deres motiver er ikke enkle å avdekke. Debatten er et etterkrigsfenomen og henger først og fremst sammen med reaksjoner på boka og filmen
I forberedelse til Carhampton-operasjonen spilte Tomstad og Cheese en viktig rolle. De telegrammene som ble sendt til ulike stasjoner på Sørlandet høsten 1942, var adressert til nettopp Tom.
SOE hadde fått et brohode i Flekkefjord gjennom Cheese sin aktivitet i 1941 og 1942. Høsten 1942 utviklet SOE planer om å sette opp geriljagrupper i distriktet. Det skulles sendes nye W/T-sett til området, og gruppene skulle organiseres rundt disse senderne. En av disse hadde kodenavnet TOMTIT, og organisatoren skulle være Gunvald Tomstad (National Archives SOE, HS2 151 Norway Operation Cheese, s. 107–110).
Dette viser at Toms tillit hos SOE ikke var svekket, og heller ikke Kåre Austad – i 1942 – rapporterte om negative forhold knyttet til Tomstads NS medlemskap. Det er heller ikke spor av «sviktende lojalitet» fra Tomstads side i London-rapportene fra Ola Eide, Johannes Seland, Viggo Axelssen, Andreas Lone, Asbjørn Fjeld eller Oddvar Veraas. Da Milorg på Sørlandet var i kontakt med SOE i 1944 angående sabotasje eller bombing av Fiskaa verk i Kristiansand, var det Tomstad de hadde kontakt med i London (
Helle-senderen var aktiv i første halvår 1941 og i hele 1942. Få andre sendere i Norge kan vise til en slik historie. Det er all grunn til å tro at Tomstads NS-medlemskap og aktive deltakelse i partiets ulike aktiviteter bidro vesentlig til å lette trykket på Helle-senderen. I den forstand var medlemskapet i NS en riktig taktisk vurdering fra Cheese sin side.
Sett utenfra, og i ettertid, er ikke svaret like klart, særlig siden vi kjenner fasiten. Hadde det ikke vært mulig å finne andre måter å beskytte senderen og folkene rundt den på?
Belastningen under krigen ble større og større for Tomstad. Han levde med senderen og dobbeltspillet gjennom nesten to år. Han ble trukket lenger inn i den nazistiske organisasjonen enn både han og Cheese-organisasjonen hadde sett for seg da de startet dobbeltspillet. Kontaktnettet med Gestapo ble styrket, både i bredde og dybde. Etter hvert som
Tomstad kom seg over til Sverige og deretter til Storbritannia. Han ble overført fra SOEs treningsleir til den norske regjeringens informasjonskontor, hvor han jobbet sammen med Johannes Seland. Han var en merket mann da han kom tilbake til Norge i 1945. Sammen med svært mange andre var han i praksis krigsinvalid. Han både vant og tapte «det største spillet».
Cheese spilte en viktig rolle som organisator av motstandskampen på Sørlandet, særlig i krigens første år. Senderen på Helle var den første SOE-operasjonen som opprettet to-vegs kontakt mellom Norge og britiske og norske myndigheter i London. I 1941 var det bare to andre SIS-sendere som var aktive i Norge. I januar 1942 var Starheim og Fasting også de første SOE-agentene som ble sluppet i fallskjerm over Norge.
Cheese knyttet kontakt med det som seinere ble Milorg i Oslo. Organisasjonen hadde havnespioner i Stavanger og Kristiansand og nær kontakt med personer i oljeselskapene og på flyplassene. I tillegg hadde organisasjonen et velfungerende kurersystem langs strekningen Oslo–Stavanger, og alle ruter førte fram til Tor Njaa og deretter til Tomstad og Starheim på Helle. Heltene er kjent, men i dette nettverket er det fremdeles mange ukjente navn.
Cheese rapporterte om den sivile og militære skipstrafikken langs kysten, oppbyggingen av tyske militæranlegg, oljeforsyningene i landet og den politiske utviklingen i Norge; i tillegg til de temaer vi har behandlet her: bombingen av Sola flyplass og operasjon Barbarossa.
Fra 1942 skiftet Cheese fokus fra etterretning til oppbygging av den militære motstandskampen i landsdelen. Sentralt her sto flydropp av våpen og materiell, organisering av geriljagrupper og våpenopplæring av soldatene. Planene var omfattende, men ble i vekslende grad satt ut i livet. Det fant sted en omfattende våpeninstruksjon, og våpen blei sendt både
Likevel, Cheese-senderen i Kvinesdal fortsatte sin virksomhet et halvt år til. Tyskerne drev omfattende søkning etter senderne både på Helle og Kvinesheia, men senderne fant de aldri!
