ISBN trykt bok: 978-82-02-72735-2
ISBN PDF: 978-82-02-69705-1
ISBN EPUB: 978-82-02-72736-9
ISBN HTML: 978-82-02-73019-2
ISBN XML: 978-82-02-73020-8
DOI:
Dette er en fagfellevurdert antologi.
Omslagsdesign: Cappelen Damm AS
Omslagsfoto: Jon Eeg / NTB (Scanpix)
Cappelen Damm Akademisk/NOASP
Denne boka er et resultat av forskningsprosjektet
Kjernen i
Flere skal takkes for innsatsen med å samle inn bokas grunnlagsmateriale. Kantar TNS ved Martin Svedman og Gunnar Vogt sto for den praktiske gjennomføringen av velgerundersøkelsen. En særlig takk går til alle de som har brukt av sin tid til å svare på spørsmål i velgerundersøkelsen, eller til å delta i kvalitative intervjuer i ulike delprosjekter. Uten dere ville det ikke blitt noen bok!
Oslo/Oslove og Guovdageaidnu/Kautokeino, april 2021
Jo Saglie, Mikkel Berg-Nordlie og Torunn Pettersen
In this introductory chapter, we present the foundations for the analyses of the main chapters. We first present some basic features of the Sámi political system in Norway: the electoral roll, the constituencies, and how the number of registered voters has increased in the different constituencies. Next, the parties and lists that participate in Sámi elections are presented. We then describe the political situation before the 2017 elections, and the outcome of this election. We then turn to the data and methods used in the book, before we present the chapters of the book and discuss some overarching conclusions.
Da Sametinget i Norge ble åpnet i 1989, var dette en nyskapende begivenhet i Norges politiske historie. Den nye institusjonen innebar at Norge anerkjente at samene skulle være representert som et folk innenfor det norske politiske systemet, og ikke bare som enkeltstående velgere. Dette skapte nye vilkår for samisk politikk, men også noe annet prinsipielt nytt i norsk politikk: et folkevalgt, representativt organ hvis virkeområde går på tvers av den eksisterende inndelingen av landet i fylker og kommuner.
Velgerundersøkelsene blir først og fremst gjennomført fordi samene selv har behov for kunnskap om sitt eget system for å kunne diskutere og videreutvikle det samiske demokratiet. Samtidig er det også stort behov for informasjon om Sametinget og sametingsvalg i det øvrige samfunnet, der kunnskapen om samiske forhold er mangelfull.
Valgforskning har et bredere perspektiv enn bare å studere valgkamp og valgresultater. En av grunnleggerne av både norsk og internasjonal valgforskning, Stein Rokkan, skrev i 1964 at valgforskning var interessant «fordi variabler fra alle samfunnssektorer må trekkes inn, og fordi analysen derfor reiser spørsmål om
Grunnstammen i forskningsprosjektet er en spørreundersøkelse blant et utvalg av manntallsførte velgere, men ved hver valgundersøkelse er denne kvantitative studien supplert med forskjellige kvalitative undersøkelser. Undersøkelsene startet som et samarbeid mellom valgforskningsmiljøet i Oslo og forskningsmiljøer i Finnmark med kjennskap til samisk samfunn og politikk. Hovedresultatene fra den første undersøkelsen ble publisert i en bok (
I dette innledningskapitlet begynner vi med en omtale av noen grunnleggende forhold ved sametingsvalg, som valgkretsinndelingen, valgmanntallet og partisystemet, før vi går nærmere inn på begivenhetene i og rundt valget i 2017. Disse beskrivelsene skal dels stå på egne bein, som en innføring i sametingspolitikk generelt og 2017-valget spesielt, men også fungere som bakgrunnsinformasjon for resten av boka. Deretter følger en kort presentasjon av datamateriale og metoder som er brukt i flere av bokas kapitler, før vi avrunder med en omtale av hvert enkelt kapittel i boka og noen konklusjoner fra boka som helhet.
Sametingsvalg i Norge holdes hvert fjerde år, samtidig med stortingsvalget. For å kunne stemme ved sametingsvalg må velgere ha registrert seg i Sametingets valgmanntall. For å registrere seg som velger må en person erklære at man oppfatter seg som same, og dessuten må en selv eller en forelder, besteforelder eller oldeforelder ha hatt samisk som hjemmespråk. I tillegg kan barn av innmeldte registrere seg (se nærmere omtale av disse kriteriene i kapittel 2 og 3).
Sametinget består av 39 representanter. Valget holdes som forholdstallsvalg, og finner sted i sju valgkretser (se
Kilde: Sametinget
Som det går fram av
Valgkrets |
Antall valgmanntalls-registrerte (hvorav i U30-kommuner)a |
Samepolitisk tetthetb |
Kommuner med over 200 i valgmanntallet |
Antall mandater (endring fra forrige valg) |
---|---|---|---|---|
Østkretsen/Nuortaguovlu |
2303 (53) |
0,116 |
Deatnu-Tana (864), Sør-Varanger (439), Unjárga-Nesseby (368), Vadsø (312) |
5 (−1) |
Ávjovárri |
3738 (0) |
0,513 |
Guovdageaidnu-Kautokeino (1572), Kárášjohka-Karasjok (1393), Porsáŋgu-Porsanger-Porsanki (773) |
8 |
Nordkretsen/Davveguovlu |
2540 (0) |
0,075 |
Alta (1321), Hammerfest (335), Nordreisa (230) |
6 (+1) |
Gáisi |
2547 (36) |
0,022 |
Tromsø (1404), Gáivuotna-Kåfjord (367), Lyngen (221) |
5 (−1) |
Vesthavet/Viesttarmearra/Viestarmerra |
1788 (262) |
0,012 |
Divtasvuodna-Tysfjord (284), Bodø (224) |
5 (+1) |
Sør-Sápmi/Åarjel-Sapmie |
1148 (372) |
0,003 |
Trondheim (259) |
4 |
Sør-Norge/Lulli-Norga |
2894 (1174) |
0,001 |
Oslo (848) |
6 |
a) Kommuner med under 30 innførte i valgmanntallet
b) Antall innførte i Sametingets valgmanntall delt på antall stemmeberettigede i stortingsvalg
Med hensyn til samepolitisk tetthet er Ávjovárri og Sør-Norge de ekstreme motpolene. I førstnevnte, som består av tre rurale kommuner i Finnmark, var over halvparten av de stemmeberettigede innmeldt i valgmanntallet. Dette er høyt, men når man tenker på i hvilken grad dette er et såkalt kjernesamisk område så er det kanskje mer uventa at tallet ikke er høyere. Selv Kautokeino kommunes samepolitiske tetthet var ikke høyere enn 0,726, altså ca. 73 % av innbyggerne i kommunen som var stemmeberettiget til stortingsvalget. I Sør-Norge hadde derimot kun én promille av de stemmeberettigede til stortingsvalg registrert seg i Sametingets valgmanntall.
Valgkretsene er også ulike med tanke på i hvilken grad de domineres av enkeltkommuner eller har en mer jevnt fordelt velgermasse. Som
Kilde 2009-2011:
Det tallmessige styrkeforholdet mellom valgkretsene har endret seg over tid, noe som påvirker den kretsvise mandatfordelinga.
Situasjonen i 2017 er mest relevant for denne boka, men vi kan nevne at utviklinga beskrevet over har fortsatt.
Mens partienes politikk og avstandene mellom dem er hovedtema for kapittel 7, vil vi her i introduksjonen ta for oss hva som kan sies å være de grunnleggende strukturelle skillene mellom ulike typer partier som stiller til sametingsvalg. Vi vil også kort introdusere hvert av partiene som ble representert etter valget i 2017.
De politiske partiene og listene som deltar i sametingsvalg kan klassifiseres på ulike måter. I samepolitisk sammenheng brukes ofte begrepene «samiske partier» og «norske partier».
Ei historiebasert inndeling baserer seg på partienes forhistorie mer enn deres nåtidige trekk. Dette har den fordelen at partier ikke kan skifte kategori over tid; uansett hvordan partienes virksomhet endrer seg forblir deres forhistorie den samme. Ei historiebasert inndeling kan for eksempel ta utgangspunkt i hvorvidt partiene fra starten av har vært sametingspartier, eller først var virksomme på andre demokratiske arenaer og senere ekspanderte sin virksomhet til å også stille sametingslister.
Da det samiske parlamentet ble etablert i 1989 skjedde ikke dette i et samepolitisk vakuum, tvert imot ble institusjonen plassert inn i sentrum av et allerede eksisterende samepolitisk landskap med lang historie. Siden forrige århundreskifte hadde samer stiftet egne organisasjoner med både kulturelle og politiske formål, og dessuten deltatt i det norske valgdemokratiet via både egne valglister og storsamfunnets politiske partier (
Man kan oppsummert snakke om at det historisk sett finnes to grunnleggende partityper: med opprinnelse
En annen mulig tilnærming er å legge til grunn en virksomhetsbasert inndeling. Ett alternativ er å trekke opp et grunnleggende skille mellom partier som kun stiller til sametingsvalg og partier som også stiller til andre valg:
En annen type virksomhetsbasert inndeling kan basere seg på hva som er hovedfokuset til partiene som sådan: det samiske urfolkssamfunnet eller det norske storsamfunnet? Man kan definere partiorganisasjoner som
Som motsats til samisk-sentrerte partier kan man definere andre partiorganisasjoner som
For analysene i denne boka er skillet mellom samisk-sentrerte og samisk-inklusive partier trolig det viktigste. Disse to begrepene sammenfaller i praksis med det man stort sett kaller «samiske partier» og «norske partier», men har den fordelen at de er klarere definert og at man unngår å bruke begreper som kan oppfattes som ikke-nøytrale. Skillet mellom samisk-sentrerte og samisk-inklusive partier er relevant for hvordan partiene arbeider og er organisert, noe vi kommer tilbake til flere steder i denne boka. At en samisk bevegelse er del av en hovedorganisasjon som har sitt primære virke i det norske storsamfunnet, kan føre med seg både fordeler (for eksempel støtte og ressurser når man driver valgkamp) og ulemper (for eksempel mulig konflikt mellom samepolitisk enhet og hovedorganisasjon), og vil i alle tilfelle påvirke hvordan denne typen partier fungerer innenfor sametingspolitikken.
Mandatkolonnene i
Listestillere 2017 |
Antall valg deltatt |
Man-dater 1989–2017 |
Man-dater i 2017 |
Antall lister 2009 |
Antall lister 2013 |
Antall lister 2017 |
---|---|---|---|---|---|---|
Arbeiderpartiet – Bargiidbellodat |
8 |
92 |
9 |
7 |
7 |
7 |
Senterpartiet – Guovddášbellodat |
4 |
10 |
2 |
6 |
6 |
7 |
Høyre – Olgeš |
4 |
5 |
1 |
5 |
6 |
7 |
Fremskrittspartiet – Ovddádusbellodat |
3 |
6 |
1 |
5 |
6 |
7 |
Sosialistisk Venstreparti – Sosialistalaš Gurutbellodat## |
3 |
– |
– |
1 |
– |
1 |
Norske Samers Riksforbund (NSR) – Norgga Sámiid Riikkasearvi* |
8 |
131 |
16 |
6 (7) |
6 (7) |
6 (7) |
Samenes Folkeforbund – Sámiid Álbmotlihttu** |
6 |
5 |
– |
6 |
– |
3 |
Samefolkets parti – Sámeálbmot bellodat* |
5 |
3 |
1 |
2 (2) |
1 (2) |
2 (3) |
4 |
8 |
2 |
1 |
1 |
||
Nordkalottfolket# |
4 |
8 |
3 |
1 |
2 |
4 |
Árja |
3 |
8 |
1 |
5 |
5 |
6 |
Šiella*** |
1 |
– |
– |
– |
– |
5 (6) |
1 |
– |
– |
– |
– |
1 |
|
Fastboendes liste på Sametinget – Dáloniid listu Sámediggis### |
8 |
5 |
– |
1 |
1 |
1 |
Guovdageainnu Dálon searvi [ |
1 |
### |
1 |
### |
### |
1 |
Johttisápmelaččaid listu [Flyttsamelista] |
7 |
7 |
1 |
1 |
1 |
1 |
Åarjel-Saemiej Gïelh [ |
3 |
4 |
1 |
1 |
1 |
1 |
Sámieana [ |
1 |
– |
– |
– |
– |
1 |
Jiehkkevárri [ |
1 |
– |
– |
– |
– |
1 |
Kilde:
*NSR og Samefolkets parti har stilt lister både alene og i form av fellesliste NSR/Samefolkets parti.
**Het
***Stilte liste både alene og sammen med Samedemokratene. Sistnevnte deltok i 2017 kun med fellesliste, men har tidligere stilt egen liste i 1989, 1993 og 1997.
#Har gått fra å delta i én krets i 2009 til å delta i fire kretser i 2017.
##
###Liste 1) het
I Arbeiderpartiet deltok samiske aktivister i partiet fra tidlig 1900-tall, selv om det også i denne tidlige fasen av partiets historie var brytninger mellom ulike politikere i samepolitiske spørsmål. Den første samiske stortingsrepresentanten, Isak Saba, var representant for Arbeiderpartiet (
Da NSR ble stiftet var det ikke som en rivaliserende organisasjon til Arbeiderpartiet; f.eks. var Ap-politikeren Per Fokstad med på NSRs stiftelsesmøte. Motsetninger mellom krefter i Arbeiderpartiet og NSR vokste imidlertid fram i løpet av Alta-saken, der NSR og deres leder Ole Henrik Magga hadde en ledende rolle i kampen mot en utbyggingssak der Arbeiderpartiets politikere ofte stod på motsatt side. Ved etableringa av Sametinget kan man si at rifta mellom de to ble komplett: Da det første Sametinget trådte sammen, dannet NSR med samarbeidspartnere sametingsråd (på den tiden ble kalt «styre») uten Arbeiderpartiet, noe sistnevnte reagerte sterkt negativt på. Arbeiderpartiets leder på Sametinget, Steinar Pedersen, meldte seg da ut av NSR (
Hva som er de politiske forskjellene mellom de to store partiene på Sametinget, har variert og har i en periode framstått som gradvis mindre. Tidvis har det kunnet virke som at de to beveget seg mot hverandre.
Øvrige stortingspartier som har vært – og fortsatt er – representert på Sametinget, er Fremskrittspartiet (
Andre stortingspartier har deltatt i enkelte tidligere valg, men forblitt urepresentert. Sosialistisk Venstreparti (
Samefolkets parti (
Nordkalottfolket var opprinnelig forankret på kysten av Finnmark. Partiet ønsker å representere blandingen mellom de tre folkene på Nordkalotten – samer, kvener og nordmenn – heller enn det spesifikt samiske. De har etter hvert utvida sitt geografiske nedslagsfelt og er nå også representert fra Sør-Norge krets. I 2019 opphørte de å være et sametings-eksklusivt parti, da de stilte liste til Troms og Finnmarks fylkesting og fikk valgt inn en representant dit. Nordkalottfolket har et sterkt fokus på det samiske, men samtidig er partiet uttalt på at det ikke kun representerer
Blant de samisk-sentrerte partiene er Árja det som utenom NSR har hatt størst velgeroppslutning. Da Árja ble grunnlagt i 2009 talte det primært for samiske bygdesamfunn, men denne profilen er etter hvert tonet ned (
Blant de lokale listene har Flyttsamelista (
Valget i 2017 ble avholdt etter en turbulent periode på Sametinget. Ved valget i 2013 hadde NSR og Ap beholdt sine posisjoner som tingets to dominante partier, men ingen av dem hadde flertall alene. Árja hadde gått fra tre til fire representanter, og Nordkalottfolket hadde gått fra én til tre representanter. Det kom ikke i stand noen «koalisjonsregjering», i stedet styrte NSR Sametinget gjennom et «mindretallsråd» i nesten hele perioden (
I denne parlamentariske situasjonen oppstod det noen gnisninger. Blant de mindre partiene var det noen som etter hvert opplevde situasjonen som at NSR ikke ga dem innflytelse og roller som gjenspeilte det faktum at NSR var avhengig av dem for å oppnå flertall. NSR-mindretallsrådet
At Arbeiderpartiet deltok i å felle NSRs mindretallsråd skjedde ikke uten intern konflikt. Blant annet oppfatta noen i partiet det som strategisk uklokt å under valgkampen ha styringsansvar over et sameting som hadde få midler på budsjettet til å drive en politikk som gjør velgerne fornøyde – og at det kunne være vel så bra om hovedmotstanderen NSR fikk fortsette å sitte med det ansvaret. Helga Pedersen var en av de som uttrykte klarest motstand mot å felle rådet. Pedersen var på det tidspunkt partiets kandidat til sametingspresidentvervet ved det kommende valget, men var ikke selv innvalgt på Sametinget. Arbeiderpartiets sametingsgruppe ble i stedet ledet av Vibeke Larsen. Konflikten som bygde seg opp på Sametinget bidro også til å aktivere latente konflikter innad i Arbeiderpartiet. Larsen, sammen med Pedersens visepresidentkandidat Ronny Wilhelmsen, gikk inn for at sametingsgruppa skulle felle NSR-rådet – i strid med Pedersens vilje. Dette gjorde at Pedersen trakk seg som Aps presidentkandidat. Ap inngikk deretter en styrende koalisjon sammen med Árja og Høyre, med Vibeke Larsen som president og Ronny Wilhelmsen som visepresident (
Den politiske turbulensen var imidlertid ikke over. Da Ap skulle velge ny presidentkandidat, stilte visepresident Wilhelmsen mot den sittende presidenten fra sitt eget parti – og vant. Dette førte til at Larsen meldte seg ut av Arbeiderpartiet, sparket sin visepresident og ble sittende som Sametingets første partiløse president. Larsens sametingsråd bestod av representanter fra Arbeiderpartiet, Árja og Høyre. Den sittende presidenten stilte seg etter hvert i bresjen for et nystifta samisk sosialdemokratisk
I den politiske debatten om begivenhetene på Sametinget i 2016 var det uenighet om hvem som skulle sies å ha «skyld» for krisen, eller for den saks skyld om det i det hele tatt skulle oppfattes som en «krise» at en mindretallsregjering må gå fordi den mister tillit i parlamentet (
Valgresultatet fra 2017 er presentert i
Partiet med tredje flest mandater på Sametinget etter 2017-valget var Nordkalottfolket. De fikk mindre prosentuttelling enn Árja på landsbasis, men valgkretsinndelinga var til NKFs fordel og Árjas ulempe. Partiet med fjerde størst antall mandater ble Senterpartiet, som gjorde et svært godt 2017-valg også på Sametinget (fra ingen til to mandater). I prosent
Listestillere |
Resultat i prosent |
Mandatfordeling |
|||
---|---|---|---|---|---|
2017 |
Endring fra 2013 |
2017 |
Endring fra 2013 |
Etter over-ganger** |
|
Arbeiderpartiet – Bargiidbellodat |
17,0 |
−4,1 |
9 |
−1 |
7 |
Senterpartiet – Guovddášbellodat |
7,6 |
2,8 |
2 |
+2 |
4 |
Høyre – Olgeš |
6,4 |
−0,6 |
1 |
−1 |
1 |
Fremskrittspartiet – Ovddádusbellodat |
7,5 |
−1,5 |
1 |
−1 |
1 |
Sosialistisk Venstreparti – Sosialistalaš Gurutbellodat |
0,2 |
0,2 |
– |
– |
– |
Norske Samers Riksforbund (NSR) – Norgga Sámiid Riikkasearvi |
28,1 |
3,9 |
16 |
+5 |
16 |
Samenes Folkeforbund – Sámiid Álbmotlihttu |
1,7 |
1,7 |
– |
– |
– |
Samefolkets parti – Sámeálbmot bellodat |
2,0 |
0,2 |
1 |
+1 |
1 |
4,2 |
−0,5 |
2 |
– |
2 |
|
Nordkalottfolket |
6,6 |
2,2 |
3 |
– |
2 |
Árja |
7,7 |
−3,8 |
1 |
−3 |
1 |
Šiella |
2,3 |
2,3 |
– |
– |
– |
1,0 |
1,0 |
– |
– |
– |
|
Fastboendes liste på Sametinget – Dáloniid listu Sámediggis * |
0,6 |
−2,0 |
– |
−1 |
– |
Guovdageainnu Dálon searvi [ |
1,5 |
1,5 |
1 |
+1 |
1 |
Johttisápmelaččaid listu [ |
2,5 |
−0,9 |
1 |
– |
1 |
Åarjel-Saemiej Gïelh [ |
1,7 |
−0,4 |
1 |
−1 |
1 |
Sámieana [ |
0,7 |
0,7 |
– |
– |
– |
Jiehkkevárri [ |
0,7 |
0,7 |
– |
– |
– |
Kilde:
*Liste 1) het
**Etter overganger er det også én uavhengig representant.
At sametingsvalg i Norge har flere valgkretser men ingen utjevningsmandater, slo altså negativt ut for mange av de mindre sametingspartiene: Når et partis stemmer er spredt jevnt ut over mange kretser, og partiet ikke når opp til mandatplass i de fleste av disse kretsene, får partiet få mandater for stemmene sine. I 2017 rammet dette bl.a. Árja, Fremskrittspartiet og Høyre. Når stemmene er konsentrert i færre kretser gir de bedre uttelling i mandater, noe blant annet Nordkalottfolket tjente på.
I forlengelsen av konfliktene internt i Arbeiderpartiet har to av deres innvalgte forlatt partiet etter 2017-valget. Én av dem ble uavhengig representant, mens den andre gikk inn i Senterpartiets gruppe. Nordkalottfolkets overgang fra et eksklusivt sametingsparti til et parti som også er aktivt i fylkestinget, slo ut i et annet partibytte på Sametinget: Det ble etter hvert problematisk at en som var innvalgt på Sametinget fra Nordkalottfolket, samtidig var aktiv i Senterpartiet i sin hjemkommune. Vedkommende gikk etter hvert, via status som uavhengig, over til Senterpartiets sametingsgruppe (
Etter valget danna NSR en flertallskoalisjon sammen med Senterpartiet, Flyttsamelista og Åarjel-Saemiej Gïelh. NSRs Aili Keskitalo ble valgt til sametingspresident, og NSR fikk tre av de øvrige fire plassene i sametingsrådet. Den femte plassen i rådet skulle etter avtalen deles mellom Flyttsamelista og ÅSG, slik at Flyttsamelista skulle ha vervet de første to årene av perioden og ÅSG de to siste. Senterpartiet fikk en politisk rådgiverstilling. I praksis ble det imidlertid slik at ÅSG ikke tiltrådte sametingsrådet i 2019, fordi den tiltenkte kandidaten Ellinor Marita Jåma i stedet ønsket å fortsette som leder for Norske Reindriftssamers Landsforbund. Flyttsamelistas rådsrepresentant ble i stedet erstatta av en ny rådsrepresentant fra Senterpartiet (
I 2017 ble det, som i 2009 og 2013, gjennomført en representativ spørreundersøkelse blant et utvalg trukket fra Sametingets valgmanntall, etter tillatelse fra Sametinget og tilråding fra personvernombudet ved NSD (Norsk senter for forskningsdata). Utvalget var på 5000 personer. Datainnsamlingen ble gjennomført av Kantar TNS i perioden
Undersøkelsen inneholder en rekke spørsmål om stemmegivning, tillit, identitet, holdninger til politiske spørsmål, sosial bakgrunn med mer. Sju partier hadde mange nok respondenter i materialet til å bli inkludert i analysene: NSR, Arbeiderpartiet, Árja, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Nordkalottfolket og Høyre. I analysene er materialet vektet etter kjønn, alder og valgkrets, for å korrigere skjevheter på grunn av frafall. I en del analyser brukes også data fra velgerundersøkelsen i 2013, som ble gjennomført på samme måte. Svarprosenten i 2013 var på 28,5 (1426 svar).
I flere av bokas kapitler brukes også kvalitativt intervjumateriale fra flere ulike forskningsprosjekter. Kapittel 3 er basert på prosjektet «Samepolitikkens grenser», som er finansiert av Norges forskningsråds program for samisk forskning. I dette prosjektet har personer i hele Norge blitt intervjuet i tidsrommet 2018–2020, for å kartlegge ulike typer tilknytninger til samefolket og til samepolitikken. I kapittel 5 brukes intervjuer med stemmeberettigede i Sør-Norge valgkrets, som ble gjennomført som en del av Aslak Owrens masteroppgave i statsvitenskap. I kapitlene 4 og 9 er intervjuene gjennomført innenfor rammen av valgforskningsprosjektet. I kapittel 4 er det gjort intervjuer med ledere og andre sentrale representanter for partiene og listene som er representert på Sametinget. Kapittel 9 er basert på intervjuer med listetopper og andre politikere i valgkrets Sør-Norge, gjennomført i 2017–2018. Intervjuene har vært semistrukturerte, med det siktemål at informanter skal få anledning til å ikke bare svare på spørsmål fra forsker, men også komme med informasjon de selv mener
I enkelte kapitler er også andre datakilder brukt. Dette gjelder blant annet kapittel 5, som bygger på data fra valgprotokollene fra valgstyrene i de ulike valgkretsene. I kapittel 9 har det også blitt gjennomført en mediestudie.
Etiske aspekter ved forskning på urfolk er også relevante for denne boka. Problemstillinger rundt dominante gruppers forskning på urfolk er bredt debattert: Forskninga kan inneholde mistolkninger som skyldes manglende kulturinnsikt, eller være prega av problemstillinger og holdninger som kan anklages for å være i strid med gruppas egne interesser (
Bokas påfølgende åtte kapitler belyser fem hovedtemaer. Det første temaet er selve grunnlaget for samepolitikken:
Det første temaet,
I kapittel 3 ser Mikkel Berg-Nordlie og Torunn Pettersen nærmere på personer med samisk tilknytning som ikke står i Sametingets
Det andre temaet,
Det tredje temaet,
Det fjerde temaet,
De to siste kapitlene tar for seg det femte temaet,
Hva kan så disse kapitlene si oss om tilstanden i det samiske demokratiet i Norge? Flere bidrag i boka peker på utfordringer, både for systemet som sådan og for den enkelte sametingsvelger. Én problematikk er knyttet til registrering i valgmanntallet. At velgerne selv må registrere seg skiller sametingsvalg fra andre valg i Norge, men er likevel ikke helt uvanlig i internasjonalt perspektiv. Én spesialutfordring ligger imidlertid i at registeringen er knyttet til samisk identitet og oppfyllelse av bestemte objektive kriterier, noe som reiser potensielt vanskelige spørsmål om hvem som i både subjektiv og objektiv forstand, er «samisk nok» til å delta i det samiske demokratiet. Problemet skal ikke overdrives: Det er ganske stor oppslutning om de gjeldende kriteriene for å registrere seg, og de partipolitiske motsetningene om spørsmålet ser ut til å svekkes, skjønt det er en stabilt stor minoritet som støtter inklusjon av ektefeller i valgmanntallet. Ser vi ut over Norges grenser, ser vi raskt at slike spørsmål har skapt mer strid andre steder. Men selv om systemet for velgerregistrering i store
Andre utfordringer når det gjelder valgmanntallet har å gjøre med menneskers usikkerhet om hvorvidt de oppfyller kriteriene til innmelding, og manglende kunnskap om hvordan man melder seg inn. Det første har å gjøre med etterdønninger av fornorskingspolitikken – det andre med generell kunnskapsmangel om det samiske demokratiet. Mange samer lever i sterkt majoritetsdominerte områder, og får ikke nødvendigvis så mye annen informasjon om det samiske politiske samfunnet enn den majoriteten får. Det er vanskelig å nå disse samene med informasjon uten å «sikte» på hele befolkninga i Norge.
Kommunikasjon med potensielle velgere er generelt ei utfordring både for Sametinget som sådan og for partiene. I et demokrati skal velgerne kunne sette seg inn i politikken til de ulike politiske alternativene, for så å gjøre et begrunnet valg. Dette krever for det første at velgerne får informasjon om partiene. Dette er ikke alltid enkelt, i og med at samepolitikk dekkes dårlig av de etablerte riksmediene. Andre kanaler, som sosiale medier og personlig kommunikasjon, kan bøte på dette, men kan til gjengjeld gi en fragmentert offentlighet – en mangel på felles arenaer der viktige spørsmål diskuteres. Ikke minst kan mediesituasjonen skape geografiske ulikheter ved at velgerne i de sørligste valgkretsene, og særlig Sør-Norge, har dårligere informasjonstilgang. Det gjelder ikke bare informasjon om de samepolitiske partiene, men også om selve sametingsvalget og velgerregistreringen.
Selv om informasjonstilgangen hadde vært bedre, gjenstår likevel et problem: Hvordan skal velgerne skille mellom partiene? Til tross for at noen mindre partier har avvikende standpunkter, tegner analysene av velgernes holdninger et bilde av forholdsvis små politiske avstander mellom hovedtyngden av partier. På den ene siden har dette i og for seg mange positive sider. En polarisering med dype kløfter mellom alternativene er ikke nødvendigvis ideelt. Enighet utad og jevnt over stø kurs er en fordel for Sametinget i kommunikasjon med ytre krefter, og en stor del av Sametingets rolle er jo nettopp å representere samene utad mot ikke-samiske deler av det norske statsapparatet. På den andre siden er det et problem hvis velgerne har vansker med å se forskjell på partiene. Og
Dette bringer oss over på nok en utfordring vi ser tegn til i det samiske politiske landskapet, nemlig at noen oppfatter Sametinget som en institusjon man ikke kan påvirke over stemmeseddelen. I politisk diskusjon er det sjelden et klart skille mellom Sametinget som parlament, Sametingsrådet og Sametingets administrasjon – alt er «Sametinget», litt som om Norges utenriksdepartement, regjering og parlament skulle kalles «Stortinget» på folkemunne. Våre kvalitative intervjuer tyder på at noen oppfatter «Sametinget» som en enhetlig og byråkratisk struktur med ei fastlåst politisk linje som ikke vil endre seg uansett hva man stemmer. Dette forsterkes nok av den ovennevnte situasjonen med partier som langt på vei er temmelig like. Disse to forholdene kan føre til en demobilisering av noen velgere – ikke bare i form av hjemmesitting, men også manglende innmeldinger i og aktive utmeldinger fra valgmanntallet.
Boka peker også på at det organiserte, spesifikt samiske sivilsamfunnet ikke er så sterkt. Dette er ikke nødvendigvis et så stort problem som man kunne trodd: Samiske individer kan jobbe for å få realisert en god del av sine politiske ønsker gjennom å engasjere seg i storsamfunnets organisasjoner heller enn i foreninger som er spesifikt samiske. Men hvis man oppfatter et organisert sivilsamfunn som en viktig aktør i et demokratisk system, så blir dette en utfordring på systemnivået. Det kan også argumenteres for at et solid samisk sivilsamfunn er viktig for å få samiske stemmer fram i spesielt lokal- og regionalpolitikk. Sametinget har ikke kapasitet til å representere samer i enhver sak som angår samer på ethvert nivå av det norske politiske systemet. For å sikre at samiske interesser blir hørt lokalt er det derfor viktig med lokale samiske foreninger, både mer generelle foreninger og foreninger som har spesialisert seg på å være en samisk stemme i bestemte typer politiske saker. Det finnes en del slike samiske foreninger, men det er ennå ikke mulig å si at dette organisasjonslandskapet framstår som sterkt nok til å fullt utfylle sin mulige rolle i samisk samfunnsliv.
På den positive siden er det mest iøynefallende den kraftige veksten i valgmanntallet siden Sametinget ble etablert i 1989, noe som har ført til at
Endringer i valgmanntallet fra 2017 til 2021: Østkretsen +211 personer, Ávjovárri +7, Nordkretsen +494, Gáisi +501, Vesthavet +323, Sør-Sápmi +317 og Sør-Norge +1194.
Det finnes også andre måter å dele inn partifloraen på Sametinget, for eksempel i registrerte samepolitiske organisasjoner og frie lister (se
Samefolkets parti (SáB) ble formelt stiftet i 1999 og stilte det året til fylkestingvalg (
Her er felleslister mellom NSR og Samefolkets parti inkludert.
Nærmere opplysninger finnes i dokumentasjonsnotatet
Self-determination for Indigenous peoples requires boundaries between those who are entitled to take part in the processes of self-determination and those who are not. In Norway, the registration criteria of the Sámi Parliament’s electoral roll constitute such boundaries. These criteria have not caused as much conflict in Norway as in other Nordic countries with Sámi Parliaments, but some debate has taken place. Some have argued for wider criteria, to allow certain groups without a Sámi ethnic background to register, while others prefer more narrow criteria to ensure that the registered voters have sufficient Sámi roots and cultural competence. In this chapter, we analyse attitudes towards the registration criteria within the registered Sámi electorate. The 2013 and 2017 voter surveys show essentially the same picture. About two-thirds were satisfied with the current criteria on both occasions. Among those who wanted a change, the majority were for expansion rather than limitation. Marriage to a registered voter and long-term connection to a Sámi community received the most support among the potential extension criteria. Attitudes became slightly more restrictive from 2013 to 2017, but the changes were larger within certain groups. In 2013, the question of expansion was to some extent party polarized. By 2017, these party differences had decreased: Labour Party voters had moved towards the more restrictive NSR voters. Also, some differences in attitudes to limitation appeared in 2017, when those who wanted stricter criteria were found
Et grunnleggende trekk ved demokratisk valgte forsamlinger er at det må fastsettes regler for hvem som utgjør det aktuelle demos og således har stemmerett når valg skal avholdes. I stater med demokratisk styreform er det vanlig å legge til grunn at alle som berøres av et gitt politisk organs beslutninger, bør kunne delta ved valg til organet og dermed være med på å påvirke dets beslutninger. Såkalt allmenn stemmerett innebærer at ingen eller svært få grupper nektes å stemme – dog likevel begrenset av visse regler om bl.a. alder og geografi: man må for eksempel ha en minimumsalder og man må ha vært bosatt en viss tid i det området hvor stemmen skal avgis og/eller er nedslagsfeltet for det valgte organets beslutninger. For Sametingets del – hvor hovedpremisset er at forsamlingen skal velges av og blant samer – er det, nødvendigvis, også fastsatt visse samiskrelaterte kriterier for retten til valgdeltakelse. For at en person skal kunne
Både før og etter at Norges samelov ble vedtatt i 1987, har det særskilte valgmanntallet vært gjenstand for oppmerksomhet og debatt (
Mens de som uttaler seg offentlig om aspekter ved Sametingets valgmanntall gjerne har sterke synspunkter, var det lenge ukjent hvilke holdninger den jevne manntallsregistrerte same har til dette redskapet. En komparativ studie av meninger om manntallet i henholdsvis Norge og Sverige har imidlertid fylt noe av dette kunnskapshullet (
I den sammenlignende studien var det holdninger blant de manntallsførte som sådan som ble undersøkt; det var ikke rom for å se på hvorvidt holdningene varierte mellom velgergrupper når disse defineres på grunnlag av ulike generelle eller samisk-relaterte karakteristika. Hensikten med den foreliggende studien er derfor å gå et skritt videre og undersøke nettopp dette, men da avgrenset til Norge. Analysene er hovedsakelig basert på surveydata fra velgerundersøkelsen fra høsten 2017 (se kapittel 1 for nærmere omtale av undersøkelsen), og sammenligner dessuten 2017-undersøkelsen med den tilsvarende undersøkelsen fra 2013. Kapittelets to hovedspørsmål er: Hva mener gitte velgergrupper om gjeldende kriterier for retten til å delta ved sametingsvalg, og har dette har endret seg siden forrige velgerundersøkelse i 2013? Og – hvordan forholder disse gruppene seg til spørsmålet om hvem som bør kunne innføres i Sametingets valgmanntall dersom denne retten skulle utvides? Innledningsvis ser vi imidlertid på holdninger til valgmanntallet blant de manntallsførte sett under ett.
Et fellestrekk når urfolk skal velge representanter til politiske organer, er at det tilkommer noen utfordringer knyttet til at det ikke uten videre er gitt hvor grensen mellom urfolk og andre skal eller bør trekkes på individnivå. Stephen
Those who identify with a nation may not agree on just where the boundary of that identity lies or what it is founded on: kinship, cultural practice, history, commitment, or something else. However, until they attempt to enact it as an organized phenomenon, their disagreement has limited effect […] Once the political idea has to be translated into organization and action, boundaries loom large. Who is part of the nation and who is not? Who should have a voice?
Globalt viser praksis at det varierer fra urfolk til urfolk akkurat hvilke kriterier som legges til grunn for å avgjøre hvem som tilkjennes «en stemme». Det er likevel ifølge
Slike utfordringer gjelder også for valg til Sametinget i Norge. På den ene sida fastslår sameloven at det skal finnes et landsomfattende sameting valgt av og blant samene, hvor samer kan drøfte og gjøre vedtak om saker som særlig berører dem som kollektiv (1987, §§ 1–2 og 1–6). På den andre
I Norge er aldersgrensen for allmenn stemmerett ved politiske valg generelt satt til fylte 18 år i løpet av valgåret, mens kravet til botid varierer noe mellom ulike valgtyper. Viktigst i dette kapittelets kontekst er imidlertid at selve
For sametingsvalg har imidlertid stemmerettskriteriene så langt vært utformet med betingelser som umuliggjør automatisk velgerregistrering. I stedet er det lovfestet et særskilt valgmanntall hvor de som mener seg kvalifisert selv må initiere egen innmelding. Per dato har de aktuelle lovparagrafene i sameloven følgende ordlyd:
Som det fremgår er hovedprinsippet for innføring at en person må oppfylle
Det subjektive kriteriet impliserer at innmelding i Sametingets valgmanntall
Innmeldingsskjema mottatt innen en fastsatt tidsfrist, utgjør grunnlaget for å sammenstille Sametingets valgmanntall på gitte datoer annet hvert år: i år med sametingsvalg og i år med lokal- og regionalvalg.
