ISBN trykt bok: 978-82-02-70843-6
ISBN PDF: 978-82-02-64553-3
ISBN EPUB: 978-82-02-71026-2
ISBN HTML: 978-82-02-71027-9
ISBN XML: 978-82-02-71028-6
DOI:
Dette er en fagfellevurdert antologi.
Omslagsdesign: Cappelen Damm AS
Forsidebilde: Maleri av Harald Sohlberg (1869-1935),
Cappelen Damm Akademisk/NOASP
Denne boken er i stor grad basert på forskning knyttet til prosjektet «Kobber i tidlig moderne tid. En komparativ studie av arbeid og hverdagsliv i Falun og Røros», finansiert av Norges forskningsråd (2016 til 2019) og ledet av Kristine Bruland, professor emeritus i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, og Göran Rydén, professor i økonomisk historie ved Uppsala universitet. Medarbeidere ved prosjektet står som forfattere, og vi har også kunnet trekke på kunnskap og forskning fra flere av prosjektets eksterne samarbeidspartnere.
Antologien fokuserer på utviklingen ved Skandinavias to største kobbergruver i det lange 1700-tallet, nemlig Falun i Sverige og Røros i Norge, samt Danmarks kobbervirksomhet. Den trekker på nyere forskning innen globalhistorie, og sosial, teknologisk og økonomisk historie. Den analyserer utviklingen og organiseringen av den skandinaviske kobbervirksomheten lokalt, men undersøker også kobberindustriens verdensomfattende forbindelser og betydning. Tanken er å bidra til bedre kunnskap om skandinavisk kobberindustri sett i sammenheng med internasjonal utvikling og nasjonal og internasjonal historieskrivning.
Dette er en bok for studenter og ansatte ved skandinaviske og utenlandske universiteter og høyskoler, så vel som skoler, biblioteker og museer, og andre som er interessert i fagfeltene økonomisk- sosial og globalhistorie, og mer spesifikt den historiske betydningen av kobber for tidlig moderne og moderne industri og samfunnsutvikling. Boken er også skrevet for andre som er interessert i Røros og Falun og kobber.
Vi er stor takk skyldig til en rekke kollegaer og venner som indirekte har vært tilknyttet prosjektet, og hvis kunnskap, innsikt og kommentarer og tilbakemeldinger på halvferdige og ferdige resultater har vært høyst viktige for oss. Spesielt nevnes professor Chris Evans, professor Louis Miskell,
Vi takker i tillegg alle andre deltakere for deres presentasjoner og kommentarer på de tre konferansene prosjektet har holdt, på Røros hotell i april 2016 og i juni 2019 og i Falun i mai 2018. Takk går også til deltakere på seminarene som ble holdt i Swansea, februar 2017 og Flensburg i juni 2017 og på sesjoner på de internasjonale konferansene i Linares, september 2016, Budapest i august–september 2017 og Boston i juli–august 2018 der vi presenterte forskning relatert til prosjektet.
Til sist går en stor takk til Norges forskningsråd som finansierte prosjektet, og til andre som har sikret gjennomføringen av prosjektet og utgivelse av denne boken: Thorleif Dahls legat, UiO:Norden, Norsk Arbeidsmandsforbund, Letterstedska föreningen og IAKH, Universitetet i Oslo der Erlend Haavardsholm og Tarjei Solberg alltid var rede til dypdykk i budsjettets detaljer.
This book is about the copper industry in Scandinavia in the Early Modern Period. The focus is on the two main copper producers, Røros in Norway, established in the early 17th century, and the Falun copper mines in Sweden, with roots going back to the mid-14th century. The book presents new research on Røros and Falun’s copper production and trade, governance structures and the social contexts within which they operated. However, to understand the history of copper production in Denmark-Norway and Sweden, we need to go beyond national borders.
A central question in many studies of economic and social developments in 18th century Europe concerns the links to industrialisation and economic growth elsewhere, especially the British Industrial Revolution. The influential work of David Landes,
Copper has not received the same attention as iron and steel, even though copper was mined in many places from prehistoric times, accounted for an important part of metal use, was used to make a range of goods and was vital for a vast array of brass (copper mixed with zinc) and bronze (copper mixed with tin) products. In early modern Europe copper was used to make products for households and industries and for military purposes, notably guns and cannons. It was a key ingredient in the making of instruments, tools and machinery used in scientific and industrial contexts, thus furthering innovation in many countries from the 17th and 18th centuries onward. The British Royal Navy experimented and succeeded in developing viable copper sheeting techniques for their ships in the 1760s, which subsequently spread through Europe (
The world’s expansion of copper production and trade developed as a wide-ranging global network built upon flows of workers, finance and products. Copper rich areas were exploited on a worldwide scale. From the 14th century, copper production and trade had expanded from different sites in Europe, as well as Asia, America and Africa. By the early modern period pure copper, semi-finished and finished products were made and traded in networks that crisscrossed the world. An important transition took place in the first half of the 19th century when the smelting of copper became separated from the mining of copper. This took place in Swansea, in Wales, where copper production was based on coal fired smelting furnaces. Swansea imported copper ore for smelting from all over the world, including Latin America, Australia and Southern Africa, and copper ore became a globally traded commodity. Swansea became the major global smelting centre and London became a main manufacturing centre of copper goods for household consumption, producer goods and for global trade. Subsequently, from Swansea copper products were exported to Africa and Asia (
Scandinavian copper industries were linked to each other. The main copper product made in Norway and Sweden, gahr copper, was used by copper smiths and copper mills in the Copenhagen area to make kitchen utensils, needles and other tools. Japanese, Hungarian and Russian copper was also used, as well as melted-down copper and brass wares – collected from domestic industries and households or imported from abroad. The intra-Scandinavian copper trade also encompassed copper and brass goods from the Danish ruled Schleswig, Jutland and Zealand, made for Danish markets (see Kristin Ranestad’s chapter 8).
The Scandinavian copper industries were linked through movements of people and knowledge. When Røros attempted to adopt the «Swedish smelting method» in 1762 many visits from Røros to Falun took place, while Swedish observers visited Røros for long periods to gain information about production and techniques in use, reporting to the Swedish state’s Bergskollegium on their return (see chapter 9 by Göran Rydén). Writing about mining education in the 17th and 18th centuries the state geologist Rolf Falck-Muus argued that an important part of the education provided
At the national level, we note that the Scandinavian states were actively involved in the development of the copper industries and in copper exports. The Swedish state did more than regularly send Swedes to investigate and report back on metal production abroad (see chapter 9 by Göran Rydén). The Swedish Crown was deeply engaged in all aspects of copper production. It was also engaged in the mine’s decline, which set in in 1687, and which the Crown sought to stem. Norway was under the Danish Crown and here also the state was heavily involved in the exploration, production and trading of copper (see chapters 2 by Kristin Ranestad and Sven Olofsson and chapter 3 by Anne Signe Enget). Røros Copper Works was founded on Royal privileges to mine all ore deposits and to use forest, water and labour resources within an area of 45.2 kilometres radius of the Røros Copper Works’ first mine, Old Storvarts. This was the so-called «circumference». Permission to expand the circumference was from time
State involvement did not stop there: the Danish and Swedish Crowns were also heavily involved in the day-to-day running of the copper works. In the 1660s, for example, when the owners at Røros failed to meet their obligations – to pay wages and deliver provisions – the state took action (see Kristin Ranestad and Sven Olofsson's chapter 2). Copper was mostly a profitable business and gave the owners good returns. At Røros, the profit rate was often 25% and at times as much as 75%. Yet, some owners appear to have struggled to meet their obligations to cover the running costs. Workers’ revolts followed, as did brutal punishments, which resulted in the state taking a much more active role in the daily operations. In the mid-1680s the King enforced tighter control and supervision of the owners to ensure that wages were paid and provisions delivered. Miners, smelters and farmers all had a role in the implementation of these reforms, which probably prevented the shutdown of the Røros Copper Works. They organized themselves in an early form of trade union and demanded regular wage payments and better terms of work. Two Royal Commissions were staffed by a handful of state officials, who meticulously went through the accounts, regulations and organisation and in the main acknowledged the interests of the workers. The reforms at Røros appear relatively advanced and may well have been a forerunner in the European context.
Falun’s structure had developed over centuries and was still, in the 18th century, characterized by each copper field being divided into several mining units, or shares, owned by individual Head Miners (Bergsmän). Ownership was granted by Royal privilege, and the Head Miner must work
Røros Copper Works appears both more «modern» and less complex than Falun. The company was owned by individual shareholders and run by the company Board (established in 1762), which was composed of shareholding owners. It was the owners, or their appointees, who hired workers, paid wages, were responsible for provisions, and regulated transactions and bought and sold the shares. While Royal privileges were a crucial precondition for establishing the Røros Copper Works and important thereafter for central aspects of its operations, such as access to raw material and labour conflict (see chapter 2 by Kristin Ranestad and Sven Olofsson, chapter 4 by Henrik Izzet Thommesen, and chapter 5 by Hedvig Widmalm), they had deeper roots in Falun and appear more entrenched and dispersed. In 1716 the Mine Inspector Anders Swab initiated a restructuring of the Falun mining organisation, thirty years after Røros, transforming, arguably, the «medieval» corporation into a more modern mining company (
Through its links to continental Europe Scandinavian copper entered a complex network of producers, traders and consumers, which in fact reached yet further, beyond Europe’s borders to a large global network. Estimates of the quantities and reach of the exports show that Sweden exported gahr copper and finished copper goods to numerous European ports and places in France, Holland and Prussia, and to cities such as Copenhagen and Amsterdam. Amsterdam was one of the world’s major copper trade centres and also received most of the gahr copper that was
Through European and worldwide trade networks, Norwegian and Swedish copper reached far beyond Europe, to remote places across the world. Scandinavian gahr copper was sold to Holland, France, Germany, Great Britain and Spain, where goods like cannons, copper plates for sheeting of ships and large-scale equipment for sugar refining were made and exported to Africa, Asia and America. The goods were typically shipped by trading companies such as the Dutch East India Company (VOC), the British East India Company (EIC), the Danish Asiatic Company (DAC) and the Swedish East Asiatic Company (SEAC) to markets outside Europe, protected on their voyages by navies equipped with cannons (of copper, brass or iron) and weapons to defend or force their shipments. Bronze cannons from Frederiksværk (north of Copenhagen), made of copper from all over the world, were shipped to countries in Asia, Africa and America (
At the time, there was considerable inter-regional trade in East Asia, notably between Japan, China and India, stretching west to Africa. Japanese copper was sent to Europe, but the larger share went to China – traded through the Dutch East India Company – of which much was used to make copper coins (
The growth of the Atlantic slave economy from the 16th century was based on exchange of manufactures including copper products (high quality bars or rods and artefacts) to purchase slaves in Africa, and production equipment for the plantations producing sugar in the Caribbean and Brazil. Copper thus served the slave economies, the effects of which are far from played out. British plantation owners installed enormous, heat tolerant copper boilers on their plantations to boil the sugar canes harvested by slaves. The sugar was shipped to many European ports for sugar refining and consumption. This had powerful implications for sugar production in Europe and for consumption of sugar, which rose steeply in the 18th century. English and Welsh industrialists in particular, took advantage of the increased demand for copper equipment in the British sugar plantations in the Caribbean (
The role of the state is further analysed in Chapter 3, «Bergmesteren i det nordafjelske Norge, 1656–1699» by Anne Signe Enget. The focus is on the Mining Inspectors in Norway, who were public officials appointed by the King to supervise mining operations in Norway. They were given considerable authority with regard to how the mining industry was run. Whether the Mining Inspectors acted in accordance with the King’s interests is discussed. Enget finds that the Mining Inspectors did not always act in the King’s interest, in particular when the position of Mining Inspector and Director of the mines were held by the same person; simultaneously acting as the King’s agent and as Director of the Røros Copper Works, produced conflicts of interest. Enget connects this to the wider development of the state in Denmark-Norway.
The Early Modern Period was a period of transformative change, giving rise to economies which we today regard as modern and market based. What the forces were that led to this result, and how it happened, are discussed in Chapter 4 «Konflikter om allmenninger rundt Røros kobberverk, ca. 1648–1800», by Henrik Izzet Thommesen, which deals with conflicts
Organisational change and conflict is further analysed in Chapter 5, «The Household Economy of the Great Copper Mine, 1716–1724» by Hedvig Widmalm which takes a close look at the protests of a group of miners against a series of economic reforms implemented in the early 17th century and how the protests were received by a Royal commission appointed by the Swedish Diet to investigate the householding at the mine. The starting point for the investigation is that these events must be analysed in the light of the early modern concept of the economy – or householding – which is very different from our modern concept. The chapter shows how actors, at micro level, thought in terms of the household economy and how this shaped the actions of the miners as well as the Royal commissioners.
The third part, Skandinavisk kobber på globale markeder, mainly addresses where copper from Scandinavia was transported to, and for what purposes. We underline that 18th century Scandinavian copper was an element of a complex, extensive production and trade network with global reach. Chapter 6, «Det norske kobberet i Europa og verden på 1700-tallet» by Ragnhild Hutchison explores the copper that was exported from Norway and processed in European countries. She maps the locations where Norwegian copper was being traded and analyses some of the networks involved with the aim to gain further insights into cross-border trade systems and into how the copper trade contributed to the socio-economic changes taking place in Europe at the time.
Chapter 7, «Svensk koppar- och mässingsexport under 1700-talet» by Sven Olofsson, maps the export markets for Swedish raw copper and copper and brass wares during a period when production was in decline. He shows that destinations were widely spread across Europe, including ports from where copper wares were exported to other continents. He suggests
Chapter 8, «Intrikate markeder: kobberproduksjon og handel i Det oldenburgske monarki» by Kristin Ranestad discusses copper processing in the Oldenburg Monarchy. It shows that only some of the raw copper from Norway was processed in the Monarchy. Much of the copper and brass that was processed was imported from Sweden, Hungary, Britain and Japan. Such imports of copper and brass were hardly consistent with the political goals of «mercantilism» or «cameralism», namely import substitution and self-sufficiency, which are often thought to have informed contemporary policies.
The fourth part, Kobberarbeid og lokale tilknytninger i Rørosområdet, concerns aspects of life and work for people connected to copper production, either indirectly or directly. Chapter 9, «Med svenska ögon på Røros och den norska kopparhanteringen» by Gøran Rydén, builds on the written records of individual agents, primarily the reports of Nils Psilanderhielm and Anders Swab, to the Swedish state’s Bergskollegium, from their visits to Røros in the 18th century. Charged with gathering information about Norwegian mining, their reports give insights into aspects of work and production in copper from Swedish perspectives that are otherwise difficult to find. The visitors described the ways in which work was carried out in the Røros mines, and what the conditions were like for the workers.
Chapter 10, «An Artisan and the Røros Copper Works: Børre Hansen Langland», by Hans Westberg Aas and Kristine Bruland, takes as its point of departure a farmer-clock maker living in a remote hamlet in the Røros region. They argue that Langland was not an isolated craftsman, but someone connected, at least informally, with much wider trends. His links with the Copper Work’s director Peder Hiort gave him a connection to the main intellectual currents of the time, while his travels to the Swedish Stjärnsund Manufactory connected him to the frontiers of watch and clock technology. The European industrial enlightenment seems to have spread, via figures such as Langland, into remote Norway.
Norway was part of the Danish kingdom until 1814.
See for example
For a description of the products that were made see
See Hedvig
Dette kapitlet beskriver og analyserer statsreformene som ble innført ved Røros kobberverk mot slutten av 1680-årene, og undersøker spesielt hvordan og hvorfor de ble innført. Reformene markerer på flere måter en viktig overgang for kobberverket, mot mer statlig kontroll og moderne former for organisering og drift. Reformene innebar innføring av avanserte og komplekse kontrollmekanismer, statlig overvåking, økt ansvar for betalte betjenter og større statlig kontroll over investorene (partisipantene). Reformene var i betydelig grad et resultat av aksjoner fra arbeidere og bønder tilknyttet verket.
Kapitlet undersøker hva statsreformene gikk ut på og spør hvordan og hvorfor endringene ble vedtatt, og hvorfor de nye forskriftene fikk den formen de gjorde.