In this article, I analyze three novelistic projects from the last decade, i.e., Jon Michelet’s six-volume work
I skjønnlitteratur om krigen er det tette koblinger mellom fortidige hendelser og fiktive fortellinger, men intensjonen om å formidle krigserfaringer på en opplysende måte til vår tids publikum, er som regel en del av sjangeren. Dette gjelder også de tre romanprosjektene jeg vil ta for meg
Litterære tekster skaper kollektive forståelser av fortidens hendelser og deltar i dynamiske og kontinuerlige reforhandlinger av disse (
I det følgende vil jeg undersøke bøkene til Michelet, Stranger og Fløgstad med henblikk på måten fortiden er formidlet på, og hvilke ærender og virkninger romanene kan ha i en samtidig kulturell kontekst. Analysen er inspirert av teorier om minnemediering og hvordan denne produserer en intertekstuell komposisjon der den tekstlige gjengivelsen
Skjønnlitteratur kan ifølge
Romanene er blitt lest som troverdige skildringer av norske sjømenns erfaringer under krigen, og de er utvilsomt fulle av korrekt og etterprøvbar informasjon om sitt emne. Både Michelet selv og forlaget har takket historikere for faglig assistanse, og på sin hjemmeside har forfatteren lagt ut et omfattende kilderegister. Han har også gjort rede for feil som er påpekt av leserne og som er blitt korrigert i nye utgaver. Krigsseilerserien
Romanserien har tre hovedintensjoner og tilsvarende diskursiv stil: den skal bidra med informasjon om krigen på havet; den skal framheve sjømennenes innsats; og den skal underholde. Disse tre intensjonene har hver sin fortellemåte, nemlig en didaktisk fortellemåte, en helteskapende fortellemåte og en populærlitterær fortellemåte. Den første er informativ, den andre er glorifiserende og den tredje er fengende. Resultatet er at når disse blandes sammen, smitter effektene over på hverandre. Det som er skrevet for å glorifisere, kan leses som nøkternt, og det som er skrevet for å fenge, kan leses som sant. Denne typen blanding av intensjoner og stiler er et karakteristisk trekk ved historiske romaner, som nødvendigvis opererer i en dobbel temporalitet, nemlig handlingens da og forfatterens nå.
Teksten har altså for det første et tydelig didaktisk preg. Leseren får vite svært mange detaljer om skipstyper, våpentyper, geografi, politikk, medisin, mat, klær, språk, flora og fauna, samt ikke minst kulturelle forhold i sjømannsmiljøet. Den didaktiske fortellemåten blir gjort romanteknisk troverdig ved at informasjonen ofte blir gitt til hovedpersonen Halvor Skramstad av eldre, erfarne kolleger, eller ved at han leser i aviser og bøker og lytter til radio. Han er også selv en ualminnelig kunnskapsrik person for sin alder (atten år når han reiser ut), og bringer med seg talløse referanser og mye leksikonkunnskap om alt fra norsk litteratur til global historie inn i sin nye verden som sjømann. Dessuten melder han seg som sekretær for fagforeningen og går på møter for å følge med i det som skjer, og han er innom flere utdanningsinstitusjoner samt både fengsel, sykehus og rekreasjonsanstalt. Alt i alt har Halvor en eventyrlig karriere, selvsagt for at Michelet skal få fortalt om flest mulig sider ved den norske handelsflåtens aktiviteter. Dette gjør hovedpersonen til en svært litterær figur, ja, en mytisk skikkelse som vokser ut over sine realistiske erfaringsrammer.
For det andre er teksten en heltefortelling. Dette er en egen litterær sjanger med røtter tilbake til mytologi og antikkens litteratur, som for eksempel
Til slutt kan vi si at teksten i romanserien er underholdningslitteratur. Den spiller på fascinasjon og spenning, og den spiller på sex. De mest fengende partiene er der hvor Halvors skip blir angrepet og han skyter ned fiendens fly med sin kanon, og der han kjemper for livet i en livbåt sammen med andre fra det havarerte skipets besetning. Dette er en rendyrket mannsverden. Det er menn som har alle de aktive rollene, og som utfører heltedådene på nasjonens vegne. De risikerer livet i konvoier og blir utsatt for angrep fra ubåter, kryssere og fly, og de seiler med verdifull last for allierte nasjoner. Kvinner som seiler eller har aktive samfunnsfunksjoner, er ytterst få. Det fins én kvinne i en profesjonell stilling om bord, og det fins kvinner i sjømannskirken, i hoteller og pensjonater, i butikker og kafeer, men alle befinner seg i bakgrunnen av begivenhetene.