Tilsvarende løsninger er for øvrig valgt også for sametingene i Sverige og Finland. Også der har sametingene sine egne valgmanntall, med kriterier som ved første øyekast ligner på de som gjelder på norsk side av grensene. Praksis er likevel noe ulik, og særlig i Finland er spørsmålet om hvem som rettmessig skal tas inn i manntallet blitt svært omstridt, blant annet med en organisert gruppe mennesker som selv oppfatter seg som samer, men som ikke har/gis adgang til å registrere seg (se f.eks.
I 2017 hadde Sametingets valgmanntall i Norge omlag 17 000 registrerte. Selv om dette er en markant økning fra 5 500 ved det første valget i 1989, omfatter Sametingets valgmanntall relativt få personer både i absolutt forstand og sett som andel av Norges totale folketall. Samtidig er det allment erkjent at et vesentlig antall personer som er eller kunne ha vært
Etter
I
Figurens nest ytterste sirkel illustrerer en populasjon kalt
En teoretisk idealsituasjon ville vært at det ikke skjedde noen avskalling fra den skjematiske populasjonen P0 via P1 og P2 til P3, forstått som at alle i stemmerettsalder med en
Implisitt illustrerer sirkelstrukturen i
Samtidig inneholder
Selv om idéer om stemmerett til visse grupper av ikke-samer ble avvist i prosessen frem mot vedtaket av sameloven i 1987, fortsatte diskusjonene om dette. Allerede på det første Sametingets første ordinære plenumsmøte i 1990 fremsatte Arbeiderpartiets gruppe ønske om å se nærmere på manntallskriteriene, herunder ektefellers rett til innføring i manntallet, samt andres rett til slik innføring (
Mens diskusjoner om valgmanntallet lenge først og fremst handlet om å øke innmeldingsraten blant nåværende kvalifiserte, og dernest om det
Det særskilte valgmanntallet som ble etablert som et definitorisk og registreringsmessig redskap for gjennomføring av sametingsvalg, er altså ikke uten utfordringer. I de følgende analysene tar vi opp tråden fra velgerundersøkelsen i 2013 (
Kapittelet bygger på data fra velgerundersøkelsen ved sametingsvalget i 2017 (jf. kap. 1), og den tilsvarende undersøkelsen i 2013. Holdningene som utforskes er av to slag: til a) gjeldende kriterier for retten til å delta ved sametingsvalg i Norge, og til b) hvilke av visse grupper ikke-samer som bør kunne delta ved sametingsvalg
Vi begynner med å sammenligne de to holdningstypene blant alle de manntallsførte i 2017 med tilsvarende holdninger i 2013 – og da først synet på gjeldende innmeldingskriterier generelt (
2013 |
2017 |
|
---|---|---|
Kriteriene bør endres slik at flere kan melde seg inn |
26 |
22* |
Kriteriene er bra som de er |
65 |
69 |
Kriteriene bør endres slik at færre kan melde seg inn |
9 |
10 |
N (ikke vektet) |
1353 |
1025 |
*Forskjellen er statistisk signifikant på femprosentsnivå.
Spørsmål: «Det har vært en del debatt om kriteriene for å melde seg inn i Sametingets valgmanntall. Hva er din mening om disse kriteriene?». Spørsmålet var uten «Vet ikke» som svaralternativ. I 2013 og 2017 utgjorde oppgitt N henholdsvis 95 og 96 prosent av respondentene.
Tabellen viser i hovedsak små endringer fra 2013 til 2017. Flertallet støtter dagens kriterier, og blant dem søm ønsker endring, er det flere som vil utvide kriteriene enn innsnevre dem. Godt og vel to tredeler av respondentene i 2017 (69 prosent) mener kriteriene er bra som de er. Dette er litt opp siden 2013, men endringen er ikke statistisk signifikant. Samtidig har det vært en svak, men statistisk signifikant
I
2013 – hele utvalget |
2013 – kun de som vil utvide |
2017 – hele utvalget |
2017 – kun de som vil utvide |
|
---|---|---|---|---|
A) Ekteskap |
45 |
79 |
42 |
73 |
B) Fellesskap |
45 |
74 |
40* |
67 |
C) Foreldreskap |
33 |
61 |
28* |
51* |
D) Bosatt i forvaltningsområdet |
29 |
55 |
23* |
48 |
E) Samboerskap |
25 |
53 |
22 |
47 |
Minste N (ikke vektet) |
1335 |
332 |
1017 |
213 |
*Forskjellen er statistisk signifikant på femprosentsnivå.
Spørsmål: «Dersom kriteriene for Sametingets valgmanntall skulle endres slik at flere får rett til å melde seg inn, synes du følgende grupper bør kunne melde seg inn?» For hver foreslått gruppe kunne respondenten svare «Ja», «Nei» eller «Vet ikke». Foreslåtte grupper var:
A)
B)
C)
D)
E)
Hvis vi begrenser oss til å se på kun de som faktisk ga uttrykk for at innmeldingskriteriene
For å undersøke om holdninger til valgmanntallets kriterier varierer med velgerkarakteristika, ser vi først på de generelle demografiske variablene kjønn og alder (
Se
N (ikke vektet): kvinner 540; menn 485; 18–30 108; 31–50 350; 51–70 449; 71+ 118.
I utgangspunktet er det varierende grunnlag for å forvente holdningsforskjeller mellom ulike demografiske grupper. For kjønn er grunnlaget lite, men vi ser at menn er noe mer tilbøyelige enn kvinner til å ville
Hvor i landet man bor, kan også tenkes å påvirke holdningene. Det å inkludere personer med langvarig tilknytning til et samisk lokalsamfunn vil trolig være mest aktuelt i nord, og særlig i Indre Finnmark, som har de mest utpregede samiske lokalsamfunnene.
Se
N (ikke vektet): Østre 151; Ávjovárri 174; Nordre 144; Gáisi 167; Vesthavet 108; Sørsamisk 73; Sør-Norge 208; innenfor språkforvaltningsområdet 289; utenfor 736.
Det samme ser vi for kommunene innenfor språkforvaltningsområdet: her ville 17 prosent stramme inn, mot 7 prosent i resten av landet. Med andre ord var gruppene som ville utvide og innsnevre omtrent jevnstore både i Ávjovárri og språkforvaltningsområdet som helhet, men i resten av landet var det klart flere som ville utvide. I sum indikerer dette et geografisk skille primært mellom klart samiske lokalsamfunn og resten av landet.
De samiskrelaterte variablene i velgerundersøkelsen er av mange slag. I denne studien har vi valgt ut tre av dem: hovedmotivasjon for innmelding i valgmanntallet, omfanget av samer i ens daglige omgangskrets, samt samisk språkkompetanse. De to sistnevnte kan tenkes å indikere noe om hvor sterkt integrert man er i et samisk miljø. I så fall kan det være grunn til å vente lignende resultater som dem vi fant ovenfor om klart samiske lokalsamfunn, selv om samiske miljøer også finnes i ulike valgkretser og både i og utenfor språkforvaltningsområdet. Hovedmotivasjon for innmelding i manntallet er et annerledes aspekt. Her kan det være grunn til å tro at de som melder seg inn for å påvirke politikken har klarere politiske holdninger, og kanskje sterkere meninger om manntallet, enn de som melder seg inn for å uttrykke en samisk identitet. Resultatene er samlet i
Se
N (ikke vektet): de aller fleste 207; en god del 256; veldig få 539; gode språkkunnskaper 253; middels språkkunnskaper 236; dårlige språkkunnskaper 521; påvirke samepolitikk 374; samisk identitet 462.
Det første å legge merke til i
Se
N (ikke vektet): Ap 145; Árja 56; FrP 57; H 34; Nordkalottfolket 75; NSR 359; Sp 43.
Resultatene er presentert i
I
Utvide 2013 |
Utvide 2017 |
Innsnevre 2013 |
Innsnevre 2017 |
N 2013 |
N 2017 |
|
---|---|---|---|---|---|---|
Innenfor forvaltningsområdet |
22 |
20 |
11 |
17 |
429 |
289 |
Utenfor forvaltningsområdet |
27 |
22* |
8 |
7 |
924 |
736 |
Ap |
35 |
22* |
5 |
4 |
224 |
145 |
Árja |
22 |
29 |
6 |
12 |
108 |
56 |
FrP |
44 |
27* |
13 |
16 |
71 |
57 |
Høyre |
37 |
29 |
6 |
3 |
49 |
34 |
Nordkalottfolket |
34 |
24 |
6 |
5 |
66 |
75 |
NSR |
17 |
18 |
8 |
10 |
344 |
359 |
Sp |
26 |
17 |
5 |
6 |
43 |
43 |
*Forskjellen er statistisk signifikant på femprosentsnivå.
Se
De to forholdene som over tid oftest har blitt løftet frem som mulige grunner til å kunne bli inkludert i Sametingets valgmanntall i Norge, er
Se
Minste N (ikke vektet): innenfor 292; utenfor 736; Ap 145; Árja 54; FrP 56; H 34; Nordkalottfolket 76; NSR 362; Sp 43.
I det store og hele viser velgerundersøkelsene fra 2013 og 2017 et relativt ensartet bilde når det gjelder velgernes syn på kriteriene for retten til å delta ved sametingsvalg i Norge. På begge tidspunkt var rundt to tredeler fornøyd med gjeldende manntallskriterier, og blant dem som ønsket endring, var det flere som ville utvide enn innsnevre kriteriene. Blant fem
Samtidig fant vi at stabilitet på overflaten dekker over noen endringer innen enkelte grupper. Én endring gjelder spørsmålet om å eventuelt utvide kriteriene. Mens de ulike partienes velgergrupper her skilte seg fra hverandre i 2013, var disse forskjellene krympet i 2017. Særlig hadde oppslutningen om å utvide kriteriene falt blant Arbeiderpartiets velgere, slik at avstanden til NSR-velgerne ble mindre. Et annet funn er at det i 2017 var skjedd en dreining mot at det i første rekke var de med ulike former for sterk samisk tilknytning som ønsket innsnevring. Slik tilknytning knyttes da an til en eller flere av faktorene a) å være bosatt innenfor språkforvaltningsområdet, b) å være bosatt i Ávjovárri valgkrets, c) å ha mange samer i omgangskretsen, samt d) beherske samisk språk. I sum synes altså synet på manntallskriteriene å ha blitt noe mindre av et partipolitisk skille, og noe mer av et spørsmål om tilknytning til et samisk miljø.
Endringene som avdekkes kan trolig ha noe å gjøre med at den offentlige debatten om manntallsreglene har hatt ulikt fokus over tid. Vi har ikke gjennomført noen systematisk analyse av innholdet i denne debatten, men det er grunn til å tro at manntallsholdninger dels formes av hvilke tema som på gitte tidspunkt løftes frem i og/eller frontes i offentligheten. Eksempelvis var det før valget i 2013 flere medieoppslag hvor talspersoner for Arbeiderpartiet argumenterte for å utvide kriteriene (jamfør sitatet fra Kappfjell ovenfor), mens representanter for NSR var mer tilbakeholdne. Ved det neste valget, i 2017, var det mer offentlig oppmerksomhet rundt bekymringer om at (for) vide grenser for manntallsinnskrivning kunne føre til et sameting som i mindre grad ivaretok samiske kjerneinteresser, inkludert det samiske språket.
Folks oppfatninger om manntallskriteriene kan altså være preget av aktuell debatt, og alle har ikke nødvendigvis like dypt rotfestede
Sametingets valgmanntall er først og fremst etablert som et redskap for å knytte den enkelte same til Sametinget som folkevalgt institusjon og således vise «hvem som kan utøve makt på en noenlunde representativ og legitim måte på vegne av den samiske befolkningen» (
I løpet av de par-tre første årene etter valget i 2017, har selve valgmanntallskriteriene i liten grad vært gjenstand for offentlige ordskifter. Derimot har debatter knyttet til Sametingets behandling av to saker som begge berører eventuell registrering av samisk etnisitet i offentlige registre til bruk i samisk helseforskning (
Én tilnærming til slik utforskning vil være å videreføre analyser av holdninger til manntallskriteriene i kommende velgerundersøkelser. I tillegg kan det være aktuelt å supplere disse med kvalitative studier hvor siktemålet er å gå dypere inn i tankegang og begrunnelser som ligger bak ulike holdninger til manntallskriteriene. Et annet moment er at det ligger i velgerundersøkelsenes natur at de er avgrenset til allerede manntallsregistrerte samer. For å få kunnskap om synspunkter og posisjoner blant mennesker med samisk tilknytning som av ulike grunner
Denne delen bygger i stor grad på
Oldeforeldregenerasjonen er en utvidelse gjort gjeldende fra og med valget i 1997 (
Dette fremgår implisitt av sameloven § 2–6: når det er opp til den enkelte å kreve seg innført i valgmanntallet, må det også være opp til den enkelte å (kunne) kreve seg utført.
Selve skjemaet finnes på
Uttalt i et intervju med NRK Sápmi (
Sistnevnte ble innført i 2009 etter en lovendring om at antall mandater per valgkrets skal relateres til antall innmeldte i valgmanntallet i kretsen på dette tidspunkt (
Denne politikken og arven etter den er veldokumentert og det oppgis derfor ikke referanser her. Se ev.
Forvaltningsområdet består av kommuner hvor det er lovfestet visse rettigheter til å bruke samisk språk i gitte kontekster. I 2013 inngikk ti kommuner: Nesseby, Tana, Karasjok, Kautokeino, Porsanger, Kåfjord, Lavangen, Tysfjord, Snåsa og Røyrvik. I 2017 var også Hattfjelldal kommet med. Siden 2017-valget har også kommunene Tjeldsund, Hamarøy og Røros blitt med.
Et mulig mål på dette er såkalt
I sørsamekretsen er utvalget er mindre, og beregningene dermed mer usikre. Kretsen skilte seg heller ikke ut på denne måten i 2013.
An unknown number of people with a relevant connection to the Sámi nation in terms of culture, identity, or social integration, are not registered in the Sámediggi Electoral Roll (SER). This chapter develops a conceptual framework to describe different categories of people who, for various reasons, remain unregistered. The framework is explored empirically, using qualitative interviews. We first discuss how different people with a Sámi connection perceive the role and function of the SER. Secondly, we look into reasons why some people who meet both subjective and objective criteria for registration actively chose not to register, or to deregister. Thirdly, we look at a category of people who have no aversion to joining SER but remain passively unregistered, and people who are unsure whether or not they are registered. Fourthly, we discuss people who are uncertain whether they meet the subjective or the objective criteria: are they “Sámi enough” to register? Finally, we discuss how people who do not fulfil SER registration criteria but nevertheless have a relevant connection to the Sámi nation consider the criteria and their own situation. The chapter comments on some possible ways to expand possibilities for SER membership; argues the necessity for better information to the general public about what SER is and how to register; and argues that if the Sámediggi is perceived more as a political arena where voting can lead to political change, it may spur SER registration and prevent deregistration.
For å kunne delta ved sametingsvalg må man ha registrert seg i Sametingets valgmanntall (jf. sameloven § 2-5, se også kapittel 2). Å registrere seg er en aktiv handling der man skriver under på at man oppfyller to krav. Det ene kravet er at man oppfatter seg selv som same, det såkalte
De lovfestede bestemmelsene om Sametingets valgmanntall drar opp formelle grenser mellom dem som har eller kan ha rett til å delta ved sametingsvalg, og dem som verken har eller kan ha denne retten. Det er av både allmenn og faglig interesse hvordan de aktuelle kriteriene er utformet og blir vurdert og håndtert i praksis. Interessen gjenspeiles både i tilbakevendende hel- og halvoffentlige debatter og i faglitteraturen (se f.eks.
Vi benytter begrepet
Vårt kapittel dreier seg om samisktilknyttede som er
Kapitlet har ikke et komparativt siktemål, men liknende problematikk gjør seg gjeldende hos andre urfolk. Neste avsnitt ser derfor litt nærmere på formelle definisjoner av urfolkstilhørighet som fenomen, og munner ut i en mer fyldig gjennomgang av begrepene vi bruker om samisk tilknytning og valgmanntallsregistrering. Etter dette gjør vi rede for ulike syn på valgmanntallets rolle og funksjon. Dernest tar vi for oss ulike analytiske kategorier av uregistrerte samisktilknyttede personer, og ser på hva som kan ligge til grunn for at de ikke er innmeldt. Til slutt tar vi for oss hvordan de vi kaller «lovbestemt uregistrerte» opplever sin situasjon. Vi runder av med å se nærmere på ulike mulige tiltak som kan gjøres med tanke på de ulike kategoriene av uregistrerte, med henvisning til både annen litteratur og de empiriske data som har blitt vist til i kapitlet.
Spørsmål rundt kriterier og praksis når det kommer til registrering i Sametingets valgmanntall kan sees i sammenheng med et bredere globalt fenomen: debatter om hvem som kan sies å være en del av et urfolk. I denne debatten må man skille mellom
Det varierer fra stat til stat og folk til folk hva status som registrert medlem av en urfolksgruppe medfører av rettigheter eller plikter, og kriteriene varierer likeså.
Regelverkene i de tre statene med sameting er noe forskjellige (se f.eks.
Genealogiske kriterier innebærer at man ikke kan opparbeide seg erfaringer og tilknytninger gjennom livsløpet som medfører at man kan melde seg inn på kulturelt eller sosialt grunnlag. At det finnes slike valgmanntallskriterier betyr imidlertid ikke at man må oppfylle slike genealogiske krav for å legitimt kunne ha en samisk identitet: Sameloven
… rather than tribes dumbly thinking that the material substance of blood equals culture, today they are using tribal-citizenship criteria involving blood that in fact strive «to reflect some sort of valid cultural affiliation». She credits tribes with understanding that blood is no guarantor of cultural affiliation and that some people with «legitimate cultural ties will be eliminated». But tribes assume that higher blood degree will increase the odds of true affiliation … (
Genealogiske kriterier er ifølge denne tankegangen et pragmatisk tiltak: man vurderer det slik at nær genealogisk forbindelse øker sannsynligheten for at kulturelle og samfunnsmessige bånd er til stede. Nasjonen ønsker å forhindre for stort innslipp av personer med svak kulturell eller sosial tilknytning, men stenger dermed ute de som er integrert i urfolksnasjonen uten å oppfylle genealogiske kriterier. Ifølge Hugh
Hvorvidt dagens regler klarer å forhindre at for mange «uintegrerte» registrerer seg, er en egen diskusjon som vi ikke går videre med her – ut over å fastslå at diskusjonen er mye «heitere» i Finland og delvis Sverige, enn i Norge (
Vi omtaler samisktilknyttede uten formell registrering enkelt og greit som
1) Oppfyller både det subjektive kriteriet og minst ett objektivt kriterium |
1a) Aktivt uregistrerte |
1b) Passivt uregistrerte |
1c) Usikker registreringsstatus |
2) Oppfyller ikke begge de to kriterietypene |
2a) Usikker samiskhet |
2a-1) Subjektivt kriterium uklart |
2a-2) Objektive kriterier uklart |
2b) Lovbestemt uregistrerte |
Analytisk er den første hovedgruppa – de som oppfyller begge kriteriene – inndelt i tre underkategorier: personer som er
Den andre hovedgruppa – de som ikke oppfyller begge eller noen av kriteriene – kan på sin side deles i to underkategorier: personer med
Når det gjelder
Denne typologien gir en pekepinn på hvor mange ulikheter og nyanser det kan være både med hensyn til samisk tilknytning og grunner til å være uregistrert. Behovet for å vise mangfoldet blant de uregistrerte og skape et mer «finslipt» begrepsapparat for å snakke om dem er en hovedmotivasjon bak dette kapitlet, i tillegg til å løfte frem stemmer som representerer disse kategoriene.
Forskning på holdninger blant valgmanntallets innmeldte kan bruke valgmanntallet som datakilde, men studier på uregistrertes holdninger må åpenbart ha et anna datagrunnlag. Dette kapitlet bygger på kvalitative intervjudata. Informantene utgjør selvfølgelig ikke et representativt utvalg av alle de uregistrerte samisktilknyttede i landet, men vårt formål er heller ikke å tallfeste forekomsten av ulike holdninger. Vi ønsker å demonstrere variasjonen av holdninger og bakgrunner, for å bidra til dypere forståelser av ulike tilknytningsformer og holdninger til valgmanntallet. Vi har derfor valgt en presentasjonsform hvor det gis mye rom for informantenes egne stemmer i form av direkte sitater.
Intervjuene ble gjennomført i forbindelse med forskningsprosjektet
De intervjuede ble lovet anonymitet og ble informert om at de kunne trekke tilbake intervjuet når som helst. De fikk også informasjon om prosjektet ved flere anledninger. Når de siteres i dette kapitlet oppgis kun valgkretsen de bor i, samt en kode som forteller om deres status med tanke på valgmanntallet. I koden står
I sameloven ble Sametingets valgmanntall opprinnelig benevnt som
det må framgå tydeligere at samemanntallet ikke er et register over den samiske befolkning, men et valgmanntall til bruk for de som ønsker å gjøre sin samiske identitet politisk relevant ved sametingsvalg. (
Selv om valgmanntallet eksplisitt er et redskap til bruk ved sametingsvalg, viser det seg at ulike mennesker forstår og vektlegger manntallet og dets funksjon på ulike måter. Nedenfor presenterer vi tre hovedtyper i så måte.
Det var utbredt blant informantene at de først og fremst anså valgmanntallet nettopp som et velgerregister for sametingsvalg. Vi belyser ikke denne «forventede» holdningen med sitater, men man kan merke seg at enkelte knyttet valgmanntallet så sterkt til Sametinget at de omtalte det å være valgmanntallsregistrert som å «være med i Sametinget» eller «være medlem i Sametinget». Denne betegnelsen kan anses som en diskursiv motpol til noe annet som var relativt utbredt, nemlig å omtale valgmanntallet med den opprinnelige betegnelsen «samemanntallet». Der «med i Sametinget» knytter manntallet tett til institusjonen Sametinget, kan bruken av «samemanntallet» indikere at personen først og fremst vektlegger valgmanntallets uformelle identitetsbekreftende aspekt.
På folkemunne og i media lever betegnelsen
Det å stå i manntallet, det er mer politisk enn å være i et vanlig manntall. Det hører med til politikken. Hvorfor det er sånn, det vet jeg ikke. Kanskje det bare er jeg som tenker på det sånn? (K?R0, Ávjovárri, 2018)
Forskning har vist at mange melder seg inn i valgmanntallet som en identitetserklæring heller enn for å kunne delta i valg (
Når jeg da fikk det der brevet fra Sametinget at jeg var akseptert… At det var ikke bare en fornemmelse jeg hadde, det var sånn det var, at jeg er same – det var så rett. Det var som om noe kom på plass inni meg, det var en fysisk følelse. Det er så rart at man kan få en sånn følelse av å få et brev fra han stat. Så fra da var jeg same. På min måte. Før var jeg mer sånn ydmyk, mer ærbødig, men nå vil jeg ha lov til å være same på mitt vis. (K1R1, Vesthavet, 2019)
Informanten anerkjenner eksplisitt – og i bevisst ironiske ordelag – at manntallet i bunn og grunn er en rent byråkratisk sak («et brev fra han stat»), men understreker likevel at å motta den formelle bekreftelsen hadde ei emosjonell betydning som ikke kan underkjennes. Noe av det samme kan spores i et sitat fra en person av fornorska slekt bosatt i Sør-Norge:
Jeg vet jo at valgmanntallet er jo ikke ment som en liste over hvem som er samer, men for meg så var det sånn at det ble en slags offentlig godkjennelse av at jeg kunne føle meg samisk. Da hadde jeg på en måte mitt på det tørre hvis du skjønner hva jeg mener. […] en ting var jo det å synliggjøre at nå er jeg samisk, en annen ting er at det at man kan melde seg inn i manntallet er en bekreftelse fra omverdenen på at man kan anse seg som samisk. Selv om det ikke er ment til å ha den funksjonen, så hadde det det for meg. (K1R1, Sør-Norge, 2019)
I intervjuene framkom også eksempler på at det å melde seg inn i valgmanntallet kan anses ikke bare som ei identitetserklæring, men også som ei mulig protesthandling mot myndighetenes tidligere fornorsking av ens familie, og mot skammen over det samiske.
På den andre sia er det resultat av fornorskingspolitikken at jeg føler det på den måten [svak samisk identitet]. Jeg kunne meldt meg inn som en protest. Det er ikke mitt ansvar at jeg føler det sånn. Noen har frarøvet familien min kultur, og å melde seg inn kan være et slags motsvar på det. (K?-sR0, Sør-Norge, 2019)
Noen informanter var bevisst på at Sametingets valgmanntall iblant brukes i offentlig debatt som om det virkelig er et totalregister over alle samer, og da gjerne retorisk for å framstille samene som mer fåtallige enn de er. Noen vurderte å melde seg inn rett og slett for å hindre «underrapportering».
Hvis man bare ser på manntallet så er jo ikke jeg der. Hvis det er sånn at noen plutselig sier at det er samemanntallet som er alle samene så er det jo dumt at ikke alle står der. Hva om noen vil gjøre noe negativt, legge ned Sametinget eller ditt eller datt. Så kan de si at så få samer er det jo, at det nesten ikke er noen. Fordi de ser på manntallet. Derfor tenkte jeg at man må melde seg inn så man kan se at det også er mange samer i [bosted]. Jeg føler at det nesten er som en slags underskriftskampanje, at det at jeg står der er som en støtte. (K1R0, Nordkretsen, 2018)
Intervjumaterialet viste at noen anså at registrering i valgmanntallet kan gi fordeler og ulemper ut over muligheten til å delta i sametingsvalg. Utenom retten til å delta ved sametingsvalg, er det ingen individuelle rettigheter knytta til det å være innmeldt. Derimot ligger det noen muligheter i det å
Jeg vil at mine barn skal få språkopplæring, det har de jo krav på, når jeg er i manntallet. (K1R1, Sør-Norge, 2019)
At også myndighetene bruker valgmanntallet til noe annet enn det er tiltenkt, er sannsynligvis med på å bidra til misforståelser om valgmanntallets funksjon. Opplæringsloven benytter sågar det nå utdaterte begrepet «samemanntallet
Enkelte antok også at valgmanntallsmedlemskap kan gi politiske fordeler utenom deltakelse i sametingsvalg.
Man må melde seg inn [i manntallet] for å ha muligheten til å komme med protester mot forskjellige ting. Jeg har inntrykket av at hvis man er innenfor de samiske organisasjonene, at man kan hevde saker og ting, da har man større gjennomslagskraft enn de her kommunestyrene, som er såkalt «norske» da. (K1R0, Sør-Norge, 2019)
Noen andre informanter mente at å stå fram som utmeldt kunne medføre både sosialt stigma og andre negative konsekvenser.
… her så blir det et spørsmål hvis man melder seg ut: er ikke du lojal mot det samiske, er du en forræder, er du blitt norsk nå siden du ikke er i samemanntallet. […] Jeg har ikke sagt det til noen [at har meldt seg ut av valgmanntallet]. […] hvis det ryktes på bygda kan jeg si at det stemmer ikke. […] Det må jeg også si, at andre er redd for at hvis de melder seg ut så får de ikke støtte fra Sametinget neste gang de trenger det. Det vet jeg konkret folk er redd for. Så derfor tør de ikke si det offentlig at de tenker på å melde seg ut. (K1R0, Ávjovárri, 2018)
I tillegg til at å kunne bli ansett som illojal, poengterte informanten at å være offentlig utmeldt kunne forsure sosiale forhold til slekt og bekjente som støtter opp om eller har en profesjonell forbindelse til Sametinget. Dessuten kunne man anklages for å svekke valgkretsen sin representasjon på Sametinget ved å melde seg ut (jf. Berg-Nordlie og Saglie i kap. 1 – mandatfordelinga mellom valgkretsene justeres regelmessig ut fra kretsens antall valgmanntallsregistrerte).
For en annen informant hadde derimot opplevelsen av «gruppepress» gjort det
[At hen ikke står i valgmanntallet] Det er latskap kombinert med at samiske bekjentskaper reagerer med at «står du ikke i manntallet? Pell deg inn!». Så nå er det blitt en kuriositet å være «inne» i Sápmi og holde på med [samisk kulturnæring] og ikke stå i manntallet. (K1R0, Nordkretsen, 2018)
Et av de tydeligste utsagnene om at å stå i valgmanntallet er en sosial plikt, kom fra en person som er født og oppvokst i et samisk miljø, men er lovbestemt uregistrert. Hen satte også spørsmålstegn ved sin egne manglende mulighet til å skrive seg inn:
Dersom man ønsker at det samiske ikke skal forsvinne, så handler det om å samle alle krefter – om så det bare er i tall. At man står litt sterkere. Det er en samfunnsplikt! Det er veldig egoistisk å si at man ikke har behov. Dersom man skal kunne kreve sin rett, så må man vise at man er en del av denne retten. (K0R0, Ávjovárri, 2019)
En del av informantene oppfylte både subjektive og objektive kriterier, men hadde tatt et valg om å ikke melde seg inn i valgmanntallet, eller valgt å melde seg ut. Disse kaller vi
Noen informanter oppfatta Sametinget i noen grad som et konfliktskapende organ – dels samiskinternt og dels mellom samer og andre.
På den andre siden så synes jeg at å lage systemer som handler som etnisitet … det synes jeg er kinkig, sånn med tanke på andre samfunn og sånt som har skjedd opp gjennom historien. (K1R0, Nordkretsen, 2018)
Grunnleggende skepsis til etnisk baserte politiske organer kan springe ut fra en prinsipiell tro på verdien av formell likebehandling av mennesker uavhengig av deres situasjon (prosedural likhet). En slik overbevisning
Andre fryktet at sametingsmodellen fører til mer interetnisk konflikt eller eventuelt mer etnisk diskriminering mot samer. Tankegangen rundt det sistnevnte var at Sametingets fokus på urfolksrettigheter, eller rett og slett institusjonens blotte eksistens, kan provosere den norske majoriteten og dermed gjøre det vanskeligere å være same:
For meg er det ikke viktig i det hele og det store. Når jeg hørte om Sametinget så tenkte jeg jo bare at
Noen ga uttrykk for at måten Sametinget fungerer på kan øke det
Intervjuer: |
Konflikt- og hierarkitenkninga [mellom ulike typer samer, nevnt tidligere av informant], kom den med Sametinget? |
Informant: |
Nei, den har nok alltid vært der. Men den ble mer synlig når folk går inn i politiske partier og ressursorienterte partier. (K1R0, Nordkretsen, 2018) |
Vi fant også enkelte som anså Sametinget som prega av «usamiskhet» eller en for dem fremmed samiskhet. Eksempelvis uttrykte en informant at Sametinget brøt med hens forventinger om at det samiske skal være forbundet med en naturnær livsstil.
De har ikke kontakt med folket og de har ikke kontakt med naturen. […] Det er i hodet at du må ha flere år på skolen og så må du ha stillingstittel. Det er det som gjelder. […] De misbruker samekultur for å ha makt og tjene penger, og så går de rundt i kofte og påstår de er urfolk. Det hadde vært greit hvis de hadde jobbet for naturfolk, for urfolk. Men vi mister våre rettigheter mer enn noensinne før. (K1R0, Ávjovárri, 2018)
I denne kritikken kan vi spore en skuffelse over at Sametinget ikke er mer politisk relevant – at opprettelsen ikke har ført til bedre beskyttelse for samisk kulturs naturgrunnlag. Vi ser imidlertid også at det gis uttrykk for ei oppfatning av det samiske som så grunnleggende knytta til livet i og med naturen at den moderne politiske institusjonen som Sametinget er, oppleves som usamisk. En anna informant, som var aktivt utmeldt, fremhevet samisk språk som det helt sentrale i det å være same, og mente at Sametinget feilet både med hensyn til å ha fokus på de områdene der samisk språk stod sterkt, og til det å selv bruke samisk språk godt.
Fornorskninga den skjer nå innad, i stedet for at myndighetene og kirka står for den som før i tida. Både fra Sametinget si side og fra innad i samfunnet. […] Språket er forsvunnet på kysten. Og nå skal Sametinget fornorske resten av det som er igjen av det samiske. […] man snakker samisk, men med norsk tankegang og norsk syntaks. Man fornorsker seg selv med tenkemåte, hvordan man prater, matvaner, levemåte. […] de flyr så høyt oppe i den byråkratiske og akademiske verden, de ser høyt opp og snakker om paragrafer og lovendringer, og urfolk … De snakker om urfolk fra et vestlig synspunkt og ikke innenifra. De ser på det samiske utenfra, ikke innenifra. (K1R0, Ávjovárri, 2018)
I disse utsagnene kan vi spore et syn på Sametinget som at det representerer en indre elite i det samiske samfunnet, som har mista forbindelsen med det som informantene anser som det samiske «folk flest» – som de definerer geografisk, språklig, eller med basis i andre kulturelle kjennetegn. Liknende kritikk fant man hos en annen informant, som representerer et slags speilbilde av det å være passivt uregistrert – nemlig å mene man kanskje burde å ha meldt seg
Jeg står der, men jeg har tenkt å melde meg ut. Jeg vet ikke om det har noe for seg. Hva de gjør for oss. Det virker så … amatørmessig. Og det er så mye
Den ovenfor siterte personen stod i valgmanntallet, men uttrykte ei fremmedgjøring overfor sametingssystemet som gjør at frafall gjennom aktiv utmelding ikke er usannsynlig på lengre sikt. Sametinget står i fare for å miste velgere med denne typen holdninger, med mindre tilliten til institusjonen gjenopprettes eller velgerne finner partier/kandidater som kan uttrykke deres mistillit.
Noen informanter kjente ikke igjen sin egen samegruppe i den samiskheten som de mente Sametinget vektla. Her kan vi peke på ei interessant «speiling» av kritikk fra kyst og innland i Finnmark: Mens noen på innlandet mente Sametinget først og fremst representerer kysten og de ikke-samiskspråklige, mente noen på kysten at Sametinget først og fremst representerer innlandet og de samiskspråklige.
… de samiske kjerneområdene de er jo helt glemt. […] Den samisktalende delen er jo en samisk minoritet nå. Hvem som ville trodd det! Majoriteten overkjører minoriteten. Ikke bare språk, men hvilke områder får støtte. Hvor opprettes senter, og sånne ting? Det meste av støtten går ut til kysten og den norsktalende befolkninga har jeg inntrykk av, fordi de sitter i majoritet. [bosted] er for samisk for Sametinget. Det er for samisk til at de på Sametinget kan identifisere seg med det. De identifiserer seg med samfunn som er mer lik der hvor de kommer fra. (K1R0, Ávjovárri, 2018)
… de sitter der på innlandet og skal bestemme hva som er det samiske. Jeg gjenkjenner meg ikke i det de sitter og sier. At de sier dette er det samiske, og det her fokuset på rein! […] Jeg ser dette med reindriftssamer og sjøsamer. Den fornorskninga var så sterk at identiteten vår er ikke klar og tydelig. I media og på Sametinget har reindriftssamene mye mer makt enn hva sjøsamene har. […] Når de snakker på Sametinget blir jeg sint, fordi de glemmer oss der ute. Dem har svikta. De ser oss ikke. […] mange av oss på kysten føler at dette manntallet, det er noe stort som er langt der borte. (K?-sR0, Nordkretsen, 2018)
Den oppfatninga at Sametinget legger for mye vekt på reindrift kunne også høres hos noen på innlandet, da uttrykt som at Sametinget heller
Det er merkbart at informanter som sterkt mener at den gruppa samer de selv føler tilknytning til, har lav status innenfor det samiske samfunnet, de mener også gjerne at Sametinget prioriterer deres gruppe for lavt – og det de anser som sin samiske «motpol» tilsvarende høyt.
En ytterligere variant blant informantenes synspunkter var forventninger om at Sametinget i langt større grad burde engasjere seg – og ha gjennomslagskraft – i lokalpolitiske saker, da gjerne innen sosial-, helse- og næringspolitikk. Noen kontrasterte dette med andre saker som de mente at Sametinget hadde vist stort engasjement for, blant annet småskala tradisjonell kulturutøvelse og småskala næringsvirksomhet.
De er ikke opptatt av å lage bra inntekter og arbeidsplasser utenom tinget. De gir jo støtte til sånn småbedrifter, sånne som vil starte bedrift, men det blir jo bare småforetak. De støtter folk som vil drive fiske og sånn. De burde engasjert seg mer i at fiskebåtene burde levert mer til Finnmark. (K1R1, Ávjovárri, 2018)
Saken om etablering av sykehus i Alta ble brakt opp av flere informanter i Finnmark som mente at Sametinget sviktet når det ikke engasjerte seg tungt som tilhenger av dette. I anledning den saken ble det sågar levert noe så sjeldent som en offentlig utmeldelse: et innlegg i Altaposten der signatøren, fra Ávjovárri, vektla Sametingets manglende støtte til sykehus i Alta som dråpen i begeret: «De verner bare gamle tufter, gammer, landområder og døde ting. Helse og levende menneskers ve og vel er de ikke særlig opptatt av» (
Når sykehussaken ble nevnt av flere informanter kan det delvis være fordi dette avisinnlegget var godt kjent. Men det uttrykker nok også at det faktisk oppfattes som provoserende for personer i visse deler av Finnmark at Sametinget ikke har engasjert seg sterkt for sykehus i Alta. Denne saken går rett i kjernen av hva noen mener at Sametinget
Noen informanters misnøye med Sametinget i saken kan ha å gjøre med at Kautokeino befinner seg i det geografiske nedslagsfeltet for et eventuelt Alta-sykehus. Deres misnøye gjenspeiler en tanke om at Kautokeino er det kulturelle og befolkningsmessige sentrum for Sápmi i en slik grad at befolkninga der bør merke ekstra mye til at Sametinget finnes og er til nytte for dem.
De fleste bor her i Kautokeino og Karasjok. Dette er kjerneområdet. Men det er ikke nok medlemmer på Sametinget herfra. Hvis kjerneområdene dør ut – ordføreren sier at flere og flere flytter ut, og da mister barna morsmålet – det blir jo et luftslott til slutt. Man trenger noe håndfast. Hvis det her blir pulverisert, da er det slutt. (K1R0, Ávjovárri, 2018)
Den motsatte holdninga eksisterer imidlertid også: at det samiske i Indre Finnmark klarer seg bra uten Sametinget, og at Sametinget derfor må satse hardere på steder der samisk kultur og språk er i en mer prekær situasjon.