Store deler av bedriftshistorielitteraturen retter et sterkt søkelys mot regnskap og bedriftsstyring i Storbritannia i tiden forut for og under den industrielle revolusjonen – og i 1800-tallets USA – i tråd med Sidney Pollards og Alfred Chandlers banebrytende arbeid. Samtidig vet vi at tiltak for å effektivisere bedrifter, for eksempel ved å innføre avanserte regnskapssystemer, fantes mye tidligere enn som så. Profittidentifikasjon, avfallsreduksjon, avanserte ledelses- og kostnadsregnskapssystemer, ekstern overvåking, komplekse eierskapssystemer og tiltak for å belønne arbeidere har en lang historie, og disse tiltakene ble diskutert og praktisert langt utenfor Storbritannias grenser (
Gruver måtte bygges der man fant malm, ofte i avsidesliggende områder langt fra hverandre, og smelting og separering av malm skjedde i smelteverk som var avhengig av tilgang til drivkraft (som regel vannkraft), og som derav ofte var plassert kilometer unna gruvene. Mineral- og metallutvinning krevde enorme mengder investeringer og råvarer, og det var stor risiko forbundet med gruveprosjekter. Dette var sannsynligvis grunnen til at mange gruveprosjekter ble organisert som aksjeselskaper med flere investorer. Daglige oppgaver og ansvar ble vanligvis delegert til betalte direktører og ledere, men problemer oppsto ofte mellom eierne og ledelsen (se Smith, 1965;
Statens rolle i industri- og bedriftsutvikling har lenge vært diskutert, særlig relatert til overvåking. I tidlig moderne tid dominerte merkantilistiske og kameralistiske ideer og rettferdiggjorde kongelige privilegier, statlig innblanding og økonomisk regulering. Et av få gruveselskaper som ble holdt i live, og som ble analysert av Sidney Pollard, var London Lead Company, dannet i 1704–1705. Dette selskapet ble «en av pionerene for moderne ledelse i det nittende århundre» (
Røros kobberverk ble opprettet gjennom kongelig resolusjon 19. oktober 1646 av kong Christian IV som et partisipantskap, og det lignet et moderne aksjeselskap. Imidlertid skilte Røros kobberverk seg fra moderne private aksjeselskaper med tanke på viktige aspekter, spesielt forholdet til kongen. Ved å kjøpe aksjer («kux
En direktør med fast lønn fungerte som driftsleder, og bergskriveren, proviantskriveren, stigere, hyttemestere og hytteskrivere – altså betjenter – holdt tilsyn med arbeiderne og administrerte driften ved gruvene og smelteverkene. Proviantskriveren administrerte leveransene, og bergskriveren var bokholder (
Partisipantenes kongelige privilegier var hovedsakelig relatert til å utvinne kobbermalm, toll og gebyrfritak på varer som ble brukt i driften, for eksempel jern, lær, krutt og papir (brukt i sprenging), og tilgang til billig arbeidskraft. Bønder som var bosatt innenfor sirkumferensen, var «forpliktet til» å utføre transportarbeid og levere tre og trekull til kobberverket mot «billig betaling» når det var nødvendig. Ut over disse privilegiene fikk partisipantene frihet til å drive etter «egen Villie og Velgefal» (
Mat til provianthuset, der arbeidere kjøpte forsyninger. Partisipantene hadde monopol på all handelsvirksomhet på Røros.
Materialer – inkludert jern, utstyr, verktøy og så videre, som ble brukt i driften.
Kontanter til lønn til gruve- og smeltearbeidere samt til bønder som utførte arbeid for kobberverket.
Kong Christian V opprettet to kongelige kommisjoner – i 1685 og 1688. Den første, Bragernes-kommisjonen, besto av rådmann og greve Jens Juel, rådmann og viseguvernør i Norge Just Høeg, og overberghauptmann Brostrup von Schort. Den andre, 1688-kommisjonen, besto av general Johan Wibe, prefekt Hans Kaas, assisterende rådmann og advokat Peter Drejer, gruverådsleder Johan Marselis, gruveassessor Jens Hansen Collin og borgermester Lauritz Brix (
Bragernes-kommisjonen fra 1685 innførte en ny eierstruktur. Kobberverket ble delt inn i 180 aksjer verdt 1000 rigsdaler i stedet for de tidligere 60 aksjene på 3000 rigsdaler, noe som radikalt økte antall aksjer, men ikke økte den totale aksjeverdien. Med andre ord, mer kapital ble ikke tilført, men verdien av eiernes enkelte aksjer ble redusert. Eierskapssystemet, slik det var blitt satt opp i 1646, gjorde kobberverket avhengig av økonomien til et lite antall investorer og deres vilje og mulighet til å oppfylle sine forpliktelser, noe som igjen gjorde det sårbart. Spredning av eierskap hadde klare fordeler. For det første gjorde reduksjonen av aksjenes verdi det enklere å kjøpe og selge aksjer. Målet var å øke antall investorer, noe som passet bedre i det oldenborgske monarki der kapitalakkumulasjoner var lav. Etter 1685 økte antall eiere fra fem til ti, og de to største eierne hadde 50 og 23,5 aksjer hver (
Radikale endringer som fulgte av kommisjonenes arbeid, var at partisipantenes kontroll ble redusert, mens mer ansvar ble ilagt direktøren og betjenter. I tillegg til direktørens oppgave med å estimere det påfølgende årets bruk av materialer, proviant og penger besluttet Bragernes-kommisjonen at han, sammen med bergskriveren, skulle sørge for at partisipantene kom med leveransene i tide, og at forsyningene var gode, det vil si at de ikke skulle være «råtne» eller av dårlig kvalitet. Videre fikk direktøren myndighet til å konfiskere og selge kobber tilsvarende andelene til partisipanter som ikke overholdt avtalen. Han skulle bruke disse pengene til å dekke gjeld som den manglende leveransen var verdt. Partisipantene hadde på sin side, ble det erklært, ikke myndighet til å få utbetalt kobber før forpliktelsene ble overholdt. 1688-kommisjonen ga direktøren ytterligere ansvar. Fra 1688 skulle direktøren sørge for at partisipantene leverte nødvendige materialer – særlig jern, stål, krutt og lær – tidligere enn før.
Delegeringen av mer kontroll til direktøren og betjenter på Røros, kan ikke bekrefte Stephen Marglins argument om at ledere i førindustriell tid ikke hadde en avgjørende funksjon. Ifølge Marglin var ikke deres «evne» til å organisere og styre nødvendig for bedriften (
Diskusjoner om hvordan ledere kan motiveres, for eksempel ved å bli gitt høyere lønn og straff i tilfeller av bedrageri, ved å åpne for forfremmelse og for avskjed av ineffektive ansatte, har en lang historie i Europa (
Underslag og mislighold førte til alvorlige problemer på Røros. Mangel på materialer førte til driftsmessige utfordringer ved gruvene og smeltehyttene. I 1660-årene manglet for eksempel hovedgruven Storwarts trevirke og var delvis fylt med vann. Trekullet som ble brukt ved smeltehyttene, var stort sett ikke betalt for (
Kommisjonene vedtok også andre tiltak som innebar strengere disiplin overfor partisipanter, direktør og betjenter.
Kommisjonene innførte det som ser ut til å være banebrytende kontrollmekanismer for å sikre leveranser og lønnsutbetalinger. 1688-kommisjonen
En omfattende statsovervåking var et av de viktigste tiltakene som ble innført av de to kommisjonene. En viss grad av statlig overvåking og inspeksjoner av gruveverk var blitt opprettet gjennom det offentlige bergamtet – grunnlagt i 1654 i Christiania – men de nye reformene forsterket statens rolle i de daglige rutinene. Bragernes-kommisjonen bestemte at bergamtet skulle informeres fortløpende om lønns- og pristakstene. Det var imidlertid 1688-kommisjonen som virkelig økte statens rolle, som kan oppsummeres i fem hovedpunkter. Kommisjonen innførte for det første at bergamtet – i stedet for partisipantene – skulle sette prisene på proviant i henhold til direktørens forslag. For det andre skulle bergamtet, hvis direktøren og partisipantene ikke ble enige om forhold knyttet til drift, ta den endelige avgjørelsen. For det tredje skulle tiendeskriveren ved bergamtet sørge for at partisipantene leverte riktige leveranser. For det fjerde ble et bergamt for det nordafjelske opprettet i 1689 i Trondheim, som var mye nærmere Røros enn Christiania. Med dette nye kontoret økte den offentlige tilstedeværelsen i gruvedriften, og statlig overvåking og inspeksjon ble lettere å gjennomføre.
Ekstern overvåking av regnskap og systemer ble tidlig innført flere steder i Europa. På 1700-tallet utførte byråkrater regelmessig inspeksjon av gruveselskaper i Storbritannia, noe som så ut til å ha vært vellykket, og hundre år tidligere ga overvåkingen av Det nederlandske ostindiske kompagnis direktører positive resultater (
Et femte moment er at den økte statlige innblandingen også innebar at offentlige embedsmenn ble mer direkte involvert i rekruttering av direktører og betjenter. Dette var i tråd med en etablert idé om at folk med spesialiserte, tekniske og administrative ferdigheter – spesielt i store virksomheter – var viktig for å sikre effektiv drift. Dette var på bakgrunn av at fem av åtte direktører hadde blitt avskjediget på Røros mellom 1646 og 1689. Henning Irgens ble avskjediget to ganger. Dette hadde sammenheng med at Joachim Irgens satte familiemedlemmer – sin bror, sin svoger og sin nevø – i strategiske stillinger uten samtykke fra de andre partisipantene. I perioden 1651–1684 (med unntak av årene mellom 1659 og 1663) – altså i mer enn 30 år – kontrollerte Irgens-familien de fleste aksjene og selskapets administrasjon. Fra 1685 handlet Heinrich Schlanbusch på lignende måte som Joachim Irgens ved å sette tyske kontakter i ledende stillinger uten samtykke fra de andre partisipantene (
Statsreformene og økt statskontroll ser ut til å ha hatt en stabiliserende effekt på administrasjonen, driften og den generelle økonomien til kobberverket. For det første avtok de hyppige direktøravskjedigelsene som hadde forekommet de første tiårene. Fra 1699 var nå årsaker til fratredelse alderdom, sykdom eller død i stedet for avskjedigelser (
For det andre finnes det indikasjoner på at forsyninger jevnlig ble levert, og på at partisipantene tjente på sine aksjer etter at reformene ble vedtatt (
Hvordan ble reformene utarbeidet? Bønder og gruve- og smeltearbeidere på Røros var ikke direkte involvert i å forfatte reformene, men de presset de statlige tjenestemennene ved bergamtet og myndighetene til å gjøre noe med at partisipantene ikke utbetalte lønn og de høye proviantprisene. Fra 1660-årene – som var da problemene med mangelen på materialer, proviant og kontanter startet – sendte arbeidere skriftlige klager til direktøren og partisipantene, først og fremst til Joachim Irgens, og ba om å få
At lønn ble utbetalt for sent, uregelmessig og noen ganger ikke i det hele tatt, og at overtidsarbeid ikke ble betalt. I 1670 skrev for eksempel arbeidere at de ikke hadde mottatt lønn på halvannet til to år. Andre hadde ikke fått lønn på syv eller åtte år, og da de ba om å få utbetalt lønn, ble de møtt med voldelige «slag og spark» av direktøren.
At de ofte ble «tvunget» til å få betalt i kredittsedler som de måtte bytte inn hos kjøpmenn i byen, i stedet for i kontanter. Kjøpmennene betalte mindre for kredittsedlene enn lønnen var verdt, noe som medførte at arbeiderne endte opp med mindre penger.
At de var avhengig av daglige matforsyninger fra provianthuset, som de i prinsippet kunne velge å kjøpe eller få tildelt som del av lønnen i stedet for kontanter. De ble imidlertid ofte «tvunget» til å akseptere overprisede og «råtne» varer, noe som førte til dårlige forhold for arbeiderne og familiene deres.
Brevene antyder at leve- og arbeidsvilkårene for de ansatte og deres familier var uutholdelige. Spørsmålet er så: Hvordan overlevde de uten penger og med uspiselig mat? De fleste ansatte hadde litt jord og supplerte inntektene fra gruvedrift med jordbruk, noe som igjen kan tyde på at de fikk mat fra andre steder enn provianthuset ved kobberverket (
Smeltearbeiderne jobbet i skift og tilbrakte mer tid på gårdene sine, noe som muligens satte dem i en bedre posisjon enn gruvearbeiderne (
Det generelle problemet var, som brevene indikerer, sene og uregelmessige lønnsutbetalinger, samtidig som ikke å få betalt på flere år sannsynligvis bare gjaldt et fåtall arbeidere. Arbeidernes dårlige sosiale forhold var dessuten relatert til at de ofte ble betalt i form av kredittsedler med liten verdi, eller i form av proviant, det vil si overprisede og begrensede matvarer av dårlig kvalitet, i stedet for i kontanter, noe som medførte betydelige tap. Dette betød ikke at de ansatte på Røros hadde det dårligere enn andre steder i Norge, og faktisk økte antallet arbeidere ved Røros fra 195 arbeidere i 1671 til 349 i 1685 (
Ettersom problemene fortsatte, gikk arbeiderne videre i å presse myndighetene for å få bistand. To ganger i 1670 gikk arbeidere fra Røros til København for å få audiens hos kong Christian V (
Myndighetene støttet imidlertid arbeidernes sak. Bergamtet, andre statlige tjenestemenn – og kongen da han ble spurt direkte – svarte på arbeidernes og bøndenes ønske om hjelp ved å kommandere partisipantene, direktøren, bergskriveren og proviantskriveren til å sørge for at lønninger ble utbetalt. I 1666 beordret for eksempel overberghauptmannen bergmesteren om å reise til Røros for å sikre at lønnsoppgjør ble riktig gjennomført (
Arbeidernes ønsker ble tatt hensyn til i kommisjonenes nye forskrifter. Et av målene til kommisjonene var å sørge for at arbeiderne fikk lønn. Kravet om å redusere prisene på proviant og riktige lønnsutbetalinger i kontanter ble gjenspeilet i reformene. Bragernes-kommisjonen spesifiserte i sin rapport at partisipantene skulle levere forsyninger av god kvalitet, noe som var et direkte svar på arbeidernes anmodninger. Videre avklaringer om at arbeiderne skulle få lønn i slutten av hver måned, om at de kunne bestemme fritt om de skulle betales i proviant eller kontanter, og om at de skulle betales i dansk kurant, var direkte knyttet til arbeidernes forespørsler om rett arbeidskompensasjon. Selv om lønningene ble redusert, gjentok det nye regelverket arbeidernes krav om berettiget betaling.
Lønnsreduksjonene var selvfølgelig ikke populært blant arbeidere og bønder.
Reformene som ble innført, var basert på en bred forståelse av forretningssystemer og de lokale forholdene på Røros. Medlemmene av Bragernes-kommisjonen fikk ordre – på grunn av vedvarende «mangel på orden» på Røros – om å vurdere hvor mange aksjer hver partisipant skulle eie, beregne gjeld og rekruttere en «kvalifisert» direktør. Disse konkrete oppgavene tyder på at sentralmyndighetene hadde en idé om hva årsakene til problemene var, nemlig underslag, vanstyre og at leveransene partisipantene måtte svare for, var for store. Partisipantenes økonomiske situasjon ble beskrevet som «for svak» (
Men hvorfor tok kongen affære, opprettet de to kommisjonene og innførte reformer? Et viktig poeng er at bergregale – som sikret kongen rett til metaller i landet – innebar at han hadde mulighet til å blande seg inn i driften og organiseringen av kobberverket. Denne retten lå altså som et grunnlag for kongens initiativ til å iverksette tiltak. Når det er sagt, er svaret på spørsmålet naturlig nok relatert til hans egne inntekter fra kobberverket. Røros ble invadert av svenske tropper to ganger, i 1678 og i 1679, og bygninger, hus, utstyr og andre konstruksjoner ble brent, og gruvene ble fylt med vann. Kongen ga 24 000 rigsdaler til kobberverket til gjenoppbygging, og det ble eksplisitt angitt i instruksene til Bragernes-kommisjonen at kommisjonens medlemmer skulle finne ut hvordan disse pengene ble brukt, og sikre at kongen fikk sin tiende. Kongens årlige inntekt fra Røros utgjorde 50–60 prosent av den totale skatteinntekten fra Trondheims distrikt, noe som illustrerer hvor viktig kobberverket var, og kongen vurderte sannsynligvis risikoen for at en av de største virksomhetene i Norge skulle gå konkurs (
Generelt sett bør reformene forstås som en del av økt statlig engasjement i den økonomiske sfæren, som godt mulig var inspirert av tidens merkantilistiske og kameralistiske tanker. Kong Frederik III skapte et grunnlag for direkte statlig inngrep i økonomien i 1660 ved å etablere enevelde, og grunnlaget for han som enevoldskonge i Lex Regia fra 1665. Men med kongens absolutte makt kom også et visst ansvar overfor folket, som å gripe inn i tilfeller av maktmisbruk. Prinsippet om folkesuverenitet, som tilsa at politisk makt bare var legitim når denne var blitt tildelt av folket, var allment akseptert i Danmark ved slutten av 1700-tallet (
Kongelige privilegier hadde dype røtter også i Falun og fremstår sterkere forankret, mer spredt og sammensatt enn på Røros. Faluns struktur hadde utviklet seg gjennom århundrer og var fremdeles på 1700-tallet preget av at hvert kobberfelt ble delt inn i flere gruveenheter, eller aksjer, eid av individuelle «bergsmän», som i praksis drev småskalabedrifter og leide inn, administrerte og betalte arbeidskraften som arbeidet for de enkelte enhetene (se kapittel 5 av Hedvig Widmalm). Bare et par tiår etter omorganiseringen på Røros, i 1716, startet den svenske bergmesteren Anders Swab en vidtrekkende omorganisering av Falun med sikte på å redusere kontrollen til mektige og dominerende gruveinvestorer, de såkalte vaktene, og øke bruken av ansatte betjenter og gruvearbeidere (
Men hvorfor ble ikke disse statsreformene, som viste seg å fungere ganske effektivt, innført tidligere? De store problemene og konfliktene på Røros hadde vedvart i flere tiår før systemet ble endret. Årsakene ser ut til å være mangfoldige og delvis relatert til kong Christian IVs, kong Frederik IIIs og kong Christian Vs forhold til Joachim Irgens. Irgens ble Christian IVs kammerherre i 1634, og han lånte alle de tre kongene store summer for å finansiere krigføring mot Sverige i 1643–1645 og 1657–1660. I 1657 skyldte Kong Frederik III Irgens 60 000 rigsdaler. Kongen manglet penger og tilbakebetalte gjelden ved å gi Irgens privilegier og eiendommer i Danmark og Norge, inkludert retten til å eie den største andelen i Røros fra 1650, og grunnleggeren av kobberverket – Lorentz Lossius – ble avskjediget i prosessen (
Dette kapitlet har diskutert statsreformene som ble vedtatt og innført på Røros i 1685 og 1688. Spørsmål som ble stilt angikk hvordan og hvorfor de ble introdusert, og hvorfor de ble formet slik de gjorde. De detaljerte rapportene, som ble utarbeidet av de to kongelige kommisjonene som ble opprettet for å håndtere alvorlige drifts-, sosiale og økonomiske problemer, viser at reformene førte til et omfattende skifte i kobberverkets institusjonelle rammeverk. I lys av litteraturen om europeisk bedriftsutvikling, som i hovedsak legger utviklingen av effektive, moderne bedrifter til 1800-tallet, må det nye rammeverket som ble etablert på Røros kobberverk mange årtier før den industrielle revolusjonen, anses som et avansert forretningssystem for sin tid – i Skandinavia og Europa. Staten var sterkt involvert i organisering og drift av gruver i både Sverige og Norge, og det ble startet en omstrukturering av Falun gruveorganisasjon tidlig på 1700-tallet, skjønt Røros fremsto som både mer moderne og mindre sammensatt.