De fleste kvinnene som skildres, inngår i seksuelle relasjoner til mennene, først og fremst som prostituerte i utenlandske havner. Romanen har en rekke scener der sjømennene oppsøker bordeller og horestrøk, og det er få som nekter seg den sexen som tilbys. De prostituerte kvinnene er gode å ha, men de får ofte nedlatende omtale, både av fortelleren og av kundene. Det samme skjer ikke med dem som kjøper tjenestene, og det
I den første romanen,
«Jeg kommer til å stupe død om her på kaia,» sier Halvor.
«Melodramatisk tullpreik,» sier Marcello. «Jeg føler på meg at du har en reddende engel.»
Marcello gir flaska til Halvor. Men Halvor drikker ikke, for akkurat da får han øye på noe.
Ut av frostrøyken kommer en kvinneskikkelse gående.
Kvinnen har på seg mørkeblå alpelue og lyseblå kåpe.
Drømmer han, eller er det spriten som spøker med ham?
«Muriel,» sier han. «Is it really you?»
«Yes, dear. I found you at last here on the waterfront.» (
Michelet og andre vil kanskje si at slik
For det andre må vi ta i betraktning at beskrivelsen av fortidige hendelser blir valgt og perspektivert ut fra interesser og behov i nåtiden, og at en roman alltid vil fungere som en aktør inn i sin tid. Da er det legitimt å stille spørsmålstegn ved Michelets prioriteringer. For resultatet av forfatterens valg er at forestillingen om mannen som en aktiv, modig, handlekraftig og nasjonalt engasjert person blir styrket. Riktignok er han svak på noen punkter og ligger under for sterk trang til tilfeldig sex og overstadig rusmisbruk, men dette unnskyldes og normaliseres av
Krigsminnelitteratur har ofte generasjonsforhold som narrativ struktur. Dette henger sammen med at krigsminner gjerne blir formidlet fra første generasjons tidsvitner til de påfølgende generasjonene.
Etter hvert har begrepet etterminne blitt utvidet til å karakterisere ikke bare andre eller senere generasjoners minner, men også en overføring internt i en generasjon og dessuten en posisjon som kunstnere og forfattere kan innta og tale ut fra. Å «huske» noe fra denne posisjonen, handler om å sette seg inn i andres erfaringer og utvikle empati og forståelse for deres opplevelser. Med et slikt utvidet minnebegrep faller riktignok svært
Denne estetiske posisjonen passer godt som karakteristikk av Simon Strangers roman. Forfatteren har satt seg fore å fortelle historien til sin kone Rikkes jødiske familie, fra første generasjons tidsvitner til femte generasjons tippoldebarn, det vil si deres egne to barn, Lukas på ti og Olivia på seks. Forbindelsen blir trukket tidlig i romanen når den lille familien står samlet ved snublesteinen etter Hirsch Komissar, som ble drept på Falstad den 7.10.1942. Sønnen stiller det åpenbare, men vanskelige spørsmålet om hvorfor han ble drept, og romanen etablerer slik en problemstilling som den på ulike måter prøver å besvare. Derfor må den ikke bare fortelle familiens historie, men også utarbeide en fortelling om nazisten og terroristen Henry Rinnan. Romanen blir dermed ikke minst også en undersøkelse av hvordan det kunne skje at en gutt fra en skomakerfamilie i Levanger kunne ende opp med å utføre slike forferdelige handlinger.
Det er bare tull å tro at det skulle være noen der nede, tenker hun, for det finnes ikke gjenferd. Likevel skjelver hun på hendene da hun løsner klesklypene, og har sånt hastverk at den hvite blusen sklir ned på gulvet, slik at hun blir tvunget til å skyve duken til side og bøye seg ned. Ellen griper tak i plagget og flytter det opp fra gulvet, og så kommer det et lite skrik ut av munnen hennes idet bevegelsen blottlegger det som ligger under. Det er bare et rundt sluk som vannet kan renne ned i, men i et blaff ser Ellen blodet renne ned og hører ordene fra en venninne: Har du hørt om det? De parterte visst tre mennesker i den kjelleren. (
Men hvordan kan en forfatter komme så tett på som mulig til hva en annen person har opplevd? I litteratur om krigen spiller tidsvitners beretninger en viktig rolle som kildemateriale. De blir derfor også ofte sitert og gjenfortalt, og dette finner vi et godt eksempel på i Strangers roman. Vera Komissar var gift med Jacob, den ene av de to sønnene til Hirsch og Marie. Senere, i 2000, giftet hun seg med Julius Paltiel, som var fange på Falstad under krigen. I boka
– Ser dere bladene som ligger på gårdsplassen? Det ser uryddig ut. Dere skal plukke dem opp!