Perspektivet at Sametinget er irrelevant for lokale samiske forhold der man bor, ble også tilkjennegitt av informanter på kysten, samt av en informant som representerer en stor og voksende samebefolkning, nemlig de som bor i større byer:
Det føles ikke som at de taler min sak, som halvveis bysame, som ikke bor i Finnmark, og ikke er vokst opp i en samisk kultur. (K1R0, Sør-Norge, 2019)
Andre informanter var mer grunnleggende i sin kritikk: de mente at Sametinget som sådan er irrelevant, uansett hvor man bor og hvordan type same man er. Noen mente det først og fremst er den norske statens skyld at Sametinget har for lite makt, men at Sametinget derfor i praksis fungerer som skalkeskjul for manglende urfolksselvstyre i Norge.
Sametinget blir et slags alibi for regjeringa. «Vi har jo gitt dem et eget parlament.» De har det mot det internasjonale samfunnet, at «sånn gjør Norge med sitt urfolk – eget parlament som er et rådgivende organ». Men de bryr seg ikke om de rådene. Fylkestinget har mer makt enn Sametinget. Fylkestinget kan
Andre mente skylda for Sametingets situasjon dypest sett var å finne hos Sametinget selv:
Sametinget i dag det er folk som ikke har visjon. Man har gått i den fella at man tror det er samepolitikk å tildele penger og klage på bevilgninger. Det kan fylkesmannen og fylkeskommunen gjøre like godt. Det er bare administrasjonsarbeid […] Behøver vi niogtredve folkevalgte for å behandle støttesøknader? Nei. Sametinget har ingen reell politisk makt i dag. Og det ser ikke ut til at de vil ta mer makt heller. Legg merke til at jeg sier «ta». Du får ikke makt. Du får ikke myndighet. Den må du ta. Men det har man glemt. (K1R0, utlandet, 2019)
Det kan være lett å se på fravær av registrering i Sametingets valgmanntall som et aktivt valg, men intervjuene viste at det blant dem som oppfylte både subjektive og objektive kriterier, også er noen som kan kalles
Flere informanter kunne melde at de oppfylte kriteriene og de hadde ikke noe mot å stå i valgmanntallet, men de hadde likevel ikke gått til det aktive skritt å melde seg inn:
Har mange ganger tenkt at jeg skal gjøre det. Det er som når man er på Coop: «Har du medlemskort?» «Jo jeg har det, men ååå, har det ikke med.» «Du kan jo laste med appen.» «Jaaaa, huff.» Jeg har sagt hundre ganger at jeg skal gjøre det, men blir aldri. (K1R0, Nordkretsen, 2019)
Enkelte informanter i kategorien
En noe uventa kategori som trådte frem fra datamaterialet var de med
Jeg står der i manntallet, jeg går ut fra at jeg står der. Jeg kan ha meldt meg inn i forbindelse med noe tilskudd. Når det var nyoppstarta. I forbindelse med noe [næringsvirksomhet]. Jeg trur man ble registrert i manntallet i forbindelse med det. […] Jeg trur nok det var en fordel at man var registrert for å få tilskudd til det prosjektet. Men jeg husker ikke om jeg meldte meg inn. (K1R?, Ávjovárri, 2018)
Dette sitatet er også eksempel på den ovennevnte troen på at valgmanntallsmedlemskap medfører fordeler ut over stemmerett. Flere intervjuer demonstrerte at det er behov for mer informasjon om hvordan innmelding foregår. Noen lurte på om man kunne bli skrevet inn av andre. En person oppga at hen tidligere hadde trodd at hen stod i manntallet, men hadde misforstått hva som er «samemanntallets» formelle navn og hvordan man går fram for å melde seg inn.
… det var etter dét at jeg prøvde å melde meg inn i samemanntallet. Men jeg gjorde det feil. Jeg meldte meg inn i Norske Samers Riksforbund. Det hørtes så nasjonalt ut. Jeg har betalt kontingent i tre-fire år. (K1R0, Sør-Norge, 2018)
Kunnskap om valgmanntallet er mindre utbredt enn hva man kanskje tror når man forholder seg til samepolitikken via yrke eller verv. Informasjonsmangel angående hva valgmanntallet formelt heter, hva slags funksjon det har og hvordan man melder seg inn, kan man finne hos ulike typer mennesker – både hos høyt og lavt utdannede, og både fra de språklige kjerneområder i Finnmark og fra den samiske «periferien» i Sør-Norge.
Usikker samisk identitet kan oppleves på ulike måter og føre fram til ulike endestasjoner. Noen går gjennom en personlig reise som begynner med at de overhodet ikke vet om sin samiske bakgrunn, mens andre alltid har visst at det er noe samisk der. Noen melder seg etter en lang prosess inn i «samemanntallet» med en følelse av katarsis og entusiasme, mens for andre er det en mer avdempa følelse av at det er tross alt riktigst å være med. Andre igjen blir stående fast i å ikke ha noen klar konklusjon rundt sin samiske identitet, eller hvorvidt de burde registrere seg. Dette kan bero på at de ikke oppfyller sitt eget bilde av hva en same er, eller at de tror andre vil mene at de ikke er samisk nok. En av informantene uttrykte at hen frykta å «bli sett på som en dårlig same» hvis hen gikk til det skrittet å erklære seg som same, og hen var derfor skeptisk til å ta det steget (K?-sR0, Nordkretsen, 2018). Det er ikke så attraktivt å melde seg inn i ei gruppe der man mistenker at man vil bli ansett som andrerangs.
Noen informanter var svært bevisst på at deres etniske identitet er mangefasettert, og spurte seg om de egentlig oppfylte det subjektive kriteriet hvis de både anså seg som same og som noe annet. Én informant mente at man kanskje fornekta det ikke-samiske i seg selv hvis man formelt skrev under på at man oppfatter seg som same.
Jeg har jo mulighet. Jo, kunne jo ha gjort det. Men jeg føler at det blir feil, for betyr det at jeg er bare samisk da? Er jeg bare samisk? […] Jeg vil gå på akkord med det jeg har inni meg. Og da blir det motsatt av fornorskning. Da er vi plutselig alle samisk, og så har vi glemt alt det som er imellom her. […] Jeg kan
En av informantene nevnte det som en frigjørende opplevelse å oppdage artikkelen «Det tredje alternativ
… da husker jeg at jeg fant at det går faktisk an: Det er ikke noe enten-eller, du har begge deler. Det er mulig. (K1R0, Nordkretsen, 2018)
For noen blir løsninga å konkludere med at det å oppfatte seg som same, tilsvarer rett og slett det å være bevisst på at man har samisk bakgrunn. Man definerer tross alt selv hvordan det subjektive kriteriet skal tolkes.
Det er jo på en måte et tullekriterie, for hvem kan si hva det er å føle seg som same? På den andre sida er det viktig, for da må du faktisk si det. Det kan aldri følges opp eller ettergås, men du legger litt ansvar på de som sier det. Du må skrive under på det. (K0R0, Sør-Norge, 2019)
Det subjektive kriteriet er fleksibelt, men altså ikke uvesentlig. Vi vil anta at mennesker stort sett ikke skriver under på at de anser seg som samer – på en eller annen måte – hvis de ikke kan stå inne for det.
Når det gjelder de som ikke er sikre på om de oppfyller objektive kriterier, så har fornorskingspolitikken medført at det samiske er godt skjult i en del familier. Det kan være vanskelig å nøste opp nok detaljer til at man føler seg sikker. Noen kan også oppleve direkte motstand hvis de prøver å nøste opp i slektsbakgrunnen. Deres frihet til å registrere seg blir begrenset av at de har familiemedlemmer som ikke vil assosieres med det samiske. En utmeldt forteller om en uinnmeldt bekjent at
… han var same […] Men han skulle ikke plage familien så mye… |
|
Intervjuer: |
Hva mente han med det? |
Informant: |
Nei de har jo brukt to-tre generasjoner på å bli oppfatta som norsk. Og så når de endelig har blitt akseptert som norsk, så er |
Dette utsagnet gjenspeiler et syn på samiskhet som setter likhet mellom det å være av samisk ætt og det å være same, uavhengig av identitet. Et slikt syn er ikke nødvendigvis utbredt, men det er absolutt til stede både i samisk og ikke-samisk befolkning (
Det er flere måter å havne i en posisjon hvor man opplever sterk samisk tilknytning uten å oppfylle valgmanntallets objektive innmeldingskriterier (jf. også Pettersen og Saglie i kap. 2). Man kan leve sitt liv i en samisk familie som følge av ekteskap eller samboerskap. Man kan ha barn som er samiske. Man kan være oppfostra i en samisk familie uten å ha blitt formelt adoptert. Alle slike familiemessige forbindelser gir rom for å utvikle sosial eller kulturell samisk tilknytning. I visse områder kan personer uten samisk familie bli sosialt eller kulturelt integrert i et samisk miljø i løpet av lang botid. Andre er etterkommere av innflyttere til samiske lokalsamfunn og er blitt kulturelt og sosialt integrerte ved å ha hatt hele sin oppvekst i dette miljøet.
Det er uvisst hvor mange som er i slike posisjoner, men siden forhold mellom samer og ikke-samer og flytting til samiskdominerte områder er og har vært utbredt, dreier det seg potensielt om et ikke så lite antall mennesker. Samtidig er det slett ikke alle som er i denne typen posisjoner som utvikler samisk tilknytning, eller blir særlig kulturelt eller sosialt integrert. Uansett, blant de dette gjelder er det noen som ser det som problematisk å være avskåret fra å delta ved sametingsvalg, mens andre synes det er på sin plass.
Flere av de intervjuede mente at stemmerett ved sametingsvalg er noe de kanskje ikke bør ha. De kunne diskutere regelverket kritisk, men mente
Nei altså det at jeg ikke kan være med det viser vel kanskje at det er noe riktig der. Ellers kunne hvem som helst lært seg samisk og kommet med. Gitt premissene vi har i dag er det feil. Og så tror jeg at vi kan ikke lage de perfekte kriteriene. Det blir alltid noen som ikke får være med. Det blir vanskelig, for det er ikke ei klar greie. (K0R0, Sør-Norge, 2019)
… hvis man åpner for meg … Så åpner man kanskje for ei utvanning. Som ikke er tenkt. […] Jeg kan bidra på så mange andre måter enn å stå i manntallet. Jeg kunne nok bidratt bra der og … Men jeg er ikke sikker på om det er nødvendig for Sápmi at sånne som meg står i manntallet. (K0R0, Sør-Norge, 2019)
Andre informanter snakket mer om at det samiske samfunnet kan risikere å ekskludere personer som har mye å bidra med hvis det ikke gir «samiskintegrerte» muligheten til å oppleve den typen full inklusjon som både faktisk og symbolsk ligger i retten til å stå i valgmanntallet:
Meningen med Sametinget er vel at det samiske samfunnet skal styrkes. Men det kan vel ikke styrkes hvis det skjer en ekskludering av folk som er på å styrke samfunnet. Da svekkes det. (K0R0, Ávjovárri, 2019)
Holdningene til de informantene som var mest kritiske i denne sammenhengen kan grovdeles i (a) misnøye med
… jeg vet om folk som bor i [by sørpå] og som har funnet ut at de har en oldemor. De har aldri vært i Finnmark eller i samiske områder for øvrig og har ingen tilhørighet til det samiske. Har ikke behov for å bruke kofta, det handler ikke om finne tilbake til sine røtter. Det handler bare om at «åja, det er jo kult».
Enkelte foreslo løsninger for å komme visse kategorier av lovbestemt uregistrerte i møte uten å utvide de objektive kriteriene. Ett forslag er å ha en egen samisk «medborgerskapsprøve».
Når man har lært seg språket, tatt test, hatt sju års botid, tatt samfunnskunnskap, da kan du bli statsborger, og bli på alle måter norsk. Ville det ikke vært rimelig i forhold til integrering også i det samiske samfunnet også skulle ha noe lignende, også politisk? […] Rett og slett en prøve i samisk samfunnskunnskap. Og den prøven måtte man ta på samisk. Så ville det være nokså parallelt til at prøven i norsk samfunnskunnskap for innvandrere, den må man ta på norsk. Og de som består den, de kan få innskriving i valgmanntallet. (K0R0, Ávjovárri, 2018).
En slik modell ville gitt mulighet for «innvandring» uten å fire på krav til verken kulturkunnskap eller sosial integrasjon. Et spørsmål som da melder seg er imidlertid hvilke områder som skal regnes som samiske nok til at botid gir grunnlag for å ta testen. Her kan man fort ende opp med å få den samme debatten om hva som er å være tilstrekkelig samisk, bare på lokalsamfunnsnivå i stedet for individnivå. Et alternativt forslag er en
Man burde fått lov å søke med utdypende forklaring om hvorfor du ønsker å være i valgmanntallet og hvorfor du burde være med. Men samtidig – noen må da bestemme om søknaden … Men det burde vært mulig. Noen sier at «send
Helt siden Sametinget ble etablert har det vært kampanjer for å få flere til å melde seg inn i valgmanntallet, ut fra antakelsen om at det finnes et vesentlig antall personer som ikke har registrert seg. Formålet med dette kapitlet har vært å presentere en første utforskning av hva ulike kategorier av personer med samisk tilknytning som ikke er innmeldt i Sametingets valgmanntall tenker om dette manntallet og egen status i så måte. Vår hensikt har ikke vært å komme med konklusjoner om hvorvidt dagens manntallsregler er rettferdige, men å løfte fram ulike posisjoner og stemmer som gir grunnlag for videre diskusjoner om hvordan det samiske fellesskapet kan forholde seg til «de uregistrerte».
Blant de lovbestemt uregistrerte finnes både de som mener det er helt riktig at de ikke kan registrere seg, og de som ønsker å kunne det. Blant sistnevnte savner noen den påvirkningsmulighet i eget samfunn som valgmanntallsregistrering gir, mens for andre er opplevelsen av symbolsk utestengelse det viktigste. Dels er følelsen av symbolsk utestengelse en konsekvens av at man opplever å ikke ha fulle rettigheter i et samfunn man er en del av, dels er det forbundet med det utbredte synet på valgmanntallet som et «samemanntall». Sistnevnte er som forklart ovenfor en misforståelse, men det er ikke rart at denne misforståelsen finnes når både organisasjoner og lovverk benytter seg av valgmanntallets kriterier for å definere samiskhet, samtidig som det ikke finnes noen annen måte å registrere sin samiskhet på enn via valgmanntallet. Folkeregisteret har siden 2019 gitt mulighet til å registrere én form for samisk tilknytning – språkkunnskap, men heller ikke dette vil fange opp alle de lovbestemt
I faglig sammenheng har antropologen Hugh
Det finnes også tenkbare modeller der førstegenerasjons integrerte slippes direkte inn i valgmanntallet. Som det fremgår av Pettersen og Saglies kapittel 2 støtter ikke majoriteten av de allerede valgmanntallsinnmeldte per i dag noen utvidelse av valgmanntallskriteriene, og det er ulike meninger om hvilke grupper som burde slippe inn hvis kriteriene skulle utvides: de gruppene som anses mest aktuelle å inkludere er
Hvis man skal gjøre endringer i valgmanntallets regler må det uansett være opp til det det samiske samfunnet selv – og det betinger en større samfunnsdebatt i forkant.
Det kan være vanskelig å vite om man er av samisk avstamning, da dette er fortiet i mange slekter. I Norge er mange eldre folketellinger digitalt tilgjengeliggjort, men slett ikke alle vet om dette eller besitter kunnskap nok til å finne ut hvordan etnisitet og språk er registrert, og folketellingsdata er dessuten ikke alltid korrekte. Det er et åpent spørsmål om Sametinget kan gi folk i denne kategorien hjelp til å «finne tilbake», eller om det overhodet er Sametingets rolle. Andre vet at de oppfyller de avstamningsbaserte objektive kriteriene, men er usikre på om deres samiske
Hva med de som oppfyller både subjektive og objektive kriterier, men likevel ikke har registrert seg, eller har meldt seg ut?
For å unngå usikker registreringsstatus og visse typer passiv ikke-registrering, trengs mer generell informasjon om Sametinget og dets valgmanntall. Mange som er aktuelle for valgmanntallet vokser opp og lever i miljøer der kunnskap om samisk politikk ikke tilflyter dem «naturlig» via sosiale nettverk eller yrke. Dette gjelder kanskje spesielt i Sør-Norge og i de deler av Sápmi som har særlig stor norsk majoritet, men det gjelder faktisk også i samiskspråklige kjerneområder. Et stort antall av potensielle samiske velgere lever i situasjoner som gjør at for å «treffe» dem med informasjon om samisk politikk, må man «sikte» på hele samfunnet. Med andre ord: Hvis man vil nå hele den samiske befolkninga, er det trolig behov for å radikalt heve kunnskapen om samisk politikk i
Blant de aktivt uregistrerte finner vi blant anna mennesker som ikke kjenner seg igjen i Sametinget eller ikke anser dets virksomhet som relevant. Noen ser på institusjonen som «usamisk» ut fra et syn på samiskhet som knytta til primærnæring og natur. Et slikt syn på urfolk er ikke uvanlig. Mange urfolk har i perioder med sterkt assimileringspress hatt sine viktigste kulturelle bolverk i rurale områder, og identiteten har blitt knytta til det rurale. Når urfolk urbaniserer seg og danner moderne organisasjoner og institusjoner, oppstår brytninger mellom ulike idéer om hva urfolk er, også internt i folket (
Andre utviser ei holdning til Sametinget som gjenspeiler en mer generell mistillit til den politiske og byråkratiske klassen i eget samfunn. Slik mistillit er ikke unik for det samiske samfunnet, tvert imot kan man se likhetstrekk med andre samfunn. Slike måter å omtale Sametinget på har trekk av det Brubaker kaller politikkens
Blant informantene finner vi også de som mener at Sametinget ikke representerer deres distrikt eller samegruppe godt nok. Flere kommuniserer en følelse av at det generelt ikke gjøres nok for den typen samer de selv tilhører (samiskspråklige, ikke-samiskspråklige, kyst, innland, bygd, by osv.), og man holder Sametinget ansvarlig. I noen tilfeller er informasjonsmangel også her et problem, for iblant arbeider faktisk Sametinget med nettopp den type saker som informantene etterlyser, men de vet det ikke. Sametinget har ei utfordring, men også en plikt, til å nå ut til dem som ikke selv aktivt søker informasjon om politikk. Også disse personene er en del av velgermassen.
I andre tilfeller er de uregistrerte svært velinformerte, men uenige med Sametingets prioriteringer eller aktiviteter. I noen av tilfellene har Sametinget ikke myndighet eller kapasitet til å oppfylle deres ønsker, og her kan det hende at informasjonen som trengs nettopp er hva Sametingets begrensinger er, og hvordan Sametinget eventuelt arbeider for færre begrensinger. Men også dette er kjent stoff for noen, og misnøyen går da på at Sametinget ikke har klart å skaffe seg mer innflytelse. Sametingets innflytelsesgrad er imidlertid i seg selv ei politisk skillelinje blant samiske velgere (jf. Bergh og Saglie i kap. 7), så for noen velgere kan det også være fremmedgjørende dersom de som har makta på Sametinget vektlegger sterkt at de kjemper for mer innflytelse. Sametinget er i den posisjonen at det straffes uansett hva det gjør: Uansett hvem som prioriteres vil det være noen samer som ikke ble prioritert. Hvis Sametinget holder seg utenfor kan det anklages for å vise unnfallenhet, og hvis det involverer seg, kan det bli anklaget for å gå inn i flere prosesser enn det burde.
Et grunnleggende spørsmål er imidlertid hvorfor misfornøyde velgere kanaliserer sin misnøye mot Sametinget
For det første må Sametinget ofte framstå nettopp som en enhetlig aktør i møte med den norske statens øvrige organer. Parlamentets flertall taler legitimt på vegne av urfolksnasjonen, og intern meningsvariasjon skal ikke kommuniseres bredt til andre aktører. Samtidig kan dette virke fremmedgjørende på samiske velgere som ikke støtter flertallet.
For det andre er det begrepsmessig forvirring rundt Sametinget som parlament (plenum), Sametingets regjering (Sametingsrådet) og Sametingets administrasjon. Ofte blir alt dette monolittisk referert til som «Sametinget» – som om staten Norges folkevalgte parlament og regjering, samt alle departement, kollektivt skulle omtales som «Stortinget». Her har kanskje først og fremst mediene ansvar for større klarhet vedrørende hva man til enhver tid snakker om. Sammenblandinga kan imidlertid også henge sammen med at mange menneskers direkte kontakt med Sametinget, og fortellinger de hører om andres kontakt med Sametinget, dreier seg om møter med den byråkratiske delen av institusjonen – som også bare blir kalt «Sametinget».
Et tredje forhold som kan bidra til at Sametinget oppfattes som enhetlig, er en utvikling mot små forskjeller mellom mange av partiene, noe som kan virke demobiliserende (jf. Bergh og Saglie i kap. 7). Ytterligere polarisering mellom de større partiene kan dermed virke mobiliserende, likeså eksistensen av partier med standpunkter utenfor det politiske sentrum, eller som i noen grad benytter seg av et populistisk repertoar (se Berg-Nordlie og Skogerbø i kap. 9). Tydelig mangfold i meninger og retorikk vil vise at Sametinget er en arena for meningsbrytning, med representasjon av ulike typer samer, som kan bidra til å redusere mengden av folk som aktivt eller passivt står utenfor valgmanntallet.
I dette kapitlet har vi gjort streiftog blant meninger og holdninger hos mennesker som på ulike måter befinner seg i randsonen av det politiske
Vi har påpekt at det ikke er spesielt vanskelig å finne folk som står
I sum fremtrer et bilde av et stort informasjonsbehov. Det må skapes økt bevissthet om at uenighet med Sametingets politikk eller gitte prioriteringer, er grunn til å bli
Intervjudata til prosjektet ble samla inn av Berg-Nordlie ved NIBR – OsloMet og Eva Josefsen ved UiT – Norges arktiske universitet. Analyse og skriving er utført av de to artikkelforfatterne.
A vibrant civil society is important in a democratic system, and society’s contact with, opposition to and control of the political system is crucial for the democratic system to survive. In this chapter we look at the relationship between the Sámi Parliament and Sámi civil society from several perspectives: those of the party leaders and representatives, the civil society organizations, and the voters. We find that Sámi interest and participation in civil society is at the same level as that of the population at large when we measure participation in Sámi and Norwegian organizations combined. We also find that the level and type of contact between the parties represented in the Sámi Parliament and Sámi civil society organizations is limited, and that little points to these organizations having an important advocacy role. Their control and opposition role is weak. We conclude that the political role of Sámi civil society is weak and challenging for the Sámi political system and democracy.
Sametinget i Norge ble opprettet i 1989 som et representativt organ valgt av og blant samer. Samtidig er Sametinget et forvaltningsorgan innenfor det norske politiske system. Med sine folkevalgte og sitt byråkrati minner Sametinget i sin form om det øvrige politiske systemet i Norge. Dette forsterkes av at Sametinget ikke springer ut av tidligere spesifikt samiske styringsordninger, men er bygd opp med vekt på partier og valg og styres etter det parlamentariske prinsipp. Det er heller ikke bare særegne samiske partier som stiller til valg, men også tradisjonelle norske partier.
For at et politisk system skal fungere er det imidlertid ikke bare de politiske grupperingene og partiene som er viktige, men også andre organisasjoner og grupper i sivilsamfunnet som bidrar til å knytte individer til sentrale samfunnsprosesser – og som gjerne også utfordrer de gruppene som stiller til valg. Slike sivilsamfunnsgrupper kan være relativt autonome i forhold til de politiske grupperingene, men de kan også i varierende grad være knyttet til enkelte eller flere partier og lister. Mens sterke sivilsamfunn er viktige for å sikre lydhøre demokratiske styringssystemer generelt, er de kanskje spesielt viktige i samisk sammenheng. Dette er fordi samepolitikken opererer innenfor den norske enhetsstaten, der spenningen mellom samisk autonomi og integrering inn i det norske er systemisk og der presset i retning av økt kooptering hele tiden er til stede (
Målet med dette kapitlet er å se på forholdet mellom de gruppene som stiller til valg til Sametinget, og resten av det samiske sivilsamfunnet. Vi legger primært vekt på det organiserte og formaliserte organisasjonssamfunnet, som er den delen av sivilsamfunnet som har de beste forutsetningene for kontakt med Sametinget. Rollen til det mer uformelle samiske sivilsamfunnet vil også bli kommentert. Vi spør: I hvilken grad
Først diskuterer vi forholdet mellom partier og sivilsamfunn med vekt på den viktige rollen sivilsamfunnet spiller innenfor et demokratisk styringssystem. Her vil vi også framheve strukturelle likheter og forskjeller mellom det norske og det særegne samiske sivilsamfunnet.
Det er ikke bare partier og valg som er viktig i et politisk system. Svært sentral er også organisasjonskanalen, og de sivilsamfunnsaktørene som befinner seg både på innsiden og utsiden av valgkanalen. Sivilsamfunnets karakter og styrke er avgjørende i demokratisammenheng, og i samisk sammenheng forteller det oss noe viktig om betingelsene for samisk autonomi og grad av selvstyre innenfor det norske statssystemet. Hvilken type sivilsamfunn man har, dets omfang og mobiliseringsstyrke er viktig i enhver nasjonsbyggingsprosess og innvirker på et politisk system og dets karakter. Det sier oss noe vesentlig om hvordan den enkelte medborger og velger er påkoblet det politiske systemet som noe mer enn bare deltaker ved valg. Det handler om i hvilken grad og hvordan en kan bygge fellesskap på tvers av geografi og av kulturelle og sosiale grupper.
Det norske politiske systemet har vært kjennetegnet av en nær relasjon mellom stat og sivilsamfunn, der organisasjonene gjennom offentlige komiteer, utvalg og høringsinnspill har blitt tatt med i og vært en del av utformingen av ny politikk. Knyttet til dette er det også en tradisjon for nærhet mellom sivilsamfunnsorganisasjoner og partier, om enn i ulik grad for ulike typer av partier og organisasjoner (
Når det gjelder nærheten mellom partier og sivilsamfunnsorganisasjoner, er det flere sentrale dimensjoner. For det første er det viktig å ta utgangspunkt i den sentrale rollen sosiale massebevegelser (lekmannsbevegelsen, avholdsbevegelsen, bondebevegelsen, arbeiderbevegelsen, m.m.) spilte for partidannelse i Norge. Selv om disse bevegelsene, som jo også bygde sterke organisasjonsnettverk gjennom spesialisering og profesjonalisering, inkludert partier, ikke har den samme posisjonen nå, vet vi at partier som Ap, Sp og KrF, men også andre partier (H i forhold til arbeidslivsorganisasjoner, SV i forhold til ulike politiske bevegelser og nettverk), har et nært og omfattende organisatorisk omland den dag i dag. Noen relasjoner er av formell art (f.eks. at organisasjonene har en viss representasjon i partienes styreordninger). Slike relasjoner har det blitt mindre av over tid (
Andre typer organisasjoner, enten sektorbaserte interesseorganisasjoner eller mer generelle sivilsamfunnsorganisasjoner, har også kontakt med partiene og deres representanter på ulike forvaltningsnivå. Ofte kan slik kontakt være mer saksorientert og dermed også mindre permanent, og trenger ikke å ha noe som helst å gjøre med ideologisk overlapp. Slik kontakt er likevel bred og betydelig, og det er interessant i seg selv å analysere hvor bred kontakten er, altså om organisasjoner som egentlig står langt fra et politisk parti i posisjon, utgjør sterke stemmer som tar kontakt for å informere og påvirke (
Det er avgjørende, ikke minst på lengre sikt, å ha et omfattende og differensiert sivilsamfunn som er i stand til å påvirke politisk innhold, kontrollere at lover og regler følges, samt være en alternativ stemme som gjerne også kan representere et sted hvor nye ideer oppstår og utvikles. Et dynamisk samisk sivilsamfunn er avgjørende for det samiske demokratiets overlevingsevne og kan hindre politisk byråkratisering og institusjonell tilstivning som vil sette samisk selvbestemmelse under press (
Mens forholdet mellom de gruppene som stiller til valg og resten av det organiserte sivilsamfunnet er et problemfelt som generelt er utfordrende innenfor studiet av interesserepresentasjon, kan dette være særlig utfordrende i samisk sammenheng, hvor det er snakk om et lite politisk system og et lite institusjonalisert sivilsamfunn. I tillegg kan grensene mellom det formelle og det mer uformelle være vanskelige å dra. Det er heller ikke entydig hvilke organisasjoner som skal defineres som samiske (se innledningskapitlet). Vi skal under legge vekt på skillelinjer og kontraster mellom det norske og det samepolitiske systemets forhold til sivilsamfunnet. Dette er trekk som innvirker på sivilsamfunnets omfang og hvilken type og grad av kontakt mellom partier og sivilsamfunn en har og kan forvente å ha.
Et første trekk som må nevnes, er det samiske samfunnets størrelse. Antall registrerte i Sametingets valgmanntall var om lag 17 000 ved valget i 2017, og selv om et ukjent antall samer ikke har meldt seg inn der, er det ingen stor befolkning det er snakk om. Dette peker i seg selv i retning av et begrenset organisert samisk sivilsamfunn med hensyn til omfang, og dermed også differensiering. Liten skala resulterer gjerne i at mange organisasjoner har lave medlemstall, der institusjonaliseringsgraden er lav og personavhengigheten stor, samtidig som det også åpner for at mer profesjonaliserte organisasjoner som ikke bygger på individuelt medlemskap, kan spille en viktig rolle i den samiske offentligheten. Generelt virker størrelse også inn på stabiliteten i sivilsamfunnet, der særlig mindre organisasjoner kan ligge nede i perioder, eller til og med bli borte, uten at dette nødvendigvis blir registrert (
Et annet trekk er at samer i stor grad er integrerte i det norske samfunnsmaskineriet, det være seg gjennom kommuneinstitusjonen, frivillige organisasjoner, partier og lag. Samer deltar generelt i det norske politiske systemet på linje med befolkningen ellers (
Samtidig må det understrekes at deltakelse i norske sivilsamfunnsorganisasjoner kan være samisk deltakelse lokalt. Dette gjør det viktig å skille mellom det individuelle og det organisatoriske nivået. Spesielt i områder hvor det bor mange samer kan organisasjoner (f.eks. idrettsorganisasjoner) anses som «samiske» organisasjoner lokalt, selv om disse formelt sett er en integrert del av og institusjonelt tilknyttet det norske organisasjonslandskapet med sterke forbindelseslinjer opp mot det sentrale nivået (
I tillegg til det organiserte sivilsamfunnet, finnes det også en rekke mer eller mindre formaliserte nettverk og møteplasser som vi skal se har lite eller ingen kontakt med sametingssystemet; slik som bygdelag, foreldrenettverk, skole- og ungdomslag, samt mer avgrensede og gjerne også relativt nydannede organisasjoner og møteplasser i byer. Disse kan være preget av høy aktivitet, uten å være en
I sum peker tidligere forskning mot et samisk sivilsamfunn som er relativt begrenset og lite differensiert. Det er med andre ord snakk om særtrekk som skiller seg klart fra det norske sivilsamfunnet, som i komparativ sammenheng er uvanlig omfattende både organisatorisk og med hensyn til individuell deltakelse (
Tidligere forskning om forholdet mellom det samiske sivilsamfunnet og Sametinget har vektlagt det begrensede omfanget til det samiske sivilsamfunnet og dets begrensede rolle i relasjon til Sametinget som dominerende institusjon innenfor den nye samiske offentligheten. Argumentet har vært at Sametinget fungerer som «støvsuger» som gjennom sin posisjon og styrke suger til seg svært mye av det samiske omlandet, og særlig det som er politisk i karakter (
Kapitlet bygger på flere ulike datakilder. For å få et overblikk over sentrale aktører i det organiserte samiske sivilsamfunn, kartla vi innledningsvis dette organisasjonslandskapet. Kartleggingen tok utgangspunkt i en liste over organisasjoner som søker økonomisk støtte fra Sametinget, som deretter ble supplert med informasjon tilgjengelig på internett. Med dette grepet har vi en bredere forståelse av sivilsamfunn enn det som er vanlig, ved at vi inkluderer aktører som kan være mer profesjonaliserte enn typiske frivillige organisasjoner som bygger på individuelt medlemskap. Selv om profesjonaliserte organisasjoner er et viktig trekk også ved det norske sivilsamfunnet (
Det at vi har brukt Sametinget som hovedkilde for kartleggingen av organisasjonslandskapet kan ha medført at vi i mindre grad fanger opp alternative stemmer på utsiden av systemet, ikke minst i det mer uformelle samiske sivilsamfunnet. Det er selvsagt sentralt å også ha oversikt over denne delen av sivilsamfunnet, men samtidig er det viktig å understreke at det nettopp er sivilsamfunnets forhold til Sametinget som er det primære i studien. Dermed blir de organisasjonene som har kontakt med Sametinget særlig viktige. Vår fremgangsmåte gjør oss også rimelig sikre på at vi har å gjøre med faktiske organisasjoner der det også er en viss grad av aktivitet, tydeliggjort gjennom Sametingets kontroll med pengestøtte (
Basert på den innledende kartleggingen gjennomførte vi en web-basert survey blant 57 samiske sivilsamfunnsaktører. Spørreskjemaet ble sendt ut 22. februar 2019. Etter flere purrerunder fikk vi inn svar fra 33 organisasjoner.
Videre gjennomførte vi personlige intervjuer med ledere og sentralt plasserte representanter fra så godt som alle partiene og listene som er representert på Sametinget etter valget i 2017.
Som et supplement til intervjuene har vi data som gir oss mulighet til å sammenligne sametingsrepresentanters kontakt med frivillige organisasjoner med tilsvarende data om representanter i andre norske representative organer (kommunestyre-, fylkestings- og stortingsrepresentanter). Disse dataene er hentet fra
I hvilken grad eksisterer det et eget samisk sivilsamfunn ut over de gruppene og interessene som stiller til valg? Her er det interessant både å se på kartleggingen av hvilke typer organisasjoner som finnes, hvilke interesser som er representert og på velgernes engasjement i ulike typer frivillige organisasjoner – norske og samiske.
Om vi starter med kartleggingen, så trer det frem noen klare trekk som på viktige områder skiller seg fra det norske organisasjonslandskapet. For det første finner vi ikke et særlig omfattende formelt organisert samisk sivilsamfunn. Det er også et relativt ensidig sivilsamfunn, i stor utstrekning konsentrert om språk og kultur – slik som museer, forlag, medier, utøvende kunst, festivaler og utstillinger. Selv om kunst- og kulturfeltet også er viktig innenfor det norske organisasjonssamfunnet (
Det er ingen større og bredere samiske sivilsamfunnsorganisasjoner som er kommet til etter at Sametinget ble grunnlagt (
I hovedsak er det et innover-rettet samisk sivilsamfunn som trer frem, der organisasjonene i sitt arbeid er rettet mot det spesifikt samiske heller enn mot å se det samiske i forhold til samfunnet rundt. Vi finner én bistandsorganisasjon (som ikke har svart på undersøkelsen vår), og ellers svært få politisk orienterte organisasjoner eller interesseorganisasjoner. Eksempelvis finnes det ikke noen egne samiske natur- og miljøorganisasjoner. Men, som vi skal se, det er samtidig mange av sametingsrepresentantene som forteller om kontakt med de norske natur- og miljøvernorganisasjonene – Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Greenpeace Norge – der det gjerne også kan være betydelig samisk individuell deltakelse. Dette illustrerer nettopp det tette forholdet til det norske sivilsamfunnet, der det ikke alltid er åpenbart hva som er samisk engasjement og hva som er norsk. Dette er som nevnt et vanskelig skille som vi verken har som intensjon eller har detaljerte nok data til å gå dypt inn i her. Slike avgrensningsproblemer tydeliggjør også hvor viktig det er å skille mellom det organisatoriske og det individuelle nivået i forståelsen av det samiske sivilsamfunnet og samisk deltakelse. Samer er aktive langt utover det som foregår i det særegne samiske sivilsamfunnet. Før vi ser nærmere på organisasjonenes deltakelse og rolle, er det derfor avgjørende å ha kunnskap om den individuelle samiske deltakelsen.
For bedre å forstå betingelsene både for organisasjonsdannelse og individuell deltakelse, er interesse og motivasjon viktig. Vi skal derfor starte med å se på hvilke holdninger samiske velgere har til de frivillige organisasjonene og den rollen de spiller i samfunnet og for dem selv med utgangspunkt i
I hvilken grad er du enig eller uenig i følgende påstander? |
Gjennomsnitt på 0–10 skala |
---|---|
Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i samfunnet Frivillige organisasjoner spiller ingen rolle for meg personlig Et levende samisk organisasjonssamfunn er viktig for Sametingets arbeid |
8,4 2,9 7,7 |
Den første påstanden er en generell påstand om at frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i samfunnet, og hvor det ikke er skilt mellom norske og samiske organisasjoner. Dette er en påstand som det er stor enighet om blant respondentene, med en gjennomsnittsplassering på 8,4 på skalaen. De fleste mener også at frivillige organisasjoner er viktige for dem personlig. Denne påstanden er formulert negativt – som at frivillige organisasjoner
Om vi går over til å se på deltakelse, finner vi med utgangspunkt i Sametingsvalgundersøkelsen 2017 at den jevne samiske velger er medlem av i gjennomsnitt to frivillige organisasjoner.