Den dansk-norske staten ved enevoldskongen tok en mer aktiv rolle i driften av kobberverket og tok initiativ til å iverksette tiltak, noe han kunne gjøre fordi han gjennom bergregalen hadde sikret seg rett til alle metaller i landet. Reformene innebar bedre gjeldshåndtering og nye ordninger for leveranser og lønnsutbetalinger. Statsreformene var inspirert av europeisk forretningsutvikling, først og fremst tysk, men fremstår samtidig som en
Måten de nye reguleringene ble vedtatt på, synes å være ganske unik for sin tid. Arbeidere og bønder ved kobberverket og den dansk-norske staten spilte sentrale roller i gjennomføringen av reformene, noe som antagelig hindret virksomheten i å bli lagt ned. Bønder og gruve- og smeltearbeidere organiserte seg i en tidlig uformell form for fagforening, og krevde at lønn ble utbetalt og arbeidskårene forbedret. Etter langvarige problemer og konflikter på Røros ble to kongelige kommisjoner opprettet, og deres medlemmer gikk nøye gjennom regnskapene og driftssystemene. Lønningene ble redusert, men arbeidernes og bøndenes krav ble sikret gjennom faste lønnsutbetalinger og proviantpriser. Kongen hadde på sin side klare økonomiske interesser i Røros, men var også indirekte ansvarlig for problemene på Røros ved at staten hadde stor gjeld til enkelte partisipanter som begrenset statens handlerom. Staten grep ikke direkte inn før etter flere tiår med alvorlige problemer og to svenske invasjoner, noe som kostet mye for befolkningen og kobberverket på Røros.
Deler av dette kapittelet er publisert på engelsk i
Brukte kilder: (1) Kommisjonenes rapporter:
«Villie og Velgefal» er et gammelt uttrykk som kan oversettes med «vilje og tilfredshet».
Betaling per tønne (transport) ble redusert fra 20 til 16 skilling, betaling på kulleveranser gikk fra 3 ½ til 3 ort per lest, lønn for «berggesell» ble redusert fra 6 til 5 rigsdaler per måned og lønn for en «knekt» fra 5 til 4 rigsdaler.
Beregnet ut fra kobberproduksjonen og den registrerte kobberprisen i 1687, som var 57,5 rigsdaler per skippund (rundt 160 kilo).
Bragernes-kommisjonen bestemte at alle – arbeidere og betjenter – som gikk imot reguleringene, ville bli fengslet.
Fra 1760 fikk partisipantene nok en gang økt fleksibilitet i ansettelsesprosesser, men under forutsetningene om at de ga en «ed om troskap» til bergamtet, inkludert godkjenning av årsregnskapsrapportene fra partisipantene. Dermed fortsatte statens kontroll over partisipantene.
For eksempel ved Kongsberg sølvverk i 1732.
Se for eksempel brev i
Det bør bemerkes at lønningene forble de samme i over hundre år til tidlig på 1800-tallet. Se
Familiebakgrunn, utdanning og arbeidserfaring til direktører ved Røros kobberverk (1644–1857)
Lorentz Lossius 1646–1651 |
Født i Tyskland (hans far var sannsynligvis prest). |
Tegning og matematikk fra Universitetet I Leipzig. |
«Skiktmester» ved Kongsberg sølvverk, Sandsvær kobberverk og Kvikne kobberverk. |
Grunnla Røros kobberverk. |
De første tiårene var de fleste i direktørstillingen i samme familie som Joachim Irgens. |
||||
Johannes Irgens 1651–1659 |
Joachim Irgens’ (en av de største partisipantene) bror. Fra Holstein. |
Utdannet som doktor ved Universitetet i Padova. |
|
|
Jacob Mathias Tax 1659–1663 |
Fra Sachsen og kom til Norge i 1652. |
|
Rådgiver for gruvekomiteen Gjedde i Kongsberg, skiktmester ved kobberverket i Kvinnherad i 1654, bergmester i 1656 og direktør ved Løkken i 1657 samt direktør ved Ytterøya i 1659. |
Han motsatte seg Irgens og var «bekymret for velferden til arbeiderne». |
Christian Arnisæus 1663–1669 |
Joachim Irgens’ svoger. |
|
|
|
Henning Irgens 1669–1884 |
Fra Slesvig-Holstein, Joachim Irgens’ nevø. |
Utdannet som «licentiatus in medecinae» ved universitetet i Kiel. |
|
Ble bergmester samme år som han ble direktør (1669). |
Anders Lossius 1684–1685 |
Lorentz Lossius’ sønn. |
|
|
|
Henning Irgens 1685–1687 |
(se over) |
|
|
|
Johan Georg Tax 1687–1688 |
Fra Sachsen og kom til Norge i 1652. Jacob Mathias Tax’ bror. |
|
Regimentssekretær og auditør ved Trondheims nasjonale infanteriregiment, kaptein for «de miniers» fra 1676. Bergtiendeskriver fra 1680 og medlem av myntkommisjonen fra 1685. |
|
1688–1689 |
Fra Freiburg i Tyskland. |
|
Assessor ved det nordenfjeldske bergamt og medlem av overbergamtet. Arbeidet med gruvedrift. |
|
Henning Irgens 1689–1699 |
(se over) |
|
|
|
I 1699 opphører direktørene å være tilknyttet Joachim Irgens familie. Direktører med arbeidserfaring innen gruvedrift eller med gruveutdanning ble rekruttert til direktørstillingen. |
||||
Theodorus Bergmann 1699–1719 |
|
|
Hytteskriver fra 1692 til 1699 før han ble forfremmet til direktør. |
|
Hans Bredal 1719–1737 |
|
|
Bergskriver før han ble forfremmet til direktør da Bergmann døde. |
I samtiden også skrevet Bredahl. |
Leonhard Christian Borchgrevink 1737–1772 |
Fra Nederland. |
|
Spion for de norske styrkene under krigen 1718–1719. Stiger før han ble forfremmet til direktør, etter at Bredal døde i 1737. |
|
Peder Hiort 1772–1789 |
Fra Røros og sønn av bergskriver Peder Hiort. |
Studerte teologi ved Københavns Universitet. |
Proviantskriver i 1743, deretter bergskriver etter tyve år (før han ble direktør i 1772). |
|
Erich Otto Knoph 1789–1812 |
Fra København. |
Studerte ved gruveseminaret på Kongsberg. |
Ble direktør etter å ha studert på Kongsberg. |
Ble bergmester i det nordafjelske bergverksdistrikt i 1812. |
Den Administrerende Kommission 1812–1813 |
|
|
|
Unntakstilstand: bergskriveren, hytteskriveren og proviantskriveren administrerte Verket. |
Joachim Fredrik Daldorph 1813–1827 |
|
|
Direktør ved Folldal verk før han ble direktør. |
|
Johannes Aas (den yngste) 1827–1828 |
|
|
Stiger før han ble utnevnt til «fungerende direktør». |
|
Peter Ascanius Schult 1828–1857 |
Fra Sparbu. |
Utdannet som gruveingeniør ved Universitetet i Oslo. |
Jobbet på en ungdomsskole i Kongsberg og ved Bergkadettskolen på Røros fra 1827 før han ble direktør. |
Bergmester fra 1840 (i ett år). Borgermester i Røros 1846–1847. |
Kilder:
I dette kapitlet ser jeg nærmere på bergmesterordningen i det nordafjelske Norge mellom 1656 og 1699 og spør om bergmesteren, som kongens agent, faktisk handlet i kongens interesser. Det gjør jeg for det første ved å undersøke bergmesterens instrukser og aktiviteter. For det andre bruker jeg prinsipal-agent-teorien til å belyse relasjonen mellom bergmesteren og kongen, fordi bergmesteren var en embetsmann utsendt av den danske kongen, det vil si hans «agent». Min hypotese er at denne teorien vil lede til viktige spørsmål, til sider ved saken som må undersøkes hvis vi skal forstå hva som skjedde, og at den vil bidra til å forstå de problemene som oppsto med bergmesterordningen i det nordafjelske Norge (
«Bergmester» defineres som en «embetsmann med ansvar for forvaltning av bergrettigheter, tilsyn med bergverksdrift og andre forhold gitt i bergverkslovgivningen» (se «bergmester» på
Bakgrunnen for dette kapitlet er den dansk-norske statens rolle i utviklingen av gruvedrift på kobber i Røros-regionen i Norge i tidlig moderne tid. Den danske kronen hadde enerett på alle malmforekomster i landet, men selve gruvedriften ble utført av private aktører, ofte andelseiere i gruvene, som organiserte både produksjonen og salget av kobber. Etter kongens ordre ble det etter hvert opprettet et byråkratisk rammeverk for gruveindustrien i Norge. Ett av elementene innenfor dette rammeverket var regionale bergmestre, en i det nordafjelske og en i det sønnafjelske Norge. Grensen mellom denne administrative tvedelingen i nord og sør gikk ved Dovre, Langfjella og Åna-Sira (
Bergmestrene var utnevnt av kongen og skulle føre tilsyn med bergverkene i sine respektive områder, som begge lå fjernt fra kongens tilholdssted, København. Den danske kongen hadde økonomisk interesse i bergverkene i Norge, og kongen fikk en tidel av kobberet som ble produsert, i tillegg til tollinntekter på alt kobberet som ble eksportert. Dette ga stor fortjeneste, og bergmesterens oppgave var i hovedsak å ivareta disse interessene.
Flere toneangivende verk gir en bred innføring i Røros kobberverks historie og beskriver bergmesterordningen med tekniske og juridiske arbeidsoppgaver, men koblingen mellom konge og bergmester blir ikke inngående gjort rede for (
Først gis en oversikt over det byråkratiske rammeverket med utnevnelsen av overberghauptmann Brostrup Gedde i 1653, overbergamtets opprettelse i 1654 og bergmesterens rolle innenfor dette rammeverket. Deretter analyseres mer detaljert hvordan systemet fungerte, og hvordan det utviklet seg over tid. Et viktig spørsmål som diskuteres til slutt, er endringen i bergmesterordningen i 1700, da det ikke lenger ble utnevnt en ny bergmester for det nordafjelske Norge. Kapitlet argumenterer for at bergmesteren i det nordafjelske Norge ikke til enhver tid handlet i henhold til det ansvaret han var blitt pålagt i instruksene, og at det oppsto interessekonflikter i 1680-årene som sannsynligvis var en viktig årsak til at bergmesterordningen nordafjells ble avviklet.
Bergverksnæringen i Norge festet røtter for alvor først på 1600-tallet med opprettelsen av Kongsberg sølvverk i 1623 og Røros kobberverk i 1644. Et kongebrev datert 6. oktober 1646 viser at det var to berghauptmenn i Norge i 1640-årene, i henholdsvis det sønnafjelske- og det nordafjelske Norge (
I løpet av vår periode hadde fire personer embetet som bergmester i det nordafjelske Norge: Henrik Sigismund Hassius, Jacob Mathias Tax, Henning Irgens og Michael Weichardt (
|
|
---|---|
Henrik Sigismund Hassius |
1655–1656 |
Jacob Mathias Tax |
1656–1669 |
Henning Irgens |
1669–1688 |
Michael Weichardt |
1688–1689 |
Henning Irgens |
1689–1699 |
Kilde:
Det er interessant å merke seg at to av de fire var bergmester i rundt ti år, mens to var bergmester i bare rundt ett år. Irgens er et særtilfelle, siden han fungerte som bergmester i to adskilte perioder. Dette kommer jeg tilbake til.
I bergadministrasjonen som ble bygd ut for hele Norge i 1650-årene, hadde overberghauptmannen øverste kommando, overbergamtet var det sentrale styringsorganet, og de regionale bergmestrene var underlagt disse to instansene (
Bergmestrene nordafjells mottok en «bestalling» når de ble utnevnt til sitt embete. Dette var en skriftlig underretning som ble gitt av enten den utnevnende myndighet selv eller den underordnede autoritet. For kongelige bestallinger var det alltid tilføyd en klausul om de pliktene som dette embetet skulle inneha (
Ansvaret som ble pålagt bergmestrene i det nordafjelske Norge, er angitt i instruksene. I bestalling og instruks til Henning Irgens heter det at det var bergmesterens plikt overfor kongen å utføre de arbeidsoppgavene som instruksen beskrev. Han skulle være hengiven og trofast, og arbeide etter det som var best for kongen: «Thi skal han være oss som sin Absolut och Souveraine arfue konge och herre eftter der forunden hans allerunderdanigste pligt och skyldighed liudig huld och troe och udi alle maader vide och ramme voris gafn och beste med største flid och ifurer»
Først og fremst skulle bergmestrene føre et såkalt generaloppsyn
I tillegg til de administrative oppgavene hadde bergmesteren følgende tekniske oppgaver: Han skulle foreslå nødvendige forbedringer av driften, spesielt når det gjaldt arbeidet i gruvene og i smeltehyttene. Han skulle kontrollere forvaltningen av materialer og skogressurser (
Bergmesteren hadde også et ansvar av juridisk karakter der han skulle fungere som en klageinstans. Bergverkene i Norge var underlagt en særskilt jurisdiksjon
Kongens fortjeneste fra kobberindustrien var potensielt meget god, men han avga kontroll over driften til eierne av bergverkene og hadde selv sete i København, langt unna bergverkene i Norge. Gitt at kongen avsatte de regionale berghauptmennene i 1640-årene til fordel for én overberghauptmann, hadde han ikke lenger egne embetsmenn i nærhet til det største kobberverket i Norge – Røros kobberverk. Det bildet som tegnes, er at kongen delegerte til bergmesteren arbeidsoppgaver som ikke kunne utføres av overberghauptmannen eller overbergamtet, grunnet den geografiske distansen mellom Christiania og bergverkene. Det er en gjennomgående faktor i bergmesterens embetsplikter at han ble pålagt arbeidsoppgaver som måtte utføres av noen med fysisk nærhet til bergverkene. I lys av dette kan det argumenteres for at kongens ansettelse av bergmestre uttrykker et ønske om tettere kontroll av den daglige driften, om enn indirekte.