Jeg ser meg rundt etter raker. Men der tar jeg feil. Dere skal krype. Ned på alle fire og sett i gang! Ikke med hendene. Plukk bladene opp med munnen! Har jeg oppfattet ordren? Med munnen? Joda, slik lyder befalingen. Mens vi
Simon Stranger har i stedet valgt en tredje persons forteller, og selv om denne fortelleren er allvitende, kommer han ikke like tett på offerets følelser. Dessuten har Stranger konstruert et «du», nemlig Hirsch Komissar, som fortelleren gjennom hele romanen tiltaler. Som vi ser av sitatet, blir denne kombinasjonen av et konstruert «du» og en fortalt hendelse referert utenfra, ikke like affektbetont og uttrykksfull:
Julius Paltiel forteller om en scene fra plassen med bjørketreet i en av bøkene han og Vera Komissar skrev sammen. Det var oktober 1942, like etter at du ble drept, og Julius var ute i luftegården med flere andre fanger da en av de tyske soldatene beordret dem til å fjerne løvet fra bakken. «Finnes det raker?» spurte en av fangene. Da lo den tyske soldaten av dem, tvang dem til å legge seg på alle fire og ga beskjed om at de skulle flytte bladene med munnen. Julius Paltiel måtte krabbe over plassen. Bore ansiktet ned i løvet og kjenne den vamle smaken av halvråtne blader mot tungen. Alle med konsentrerte blikk. Bøye hodet og spytte ut bladene. Krabbe tilbake, bøye seg ned og bore hodet ned mot bakken igjen. (
Eksemplet illustrerer utfordringen med gjenfortellingen som litterær strategi, for selv om det slett ikke
Romanen innledes som nevnt med sønnens spørsmål: «
Stranger er ikke redd for å svare. Romanen gir faktisk mange svar, men de tilhører alle et repertoar av velkjente forklaringer på at noen mennesker blir sosiale avvikere, og dermed svekkes inntrykket av dybde i framstillingen. Dessuten blir svarene presentert på en måte som gir leseren lite rom for egne vurderinger. I skildringen av Rinnans barndom og ungdom legges det vekt på sosiale og psykologiske faktorer, så som fattigdom, utseende og mobbing. Momenter som trekkes fram, er at Rinnan var kortvokst og en sosial outsider, at han hadde mindreverdighetskomplekser og var en underdog, at han var redd for å virke feig og hadde lett for å bli smigret og barnslig imponert. Delvis blir disse momentene beskrevet på forklarende vis av fortelleren, og delvis blir de lagt inn som personens selvfortolkning. I skildringen av Rinnans reaksjon på avslaget om å få gjøre tjeneste i vinterkrigen, legges kortvokstforklaringen i tankene på hovedpersonen selv: «Ikke egnet for tjeneste. Han kan ikke fatte det, må
En tendens i samme retning er at spenningspotente scener mister spenningen fordi ordene som blir brukt om emosjonelle opplevelser, er for klisjépregede. Et eksempel er det første erotiske møtet med hans kommende hustru, Klara: «For en lykke det er! Å se henne kneppe opp blusen der, like foran seg. Ikke i fantasien, men på ordentlig. Å endelig få kjenne en kvinnes kropp mot sin, for aller første gang, og oppleve hvordan hvert sted på kroppen kan vekkes til live, gløde og sitre» (s. 124). Og senere, etter at de er gift, lar forfatteren Rinnan tenke: «For en fantastisk og enestående lykke det er: å kunne kysse henne på kinnet, og så gå videre ut døren, på vei til jobben» (s. 125). Men lykken varer ikke lenge, for Klara er fordringsfull, og Henry har for lite penger, og dermed er en ny, tilsynelatende innlysende forklaring brakt på banen: «En helt genial løsning på dette problemet» (s. 127). Løsningen blir ikke lenge hengende i lufta som en utfordring til leseren, men tvert om raskt forklart som underslag i utvetydig enkle formuleringer: «Tar overskuddet med seg hjem» (s. 133). Det er med andre ord kort vei mellom problem og løsning, noe som i teksten blir strukturert som eksplisitte årsaks- og virkningsforhold.