Organisasjon |
Prosent |
---|---|
Idrettsorganisasjon Sosial/humanitær organisasjon Kulturorganisasjon Politisk parti Jakt-/friluftsorganisasjon Annen type organisasjon Nærings-/økonomisk organisasjon/fagforening Miljøvern-/dyrevernorganisasjon Internasjonal organisasjon Religiøs organisasjon/trossamfunn Annen politisk organisasjon Organisasjon som primært eksisterer på internett Spontan aksjonsgruppe/ad hoc-organisasjon |
35,0 32,9 29,7 27,5 26,3 22,5 21,1 10,5 9,8 9,7 8,1 3,1 2,1 |
Den organisasjonstypen flest oppgir å være medlem av, er idrettsorganisasjoner, etterfulgt av sosiale- og humanitære organisasjoner og kulturorganisasjoner. Selv om vi ikke fant så mange rene idrettsorganisasjoner i kartleggingen vår av det samiske organisasjonssamfunnet, er den sterke dominansen av medlemskap i idrettsorganisasjoner ikke overraskende. Det samsvarer med funn fra studier av sivilsamfunnet i Norge generelt (
Kulturorganisasjoner – som vi ovenfor presenterte som dominerende i det samiske organisasjonslandskapet – er også viktige når vi ser på individuelt medlemskap. Det er ikke så unaturlig i og med at slike organisasjoner oftest representerer noe essensielt samisk og gjerne kan bygge på og vise til samiske historiske særtrekk. Grensedragning mot det norske
Et særskilt forhold når det gjelder kulturorganisasjoner er Norske Samers Riksforbund (NSR) sin sentrale rolle som både et dominerende politisk parti på Sametinget, og den viktigste kulturorganisasjonen i det samiske samfunn, med et høyt antall medlemmer. NSR ble etablert i 1968 og har spilt en helt avgjørende rolle i framveksten av sametingssystemet (
På den andre siden er det ikke mer enn 5 prosent i valgundersøkelsen som oppgir at de er del av mer uformelle og spontane nettverk i form av
Men hvor aktiv er den enkelte selv i organisasjonslivet? Medlemskap alene sier ikke så mye om den enkeltes aktivitetsnivå i frivillige organisasjoner, og vi vet at passive medlemskap er relativt omfattende, og viktig, i Norge (
Prosent |
|
---|---|
Mindre enn en halv time Mellom en halvtime og en time En til to timer To til fem timer Mer enn fem timer Ikke sikker Ubesvart |
33,9 10,9 13,5 13,0 11,4 10,0 7,2 |
Vi ser at 11 prosent av respondentene svarer at de bruker mer enn fem timer i uken på aktiviteter i frivillige organisasjoner. Siden det i spørsmålet ikke er skilt mellom deltakelse i ulike aktiviteter i regi av
Hovedbildet er likevel at sametingsvelgere har et deltakelsesnivå på linje med befolkningen generelt, og at de ser på de frivillige organisasjonenes rolle i samfunnet som viktig, både generelt og for Sametinget spesielt. Det som i størst grad skiller seg ut, er det høye antallet medlemmer, særlig i partier, men også innenfor språk- og kulturfeltet (se
Med denne viktige informasjonen om den enkeltes vurdering av og deltakelse i organisasjonssamfunnet som bakgrunn, skal vi nå gå over til det organisatoriske nivået, hvor vi skal se nærmere på den kontakten sametingsrepresentantene har med ulike aktører i sivilsamfunnet.
Hvor nært er forholdet mellom sametingsrepresentantene og de samiske og norske sivilsamfunnsorganisasjonene? For å besvare dette baserer vi oss primært på intervjuer gjennomført med ledende representanter for partiene og gruppene i Sametinget. Men først skal vi ramme inn feltet ved hjelp av Representantpanelet og se om, og eventuelt hvordan, sametingsrepresentantenes kontakt med organisasjoner i sivilsamfunnet skiller seg fra tilsvarende kontakt blant valgte representanter i andre norske politiske organer. I dette panelet er respondentene spurt om hvor ofte de har hatt kontakt med ulike typer organisasjoner i løpet av det siste året, uten at det er spesifisert hvem som har tatt kontakt med hvem eller hva kontakten har dreid seg om. Svarene presenteres i
Kommunestyre (N = 3786–3854) |
Fylkesting (N = 202–220) |
Storting (N = 55–58) |
Sameting (N = 13–14) |
|
---|---|---|---|---|
Ungdoms- og studentorganisasjon Organisasjon for eldre Arbeidstakerorganisasjon Arbeidsgiverorganisasjon Kvinneorganisasjon Organisasjon for etniske minoriteter Landbruks- og fiskeriorganisasjon Pasientorganisasjon Hjelpeorganisasjon Gjennomsnitt |
1,9 1,9 2,1 1,7 1,5 1,6 1,7 1,5 1,8 1,7 |
2,2 1,8 2,6 2,1 1,6 1,7 2,0 1,5 1,8 1,9 |
2,8 2,1 3,2 2,9 2,0 2,2 2,5 2,1 2,2 2,4 |
2,3 1,9 1,6 1,4 1,8 2,9 2,1 1,6 2,0 2,0 |
Vi ser at sametingsrepresentantene i gjennomsnitt har kontakt med organisasjoner 1–6 ganger i løpet av et år. Dette er omtrent på nivå med fylkestingsrepresentantenes snitt, mens det ligger litt over kommunestyrerepresentantenes og litt under stortingsrepresentantenes. Spesielt når
For å få grundigere innblikk i kontakten som eksisterer mellom sametingsrepresentantene og organisasjonene, skal vi se nærmere på hva intervjudataene forteller. I denne gjennomgangen deler vi partiene og gruppene som er representert på Sametinget i tre kategorier. For det første står Norske Samers Riksforbund (NSR) i en særstilling ved at de i vår sammenheng befinner seg på begge sider av sametingssystemet: de er både et parti/liste og den mest sentrale samiske kulturorganisasjonen etter at Samenes Landsforbund (SLF) ble betydelig svekket ved Sametingets fremvekst (
I vår studie reflekteres NSRs spesielle rolle i at organisasjonen inngår både i intervjumaterialet som en politisk aktør representert i Sametinget (18 representanter innvalgt i 2017) og i organisasjonssurveyen. Den andre kategorien av partier og lister på Sametinget, er de norske partiene. I 2017 ble Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet
Vi har tidligere kommentert NSRs tilblivelse og struktur. Begge deler medfører at NSR ikke fungerer som et sentralisert parti. Det er lokalavdelingene innenfor de ulike valgkretsene som stiller lister, og deretter slår en seg sammen til en gruppe i Sametinget etter valget. Denne oppbygningen gjør at NSR hele tiden får innspill fra de lokale foreningene (fra «grasrota»), og mange av sametingsrepresentantene har også møter med «sine» lokale foreninger i forkant av Sametingets plenumsmøter. NSR-representantenes brede kontaktnettverk med det som rører seg i det samiske samfunnet er noe som skiller seg fra situasjonen til mange andre lister, som i tillegg gjerne er langt mindre institusjonaliserte. NSRs oppbygging ser ut til å redusere behovet for kontakt med andre typer sivilsamfunnsaktører da en selv utgjør en så stor del av det samiske omlandet og har «nok med seg selv». På Sametinget har NSR-representantene begrenset kontakt med samiske organisasjoner, samtidig som de mer indirekte har omfattende generell kontakt med lokalsamfunn gjennom sin egen sivilsamfunnsorganisasjon. Blant de organisasjoner som NSRs representanter har direkte kontakt med, nevnes fiskerlaget Bivdi, miljøorganisasjoner (Naturvernforbundet og Natur og Ungdom) og Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL). Organisasjonen har også kontakt med internasjonale urfolksgrupper, og med Greenpeace internasjonalt. Kontakten skjer stort sett fra sak til sak og kontinuiteten framstår som lav.
Utfordringen med den måten NSR er organisert på er de mulige rollekonfliktene knyttet til NSR som både en kulturorganisasjon og en politisk aktør og bevilgende myndighet på Sametinget. Dette medfører at den sivile og den offentlige (/politiske) delen av organisasjonen noen ganger møtes på begge sider av bordet i Sametinget. Særlig utfordrende kan habilitetsutfordringene bli når samme person innehar flere verv, for eksempel både som organisasjonsleder og gruppeleder i Sametinget.
De norske partiene skiller seg ut gjennom sin kontakt med og særlige nærhet til det norske politiske systemet. Partiene har en hovedorganisasjon og lokale organisasjonsledd, og sametingsrepresentantene er dermed tilknyttet slike organisasjonsnettverk gjennom partiene de representerer. Effekten av dette går begge veier. Det handler ikke bare om at sametingsrepresentantene får innspill gjennom hovedorganisasjonen, men også om å gi samepolitiske innspill til kommune- og fylkespartiene, eller til partiet sentralt. Mange av representantene er også på ulikt vis knyttet til kommunestyrer, fylkesstyrer og Stortinget. For eksempel er Senterpartiets representant første vara på Stortinget for Finnmark, i tillegg til å sitte i fylkesstyret. Det vanlige er også å ha observatørstatus i sentralstyret til partiet, og tale- og forslagsrett på landsmøtet. Ut over det nyter partiene, gjennom sine moderpartier, godt av ressurser som sekretærer og rådgivere. Senterpartiet, for eksempel, forteller om et såpass nært forhold mellom de to organene at de i 2017 samkjørte valgkampen, slik at de som sto på stand representerte både sametingsgruppen og stortingsgruppen. Dette tydeliggjør også integreringen av det samiske og det norske, der grensene kan være flytende.
De norske partiene i Sametinget har ulik grad av autonomi i relasjon til moderpartiet. Arbeiderpartiet, som lenge fremsto med begrenset samisk autonomi (se
Det at disse partiene er så sterkt knyttet til eksterne nettverk gjennom moderpartiene gjør også at de ofte har nære kontakter til det nasjonale politiske systemet og til stortingsrepresentanter, statssekretærer osv. Partiene blir en kanal til Stortinget: De bidrar til å bringe samepolitikken inn i Stortinget og den nasjonale politikken, og de bistår moderpartiene med komitearbeid, taler osv. Dette gir også sametingspolitikerne mulighet til å drive påvirkning og lobbyvirksomhet mot Stortinget og departementene. Sametinget er med andre ord ikke bare et samisk demokratisk organ og et offentlig forvaltningsorgan, men fremstår tidvis selv som en sivilsamfunnsinstitusjon som arbeider for å fremme samiske interesser overfor den norske staten. Her står de norske partiene i en særstilling. NSR kan, til tross for sin dominerende stilling, ikke ivareta denne viktige rollen på samme måte, og vil være mer avhengig av å drive lobbyvirksomhet opp mot sentrale styresmakter. Det er snakk om nettverk av en annen karakter, selv om NSR-representanter også kan være knyttet til norske partier og organisasjoner.
De særegne samiske listene står i en helt annen posisjon enn både NSR og de norske partiene gjennom at de uttrykker genuine og gjerne mer avgrensede samiske interesser både tematisk og geografisk. Disse listene kan være veldig personorienterte, ikke minst når de oppstår ved at personer som ikke nådde opp i nominasjonen i andre partier, stiller egen liste. De har i liten grad noe lokalt – eller sentralt – organisasjonsnettverk rundt seg, og framstår derfor oftest som lite institusjonaliserte selv om institusjonaliseringsgraden kan variere. Man skulle derfor anta at behovet for å holde kontakt med ulike organisasjoner i sivilsamfunnet var større. Intervjuene med representanter fra disse listene peker likevel ikke i den retning, og underbygger det generelle inntrykket av at det samiske samfunnet i begrenset grad er formelt organisert, og at sametingsrepresentantene har relativt lite direkte kontakt med samiske organisasjoner og lokalsamfunn. Der det tas kontakt, gjelder det oftest uformell kontakt, gjerne fra enkeltpersoner, om konkrete saker.
For de samiske listene er det også andre mekanismer som gjelder enn for NSR og de norske partiene på Sametinget. I og med at hver av disse listene har få representanter på Sametinget (oftest en, kanskje to), så har de på grunn av manglende organisasjonsnettverk også mindre kapasitet til å opprettholde denne typen kontakt. Interessant er likevel Árja og Nordkalottfolkets forsøk på å nå ut og bli til bredere organisasjoner – dels innholdsmessig, men ikke minst geografisk. Med utgangspunkt i intervjuene kan det virke som om Árja i de første årene var på offensiven, mens dette nå ser ut til å ha stoppet opp, mens Nordkalottfolket er inne i en periode med institusjonell oppbygging og ekspansjon også ut over Finnmark og Nord-Troms, gjort tydelig gjennom antallet lister en stiller til valget i 2021. Det vi her ser, er interessante forsøk på å bygge opp og institusjonalisere tidligere mer begrensede «lister» til å bli reelle partier i konkurranse med dominerende partier som NSR og Ap. Lykkes en, vil resultatet være en viktig politisk differensiering av samepolitikken.
Det generelle bildet som vokser fram ovenfor er at det er begrenset direkte kontakt mellom sametingsrepresentanter og sivilsamfunnsorganisasjoner, men at mange av representantene og partiene likevel har omfattende kontakt med samfunnet rundt. Særlig gjelder det NSR og de norske partiene. Hvordan ser så dette ut sett fra de samiske
Et svært viktig funn her er at Sametingets administrasjon er et avgjort viktigere kontaktpunkt for organisasjonene enn det partiene og deres representanter er. Av organisasjonene som deltok i surveyen sier 74 prosent at kontakten med administrasjonen er «Svært viktig» og 21 prosent sier at den er «Ganske viktig». Ingen sier at den er «Lite» eller «Ikke» viktig. Tilsvarende svarer 29 prosent av organisasjonene at kontakten med de politiske partiene på Sametinget er «Svært viktig», og en like stor andel sier at den er «Ganske viktig». Her er det, på den annen side, 7 prosent som sier at kontakten er «Lite viktig» og 13 prosent som sier at den «Ikke er viktig». Forskjellen er med andre ord betydelig, og viser at Sametingets administrasjon spiller en helt sentral rolle for kontakten med sivilsamfunnet. Sametinget som sådan fremstår dermed mer som et informasjons- og serviceorgan for organisasjonene enn en institusjon som organisasjonene vil påvirke og kontrollere.
På spørsmålet «Kontakter organisasjonen vanligvis administrasjonen eller politiske partier på Sametinget?» svarer 70 prosent «Administrasjonen» og 30 prosent «Begge». Interessant nok er det ingen som kun svarer «Partier». På spørsmål om hvem en vanligvis kontakter
Funnene tydeliggjør at det ikke er den politiske dimensjonen som er den viktigste i forholdet mellom sivilsamfunnsorganisasjonene og Sametinget. Kontakten med administrasjonen handler svært ofte om finansiering, budsjetter og rapportering, men organisasjonene tar også ofte kontakt fordi administrasjonen sitter med fagekspertise på mange felt og dermed kan gi råd i konkrete spørsmål. Organisasjonene søker råd fra administrasjonen om hvilke satsninger og strategier de bør legge opp til, de søker penger fra Sametinget og de rapporterer tilbake om hva de driver med. Også kontakten med politikerne handler ofte om de økonomiske rammevilkårene for organisasjonen, samt synliggjøring og påvirkningsarbeid knyttet til de enkelte organisasjonenes saksfelt. Alt i alt reflekterer organisasjonssurveyen i liten grad et sivilsamfunn på utsiden av og i opposisjon til Sametinget, og snarere et samhandlingsmønster der administrasjonen spiller en helt sentral rolle i kontakten med organisasjonssamfunnet. Blant de 33 organisasjonene som besvarte surveyen er det bare et fåtall (strengt tatt bare én organisasjon) som klart forteller om arbeidet de gjør for å endre Sametingets politikk og prioriteringer.
At organisasjonene er opptatt av egne saker og egen finansiering i kontakten med Sametinget, skulle ikke stå i vegen for at de også kunne drive politisk påvirkningsarbeid rettet mot Sametinget. Innenfor norsk, og skandinavisk, sivilsamfunnstradisjon er det i liten grad slik at nærhet til, og gjerne også finansiell avhengighet av, staten legger begrensninger på organisasjonenes autonomi og føringer på hva organisasjonene kan beskjeftige seg med, også når det gjelder kritikk mot statlige organ og den politikken staten fører (
Også her er den dominerende rollen til NSR, som både den viktigste sivilsamfunnsorganisasjonen og en hovedaktør på Sametinget, viktig for å forstå de begrensede forsøkene på politisk påvirkning. Når en allerede er «innenfor», minker behovet for denne type påvirkning. Skillet mellom å være sivilsamfunnsorganisasjon og politisk aktør i Sametinget blir borte, og nærheten nærmest altomfattende. Dette er en svært interessant situasjon med demokratiske implikasjoner. Siden så mye – ikke bare av det politiske rommet, men også av det kulturelle rommet – er tatt av NSR, handler kontakten med Sametinget for store deler av sivilsamfunnsorganisasjonene mest om konkrete saker organisasjonene er opptatt av, i tillegg til et ønske om finansiering. Det er ikke rollen som vaktbikkje og kontrollør av Sametingets arbeid som er i sentrum, men derimot service-rollen, tydeliggjort gjennom den viktige rollen Sametingets administrasjon spiller i sivilsamfunnets møte med Sametinget.
Bildet som de ulike datakildene våre gir av relasjonen mellom Sametinget og det samiske sivilsamfunnet viser et relativt lite differensiert samisk organisasjonssamfunn, med høy grad av konsentrasjon om spesialiserte kunst- og kulturorganisasjoner som gjerne bygger på et nokså tydelig skille mellom det samiske og det norske. Målt i antall er det et begrenset organisert sivilsamfunn vi har med å gjøre, og der organisasjonene i betydelig grad er avhengige av den støtten de kan hente fra Sametinget. Samtidig er samene svært aktive i det norske organisasjonssamfunnet, slik at det ikke er snakk om manglende individuell deltakelse, men en deltakelse på linje med det en ellers finner i samfunnet (
Mye tyder på at sterke inkluderingsmekanismer knyttet til Sametingets helt sentrale posisjon i den samiske offentligheten har bidratt til at stadig mer av det som skjer i samisk offentlighet har sitt utspring og institusjonelle omdreiningspunkt i sametingssystemet. Det gir viktige strukturelle føringer, men med utgangspunkt i intervju og organisasjonssurvey kan vi nå se denne «innelukkingen» i en bredere sammenheng. Det som står fast er at både direkte press på og direkte kontakt med sametingsrepresentantene fra organisasjonene utenfra er begrenset. Samtidig er kontakten med administrasjonen og betydningen av administrasjonen for organisasjonene avgjørende for relasjonen mellom organisasjonssamfunnet og Sametinget, der Sametinget framstår som et viktig serviceorgan for organisasjonene.
Men om Sametinget selv kan framstå som «lukket» og den direkte kontakten mellom organisasjonene og det politiske nivået på Sametinget er begrenset, så betyr ikke dette at representantene ikke er påkoblet samfunnet og sivilsamfunnet utenfor. Når det gjelder Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, så er representantene del av et bredere organisasjonsnettverk og med kunnskap om det som foregår der. En representant fra Senterpartiet kan for eksempel også være tilknyttet Norges Bondelag og/eller andre organisasjoner nært knyttet til Senterpartiet. I tillegg sitter en gjerne i kommunestyre eller fylkesting, eller er aktiv innenfor andre typer av organisasjoner og institusjoner, samiske som norske. Men kanskje aller viktigst er det at en inngår som del av partiets interne nettverk. Alle de norske partiene, med delvis unntak av Ap, sier da også at det som skjer i Sametinget blir utviklet i nært samarbeid med moderpartiet, og at denne integreringen er avgjørende for den jobben en gjør i Sametinget. Også i Ap er en selvsagt en del av det indre partinettverket, men her understrekes det likevel at politikken på Sametinget langt på vei blir utviklet uten sterk partiinvolvering fra andre nivåer i partiet.
Dette peker i retning av stor grad av politisk og organisatorisk autonomi, noe som er viktig siden det er snakk om den mest sentrale aktøren
Det å være knyttet til andre typer organisasjoner og å være representert i andre typer politiske organ gjelder selvsagt også for representanter for særegne samiske lister og partier – fra store NSR, som kan forstås som en samisk folkebevegelse, til de nokså små og lite institusjonaliserte listene der skillet mellom «partifunksjonen» på Sametinget og sivilsamfunnsfunksjonen er vanskelig å dra. Både i kraft av sin historie, sin størrelse og sin organisering står NSR, etter mer enn 30 år med Sametinget, i en absolutt særstilling og spiller fremdeles en dominerende rolle både på Sametinget og som samisk kultur- og sivilsamfunnsorganisasjon. Likevel er det nok slik at organisasjonen har endret karakter: Den samepolitiske delen av NSRs virksomhet har styrket seg, og Sametinget er blitt omdreiningspunktet for mye av det som skjer i organisasjonen (
At NSR stiller til valg med utspring i NSR som kulturorganisasjon betyr selvsagt at representantene for NSR har omfattende kontakt med egen hovedorganisasjon, selv om intervjuene avdekker at dette ikke alltid er to sider av samme sak, og at det fremdeles er slik at mye aktivitet i NSR ikke er innom sametingssystemet. Det framgår også at NSR har en så dominerende rolle at en ofte ikke ser det nødvendig å samarbeide
Interessant er også forholdet mellom NSR og Samefolkets parti. Sistnevnte sprang ut av NSR og skulle opprinnelig kun delta ved kommune- og fylkestingsvalg. Etter hvert valgte partiet å også delta ved valg til Sametinget, dels i samarbeid med og dels i konkurranse med NSR. Dette har skapt brytninger både internt i NSR og internt i Samefolkets parti, og det er i dag lite dekkende å se partiet som NSRs forlengede arm, selv om mange av de som er med har bakgrunn i NSR. Partiet står likevel såpass svakt at det ikke setter press på NSRs dominerende rolle.
Hovedpoenget her er at den dominerende posisjonen til NSR har avgjørende innvirkning på formen og dynamikken i kommunikasjonen mellom Sametinget og sivilsamfunnet. NSRs dominerende posisjon siden starten, og dermed begrenset organisasjonsdifferensiering, gjør relasjonen mellom sivilsamfunnet og partiene/listene svært forskjellig fra hva vi finner i norsk sammenheng. I kombinasjon med Aps sterke rolle kan denne dominansen sees som en styrke for det helt avgjørende forholdet til staten, og dermed for samisk selvbestemmelse; men om det er en god situasjon for utviklingen av det samiske sivilsamfunnet og det samiske demokratiet, er en helt annen sak. Derfor er det da også svært interessant
Det er dessuten et viktig utviklingstrekk at representantene – både for de norske partiene og de andre partiene og listene på Sametinget – uttrykker at kontakten med kommuner og fylkeskommuner har økt, selv om det kan være vanskelig å si hva det mer konkret betyr for Sametingets posisjon i forhold til andre forvaltningsnivå. Om det er et uttrykk for økt makt vet vi så langt ikke, men det er uansett et tegn på økt synlighet og relevans.
Et annet forhold som må nevnes gjelder rollen til samiske lokalsamfunns- og bygdelag. Disse er gjerne til en viss grad organiserte, men i praksis ofte nokså uformelle og personavhengige institusjoner som er uttrykk for den sterke lokalorienteringen i samiske samfunn (
Et siste forhold vi vil trekke fram, gjelder relasjonen mellom de norske frivillige organisasjonene – hvor samer kan spille en vesentlig rolle, særlig lokalt og spesielt der de utgjør en stor del av befolkningen – og de rent samiske organisasjonene. Vi har tidligere påpekt den store betydningen av samenes integrering inn i det norske systemet, både allment og ikke minst når det gjelder sivilsamfunnsorganisering og deltakelse, og den
Strukturelle forhold som nevnt ovenfor har viktige implikasjoner for forholdet mellom partiene og listene i Sametinget og det samiske sivilsamfunnet, der hovedkonklusjonen er at den direkte kontakten er begrenset begge veier, men at dette langt fra trenger å bety at partiledere og representanter nødvendigvis er «isolerte» fra samfunnet utenfor. Partienes svar på hvorfor kontakten er såpass begrenset, varier fra tids- og pengemangel og at ideene er blitt borte til at mange lever vel med å være «innelukket», der det ikke er opplevd som noen presserende oppgave å øke kontakten med sivilsamfunnet. Samtidig er sivilsamfunnsorganisasjonene selv mer opptatt av Sametinget som serviceinstitusjon enn som den sentrale politiske institusjonen en ønsker å påvirke, endre og kontrollere. Samlet kan dette sees som en betydelig utfordring for et samisk demokratisk system som trenger kontakt, opposisjon og engasjement fra et organisert og sterkt sivilsamfunn for å sikre autonomi og selvbestemmelse i forhold til det norske politiske systemet.
I tillegg til redaktørene av denne boken, vil vi takke Johannes Bergh, Torvald Falch, Bjarte Folkestad og Eli Skogerbø for kommentarer. Kapitlet har tidligere blitt presentert i arbeidsgruppen «Politisk adferd» på Nasjonal fagkonferanse i statsvitenskap i Tromsø 6.–8. januar 2020 og for forskningsgruppen «Politikk, demokrati, sivilsamfunn» ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo 23. januar 2020.
I motsetning til det som er tilfelle i Sverige (og i Finland, hvor det er personvalg).
Når vi i dette kapitlet snakker om det norske sivilsamfunnet og norske organisasjoner, snakker vi om sivilsamfunn og organisasjoner i det norske samfunnet, der også samer naturligvis kan delta aktivt og spille en viktig rolle. Det samme gjelder når vi snakker om de norske partiene.
I sivilsamfunnsforskningen er det ulike syn på i hvilken grad partiene også utgjør en del av sivilsamfunnet. Jo mer partiene er blitt profesjonaliserte og del av statsstrukturen (se f.eks.
Det er snakk om faktorer som springer ut av ulike varianter av korporativ teori, lobbygruppeteori og interessegruppeteori mer generelt, uten at vi kan gå dypt inn i disse teoriretningene her (se
Se
Det kan også være at media mer enn samiske sivilsamfunnsorganisasjoner ivaretar et ytre blikk på Sametinget som også kan ha en kontrollerende funksjon (NRK Sápmi, Nordlys, Ávvir, Ságat m.fl.). Medias rolle er likevel ikke del av problemstillingen her.
I appendiks A finnes en liste over organisasjonene som besvarte undersøkelsen, inkludert en kort beskrivelse av deres hovedarbeidsfelt slik det fremgår av deres hjemmesider. I tillegg finnes en liste over de organisasjonene som fikk tilsendt spørreskjema, men som ikke svarte.
Det var kun Kautokeino fastboendes forening vi ikke fikk gjennomført intervju med.
Liste over intervjuede finnes i appendiks B. Intervjuene fant sted 29. mai–2. juni 2018 i tilknytning til Sametingets plenumsmøte. Hvert intervju varte 1–1 ½ time.
Da er de som ikke har svart på dette spørsmålet (23 personer) gitt verdien 0. Dersom vi i stedet ekskluderer de som ikke har svart fra materialet, får vi en gjennomsnittsverdi på 2,2.
Samenes Folkeforbund (SFF) – tidligere Samenes Landsforbund (SLF) – brøt i sin tid ut av NSR på grunn av Alta-aksjonen fordi de ønsket en mindre radikal linje. De var mot opprettelsen av Sametinget og ble politisk marginalisert fordi de koblet seg av institusjonaliseringen av den moderne samepolitikken via denne institusjonen. Selv om SFF senere har prøvd å komme tilbake og ved noen valg har blitt representert på Sametinget, har de aldri klart å få nytt politisk fotfeste (se
Mer konkret nevner Arbeiderpartiet NRL, NSR, idrettsforeninger og fiskerforeninger. Senterpartiet nevner NRL, fiskerforeninger og Naturvernforbundet, mens Høyre og FrP nevner Etnisk Demokratisk Likeverd (EDL) (som de mener tar kontakt med alle).
En slik uformell og direkte kontakt dokumenteres også i tidligere undersøkelse (
Dette er et svært viktig funn som trenger videre forskning, og der det vil være interessant å se på hvordan administrasjonen i Sametingets ulike avdelinger arbeider opp mot det samiske organisasjonssamfunnet.
Dette spennende og utfordrende samspillet mellom samisk deltakelse i samiske og norske organisasjoner er noe vi vet for lite om.
Forholdet mellom Ap sentralt og den samepolitiske delen av Ap er i seg selv et høyst interessant forskningsfelt.
Det er ellers verdt å bemerke at verken medlemstallene til NSR eller SFF er særlig høye. Om vi for enkelhets skyld opererer med medlemstall på 1000 og 600, utgjør medlemmene bare 1/18 og 1/30 av de ca. 18 000 manntallsregistrerte i 2020 (og som langt fra inkluderer hele den samiske befolkningen).
Navn |
Hovedarbeidsfelt |
---|---|
Internasjonalt Samisk Filminstitutt |
Film |
Davvi álbmogiid guovddáš OS/Senter for nordlige folk AS |
Senteret skal utvikle og formidle sjøsamisk språk, kunst, kultur og samfunnsliv, og kunnskap om urfolk i nordområdene |
SEG/Tana samiske språksenter |
Samisk språk, kultur og næring |
Duoddara Rafe (DR) |
Pitesamisk språk og kultur |
Oslove Noereh |
Møteplass for samisk ungdom |
Várdobáiki samisk senter |
Språk, kultur, museum, barnehage, tilrettelagte tilbud for eldre |
SHL – Sámi Heargevuodjinlihttu |
Organisere reinkappkjøring og lassokasting |
Árran lulesamisk senter |
Museum, kulturhus, språksenter, barnehage m.m. |
Samisk hus Oslo AS |
Kulturhus for samer og andre interesserte i samisk språk og kultur |
Stiftelsen Tana og Varanger Museumssiida |
Museumsdrift |
Stiftelsen Lásságámmi |
Ta vare på og fremme den kunstneriske arven etter Nils-Aslak Valkeapää |
Sápmi Næringshage AS |
Bedrifts- og næringsutvikling |
Riddu Riđđu Festivála |
Festivalavvikling |
Samisk senter for samtidskunst – Sámi Dáiddaguovddáš |
Kunstutstillinger |
Samenes Folkeforbund |
Samisk kultur og politikk |
NSR |
Frivillig samfunnsarbeid over et bredt samisk interessefelt: å opprettholde og utvikle samiske tilbud i det samiske samfunnet. |
ABC-Company E-skuvla AS |
Språk |
Márkomeannu festivalen |
Márkomeannu er en samisk festival. Festivalen har en klar samisk profil, og Márkomeannu presenterer samiske artister, kunstnere og kulturutøvere fra hele Sápmi på festivalen. |
Sjeltie – Samisk kulturpark |
Samisk kultur, språk, kulturelle arenaer |
Sijti Jarnge – Samisk språk- og kultursenter i Hattfjelldal |
Samisk kultur og språk |
Opplæringskontoret i Reindrift og Duodji |
Fagopplæring innen reindrift og duodji |
Sámi Našunálateáhter Beaivváš |
Teater |
Davvi Girji AS |
Forlagsvirksomhet og språktjenester |
Álttá sámi giellaguovddáš |
Samisk språk og kultur |
Stiftelsen Midnight Sun Marathon |
Arrangerer kultur og idrettsarrangement |
Raasten rastah |
Festivalarrangør |
RiddoDuottarMuseat |
Museum/kultur |
Stiftelsen Duodjeinstituhtta |
Samisk håndverk |
Mearrasiida |
Tradisjonell kunnskap |
ČállidLágádus |
Forlag |
Stiftelsen Samisk Musikkfestival i Kautokeino |
Samisk Musikkfestival, fremmer samisk musikk kunst og kultur fra hele Sápmi |
SNF Sámi NissonForum Samisk KvinneForum |
Øke samekvinners deltagelse og innflytelse |
Åarjelhsaemien Teatere AS |
Kultur og teater |
Sámi Allaskuvla -SÁMI LOHKANGUOVDDÁŠ
Senter for samisk i opplæringa
SAMENES IDRETTSFORBUND – NORGE
Idrettsorganisasjon med basis i den samiske kulturarven
STIFTELSEN PROTECT SÁPMI
Ivaretar samiske arealinteresser. Stiftet av NRL (i Norge og Sverige)
SÁMI DÁIDDÁRÁĐĐI – SAMISK KUNSTNERRÅD
Organisasjon for samiske kunstnerorganisasjoner
NUORTTANASTE
Kristent blad
BESKÁNLUOSSAROCK AS
Musikkfestival
ÁLTTA SIIDA AS
Kulturhus og samisk barnehage. Fremme samisk språk og kultur.
FA SÁPMI
Samelandslaget (fotball)
MAMA SARA EDUCATION FOUNDATION FOR MAASAI CHILDREN
Hjelper Maasaibarn i Tanzania med skolegang. Fadderorganisasjon.
KNUT SIVERTSEN – DÅLLÅGADDEN
Samiske kulturminner
STIFTELSEN SAEMIEN SIJTE
Sørsamisk museum og kultursenter
SJØSAMISK TUN
Boplass
FESTIVALER KÁRÁŠJOHKA
Påskefestivalen i Karasjok
DSJ DOAJMMA SIEBRRE JULEV SABME
Lulesamisk barne- og ungdomsorganisasjon
SAMISK MUSEUMSLAG/ SÁMI MUSEASEARVI
Organisasjon for samiske museer
IĐUT AS
Forlag
NUORAJTV AS
Nett-TV for lulesamisk ungdom
GUOVDAGEAINNU LAGASRADIO
Lokalradio i Kautokeino
DAT AS
Forlag, Kautokeino
SAMISK LEGEFORENING
Arbeider for å bedre helsetilbudet til samisk befolkning
AUDIOLAND AS
Produsentselskap (musikk, festivaler)
DUOJÁRIID EALÁHUSSEARVI
Næringsorganisasjon for doudji-produsenter
SAMIID DUODJI
Arbeider for å bedre doudjiutøvernes rammebetingelser
NORRGA SARAHKKA SAMISK KVINNEORGANISASJON
Samisk kvinneorganisasjon
Silje Karine Muotka, NSR (Karasjok, 29.5.2018)
Jørn Are Gaski, Ap (Karasjok, 29.5.2018)
Lars Filip Paulsen, H (Karasjok, 30.5.2018)
Nancy Charlotte Porsanger Anti, Senterpartiet (Karasjok, 30.5.2018)
Laila Susanne Vars, Árja (Karasjok, 30.5.2018)
Inger Eline Eriksen, Árja (Karasjok, 30.5.2018)
Beaska Niilas, NSR (Karasjok, 30.5.2018)
Ronny Wilhelmsen, Ap (Karasjok, 31.5.2018)
Bjarne Store-Jakobsen, Samefolkets parti (Karasjok, 31.5.2018)
Arthur Tørfoss, FrP (Karasjok, 31.5.2018)
Jovna Zakharias Dunfjell, Åarjel-Saemiej Gïelh (Karasjok, 31.5.2018)
Kjellrun Wilhelmsen, Nordkalottfolket (Karasjok, 31.5.2018)
Anders Somby Jr., Flyttsamelista (Karasjok, 1.6.2018)
Toril Bakken Kåven, Nordkalottfolket (Alta, 2.6.2018)
A particular electoral rule (U30) in Sámi parliamentary elections in Norway requires that registered Sámi voters in municipalities with fewer than thirty eligible voters cast their votes in advance. In this chapter, I explore the questions of whether, how and why this rule has a negative effect on voter turnout. In order to answer these questions, I conduct an analysis of quantitative data from the official tally sheets of the 2017 Sámi parliamentary election in Norway and aggregate data from the official electoral rolls. In addition, I analyse qualitative data from interviews I conducted with registered Sámi voters in Southern Norway from a rational choice theory viewpoint. These analyses suggest that even after three Sámi parliamentary elections across a span of eight years, the U30 rule still has significant negative effects on voter turnout in the municipalities where it applies. Furthermore, while voter turnout in Sámi parliamentary elections in Norway tends to decline the further away from the Sámi heartlands one comes, an opposite pattern seems to apply among the municipalities subject to the U30 rule. Based on my analyses, I discuss the roles that logistics, a lack of information, political cleavages, demographic variations among the registered voters, and the municipal authorities themselves may play in enabling this decline in voter turnout, and the regional variations therein.
En valgteknisk regel ved sametingsvalg, som jeg heretter vil omtale som «U30-regelen», går ut på at velgere i kommuner med færre enn 30 stemmeberettigede ikke kan avlegge stemme på valgdagen, men i stedet må forhåndsstemme. Tidligere studier har vist at regelen bidrar til å trekke ned deltagelsen ved valg til Sametinget (
U30-regelen ble innført i 2009 for å forene to hensyn. På den ene siden skulle det sikres at valgresultatet kunne bli klart på valgnatten, i stedet for flere dager senere, som ved tidligere valg. Samtidig måtte retten til å avgi stemme i hemmelige valg ivaretas. Løsningen ble at det i kommuner med få velgere ikke skulle telles stemmer lokalt, men at disse heller skulle fraktes til opptellingsvalgstyret i de respektive valgkretsene. Siden dette tar tid, må stemmene sendes før valgdagen for at resultatet skal kunne offentliggjøres på valgnatten (
Hvorfor bør man undersøke U30-regelens virkning på deltagelsen ved sametingsvalg? Lav valgdeltagelse kan gi grunn til bekymring over demokratiets tilstand. Det kan nemlig tyde på at det politiske systemet eller de folkevalgte har liten tillit hos befolkningen, eller kanskje det motsatte: At de stemmeberettigede er tilfredse med den gjeldende
En konsekvens av at størrelsesforholdet mellom valgkretsene er i endring, er at andelen representanter på Sametinget som velges fra kretsene utenfor Finnmark har økt. To eksempler på dette er at antallet representanter som velges fra Sør-Norge økte fra 4 til 6, av totalt 39 mandater i 2013 (
Det er derfor nødvendig å undersøke årsakene til lavere deltagelse i sametingsvalg, samt hvilken rolle U30-regelen spiller. I dette kapitlet analyserer jeg betydningen av U30-regelen samlet og fordelt på de ulike valgkretsene, ved hjelp av kvantitative data fra valget i 2017 og kvalitative intervjuer med valgmanntallsførte samer bosatt i Sør-Norge valgkrets. Først skal jeg imidlertid beskrive noen teoretiske perspektiver på valgdeltagelse som vil ligge til grunn for min analyse, og presentere tidligere forskning om sametingsvalg og U30-regelen.