Bergmesteren hadde hyppig kontakt med Røros kobberverk, og vi skal her vurdere om bergmesteren faktisk handlet i kongens interesser. Instruksene viser hvilke oppgaver bergmesteren
Bergmesteren ga beskikkelse til flere bergbetjenter ved Røros kobberverk (
Det er spesielt to embetsplikter som skiller seg ut i analysen av bergmesterens virke: Bergmesterens ansvar for kontroll av lønnsutbetalinger og rollen som «mekler» ved verket. Både i løpet av Jacob Mathias Tax og Henning Irgens sine bergmesterperioder oppsto flere konflikter med arbeiderne grunnet manglende utbetaling av lønn. I perioden da Tax var bergmester, opprettholdt han i stor grad sitt ansvar gjennom å føre arbeidernes sak (
Vi ser at bergmesteren handlet i kongens interesser når det gjaldt ansvar knyttet til driften av gruvene med dyktige fagbetjenter, inspeksjoner og tildeling av muting (tekniske oppgaver), men i mindre grad når det kom til arbeidsrelasjoner – kontroll av arbeidernes lønninger og rollen som «mekler». Ved Røros kobberverk var det bergskriveren som var ansvarlig for utbetaling av lønn, og han var underlagt verksdirektøren (
Det som kommer frem, er at den statlige bergverksforvaltningen ble satt i et sterkere system i 1650-årene, og det ble innført en ordning med en bergmester sønnafjells og en bergmester nordafjells. Kongens ønske om kontroll er en rimelig grunn til dette skiftet, samt det at nærhet til bergverkene var avgjørende, fordi kongen selv hadde sete i København. Bergmesteren svarte til kongen og måtte avlegge troskapsed. Dette er i tråd med prinsipal–agent-teorien: Geografisk avstand var et problem som ble søkt løst på best mulig måte. Økonomisk ser vi ingen direkte konflikt mellom kongen og bergmesteren, skjønt forsømmelse av forholdet til
Tre av bergmestrene i det nordafjelske Norge mellom 1656 og 1699, Tax, Irgens og Weichardt, hadde også stillingen som direktør ved Røros kobberverk i enkelte perioder i løpet av deres respektive tid som bergmester. Direktører i perioden er listet i
|
|
---|---|
Lorentz Lossius |
1646–1651 |
Johannes Irgens |
1651–1659 |
1659–1663 |
|
Christian Arnisæus |
1663–1669 |
1669–1684 |
|
Anders Lossius |
1684–1685 |
1685–1687 |
|
Johan Georg Tax |
1687–1688 |
1688–1689 |
|
1689–1699 |
Kilder: basert på opplysninger hentet fra Bergstaden.org
Jacob Mathias Tax var både bergmester og direktør ved Røros kobberverk mellom 1659 og 1663 – i en tid preget av få arbeidskonflikter (
Arbeiderne klaget på direktør Arnisæus til bergmester Tax i 1666 om at de ikke hadde mottatt lønn på tre uker. Tax svarte arbeiderne ved å gjøre konkrete tiltak. For det første så Tax til at arbeiderne fikk utbetalt lønnen de hadde til gode, og for det andre ga han ordre til direktør Arnisæus om at arbeiderne som hadde reist til Trondheim i påvente av klagesaken, skulle få jobbene sine tilbake (
Bergmesteren ble utnevnt av kongen, og direktøren ble utnevnt av partisipantene. Og mens kongens økonomiske interesse var tienden og tollinntekter på det kobberet som ble eksportert, ble partisipantene utbetalt i kobber (ut fra antall parter de eide i verket), som de deretter solgte (
Bergmester Irgens sin unnvikende oppførsel førte til opprør blant arbeiderne. Etter krigen med Sverige i 1678–1679 hadde han lovet arbeiderne kontant lønnsoppgjør, men dette uteble (
Det kan argumenteres for at årsaken til at problemene i 1670- og 1680-årene ikke kunne løses lokalt, var at direktøren, som øverste leder ved Røros kobberverk, også var bergmester nordafjells. I tilfellet med bergmester Tax og direktør Arnisæus beordret bergmesteren direktøren om å ta vare på arbeiderne og behandle dem bedre (
I utgangspunktet hadde kongen og partisipantene de samme interessene; at virksomheten ved verket var god, at det var inntjening, og at arbeiderne var tilfreds. Men på samme tid var kongen og partisipantene opptatt av egen fortjeneste, og i tillegg hadde jo kongen overlatt driften av Røros kobberverk til partisipantene ved å gi privilegier (
Bergmesteren skulle arbeide etter det som var best for kongen. Men slik vi har sett, fungerte Tax og Irgens nokså ulikt i dette doble lojalitetsforholdet som bergmester og direktør. Et element som kan forklare dette, er slektskap. Verkseier Joakim Irgens
I dette andre scenarioet har vi kombinasjonen bergmester–direktør, en dobbeltrolle hvor bergmesteren svarer til både kongen og partisipantene. Å ha to prinsipaler ser for det første ut til å ha ført til mer egenkontroll og derved svakere mulighet for kontroll for de to prinsipalene. For det andre blir det vanskelig å ivareta to interesser samtidig, fordi interessene kan komme i konflikt. I flere tilfeller ser det ut til at agenten, som både bergmester og direktør, tjente partisipantene, noe som var lite fordelaktig for kongen. I andre tilfeller tjente han seg selv mer enn andre – kontrollen blir splittet, og hans handlingsrom blir større.
Prinsipal-agent-teorien er mer relevant i dette siste scenarioet. Det blir ubalanse i prinsipal-agent-systemet, og det fungerer dårligere. Geografiproblemet er større for kongen enn for partisipantene, og de to prinsipalene (kongen og partisipantene) hadde økonomiske interesser som tilsynelatende kom i konflikt. For det første oppsto flere problemer, spesielt med tanke på arbeidskonflikter. For det andre synes håndteringen av problemene å ha skjedd til dels i henhold til partisipantenes interesser, gjennom ikke å presse dem til å levere de forsyningene og pengene som de hadde forpliktet seg til, som skulle brukes til å betale arbeiderne. De mange forsømmelsene av lønnsutbetalinger til rett tid tyder på at partisipantene så dette som fordelaktig. Men det var ikke i kongens interesse. Hans prioriteringer handlet om regulære forhold og å redusere problemene
Bergmester og direktør Henning Irgens døde i 1699. Theodorus Bergmann ble ansatt som ny direktør ved Røros kobberverk (
I Røros kobberverks privatarkiv 211 kan jeg ikke finne bestallinger til nye bergmestre nordafjells etter år 1699. Derimot kan vi se at det i 1721 ble utnevnt en berghauptmann i det nordafjelske Norge, jamfør bestalling til Abraham Dreyer 2. juni 1721 (
At det ikke ble utnevnt en ny bergmester nordafjells etter 1699, kan også ha sammenheng med opprettelsen av Nordafjelske bergamt i 1689 (
Det er fortsatt mye vi ikke vet om bergmestrene i det nordafjelske Norge, spesielt med tanke på avviklingen av ordningen i 1699. Men det vi kan si, er at ordningen ble opprettet på bakgrunn av kongens ønske om å kunne kontrollere den daglige driften ved de norske bergverkene. Bergmesteren skulle først og fremst fungere som ledd mellom bergverkene og staten gjennom å føre «generaloppsyn» på vegne av kongen og overbergamtet. Det kommer likevel frem at dette var en ordning som manglet klare rammer og retningslinjer, i og med at bergmesteren kunne inneha rollen som direktør ved Røros kobberverk samtidig som han var bergmester nordafjells. Et poeng er også at bestallingene ikke sier noe om hva bergmesteren
Som kongens agent var det påkrevd for bergmesteren å løse oppgavene i tråd med kongens interesser, og å møte de problemene og utfordringene som oppsto i forbindelse med bergverksdriften, på en måte som tjente kongen best mulig. Imidlertid ser det ikke ut til at dette var tilfellet til enhver tid. Handlingene stemte ikke alltid overens med de instruksene de hadde fått, eller med det overordnede ansvaret de var pålagt. Vi har tilfeller som viser at bergmesterens handlinger ikke alltid kom kongen, men bergverkets eiere – eller bergmesteren selv – til gode. Bildet som fremstår, er sammensatt. Det var et mål å sikre god drift av kobberverket – inkludert eiernes innskudd og interesser – og også kongens interesser. Det vi ser, er at de to partenes interesser ikke alltid sammenfalt, og at det oppsto konflikter.
Det er mulig at interessekonfliktene som oppsto i 1670- og 1680-årene, og opprettelsen av Nordafjelske bergamt, var medvirkende årsaker til at bergmesterordningen ble endret i 1700. Frem til 1689 hadde bergmesteren vært den kontrollerende myndighet ved bergverkene nordafjells, men med Nordafjelske bergamt ble det opprettet en ny kontrollinstans, og den statlige bergverksadministrasjonen ble bygd ytterligere ut etter at overbergamtet ble opprettet i 1654. Dette kan også tolkes i retning av et ønske om å unngå de samme problemene som oppsto ved verket på Røros i fremtiden, ved å utvide den statlige kontrollen. Det vi ser, er at bergmesterordningen var et system i utvikling, og at behovet for statlig kontroll ble større mot slutten av 1600-tallet.
Privatarkiv 211 Røros kobberverk, Statsarkivet i Trondheim.
Ifølge Tor
Overbergamtet ble flyttet til Kongsberg i 1686.
Kan oversettes til «Derfor skal han være oss som sin absolutte og suverene arve konge og herre etter der benådet hans undergivne plikt og skyldighet lydig hengiven og trofast og uti alle måter vide og ramme vår gavn og beste med største flid og iver».
Begrepet «general» betyr i vid forstand «den høyeste grad», derfor kan begrepet «generaloppsyn» forstås som at bergmesteren skulle ha det øverste oppsynet med de bergverkene som var i drift i det nordafjelske Norge.
Denne posten kan i seg selv virke som en stor jobb. Men slik Knut
Begrepet «muting» forklares som en «begjæring om rett til å undersøke/drive en malmforekomst framfor andre finnere» (Bergverkshistorie.no).
Med begrepet «bergbetjent» menes de høyere stillingene ved bergverkene: bergskriver, proviantskriver, berglege, hytteskriver, hyttemester, overstiger, stiger og så videre.
Begrepet «jurisdiksjon» betyr rettshåndhevelse, med andre ord at bergverkene i Norge var underlagt en særegen rettshåndhevelse.
Joakim ble i samtiden også skrevet Joachim.
Dette kapitlet handler om bruks- og eiendomsrett i allmenninger i områdene nære Røros kobberverk i tidlig moderne tid, fra 1646 til det tidlige 1800-tallet. Jeg vil drøfte allmenningers historiografi, og da spesielt de engelske, og jeg vil vise en likhet mellom England og det større Røros-området i perioden. I England er det en fortelling om «enclosure
For ledelsen ved Røros kobberverk var skogene i allmenningene interessante på grunn av det store behovet for naturressurser i den daglige driften. Historien om kobberverket, allmenninger og skog er derfor i bunn og grunn en historie om bruks- og eiendomsrett over naturressurser og et skifte i forståelsen av disse rettighetene. Dette skiftet innebar konflikt mellom aktører som representerte forskjellige interesser og forskjellige
I Norge var utviklingen mot en moderne forståelse av eiendomsrett markant på 1800-tallet, med Grunnloven av 1814 som startpunkt. Grunnloven formulerte for eksempel prinsipper mot «[n]ye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden» (
Allmenninger har lenge vært et studieobjekt i både økonomifaget og historie. Utnyttelse og styring av allmenninger ble populære forskningsfelt innen økonomi etter Garrett
Ved inngangen til 1700-tallet var det engelske jordbruksarealet dominert av «open fields», et treåkersystem. I dette systemet var åkrene brukt i fellesskap av lokalsamfunnet, mens enkelte familier eller enkeltpersoner hadde ansvar for stykker av åkrene. I og rundt dette området var det beitemark og skog, som også ble disponert i fellesskap, og i grove trekk utgjorde dette allmenningene i England på starten av 1700-tallet. Rundt 1850 var allmenningene nesten borte, et resultat av økende makt bak kravene til «the enclosure movement
Jeg har i denne redegjørelsen lagt til grunn at skogområdene i undersøkelsen ble betraktet som allmenninger, i den grad vi forstår en allmenning som et område der en identifiserbar gruppe har førsterett til bruk (
Selv om historien om engelske allmenninger i all hovedsak handler om innhegningen av dyrkbar jord eller beitemark, finnes det tidlige eksempler på at også skogallmenninger var årsak til konflikt i England. Stuart-kongene Jakob VI og Karl I begynte på starten av 1600-tallet massiv enclosure av skog i England. Disse skogene, dog formelt under kronens eierskap, var i praksis allmenninger brukt av bønder over hele landet. Innhegningen av disse skogene førte til eksklusjon av tradisjonelle brukere av skog og betydelige protester fra allmuen (
Allmenninger bryter på mange måter inn i vår moderne forståelse av eiendom, og de skaper forvirring i rettssystemet også i vår tid, som Erling Berge (
Røros kobberverk utvant kobber i 333 år mellom 1644 og 1977, og i løpet av denne perioden opplevde kobberverket både sterke oppgangstider og sterke nedgangstider. Siste halvdel av 1700-tallet og siste halvdel av 1800-tallet står tilbake som de mest suksessrike periodene i verkets historie. Nedgangstidene hadde flere årsaker. De viktigste blant dem var en til tider svært varierende internasjonal kobberpris og ødeleggelser eller blokade knyttet til de mange krigene mellom Danmark-Norge og Sverige, samt Napoleonskrigene. På 1700-tallet var det likevel en lokal faktor som frem til midten av 1800-tallet muligens ga de største utfordringene for driften: kobberverkets nesten utømmelige behov for produkter fra skogen i form av trekull, tømmer, setteved og røstved. Dette var råvarer som var essensielle i verkets daglige drift. Setteved ble brukt til fyrsetting av gruveganger, trekull og røstved var brennstoffet i smelting av kobbermalm før overgangen til steinkull mot slutten av 1800-tallet, og tømmer ble brukt til vedlikehold av verkets diverse anlegg. Alt dette ble hentet fra skogområdene rundt gruvene og smeltehyttene. Røros kobberverk hadde derfor et stadig behov for å sikre driftsressurser fra skogene, et behov som økte med økt produksjon, og som ble vanskeligere å tilfredsstille jo mer skog verket utnyttet. Torgeir
Røros kobberverks hevd i allmenningene hvilte på et sett med innrømmelser fra kronen (staten) som over tid var gitt til verket. Disse innrømmelsene ble gitt i form av næringsprivilegier. Privilegiene kan deles inn i to hovedkategorier: generelle og spesielle. De generelle privilegiene forekom ofte i lovs form og gjaldt større grupper som stender eller hele næringer, og for bergverk var de vanligvis formulert i bergordinanser eller forordninger. De spesielle privilegiene ble derimot gitt til for eksempel enkelte bergverk (
Torkel H.
Dette vises i en oppsummering i åtte punkter av bergverksprivilegier gitt før 1814. Tre av åtte punkter angikk forholdet mellom verk og allmue, og de innebar blant annet at verkene ble gitt forrang over andre brukere i skogene, bestemmelser om allmuenes pliktarbeid og verkenes jurisdiksjonsrett i bergverksamfunnene (
Røros kobberverks privilegierett ble grovt sett basert på tre innrømmelser fra kronen:
Privilegiebrevet av 1646 var gitt av Christian IV og stipulerte rettigheter og plikter spesifikt for Røros kobberverk. Her finner vi formuleringer som at ingen skulle «være tilladt nogen Erts eller Fundgrube, ud af hvad Metal og Mineralier det og være kan, gamle eller nye Gange, saavelsom Skove, Fosser, Vandfalde, at muthe eller til Brug bevilges og optages, undtagen fornævnte Participanters egen Consence» (
Bergordinansen av 1683 bekreftet i stor grad disse rettighetene, men ga i tillegg tillatelse til bruk av kongens skoger utenfor sirkumferensen samt ga verkene mulighet til ekspropriasjon av nærliggende gårder.
Interimsprivilegiene av 1687 bekreftet i all hovedsak privilegiebrevet og bergordinansen, men prioriterte også bergverksnæringen fremfor sagbruksnæringen i konflikter om naturressurser.
For Røros kobberverks del er det spesielt tre allmenninger som står sentralt i denne undersøkelsen: Tolga, Dragås og allmenningene rundt Femunden og sørover i Hedmark. De to sistnevnte strakk seg utenfor kobberverkets opprinnelige sirkumferens og, i tilfellet med femundsallmenningene, relativt langt sør i Rendalen. Kobberverket benyttet seg av skogene i alle disse områdene, men bruken startet på forskjellige tidspunkter. Utnyttelsen skjedde trinnvis som følge av en geografisk ekspansjon av gruvedriften, med utnyttelse av de nærmeste skogene først. Ikke bare startet bruken av allmenningene til forskjellige tider; konfliktene som oppsto, involverte også forskjellige aktører. I Tolga-området var verket i konflikt med en liten gruppe bønder. I Dragås-området kom verket i konflikt med en ekspanderende sagbruksindustri, mens det i Femund-området var i konflikt med en større og bedre organisert gruppe bønder (
En av de første konfliktene mellom kobberverket og allmuen forekom i Tolga-området (herunder også Os og Vingelen, kalt Vingelen anneks) sørøst for Bergstaden. Konflikten om skogallmenningene i Tolga ble løst til kobberverkets fordel ved en utskilling av skog fra bøndenes jordegods. Virkemidlene som verkseierne tok i bruk for å få dette resultatet, varierte. Etter de første krongodssalgene i 1660-årene gikk partisipanter (andelseiere) ved verket til oppkjøp av jordegods (med skog) i Os og Vingelen (
Med Os som eksempel kan vi begynne med å se på hvem som var
66,3 % |
31,9 % |
1,8 % |
Kilder: Opplysninger hentet fra
Partisipant Jens Bing ved Røros kobberverk og bergverkdirektør Henning Irgens var blant de største eierne av proprietærgods i Os mellom 1665 og 1699. Disse to var heller ikke de eneste proprietærene. Ti borgere fra trondheimsområdet eide jordegods i området, og halvparten av disse var på en eller annen måte tilknyttet kobberverket. Blant disse figurerer partisipantfamiliene Friis og Bing og funksjonærfamiliene Irgens og Hiort.