I portrettet av Rinnan hører den seksuelle volden med som en sentral komponent. For eksempel hevner han seg og skylder på Klara når kreditorene har hentet møbler og annet innbo i hjemmet deres. For å få utløp for aggresjonen, begår han voldtekt mot sin egen kone: «Han legger seg over henne, griper om sitt eget kjønn, klemmer det gjennom den tørre åpningen og registrerer bare så vidt at hun vrir ansiktet til side og
Stranger er langt fra alene om å tildele gjerningsmenn slike perverse tilbøyeligheter. Ett av Eaglestones eksempler er Steve Sem-Sandbergs roman
Fløgstads roman er den mest komplekse og tolkningskrevende av dem jeg tar for meg her. Som krigsminnelitteratur spiller den på sterke nasjonale undertekster, som for eksempel motstandskampen i okkupasjonsårene og velferdsstatens utvikling i etterkrigstiden. Men den bringer også inn motfortellinger, som for eksempel lokalbefolkningens opplevelser under nedbrenningen av Finnmark og en norsk kvinne som får barn med en tysk soldat. Dessuten forfølger den karrieren til en SS-offiser og har dermed også et overgriperperspektiv. Anliggendet er imidlertid ikke å rendyrke skillet mellom rett og galt, nazist og nordmann, men å utvide gråsonene. Heltene blir detronisert og antiheltene nyansert, samtidig som interessen og kritikken ikke retter seg primært mot individer og deres mer eller mindre moralske habitus, men mot ideologienes betydning for menneskers handlinger i et historisk forløp.
Romanen har et mangegreinet generasjonsmønster som strukturelt konsept og med flere familier gjensidig involvert. Men familietilhørighetene er uoversiktlige, og de blander seg tidvis incestuøst sammen. Slektsforholdene er urene og uklare, og biologisk opphav blir mystifisert. Hovedpersonen Olav Ullvik Sima, også kalt Elvakongen, hevder seg å stamme fra «rein Hardanger-adel i rett nedstigande line i minst fjorten slektsledd» (
Til denne brokete og intransparente historikken knyttes også familien til kapitalisten Thorvald M. B. L. Seyss Jørgensen senior og fraskilte
Litterært sett har
I motsetning til Michelets og Strangers romaner har Fløgstads tekst en sterk selvrefleksjon som hele veien utfordrer leseren og stiller spørsmål ved det som blir fortalt. Side om side med faktabasert informasjon om historiske personer og hendelser løper fantastiske fortellinger som bryter med illusjonen om realistisk forankring. Transgenerasjonell minneoverføring finner sted, men blir også overskredet av tidsvitner som vokser ut over sine naturlige dimensjoner. Her er det ideologier – fascisme, kapitalisme, kommunisme – og ikke traumer som forplanter seg gjennom og på tvers av generasjonene. Gåter og mysterier blir lagt ut og bare delvis oppklart, og der sammenhenger blir antydet, er det ikke godt å vite om de er til å stole på.
Det narrative forløpet med forankring i krigen blir stilt opp mot en nåtidig fortelling om jakten på en rømt terrorist. Disse to forløpene viser seg å henge sammen under romanens overordnede politiske tese om at nåtidens høyreekstremisme har historiske røtter i nordmenns forretningsmessige samarbeid med tyskerne under krigen. Romanen åpner med at en terrorist har rømt fra et presumtivt rømningssikkert fengsel.
Ironien i disse bokmålstekstene tar mange former. Allerede den første overskriften har en asterisk med en fotnote som forteller at framstillingen av drapsmannens flukt er basert på en samling reportasjer og kommentarer av redaktør Hege Bostrup, «med byline
Ironien ligger dessuten i det faktum at terroristen er sporløst forsvunnet. Han får dermed preg av et spøkelse som blir utsatt for en overdimensjonert oppmerksomhet fra politi, fengselsmyndigheter, etterretning, heimevern og forsvar. «
Sist, men ikke minst er ironien komplett når det meldes (fortsatt med Kege Hege i VG som kilde) at drapsmannen ikke har flyktet likevel, men er tatt ut av cella for «
De tre romanprosjektene har alle et intensjonelt nivå som kan knyttes til historieformidling, og i denne kapasiteten benytter de seg av kilder som i større eller mindre grad blir synliggjort. Blant ulike og sammenvevde teksttyper finner vi i alle romanene en didaktisk diskurs med intensjon om å opplyse leseren om fortidens hendelser og formidle annen kunnskap. Det etiske eller politiske ærendet kan hos Michelet identifiseres til å skape oppmerksomhet rundt krigsseilernes innsats, hos Stranger til å formidle jødenes lidelser og undersøke nazistens beveggrunner, og hos Fløgstad til å underbygge en tese om kapitalismens korrumperende virkninger.