Mye av den tidligere forskningen på deltagelse i sametingsvalg har, som en også ser i annen valgforskning, tatt utgangspunkt i velgernes
I analysene av de kvalitative dataene tar jeg derfor også i bruk begreper fra
Teorien bygger på to grunnleggende antagelser: For det første, at velgernes adferd gjenspeiler deres politiske preferanser, holdninger og verdier (
Det finnes lite empirisk støtte for at valgdeltagelse kan forklares med teorier om rasjonalitet som kun tar utgangspunkt i instrumentelle motiver (
Det meste av den tidligere forskningen på sametingsvalg er gjennomført ved bruk av data fra velgerundersøkelser som ble utført etter sametingsvalgene i henholdsvis 2009 og 2013. Noen sentrale funn fra disse er at mange stemmeberettigede oppgir andre hovedmotiver for å melde seg inn i valgmanntallet enn et ønske om å påvirke sametingspolitikken. For mange er det et valg som gjøres for å uttrykke (eller kanskje få bekreftet)
En multivariat analyse av data fra velgerundersøkelsen i 2013 viser at de variablene som vanligvis brukes til å forklare individuell deltagelse ved stortings-, kommune- og fylkestingsvalg også har betydning for deltagelse i valg til Sametinget i Norge. For eksempel vil kvinner, middelaldrende, høyt utdannede og personer med høy inntekt oftere avgi stemme i sametingsvalg enn hva andre gjør (
Bergh et al. fant ellers at respondenter som meldte seg inn i valgmanntallet på grunn av et motiv om å påvirke politikken var mest tilbøyelige til å delta i sametingsvalg. Samtidig, og i motsetning til i valgundersøkelsen i 2009, var deltagelsen også høyere enn gjennomsnittet blant respondenter som oppgav at de først og fremst meldte seg inn for å uttrykke sin samiske identitet. Forfatterne foreslår at
Den enkeltvariabelen som i størst grad evnet å forklare valgdeltagelse i modellen til Bergh et al. var imidlertid spørsmålet om hvorvidt respondenten bodde i en U30-kommune. Deres modell tydet på at sannsynligheten for å delta i sametingsvalg var tjue prosentpoeng lavere for denne gruppen (2018, s. 282). Etter å ha kontrollert for samtlige av variablene jeg til nå har omtalt, fant de at det kun var fire som forble statistisk signifikante: interesse for sametingspolitikk, motiv for innmeldelse i Sametingets valgmanntall, tillit til Sametinget og hvorvidt man kunne avlegge stemme på valgdagen eller ikke.
Mitt datamateriale består av to komponenter. Den første, og mest sentrale for mine analyser, er kvantitative data om deltagelsen i de ulike valgkretsene ved sametingsvalget i 2017. Disse er utviklet ved bruk av valgprotokollene fra valgstyret i hver enkelt valgkrets, og oversikter over antall stemmeberettigede i hver kommune samme år. I noen tilfeller valgte jeg på grunn av manglende data for 2017 å bruke tall fra oversikten som lå til grunn for mandatjusteringen per 30. juni 2015. Jeg fikk tilgang til disse dataene av Sametingets administrasjon. Det andre datagrunnlaget består av kvalitative data fra intervjuer med valgmanntallsførte samer bosatt i ulike deler av Sør-Norge valgkrets – opprinnelig
De kvantitative dataene er et mål på deltagelsen ved sametingsvalget i 2017, fordelt på de syv valgkretsene og innen gruppene av O30- og U30-kommuner. Datasettet ble utviklet på bakgrunn av de tre datakildene som jeg mottok fra Sametinget. Mitt arbeid bestod av å notere hvilke kommuner som da var underlagt U30-regelen, føre opp antall stemmeberettigede og avlagte stemmer i hver kommune, samt regne ut valgdeltagelsen på ulike nivåer. I oversikten over antall stemmeberettigede per kommune i 2017 manglet tall fra seks kommuner – fra én kommune i Vesthavet valgkrets og fem i Sør-Norge valgkrets. I mangel av andre datakilder brukte jeg her tallene fra 2015 som stedfortreder. Ettersom det ikke kan utelukkes at antallet stemmeberettigede i disse kommunene har endret seg i det tidsrommet, utgjør dette en mulig feilkilde i mine data.
En annen mulig feilkilde er at jeg opererer med et høyere antall stemmeberettigede og et større antall avgitte stemmer enn det som oppgis av Statistisk sentralbyrå. Ifølge SSB var det 16 958 stemmeberettigede ved valget i 2017, mens antallet godkjente stemmegivninger
De kvalitative dataene ble samlet gjennom intervjuer med tretten valgmanntallsførte samer bosatt ulike steder i Sør-Norge valgkrets. Disse ble utført av meg mellom november 2018 og mai 2019. De fleste ble av praktiske årsaker gjennomført ved bruk av telefon, et par ble gjort på Skype, ett ble gjort over e-post, mens resten foregikk ansikt til ansikt i Bergen og Oslo. Spørsmålene varierte noe, men flere gikk igjen. Blant annet spørsmål om informantenes deltagelse i sametingsvalg, deres eventuelle opplevelser av å stemme, deres motivasjon for å delta, deres opplevelse av Sametinget, deres motivasjon for å melde seg inn valgmanntallet, om de hadde andre samer i sin omgangskrets, hvilken betydning disse eventuelt hadde for deres tanker om eller interesse for sametingspolitikk, hvordan de fikk tak i informasjon om sametingspolitikk samt deres tanker rundt å være same og sametingsvelger i Sør-Norge. Informantene ble rekruttert gjennom utlysninger i ulike fora på Facebook, gjennom mine egne bekjentskaper og med snøballmetoden. Sistnevnte innebærer at man spør personene man kommer i kontakt med om de kan oppgi andre mulige informanter, eller eventuelt fortelle dem om forskningen slik at disse selv kan ta kontakt (
Siden intervjudataene som ble samlet inn i forbindelse med min masteroppgave var begrenset til Sør-Norge valgkrets, har jeg ingen kvalitative data fra stemmeberettigede ellers i landet. Dette trenger likevel ikke å være til hinder for mine analyser. Selv om tilværelsen i nordlige U30-kommuner på flere vis er annerledes enn tilværelsen i U30-kommuner sørpå, er det noen fellesnevnere som gjør at de likevel ligner. De valgmanntallsførte i slike kommuner vil nærmest per definisjon ha få samer i sin lokale omgangskrets. Dette vil gjerne skape noen utfordringer for bruk eller læring av samiske språk, samt minske tilgangen på møteplasser der man kan informeres om og diskutere sametingspolitikk. En bør likevel ha i mente at samene lenger nord i landet har sterkere rettigheter og større muligheter til å lære seg samiske språk i skolen enn tilfellet
Videre er det noen skjevheter i utvalget som bør diskuteres. Som en følge av mitt valg av rekrutteringsstrategi fikk jeg et utvalg med klar overvekt av valgmanntallsførte med bosted i og rundt Oslo, og en god del som bodde i Bergen. Dette gjenspeiler at en stor andel av de stemmeberettigede i Sør-Norge er bosatt i større byer, særlig på Østlandet. Det var også blant disse gruppene at det var enklest å rekruttere informanter. Dette skyldtes nok i hovedsak at Facebook-gruppene for samer i og rundt disse to byene er de største av sitt slag i Sør-Norge, men kan også ha vært et uttrykk for at interessen for sametingspolitikk var mer utbredt der enn ellers i kretsen. Tross dette fikk jeg gjennomført intervjuer med flere personer som bodde eller hadde bodd i U30-kommuner. Disse personene er blant dem som det er vanskeligst å komme i kontakt med, særlig om de bor i kommuner der de er den eneste, eller blant svært få valgmanntallsførte samer. Disse deltar ikke nødvendigvis i åpne fora eller kjente samiske miljøer – inkludert grupper for lokale samer på sosiale medier som Facebook, med mindre de bor i nærheten av en kommune der denne typen aktiviteter finner sted.
En siste følge av min rekrutteringsstrategi er at de fleste av mine informanter oppgav at de var mer interesserte i og bedre informert om sametingspolitikken enn hva man kan anta er tilfellet for den gjengse valgmanntallsførte i Sør-Norge. Det skyldtes kanskje i hovedsak at de som har større interesse for sametingspolitikken gjerne er mer interesserte i forskning som angår samiske kår eller Sametinget. Disse skjevhetene i utvalget behøver imidlertid ikke å være problematiske. Formålet med de kvalitative dataene er å illustrere og gi innsikt i hvorfor valgdeltagelsen varierer så mye mellom O30- og U30-kommuner. De gir også et grunnlag for å utvikle nye spørsmål som etter mitt syn bør inngå i fremtidig sametingsvalgforskning.
I
Kommunetype |
Stemme-berettigede |
Avlagte stemmer |
Valgdeltagelse (prosent) |
Differanse 2009–2017 (prosentpoeng) |
|||
---|---|---|---|---|---|---|---|
2009 |
2017 |
2009 |
2017 |
2009 |
2017 |
||
O30-kommune |
11989 |
14633 |
8654 |
10807 |
72,2 |
73,8 |
1,6 |
U30-kommune |
1901 |
2356 |
932 |
1171 |
49,0 |
49,7 |
0,7 |
Det er dermed ingen grunn til å tro at U30-regelens virkninger skyldtes en brå, forbigående «sjokkeffekt» som følge av overgangen til en ny og uvant ordning. Regelen synes heller å ha gitt noen varige, negative konsekvenser for valgdeltagelsen. Samtidig har denne forskjellen liten virkning på den totale valgdeltagelsen nasjonalt. Det kan imidlertid endres hvis andelen stemmeberettigede med bosted i U30-kommuner øker, samtidig som de negative virkningene av U30-regelen vedvarer. Det vil derfor være viktig å følge med på hvilken kommunegruppe som vokser mest fremover, og hvorvidt valgdeltagelsen fortsetter å variere i slik en grad mellom dem ved de kommende sametingsvalgene.
På grunn av den store veksten i Sametingets valgmanntall blir antallet O30-kommuner større mellom hvert valg. Det gir noen metodiske utfordringer når valgdeltagelsen innad i de to kommunegruppene skal sammenlignes over tid, fordi kommunegruppene ikke er direkte sammenlignbare. Ved sametingsvalget i 2009 var det for eksempel tre kommuner i Sør-Norge hvor man kunne stemme på valgdagen; i 2017 var antallet steget til elleve. Slike endringer har funnet sted i de fleste valgkretser, men utslagene har vært større i sør. Denne veksten skyldes
En mulig konsekvens av veksten i valgmanntallet ville være at deltagelsen i gruppen av O30-kommuner ble lavere over tid – forutsatt at velgerne i forhenværende U30-kommuner fortsatte å ha lavere valgdeltagelse. Dette ser ikke ut til å være tilfellet, i og med at forskjellen mellom de to kommunegruppene ikke har krympet. Forskjellen har derimot heller ikke vokst i særlig grad, slik en kunne ha ventet om store deler av den videre veksten til U30-kommunene skyldtes rekruttering av samer som i utgangspunktet ikke ville meldt seg inn i valgmanntallet. Det ser tvert imot ut til at forskjellene i valgdeltagelse har vedvart, uavhengig av utviklingen i de to kommunegruppene, eller overganger dem imellom. Det tilsier at det er noe konstant ved U30-regelen i seg selv, eller noe den medfører, som påvirker valgdeltagelsen.
Dette er empiriske spørsmål som ikke stod i fokus for min datainnsamling. Mitt datamateriale kan likevel delvis bidra til å belyse spørsmålene. Jeg vil forsøke å tegne et helhetlig bilde av hva som kan tenkes å forklare den lavere deltagelsen i U30-kommunene, med tanke på U30-regelen i seg selv, kommunene og personene den angår, samt eventuelle samspill mellom disse. Dette innebærer at jeg starter ved å drøfte U30-regelen i seg selv og hva den innebærer for dem som er underlagt den. Deretter vil jeg diskutere betydningen av manglende kjennskap til regelen, valglokalenes tilgjengelighet, valgfunksjonærenes opptreden og kommunens rolle i alle disse henseendene. Deretter vil jeg diskutere tilværelsen i
Hva er det ved U30-regelen som leder til lavere valgdeltagelse? Teknisk sett medfører ikke regelen annet enn at de den gjelder må avgi stemme på forhånd. Det er ikke utpreget vanskelig, og stadig flere gjør det ved valg til kommunestyrer, fylkestingsstyrer, Stortinget og Sametinget. Tatt i betraktning at nær halvparten av de stemmeberettigede i U30-kommunene deltar, ser det ikke ut til å være en uoverkommelig barriere å måtte stemme på forhånd. Etter tre sametingsvalg ser vi likevel at det betydelige gapet i valgdeltagelse som oppstod i 2009 vedvarer. Det tilsier at det er noe ved regelen som leder til lavere valgdeltagelse. Det er meget uvanlig i norsk politisk sammenheng at vilkårene for å delta i valg skal variere avhengig av hvilken kommune man bor i. Dermed er det nærliggende å spørre om en vesentlig andel av de stemmeberettigede i U30-kommuner ikke er klare over at de må forhåndsstemme. Innføringen av regelen kom i hvert fall som en overraskelse for noen av de valgmanntallsførte:
Jeg har stemt ved alle valg siden 1989, bortsett fra ett. I 2009 oppdaget jeg på valgdagen at jeg var nødt til å forhåndsstemme. Det var veldig skuffende. Jeg var både skuffet, skamfull og flau da jeg ikke fikk stemme det året, fordi jeg ikke fikk med meg at jeg måtte forhåndsstemme.
Denne mannen, som var i femtiårene da jeg intervjuet ham, bodde i 2009 i en U30-kommune. Han fikk ikke med seg at U30-regelen ble innført, til tross for at han etter eget syn hadde fulgt godt med på sametingspolitikken siden starten. Han var ikke alene om det. En kvinne i femtiårene bosatt i en U30-kommune på Vestlandet fortalte at «Jeg visste ikke at regelen kom i 2009. Jeg har alltid forhåndsstemt». Disse sitatene viser at informasjonen om U30-regelen ikke nådde frem til alle i 2009. Kvinnen i det siste eksempelet fikk dessuten også stemt. Det kan likevel godt tenkes at det også ved senere valg har vært flere stemmeberettigede som ikke
Hvis det ikke informeres godt nok, kan det ved ethvert sametingsvalg være et antall stemmeberettigede som møter opp på valgdagen for å delta, men ikke får avgi stemme. Det kan gjelde både førstegangsvelgere og erfarne velgere. Det kan dessuten tenkes at det blant dem som i utgangspunktet er kjent med at de må forhåndsstemme finnes noen som ikke husker å gjøre det i tide. Mens mine tall fra valget i 2017 tyder på at de negative virkningene av U30-regelen ikke skyldes en enkeltstående sjokkeffekt, gir dette kanskje grunnlag for å snakke om en
Hovedansvaret for dette ligger hos Valgdirektoratet og hos den enkelte kommune. Det er disse aktørene som har ansvaret for valgavviklingen. Det er imidlertid andre aktører som også er i en posisjon til å spille en viktig rolle, som Sametinget og ulike nyhetsmedier. Det er trolig gjenstand for betydelig variasjon hvorvidt og hvordan ulike kommuner går frem for å informere om sametingsvalg generelt, og U30-regelen spesielt. Det er ikke nødvendigvis slik at U30-kommunene skiller seg ut i disse henseendene, men konsekvensene av mangelfullt informasjonsarbeid er trolig større der. Dette er imidlertid empiriske spørsmål som jeg ikke har data til å undersøke nærmere her. Kjennskap til U30-regelen utgjør en viktig, og ofte helt nødvendig, betingelse for deltagelse i sametingsvalg i U30-kommuner. Disse spørsmålene bør derfor vies oppmerksomhet i den fremtidige forskningen på sametingsvalg. Kjennskap til U30-regelen er likevel ikke en tilstrekkelig betingelse for å delta. Selv om den skulle
Hva gjelder
Hva gjelder
Hvis en U30-kommune i tillegg til å ha store geografiske avstander kun tar imot stemmer til sametingsvalg i utvalgte valglokaler, kan avstandene lett bli så store for noen at de velger å ikke delta, eller har vanskelig for å finne tid til å gjøre det. Utover kostnadene lengre avstander i seg selv medfører, vil også arbeidet med å finne ut hvilke valglokaler i kommunen som eventuelt tar imot stemmer i sametingsvalg utgjøre en kostnad. I kapittel 6 viser Johannes Bergh og Jo Saglie at det blant respondentene i valgundersøkelsen fra 2017 var forskjeller mellom hjemmesittere og velgere i deres vurdering av de praktiske forholdene rundt å delta i valget. Respondentene som var bosatt i U30-kommuner oppgav i større grad at de opplevde at det var upraktisk å stemme, uavhengig av om de var hjemmesittere eller velgere. Det gir ikke bare støtte til antagelsene som ligger til grunn for rasjonell beslutningstagingsteori, men gir også grunn til å hevde at de ekstra kostnadene som følger med U30-regelen er omfattende og dessuten ubetinget av motivasjon eller politisk interesse.
Flere av personene som jeg intervjuet fortalte at valgfunksjonærene ikke var forberedt på å ta imot sametingsstemmer, og i enkelte tilfeller ikke engang var klare over at de skulle gjøre det. For eksempel fortalte en kvinne i femtiårene med bosted i en U30-kommune på Vestlandet at valgfunksjonærene ved flere valg ikke hadde vært forberedt: «Det har blitt bedre siden, men det har også hendt at mine barn har måtte vente på at de skal finne ut hvordan man tar imot sametingsstemmer». Hvis prosessen med å avlegge stemme tar lengre tid enn ved andre valg, utgjør
Da jeg skulle stemme, så de ganske rart på meg. De spurte meg om det var hos dem man kunne stemme i sametingsvalget. Det tok ganske lang tid, kanskje femten eller tjue minutter ekstra, fordi de måtte finne ut hvordan de skulle gjøre det.
Det er klanderverdig om valgfunksjonærer ikke har fått tilstrekkelig opplæring til å kunne ta imot stemmer i sametingsvalg. Det er derimot drøyere om de ikke engang er kjent med at de skal gjøre det. Det tyder på at forarbeidet fra både Valgdirektoratets og en del kommuners side ikke var godt nok. Utover at det kan lede til lavere valgdeltagelse, kan det oppfattes som at myndighetene ikke tar sametingsvalget på alvor. Det kan bidra til å svekke tilliten til både myndighetene og Sametinget, og dermed også motivasjonen til å delta i sametingsvalg. Slike feil kan forekomme overalt, og er derfor ikke en unik kostnad for stemmeberettigede i U30-kommuner. Eksempelet over var i Bergen, som er blant de kommunene i Sør-Norge med flest valgmanntallsførte. Det kan likevel tenkes at slike feil er mer utbredte lenger sør i landet, og i kommuner der få eller ingen deltar i sametingsvalg – som i U30-kommuner. Dette er viktige
Hvis en stemmeberettiget blir fortalt av valgfunksjonæren at de ikke tar imot stemmer til sametingsvalget, vil det i første rekke kunne føre til at vedkommende ikke får stemt. Det kan hende at vedkommende deretter tror at det ikke er mulig å stemme i den kommunen, eller at de er nødt til å dra til et annet valglokale som kanskje er langt unna. Slike oppfatninger kan også spres blant de stemmeberettigede, og bidra til minsket valgdeltagelse i hele kommunen. Selv om en stemmeberettiget holder på sitt og får gitt stemme, kan opplevelsen likevel virke så ubehagelig at vedkommende ikke har lyst til å gjøre det igjen.
Det er neppe slik at all variasjon i deltagelse mellom O30- og U30-kommuner har sitt utspring i U30-regelen. Det var noe variasjon mellom kommunegruppene også før regelen trådte i kraft (
Hvordan det er å bo og stemme i U30-kommunene er et sammensatt spørsmål, siden gruppen av U30-kommuner også er sammensatt. Den består av ulike kommuner i alle deler av landet. De er også av ulik størrelse med hensyn til både areal og innbyggertall. Dermed vil nok også tilværelsen i kommunene variere. For eksempel vil valgmanntallsinnførte som er bosatt i U30-kommuner lenger nord kanskje være bedre informerte og ha mer formeninger om sametingspolitikk, siden denne ofte både omgir og angår dem i en annen grad enn hva tilfellet er lenger sør. Andelen valgmanntallsførte som i velgerundersøkelsene oppgir at de i noen grad behersker et samisk språk er også jevnt over større i nord enn i sør, i likhet med andelen som oppgir å ha flere andre samer i sin omgangskrets. Sistnevnte gjenspeiler trolig at U30-kommunene i sør ofte er større byer eller tettsteder, der det er mindre sannsynlig at de valgmanntallsførte kjenner hverandre. I nord har U30-kommunene lave innbyggertall. Sett i sammenheng, tilsier dette at motivasjonen til å delta vil være høyere, og at kostnadene ved å gjøre det er lavere i nord enn i sør. Derfor burde vi også
Valgkrets |
Kommune-type |
Stemme-berettigede |
Avlagte stemmer |
Valg-deltagelse (prosent) |
Differanse O30-U30 (prosentpoeng) |
---|---|---|---|---|---|
1 Østre |
O30 |
2216 |
1762 |
79,5 |
35,8 |
U30 |
87 |
38 |
43,7 |
||
2833 |
75,8 |
– |
|||
1800 |
70,9 |
– |
|||
4 Gáisi |
O30 |
2481 |
1816 |
73,2 |
26,2 |
U30 |
66 |
31 |
47,0 |
||
5 Vesthavet |
O30 |
1429 |
1005 |
70,3 |
26,0 |
U30 |
359 |
159 |
44,3 |
||
6 Sørsamisk |
O30 |
746 |
543 |
72,7 |
18,0 |
U30 |
402 |
220 |
54,7 |
||
7 Sør-Norge |
O30 |
1483 |
1048 |
70,7 |
20,6 |
U30 |
1442 |
723 |
50,1 |
||
Det første en kan legge merke til er at selv om forskjellen i valgdeltagelse i O30- og U30-kommuner varierer noe, er den likevel anselig og nær like stor i de fleste kretser – unntatt i Østre valgkrets, hvor forskjellen er klart størst.
Det er også overraskende at forskjellen mellom O30- og U30-kommunene er mindre i Sør-Norge valgkrets enn i de fleste andre valgkretser. Det er grunn til å tro at motivasjonen til å delta er lavere, og at opplevelsen av kostnader er høyere der. I denne kretsen kan man anta at det informeres mindre om sametingsvalget enn ellers, og det er vanskelig å drive valgkamp der (se mer i kapittel 9). Dette kunne tale for at gapet i valgdeltagelse skulle være større der enn ellers, men slik er det ikke. En mulig forklaring ville være at informasjon ikke har så stor betydning for valgdeltagelsen som jeg til nå har anført. På den andre siden utgjør kjennskap og tilpasning til U30-regelen en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for deltagelse i sametingsvalg i kommunene der den gjelder. En forklaring som bør vurderes, er hvorvidt det er
En annen forklaring kan være at det er noen lokale politiske forhold i de nordlige U30-kommunene som spiller inn. Det kan for eksempel være at forholdsvis mange lar være å delta som en ekspressiv handling. Det kan være et uttrykk for en opplevelse av at Sametinget ikke representerer deres gruppe eller ivaretar deres interesserer godt nok. Dette kan gjenspeile en generell konfliktlinje mellom et geografisk og politisk sentrum og dets periferi, eller mellom spesifikke skillelinjer som dem mellom fastboende og reindriftsnæringen, eller mellom sjøsamer og innlandssamer. En kvinne i femtiårene jeg intervjuet var bosatt i Oslo, men vokste opp i Nord-Norge. Hun mente at det på Sametinget var «mye snakk om innlandssamer og reindrift, og jeg skulle ønske at det ble snakket mer om sjøsamiske kår. Den kulturen er nesten helt utradert». Hvis slike inntrykk er utbredte i de nordligere U30-kommunene, er det mulig at de til dels kan forklare ulikheten i valgdeltagelse mellom de to kommunegruppene der.
Nok en mulighet som bør vurderes, er om de stemmeberettigede i U30-kommunene i nord og sør er ulike med hensyn til andre variabler som forklarer valgdeltagelse – og om dette kan forklare hvorfor gapet mellom de to kommunegruppene er større lenger nord. En mulig faktor i denne sammenheng er grad av høyere utdanning, som har en klar positiv sammenheng med deltagelse i sametingsvalg (se mer i kapittel 6). Dette kan knyttes til både større politisk interesse, mer kunnskap om politikk, samt en opplevelse av borgerplikt – noe som i seg selv motiverer deltagelse. Sett i lys av rasjonell beslutningstagingsteori vil disse faktorene antas å generelt øke motivasjonen til å delta, og minske de forventede kostnadene ved å gjøre det. Det gir også et grunnlag for å hevde at flere av kostnadene ved deltagelse er betingede kostnader – i dette tilfellet betinget av i hvert fall utdanningsnivå, om ikke også klasse.
Klare data finnes ikke, men flere forhold gjør det trolig at andelen stemmeberettigede med høyere utdanning er lavere i de nordligere U30-kommunene enn lenger sør. To større befolkningstrender har foregått over lang tid: Bevegelse fra bygder og tettsteder til byer, og fra nord til sør i landet. Flyttevalg begrunnes ofte med et ønske om å ta en høyere utdanning, eller å finne arbeid som passer til denne. Man kan ikke utelukke at en eventuell større andel med høyere utdanning lenger sør bidrar til å minske de negative virkningene av U30-regelen og de opplevde kostnadene ved å delta i valg, mens den lavere andelen i U30-kommuner lenger nord bidrar til å forsterke dem. Selv om man med valgundersøkelsen kan forsøke å gi et svar på dette spørsmålet, er det vanskelig å vurdere hvor pålitelige akkurat disse dataene er. En viktig grunn til dette er at det er ukjent hvor mange av samene i eller utenfor Sametingets valgmanntall som har høyere utdanning, samt hvor de bor. I tillegg vil de som deltar i valg, har interesse for politikk og har høyere utdanning oftere enn andre være villige til å delta i valgundersøkelser. Dette er et kjent problem innen
I dette kapitlet har jeg påvist at det fremdeles, etter tre sametingsvalg, finnes et klart gap i deltagelse mellom de kommunene hvor man kan avgi stemme på valgdagen og gruppen av kommuner som er underlagt U30-regelen. Gapet har vedvart selv om veksten i valgmanntallet har gjort at flere U30-kommuner er blitt til O30-kommuner. Dette tyder på at U30-regelen har selvstendige, varige og negative konsekvenser for deltagelsen i sametingsvalg. I analysen av mine kvalitative intervjudata tok jeg i bruk rasjonell beslutningstagingsteori (
Jeg har argumentert for at U30-regelen medfører noen særskilte kostnader for dem den angår, og at disse kan være så omfattende at de blir utslagsgivende i deres valg om å stemme i sametingsvalg eller ikke. De stemmeberettigede i U30-kommunene er nødt til å selv huske på fristen for å delta, og finne tid til å gjøre det før valgdagen. De er også nødt til å fatte sitt valg tidligere enn andre velgere. For usikre velgere kan det oppleves urimelig. Jeg har også drøftet betydningen av den fysiske avstanden til valglokalet. Det er ikke en unik problemstilling for U30-kommuner, men den angår mange av dem. Jeg har også drøftet noen kostnader som kan gjelde overalt, som at valgfunksjonærene i kommuner ikke er klare
Jeg har også argumentert for at særkravene til informasjon som U30-regelen stiller til de stemmeberettigede i U30-kommunene kan ha resultert i en
Det er usikkert om, og eventuelt i hvilken grad, en gjentagende sjokkeffekt finnes. Det kan ikke endelig avgjøres ved bruk av de tilgjengelige dataene fra valgundersøkelsene. Det benyttes allerede et filterspørsmål hvor respondentene som svarer at de ikke deltok i sametingsvalget bes om å oppgi hvilket parti de stemte på ved det forrige valget, dersom de stemte da. Etter mitt syn bør fremtidige valgundersøkelser stille et oppfølgingsspørsmål der respondentene bes om å svare på hvorfor de ikke deltok. Mulige svaralternativer kan være at de ikke hadde fått med seg at de måtte forhåndsstemme, eller at de glemte fristen for å gjøre det.
Det var overraskende at forskjellen i valgdeltagelse mellom O30- og U30-kommunene var større i nord enn i sør. Det tyder på at det er flere forhold enn selve U30-regelen som leder til lavere deltagelse i U30-kommunene, og at disse kan være ulike innad i kommunegruppen. Også dette åpner for videre spørsmål: Er det slik at gapet er større enn ventet i nord, eller er det mindre enn ventet i sør? Jeg har i dette kapitlet foreslått noen mulige lokale forhold som kan variere mellom de to landsdelene og bidra til å påvirke deltagelsen positivt eller negativt – blant annet andel personer med høyere utdanning. Denne andelen er trolig høyere i de sørlige U30-kommunene. Jeg foreslo også at det kan hende at flere stemmeberettigede i nord aktivt
U30-regelen angår knapt femten prosent av de stemmeberettigede. Mens regelen har betydelige konsekvenser for valgdeltagelsen i kommunene der den gjelder, gir den derfor ikke et stort utslag på den nasjonale valgdeltagelsen. En kan hevde at regelens negative virkninger bør aksepteres fordi den sikrer retten til hemmelige valg og bidrar til at valgresultatet kan offentliggjøres allerede valgnatten. På den andre siden er det ikke tilfeldig hvilke velgere som faller fra eller hvor i landet de bor. U30-regelen kan i sitt vesen virke spesielt utelukkende på stemmeberettigede som er usikre på sitt partivalg, samt på dem som ikke nødvendigvis deltar i hvert valg. Regelen påvirker trolig særlig førstegangsvelgerne, noe som kan tenkes å bidra til at de heller ikke deltar i fremtidige valg. Hvis
U30-regelen påvirker også valgdeltagelsen særlig i de to sørligste valgkretsene. Størst er utfallet i Sør-Norge valgkrets, der nær halvparten av de stemmeberettigede er bosatt i U30-kommuner. Denne valgkretsen er i vekst, og er i ferd med å danne et tyngdepunkt i sametingspolitikken. Hvis de negative virkningene av U30-regelen vedvarer, kan dette bidra til at valgdeltagelsen forblir lavere der. Det kan gi et grunnlag for påstander om Sametingets svinnende relevans, eller til å fremme mobilisering langs politiske konfliktlinjer mellom det samepolitiske sentrum i nord og den samepolitiske periferi i sør. Sett under ett er det viktig at det fortsatt forskes på U30-regelens virkninger, og at de myndighetene og aktørene som har ansvaret for sametingsvalget gjør mer for å motvirke det som fungerer negativt. Det bør også tas opp til vurdering om U30-regelen faktisk er den beste løsningen for å ivareta hensynene til personvern og rask avklaring av valgresultatet, eller om det kan utformes et nytt system som i mindre grad påvirker valgdeltagelsen. Det er i norsk politisk sammenheng meget uvanlig at forutsetningene for å delta i valg skal variere fra kommune til kommune. Dette bør derfor være godt begrunnet, og det bør gjennomføres på måter som er til minst mulig besvær for de stemmeberettigede som må forholde seg til dem.
Det var ingen registrerte stemmeberettigede i 59 av dem.
Gáisi dekker mesteparten av det tidligere fylket Troms.
Ávjovárri dekker kommunene Karasjok, Kautokeino og Porsanger. Den hadde fram til 2021 flest stemmeberettigede, og blir gjerne omtalt i slike ordelag som «det samepolitiske sentrum» (
For mer informasjon om mandatfordelingen ved sametingsvalg og justering av denne, se Forskrift om valg til Sametinget på
Selve datainnsamlingsprosessen beskrives utførlig i masteroppgaven (
Jeg vil heretter omtale «godkjente stemmegivninger» som «stemmer».
Dette skyldes muligens en tastefeil, og utgjør en differanse på 200 stemmer. Ved å regne ut prosentvis deltagelse på bakgrunn av deres egne tall, vil en se at denne avviker fra deres oppgitte valgdeltagelse.
Tatt i betraktning at både antallet og andelen som bor i U30-kommuner er meget lavt i de nordlige kretsene, er det viktig å ha to ting i mente. For det første vil deres utslag på den kretsvise deltagelsen være marginal. For det andre vil hver enkelte stemmeberettigede i U30-kommunene ha stor innvirkning på den lokale valgdeltagelsen.
The 2017 Sámi parliamentary elections saw an increase in turnout (measured in percent) for the first time since 2005. Although voter registration had increased, the number of votes increased even more. However, considering that one must register in the electoral roll to vote, 30 percent non-voters is a significant proportion. In this chapter, we use the voter survey to describe the non-voters. Regarding institutional factors, the analyses confirm the findings in Owren’s chapter: Although most of the electorate did not find it difficult to vote in the Sámi parliamentary elections, the exception was non-voters living in municipalities where only advance voting is allowed. Regarding individual factors, political resources matter. People with less education were especially overrepresented among the non-voters. Motivation is also important, and the non-voters were naturally less interested in politics in general and Sámi politics in particular. Those who joined the electoral roll to influence Sámi politics were seldom non-voters. On the other hand, those who signed up to express their Sámi identity were almost equally represented among the voters and non-voters. Although an instrumental motive for registration leads to high turnout, an expressive motive does not hinder electoral participation. We also find that non-voters to a lesser extent felt that their voice mattered or that there were political alternatives that represented their views. On the other hand, voters and non-voters did not differ substantially regarding perceived political differences between the parties and lists.
Hjemmesitting ved valg er ofte opphav til bekymring over demokratiets tilstand. Slik bekymring bygger ikke minst på at hjemmesitting generelt har vist seg å være sosialt skjevt fordelt, med særlig mange hjemmesittere blant lavt utdannede og innvandrere (
Hjemmesitting ved sametingsvalg er på to grunnleggende måter forskjellig fra hjemmesitting ved valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer. Den ene forskjellen ligger i at for å kunne stemme ved sametingsvalg, må man først melde seg inn i Sametingets valgmanntall. Dermed kunne man tro at hjemmesitting ved sametingsvalg vil være et begrenset fenomen; de som oppfyller kriteriene for innmelding i valgmanntallet, men ikke er interessert i å delta ved valg, vil heller ikke ta seg bryet med å registrere seg. Med dette som utgangspunkt kan valgdeltakelsen på 70 prosent ved sametingsvalget i 2017 oppfattes som overraskende lav. Men, som vi skal se, man kan ikke forutsette at de som melder seg inn i valgmanntallet alltid gjør det ut fra et ønske om å stemme ved valg.
Den andre forskjellen er at antall manntallsførte ved sametingsvalg har vokst kraftig, i motsetning til det vi ser ved andre valg. Valgmanntallet er blitt tredoblet fra det første valget i 1989 til 2017. Valgdeltakelsen målt i prosent har vist en fallende tendens i denne perioden, selv om det var oppgang ved ett enkelt valg – i 2005 (
Ved sametingsvalget i 2017 så vi imidlertid et brudd med det tidligere hovedmønsteret. Som før hadde flere nye velgere registrert seg, men denne gangen ble veksten i antall avgitte stemmer enda større. Dermed gikk hjemmesitterandelen ned for første gang siden 2005. En andel på 30 prosent hjemmesittere er likevel betydelig.
Vårt spørsmål er derfor hvem disse hjemmesitterne er og hvorfor de ikke deltar. I analysene i dette kapitlet er hovedformålet å sammenlikne hjemmesitterne med de som stemmer ved sametingsvalg, med data fra velgerundersøkelsen fra 2017. Hva kjennetegner dem som aktivt har meldt seg inn i Sametingets valgmanntall, men som likevel velger å ikke stemme? Er dette en bevisst beslutning, for eksempel begrunnet av at man primært ønsker å uttrykke sin samiske identitet ved å melde seg inn, men samtidig har et såpass distansert forhold til samisk politikk at man velger å ikke delta? En annen mulighet er at hjemmesitterne ved sametingsvalg ikke er så forskjellige fra andre hjemmesittere, og at de lar være å stemme ut fra en kombinasjon av praktiske grunner og lav interesse for politikk. Før analysene starter, begynner vi med en gjennomgang av funnene fra forskning om valgdeltakelse generelt og deltakelse ved sametingsvalg spesielt.
Forskning om hva som påvirker valgdeltakelse skiller gjerne mellom individuelle og institusjonelle faktorer. Individuelle faktorer er egenskaper
Når det gjelder
Når det gjelder den enkeltes
Analyser av permanent hjemmesitting har ikke inngått i tidligere sametingsvalgundersøkelser, men generelt har de fleste av de nevnte forklaringsfaktorene også betydning for hjemmesitting ved sametingsvalg i Norge (
Vi har også sammenlignet valgdeltakelse i sametingsvalg i Norge og Sverige, med materiale fra begge lands sametingsvalgundersøkelser fra 2013 (
Hvorfor har så samiske forhold større betydning for deltakelse i sametingsvalg i Sverige enn i Norge? Da må vi gå til de institusjonelle faktorene. En sentral forskjell mellom landene er at mens sametingsvalg i Norge holdes på samme dag som stortingsvalget, holdes sametingsvalg i Sverige på en egen dag, tidsmessig adskilt fra alle andre valg. De ulike ordningene bidrar ikke bare til høyere valgdeltakelse ved sametingsvalg i Norge enn i Sverige (
At stortings- og sametingsvalg i Norge holdes samtidig, har både negative og positive sider. På den ene siden kan det bidra til at stortingsvalget overskygger sametingsvalget i mediene, slik at spesifikt samiske saker kan få mindre oppmerksomhet. På den andre siden gir samtidigheten en «drahjelp» til sametingsvalget ved å trekke flere velgere til stemmeurnene. Denne typen dilemma ble tydelig illustrert ved kommunevalget i 2003, da Nittedal kommune som et forsøk fikk holde valg i juni, tre måneder før resten av landet. Hensikten var å skape et genuint lokalt kommunevalg, som ikke var dominert av rikspolitikere og rikspolitikk. Det oppnådde man da også, men valgdeltakelsen falt med 16 prosentpoeng (
Forskjellen mellom Norge og Sverige i hva som først og fremst kan forklare valgdeltakelse, kan likevel ikke føres tilbake til felles versus ulik valgdag alene. Det kan også spille inn at samepolitikk i Norge mer generelt ser ut til å være tettere integrert i storsamfunnets politikk. At norske stortingspartier deltar i sametingsvalg mens svenske riksdagspartier avstår, er en illustrasjon på denne forskjellen.