I hele Østerdalen fogderi ser vi den samme tendensen til å holde skog utenfor i jordegodsskifter. Mens krongodset i Vingelen anneks i 1650 utgjorde 11,1 prosent av fogderiets samlede krongods, økte prosentandelen av krongods til 15,4 prosent i 1661 og til 22,9 i 1723. Av elleve anneks i fogderiet var det kun fire som økte andelen krongods mellom 1650 og 1723, nemlig Vingelen, Trysil, Tynset og Åmot (
Nøyaktig hvilke mekanismer (fra statens eller partisipantenes side) som ble tatt i bruk for å skille skog fra jordegods, er usikkert, men et virkemiddel som verkseierne på Røros tok i bruk overfor allmuen, var rettsforfølgelse eller trusler om dette. Dette var et virkemiddel som først og fremst ble tatt i bruk for å håndheve bøndenes pliktarbeid, men det må også tolkes som en måte å stadfeste verkets rettigheter i skogområdene rettslig på. I 1686 figurerte for eksempel tidligere nevnte partisipant Jens Bing i en rettsak mot bøndene i Vingelen, hvor det ble klaget over at sistnevnte gruppe var «meget modvillige med kul og vedhugst til Verchits fornødenhed» (
Det mest synlige eksemplet på tiltak for å sikre verkets kontroll over skogene var likevel verkets kronemerking, eller innkroning, av skog i området. Kronemerking av skog var en praksis som startet i 1650-årene, og det var en måte å skaffe oversikt over skogenes tilstand på, med tanke på å innføre og håndheve hugstrestriksjoner eller forbud. Dette ble gjort gjennom fysisk merking av skogens grenser (
Kobberverket var også involvert i konflikter om allmenningene i Dragås-området nord for Røros fra starten av 1730-årene frem til 1760-årene. Selv om det var innslag av konflikt med allmuer også her (som regel knyttet til anklager om bønders ulovlige hugst), var den største motsetningen mellom verket og sagbrukere. En statlig kommisjon ble i 1735 satt
Spesielt etter anleggelsen av Femund smeltehytte i 1740-årene ekspanderte kobberverket driften lenger og lenger sørover. Målet var hele tiden å
Det var flere konflikter om skogene langs og sør for Femunden, men konflikten med rendalsallmuen var den lengste og bitreste. Verkets tiltagende ekspansjon sørover førte til klager fra bøndene i Rendalen, som så på skogen som sin. Rendalsbøndene var en større gruppe enn bøndene i Tolga, og de hadde forbindelser med sagbrukseiere i Christiania, som på sin side hadde interesse av sagtømmer fra Trysil og Rendalen-området (
Problemene med bøndene og amtet virker å ha ansporet verksledelsen til å sende inn en lengre rapport om verkets bruksskoger. Her skriver de at bøndene riktignok hadde setre i skogene og anså disse som sin eiendom, men skogene «tilforne har været og endnu bør være Kongens Alminding» (
Ulike oppfatninger om bruks- og eiendomsrett – og konfliktene om skog som kobberverket var involvert i – hadde sine særegenheter avhengig av tid og sted. For eksempel gjorde bakteppet med krongodssalg at konfliktene om skog i Tolga artet seg annerledes enn konfliktene i Dragås, der verket i større grad fryktet en sterkere sagbruksindustri. Likevel kan vi trekke noen generelle konklusjoner av kobberverkets nesten 150 år lange kamp om skogene. For det første er det tydelig at den privilegieretten verkseierne hevdet, sto i motsetning til sedvaneretten hevdet av bøndene og allmuen. For det andre bidro privilegiene til å sikre skogressurser for verket. Privilegiesystemet var på denne måten en institusjon som åpnet for at kobberverket hadde sterke virkemidler til rådighet i konflikter om skogene. Fremst av disse var forrangen privilegiene ga for bruk av kongelige allmenninger. Som støtte kom makten verkets jurisdiksjonsrett ga dem i tvister om skog. Allmenningene, forstått fra allmuenes side som felleseie, ble som følge av verkets privilegerte rettigheter skilt ut fra det som måtte være av eierskap til omliggende jord, og allmuens bruk ble begrenset. Likevel var det tydelig at partisipantene ikke hadde interesse av at skogallmenningene skulle bli gitt dem – eller solgt dem – i et
Sett mot England i denne perioden er det noen interessante likhetstrekk. Allmenninger var et stridstema i begge land, og i begge land var et gjennomgående aspekt bøndenes forståelse av sedvanerett, og en overklasse (av borgere og i England også adelige) som gikk imot denne sedvaneretten og forsøkte å hegne inn (enclose) allmenninger til eget bruk. Når det gjelder selve landskapet, hadde partisipantenes kronemerking av skog den mest åpenbare likheten med de fysiske innhegningene i England. Den politiske likheten var at landeiere og borgere i begge land var støttet av staten i dette forsøket på enclosure, i England gjennom «parliamentary acts» og i Norge gjennom privilegering. I begge tilfeller ledet statlig støtte til en endring av bøndenes stilling på landsbygda: Engelske bønder ble i større grad landarbeidere, mens norske (dog i større grad selveiende) bønder på lignende måte ble introdusert for lønnsarbeid ved bergverkene.
Det finnes også åpenbare ulikheter. Den engelske staten var kommet lenger på vei mot å bli en borgerlig stat med et utviklet parlamentarisk styre, mens staten i Danmark-Norge var eneveldig. Denne forskjellen var også grunnlaget for forskjellen i konstitusjonelle og institusjonelle virkemidler: parlamentarisk lovgivning i England, privilegering i Norge. I England var nok også innhegning og, slik
By the middle of the 1720s Sweden had lost its status as a military power in Europe and was in the process of rebuilding its economy and government. The restructuring involved far-reaching changes in the power-dynamics of the country and is visible also in one of the country’s largest industrial corporations, the Great Copper Mine (Stora Kopparberget) in Falun. This chapter discusses the protests a group of Falun miners made against a series of economic reforms implemented at the mine in 1724, and how the protests were received by a royal commission appointed by the Swedish Diet to investigate the householding at the mine.
It is evident that the conception of economy in the 1710s and 20s was that of a household economy. This idea permeated society, from the public to the individual level. As we shall see, the miners at the Great Copper
In Sweden, economic activity was either called
This conception of householding contained the view that the hierarchical order should be static. It also emphasised the need for balance, different forms of work and different social roles all complementing each other. Within private households this complementary balance was evident in the diversified production and the division of tasks according to gender, age and status. At state level, it could also be applied to different units of production. Berch described how different forms of production required different forms of householding: agrarian sectors required agrarian householding while iron works required their own type of management. What he described was the need for complementary specialization, not in specific tasks but in the organization of different economic sectors. This division and specialization in different areas was an important characteristic of Swedish mercantilism (
The 1724 commission’s task to investigate the householding of the Great Copper Mine in effect involved evaluating the reforms introduced there in the 1710s and 1720s. Previous research on the commission has largely focused on the role of the Falun burghers in inciting the protests that occurred, and how this played into the new political role of the burgher estate in Sweden. Their political actions have been depicted as pioneering and unique in relation to the other groups that mounted protests, who have been regarded as followers (
To show how the Falun town and the Great Copper Mine shaped and were shaped by the household economy it is necessary to briefly describe some of the positions in the mining industry, key institutions and the town’s social structure. The Swedish mining and metal industry was divided into separate regions (Bergslagen districts, as they were called), each consisting of a number of smaller districts called
The Great Copper Mine was divided into several units, or shares, owned and operated by Head Miners. The Head Miners were not shareholders in the modern sense. They employed miners and managed their work in the mine, sometimes working alongside them. Besides this, their role carried many more practical and legal tasks and they supervised the smelting of copper, which was often carried out in smelting works on their own plots of land. As landowners, the Head Miners could be classed as a type of mining peasants, but their place in the Diet’s four estates was not clear-cut. While iron-making Head Miners were grouped together with the peasants, in copper-making they belonged to the burgher estate (
In Sweden, the Head Miners’ social role was changing. In the 1710s and 1720s, there were complaints that too many Head Miners had moved away from the production sites and had delegated supervision of the work there to others. Eli Heckscher states that this group of absentee owners made up about a third of the 800 Head Miners who owned parts in the Great Copper Mine at the start of the 18th century. The other two thirds were Head Miners of the traditional sort, who supervised mining and smelting
As the mining operation expanded during the 17th century, Falun became a popular destination for men seeking work as miners (
The miners’ employment took different forms. Sten Lindroth has estimated that ca 600 were
In the miners’ case, their servant status meant that they were subservient to a householder within a household structure of sorts. In practice however, many miners lived in houses separate from their masters. It was also not uncommon for them to be married. Thus the miners’ households mimicked those that held legitimate political authority. It became increasingly uncertain who their householders were, as the Head Miners appointed delegates to supervise and evaluate their work. This state of affairs created tension between the miners and their employers, who were still legally their masters.
A series of crises in the early 18th century heightened these tensions. Along with the devastation caused by the Great Northern War and an outbreak of plague in 1710, there were years of bad harvests during the following decade. In 1715 a type of emergency coin had been minted in order to settle the Crown’s debts and fund the war effort; this had caused strong inflation in the country. The use of bills and tokens as replacements for coins became increasingly common, causing debts to soar (
The bad harvests in the years 1715–1720 slowed the imports of grain and starvation threatened society. The Mine Inspector Anders Swab pushed for establishing a warehouse for grains funded by the Board of Mines, the state’s administrative bureau that regulated mines, ironworks and metal manufactories (established in 1637). Such institutions were not uncommon in Scandinavian mining. In chapter 2, Olofsson and Ranestad reveal that warehouses where miners could access food and tools had existed in the Røros Copper Works since the 1650s. Swab’s inspiration though, appears
Anders Swab’s reforms in the years 1716–1720 were wide reaching and their aims were ambitious. Many of his reforms had the purpose to create economic equality between the Head Miners. For example, he abolished the game of dice – which had been used to decide the working order and the access to ore in the mine since the late middle ages. He introduced measures to regulate how much ore each of the Head Miners’ teams could extract, appointed a new bookkeeper to check the amounts of ore the teams had extracted, and he redistributed ore between the teams to achieve equality (
In parallel with the reforms, plans for a clothing manufacture were drafted in 1718, which was opened in 1721. This was a charitable institution creating work for young women and girls who lived near the mine. Swab stated that its purpose was to teach young women to support themselves so that they would not roam the streets and resort to «rudeness, laziness, begging, gossip, quarrels and such that is not healthy or gainful for youths.»
The greatest change, spearheaded by Swab, was implemented in the winter of 1720 when the administrations of the town and the mine were fused into one, forming an entity known as a mining town, or
As a result of Swab’s reforms, the administration of the mine became more complex and also more centralized. The conglomeration of mining and metal works now appointed their overseers to evaluate the miners’ work, and distributed their wages via the warehouse for grains (
Swab’s reforms were implemented according to his understanding of householding. This included the notion of household hierarchy as something set, immovable and connected to the nature of the work performed rather than to wealth. It was for this reason that the game of dice, which since medieval times had decided when the Head Miners’ teams worked in the mine, was abolished. This game of chance had led to unequal distribution of ore between the Head Miners. Swab argued that economic equality between them would keep them from being motivated by greed. An equal distribution of the ore would, instead, encourage them to reinvest their earnings in the mine. This equality could only be achieved when counted out in money, according to Swab.
Furthermore, Swab appointed new
The Diet had sent a royal commission as a response to protests from burghers, Head Miners and miners in Falun in 1724. The commission was led by Swen Lagerberg. As the appointed leader of
The commissioners led by Lagerberg in some ways accepted this characterization as pertaining to the miners. The miners had no apparent right to act as a collective. Unlike burghers and Head Miners, miners were legally not permitted to appear at the mining court unless they were called (
The question of the miners’ right to assemble was really a question of what authority entailed, and who had the right to hold it. The commissioners were wary of granting the miners status as a group that could act collectively, as apparent in their dismissive responses to certain arguments the miners made. When talking about the miners’ demands for wages paid in cash, the commissioners argued that they would only spend it on drink. They then disputed the miners’ complaints about working conditions by saying that the mine must be a good place to work since anyone could see, when a miner died or fell away, how many came and announced themselves as wanting to take his place.
This was how the commissioners addressed the miners themselves. Their phrasing was different when they addressed Anders Swab with regards to the miners’ complaints. After being asked why he had not ordered guards to quell the protests, Swab explained that «the many» and «the rabble»
Using the word «subjects» to identify the miners was how the commissioners acknowledged that they had a place within Swedish society even though they represented no estate. «Subjects» meant that they belonged to a larger structure, being subjects of the King and the Diet. This granted them rights that were connected to the system of different layers of households in society: if the miners were mistreated by their immediate superiors, they had the right to appeal to the superiors ruling the larger household that contained the Great Copper Mine, the household of
As the manager of both his own and the larger household of the Great Copper Mine, Swab held power, but he also had the responsibility to care for his subordinates. He was vulnerable to accusations of overreach. He appeared to receive the commissioners’ comment about subjects as a rebuke, modifying his description of the miners in his reply.
In conclusion, the miners were characterized in two different ways by their superiors at the commission’s hearings. One was as a rabble where each member, lacking individual skills and individual worth, could be easily replaced. This was used to delegitimize their claims to authority. However, Swab and the commissioners’ collectivizing of the miners in this way also revealed them to be an ominous force. The second way the commissioners characterized the miners was as subjects of the King and the Diet, placed under their protection in accordance with household ideology. As subjects, they had the right to complain about their immediate superiors to higher authorities; however, they were also in a state of perpetual dependence and subservience.
The miners cast themselves in a different light. Their protests are of particular interest because of the way in which they argued about authority, where it should rest and why. The miners certainly conveyed their subservience in the complaint they sent to the Diet. It was written as a bid for aid from a higher authority, casting the miners as the dutiful subjects that the commissioners deemed them to be. The complaint would not have been treated seriously by the commission if they had not. However, even though it conformed to a genre, the document contains explicit criticism against Swab’s reforms, particularly against his appointment of new overseers.
The miners sent in two letters to the commission. The shorter letter, read to the commission on the 13th of April 1724, mainly concerned not receiving wages on time. The thrust of the complaint was directed at the
They went on to state that they would rather take a lower wage than the wage set for them, if they could receive it in cash. This was in response to a stipulation that the miners would receive one third of their payment in kind, in the shape of food, clothing and tools from the warehouse. The Falun miners had cause to worry that they would receive an even larger part of their wages in kind. At the commission there was a discussion about whether the miners would need cash at all, or whether the Head Miners should be able to buy everything they needed for them.
An earlier letter from the miners, dated February 24, was longer, with the title «The miners’ complaint». It was signed by 250 miners, and contained harsher criticism of Swab’s administrative reforms. They complained about being forced to use the warehouse for grains, and the slow delivery of fuel for fire-setting that caused their work and their wages to be delayed.
There is something wrong with society when the common men want to become rulers and take a stand on issues which they do not understand or have the right grasp of, to want to change everything according to their whims; to libel and accuse the foremen and the servants of the state, to place blame on everything that is built for the common good, and more such things which pave the way for the wreck and ruin of these costly and important works. God prevent such miserable consequences of this unruliness, mismanagement and noise!
Was there any truth in Swab’s accusation that these «common men» wanted to become rulers, or was this just used to discredit his opponents? It was important for the miners to act as subjects for their complaints to be seen as legitimate – in accordance with household ideology. For the most part, they did this, but one of their statements was more ambiguous. When the miners were questioned about the supervision and evaluation of their work, they said they preferred when the mining guards did it, but admitted that some of them where too old to enter the mine. «They also said, that an old miner would be as knowledgeable about the mine, and would send a good load of ore forward as quickly as the guards, and often sooner…»
If the miners’ protest had an effect on the rulings of the commission, this was not openly acknowledged in the protocols. However, the miners were not punished for their insubordination, and the commissioners finally ruled that they should not be forced to take payment at the warehouse for grains.
The starting point for this investigation was that that the miners’ rationale can best be understood if seen in the light of the norms of the early modern household economy, norms that were shared with their masters at the Great Copper Mine. The miners were permitted to present their complaints against their local superior, the Mine Inspector Anders Swab, since this was in accordance with the tenets of the household economy. To do so, they had to present themselves as subordinates and in need of help from even higher authorities, the Diet and the King. Because they followed this path, they were allowed to explain their arguments to the commissioners: that they were worried about being forced to take payment in kind, worried about the warehouse encroaching on the Head Miners’ rightful authority, and concerned that the bailiffs’ lack of competence delayed their wages. Anders Swab had to present their concerns to the
This is a micro-historical investigation based on a close reading of some of the 1724 Royal Commissions’ documents. Since the perspective is narrow, minor changes become significant. The case of the Great Copper Mine shows how pervasive the ideas and tenets of the pre-modern household economy was at the micro level. The reforms and the miners’ protests against them both accorded with this conceptualisation of the economy. This micro historical approach has the promise to illuminate how broader changes ultimately resulted from the decisions taken by individual actors. These were not ‘modern’ actors. They saw the economy very different from how we see it today. The investigation has revealed how they utilized the flexibility that this seemingly rigid household-based economy allowed, without directly challenging it. Subordinate groups could use their subordination to argue for their own causes, as the miners did in 1724.