Som romaner har disse bøkene samtidig en svært ulik fortellemåte, og det jeg har vist i analysene, er at de i egenskap av krigsminnelitteratur trekker på etablerte konvensjoner, men forholder seg ulikt til disse. Michelet har spenningsromanen som sjangermodell og empatisk innlevelse som leserstrategi. Han skriver fengende om sine sjømenn, men resirkulerer samtidig foreldete kjønnsstereotypier som det ikke stilles spørsmålstegn ved. Stranger har skapt sitt eget «leksikonkonsept», som skal favne alt, og involverer leseren mer eksplitt i sine problemstillinger. Han forsøker å vekke empati og skape innsikt, men tyr til språklige klisjeer og patologisering av nazisten for å bidra til forståelse. Fløgstad har en dekonstruktiv strategi idet konvensjoner som generasjonsforløp, heltefortellinger og subjektkonstruksjoner blir utprøvd, men oppløst. Hans stil er mer selvrefleksiv enn de andres siden den ironiske retorikken regelmessig minner om at teksten ikke uten videre kan leses som ufortolket virkelighet.
En spesielt interessant side ved alle romanene er at de integrerer seksuelle aspekter på ulikt, men dominerende vis. Hos Michelet er det en
Om Jon Michelets serie skriver forlaget Oktober: «En sjøens helt ble en eventyrlig suksess og har toppet bestselgerlistene helt fra starten i 2012. De fem første bindene er utgitt med et samlet opplag på 759.000 eksemplarer» (
I januar 2019 meldte NRK at de planlegger en filmatisering av romanene. Innspillingen har visstnok ennå ikke startet opp fordi finansieringen ikke er på plass.
Jon Rognlien skriver i
Slik kan vi lese Guri Hjeltnes’ oppsummering av endringen i
I
Her alluderer jeg til
Stranger opplyser følgende om sine kilder: «Livet til Rinnan er myteomspunnet, og forskjellige biografier har tiltro til forskjellige historier. Jeg skylder særlig Per Hanssons
Eksempler på dette er Merethe Lindstrøms
Arendt skriver: «It is indeed my opinion now that evil is never ‘radical,’ that it is only extreme, and that it possesses neither depth nor any demonic dimension. It can overgrow and lay waste the whole world precisely because it spreads like a fungus on the surface. It is ‘thought-defying,’ as I said, because thought tries to reach some depth, to go to the roots, and the moment it concerns itself with evil, it is frustrated because there is nothing. That is its ‘banality’» (
En av de kritiske kommentarene til Strangers roman kommer fra Bernhard Ellefsen i
Denne tanken om at vår tid er preget av stor oppmerksomhet mot seksuelle overgrep, finner vi også i Fløgstads roman: «Valdsmann, hærtaking, valdtaking. Frigjering. Det likna på sambandet mellom overgripar og offer» (
Som om romanen var en etterrettelig faktabok, er den forsynt med fotnoter. Noen henvisninger er reelle, mens andre (ironisk nok) er oppdiktet. Geir Hjorthol henviser til Fløgstads egne referanser når han lister opp litterære forbilder: «I innleiingskapitlet i
Oslo-konsortiet var en gruppe investorer i norsk næringsliv som gjorde gode forretninger knyttet til Norsk Hydro. Dette skriver
En av gåtene er den påståtte forsvinningen av Olav H. Hauges såkalte «krigsdagbøker», som opptar en relativt stor plass i romanen, og som har fått en god del oppmerksomhet i kritikken. Spekulasjonen om krigsdagbøkene og hva som kan ha stått i dem, henviser til det faktum at Hauges publiserte dagbøker har et opphold i perioden april 1939 til juni 1944. Heming Gujord er kritisk til Fløgstads bruk av dette motivet: «Ingenting tyder på at Hauge gjorde seg skuldig i anna enn
M.B.L. henviser for eksempel til Magnus Brostrup Landstad.
Albert Høse blir til Albert Höse og Albert Hoese etter hvert som karrieren går fra arbeider til nazist til pensjonist i Spania.