Vårt bidrag i dette kapitlet er å utforske hva som kjennetegner hjemmesitterne som gruppe anno 2017, ut fra velgerundersøkelsen som ble gjennomført etter sametingsvalget i 2017 (se kapittel 1 for mer informasjon om gjennomføringen av undersøkelsen). På den måten utfyller vi Owrens analyser i kapittel 5, der han utnytter data fra valgstyrenes protokoller til å sammenligne valgdeltakelsen i kommuner der man kunne stemme på valgdagen med kommuner der bare forhåndsstemmegivning var mulig. Fordi våre data er fra en utvalgsundersøkelse er de mer usikre enn Owrens. Samtidig har de den fordel at de gir innsikt i mer subjektive forhold. Vi må likevel ta et forbehold ved funnene i dette kapitlet. De fleste som svarte på velgerundersøkelsen, stemte ved valget. Selv om vi har mange nok hjemmesittere i utvalget til statistiske analyser, er det ikke sikkert at de hjemmesitterne som svarte er representative for hjemmesitterne som helhet. Slik vil det være i alle velgerundersøkelser av denne typen.
I de følgende analysene ser vi dels på bakgrunnsfaktorer som er analysert i tidligere sametingsvalgundersøkelser, men òg på spørsmål som ikke før er blitt utforsket, nemlig hvordan folk opplevde valget og valgkampen. I hvilken grad velgerne er permanente hjemmesittere utforskes ikke her, men dette spørsmålet blir berørt i kapittel 7, i forbindelse med analysen av velgeroverganger.
Vi ser først på hjemmesitternes og velgernes sosiodemografiske profil, med sikte på å utforske betydningen av denne formen for politiske ressurser. I
Hjemmesittere |
Velgere |
Forskjell |
|
---|---|---|---|
Mann |
47 |
51 |
+4 |
Kvinne |
53 |
49 |
-4 |
Grunnskoleutdanning |
17 |
8 |
-9* |
Videregående skole |
30 |
24 |
-6 |
Universitet/høyskole (3 år eller mindre) |
16 |
24 |
+8* |
Universitet/høyskole (mer enn 3 år) |
36 |
44 |
+8 |
Under 30 år |
17 |
11 |
-6 |
30–44 år |
29 |
25 |
-4 |
45–60 år |
29 |
35 |
+6 |
Over 60 år |
26 |
28 |
+2 |
*Forskjellen er statistisk signifikant på 5%-nivå.
Hjemmesittere |
Velgere |
Forskjell |
|
---|---|---|---|
1 Bruker ikke det samiske språket |
47 |
43 |
-4 |
2 |
21 |
22 |
+1 |
3 |
10 |
13 |
+3 |
4 Flytende (snakker, forstår, skriver) |
22 |
23 |
+1 |
*Indeksen er basert på tre spørsmål som er nesten likelydende: Hvor godt snakker du selv samisk? Hvor godt leser du selv samisk? Hvor godt forstår du muntlig samisk? Vi har lagd en additiv indeks hvor vi legger sammen verdiene på hvert spørsmål og deler på 3 (siden det er 3 spørsmål). Deretter har vi rundet av verdiene til hele tall.
Som kjent skiller sametingsvalg seg fra andre valg ved at innmelding i valgmanntallet er nødvendig. Dermed er det også interessant å se om forhold ved innmeldingen kan ha betydning for hvem som deltar og ikke deltar. I
Hjemmesittere |
Velgere |
Forskjell |
|
---|---|---|---|
1989 |
18 |
19 |
+1 |
1990–2001 |
35 |
35 |
0 |
2002–2013 |
34 |
28 |
-6 |
2014–2017 |
13 |
18 |
+5 |
18 år |
24 |
14 |
-10* |
19–29 år |
31 |
28 |
-3 |
30–44 år |
26 |
34 |
+8 |
45–60 år |
17 |
19 |
+2 |
Over 60 år |
2 |
4 |
+2 |
Å kunne påvirke samepolitikken |
16 |
40 |
+24* |
Å gi utrykk for en samisk identitet |
49 |
42 |
-7 |
Å sikre at mine barn skal kunne få stemmerett |
4 |
5 |
+1 |
En annen grunn er viktigere |
13 |
9 |
-4 |
Vet ikke/ubesvart |
19 |
4 |
-15* |
*Forskjellen er statistisk signifikant på 5%-nivå.
Tabellen viser en betydelig forskjell mellom hjemmesittere og velgere når vi ser på dem som sier at de primært meldte seg inn for å påvirke samepolitikken. Relativt få hjemmesittere oppgir denne grunnen. Det er ikke overraskende. Når man oppgir en slik instrumentell motivasjon – ønsket om å påvirke samepolitikken – så er det naturlig å benytte den påvirkningsmuligheten som ligger i å avgi stemme ved valg. Samtidig er det små forskjeller mellom hjemmesittere og velgere i andelen som oppgir det å uttrykke samisk identitet som en grunn til innmelding. Med andre ord er det mange som deltar ved valg, selv om de nevner et slikt ekspressivt motiv for innmelding, snarere enn et mer instrumentelt motiv.
I
Hjemmesittere |
Velgere |
Forskjell |
|
---|---|---|---|
Meget interessert |
10 |
27 |
+17* |
Ganske interessert |
48 |
56 |
+8 |
Lite interessert |
34 |
16 |
-18* |
Overhodet ikke interessert |
9 |
1 |
-8* |
Meget interessert |
3 |
22 |
+19* |
Ganske interessert |
37 |
48 |
+11* |
Lite interessert |
37 |
28 |
-9* |
Overhodet ikke interessert |
23 |
2 |
-21* |
*Forskjellen er statistisk signifikant på 5%-nivå.
I velgerundersøkelsen satte vi også fram en del påstander om sametingsvalget som respondentene ble bedt om å ta stilling til. Ser hjemmesittere og velgere ulikt på disse påstandene? Svarene finnes i
Hjemmesittere |
Velgere |
Forskjell |
|
---|---|---|---|
Min stemme har betydning for valgresultatet |
4,0 |
5,4 |
1,4* |
Partiet/listen jeg liker best fremmer mine synspunkter i viktige saker |
3,7 |
5,1 |
1,4* |
Der finnes partier/lister som representerer mine synspunkter |
4,0 |
5,1 |
1,1* |
Det er klare forskjeller mellom partiene/listene |
4,1 |
4,5 |
0,4 |
Jeg har i liten grad satt meg inn i hva valget handler om |
4,5 |
3,4 |
-1,1* |
Det er vanskelig å forstå debattene i aviser, radio og TV |
3,6 |
3,1 |
-0,5* |
Det er tungvint å avgi stemme i sametingsvalget |
3,1 |
1,7 |
-1,4* |
Det er vanskelig for meg å finne tid til å stemme |
2,6 |
1,5 |
-1,1* |
*Forskjellen er statistisk signifikant på 5%-nivå.
Videre mener hjemmesitterne i mindre grad at deres stemme har betydning for valgresultatet, at det finnes partier og lister som representerer deres synspunkter samt at deres liste eller parti fremmer deres synspunkter i viktige saker. Dette er også slik man skulle vente, men for spørsmålet om det var klare forskjeller mellom partiene, er forskjellen derimot ikke statistisk signifikant. Sett i sammenheng kan svarene tyde på at det ikke nødvendigvis er opplevelsen av faktisk avstand mellom de politiske alternativene som skiller hjemmesitterne fra velgerne, men heller en subjektiv tilknytning; at man opplever å ha et tydelig førstevalg blant partiene.
To av spørsmålene i
Hjemmesittere |
Velgere |
|||
---|---|---|---|---|
U30 |
O30 |
U30 |
O30 |
|
Det er vanskelig for meg å finne tid til å stemme |
3,8 |
2,3 |
1,6 |
1,5 |
Det er tungvint å avgi stemme i sametingsvalget |
4,6 |
2,7 |
2,1 |
1,6 |
Resultatene i
Hensikten med analysene i dette kapitlet har vært å tegne et bilde av gruppen hjemmesittere ved sametingsvalg. Vi tok utgangspunkt i litteraturen som skiller mellom institusjonelle og individuelle faktorer, og – innenfor den sistnevnte kategorien – mellom motivasjon og ressurser. Analysene bekrefter at alle tre har betydning for hjemmesitting ved sametingsvalg.
Går vi til de individuelle faktorene som kan forklare valgdeltakelse, er ett av funnene at
Når det gjelder
I dette kapitlet har vi også forsøkt å kartlegge betydningen av motivasjon på nye måter, sammenlignet med tidligere sametingsvalgforskning. Vi har bedt de stemmeberettigede ta stilling til ulike oppfatninger om
Oppgangen i 2005 kan skyldes at det ved dette valget ble innført fire utjevningsmandater som skulle gå til de valgkretsene der det ble avlagt flest stemmer, noe som førte til en mobilisering (
In this chapter, we explore the ideological and political landscape of Sámi electoral politics. Which ideological and political cleavages are important in Sámi politics, and how do these cleavages manifest themselves in voting patterns and party differences? We use the Sámi election surveys from 2013 to 2017. The analysis describes a Sámi political landscape with small ideological and political differences, where primarily the Progress Party stands out. Voters who favour this party are far from other party voters on the central issue of Sámi self-determination, and there is a mutually frosty relationship between Progress Party voters and other voters. On some issues, Conservative Party voters are in an intermediate position between the Progress Party voters and the rest, and voters for the
Urfolks politiske representasjon kan analyseres fra to perspektiver, det eksterne og det interne. Mens det eksterne handler om urfolkenes forhold til statene de lever i, handler det interne om de politiske debattene som foregår blant medlemmene av et urfolk og om beslutningene som folket selv treffer. I mye av forskningen, både i Norge og internasjonalt, har det eksterne perspektivet stått sentralt. Felles for urfolk verden rundt er historiske og/eller nåværende erfaringer med marginalisering og undertrykkelse fra en dominerende stat som er opprettet av et annet folk – noe som regnes som et definitorisk kjennetegn ved urfolk (
Ser vi på ulike lands institusjoner for urfolks representasjon i det nasjonale politiske systemet, finner vi mange ulike løsninger (
Sametingsmodellen kan sies å forene eksterne og interne hensyn ved å gi rom for både enhet utad og mangfold innad. Gjennom flertallsbeslutninger eller kompromisser på Sametinget – en prosess som skal sikre demokratisk legitimitet – kommer det fram et offisielt samisk syn. Dette kan være en fordel for samene – men også for staten; som dermed får en
Med utgangspunkt i et internt perspektiv ser vi i dette kapitlet nærmere på forskjeller blant dem som er stemmeberettiget ved sametingsvalg: Hva skiller de ulike sametingspartienes og -listenes velgere? Et velfungerende demokrati, hvor velgerne deltar, er engasjerte og interesserte i politikk, trenger noen grad av motsetninger og politisk avstand. Hvis slike motsetninger ikke eksisterte – hvis borgere og parter var enige om det meste – så ville det ikke være noe grunnlag for å engasjere seg politisk eller for å delta i demokratiet. Ingenting ville da stå på spill. På den andre siden kan motsetningene og den politiske polariseringen bli for voldsomme, og gjøre det umulig å komme frem til kompromisser, og dermed gjøre det vanskelig å utforme politikk. Da fungerer heller ikke demokratiet særlig godt. Det kan derfor være et ideal å ha moderate politiske avstander.
Hva er situasjonen i så måte internt i det samiske demokratiet i Norge? Hvilke ideologiske og politiske motsetninger gjør seg gjeldende innenfor sametingspolitikken, og hvor store er de politiske avstandene? Vi er særlig interessert i endringer fra ett valg til det neste. Har avstandene og de politiske motsetningene blitt større eller mindre fra valget i 2013 til 2017? Vi benytter sametingsvalgundersøkelsene fra disse valgene som datamateriale. Dette materialet er nærmere beskrevet i kapittel 1.
Vi starter med å studere det politiske innholdet i forskjellene mellom partiene og listene som stiller til valg til Sametinget. Vi har i tidligere arbeider vist at det er særlig to skillelinjer som gjør seg gjeldende ved sametingsvalg: en motsetning som knytter seg til graden av samisk selvbestemmelse, og den tradisjonelle venstre–høyre-aksen som særlig kommer inn ved at de tradisjonelle norske politiske partiene stiller til valg ved sametingsvalg (
Deretter ser vi på velgernes oppfatninger av de ulike partiene og listene som stiller til valg. Er det slik at velgerne elsker sitt eget parti og hater alle andre? Trolig har velgerne varierende vurderinger av ulike partier; noen partier ligger nært hverandre, andre lenger unna. Det er særlig interessant å studere de to største partiene på Sametinget, NSR (Norske Samers Riksforbund) og Arbeiderpartiet. Hvor stor avstand – målt som gjensidig sympati/antipati – er det mellom partiene, og har det vært noen endring mellom valgene i 2013 og 2017?
Til slutt tar vi for oss velgerbevegelser mellom sametingsvalgene i 2013 og 2017. Får vi bekreftet bildet av nærhet/avstand mellom ulike partier som tegner seg i våre analyser, også når vi ser på hvilke partier som «bytter» på velgerne mellom disse valgene?
I analyser fra tidligere sametingsvalgundersøkelser (
I tidligere analyser har vi funnet at holdninger til samisk selvbestemmelse – målt blant annet gjennom holdninger til Sametingets innflytelse på ulike områder – skiller sametingspartienes velgere. Ut fra Lipset og Rokkans perspektiv kan dette forstås som en konsekvens av nasjonsbyggingsprosesser. Norsk nasjonsbygging har historisk betydd fornorsking, og møtes nå av en nyere samisk nasjonsbyggingsprosess. Spørsmålet om hvor sterk den samiske selvbestemmelsen skal være, er det likevel ikke intern enighet om blant samene. Dette illustrerer også hvordan urfolks interne politikk ikke kan forstås løsrevet fra eksterne forhold; forholdet til statsmakten kan spille en sentral rolle også i intern politikk.
De to største partiene på Sametinget har historisk sett helt ulike utgangspunkter (se kapittel 1 for en nærmere beskrivelse av sametingspartiene og deres velgeroppslutning og representasjon). Selv om forskjellen i synet på samisk selvbestemmelse i dag kanskje ikke er så stor i praktisk politikk, kan den uansett komme til uttrykk i partienes retorikk (
Venstre–høyre-aksen er et samlebegrep som kan fange opp mange motsetninger i samfunnet, men det sentrale innholdet i begrepene «venstre» og «høyre» gjenspeiler likevel Lipset og Rokkans arbeidsmarkedskonflikt. I de tidligere sametingsvalgundersøkelsene har vi sett at et
Vi har også sammenlignet skillelinjer ved sametingsvalg i Norge og Sverige (
En viktig forskjell mellom sametingsvalg og andre valg i Norge, er at det foregår langt større endringer i sammensetningen av velgermassen ved sametingsvalg. Det har blitt stadig flere registrerte velgere for hvert nye valg. Økningen har vært særlig sterk i Sør-Norge og i byene, slik at Indre Finnmark får en stadig mindre andel av de registrerte velgerne (
I de tidligere sametingsvalgundersøkelsene har vi først og fremst vært opptatt av grunnleggende politiske skillelinjer, i tradisjonen etter Lipset og Rokkan. Dette er fremdeles et tema i dette kapitlet, men her vil vi utvide dette perspektivet. Dette gjør vi på to måter.
For det første ser vi på politisk avstand mer generelt, og ikke bare ut fra politiske skillelinjer. Andre betraktninger enn de rent politiske og
For det andre analyserer vi endringer fra ett valg til det neste, altså fra 2013 til 2017. Som nærmere beskrevet i kapittel 1, var det siste året før 2017-valget en turbulent periode på Sametinget. Et mindretallsråd fra NSR hadde ledet Sametinget i mesteparten av valgperioden, men ble felt av et mistillitsforslag i desember 2016. Mistillitsforslaget var omstridt. På den ene siden hadde NSR ikke maktet å samle tilstrekkelig støtte til sitt budsjettforslag, men på den andre siden ble det reist spørsmål ved om det var saklig grunn for et mistillitsforslag. En koalisjon av Arbeiderpartiet, Høyre og Árja overtok. Perioden fram til valget var preget av intern uro i Arbeiderpartiet, som endte med at den sittende sametingspresidenten, Vibeke Larsen, meldte seg ut av partiet. Hun fortsatte likevel som president i den samme koalisjonen, og stiftet et frittstående samisk sosialdemokratisk parti – Šiella – foran valget. Valgresultatet ga framgang for NSR, som etter valget dannet en flertallskoalisjon med Senterpartiet, Flyttsamelista (Johttisápmelaččaid listu) og den sørsamiske lista Åarjel-Saemiej Gïelh. Med en slik utvikling er det interessant å se hvordan avstandene og de politiske motsetningene utviklet seg fra valget i 2013 til 2017, og hvilken betydning utviklingen på Sametinget det siste året før valget kan ha hatt.
Forskning om norsk rikspolitikk viser at avstanden mellom ulike politiske partiers velgere i hovedsak skyldes uenigheter om politikkens innhold, om de politiske sakene og om ideologisk ståsted (
Den første skillelinjen er eksplisitt knyttet til samisk politikk, og handler om graden av selvbestemmelse i det samiske samfunnet. På den ene
Den andre ideologiske skillelinjen er den tradisjonelle venstre–høyre-aksen, som jo henger nært sammen med stemmegivning i norsk rikspolitikk. Her benytter vi selvplassering på venstre–høyre-skalaen, som måles ved å stille følgende spørsmål: «I norsk politikk snakkes det gjerne om høyresiden og venstresiden. Hvor vil du plassere deg selv på en skala fra 0 til 10 der 0 betyr venstresiden og 10 betyr høyresiden?»
Velgernes gjennomsnittlige plassering på disse to dimensjonene, totalt sett og etter parti, presenteres i
Selvbestemmelse |
Venstre–høyre |
N |
|
---|---|---|---|
Alle velgere |
1030 |
||
(0,09) |
(0,08) |
||
Norske Samers Riksforbund (NSR) |
363 |
||
(0,09) |
(0,12) |
||
Arbeiderpartiet |
149 |
||
(0,19) |
(0,15) |
||
Árja |
57 |
||
(0,27) |
(0,32) |
||
Senterpartiet |
43 |
||
(0,37) |
(0,29) |
||
Fremskrittspartiet |
58 |
||
(0,34) |
(0,24) |
||
Nordkalottfolket |
77 |
||
(0,30) |
(0,27) |
||
Høyre |
35 |
||
(0,49) |
(0,34) |
||
Andre |
80 |
||
(0,29) |
(0,27) |
||
Stemte ikke |
80 |
||
(0,32) |
(0,29) |
Hvis vi sammenlikner med 2013 (
Når det gjelder venstre–høyre-aksen, så er altså velgerne totalt sett noe venstreorienterte, men dette totaltallet skjuler den betydelige variasjonen mellom de ulike partienes velgere. Velgerne til de norske politiske partiene skiller seg fra hverandre på en forutsigbar måte. Ap-velgerne ligger til venstre; Høyre- og FrP-velgerne ligger på høyresiden. De samiske listene avviker i liten grad fra gjennomsnittet for alle velgere på venstre–høyre-aksen, men det er grunn til å påpeke at NSR sine velgere ligger klart på venstresiden. Det er altså slik at begge de to hovedrivalene i det norske Sametingets partisystem har velgermasser som er til venstre for snittet, og det igjen av et snitt som er mer venstre- enn høyreorientert.
Selvbestemmelse |
Venstre–høyre |
|
---|---|---|
Alle velgere |
- |
|
(0,00) |
(0,04) |
|
Norske Samers Riksforbund (NSR) |
- |
|
(0,09) |
(0,03) |
|
Arbeiderpartiet |
||
(0,16) |
(0,40) |
|
Árja |
- |
|
(0,12) |
(0,36) |
|
Senterpartiet |
- |
- |
(0,37) |
(0,39) |
|
Fremskrittspartiet |
||
(0,18) |
(0,03) |
|
Nordkalottfolket |
||
(0,28) |
(0,30) |
|
Høyre |
- |
- |
(0,39) |
(0,39) |
|
Andre |
- |
- |
(0,40) |
(0,01) |
|
Stemte ikke |
||
(0,10) |
(0,40) |
*Datagrunnlaget for beregning av endring i gjennomsnitt er
I
Privatisering2 |
Distrikts-Norge3 |
Innvandrere4 |
Kristne verdier5 |
Miljøvern6 |
N |
|
---|---|---|---|---|---|---|
Alle velgere |
-34 |
75 |
3 |
-20 |
29 |
1005–1031 |
NSR |
-51 |
78 |
23 |
-31 |
53 |
356–363 |
Arbeiderpartiet |
-72 |
69 |
30 |
-33 |
31 |
146–149 |
Árja |
-22 |
86 |
14 |
-24 |
8 |
55–57 |
Senterpartiet |
-38 |
88 |
-9 |
-7 |
38 |
39–43 |
Fremskrittspartiet |
60 |
70 |
-70 |
26 |
-49 |
57–58 |
Nordkalottfolket |
-26 |
82 |
2 |
-23 |
22 |
72–76 |
Høyre |
56 |
44 |
-35 |
3 |
-25 |
32–34 |
1. Prosentandel som er enig i påstanden, minus andelen som er uenig. Svaralternativer: Helt enig, nokså enig, både og, nokså uenig, helt uenig og vet ikke. Vet ikke og ubesvart er utelatt fra beregningene.
2. Mange offentlige aktiviteter kunne blitt utført både bedre og billigere, hvis de ble overlatt til private.
3. Politikere og byråkrater i Oslo forstår lite av det som skjer i Distrikts-Norge.
4. Flyktninger og innvandrere bør ha samme rett til sosialhjelp som nordmenn, selv om de ikke er norske statsborgere.
5. Vi bør satse på et samfunn der kristne verdier spiller en større rolle.
6. Det legges altfor liten vekt på miljøvern i dagens Norge.
Det første utsagnet i
Påstanden om at politikere og byråkrater i Oslo forstår lite av det som skjer i Distrikts-Norge skal representere sentrum–periferi-dimensjonen. I en norsk sammenheng tilhører Sápmi periferien, så det er ikke overraskende at et stort flertall i alle partier – med delvis unntak for Høyre – sier seg enig i denne påstanden. Aller mest distriktsorienterte er Senterpartiets, Árjas og Nordkalottfolkets velgere, men dette er i stor grad et spørsmål som de samiske velgerne kan samle seg om.
Spørsmålet som skal fange opp innvandringsdimensjonen viser – ikke overraskende – at Fremskrittspartiets velgere skiller seg ut på den skeptiske siden. De andre partiene befinner seg nærmere sentrum, og det er Arbeiderpartiets velgere, fulgt av NSR, som i størst grad slutter opp om likebehandling av innvandrere og nordmenn.
I norsk rikspolitikk – som i mange andre land – finnes en religiøs– sekulær dimensjon. Kristne verdier har gjennom tidene hatt stor betydning i det samiske samfunnet, blant annet gjennom læstadianismen. Religiøse spørsmål har imidlertid ikke spilt noen særlig rolle i sametingspolitikken. Resultatene viser at ingen partiers velgergrupper plasserer seg på ytterfløyene i dette spørsmålet, men det er Fremskrittspartiets velgere som i størst grad støtter kristne verdier. Arbeiderpartiet og NSR befinner seg på motsatt side.
Til slutt spørsmålet om det legges for lite vekt på miljøvern, som representerer vekst–vern-dimensjonen. Denne dimensjonen er ikke helt entydig i norsk rikspolitikk, siden klimatiltak kan komme i konflikt med klassisk naturvern (
At avstanden mellom NSR og Arbeiderpartiet ikke er så stor, gjenspeiler et gjennomgående funn ved alle spørsmålene i
Til nå har vi sett på den ideologiske avstanden og graden av polarisering i det samiske samfunnet. En annen innfallsvinkel er det man gjerne kaller «affektiv polarisering»: om man liker eller misliker et parti. Slike vurderinger kan være baserte på ideologi, men kan også handle om følelser, vurderinger av personer eller andre ting.
Vi ba velgere plassere partier på en skala fra -5 (misliker sterkt) til +5 (liker svært godt).
For det første ser vi, ikke overraskende, at velgerne likte det partiet de faktisk stemte på. Slik sett er forskjellen mellom partiene liten: oppslutningen om eget parti varierer mellom 3,3 (Ap) og 3,9 (NSR). Ingen velgere
Vurdering av følgende partier: |
|||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
NSR |
Ap |
Árja |
FrP |
NKF |
Høyre |
Šiella |
N |
||
Alle velgere |
- |
- |
- |
- |
- |
990–1013 |
|||
(0,10) |
(0,09) |
(0,07) |
(0,10) |
(0,08) |
(0,08) |
(0,07) |
|||
Norske Samers Riksforbund (NSR) |
- |
- |
- |
- |
- |
358–368 |
|||
(0,07) |
(0,13) |
(0,10) |
(0,12) |
(0,12) |
(0,12) |
(0,12) |
|||
Arbeiderpartiet |
- |
- |
- |
- |
- |
137–147 |
|||
(0,22) |
(0,16) |
(0,17) |
(0,18) |
(0,18) |
(0,20) |
(0,18) |
|||
Árja |
- |
- |
- |
- |
- |
55–57 |
|||
(0,36) |
(0,35) |
(0,21) |
(0,37) |
(0,28) |
(0,30) |
(0,28) |
|||
Senterpartiet |
- |
- |
- |
- |
- |
- |
41–43 |
||
(0,35) |
(0,31) |
(0,24) |
(0,43) |
(0,31) |
(0,33) |
(0,26) |
|||
Fremskrittspartiet |
- |
- |
- |
- |
- |
53–56 |
|||
(0,36) |
(0,32) |
(0,30) |
(0,24) |
(0,32) |
(0,30) |
(0,34) |
|||
Nordkalottfolket |
- |
- |
- |
- |
- |
- |
71–75 |
||
(0,28) |
(0,26) |
(0,21) |
(0,37) |
(0,20) |
(0,27) |
(0,18) |
|||
Høyre |
- |
- |
- |
- |
- |
- |
34–35 |
||
(0,43) |
(0,38) |
(0,30) |
(0,54) |
(0,29) |
(0,32) |
(0,32) |
*Spørsmål: «Vi vil gjerne vite i hvilken grad du liker eller misliker noen av de politiske partiene eller listene som stiller til valg ved sametingsvalget i flere kretser. Hvor vil du plassere de ulike partiene på skalaen nedenfor?»
For det andre ser vi at Fremskrittspartiet er det mest upopulære partiet, samlet sett. Mange velgere har sterke meninger om FrP, både i nasjonal norsk politikk og i forbindelse med samisk politikk. FrPs ønske om å legge ned Sametinget møter motstand blant mange som er innført i Sametingets valgmanntall. Dette gir seg utslag i en lav gjennomsnittsscore blant alle velgere under ett (–2,7). NSR-velgerne er svært kritiske til FrP, og gir partiet en score på –3,9, men dette mønsteret finner vi igjen i de fleste partienes velgergrupper. I alle partier inntar Fremskrittspartiet en klar sisteplass, unntatt blant egne velgere og blant Høyre-velgerne (som vurderer FrP omtrent på linje med de andre partiene). Disse negative følelsene blir
Et tredje hovedinntrykk er at mens de fleste liker eget parti og misliker Fremskrittspartiet, så stiller de seg ganske nøytralt til de øvrige partiene. Alle andre partier blir stort sett plassert nær midten på skalaen, mellom pluss 1 og minus 1. Høyre bryter likevel med dette mønsteret, ved å få en score lavere enn minus 1 både i NSR, Arbeiderpartiet, Árja og Senterpartiet. Ut fra velgernes partisympatier ligger dermed Høyre i en mellomposisjon mellom Fremskrittspartiet og resten. Høyre er bedre likt av FrP og dårligere likt av hovedtyngden av partier, samtidig som Høyre-velgerne ikke synes FrP er verre enn de andre partiene.
Ser vi på forholdet mellom de to største partiene, ser vi at NSR-velgerne i snitt er mer negative enn positive til Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets velgere er nøytrale til NSR;
Vurdering av følgende partier: |
||||||
---|---|---|---|---|---|---|
NSR |
Ap |
Árja |
FrP |
Høyre |
||
Alle velgere |
- |
- |
- |
|||
(0,03) |
(0,00) |
(0,01) |
(0,06) |
(0,31) |
||
Norske Samers Riksforbund (NSR) |
- |
- |
||||
(0,18) |
(0,00) |
(0,00) |
(0,00) |
(0,32) |
||
Arbeiderpartiet |
- |
- |
||||
(0,22) |
(0,32) |
(0,40) |
(0,06) |
(0,34) |
||
Árja |
- |
- |
||||
(0,01) |
(0,32) |
(0,22) |
(0,12) |
(0,39) |
||
Senterpartiet |
- |
- |
- |
|||
(0,40) |
(0,18) |
(0,00) |
(0,14) |
(0,40) |
||
Fremskrittspartiet |
- |
- |
||||
(0,28) |
(0,39) |
(0,27) |
(0,09) |
(0,28) |
||
Nordkalottfolket |
- |
|||||
(0,32) |
(0,27) |
(0,40) |
(0,09) |
(0,33) |
||
Høyre |
- |
- |
- |
|||
(0,24) |
(0,37) |
(0,33) |
(0,13) |
(0,40) |
*Tallgrunnlaget for endringene er
Politisk avstand i det samepolitiske landskapet kan altså måles gjennom ideologiske og holdningsmessige forskjeller, samt gjennom velgernes syn på de ulike partiene/listene som stiller til valg. En tredje måte å studere dette på, er gjennom velgerbevegelser. Vi forventer at velgerovergangene fra 2013 til 2017 er et uttrykk for avstand/nærhet mellom partiene; at de største velgerovergangene skjer mellom partier som står nært hverandre. I tillegg er disse overgangene interessante i seg selv, som en forklaring på valgresultatet i 2017. Vi har imidlertid ikke paneldata (der de samme personene blir spurt på to tidspunkter), så denne analysen bygger på hva velgerne sier at de stemte på ved forrige valg. Her ligger en feilkilde, siden man ikke alltid husker korrekt hva man stemte ved forrige valg.
Parti 2013 |
||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Parti 2017 |
NSR |
Ap |
Árja |
Sp |
FrP |
NKF |
H |
Andre |
Stemte ikke |
Ikke stemmerett |
NSR |
8 |
16 |
3 |
0 |
3 |
7 |
17 |
10 |
25 |
|
Ap |
2 |
5 |
17 |
0 |
0 |
0 |
4 |
5 |
12 |
|
Árja |
5 |
3 |
12 |
2 |
0 |
5 |
5 |
4 |
7 |
|
Sp |
3 |
5 |
0 |
7 |
10 |
3 |
2 |
4 |
2 |
|
FrP |
1 |
0 |
0 |
0 |
8 |
8 |
2 |
5 |
5 |
|
NKF |
1 |
2 |
1 |
5 |
4 |
2 |
1 |
3 |
8 |
|
H |
1 |
2 |
0 |
0 |
5 |
0 |
4 |
4 |
0 |
|
Andre |
7 |
5 |
13 |
0 |
7 |
5 |
0 |
6 |
19 |
|
Stemte ikke |
15 |
24 |
30 |
16 |
26 |
0 |
10 |
24 |
21 |
|
I alt |
100 |
100 |
100 |
100 |
100 |
100 |
100 |
100 |
100 |
100 |
N |
282 |
165 |
44 |
21 |
48 |
35 |
30 |
53 |
142 |
55 |
I
Nordkalottfolkets (NKF) velgere utviste mest lojalitet til sitt parti, mens NSRs og Høyres velgere også er blant de mest lojale. De som stemte Árja i 2013 utviste lite lojalitet (35 prosent) til det samme partiet i 2017. Arbeiderpartiet hadde heller ikke spesielt lojale velgere ved dette valget. Kun halvparten av de som stemte Ap i 2013 holdt fast på partiet i 2017. Variasjonsbredden i velgernes lojalitet ved sametingsvalg er sammenliknbar med tilsvarende tall ved stortingsvalg. Nesten en fjerdedel (24 prosent) av Aps 2013-velgere valgte å sitte hjemme i 2017. Både Ap, Árja og FrPs velgere ser ut til å ha blitt demobiliserte i perioden fra 2013 til 2017. Disse partiene mistet mange velgere til hjemmesittergruppen. Ap og Árja mistet også en del av sine velgere (henholdsvis 8 og 16 prosent) til NSR.
Kombinasjonen av demobilisering og overgang til NSR blant velgerne hos Árja og Ap kan være i alle fall delvis en konsekvens av konfliktene
Blant de som ikke var stemmeberettigede i 2013, altså de som ble innskrevet i manntallet i perioden 2013–2017, er NSR det klart mest populære partiet, samt andre-gruppen. Noen mulige forklaringer på at NSR er populært hos førstegangsvelgere et at de som ledende parti på Sametinget over lang tid framstår som et slags
Alt i alt får vi bekreftet bildet av at velgerne beveger seg mellom partier som ligger nære hverandre: en del av de største bevegelsene har skjedd mellom NSR, Ap, Sp og Árja. Det er også betydelige bevegelser inn og ut av hjemmesittergruppen. Samtidig er det en betydelig gruppe som oppgir at de er hjemmesittere ved begge valg. Man kunne tro at permanente hjemmesittere ville være sjeldne i et system der man må registrere seg for å kunne stemme, men slik er det altså ikke – som vi går nærmere inn på i kapittel 6.
Analysene i dette kapitlet tegner et bilde av et sametingspolitisk landskap der det først og fremst er Fremskrittspartiet som skiller seg ut. Partiets velgere står langt fra de andre partiene i et helt sentralt spørsmål som samisk selvbestemmelse, og det er også et gjensidig kjølig forhold mellom FrP-velgerne og de andre velgerne. Dette er på ingen måte overraskende, siden Fremskrittspartiet med sin samepolitikk stiller seg i opposisjon til
Når det gjelder venstre–høyre-plassering og holdninger til privatisering, står Høyre- og FrP-velgerne nært hverandre, og utgjør slik sett en slags borgerlig blokk. Men i det viktige spørsmålet om selvbestemmelse, og i gjensidig sympati, befinner Høyres velgere seg i en mellomposisjon mellom FrP og resten av partiene. At Høyre står nært Fremskrittspartiet i tradisjonelle venstre–høyre-spørsmål, men fjernere i en del andre saker, stemmer overens med Høyres plassering i norsk rikspolitikk. Noen borgerlig blokk i sametingspolitikken kan vi likevel ikke snakke om, i motsetning til rikspolitikken, siden selvbestemmelse er så viktig i samepolitikken – og venstre–høyre-aksen tilsvarende mindre viktig. Ut fra våre data kan vi ikke kartlegge hvilken rolle rikspolitiske forhold har hatt for sametingsvelgernes holdninger og vurderinger. Det kan likevel være grunn til å tro at norsk rikspolitikk spiller inn for velgernes vurdering av de fire stortingspartiene. I Høyres tilfelle kan dette være særlig viktig, siden partiet er et stort regjeringsparti i rikspolitikken og et mindre parti i samepolitikken.
Nordkalottfolkets velgere har også en noe avvikende profil sammenliknet med hovedtyngden av partier. Det gjelder først og fremst selvbestemmelsesdimensjonen, der partiet inntar en mellomposisjon mens hovedtyngden av partiene vil gå lenger i retning av selvbestemmelse. Det stemmer godt overens med at partiet profilerer seg som representant for den blandingen mellom tre folk som bor på Nordkalotten – samer, kvener og nordmenn – heller enn det spesifikt samiske. Ser vi på andre politiske saker, og på sympatiforholdet mellom partiene, skiller imidlertid ikke Nordkalottfolket seg særlig ut.
Ser vi på avstanden mellom hovedtyngden av partier og lister, blir forskjellene mindre tydelige. Det gjelder blant annet de to hovedkonkurrentene NSR og Arbeiderpartiet. Velgerundersøkelsen peker riktignok på noen forskjeller, som ikke er overraskende ut fra partienes politikk.
Senterpartiets og Árjas velgere befinner seg heller ikke langt unna Arbeiderpartiet og NSR. I norsk rikspolitikk er Senterpartiet utkantens forsvarer, men dette er mindre relevant i en samisk sammenheng, der motstand mot sentralisering og Oslo-dominans er mer av et politisk fellesgods. Árjas politiske utgangspunkt har mye til felles med Senterpartiet, og da partiet ble stiftet i 2009 var kampen for små grender og samiske bygdesamfunn en kjernesak. Partiprogrammene viser imidlertid at selv om dette fortsatt er en viktig sak, vil Árja nå – i likhet med de andre samiske partiene – arbeide både for bygdesamfunn og bysamer (
Kan så resultatene våre kaste lys over koalisjonsdannelse på Sametinget? Omstendighetene rundt skiftet av sametingsråd ett år før valget har trolig satt spor hos velgerne, i form av mindre gjensidig sympati mellom NSR på den ene siden og Arbeiderpartiet og Árja på den andre. Selv om vi ikke kan fastslå nøyaktig hva årsakene til utviklingen i sympati for partiene er, så er resultatene våre i hvert fall forenlige med en slik tolkning. Velgerbevegelsene tyder på at det var NSR som tjente på denne konflikten – og på de etterfølgende stridighetene innad i Arbeiderpartiet. Det kan også virke som at Senterpartiet tjente på at mange av Aps og Árjas velgere så seg om etter alternativer.