In Swedish, the commission was titled The Commission over Householding at the Copper Works in Falun,
The earliest known reference to the prohibition of women was made by Anders Swab in 1718, in a mining court document copied for the Royal Commission of 1724. See Riksarkivet (RA) Äldre commissioner (ÄK) 408 (1724), Vol. 2 Akter, Handlingar, p. 831. Another assertion that women were not permitted to work in the Great Copper Mine was made by visiting French pastor Regnaud Outhier in 1737, quoted in Sahlin, 1989, p. 10.
Swab outlined this plan to the Board of Mines in 1715. See Riksarkivet (RA)
Sten Lindroth is among those who have argued that equality between the Head Miners was not achieved, since even though the barrels were of equal size their contents differed in quality and value in the different mining rooms.
«… uthan lära ifrån barndomen ingenting annat, än igenom fräckhet, lättia, tiggeri, sqwaller, och argheter och sådant som ungdomen icke nyttigt och gagnerligit är», RA ÄK 408 vol. 2,
Stora Kopparbergets arkiv (STORA),
STORA
This was discussed during the commission. RA ÄK 408 Vol. 1, p. 380.
RA ÄK 408 vol. 2
RA ÅK 408, Vol. 1,
RA ÅK 408, Vol. 1,
RA ÅK 408, Vol. 1,
The Swedish word is
«Det förestältes honom, om Assessoren tyckte; at man borde hindra undersåtarne at för Öfwerheten andraga sin nöd, och om sådant woro olagligit?», RA Ä K 408, Vol. 1,
RA Ä K 408, Vol. 1,
«… warande det wid detta wärket ej annorledes beskaffat, än det tilgår wid en privat hushåldning, at när en dräng i huset giör illa, kan man äntel afstraffa och styra den, men när alt tienste-folket begynner at treskas och uppsättia sig, då har man ingen uthwäg med dem». RA Ä K 408, Vol. 1,
«…fast en del grufwedrängar nu intet äro bundne til magasinet, så kan det snart nog ske, efter som oftast med oss göras förändring.» RA ÄK 408, Vol. 2
RA ÄK 408, Vol. 2,
RA ÄK 408, Vol. 2, pp. 167–174.
RA ÄK 408, Vol. 1,
«Det står och i denne Societeten intet wähl till, när gemehne men willia blifwa regerande och taga sig tillfälle i saker, som dhe intet förstå och hafwa rätt begrep om, att willia ändra alt efter sitt tycke, förtahla och anklaga förmännen och Betienterne lasta alt hwad till allmän nytta är anlagdt och mehra sådant, som alt bahnar wägen till detta kåstbahre och angelägne Wärcketz rum och undergång, hwilken beröfwelige efterfölgd på denne oroo, misshållighet och owäsende Gud nådeligen afwärie!» RA ÄK, Vol. 2,
«De sade ock, at en gammal grufwedräng woro så kunnig i grufwan, och gofwe så snart an en god skuta, som wacktarne, och ofta snarare.» RA ÄK, Vol. 1
RA ÄK, Vol. 1
RA ÄK, Vol. 1
I 1799 skrev den engelske reisende Edward D. Clarke at «enorme messingspenner som dekker nesten hele den øvre delen av foten, var på moten blant gruvearbeidere på Røros» – Norges største kobberverk (
Kartleggingen av handelen med norsk kobber som gjøres her, bygger på digitalisering av internasjonal handelsstatistikk fra rundt 1700. Statistikken gjør det mulig å følge skip, varer og noen ganger mennesker over grenser. Særlig har handelsstatistikk for Danmark-Norge, Nederland, Sverige, Frankrike og England vært viktig. Materialet reiser imidlertid vanskelige spørsmål om representativitet og reliabilitet (
Handelsstatistikk fra 1700-tallet bør alltid søkes bekreftet av andre kilder. Her har engelske og tyske handels- og reisehåndbøker fra 1700- og 1800-tallet vært av stor betydning. De har bekreftet, utfylt eller divergert fra statistikken og derigjennom vært vesentlige for å få oversikt over produksjonen av europeiske kobber- og messing samt handelens mengde og destinasjon. To svenske reisebeskrivelser har for eksempel gitt viktig informasjon om produksjonen i Stolberg, og brev i kjøpmannsarkiv oppbevart i Trondheim har bidratt til forståelse av både organiseringen
Kartleggingen av handelen med norsk kobber vil ta oss fra kobbergruvene og verket på Røros til Trondheim, der det meste av kobberet ble skipet ut. Derfra følger vi det til Amsterdam, der det ble solgt på europeiske markeder, men også på markeder på andre kontinenter. Søkelyset rettes så mot Stolberg, i hertugdømmet Jülich, i dagens Nordrhein-Westfalen i Tyskland, der kobberet ble bearbeidet til halvfabrikata og til ferdige varer. Fra Stolberg ble kobberet, nå i nye former, solgt videre. Herfra følges det tilbake til Amsterdam, der det igjen ble handlet internasjonalt, hvorav Sør-Europa, men også Asia trolig var de viktigste markedene. Til slutt følger vi kobberet tilbake til Norge, som i denne sammenhengen var en meget liten importør, der vi ser at kobberproduktene også ble solgt til forbrukere. Veien kobberet tok, er illustrert i
Etablert i 1644 markerer Røros kobberverk i Trøndelag starten på det som etter hvert ble storskala kobberproduksjon i Danmark-Norge. Det fantes også andre verk i drift i regionen, deriblant Kvikne, Selbu og Løkken, men med mellom 80 og 90 prosent av den norske kobbereksporten gjennom hele 1700-tallet var Røros kobberverk den desidert største eksportøren.
Kobberet som ble eksportert fra Norge var i hovedsak såkalt garkobber. Produksjonen av garkobber startet med utvinning av kobbermalm i gruvene. Malmen ble deretter «røstet» (tysk: «rösten»). I det første leddet i røstingen ble malmen som inneholdt kobber, skilt ut fra den malmen som ikke gjorde det, mens det siste leddet, kalt «garing» (fra tysk «garmachen», som betyr «ferdig»), resulterte i garkobber, et halvfabrikat formet som en
Kilder: Basert på data fra handelsstatistikken.
Kilder:
Den norske kobberproduksjonen økte jevnt fra siste halvdel av 1600-tallet til siste del av 1700-tallet, slik eksportstatistikken indikerer (illustrert i
Som nevnt ble lite kobber videreforedlet i Norge. Noe videreforedling forekom likevel ved kobberhammere i Trondheim, på Røros og på Tolga, men ingen av disse hadde særlig lang levetid. Når hammerne var i drift, smeltet de garkobberet og hamret det ut til plater. Lokale håndverkere bearbeidet så disse til ferdige varer som gryter, panner, knapper, spenner eller tilsvarende gjenstander for det regionale markedet. Antallet kobbersmeder var likevel lite, og samtidige kilder klagde også over at varene de leverte, var dårlige (
En rapport fra 1776 skrevet av Trondheims «kobberparticipanter», altså kobberverkseiere, til Kommercekollegiet i København gir noen svar på hvorfor det ikke var større norsk videreforedling av kobberet (
Da kobberet i siste halvdel av 1700-tallet ble skipet ut av Trondheim, var nederlandske havner første anløp for mellom 80 og 90 prosent av det norske kobberet (se
Garkobber var bare en av mange varer som ble handlet i Amsterdam. Byens handelsstatistikk må brukes med stor forsiktighet, siden smugling og ulovlig handel i samtiden ble anslått til mellom 30 og 50 prosent av handelen (
Kilde: Historisk infrastruktur (u.å. c).
Selv om Amsterdam var sentral for europeisk og internasjonal handel, slår historiker Clé Lesger fast at byen ikke var noe simpelt lager for handelsvarer (
Amsterdam var et knutepunkt for både global og europeisk handel i den førindustrielle perioden. Det nederlandske ostindiske kompani (VOC) var viktig for at mange av varene fra europeiske produsenter kunne nå globale markeder. I VOC sine arkiver går det imidlertid klart frem at forsendelser av garkobber fra Nederland til Afrika og Asia var sjeldne. Kun 18 laster inneholdende garkobber er registrert i databasenover VOCs forsendelser gjennom 1700-tallet. Antallet er så lite at det tydelig var en vare av liten betydning for VOC. I beskrivelsene av de 18 lastene ble alt garkobber notert
De 18 forsendelsene skjedde alle mellom 1753 og 1755 og falt sammen med syvårskrigen (
Selv om noe garkobber gikk videre til andre kontinenter, ble likevel hoveddelen av det som ankom Amsterdam i perioden som undersøkes her, solgt videre i det europeiske markedet. Spania og dagens tysk-flamske grenseområde skiller seg ut som de viktigste europeiske markedene. I 1753, under syvårskrigen, gikk 87 prosent av råkobberet (som garkobberet ble regnet som del av i Amsterdams statistikk) som ankom Amsterdam, videre til Spania. I 1789–1793 endret dette seg. 60 prosent gikk da til Flandern. Selv om utvalgsårene er få, er skiftet betydelig, noe som kan forstås som at krig forårsaket endring i hva som var hovedmarkedet.
Store europeiske kobber- og messingraffinerier forklarer hvorfor området rundt dagens tysk-flamske grense var et viktig marked for kobber. Regionen hadde siden romertiden vært kjent for messingproduksjon (
Stolberg tok over mye av kobber- og messingforedlingen fra nabobyen Aachen i siste halvdel av 1600-tallet. I 1750-årene var Stolberg kjent for mange og store kobberfabrikker. En svensk reisende beskrev byen som
Stolbergs kobber- og messingfabrikker lagde hovedsakelig halvfabrikata som plater og vaiere og ferdigvarer som gryter og panner samt nåler og strikkepinner (
Hvor mye av kobberet som ble brukt i Stolberg, som hadde norsk opprinnelse, er vanskelig å fastslå. Samtidige beskrivelser indikerer at mellom 750 og 1000 tonn norsk kobber ble transportert årlig via Amsterdam til fabrikkene i Stolberg de siste tiårene av 1700-tallet (
Det var geografiske og geologiske forhold som gjorde det fordelaktig å produsere messing i Stolberg. Lokale kullgruver sørget for brensel til smelting, elver i de omkringliggende åsene ga vannkraft, og skogene ga trekull. For messingproduksjonen var det likevel tilgangen til galmeie som var mest sentralt. Som nevnt kreves sink for å lage messing, men destillasjon av sink var ukjent i Europa gjennom det meste av 1700-tallet. Derimot var
Studier gjort av den tyske lokalhistorikeren Arthur Peltzer, viser at Stolbergs varer ble solgt til hovedsakelig tre markeder. En tredel gikk til håndverkere andre steder i Tyskland, deriblant Köln og Nürnberg. Der ble de gjort om til finere metallvarer som låser, klokker, musikkinstrumenter, leker og dekorative pyntegjenstander, for så å bli solgt videre, da ofte kalt for eksempel «nyrnbergerkram». En tredel gikk til Frankrike, der varene inngikk i produksjon av luksusmøbler. I begge tilfeller ble de endelige varene solgt videre i Europa. Gitt at flere av disse markedene også skipet varer til oversjøiske markeder, kan de i forlengelsen også ha blitt del av den fremvoksende globale handelen på 1700-tallet. Den siste tredelen av Stolbergs kobber og messing gikk til Nederland, og to svenske reisende i 1750-årene nevner særskilt Amsterdam som destinasjon (Peltzer, 1908, s. 401; Schleicher, 1954, s. 61–64;
Kildene forteller ikke nøyaktig hva som skjedde med stolbergkobberet i Amsterdam. Trolig gikk noe av det inn i det hjemlige nederlandske markedet til å dekke lokal etterspørsel. Ifølge norske kilder produserte nemlig nederlandske håndverkere kobbervarer av høy kvalitet for husholdningsbruk (
De fleste halvfabrikata og ferdige kobber- og messingvarer som kom til Amsterdam fra Stolberg, ble sendt til andre europeiske land. Handelsstatistikken viser at om lag 90 prosent av kobberplatene og -vaierne ble ført til Portugal, Spania, Frankrike og middelhavsområdet inkludert Levanten. Fransk handelsstatistikk bekrefter at store mengder av slike varer ankom fra Nederland. Handelsstatistikk for de andre stedene har ikke vært tilgjengelig. «Kobberverk», her forstått som ferdigvarer, gikk til mange av de samme markedene i 1789–1792. I 1753 var derimot «Danmark, Noorwegen, Zweeden en Oostzee» det største markedet for slike varer fra Amsterdam. Det ble ikke registrert særlig messingvarer, igjen trolig fordi messing ble forvekslet med kobber.
Vi følger kobberet videre fra Amsterdam til Norge. Kildene gjør det mulig å se hvem forbrukerne var, og hva kobberet ble brukt til.
Kobber og messing som ankom norske havner på 1700-tallet, var først og fremst betegnet som «i arbeid». Eksempler på slike varer var kokekar, byggematerialer, interiørartikler, sysaker som nåler og knappenåler og pyntegjenstander som lysestaker eller gardinstoppere. Det er umulig å anslå mengdene, ikke bare på grunn av ulovlig handel, men også fordi enhetene som varene ankom i, varierte kraftig – fra «pund» og «stykker» til «par» og «verdier». Den norske handelsstatistikken gir likevel inntrykk av en klar økning i innførselen av denne typen varer fra 1720- og 1730-årene gjennom 1750-årene til 1780- og 1790-årene. Fra 1780-årene er handelsstatistikken mer detaljert, og den viser at Nederland var en sentral leverandør. Samtidig er det klart at innførselen av kobbervarer fra Danmark økte i siste halvdel av århundret. Økningen sammenfaller i tid med økende dansk produksjon av slike varer (Historisk infrastruktur, u.å.).
Det er vanskelig å kartlegge spredningen av kobber- og messingvarer i den norske befolkningen på 1700-tallet. Dette var gjenstander som enten ble brukt til de gikk i stykker, som var så små at de lett ble mistet, eller som rett og slett ble smeltet om. Vi har mange undersøkelser av skifter, men ingen av undersøkelsene av skifter på 1700-tallet har sett på denne typen gjenstander. Derimot viser en gjennomgang av museumsgjenstander på nettsiden digitaltmuseum.no at kobberkjeler og messinglykter var utbredt, og det samme var lysestaker, sengevarmere og interiørdetaljer av kobber og messing. Av mindre, mer verdslige ting, som nåler og knapper, har lite overlevd og kommet inn i museumssamlinger. Hvor vanlig disse tingene var, vet vi derfor lite om.
En nærstudie av innboet til handelsfruen og krambodeiersken Anna Cramer ved hennes død i 1776 gir likevel et inntrykk av utbredelsen og bruken av kobber og messing i et hjem tilhørende et middels stort handelshus i Trondheim. Hennes kobbervarer var hovedsakelig knyttet til matlaging og servering. På kjøkkenet og spiskammeret hadde hun en stor og en liten suppepanne, femten kobberpanner av forskjellige størrelser, ni vannkokere, en stor og 26 små kakeformer, to andre kakeformer, en stekepanne, en destilleringspanne, fire serveringsfat, en stor og to gamle tekokere, en vannkoker, åtte kasseroller, flere serveringskanner, en epleskivepanne og en lysestake. Messingsortimentet var tilsvarende variert, selv om antallet var mindre, og gjenstandene var av mer dekorativ art, eksempelvis lysestaker eller bordringer, eller de var knyttet til mer spesialiserte oppgaver i kjøkkenet, for eksempel kaffekvern, morter, noen vektlodd, krydderhus og fiskesil. Hun hadde også to lamper av messing (
Anna Cramer og hennes krambod markerer slutten på denne undersøkelsen av handelen med norsk kobber. Cramers forbindelse med kobber går imidlertid lenger enn til å handle og eie ferdige kobber- og
Denne undersøkelsen av veien til det norske garkobberet har avdekket et mindre kjent, men avansert handelssystem som gjennom trolig mer enn hundre år omfattet Nord-, Vest- og Sør-Europa, med globale avleggere. Varen var kobber i ulike varianter. Systemet var kjennetegnet av en tydelig arbeidsdeling der de fysiske endringene i kobberet forekom på Røros og i Stolberg. Den største eksponeringen mot markedene skjedde i Amsterdam, der kobberet først ble videresolgt som garkobber og senere som ferdigvarer. Fra Amsterdam ble det norske kobberet først og fremst solgt i Europa, men også, dog i mindre grad, til globale markeder.