Pøyken Nyslotts fulle navn er Bastian Werwolf Zuckerkandl, oppkalt etter «den austerrikske soldaten Ottomäx Zuckerkandl» (
KN, som har synsvinkelen i de kursiverte tekstene om jakten på terroristen, viser seg å være Konstantin (Stian) Nyslått, som er kommunikasjonsdirektør i Kongsfoss AS Våpen for fred (fusjonen av Kongsberg og Raufoss), sønn av Pøyken Nyslott og Oksana Konstantinovna.
Nasjonale karikaturer konstrueres i navngivingen, for eksempel i Olav Sima Ullvik, med tilnavnet Elvakongen, som peker både mot norske kongenavn og forfatternavnet Olav H. Hauge. Den tyske SS-offiseren Ottomäx Zuckerkandl har et tysk keisernavn og dessuten navnet til to østerrikske vitenskapsmenn. Brødrene Zuckerkandl, Otto og Emil, som var kjente medisinere i Wien før første verdenskrig, var ikke nazister, men jøder, så her har navnebruken til Fløgstad virkelig skapt en kameleon.
Formuleringen er en eufemisme for tortur.
Formuleringen er et sitat fra offisielle dokumenter om Norges relasjon til USA.
I elaborate on the relationship between memory and recognition, in light of my experimental novel
Mot slutten av romanen
Dette utdraget fra Heivolls roman er på sett og vis den skjulte inngangen til boka
I programmet til Agderseminaret 2020 spør arrangøren om alle fortjener å bli huska. For enkelte lesere av programteksten er dette ei brå formulering. For det selvsagte svaret er jo at nei, alle fortjener ikke å bli huska. Omtalte Weiss jobba som tolk for det tyske sikkerhetspolitiet her i hovedkvarteret deres i Kristiansand fra november 1944 og fram mot okkupasjonens slutt. Før dette hadde han vært varaordfører i Mandal byting for partiet Nasjonal Samling fra 1942. En personlig konflikt med ordføreren gjorde at Weiss trakk seg fra alle verv i 1943 og meldte seg
Fortjener alle å bli huska? Det er et spørsmål som gjør minne til noe som skulle dreie seg om valg og fortjeneste: Ei kollektiv samtid velger å minnes personer i fortida som har gjort seg fortjent til å bli huska, eller til ikke å bli glemt. Mitt anekdotiske bevis på at dette ikke nødvendigvis er tilfelle, må være at jeg har vært på Weiss si grav til jul hvert år siden 2003. Det har ikke så mye med fortjeneste og valg å gjøre. Det dreier seg snarere om å besøke den grava som også er oldemor si. Det er den hun deler med oldefar, Wenzel Hermann Weiss. Grava heftes av et av Weiss’ barnebarn. Jeg er dette barnebarnets sønn. Her er det mange ting å anerkjenne – å godta som gyldig, eller å se som rett. Anerkjennelsene som vi får fra litteraturen, ved funn av historiske gjenstander og dokumenter – et pass, et avhørsreferat, ei pilleeske – og gjennom familiens måter å minnes på, trenger ikke å gå i hop.
For en del minnearbeid tror jeg at verken fortjeneste eller valg er gode innganger når man vil forstå hvem som blir huska, hvorfor og hvordan. Minnearbeid skjer også uavhengig av fortjeneste og uten økonomiske eller faglige ressurser. Det er forsøk på å forstå, på å gi meining, på å finne riktige ord, på å etablere et språk – på å erkjenne – potensielt motstridende anerkjennelser. Det skjer i private hjem, kanskje med utgangspunkt i et fotografi, en følelse og enkelte fakta. Det skjer kollektivt og
Det eneste som skjer i den boka, er at du-et deltar på ei sankthansfeiring i sørlandsskjærgården, drikker for mye akevitt, blir full og våkner morgenen etter. Dagen derpå bidrar du-et i ryddinga etter festen. Rusen åpner skottene mellom du-ets anerkjennelse av de ulike måtene som familien, et lokalsamfunn og arkivene behandler historia på. I rusen er det mange ting som du-et opplever at ikke samsvarer. Det er dette du-et forsøker å skape en ny forståelse i. For dette du-et var en kvelds rus og nihilisme nødvendig for å overskride enkelte barrierer – som skyldfølelse for å være opprørt på vegne av den ondes kone og barn, skam over egen og andres mangel på kunnskap, irritasjon over hvor stille det går an å være, og opprør over stadig urett.