Materialet vårt gir derimot få svar på spørsmålet om det holdningsmessige eller ideologiske grunnlaget for koalisjonsdannelsen. Etter valget i 2017 ble en koalisjon av Arbeiderpartiet, Høyre og Árja avløst av en koalisjon av NSR, Senterpartiet, Flyttsamelista og ÅSG. Dette er ikke koalisjoner som umiddelbart kunne forutses ut fra våre holdningsspørsmål. Det kan selvsagt tenkes at svaret ligger i politiske saker som ikke fanges opp av våre spørsmål, men svaret må kanskje også søkes i andre forhold enn politisk avstand. I et partisystem med to store og mange små partier
Som nevnt har vi i dette kapitlet hatt et internt perspektiv på samepolitikken. De relativt små avstandene mellom de største partiene kan være en styrke utad, i forhold til staten og det norske storsamfunnet for øvrig. Det gir et ganske stabilt hovedgrunnlag for samepolitikken, selv om maktforholdene på Sametinget endres.
Internt kan imidlertid små politiske avstander være problematiske, hvis utfallet er et utydelig politisk landskap. Hvis partiene blir for like, hvordan skal velgerne treffe et begrunnet valg? Et svar kan være at samepolitikken (for dem som ikke er enige med Fremskrittspartiet) får et preg av valenspolitikk (
En tidligere versjon ble presentert på arbeidsgruppa «Politisk atferd» på Nasjonal fagkonferanse i statsvitenskap, Tromsø, 6.–8. januar 2020. Vi vil takke deltakerne for nyttige kommentarer.
Fremskrittspartiet har programfestet at Sametinget bør nedlegges; 14 prosent av de manntallsførte i 2017 var enige i dette standpunktet.
De seks spørsmålene, eller påstandene, som respondentene sa seg helt/delvis enig eller helt/delvis uenige i er: «Sametinget bør få økt innflytelse over kyst- og fjordfisket i samiske områder», «Stortinget bør kunne omgjøre Sametingets vedtak», «Bergverksindustri i samiske områder bør yte vederlag til det samiske samfunn», «Sametinget bør nedlegges», «Sametinget bør få mindre innflytelse over bruken av naturressurser i samiske områder» og «Sametinget bør få mindre innflytelse over Finnmarkseiendommen (FeFo)».
I tidligere publikasjoner har vi presentert sammenliknbare men ikke identiske versjoner av denne selvbestemmelsesindeksen, da vi i noen grad har hatt med spørsmål som bare er stilt i 2013 eller bare i 2017.
Vi ba velgerne om å vurdere 7 partier. Dette var de partiene som stilte lister i flere kretser og som var representert på Sametinget i valgperioden 2013–2017. I tillegg tok vi med Šiella, som den sittende sametingspresidentens parti. Dette innebærer at Senterpartiet ikke er blant de partiene som velgerne fikk vurdere.
Standardfeilen i parentes under viser hvor presist dette estimatet er. En tommelfingerregel er at feilmarginen er +/- 2*standardavviket (pluss/minus to standardavvik).
Verdien -0,1 er ikke statistisk signifikant forskjellig fra 0.
P-verdiene i parentes viser om endringen er statistisk signifikant forskjellig fra 0. Verdier som er mindre enn 0,05 regnes som statistisk signifikante.
Selvbestemmelse |
Venstre–høyre |
N |
|
---|---|---|---|
Alle velgere |
1340 |
||
0,08 |
0,07 |
||
Norske Samers Riksforbund (NSR) |
344 |
||
0,09 |
0,12 |
||
Arbeiderpartiet |
226 |
||
0,15 |
0,13 |
||
Árja |
108 |
||
0,22 |
0,22 |
||
Senterpartiet |
45 |
||
0,36 |
0,27 |
||
Fremskrittspartiet |
70 |
||
0,26 |
0,28 |
||
Nordkalottfolket |
66 |
||
0,30 |
0,29 |
||
Høyre |
49 |
||
0,38 |
0,25 |
||
Andre |
110 |
||
0,23 |
0,25 |
||
Stemte ikke |
172 |
||
0,21 |
0,22 |
Vurdering av følgende partier: |
|||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
NSR |
Ap |
Árja |
FrP |
Høyre |
N |
||
Alle velgere |
- |
- |
1274–1329 |
||||
(0,08) |
(0,08) |
(0,07) |
(0,08) |
(0,07) |
|||
Norske Samers Riksforbund (NSR) |
- |
- |
- |
321–344 |
|||
(0,08) |
(0,14) |
(0,13) |
(0,09) |
(0,14) |
|||
Arbeiderpartiet |
- |
- |
220–230 |
||||
(0,18) |
(0,12) |
(0,15) |
(0,12) |
(0,16) |
|||
Árja |
- |
- |
- |
108–111 |
|||
(0,25) |
(0,25) |
(0,11) |
(0,22) |
(0,25) |
|||
Senterpartiet |
- |
- |
38–41 |
||||
(0,50) |
(0,40) |
(0,35) |
(0,39) |
(0,43) |
|||
Fremskrittspartiet |
- |
- |
- |
66–68 |
|||
(0,36) |
(0,38) |
(0,34) |
(0,27) |
(0,30) |
|||
Nordkalottfolket |
- |
- |
- |
- |
62–66 |
||
(0,27) |
(0,24) |
(0,22) |
(0,31) |
(0,26) |
|||
Høyre |
- |
- |
- |
46–48 |
|||
(0,43) |
(0,41) |
(0,36) |
(0,44) |
(0,23) |
|||
Andre |
- |
- |
- |
109–111 |
|||
(0,27) |
(0,25) |
(0,24) |
(0,28) |
(0,24) |
|||
Stemte ikke |
- |
- |
- |
- |
162–171 |
||
(0,18) |
(0,18) |
(0,16) |
(0,22) |
(0,19) |
To evaluate issues and party positions in the Sámi parliamentary elections, voters are dependent on information about political alternatives. Based on The 2017 Sámi Parliamentary Election Study, this chapter examines Sámi voters’ use of various information sources, how this use has changed over time, conditions that explain differences in use between voter groups, and whether voters have confidence in these information sources. An important finding is that the position of traditional news media has deteriorated between 2009 and 2017, while social arenas and social media’s position are increasing. This may indicate that the conditions for a joint Sámi public sphere are being weakened. The development can, however, be labeled as a hybridization where the Sámi public sphere has become increasingly diverse. We do not have data to determine whether this development will have a positive or a negative effect on Sámi democracy. Another significant finding is that Sámi speakers perceive most information sources as more important than those with less knowledge of Sámi language do. This applies to both Sámi-language and Norwegian-language media. However, the pattern is different regarding trust, where those who have Sámi language skills tend to have lower trust in traditional Norwegian-language media, compared with those who have weaker Sámi language skills.
For å kunne ta stilling til saker og partistandpunkter er velgerne avhengige av informasjon om alternativer. Dette er et grunnleggende prinsipp for ytringsfrihet, mediefrihet og demokrati generelt, og handler dypest sett om hvilke betingelser medborgerne har for å bli inkludert i politisk kommunikasjon og beslutningstaking. Dersom velgerne ikke får informasjon om valgets partier, saker og kandidater, blir det vanskelig eller umulig å delta. Dette gjelder ved sametingsvalget som ved alle andre valg. Et særtrekk ved sametingsvalg sammenlignet med lokal- og stortingsvalg (se f.eks.
I dette kapitlet undersøker vi hvilke informasjonskilder sametingsvelgere bruker, hvordan bruk av kilder har endret seg over tid, hvilke forhold som forklarer forskjeller i bruk mellom velgergrupper og om velgerne har tillit til disse informasjonskildene. Spørsmålene vi stiller tar utgangspunkt i det vi vet fra tidligere medie- og valgundersøkelser. I kapitlet sammenligner vi velgernes informasjonskilder i 2017-valget med tidligere funn om valgene i 2009 og 2013. I den grad vi har sammenlignbare data, viser vi til utviklingstrekk og endringer over tid. Datamaterialet fra 2017 er hentet fra spørreundersøkelsen (se kapittel 1 i denne boka for en beskrivelse av datamaterialet og metoden), mens tallene fra 2009 og 2013 kan finnes i
Fra tidligere studier og andre deler av valgundersøkelsen 2017 vet vi at velgerne ofte må hente informasjon om sametingsvalgets lister, partier og kandidater fra andre kilder enn de som er tilgjengelig ved stortings-, fylkestings- og kommunevalg. Både i 2009 og 2013 rangerte sametingsvelgerne riksdekkende nyhetsmedier som lite viktig for informasjonsinnhenting, mens personlig kommunikasjon – som samtaler og diskusjoner med familie og venner og kontakt med sametingspolitikere – hadde vesentlig større betydning. Internettbaserte medier og sosiale medier var svært mye viktigere informasjonskilder for sametingsvelgerne enn for
I tillegg til å se på sametingsvelgernes bruk av ulike informasjonskilder generelt, har vi sett på noen forhold som kan tenkes å påvirke denne bruken, nemlig valgkrets, språk og alder. Med utgangspunkt i kunnskap om mediebruk i befolkningen generelt antar vi at det kan være forskjeller i bruk og rangering av ulike informasjonskilder mellom ulike aldersgrupper, spesielt i bruk av sosiale medier og internett. Videre vet vi, som nevnt ovenfor, at det er store ulikheter mellom valgkretsene i nord og sør med hensyn til hvor sametingsvalgkampen foregår og hvordan den rapporteres. Dermed antar vi at velgerne i ulike valgkretser vil ha ulike vilkår for å følge med på valgkampen.
Blant informasjonskildene finner vi de samiske mediene som produserer nyheter og politisk journalistikk for et samisk publikum.
Generelt forventer vi at sametingsvelgere preges av de samme endringene i mediebruk som andre velgergrupper. Bruken av sosiale medier er høy i befolkningen. I 2017 brukte 66 prosent Facebook på en gjennomsnittsdag, og andelen som har Facebook som sin viktigste nyhetskilde, har også økt vesentlig de siste årene (
Et aspekt ved medieutviklingen som har fått massiv oppmerksomhet de siste årene, er spørsmålet om hvilke medier som har tillit hos befolkningen (
Vår undersøkelse, i likhet med de fleste andre surveybaserte studier, gir heller ikke konkrete svar på hvorfor sosiale medier – i dette tilfellet Facebook – har lav tillit i forhold til nyhetsmedier, og den forklarer heller ikke umiddelbart det tilsynelatende paradokset at mange samtidig har Facebook som sin hovedkilde til nyheter. Noen av forklaringene på hvorfor folk likevel oppgir lav tillit kan være metodologiske: Spørsmålene i surveyundersøkelser gir som regel ikke mulighet til å differensiere mellom tillit til institusjonen og til ulike typer innhold; eller generelt til «nyheter», som også kan ha mange uttrykk og opphav. Andre forklaringer kan være substansielle og handler om egenskapene ved Facebook: Plattformen er ikke redigert, og den brukes for å spre innhold av både lav og høy troverdighet. Det er godt kjent at rykter, usannheter og «falske nyheter» ofte spres på Facebook og andre sosiale medier (
I
2009*** |
2013** |
2017 |
|
---|---|---|---|
Diskusjoner med familie og venner |
48 |
54 |
55 |
Partiinformasjon og partiprogrammer |
– |
51 |
49 |
Region- og lokalaviser |
49 |
39 |
40 |
NRKs distriktssendinger |
– |
– |
41 |
NRK Sápmis TV-sendinger |
– |
51 |
40 |
– |
– |
39 |
|
Andre internettkanaler, FB, Twitter, blogger |
25 |
36 |
– |
Direkte kontakt med kandidater til Sametinget |
34 |
34 |
31 |
NRK Sápmi internett |
– |
35 |
30 |
Lokalradio |
– |
– |
24 |
Ságat |
30 |
32 |
22 |
NRK Sápmis radiosendinger |
– |
30 |
22 |
Ávvir |
14 |
19 |
15 |
– |
6 |
6 |
Spørsmål: «Nedenfor følger ulike informasjonskilder. Angi hvor viktig den enkelte kilden har vært for deg når det gjelder informasjon om sametingsvalget.». «Vet ikke» og ubesvart er utelatt fra beregningene.
*Som «viktige» regnes verdi 4–5 på en skala fra 1–5, hvor 1 betyr ikke viktig og 5 betyr svært viktig.
**Tall hentet fra
***Tall hentet fra
–Data mangler
De tydeligste trekkene i denne tabellen er at nyhetsmedienes posisjon som kilder ble svekket mellom 2009 og 2017. Dette gjelder både de samiske, med unntak av Ávvir, og de norske mediene. NRK Sápmi svekket sin posisjon som kilde på alle plattformer. NRKs distriktssendinger nevnes som viktige av 41 prosent i 2017, men vi har dessverre ikke data til å si noe om utviklingen over tid. Per 2017 hadde både NRK Sápmis ulike plattformer,
Valgkretsene strukturerer valgkampen, og det er i kretsene lokale og kretsspesifikke saker blir aktualisert. Ettersom velgerne har ulik tilgang til informasjonskilder i ulike kretser, er kildene sannsynligvis også av forskjellig viktighet.
To trekk er slående i tabellen: forskjellen mellom Ávjovárri og andre valgkretser, samt betydningen av personlige kilder. I Ávjovárri er så godt som alle nyhetskilder viktige, og spesielt Ávvir har, naturlig nok ettersom utgiverstedet er Kautokeino, sin sterkeste posisjon som kilde her. Tidligere valgundersøkelser har vist at Ávjovárri er den kretsen som dekkes best av samiske nyhetsmedier, og dette reflekteres tydelig i velgernes vektlegging av dem. I kontrast til dette har de samiske mediene liten betydning i nabokretsen Nordre valgkrets. Nordre valgkrets har, sammen med Sør-Norge-kretsen, den laveste andelen respondenter som ser på de samiske mediekanalene som viktigst. For eksempel er NRK Sápmis internettside viktig for kun 14 prosent av velgerne i Nordre valgkrets. Heller ikke helt eller delvis norskspråklige kanaler som Ságat og NRK Sápmi internett og TV er viktig i denne kretsen. Hvorfor dette er såpass
VALGKRETS |
|||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Østre |
Ávjovari |
Nordre |
Gáisi |
Vesthavet |
Sørsamisk |
Sør-Norge |
Alle |
p-verdi |
|
Region- eller lokalaviser |
46 |
43 |
42 |
45 |
41 |
32 |
30 |
41 |
0,022 |
Diskusjoner med familie og venner |
51 |
67 |
53 |
51 |
56 |
65 |
49 |
55 |
0,005 |
Ságat |
32 |
39 |
15 |
15 |
17 |
13 |
13 |
22 |
0,000 |
Ávvir |
20 |
36 |
8 |
12 |
9 |
4 |
4 |
15 |
0,000 |
NRK Sápmi TV |
40 |
48 |
36 |
39 |
48 |
38 |
34 |
40 |
0,083 |
NRK Sápmi radio |
25 |
38 |
14 |
24 |
24 |
13 |
12 |
22 |
0,000 |
NRK Sápmi internett |
25 |
39 |
14 |
30 |
37 |
45 |
26 |
30 |
0,000 |
NRKs distriktssendinger |
43 |
41 |
52 |
44 |
46 |
25 |
32 |
41 |
0,001 |
Lokalradio |
29 |
39 |
27 |
21 |
21 |
8 |
10 |
24 |
0,000 |
33 |
44 |
33 |
41 |
52 |
37 |
39 |
39 |
0,054 |
|
5 |
6 |
8 |
4 |
9 |
2 |
8 |
6 |
0,304 |
|
Direkte kontakt med kandidater |
30 |
33 |
34 |
33 |
34 |
33 |
25 |
31 |
0,591 |
Partiinformasjon og -program |
42 |
41 |
47 |
54 |
49 |
56 |
61 |
49 |
0,001 |
Frivillige organisasjoner |
16 |
21 |
14 |
17 |
25 |
10 |
13 |
17 |
0,080 |
Minste og største N (uveid) |
132–151 |
161–175 |
127–142 |
148–162 |
99–105 |
56–71 |
194–210 |
931–1008 |
Se
*Som «viktige» regnes verdi 4–5 på en skala fra 1–5, hvor 1 betyr ikke viktig og 5 betyr svært viktig.
Videre viser
Det andre hovedtrekket som fremgår av
Studier av andre valg har vist at alder og kjønn har betydning for hvilke informasjonskilder som anses som viktige i valgkamp (
For de yngste velgergruppene er familie og venner den viktigste informasjonskilden blant de under tretti år. De digitale kildene Facebook og NRK Sápmi internett er også viktige kilder, mens Twitter framstår som ganske uviktig for alle aldersgrupper. I synet på tradisjonelle nyhetsmedier som minst viktige er dermed samisk ungdom på linje med det vi finner generelt i befolkningen (
ALDER |
||||||
---|---|---|---|---|---|---|
18–30 år |
31–50 år |
51–70 år |
71 år og eldre |
Total |
p-verdi |
|
Region- eller lokalaviser |
26 |
40 |
44 |
50 |
40 |
0,001 |
Diskusjoner med familie og venner |
69 |
56 |
53 |
41 |
55 |
0,000 |
Ságat |
16 |
17 |
27 |
29 |
22 |
0,000 |
Ávvir |
17 |
15 |
15 |
13 |
15 |
0,841 |
NRK Sápmi TV |
31 |
36 |
44 |
55 |
40 |
0,001 |
NRK Sápmi radio |
25 |
16 |
25 |
31 |
22 |
0,003 |
NRK Sápmi internett |
37 |
32 |
28 |
17 |
30 |
0,011 |
NRKs distriktssendinger |
25 |
35 |
47 |
63 |
41 |
0,000 |
Lokalradio |
18 |
20 |
25 |
40 |
24 |
0,000 |
50 |
43 |
36 |
20 |
40 |
0,000 |
|
9 |
5 |
7 |
1 |
6 |
0,134 |
|
Direkte kontakt med kandidater |
27 |
29 |
34 |
34 |
31 |
0,268 |
Partiinformasjon og -program |
51 |
52 |
48 |
43 |
49 |
0,380 |
Frivillige organisasjoner |
17 |
12 |
19 |
26 |
17 |
0,012 |
Minste og største N (uveid) |
98–109 |
327–350 |
407–448 |
87–108 |
931–1008 |
Se
*Som «viktige» regnes verdi 4–5 på en skala fra 1–5, hvor 1 betyr ikke viktig og 5 betyr svært viktig.
I motsetning til alder, har kjønn liten betydning (data ikke vist). Det er kun for Facebook og partiinformasjon/-program at det er en signifikant forskjell mellom kvinner og menn. Andelen kvinner som vurderer disse kildene til å være viktige er høyere enn for menn, henholdsvis 46 og 56 prosent kvinner og 33 og 43 prosent menn. En mulig forklaring på kjønnsforskjellene er at partiprogrammer og Facebook for kvinner kompenserer for tilgang til informasjon gjennom uformelle nettverk som færre kvinner har tilgang til.
Språk er viktig for hvilke medier velgerne kan bruke. En god del av valgdekningen i NRK Sápmi foregår på samisk (
Samisk språkindeks** |
||||
---|---|---|---|---|
Godt/ganske godt |
Litt/ingenting |
Total |
p-verdi |
|
Region- eller lokalaviser |
41 |
41 |
41 |
0,998 |
Diskusjoner med familie og venner |
68 |
49 |
55 |
0,000 |
Ságat |
32 |
17 |
22 |
0,000 |
Ávvir |
37 |
3 |
15 |
0,000 |
NRK Sápmi TV |
55 |
32 |
40 |
0,000 |
NRK Sápmi radio |
43 |
11 |
22 |
0,000 |
NRK Sápmi internett |
46 |
21 |
30 |
0,000 |
NRKs distriktssendinger |
39 |
42 |
41 |
0,251 |
Lokalradio |
30 |
20 |
24 |
0,000 |
50 |
34 |
40 |
0,000 |
|
8 |
5 |
6 |
0,097 |
|
Direkte kontakt med kandidater |
42 |
25 |
31 |
0,000 |
Partiinformasjon og-program |
46 |
51 |
49 |
0,199 |
Frivillige organisasjoner |
25 |
12 |
17 |
0,000 |
Minste og største N (uveid) |
307–333 |
609–672 |
928–1005 |
«Vet ikke» og ubesvart er utelatt fra beregningene.
*Som «viktige» regnes verdi 4–5 på en skala fra 1–5, hvor 1 betyr ikke viktig og 5 betyr svært viktig.
**Språkindeksen er satt sammen av tre spørsmål: «Hvor godt snakker du selv samisk? Hvor godt leser du selv samisk? Hvor godt forstår du muntlig samisk?» Alle tre spørsmålene hadde fire svaralternativer, fra «flytende/forstår alt» til «Kan ikke snakke samisk/kan ikke lese samisk/forstår ikke». Vi har lagd en additiv indeks hvor vi legger sammen verdiene på hvert spørsmål og deler på 3 (siden det er 3 spørsmål). Godt/ganske godt i tabellen er de som ligger over midtpunktet på indeksen.
Hva kan forklare denne systematiske ulikheten i vurderingen av viktighet av kilder med hensyn til samisk språkkompetanse? En mulig forklaring er at de som ikke leser eller forstår samisk, i høyere grad tenderer til å ikke delta i sametingsvalget. Bergh og Saglie (kapittel 6) viser at samisk språkkompetanse er noe høyere blant de som stemmer enn blant hjemmesitterne, men forskjellene er ikke store. Den kretsvise valgdeltakelsen viser at valgkretsene Østre og Ávjovárri, hvor andelen samisktalende samer antas å være størst, har høyest valgdeltakelse, samt at valgdeltakelsen faller jo lenger sør man kommer. Det kan derfor tenkes at det som framkommer i
Det kan også tenkes at bruk av informasjonskilder har sammenheng med hvilken tillit velgerne har til disse kildene. Nedenfor skal vi derfor se nærmere på respondentenes tillit til ulike informasjonskilder. Disse presenteres noe mindre «finkornet» enn i
Å måle sosial og politisk tillit er, som omtalt over, utfordrende (
Prosent |
N |
|
---|---|---|
NRKs riksdekkende nyheter (radio, TV, nett) |
72 |
1032 |
TV2 (TV, nett) |
52 |
981 |
NRK Sápmi (radio, TV, nett) |
66 |
912 |
NRKs distriktssendinger |
73 |
1011 |
Lokalradio |
47 |
792 |
Ságat (papir og nett) |
41 |
693 |
Ávvir (papir og nett) |
34 |
561 |
Din region-/lokalavis |
52 |
912 |
16 |
910 |
Spørsmål: «På en skala fra 0 til 10, der 0 betyr ingen tillit og 10 betyr svært stor tillit, hvor mye tillit har du har til nyheter du får med deg gjennom følgende medier?». «Vet ikke» og ubesvart er utelatt fra beregningene.
*Som «stor tillit» regnes verdi 7–10 på skalaen
Østre |
Ávjovari |
Nordre |
Gáisi |
Vesthavet |
Sørsamisk |
Sør-Norge |
Totalt |
p-verdi |
|
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
NRKs riksdekkende nyheter (radio, TV, nett) |
72 |
66 |
68 |
75 |
66 |
79 |
81 |
72 |
0,016 |
TV2 (TV, nett) |
49 |
52 |
53 |
52 |
53 |
53 |
52 |
52 |
0,997 |
NRK Sápmi (radio, TV, nett) |
65 |
62 |
47 |
72 |
64 |
80 |
77 |
66 |
0,000 |
NRKs distriktssendinger |
68 |
65 |
72 |
79 |
72 |
74 |
78 |
73 |
0,043 |
Lokalradio |
45 |
49 |
45 |
50 |
48 |
43 |
47 |
47 |
0,943 |
Ságat (papir og nett) |
52 |
39 |
23 |
36 |
32 |
41 |
51 |
41 |
0,000 |
Ávvir (papir og nett) |
44 |
43 |
13 |
35 |
25 |
19 |
31 |
34 |
0,000 |
Din region-/lokalavis |
52 |
44 |
46 |
60 |
58 |
56 |
55 |
52 |
0,052 |
18 |
19 |
11 |
14 |
22 |
14 |
12 |
16 |
0,181 |
|
Minste og største N (uveid) |
87–149 |
139–176 |
86–148 |
73–169 |
67–106 |
28–71 |
83–213 |
561–1032 |
Se
*Som «stor tillit» regnes verdi 7–10 på en skala fra 0–10, hvor 0 betyr ingen tillit og 10 betyr svært stor tillit.
Henter vi valgkrets fram igjen, finner vi at tilhørighet til valgkrets kun har betydning for tilliten til NRK Sápmi, Ságat og Ávvir (
I
Samisk språkindeks |
||||
---|---|---|---|---|
Godt/ganske godt |
ikke/litt |
total |
p-verdi |
|
NRK riksdekkende nyheter (radio, TV, nett) |
66 |
76 |
72 |
0,002 |
TV2 (TV, nett) |
48 |
54 |
52 |
0,079 |
NRK Sápmi (radio, TV, nett) |
67 |
65 |
66 |
0,657 |
NRKs distriktssendinger |
66 |
76 |
72 |
0,002 |
Lokalradio |
40 |
51 |
47 |
0,005 |
Ságat (papir og nett) |
40 |
42 |
41 |
0,507 |
Ávvir (papir og nett) |
46 |
21 |
34 |
0,000 |
Din region-/lokalavis |
45 |
56 |
52 |
0,001 |
17 |
15 |
16 |
0,337 |
|
Minste og største N (uveid) |
265–340 |
281–688 |
558–1028 |
Se
*Som «stor tillit» regnes verdi 7–10 på en skala fra 0–10, hvor 0 betyr ingen tillit og 10 betyr svært stor tillit.
Ikke viktig informasjonskilde |
Viktig informasjonskilde |
Totalt |
|
---|---|---|---|
Stor tillit til Ságat |
30 |
67 |
41 |
Stor tillit til Ávvir |
21 |
70 |
33 |
Stor tillit til NRK Sápmi** |
51 |
81 |
66 |
Stor tillit til NRK distrikt |
65 |
83 |
72 |
Stor tillit til Facebook |
5 |
31 |
16 |
Minste og største N (uveid) |
413–555 |
126–471 |
539–968 |
«Vet ikke» og ubesvart er utelatt fra beregningene.
*Som «stor tillit» regnes verdi 7–10 på en skala fra 0–10, hvor 0 betyr ingen tillit og 10 betyr svært stor tillit.
**I spørreskjemaet er NRK Sápmi som informasjonskilde differensiert til radio, TV og internett. I denne tabellen har vi slått disse tre sammen til én indeks som forteller om NRK Sápmi som informasjonskilde. Indeksen er en samlevariabel som er konstruert slik at alle som har svart enten 4 eller 5 på minst én av de tre plattformene, altså at
Til forskjell fra valgkretstilhørighet og språkbakgrunn har
Ovenfor har vi sett på bruk av medier og tillit til medier hver for seg. Disse to kategoriene kan også ses i sammenheng ut fra en antakelse om at bruk av medier er et resultat av tillit til medier, selv om spørsmålet om tillit her ikke er spesifikt rettet inn mot tillit til rapportering i forbindelse med sametingsvalg. I
Som vi så i
For forholdet mellom det å være ansett som en viktig informasjonskilde og det å inngi stor tillit, er likevel ikke forskjellen markant, med unntak av Facebook. Både NRK, Ságat og Ávvir har altså høy tillit blant de som anser dem som viktige. At Facebook derimot skårer lavt på tillit også blant de som anser mediet som en viktig informasjonskilde, kan
Et av hovedfunnene i dette kapitlet er at bruken av nyhetsmedier svekkes blant sametingsvelgere samtidig som sosiale medier øker i betydning. Dette er trender som vi ser over hele verden: Med digitalisering og hybridisering av mediestrukturene, endres velgernes bruk av nyhetsmedier, deres posisjon svekkes og sosiale og ikke-redaksjonelt styrte digitale medier blir viktigere (
Et annet funn som også faller sammen med trender man finner i andre land, er at unge samiske velgere ofte velger digitale medier. Det er ingen holdepunkter i vår studie for å si at økt bruk av digitale plattformer peker i retning av mindre politisk engasjement, men viser at samiske velgere, i likhet med andre velgere, endrer sitt medieforbruk og at ulike politiske kommunikasjonskilder og -former utfyller hverandre (
Et tredje hovedfunn er knyttet til tillit. Det er gjort få studier av institusjonell tillit til samiske institusjoner, og da har de dreid seg om tillit til
En av konklusjonene vi kan trekke ut fra våre funn er at den samiske offentligheten er blitt mer fragmentert enn tidligere, i den forstand at samepolitikken dekkes både i flere nyhetsmedier og på flere plattformer. Slik sett er det indikasjoner på at vilkårene for en felles samisk offentlighet er blitt svekket: nyhetsmedienes rolle som informasjonskilder og arenaer for samepolitikkens aktører er blitt mindre viktig. Dersom dette viser seg å være et funn som holder seg ved senere undersøkelser, kan det være en negativ utvikling for det samiske demokratiet. Den samiske offentligheten kan imidlertid også ses på som en hybridisering; et økt mangfold og dermed en utvidelse av det samiske demokratiet. Eldre studier viser nemlig at før den digitale tidsalder ble samepolitikken, med unntak av de samiske mediene, dekket relativt sporadisk, preget av stereotyper og konfliktjournalistikk (
Ságat og Ávvir får i likhet med NRK mediestøtte for å bidra til mangfold i samisk nyhetsproduksjon. Som mange andre medier krever Ávvir og Ságat abonnement for å gi tilgang til alt stoff på nett.
During election campaigns for the Sámediggi – the representative organ of the Indigenous Sámi – candidates in the South Norway Constituency face special challenges: How do they communicate with potential voters residing within a large group of non-voters and spread over a large area, when the constituency’s news media barely cover the election? The chapter looks at different means of reaching voters under such challenging conditions. The candidates prioritized getting traditional media coverage to a very little degree. Social media were seen as important and used actively, particularly Facebook, although only a few parties had developed more advanced strategies for utilization of this tool. Some parties created and implemented a special visual identity to communicate their values and attract attention, and one of the constituency’s parties achieved extra media attention because of their style. The existence of physical spaces for Indigenous politics in the constituency’s central urban area was of importance, not least because the 2017 election featured a special project to make the Indigenous election visible, which should be possible to replicate elsewhere. The utilization of organizational and social networks was important and gave a special advantage to established party organizations with registered members. Targeted campaign mailing was of key importance to counterbalance the problematic aspects of the constituency.
Dette kapitlet tar for seg hvilke strategier sametingspolitikere bruker for å informere og diskutere med sine potensielle velgere, spesifikt under forhold der geografi, demografi og medielandskap gjør denne kommunikasjonen vanskelig. Vi har tatt for oss valgkrets nr. 7 Sør-Norge/Lulli
Kapitlet starter med å gi et bilde av valgkrets 7, inkludert valgresultatet og spesielle utfordringer denne kretsen har i forhold til både demografi, geografi og mediedekning. I de neste avsnittene tar vi opp partienes strategier for å identifisere og kommunisere med sine potensielle velgere. Kapitlet har ikke fokus på meningsbrytning og ulikheter i standpunkter mellom kandidatene, siden våre forskningsspørsmål dreier seg om strategier for kommunikasjon med velgere i valgkretsen. Avslutningsvis diskuteres funn og videre forskning.
Sør-Norge er rikt på sametingsvelgere og utgjør en av de raskest voksende valgkretsene. Det er derfor viktig for forskning på samepolitikk å se nærmere på denne valgkretsen. Funnene fra kretsen er dessuten mer generelt relevante for forståelsen av sametingspolitikk i andre deler av
Denne studien kan karakteriseres som en «embedded» casestudie (
Mediedataene er hentet fra nyhetsmedier som inngår i Retrievers mediedatabase Atekst. Atekst dekker de fleste, men ikke alle norske medier. Vi har gjort to typer søk, spesifikke på valgkrets 7 Sør-Norge og generelle for hele landet. De spesifikke søkestrengene er bygd opp slik at de fanger inn dekning av toppkandidater og partier som stiller lister i Sør-Norge, mens generelle referanser til Sametinget og annen samepolitikk ikke kommer med, slik de spesifikke søkene ble bygd opp. For å gi denne konteksten, har vi i tillegg kjørt generelle søk på sametingsvalget. Disse søkene omfattet søkeordene
Intervjudataene kommer fra semi-strukturerte intervjuer med representanter for alle partiene/listene som stilte til sametingsvalget 2017
For å få et kvantitativt bilde på sametingspolitikernes og partienes bruk av sosiale medier, forsøkte vi å følge deres Twitter-kontoer og åpne Facebook-sider. Dette viste seg å være vanskelig ettersom få kandidater og partier faktisk hadde slike. Mens noen av partiene hadde opprettet slike kontoer og profiler, var det svært få av listekandidatene som hadde en Twitter-konto og enda færre som hadde åpne Facebook-sider. Som vi skal se under, var dette i noen grad et bevisst valg, noe som indikerer en forskjell mellom generell politikeradferd i Norge og adferden til kandidater ved sametingsvalget (i alle fall i Sør-Norge – siden vi ikke har data på politikerstrategier i andre valgkretser)
Casestudier har både fordeler og begrensninger. Fordelene knyttes til å kunne hente inn unike data, gå i dybden på problemstillinger og finne detaljer som gir innsikter generaliserende metoder ikke vil fange opp. Det er hovedfordelen med å spesielt studere valgkrets 7. De samiske partiene har små ressurser til å drive valgkamp i en enorm valgkrets der samiske velgere bor spredt i flere hundre kommuner, og sametingsvalget foregår
Kretsen Sør-Norge dekker Norge utenfor Sápmi. Det er den største valgkretsen i areal, og den har mange millioner flere innbyggere enn den nest mest folkerike kretsen, Sør-Sápmi (
Antall registrerte velgere |
2 894 |
Antall velgere i U30-kommuner |
1 174 |
Største velgerkonsentrasjon |
848, Oslo kommune |
Areal |
Ca. 152 500 km2 |
Samepolitisk tetthet |
0,001 |
Antall mandater |
6 |
Valgdeltakelse |
61,4 % |
De ovennevnte demografiske utfordringene blir forsterka av valgkretsens enorme geografiske størrelse. Ingen av Sametingets valgkretser kan kalles «små» – en av de geografisk mindre valgkretsene, Ávjovárri, er større enn det sammenslåtte Vestfold og Telemark fylke. Sør-Norge er imidlertid desidert størst. Den nest største sametingsvalgkretsen, Sør-Sápmi, har litt under halvparten av Sør-Norges areal. Disse store avstandene gir politikere store utfordringer med å oppnå velgerkontakt: i møtet mellom mye geografi og lite økonomi, tid og personell blir det vanskelig å ha fysisk tilstedeværelse i annet enn noen få deler av den store valgkretsen. Velgerne bor i tillegg særdeles spredt: Ingen valgkrets har en større andel velgere som bor i kommuner der mindre enn 30 sametingsvelgere er registrert (
Det er imidlertid ett område i valgkretsen som stikker seg ut med en større andel registrerte sametingsvelgere: Oslo og omegn. Av 2 894 velgere i kretsen var 848 registrert i Oslo kommune, og det var også mange registrerte i området rundt hovedstadskommunen. Kommunen i Sør-Norge med nest flest registrerte velgere er Bergen, men denne kommunen kan likevel ikke sammenlignes med Oslo-området hva velgerkonsentrasjon gjelder: Bergen (137 velgere) har ikke så mange flere velgere enn Bærum kommune (101) rett vest for hovedstaden. Sametingsvelgere bor altså konsentrert i det geografisk sett ikke så store Oslo-området, men dette er til gjengjeld Norges desidert mest tettbefolkede område. Slik sett er sametingspolitikkens demografiske utfordringer til stede
Når vi sammenligner sametingsvalgkampen 2017 med dekningen av stortingsvalgkampen som pågikk samtidig, kan vi umiddelbart slå fast at ikke-samiske mediers oppmerksomhet ble tildelt sistnevnte. Enkle søk i Retriever viser at mens stortingsvalget fikk ca 72 000 oppslag i året før valget, fikk sametingsvalget 2 647 i samme periode. Med andre ord ble sametingsvalget dekket helt marginalt i norske nyhetsmedier når vi ser på alle medier under ett. Dette gjenspeiler tidligere funn (
De spesifikke søkene på på dekningen av partier og kandidater i valgkrets Sør-Norge viste også et beskjedent antall artikler gjennom hele den lange valgkampen. Oppslagene omhandler partier og kandidater som stilte lister i valgkretsen, i kringkasting, nett- og papirbaserte medier. Totalt er det 98 oppslag, hvorav de fleste kommer i «den korte valgkampen», altså i løpet av den siste måneden før valgdagen. Dette er som forventet: Det meste skjer i måneden før valget og når valgresultatet er klart. Det er i denne perioden partiene og kandidatene er mest aktive for å selge inn sine saker, at usikre velgere tar sine endelige valg og nyhetsmediene har flest oppslag (
Hvis vi ser bort fra avisenes nettutgaver, finner vi kun fem oppslag i riksavisene, mens lokalavisene hadde 36. Lokalavisene viet med andre ord sametingsvalget mer oppmerksomhet enn riksdekkende nyhetsmedier, men oppslagene om sametingsvalget er totalt sett få. Forklaringene på lav mediedekning kan være flere, men et helt sentralt strukturelt poeng er at det ikke er noen enkeltmedier som har valgkretsen som sitt dekningsområde. De riksdekkende mediene dekker hele landet, og spesielt i valgkamptider er det trangt om plassen både i NRK og TV2s nyhetssendinger og i løssalgsavisene. Det betyr ikke at sametingsvalget ikke ble dekket, men at det var få artikler om det. Sametingskandidatene i sør er med noen få unntak lite kjente, og har dermed mindre mulighet til å få oppslag.
De samiske mediene stilte i en annen kategori. Alle valgkretser og partier fikk presentasjoner og artikler i NRK Sápmi, Ávvir og Ságat, men
I 2017 stilte følgende partier til valg i valgkrets Sør-Norge: Ap, Árja, FrP, Høyre, NSR, Nordkalottfolket, Samefolkets parti (SáB), Senterpartiet og Šiella (for mer om partiene, se Berg-Nordlie & Saglie i kap. 1).