Kapitlet har bidratt til forskningsfronten ved å sette lys på et stort grensekryssende handelssystem hvor steder som Røros og Stolberg i de små økonomiene Norge og hertugdømmet Jülich ikke bare var knyttet sammen gjennom handel med norsk kobber, men også bidro betydelig i handel, produksjon og forbruk av kobber- og messingvarer i Europa og i noen grad også globalt.
Deler av denne artikkelen er publisert på engelsk i
Jeg vil takke Göran Rydén for tilgang til Bergskollegium, Huvudarkivet, relationer m.m. ang utenländska bergverk, 1749, E 3:22 og E23, Baron Alexander von Funck, og Jernkontorets bibliotek, Stockholm, Reinhold Angerstein,
For mer om digitalisering av handelsstatistikk, se
Prisene som er brukt her, er for norsk garkobber og vanlig jern for 1753, hentet fra
Databasen dekker omtrent annethvert år gjennom 1700-tallet.
I såväl svensk som internationell forskning har den svenska kopparexporten under 1700-talet studerats sparsamt. Jag ser flera tänkbara anledningar till att intresset varit svalt. Först och främst var produktionen i Stora Kopparberg i Falun, det vill säga den största svenska koppargruvan, långt ifrån så framgångsrik som den varit under 1600-talet då svensk koppar också kraftigt dominerade den europeiska marknaden. En annan anledning rör historikers intresse för just den svenska stormaktstiden då koppargruvan i Falun räknades som Sveriges skattkista och en ekonomisk förutsättning för ett militärt engagemang på de europeiska slagfälten (
Jag har två syften med denna artikel. För det första ska jag mera utförligt beskriva hur den svenska koppar- och mässingsexporten utvecklades under 1700-talet. De frågeställningar som jag ska besvara är i vilken utsträckning exporten förändrades, vilka varor som exporterades och till vilka platser exporten gick. Huvudkällan för denna undersökning är den statistik som
Mitt andra syfte är att tentativt diskutera några av de faktorer som kan ha påverkat den svenska exporten av koppar och mässing och diskutera detta i relation till hur den svenska exporten fluktuerade. Huvudfrågan i detta sammanhang är vilken roll den svenska staten spelade och i vilken utsträckning statens agerande påverkade utfallet av den svenska koppar- och mässingsexporten. De specifika faktorer jag valt att titta på är först och främst det varierade utbudet av svensk råkoppar från Falu koppargruva.
Hur mycket svensk koppar och mässing exporterades då under 1700-talet? Det som
Mera i detalj visar
Källa: Riksarkivet (RA), Kommerskollegium, Kammarkontoret, Generalpersedelextrakt Serie 2, 1738–1791.
Anmärkning: I glappet mellan invägd råkoppar och den totala exporten av koppar och mässing döljer sig dels den vikt som försvann vid förädlingen av råkoppar, dels den koppar som förbrukades på den svenska marknaden bland annat av statens myntverk och smedernas produktion för de svenska hushållen. Denna koppar kunde också exporteras vid en senare tidpunkt.
Från sitt besök i handelsstaden Cadiz 1752 konstaterar Angerstein att det inte fanns så stort utrymme för någon svensk handel med koppar med Spanien då man redan hade tillräckligt med varan. Dels, menade Angerstein, bedrev man viss gruvhantering i Galicien, Granada och Andalusien. Men huvuddelen av det spanska behovet tillgodosågs via import från tre andra marknader. För det första från Holland vars koppar reexporterades från norska Röros till ett pris av 636 daler per skeppund
Vilka koppar- och mässingsprodukter var det då som exporterades från Sverige? Granskar vi den information som är sammanställd i generalpersedelextrakten framträder en betydligt mera mångfacetterad bild av antalet varuslag än vad Eli
Destination |
Ordinarie bleck |
Extraordinarie bleck |
Blindmynt |
Bottnar 1,5-3 qv |
Garkoppar |
Mässingstråd |
Total % |
|
---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Danmark |
87 |
72 |
2 |
3 |
236 |
103 |
503 |
1 |
Danzig |
106 |
42 |
33 |
0,1 |
541 |
317 |
1039,1 |
3 |
England |
24 |
9 |
8 |
0,9 |
12 |
598 |
651,9 |
2 |
Frankrike |
161 |
912 |
43 |
107 |
995 |
17621 |
19839 |
58 |
Holland |
49 |
862 |
110 |
2 |
187 |
1463 |
2673 |
8 |
Holstein |
0,7 |
7 |
0 |
0 |
14 |
7 |
28,7 |
0,1 |
Königsberg |
86 |
38 |
50 |
0 |
188 |
108 |
470 |
1 |
Lübeck |
282 |
184 |
33 |
11 |
5588 |
373 |
6471 |
19 |
Levanten |
0 |
36 |
0,1 |
0 |
1,4 |
0,7 |
38,2 |
0,1 |
Medelhavet |
32 |
316 |
0 |
0,7 |
30 |
193 |
571,7 |
2 |
Pommern |
11 |
12 |
0 |
0,7 |
161 |
24 |
208,7 |
1 |
Portugal |
70 |
189 |
172 |
19 |
150 |
22 |
622 |
2 |
Ryssland |
180 |
31 |
0 |
6 |
261 |
184 |
662 |
2 |
Spanien |
3 |
372 |
0 |
0 |
6 |
20 |
401 |
1 |
Tyska staterna |
16 |
11 |
9 |
0 |
159 |
21 |
216 |
1 |
Ostindien |
30 |
0 |
7 |
14 |
0 |
0 |
51 |
0,1 |
Västindien |
3 |
9 |
0 |
4 |
0 |
0,1 |
16,1 |
0,05 |
Saint Barthélemy |
0 |
4 |
0 |
0 |
0 |
0 |
4 |
0,01 |
Källa: RA, Kommerskollegium, Kammarkontoret, Generalpersedelextrakt Serie 2, 1738–1791.
Källa: Se
I början av perioden var det enstaka år som exporten var i närheten av 100 ton. År 1760 skedde ett trendbrott i exporten av garkoppar mot både större årliga exportvolymer och kraftigare svängningar, från ingen export 1759 till 217 ton 1760, därefter åtta år med en export på omkring 100 ton följt av en ny och kraftigare expansion åren fram till 1773 då över 300 ton exporterades. Perioden därefter låg exporten på omkring 200 ton med flera tvära kast från 26 ton 1783 till över 400 ton de två åren 1786 och 1790. Ser vi till de övriga kopparprodukterna uppvisar också dessa en viss dynamik om än på lägre nivåer än den för garkoppar. De andra varorna låg perioden igenom på årliga stabila exportvolymer under 100 ton, med undantag för åren mellan 1781 och 1785 då Sverige plötsligt exporterade en i sammanhanget stor mängd extraordinarie kopparbleck. Innan jag återkommer till några av orsakerna till variationen i den svenska exporten ska vi undersöka vilka platser som efterfrågade de svenska varorna.
När varorna förädlats färdigt i Avesta och sänts vidare till Stockholms hamn, som var den överlägset största svenska utskeppningshamnen, omlastades de på andra fartyg för export. När varorna väl instuvats på
Utplacerade på kartan i
Källa:
Hamn |
Total |
Hamn |
Total |
Hamn |
Total |
Hamn |
Total |
---|---|---|---|---|---|---|---|
Rouen |
7051 |
Hamburg |
150 |
Memel |
38 |
Reval |
11 |
Lübeck |
4271 |
Königsberg |
115 |
Ferrol |
36 |
Porto |
10 |
Köpenhamn |
1803 |
Flensburg |
97 |
Port a Port |
27 |
Preussen |
10 |
Frankrike |
1433 |
Marseille |
94 |
Greifswald |
25 |
Cork |
9 |
Danzig |
762 |
Holland |
89 |
Saint Barhélemy |
25 |
Philadelphia |
9 |
Lissabon |
659 |
England |
78 |
London |
22 |
Spanien |
8 |
Amsterdam |
607 |
Lifland |
78 |
Nordsjön |
21 |
Hull |
7 |
Cadiz |
351 |
Hollstein |
77 |
Stralsund |
21 |
Barth |
5 |
Livorno |
281 |
Irland |
75 |
Kiel |
19 |
Malaga |
5 |
Havre de Grace |
252 |
Ostende |
71 |
Emden |
18 |
Straet |
3 |
Brest |
242 |
Medelhavet |
68 |
Petersburg |
17 |
Venedig |
1,5 |
Östersjön |
176 |
Riga |
66 |
Helsingör |
13 |
Rostock |
1 |
Pillau |
176 |
Wissmar |
59 |
Apenrade |
12 |
St Malo |
0,7 |
Kurand |
163 |
Wollgast |
55 |
Aalborg |
11 |
Eckerförde |
0,14 |
Dublin |
152 |
Liebau Windau |
49 |
Genua |
11 |
Skottland |
0,14 |
Bordeaux |
151 |
Portugal |
48 |
Neapel |
11 |
Bristol |
0,005 |
|
|
|
|
|
|
Källa: se
För att illustrera den årliga dynamiken i exporten har jag valt att lyfta fram de 7 främsta destinationerna för svensk koppar och mässing. Dessa visas i
År |
Rouen |
Lübeck |
Köpenhamn |
Frankrike |
Danzig |
Lissabon |
Amsterdam |
---|---|---|---|---|---|---|---|
175 |
206 |
|
|
33 |
|
42 |
|
102 |
108 |
|
|
47 |
|
6 |
|
|
48 |
0,7 |
150 |
131 |
0,7 |
26 |
|
107 |
116 |
0,01 |
38 |
28 |
|
17 |
|
213 |
53 |
|
10 |
9 |
1 |
15 |
|
119 |
73 |
|
6 |
66 |
1 |
45 |
|
284 |
52 |
8 |
27 |
61 |
2 |
36 |
|
173 |
52 |
|
111 |
24 |
23 |
59 |
|
245 |
3 |
0,01 |
|
27 |
113 |
51 |
|
349 |
115 |
0,8 |
|
6 |
16 |
||
163 |
144 |
0,14 |
13 |
45 |
2 |
64 |
|
497 |
94 |
8 |
|
12 |
1 |
5 |
|
311 |
223 |
314 |
12 |
4 |
|
37 |
|
314 |
95 |
69 |
82 |
3 |
89 |
13 |
|
474 |
13 |
7 |
19 |
5 |
0,7 |
||
374 |
288 |
60 |
6 |
14 |
13 |
23 |
|
469 |
98 |
21 |
12 |
46 |
0,7 |
39 |
|
490 |
322 |
86 |
5 |
19 |
|
12 |
|
472 |
270 |
64 |
107 |
5 |
25 |
23 |
|
398 |
138 |
95 |
68 |
3 |
3 |
|
|
375 |
356 |
140 |
22 |
43 |
11 |
32 |
|
436 |
415 |
132 |
31 |
40 |
78 |
|
|
439 |
117 |
140 |
108 |
15 |
15 |
4 |
|
43 |
130 |
118 |
441 |
57 |
22 |
9 |
|
|
217 |
86 |
72 |
3 |
|
29 |
|
|
126 |
138 |
|
14 |
154 |
4 |
|
29 |
41 |
180 |
|
1 |
15 |
|
|
|
77 |
51 |
93 |
1 |
17 |
0,4 |
|
|
281 |
84 |
|
|
72 |
|
|
Förutom de temporära förändringarna i exporten till olika destinationer finns också intressanta skillnader i vilka typer av koppar och mässing som efterfrågades på de olika destinationerna. Platser som Lübeck eller andra som låg i Frankrike och Portugal importerade relativt stora mängder av alla sorter.
Bilden som presenterats här ovan av den svenska koppar- och mässingsexporten under 1700-talet framstår som en synnerligen komplex historia som väcker frågor om till exempel vilka mekanismer som påverkade exportmarknaden för svensk koppar och mässing. Att ge en fullständig bild av vad som förändrade kopparens utbud och efterfrågan under 1700-talet på samtliga marknader som figurerar i denna text är omöjligt. Som exempelvis framgår av Karl-Gustaf
Sveriges handel med koppar och mässing måste först och främst betraktas utifrån hur mycket kopparmetall som producerades och hur stor andel av denna mängd som var möjlig att exportera. Att detta är en rimlig förutsättning att börja diskutera understryks av att kurvorna för invägd råkoppar och totalexporten i
Utöver att subventionera gruvbrytningen gjorde staten också flera försök med att tid efter annan stimulera exporten och öka förädlingsgraden på kopparen. Vid sidan om handelshusens koppar- och mässingsexport utgjordes en inte oväsentlig del av exporten av kronans myntade koppar. I enlighet med tidens merkantilistiska ideologi försökte staten få till en monopolsituation som skulle koncentrera denna kopparhandel till en aktör och därigenom maximera statens intäkter. Detta organiserades på olika sätt vid olika tidpunkter, bland annat via ett centralt kopparkontor i Stockholm eller via något av de svenska handelshusen (
Vid flera tillfällen under 1700-talet tillgrep svenska staten direkta subventioner för att underlätta exporten av svensk koppar. Ett exempel på detta skedde i kölvattnet av finanskrisen 1767–1768, där kronan offentliggjorde den 20 december 1769 att det skulle utgå premier för «finare koppar-smiden och manufaktursarbeten som till utrikes orter utskeppats blivit bevisade».
I vilken utsträckning påverkades då den svenska koppar- och mässingsexporten av att Sverige var involverat i krig? Med utgångspunkt i
Det finns skäl att avslutningsvis dra ihop några trådar kring den svenska kopparexporten under 1700-talet, och föreliggande presentation har visat en dynamisk näringsgren som i stort sett lämnats därhän i såväl svensk som internationell forskning. Den svenska statistiken från 1700-talet har här visat att exporten med koppar och mässing fluktuerade så gott som under hela perioden, men att trenden också visat på en relativt jämn handel, exempelvis mellan 1738 och 1764, för att därefter öka totalt sett fram till slutet av 1780-talet. Under denna expansiva period uppvisade kopparexporten större fluktuationer än mässingsexporten, som bara vid några få tidpunkter blev passerad av kopparen i exporterad mängd. Med hjälp av den svenska exportstatistiken visar det sig att Frankrike var en viktig importör av svenska kopparprodukter redan i slutet av 1730-talet då statistiken tar sin början. Vid bara två tillfällen minskade exporten kraftigt, dels i början av 1740-talet med hattarnas ryska krig och dels från slutet av 1750-talet, under det pommerska kriget, som ägde rum under det så kallade sjuårskriget som framför allt pågick mellan England och Frankrike i kolonierna. Under några perioder efterfrågade också Holland, Lübeck, Köpenhamn och Danzig koppar eller mässing i paritet med Frankrike. Alla övriga hamnar som också importerade svensk koppar och mässing var långt efter och sammantaget visar dessa förhållanden vilken betydelse som handeln med de stora importörerna hade för Sverige fram till början av 1790-talet.
Mycket talar för att de många krigen under perioden kan lastas för nedgångarna i handeln, men det går också att argumentera för att mängden bruten koppar i Falu koppargruva utgjorde en viktig begränsning för storleken på exporten. Här bidrog svenska staten aktivt med varierad framgång för att underlätta både produktionen, öka förädlingen av kopparen samt öka exporten med direkta subventioner. Ett relativt lyckat exempel som lyfts fram i denna text rörde de svenska exportpremierna för utförsel av manufakturvaror, där en viss ökning av exporten skedde i början av 1770-talet. Först i och med den stora efterfrågan på kopparplåt som skulle användas att täcka fartygens skrov i början av 1780-talet ökade kopparexporten och då till framför allt Frankrike och Spanien. Ser vi till mässingsexporten står den i en klass för sig även om den också påverkades
Se också Ragnhild Hutchisons bidrag i denna volym om Amsterdams betydelse som nav för den norska kopparhandeln. Ett skeppund har i denna text beräknats till ungefär 150 kilogram. Vid omräkningar till ton har antalet skeppund dividerats med 7.
Stockholms Stadsarkiv, Stadskamrerarens arkiv, Verifikationer, G I b. Som exempel på hur lång seglationssäsongen var kan anföras år 1749 då fartyg avgick från Stockholm mellan 5 april och 20 november och 1752 då fartyg avgick mellan 17 mars och 26 oktober.
RA, Kommerskollegium, Kammarkontoret, Generalpersedelextrakt Serie 2, 1738–1791.
RA, Bergskollegium, HK, D 5:22. ACD, Familjegraven F 1:2.
Att Nantes med flera destinationer ska räknas med framgår dels av Öresundstullens journaler, se http://www.soundtoll.nl, dels av vissa ansökningar om exportpremier, se
Se också Kristin Ranestads detaljerade analys i denna volym om den danska importen av svenska kopparvaror.