Over to sider bryner det fulle du-et seg på og forvrenger en tidligere samtale med en onkel. Onkelen har fortalt om det som han har hørt om si bestemors – du-ets oldemors – oppleveler etter frigjøringa. Dessuten har onkel snakka om si egen mors forsøk på å forstå si rolle i et nasjonalt etterkrigsfellesskap:
Onkel sier oldemor tok med seg farmor til rutebåten i Kleven. Han sier oldemor spydde seg rundt Lista-landet. Han sier at da de kom til Flekkefjord, måtte de bare gå i land. Reise tilbake, skal oldemor ha sagt. Ta bussen, returnere. Han sier det var vanskelig å finne sted å bo. Han sier at familien K hadde gitt dem hjelp i hjembyen. Onkel sier at de dro mot Bergen etter fire måneder likevel. Bodde hos tante Edith ei stund. Eller var hun inngift? Der tok de det med ro. Men farmor savna Mandal. Venner der. De oppholdt seg i Bergen i en fire måneders tid. Deretter tilbake. Og onkel kjenner seg igjen igjen nå. Når han går noen steder. Har begynt å lengte framover. Lengter mot en alder. Men årene virker ikke. Han plasserer hendene på stuebordet. Fortærer ingenting. Bordplata har jeg vaska, speiler seg i meg. (
Nå snakker onkel direkte i du-ets minne:
Ville mamma rense bildet sitt? Hadde vi fått henne i prat, kunne vi lært at hva som er mulig å si, avhenger av husets fire vegger. Kunne vi utvida grensene for hva et fellesskap skal tilby med det? Det står det ingenting å lese om noe sted.
Mye minnearbeid finner sted i familier parallelt med minnearbeid i institusjoner og på seminarer som Agderseminaret. Med en opplevelse av at slektsbånd binder en til det onde i historia, kan det være problematisk for mennesker å oppsøke tilgjengelige kanaler for formidling og etablering av lokal kunnskap. I utforskinga som leda meg til skrivinga av
Jeg er takknemlig for å ha blitt invitert til Agderseminaret 2020. Forhåpentligvis har jeg gjort det forståelig hvorfor det var spesielt for meg å snakke om
Slik barn igjen vil stelle barn.
Slik hender tror de ikke husker, og plantes i jord.
Slik jeg berører disse tingene.
Mens gravas hefter planter lyng om høsten, liljer når det blir vår, oversås gressorgen med never av tvil rundt lykta. Steinen
sammen med andre steiner, nærer forbipasserende navnløs varme.
Menneskeheten, som under batterikjemien nesten sier: natta!
Og slik bakken ikke lenger holder gravas innhold som i vantro.
*
Tåka går hvit i trærne som også blir hvite.
I gresset hviler rimet
jeg må elske
lik et notat over vekstens dennesidighet.
Slik grava skjenkes en idé om et sted,
slik smelter skosålene mine etter en innedag.
Panelovnene forplanter seg. Heftelsene får form
lyng, batterier, av velstand. Likevel
livet vender slettes ikke tilbake med avtrykket på dette stedet.
Mine tenkte hender smuldrer hvilke never som helst med jord,
uten noe forhenværende, og uten å slippe.
Det er en måte å formilde og forbli ensom på.
*
Hva kan en som hefter, erkjenne?
Hva er gyldig for et barn?
Hva foretrekker en som tier?
Hva innlemmer den som tier, sine nære i?
Hva sier en som ikke skulle tro hva ens egne øyne glor på eller leser fra?
Hva stiller den av sult spørsmål krav, som steller
drømmen til mitt grove lille minne?
*
Nedvurdert!
Nedbryter!
Og nødvendig!
Slik alt er ei grav. Og hva skal man gjøre med det?
Det svartner lik sprakende nikk til urørt vev.
Selv individet, offeret, det udelelige, det som rakner,
er skapt. Av oppløste koblinger
av ark og nedlagte selskap.
Så vær glemt vekst.
*
Grava kan minne om alt som graver.
Alle graver minner om grava, som minnes én
gjenstand, smal, som graver minner fram i et eget lys
av egne ord i kjente rom.
Er minner jordas malm – lille ert?
Mulm og mørke bekker av solidaritet, rundorm, tid og
omsatt arbeidskraft, mimet av henders bevegelser, med et tastatur
som ligger på én bredd ved det som strømmer.
Men mennesket uten eiendom og penger, uten mann
løfter mannen.
Slik det løsner fra vår himmel.
Og slik verden på den andre.