De aller fleste toppkandidatene bodde i eller relativt nært Oslo. Av toppkandidatene var NSR, SáB og Senterpartiets kandidater bosatt i Oslo. Flere andre kandidater bodde i Oslos nærområde: Nordkalottfolkets toppkandidat bodde i Drammen, Šiellas kandidat i Indre Akershus, Fremskrittspartiets kandidat i Follo og Árjas kandidat i Fredrikstad. Kun Ap og Høyre hadde toppkandidater bosatt helt andre steder i valgkretsen enn det sentrale Østlandet, da henholdsvis i Bergen og Haugesund.
Når det gjelder politiske forskjeller mellom kandidatene er ikke dette kapitlets fokus, men vi kan merke oss at i intervju med NRK ble alle kandidatene spurt direkte om hvilke saker de var opptatt av, og da framhevet nesten samtlige kandidater i Sør-Norge språkopplæring og språktilbud, særlig for barn og unge. Noen vektla i tillegg samiske møteplasser/språk- og kultursentre, flere snakket om bysamiske spesialutfordringer, og SáB ønsket en bysamisk handlingsplan. Politikernes prioritering av arenaer for språk og kultur er i tråd med funn fra forskningsprosjektet NUORGÁV, som identifiserte etablering av «urbane samiske rom» som helt sentralt for bysamiske miljøer. I en kontekst der urfolket er en minoritet som bor spredt rundt i bysamfunnet blir eksistensen av samlingspunkter som kulturhus, barnehager, opplæringsinstitusjoner o.l. viktige – for videreføring og revitalisering av språk, kultur og identitet, og for at det skal finnes sosiale arenaer der et urbant samisk lokalsamfunn kan trives og vokse (
Valgresultatene i kretsen ble at NSR fikk 3 mandater (Tor Gunnar Nystad, Aili Guttorm, Piera Heaika Muotka), AP fikk 1 (Jørn Are Gaski), SáB fikk 1 (Ann-Elise Finbog), og Nordkalottfolket fikk 1 (Kjellrun Wilhelmsen). SáBs representant var en nykommer på Sametingets «Sør-Norge-benk». Det partiet som mistet et mandat,
Da vi intervjuet sametingskandidater i Sør-Norge spurte vi om i hvilken grad de anså det som viktig å få dekning i nyhetsmedia, og om hvilke strategier de eventuelt hadde for å oppnå mediedekning.
Jevnt over hadde de samiske partiene i sør ikke utarbeidet spesielle strategier for å nå
En av politikerne vi intervjuet framhevet at når riksmedier retter blikket mot det samiske, så er de kun interessert i det samiske nordpå. Hvis dette stemmer, kan det være et resultat av stereotypt samebilde og lav kjennskap til det samiske i Sør-Norge blant journalister i riksmedia: Det er mulig at journalister rett og slett ikke vet hva som kan tenkes å være «samiske saker» i en del av landet der gjenkjennbare stereotyper som reindriftsnæring og samiskspråklig viddeliv er fraværende. Det kan også komme av tilbakeholdenhet med å skrive om en type samiskhet som ikke vil være gjenkjennbar for mange lesere. Ei tredje forklaring kan være at medienes orientering nordover når sametingsvalget skal dekkes, gjenspeiler ei oppfatning om at det samiske i Sør-Norge er perifert innad i det samiske samfunnet, og at når riksmedia først skal skrive om sametingsvalget så bør oppmerksomheten rettes mot sentrale samiske strøk. Angående lokalmedier opplevde kandidatene også lav interesse på den fronten. Noen av dem antok at dette handlet om journalistiske prioriteringer hos lokalavisenes redaksjoner: Samepolitikken ble ikke ansett som lokal nok til at det var verdt å bruke plass på.
Lokale medier, og kanskje regionale, er mest opptatt av, litt sånn stygt sagt, katten til Fru Hansen. Dette derimot selger ikke, og da er de ikke interessert.
En relevant forskjell mellom lokalaviser langt nordpå og sørpå, er at det i nord finnes en del lesere som kan ha interesse for samepolitikk uten å være sametingsvelgere selv. Samepolitikken oppleves som relevant for dem uansett – mens i sør vil nok sametingsvalg ofte oppleves som helt irrelevant for ikke-samer.
En strategi for å få oppmerksomhet fra media er å ha kandidater som journalister vet om eller kommer i kontakt med pga. kandidatenes virke eller status utenom politikken. Å ha listekandidater med noen form for «kjendisstatus» kan være nyttig i så måte. Dette har ikke kun å gjøre med å utnytte medienes interesse for å rapportere om folk som allerede er kjente ansikter for deres lesere, det har også å gjøre med at slike personer gjerne har kompetanse på å vekke mediers interesse og vet hvordan de
… de er jo flinke på sine områder. Det er jo en grunn til at de har blitt kjendiser, for de jobber hardt med skuespill, joik og fotografi. De har ikke levd på kjendistilværelsen hele livet.
I Sør-Norges 2017-valgkamp utmerka SáB seg med å ha flere listekandidater som allerede var kjent for mediene. Fotografen Per Heimly og skuespilleren Mikkel Gaup er rikskjendiser, mens nysjamanisme-utøveren Erik Myrhaug i noen grad er kjent gjennom samiske medier og blant samiske velgere. Deres tilstedeværelse på listene hadde begrensa effekt i form av oppmerksomhet fra ikke-samiske medier sørpå, men ga noen utslag i form av dekning fra lokalmedier nordpå (
Media har vært utrolig dårlig. Jeg synes det er underlig at de ikke er mer interessert – vi må kjempe for å bli hørt. Det generelle inntrykket er at de landsdekkende mediene tror at sametingsvalget er en lokalsak i Finnmark, og ikke noe som angår resten av Norge. Men det bor samer i hele landet, mange av dem bor i Oslo. (
Oppslag i ikke-samiske medier er altså høythengende frukt sørpå, og sametingskandidater i kretsen er bevisste på dette. Når det gjelder lokalmedier spesifikt mente noen dertil at frukten ikke er spesielt søt: selv om man faktisk får oppslag, så treffer man ikke nødvendigvis så mange
I alle tilfelle: Sametingspolitikerne sørpå har ikke så store økonomiske og tidsmessige ressurser til å drive valgkamp, og dette fører til at flere av dem aktivt prioriterer de mest effektive tiltakene. Å fokusere på ikke-samiske medier, spesielt lokale medier, er ikke anerkjent som et spesielt effektivt tiltak.
Når det gjelder samiske medier, var NRK Sápmis kandidatintervjuer (
Andre samiske nyhetsmedier i Norge er den nordsamiskspråklige avisa Ávvir og den norskspråklige avisa Ságat. Begge har Finnmark og dels Troms som hoveddekningsområde. Likevel tok disse to avisene også kontakt med listekandidater i Sør-Norge ved noen få anledninger. Når dette skjedde ble det oppfatta som overraskende og «tilfeldig» av noen kandidater. Kandidatene selv ga stort sett uttrykk for at de ikke hadde prioritert særlig høyt å nå samiske medier. Det var få som ga uttrykk for at de hadde tenkt på det som et «must» å for eksempel skaffe seg minst ett oppslag i samiske medier i løpet av valgkampen og lagt en plan for
SáBs liste i Sør-Norge oppnådde et eget oppslag på NRK Sápmi i valgkampen. Skjønt det var partiets «kjendisfaktor» som ble tema for artikkelen, ble anledninga brukt av partiet til å snakke om politiske standpunkter (
Dersom du har fulgt med i årets sametingsvalg i Oslo-området, kan du umulig ha unngått å legge merke til dem – gjengen i Samefolkets parti. Med sin fargesprakende og noe utradisjonelle politikerframferd, og med en valgliste bestående av mer enn én kjendis, har de av enkelte blitt oppfattet som et friskt pust i sametingsvalgkampen. (
Partiene og kandidatenes visuelle profil kan, avhengig av hvor aktivt og på hvilke arenaer den brukes, være et strategisk middel til å nå fram i flere kanaler – det kan f.eks. trekke oppmerksomheten til nyhetsmedier, være blikkfang på sosiale medier, og/eller brukes i utsendt valgkampmateriale. Kandidater fra tre av listene oppga at de – i ulik grad – hadde tenkt helhetlig på visuell profil. Alle disse partiene kom inn på Sametinget fra valgkrets Sør-Norge.
De tre listene der kandidater og aktivister hadde tenkt mest gjennom sin visuelle profil endte opp med å gå i temmelig ulike retninger. Ett av partiene valgte et billedspråk der noen av kandidatene hadde sterke og iøynefallende klær, og omga seg med hiphop-inspirert estetikk og andre urbane elementer. Et annet parti gikk inn for mer tradisjonelle politikerportrettbilder, og ønska ifølge en av kandidatene å vektlegge et inntrykk av «samarbeidsvilje», «positivitet», og «å stå samla».
Vi ønsker å vise at vi er samarbeidsvillige. Det er jo en ting. En annen ting, er at jeg tror at folk liker positive bilder. Folk liker at samiske miljøer er samlet, og at man kan fremstå samlet utad.
Dette ønsket om å bruke bilder til å artikulere samarbeidsvillighet og rolig, positiv framferd må også sees i sammenheng med den politiske situasjonen på Sametinget i den lange valgkampen, som hadde vært sterkt prega av uro, konflikt og skiftende konstellasjoner (se Berg-Nordlie & Saglie i kap. 1).
Begge de to ovennevnte partiene brukte visse bilder av kandidatene til stede i Oslos bymiljø, mens det tredje partiets frontkandidat i valgkretsen derimot gjorde et poeng av at det var naturen som skulle være til stede i kandidatbilder og filmer. Hen forlot aktivt det urbane miljøet til fordel for marka og fjæra når valgkampmateriell skulle lages. En kandidat fra dette partiet gjorde også et poeng av å ta en promoteringsfilm til valgkampen i Sør-Norge mens hen var på «hjemstedet mitt», dvs. i opprinnelsesfylket Finnmark, og ikke på bostedet i Sør-Norge. I tenkningen rundt billedspråk ser vi her en merkbar kontrast: Det gjøres i praksis et valg mellom å henvende seg til velgere med identitet eller bakgrunn mer knytta til det urbane og kanskje i noen grad spesifikt Oslo vs. de som føler en tilhørighet mer kopla til det rurale og naturen.
Et av de tre partiene hadde en merkbart uformell, uhøytidelig og konfronterende visuell stil. Dette er adferd
Sametinget har en stor utfordring med nærhet til folket. En stor del av samene mener Sametinget har fjernet seg mer og mer fra folket. Folket leser om Rådet som reiser hit og dit. Representasjon, taler og store middager. Men; hvor er nærheten til folket? Hvor er Sametinget når den vanlige mann og kvinne opplever urett.
Stil og tale som utfordrer det etablerte er både velegnet til å nå velgere som har lav tillit til det bestående systemet (jf. Berg-Nordlie & Pettersen i kap. 3) og kapabelt til å øke medias interesse – i motsetning til en kanskje mer «forventet» symbolbruk i en samisk sammenheng, som naturbasert symbolbruk. Det sistnevnte er ikke heller noen dårlig strategi for å mobilisere velgere i et sametingsvalg, der mange av velgerne nok har en sterk identitetsforbindelse til nordområdene – men det blir nok i mindre grad sett på som direkte nyhetsverdig at man gjør det. Den tredje strategien, å satse på å framstå som samarbeidsvillig, rolig, saklig og kompetent, skiller seg ut fra de andre: Den innebærer ikke å kommunisere gruppeidentitet eller misnøye med eliter, men spiller mer på
Når alt dette er sagt må man selvfølgelig også være bevisst på at det finnes ikke-strategiske grunner til å benytte seg av ulike stilvalg og diskurser: De kan også være valgt fordi politikerne mener de resonnerer godt med deres reelle verdier og ideologier. Mye i politikken er strategisk handling, men på ingen måte alt.
Sosiale medier er blitt en integrert del av kommunikasjonen mellom partier/politikere og velgere, også i sametingsvalgkampen. For de samiske velgerne som helhet, er sosiale medier vesentlig viktigere informasjonskilder enn tilsvarende er for velgerne i den parallelle stortingsvalget (Josefsen & Skogerbø i kap. 8;
Vi fant svært få Twitter-kontoer tilhørende listekandidater, og de fleste brukte dem lite. Analysene viser at Twitter var lite brukt av partier og kandidater. Både partier og kandidater hadde Facebook-sider, men de aller fleste av disse var private og lukkede, og dermed stengt for automatisk innsamling av data (som i 2017 ellers var tillatt).
De fleste vi intervjuet ga uttrykk for at sosiale medier var viktige og burde brukes, og det var bevissthet på at dette var en lett tilgjengelig kanal for partier og kandidater i Sør-Norge, og dessuten en økonomisk rasjonell kanal å bruke når man var i en situasjon med knappe ressurser.
Vi hadde ikke ressurser til å ha stand overalt, så vi prøvde å være mer synlig på Facebook og sosiale medier.
Får vi mer i valgkampstøtte, kan vi bli flinkere til å nå flere velgere utenfor sosiale medier. Det er veldig lett med sosiale medier, for det koster ikke noe.
Noen hadde litt mer klare planer for hvordan sosiale medier skulle brukes i løpet av valgkampen: De hadde tanker om hvor ofte de burde ha utspill, og hadde bestemt seg for hva som skulle kommuniseres ut som deres viktigste saker. Mer systematisk koordinering av aktiviteten i sosiale medier var imidlertid sjelden. Kun ett parti skilte seg ut med en spesielt grundig utarbeidet strategi for sosiale medier.
Det var en utbredt tanke blant ulike partiers kandidater at Facebook var det sosiale mediet som skulle gis prioritet. Instagram ble også trukket fram av noen, mens svært få anså Twitter som viktig. Politikere brukte sine private Facebook-sider til å fronte politikk, heller enn å stifte åpne politikersider, i motsetning til hva som har blitt normen for stortingspolitikere (
I valgkrets Sør-Norge oppsøkte noen politikere også spesifikke Facebook-grupper for å informere om at deres parti stilte til valg. Dette var
Under valgkampen har jeg under tillatelse fra administrator vært inne på [målgruppes] sider for å informere om oss. Mange av våre velgere har [målgruppe] bakgrunn, og jeg er nok ganske kjent i en del [målgruppe] miljøer.
Blant intervjuobjekter fra lister der partiaktivister hadde diskutert mer detaljert hvordan man best kan bruke sosiale medier, ble det ansett som viktig å unngå «skyttergravskrig» med andre politikere og med folk i velgermassen. Det vil si at man skulle prøve så langt mulig å bruke positive formuleringer og snakke om egen politikk, heller enn å angripe andre. Man skulle også unngå å gå inn i kommentarfeltsdiskusjoner på grunn av at disse lett kunne få en veldig lite konstruktiv tone. Ett intervjuobjekt oppga at hen i det lengste unngikk å lese kommentarfelt i det hele tatt, pga. debattformene som kan forekomme der.
Blant andre mer avanserte strategier for bruk av sosiale medier var for eksempel ansvarsfordeling mellom listekandidater for når de skal poste hvor, fastsetting av spesifikke intervaller mellom postinger og bruk av PM-grupper til å koordinere besvaring av henvendelser og kommentarer.
… vi bestemte oss for å presentere de profilene vi lagde for hver av de første seks kandidatene på Facebook og Instagram. En i uka. Så skulle alle kandidatene dele dette på sine private profiler, sånn at vi kunne nå mange velgere. Pluss andre saker innimellom, som hjertesaker og sånn. NN hadde mye med Instagram å gjøre, og publiserte profilene der ukentlig.
… hvis det var noen spørsmål vi ikke kunne svare på, så hadde vi en egen felleschat på Facebook hvor vi kunne spørre «okei, kan noen svare på det spørsmålet der». Så hadde vi alle listekandidatene der.
Vi stilte konkrete spørsmål om bruk av Facebook, som er en viktig kilde til informasjon om sametingsvalget for velgere i Sør-Norge (Josefsen &
Likevel meldte noen enkeltpolitikere om ganske mange henvendelser via Facebook. Én oppsummerte at «det som er så fint med Facebook, er at det er så utrolig lav terskel for å ta kontakt. Man spør bare». Det var imidlertid ikke uvanlig at de litt grundigere responsene kom som privat melding via Messenger, ikke offentlig som kommentar under innlegg. Slik kommunikasjon i direktemeldinger har som en klar svakhet at den ikke skaper
I valgkamp er det vanlig å gjøre forsøk på å møte potensielle velgere til direkte samtaler utenom internett. Dette er selvfølgelig utfordrende når det er sametingsvalgkamp i en krets med lav samepolitisk tetthet og relativt stor geografisk spredning av velgerne. Kandidatene var bevisste på dette, og deres valgkampstrategier gjenspeilet dette. Utfordringa kan også sies å gjenspeiles i funn presentert i kapittel 8 (Josefsen & Skogerbø),
I det følgende vil vi gjennomgå ulike måter å legge opp til møter med velgere utenom internett mellom velgere og kandidater/valgkampaktivister, og hvordan disse ble vurdert av kandidatene.
Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på det med dørbank og at folk kan stille direkte spørsmål. Men i vår valgkrets i sametingsvalg? Glem det!
Det ble også poengtert at noen oppfatter det som en emosjonelt personlig ting å stå innmeldt i Sametingets valgmanntall. Slik kan man risikere å tråkke over ei sosial grense hvis man oppsøker mennesker privat pga. at de står i valgmanntallet, og som konsekvens gi velgere et negativt heller enn positivt inntrykk av seg selv og sitt parti.
Å stå på
… en seks-syv forskjellige ganger hvor vi dro ut på forskjellige puber [etter møter, i kofte] […] Jeg fikk i hvert fall to stykker til å melde seg inn i samemanntallet. Mens NN fikk flere …
Andre deler av valgkretsen ble i svært liten grad besøkt. Ingen av partiene så reising som rasjonell ressursbruk innafor smale budsjetter og med listekandidater som ikke er heltidspolitikere. Dette gjorde ikke bare valgkamp vanskelig, men ble også i noen grad oppfatta som et problem for rekruttering av listekandidater i andre deler av kretsen.
De [noen andre valgkampaktivister] dro vel til to byer på Vestlandet for å få også samer [der] med, men de fant ut at det var altfor stor avstand og med det lille valgkampbudsjettet som vi har var det ikke midler til å reise dit på valgkamper, og eventuelt nominere noen der.
Geografisk spredning blant listekandidatene er imidlertid en mindre fordel enn man kanskje kan tro, siden de store valgkampsatsingene uansett måtte gjøres i Oslo. Noen av toppkandidatene som ikke var basert i Oslo beskrev dette som ei utfordring:
Det skyldes jo at det ikke finnes sentrale møteplasser andre steder enn i Oslo, så det var vanskelig å vite hvor valgkamp kunne føres ellers.
… vi skulle bli intervjuet på Riddu og på Márkomeannu og debatten som var i slutten av august i Tromsø, men vi hadde ikke penger til å sende noen av kandidatene opp dit. […] Jeg brukte av mine egne penger da.
Når det gjelder kulturbegivenheter som valgkampstrategi må man også nevne at Norske Samers Riksforbund (NSR) drar særlig fordel av at de er både et parti og en kulturorganisasjon. Kulturarrangementer i regi av NSR og deres lokallag må antas å ha en mobiliserende effekt for arrangøren, på den måten at det bygger opp bevegelsens troverdighet som aktør i kampen for samisk kultur. NSR har flere lokallag i Sør-Norge, og er mange steder en hjørnestein i lokalt samisk kulturliv. Denne fordelen framfor andre partier må anses å være markant, skjønt dobbeltrollen som parti og kulturorganisasjon også kan gjøre partiet til gjenstand for kritikk (
Hva angår samiske institusjoner som valgkamparena, er det kun i Oslo at man overhodet har slike i Sør-Norge: Kulturhuset Samisk Hus (AS eid av Sametinget, NSR-laget Oslo Sámi Searvi, Samefolkets Parti, og Ap-organisasjonen Samisk Sosialdemokratisk Forum), samt kommunens samiske barnehage og samiskopplæring. Barnehagen og skolen ble ikke vurdert som valgkamparenaer av politikerne. Noen av intervjuobjektene oppga derimot at de var innstilt på å bruke Samisk Hus som arena til å rekruttere velgere.
… om jeg skal oppsøke dem [velgere] direkte, må det bli i samiske miljøet som Samisk Hus, i Oslo. Det er ikke mange møtepunkter vi har her i Sør-Norge, og vi burde hatt flere.
Det var likevel vanskelig å gjøre dette i 2017 pga. at huset var i en flytteprosess fra mindre lokaler på Indre Øst til større lokaler i Sentrum. Dermed er våre resultater for bruk av Samisk Hus som valgkamparena ikke representative for et valgår med huset i normal drift. En av intervjuobjektene ga uttrykk for at Samisk Hus generelt kunne brukes mer intensivt til valgkampaktiviteter.
Samisk Hus kan brukes [enda] mer til møter og at velgerne kan møte politikere på et tryggere grunnlag og komme med spørsmål. Hele august måned burde Samisk Hus være åpent til forskjellige valgkampsformål.
Det må også nevnes at noen få ikke anså Samisk Hus som en like aktuell arena, da de oppfatta dette som «domenet» til NSR og Samefolkets Parti. Det dreier seg her ikke om formell utesperring, eller en utesperring som ble utøvd av de som driver huset til daglig, men som en opplevelse av sosial utesperring utøvd av andre personer på huset.
Et særtrekk ved valget i Sør-Norge 2017, er rollen som ble spilt av institusjonen Eldorado i Oslo (www.eldo.no). Mellom 2013 og 2018 ble den gamle kinoen Eldorado i Oslo sentrum drevet som en bokhandel med flere saler som kunne brukes fritt til politikk- og samfunnsorienterte arrangement. Bokhandelen tok en rolle som aktør som ga plass til politisk informering og frie ytringer (www.
Av og til møtte vi på noen velgere, og særlig unge velgere. […] De var usikre på hva de skulle stemme på – og for dem var det nok veldig bra at det var stands
Eldorado sendte også ut spørsmål til partiene tidlig i prosessen, og for noen av disse partiene var disse standardspørsmålene «disiplinerende» når det gjaldt deres utforming av både program og materiell. Eldorados opplegg ser dermed ut til å ha hatt en standardiserende og kanskje spissende effekt på noen partiers sametingsvalgkamp i Sør-Norge.
Et annet viktig tiltak fra Eldorados side var at de innkalte samtlige partier til paneldebatt. Dette var selvfølgelig en gylden anledning for politikerne i sør til å debattere hverandre offentlig, og få fram hva som skilte dem fra de andre. Nesten alle som ble spurt var fornøyd med måten debatten ble holdt på, og noen mente det var et mer åpent og omfangsrikt opplegg enn valgdebattene som hadde vært holdt på Samisk Hus i tidligere år. Én av informantene uttrykte at debatten i større grad burde involvert publikum. Når det gjelder hvorvidt debatten fikk forskjeller fram, så var det flere av toppkandidatene som tvert imot mente debatten tydeliggjorde at forskjellene i sak slett ikke var så store. Noen av de intervjuede mente selv at det ble stilt flere lister i kretsen enn det saklig sett var grunn til:
Vi skyter oss litt i leggen i Sametingsvalget, når vi har hundreogørtogførti lister, som gjør at det bare skal en stemme eller to til for å vippe folk inn eller ut. Jeg tror kanskje at vi skulle gått sammen litt flere, og slått oss sammen i koalisjoner eller noe. Jeg vet ikke helt, men vi har helt hinsides mange lister til veldig, veldig få velgere.
Om inntrykket av generell saksenighet er delt av velgerne, så understøtter dette at strategier basert på valenspolitikk eller appell til gruppeidentifikasjon kan vise seg å være særlig effektive.
Noen toppkandidater som bodde langt fra Oslo anså derimot opplegget på Eldorado som litt utfordrende, siden man da går glipp av en stor sjanse til å vise seg fram til velgere hvis man ikke kommer seg til hovedstaden på en bestemt dato. En av toppkandidatene endte for eksempel opp med å bli representert i debatten av en kandidat lenger ned på lista, som var bosatt i hovedstaden.
De listene som springer ut av, eller har etablert, medlemsorganisasjoner, sitter på en særdeles viktig ressurs: kontaktinformasjon til personer som kan tenkes å være spesielt tilbøyelig til å stemme på dem, i alle fall hvis de blir «mønstret» til å stemme.
Mønstringsstrategier som ble brukt var medlemsbrev, postinger i egen organisasjons sosiale medier, ringerunder og i mindre grad private meldinger. Dette siste ble imidlertid i større grad oppfatta som å trå inn i den private sfæren, og hadde en risiko for å bli oppfatta som «pushy». Det samme gjaldt i noen grad ringerunder. En strategi som var spesifikk for etablerte stortingspartier var å kontakte medlemmer for å få dem til å registrere seg i valgmanntallet og stemme. Disse partiene verver bredt i det norske samfunnet, og kan gjerne ha medlemmer som har mulighet til å registrere seg i Sametingets valgmanntall, men bare ennå ikke har gjort det.
Vi startet tidlig i prosessen ved å oppfordre medlemmer til å melde seg inn i manntallet, og å bruke sine nettverk til å få andre til å melde seg inn. Det var det vi startet med, før selve valgkampprosessen begynte.
En annen gruppe som kan anses som «mønsterbare» av politikere er
Partienes valgkamp i Sør-Norge nyter godt av at politikerne får utdelt lister over valgmanntallsregistrerte til bruk i valgkampen. Postlegging av partiprogrammet og valgkampmateriell til velgere registrert i Sametingets valgmanntall er en spesielt egna måte å sørge for at valgmateriell når velgerne direkte – uten at man trenger å gjøre husbesøk, som jo er vanskelig å gjennomføre i praksis pga. valgkretsens geografi og demografi. Kandidatene får tilgang på adressene til de registrerte sametingsvelgerne, og har dermed informasjonen de trenger til å gjennomføre slike målrettede postutsendinger. Denne metoden er selvfølgelig økonomisk og tidsmessig utfordrende, men den ble oppfatta som effektiv nok til at de aller fleste listene gjennomførte den. Partiene satte av store andeler av sine økonomiske ressurser til å sørge for at husstander i hele Sør-Norge der det bodde folk registrert i Sametingets valgmanntall skulle motta forsendelser fra dem.
En tredjedel av de pengene [valgkampstøtten] gikk til å postlegge valgprogrammene og sende dem til alle dem som er registrerte sametingsvelgere i valgkrets 7 [Sør-Norge]. Det tok mye av budsjettet.
Hvorvidt valgkampmateriellet som ble postlagt var spesifikt retta inn mot Sør-Norge, varierte sterkt. For eksempel sendte et parti ut en brosjyre som var felles for hele landet, med fokus på toppkandidatene i alle valgkretsene. Denne brosyjren hadde bilder som i all hovedsak var nordfra, og det var ikke noe særlig blikk på Sør-Norge. Ifølge en informant fra partiet gjenspeilet dette rett og slett at partiet «har ingen spesielle samesaker i sør». Et annet parti sendte derimot ut et hefte som var utelukkende om kandidater og politikk i Sør-Norge. Et tredje parti sendte ut ei valgkampavis for hele landet, og i tillegg et kort og en pamflett som var spesifikt om kandidatene i Sør-Norge.
Data fra kapittel 8 indikerer at postlagt valgkampmateriell virkelig er en viktig kilde til informasjon for velgerne i Sør-Norge: Kretsen har den høyeste andelen velgere som mener partiprogram og informasjon er en viktig kilde til informasjon om valget, hele 61 %. Den begrensede muligheten til å motta slik informasjon via andre kanaler, gjør at postlegginga er den sannsynlige kanalen for å motta slik informasjon.
I det følgende oppsummerer vi kort strategiene brukt av partiene, før vi ser litt på hva slags framgangsmåter kretsens særegenheter kan sies å «favorisere», og diskuterer deretter hvorvidt det er mulig å gjøre noe med de grunnleggende utfordringene som det kan anses at valgkretsen har. Helt til slutt kommenterer vi mulig overføringsverdi mellom dette studiet av sametingsvalgkamp i Sør-Norge og annen forskning på urfolksrepresentasjon, særlig med tanke på andre sametingsvalgkretser i Norge, men også andre steder i verden der urfolksrepresentasjon utføres under liknende kår som i Sør-Norge: under medieskygge, med sterk geografisk spredning av velgere, og demografisk «gjemt» i ei overveldende stor majoritetsbefolkning.
I det ovenstående har vi gått gjennom sametingskandidater i Sør-Norges bruk av
En mulig konklusjon vi kan dra av valgresultatene, sammenholdt med særtrekk ved valgkretsen og det vi har sett av dekning og hørt gjennom intervjuer, er at veletablerte partier kanskje har ekstra stor fordel i valgkretser med kjennetegn som det Sør-Norge har. Når medier er relativt tause og det er vanskelig å nå velgere, har de som velgerne allerede kjenner til et åpenbart fortrinn.
De to partiene som fikk flest stemmer er begge landsomfattende og velkjente – NSR og Ap. Velgere som konsumerer samiske medier vet godt om begge disse partiene, i tilfellet Ap er de også kjent for folk som kun
I noe mindre grad enn NSR og Ap er også Nordkalottfolket en kjent størrelse for de som leser nyheter om samisk politikk. Nordkalottfolket sitt fokus på den kvenske nasjonale minoriteten gjør at også de i noen grad er posisjonert til å sikte seg inn mot spesifikke velgergrupper med egne organisasjoner og sosiale medie-arenaer, og drar nytte av dette. Hva angår det fjerde partiet som kom inn fra Sør-Norge, SáB, så er dette en etablert størrelse i Oslos samepolitiske og samekulturelle liv. De er medeier i Samisk Hus og har relativt profilerte folk lokalt i Oslo. De rekrutterte også kjente personligheter til lista, og nyttiggjorde seg derigjennom ekstra av mye av den «kjent og etablert»-effekten som muligens er ekstra viktig i sør.
De to partiene som økte mest – NSR og SáB – var også de som hadde de mest detaljerte strategiene for bruk av sosiale medier. I begge disse
Facebook var den klart favoriserte sosial medie-kanalen for politikerne under 2017-valget. Dette var dels et resultat av at politikerne bruker de kanalene de allerede er på og kjenner, men som strategisk valg passer det også den samiske situasjonen: Det er kjent at Facebook er i svært aktiv bruk som arena for å samle den spredte samebefolkinga for både kulturelle, politiske og rent sosiale formål (
De partiene som hadde mest planmessig bruk av sosiale medier var også de som hadde tenkt mest over sin visuelle profil, skjønt i ulik grad: Det var SáB som hadde den mest utstuderte visuelle profilen, og bilder av dette partiets kandidater ble svært synlige i løpet av valgkampen. De to partiene hadde svært ulik stil både grafisk og retorisk. Man må anse at når partier bevisst velger visse visuelle profiler, er dette ikke kun for å få medias interesse, men også for å trekke bestemte velgergrupper til det aktuelle partiet/kandidaten. Via den visuelle profilen søker man å symbolsk uttrykke verdier, idéer eller kulturtrekk som ettertraktede velgergrupper deler – eller man søker å få fram at kandidatene deler deskriptive trekk med slike velgergrupper, slik som klasse, bakgrunn, eller geografisk tilhørighet (
Oslo er det stedet i kretsen der man har mest mulighet til å møte velgere pga. velgerdemografi og institusjonelt landskap, og det er i Oslo at valgkampens éne store valgdebatt foregår. Det er ikke noen ulempe for et parti i Sør-Norges valgkamp å ha en sterk tilstedeværelse i Oslo-området og ha storbysamiske saker på programmet. Nesten alle partiene frontet i noen grad typiske «bysamiske» saker, men SáB framsto nok i denne valgkampen som et spesielt Oslo-orientert parti, både i sak med sitt spesialfokus på «urbane samer», ei liste med sterk dominans av Oslo-bosatte kandidater og en strategi som la vekt på rekruttering av velgere i Oslo. Det kan også nevnes at når SáB kom inn på Sametinget i 2017 erstatta de i praksis et parti som ikke stilte i 2017:
Det er ikke overraskende at et så klart demografisk og institusjonelt sentrum i valgkretsen som hva Oslo er, får en spesiell status i valgkampen, og at kandidater som bor der har en fordel. Man skal imidlertid heller ikke overdrive sametingsvalgets grad av synlighet i Oslo. I 2017 var valgkampen i Oslo ekstra synlig pga. Eldorado-prosjektet, som ga muligheter til å spre informasjon om valget og drive valgkamp som man i tidligere år ikke har vært i nærheten av å ha. Et spørsmål er hvem som skal fylle de store skoene Eldorado etterlot seg etter at institusjonen ble avvikla, og prøve å gjenskape en lignende arena for sametingsvalg i kommende år. Her kan flere aktører være relevante, muligens i samarbeid med andre
Valgkretsens grunnleggende utfordringer er en kombinasjon av manglende mediedekning av den søndre «periferien» i det samiske Norge, og visse trekk ved geografi og demografi i Sør-Norge. Sistnevnte kan man ikke vedta seg vekk fra, men det man eventuelt kan gjøre noe med, er å endre selve det premisset at Sør-Norge er én valgkrets. Man kan for eksempel tenke seg at Oslo og omegn skilles ut som én valgkrets, mens resten av Sør-Norge, eventuelt med noen få kommuner overført til Sør-Sápmi, blir en separat valgkrets. Dette ville minsket størrelsen på det geografiske området som kandidatene må forholde seg til, og Oslo-dominansen ville blitt forbeholdt den delen av landet der byen faktisk ligger. Hvis antallet registrerte sametingsvelgere i Sør-Norge utenom Oslo og omegn når et antall hvor det blir ansett som forsvarlig at det utgjør en egen valgkrets, er denne løsninga noe som man kunne vurdere. Å endre valgkretsene er selvfølgelig ei radikal løsning, og det er åpenbart både prinsipielle og praktiske spørsmål som må utredes og diskuteres før man kan vurdere å ta et slikt grep.
Et interessant spørsmål er også hvorfor samiske medier ikke vier større oppmerksomhet til Sør-Norge. Kapitlet har ikke har tatt mål av seg til å svare, men flere grunner kan tenkes. Et viktig poeng er at politikerne selv ikke går helt fri for ansvar når det gjelder mediesituasjonen, da det virker som kontakt med samiske medier slett ikke er høyt prioritert hos de fleste. Ulike typer «høylydte» kommunikasjonsstrategier hos kandidater sørpå – som særlig SáB opererte med i valget 2017 – kan kanskje være et verktøy å trekke oppmerksomheten mot valget i sør. Dette er imidlertid heller ikke helt uten risiko, da denne typen strategier også kan støte fra seg velgere som ønsker primært fokus på saksuenighet eller valens. Fra medienes side kan det dreie seg om at samiske medier har personellmangel og svak eller ustabil bemanning i sør, det kan dreie seg om kunnskapsmangel om sør i samiske medier, og kanskje kan det også være et
Funn presentert i denne artikkelen gir et visst grunnlag for videre studier, både av Norge og andre land. Med tanke på de andre valgkretsene på norsk side av Sápmi, kunne det være interessant å gjennomføre komparative studier av hva som blir ansett av kandidater å være grunnleggende utfordringer i egen krets, og sammenlikninger av deres strategiske valg for å nå velgere. Man kan forvente å finne en del av utfordringene som er til stede i Sør-Norge også i andre valgkretser, spesielt i Sør-Sápmi der den samepolitiske tettheten er sammenlignbar med Sør-Norges (Berg-Nordlie & Saglie i kap. 1) og valgkretsens areal er stort. Sør-Sápmi har imidlertid ikke i så stor grad et så utpreget samisk «tyngdepunkt» som Sør-Norge har med Oslo – i det sørsamiske området er det flere samiske sentra (
I de andre statene som har sametingsvalg ligger det en del andre forutsetninger til grunn som et eventuelt sammenlignende studium må ta hensyn til. I motsetning til i Norge har man ikke på svensk og finsk side noen valgkretsinndeling som garanterer representasjon på Sametinget for områder ansett som utenfor Sápmi men innenfor staten, via en egen krets for velgere og kandidater som bor i en slik «innenriks diaspora»-situasjon. Det vil imidlertid fortsatt være mulig å undersøke hvilke begrensinger og strategier kandidater til Sametinget anser at er
Går man utenfor Norge, Sverige og Finland møter man på systemer for urfolksrepresentasjon som er grunnleggende annerledes enn sametingene, men tross det spesifikke ved både sametingsmodellen som sådan og ved caset vi har gått inn på her, vil man imidlertid også ute i den vide urfolksverden kunne finne grunnlag for sammenligning. Mange andre urfolk er i den situasjonen at skjønt de har sine «kjerneområder» bor samtidig en stor del av gruppa i «innenriks diaspora» – de lever i områder der kulturen ikke står sterkt, og er bosatt på en måte som sprer dem ut i en overveldende stor majoritetbefolkning. Når man ser på organisering av urfolk i slike områder er det mulig at man finner både interessante fellestrekk og forskjeller når man ser på utfordringer og dynamikker som oppstår i det politikere søker å bli ledere eller representanter for et delvis «gjemt» demos.
Disse intervjuene ble renskrevet av Aslak Owren, som på det tidspunkt arbeidet som forskningsassistent, og deretter anonymisert. Et lite antall av informantene ønska ikke å få intervjuene tatt opp på bånd, og det ble da i stedet tatt notater underveis med informantenes godkjenning. Også disse filene ble anonymisert.
Man finner samepolitisk tetthet ved å sammenlikne antallet personer innført i Sametingets valgmanntall med antallet stemmeberettigede til stortingsvalg.
Funn fra Sverige er ikke nødvendigvis overførbare til Norge i sametingsvalgsammenheng. Partisystem, valgordning og innflytelsesnivået til organet det er valg til, er alle ulike i Norge og Sverige.