För generella årssammandrag över export se
På 1600- og 1700-tallet importerte Danmark kobber fra Sverige, som da dominerte kobberhandelen i Europa. Forholdene endret seg imidlertid i «det oldenborgske monarki» på slutten av 1600-tallet, noe som åpnet for muligheten til å lage kobber- og messingvarer av norsk kobber. For det første falt kobberproduksjonen i Sverige, og rik kobbermalm ble funnet i den sentrale delen av Norge, noe som la grunnlaget for elleve kobberverk og produksjon av «garkobber», raffinert 98–99 prosent rent kobber. Ut over på 1700-tallet produserte Norge mer enn 700 tonn kobber årlig (
Den danske regjeringen regulerte kobber- og messinghandel så vel som handel av flere andre produkter og råvarer gjennom tollreguleringer og import- og eksportforbud for å oppmuntre innenlandsk handel og foredling. I 1687 ble det forbudt å importere «bearbeidet kobber og messing» fra utlandet – inkludert Holstein – til Danmark og Schleswig. Ytterligere restriksjoner ble innført i 1737 og 1746. Disse importforbudene varte til 1797 (
Ved hjelp av tollister, bedriftsarkiver og sekundærlitteratur analyserer dette kapitlet kobberhandel og bruk av kobbermaterialer i produksjon av kobber-, messing- og bronseartikler i det oldenborgske monarki.
Partisipantene (andelseierne) ved kobberverkene i Norge eksporterte mesteparten av garkobberet, rundt 80–90 prosent – til tross for eksportavgiftene de måtte betale – til Amsterdam (se
Det meste av det eksporterte kobberet endte sannsynligvis ikke opp i Amsterdam, men ble i stedet solgt videre til kobber- og messingsenteret i Stolberg i Aachen i Tyskland (se kapittel 6 av Ragnhild Hutchison). Det at så små mengder kobber sirkulerte i monarkiet, sammenlignet med det som ble eksportert, tyder på at kobberverkene var mer avhengig av utenrikshandel enn av innenrikshandel.
Kongen forsøkte tidlig å hindre garkobber i å bli eksportert ubehandlet fra Norge. Den 9. desember 1664 forbød kong Frederik III eksport av garkobber. I tillegg befalte han at kobberet skulle sendes til hans gård i Trondheim og derfra til Glückstad i Holstein (
Det er ikke klart hvorfor kongen ikke iverksatte ytterligere tiltak mot partisipantene, men det bør understrekes at han fikk inntekter fra kobberverket gjennom eksportavgifter, skatter og tiende. Kobberproduksjonen i Norge økte i løpet av 1600- og 1700-tallet, og dermed økte også kongens inntekter fra kobberverkene. Knut Sprauten regnet ut at kongens årlige inntekt fra Røros var gjennomsnittlig 30 000 rigsdaler mellom 1723 og 1756, noe som tilsvarte 50–60 prosent av den samlede skatteinntekten for trondheimdistriktet (
Kilde:
Beregnet fra «skippund», «lispund» og «pund» til tonn (
Kilde:
Men hvorfor ville partisipanter sende kobber til utlandet i stedet for å selge det til innenlandske kjøpere? Lang byråkratisk behandlingstid kan ha spilt en rolle. Ida Bull skriver at tollavgifter også ble betalt for forsendelser som ble sendt rundt i monarkiet, for så å bli tilbakebetalt av tollkontoret etter levering av bekreftelse – med kvittering – på at kjøperen skulle behandle kobberet i landet (
Hovedårsaken til den overveldende eksporten til Amsterdam syntes imidlertid å være relatert til at partisipantene hadde behov for gunstige kredittavtaler, som de fikk fra nederlandske handelsmenn. Kobberverkene ble organisert slik at partisipantene var personlig ansvarlig for sine parter. Partisipantene leverte årlige forsyninger på forhånd – i form av lønn til arbeiderne, proviant og råvarer – før de fikk betalt i kobber (
Man skulle tro at felles tollunion og det faktum at kobberbrukere jevnlig etterspurte forsyninger av kobber, ville lede til sterke handelsforbindelser mellom kobberverkene og kobberbrukere i monarkiet. Men det var ikke slik. Enkelt fortalt var årsaken at kobberverkene i Norge ikke sendte nok kobber til å mette kobberbrukernes behov. Krusaa kobbermølle i Slesvig økte produksjonen av kobbervarer på 1700-tallet, og fra 1770-årene ble det hevdet at de norske kobberverkene ikke lenger «kunne dekke behovet» for råvarer (
Denne påstanden trenger en forklaring. I 1770-årene hadde Røros og de andre kobberverkene i Norge sin «gullalder» og produserte i gjennomsnitt over 700 tonn kobber årlig. Krusaa kobbermølle trengte neppe så mye kobber. Krusaas kobber- og messingproduksjon i 1770-årene er ukjent, men produksjonen i 1833 kan brukes som indikasjon. I 1833 hadde Krusaa en smeltekapasitet på 4000 pund (cirka 1,9 tonn) kobber per uke, noe som tilsvarte rundt 103 tonn per år (
Noen av partisipantene ved Røros kobberverk var opprinnelig kjøpmenn fra Flensburg. Dette knyttet dem direkte til handelsnettverk i denne byen. Helmer Meincke, for eksempel, var født i Flensburg. Han sendte kobber regelmessig til Flensburg i 1750- og 1760-årene, og han brukte antageligvis sine kontakter der til å gjennomføre handelen. Likevel garanterte ikke
Beregninger kan tyde på at forsendelsene av garkobber til København fra Trondheim også var for små til å dekke kobberforbruket til møllene og verkstedene på Sjælland. Den totale mengden kobber som ble brukt til å lage bronsekanoner på Frederiksværk mellom 1757 og 1793, overskred den totale kobberforsyningen som ble sendt fra Trondheim til København i løpet av disse årene. Mellom 1757 og 1793 ble det produsert 1912 stykker metallartilleri (kanoner, haubitser og mørtler) på Frederiksværk støperi. Kanonene veide i gjennomsnitt 1,2 tonn (den minste veide 245,6 kilo, og den største veide 2,1 tonn) og inneholdt rundt 80–90 prosent kobber. Totalt tilsvarte dette 1793,4 tonn kobber, 513,1 tonn mer enn de totale forsendelsene fra Trondheim, ifølge kobbertollistene. Mengden kobber i hver kanon ville i gjennomsnitt være 938 kilo, og støperiet ville ha brukt i gjennomsnitt 48,5 tonn kobber per år. Noe kobber gikk sannsynligvis til spille i støpeprosessen, og Frederiksværk hadde også et messingverksted, så det totale kobberforbruket ved verkstedkomplekset var nok enda høyere enn de angitte 48,5 tonn per år (
Ifølge kobbertollistene ble bare små mengder garkobber sendt fra Trondheim til Ålborg, Aarhus og Odense i 1760-årene – totalt 66,36 skippund (10,6 tonn) – noe som tyder på at kobbermøllene og hammerhyttene på Fyn og Jylland heller ikke fikk dekket hele forbruket av kobber fra Norge. Hjortholm alene kjøpte tollfritak på 200 skippund (32 tonn) kobber årlig på midten av 1700-tallet, mye mer enn den totale mengden kobber som ble sendt fra Trondheim til Odense, som var møllens nærmeste havn
Kobberbrukere brukte forskjellige typer kobbermaterialer, ikke bare råkobber, i produksjonen av varer. Alt fra messing- og kobberplater, kobbermynteplater, kobbermynter og gamle kobber- og messingvarer ble brukt til å lage kobber-, messing- og bronseartikler. Peder Falster skrev en oppskrift på bronse i en rapport fra 1793, som viser at kobber fra hele verden ble brukt til å lage kanoner. Falster skrev at:
For Compositioner til Kanoner, Habitser og Morterer samt andre Metal-Krigs-Armatur-Sorter var tagen til Regel, at til 1 Centner nyt Kobber, enten det var norsk Garkobber, ungarsk, siberisk eller svensk Kobber, som blev indbragt til Støbninger, tilsattes 10 pCt. Eller 10 pund engelsk Tin og 2 ½ pund Toutenage … (
Han ga flere eksempler på at ulike typer kobbermaterialer ble brukt på Frederiksværk. I 1756 og 1766 ble 1300 skippund (208 tonn) ungarsk stemplet kobberplater, 50 skippund (8 tonn) smidde kobberplater fra Sibir, 100 tonn svenske kobbermyntplater, 50 til 60 (8–9,6 tonn) russiske kobberklumper og 30 til 40 skippund (4,8–6,4 tonn) japanske, eller østindiske, kobberstenger brukt i kanonproduksjon. I 1772 ble svenske kobbermynter smeltet sammen med 300 skippund garkobber (48 tonn) i produksjon av metallmorter à 150 pund (
Hvorfor brukte kobberbrukere i monarkiet ulike typer kobber? Var det fordi kobberverkene i Norge ikke «kunne dekke behovet» deres?
Svensk garkobber var et alternativt til norsk. Produksjonen i Falun falt, men var likevel betydelig, og de fleste år var den mye større enn den norske (
En annen faktor – som kan ha vært vel så viktig – var at bearbeidet kobber og messing, råkobber fra forskjellige steder i verden og gammelt kobber og messing hadde forskjellige egenskaper og kvaliteter. Gammelt kobber, garkobber, kobberplater, kobbermynter og så videre hadde ulike metallsammensetninger og egenskaper som gjorde at de reagerte på forskjellige måter med galmeie (sinkmalm) og tinn i smelte- og støpeprosessene. Kobberbrukere brukte ulike typer kobber til forskjellige formål. Den danske kobbersmeden C.F. Kieldrup, for eksempel, rangerte kobber i henhold til hvor det kom fra. Ifølge ham var japansk kobber best, deretter ungarsk, så svensk og norsk og til slutt kobber fra Saxen og Harz, som var mørkest og dermed «verst» av alle (
Kobberplater ble ofte brukt til kobber- og messingvareproduksjon. Kobberplater var betydelig dyrere enn garkobber, men de var ofte likevel foretrukket. Mellom 1695 og 1700 koster det norske garkobberet mellom 50 og 60 rigsdaler per skippund (
Kobbersmelting og kanonstøping ved Frederiksværk gir en illustrasjon av den store variasjonen av kobbermaterialer som ble brukt i kobbervareproduksjon. I 1766 analyserte Frederik Classen ulike kobbertyper fra forskjellige steder for å lære om deres «naturlige» forhold, egenskaper og innhold. Formålet med disse analysene var å finne ut hva slags kobber som fungerte best i kanonproduksjon, og hvilke typer som passet best til fremstilling av mindre kobber- og messingvarer. Smelting og støping av bronsekanoner var svært utfordrende, først og fremst fordi de måtte være faste, fri for urenheter og uten bobler og hull for å unngå ulykker og feilbruk. Kobberforsøkene viste at garkobber, kobberplater, kobbermyntplater, kobbermynter og råkobber fra kobbergruvene i Harz i Tyskland, fra Ungarn, Sibir og Japan reagerte forskjellig sammen med tinn og «toutenage», de to ingrediensene som ble blandet med kobber i produksjonen av bronse. Testresultatene viste at ungarske kobberplater ga en hard løsning og resulterte i metall med bobler og hull. Denne typen kobber var ifølge Classen vanskelig å lage kobberplater av, fordi materialet lett sprakk. Smidde kobberplater fra Sibir, derimot, fungerte bra sammen med tinn og toutenage og ga en mykere metallegering med få bobler. Fremstillingen
Classens tester viste at også svenske kobbermyntplater var velegnet til metallegeringer samt til å lage kobbergraveringsplater og kjøkkenutstyr. I 1771, etter at 19 mortere ble kassert på grunn av bobler og dårlig metallsammensetning, ble ytterligere tester utført, og denne gangen ble svenske kobbermyntplater brukt sammen med norsk garkobber. En kombinasjon av 100 skippund svenske kobbermynter og 300 skippund norsk garkobber ble blandet sammen, smeltet, formet til klumper, hamret og støpt til mørtler (
Dette tyder på at for lite kobberforsyning fra kobberverkene i Norge ikke var den eneste grunnen til at kobber ble kjøpt andre steder. Kobberverkene i Norge produserte hovedsakelig ett produkt, så når kobberbrukere trengte bearbeidet kobber og kobber med andre egenskaper enn 98–99 prosent råkobber med høyt svovelinnhold, måtte de søke hos andre kobberleverandører. Kobberproduksjonen i Norge var for ensartet i møte med variert etterspørsel blant kobberbrukere.
Den plutselige økningen av kobberimport til København fra 1770-årene kan skyldes økt etterspørsel etter kobberplater, som kun ble produsert sporadisk i Norge. Kobberplater og søm ble brukt til kobberforhudning på skip for å beskytte dem mot såkalt sjøorm. Denne teknikken ble utviklet i England i 1760-årene og spredte seg over hele Europa (
Tollister bekrefter import av betydelige mengder svensk kobber og messing. Forsendelser fra Stockholm til København ble ikke registrert i Øresundtollen, men eksportlister for Stockholm fra 1760 og generelle eksportlister for alle havner i Sverige fra 1738 viser dette. Ifølge disse listene ble «koppar myntade plåtar» sendt til Danmark og København jevnlig. Det var også årlige forsendelser av «bleck koppar», «extra ordinaire bleck koppar», «koppar plåtar», «arbetad koppar», «mässingstråd» og «messing myntade plåtar». Totalt ble kobbermyntplater verdt 1 363 069 «daler silvermynt» sendt til Danmark mellom årene 1738 og 1797, og 8554 skippund (1368,6 tonn) «myntade och icke-myntade kopparplåtar» ble eksportert til København mellom 1781 og 1793. De svenske tollistene viser også at Danmark årlig mottok store mengder garkobber fra Sverige. I år 1794 ble så mye som 545,45 skippund (cirka 87,3 tonn) kobber sendt til Danmark
Andre importreguleringer ble også ignorert. «Jernmonopolet» fra 1730 – som fastslo at kun norsk jern skulle brukes i Danmark – ble ikke alltid fulgt. Norsk jern ble utvilsomt brukt i Danmark, men jernleveransene fra Norge ble sett på som for dyre og for små for det danske markedet. Flere år ble det derfor gitt unntak til byer i Danmark for innkjøp av svensk jern, som var billigere (
Det bør nevnes her at danske og slesvigske kobber- og messingprodusenter tydelig dro fordel av tollbestemmelsene og importforbudene gjennom å bli beskyttet mot den sterke utenlandske konkurransen. I 1797 ble kobberimportforbudet avskaffet, og mer enn hundre års beskyttelse ble avsluttet. Fra dette året økte kobber- og messingleveransene til København dramatisk. I 1794 ble 37,53 skippund kobberplater importert, mens mengden økte til 111,40 skippund i 1797, ifølge listene fra Øresundtollen. Produksjons- og markedsforholdene endret seg totalt fra ett år til et annet. Den sterke utenlandske konkurransen er gitt som hovedforklaring på at alle kobber- og messingmøller og verksteder – bortsett fra Krusaa – gikk konkurs innen midten av 1800-tallet (
Avskaffelsen av importforbudet for kobber- og messingvarer i 1797 var en del av et skifte mot en mer liberal politikk som støttet frihandel. Det skjedde etter en politisk diskusjon i landet om formålene med importsubstitusjonspolitikken og toll- og importreguleringene. Styret, ledet av finansminister Ernst von Schimmelmann, konkluderte med at fritt
Dette kapitlet har forsøkt å vise den praktiske håndteringen av kobberhandelreguleringer på 1700-tallet, handelsforbindelser mellom kobberverk i Norge og kobberbrukere i Danmark, Slesvig og Holstein samt årsaker til at kobberhandelen utviklet seg slik den gjorde. Kobberhandel og produksjon i det oldenborgske monarki nådde ikke det optimale målet til merkantilistisk teori, det vil si å bli selvforsynt med kobber-, messing- og bronsevarer ved hjelp av innenlandske råvarer. En analyse av Trondheims kobbertollister viser at det meste av det årlige garkobberet som ble produsert i Norge, ble eksportert – normalt rundt 90 prosent. Videre viser en gjennomgang av svenske og danske tollister samt registrene til Øresundtollen og bedriftsrapporter at kobber- og messingmaterialer ble importert regelmessig til monarkiet. Kobberverkene på den ene siden og verksteder og kobber- og messingmøller på den andre siden samhandlet ikke i stor grad. Kobberbrukere i Danmark, Slesvig og Holstein brukte noe norsk garkobber, men kjøpte i tillegg store mengder kobber- og messingmaterialer fra Sverige, Tyskland, England, Japan, Russland og Ungarn. Kobberproduksjonen og handelen i Oldenburg-monarkiet var intrikat og del av et mye større nettverk som gikk langt ut over landegrensene.
Årsakene til den store garkobbereksporten og importen av kobber og messingmaterialer er komplekse. Tross høye eksporttariffer virket det for det første som om partisipanter ved kobberverk i Norge foretrakk å selge garkobber til handelsmenn i Amsterdam fordi de ga dem gode kredittavtaler, som de behøvde for å betale innskuddene de var pålagt. For det andre brukte kobbersmeder, hammerhytter og møller forskjellige typer kobbermaterialer og råvarer til ulike formål, og andre typer kobber enn det norske garkobberet ble ofte foretrukket. Kobber fra forskjellige steder i verden og bearbeidet kobber, kobberplater, messing og så videre var
Tollister brukt her:
Deler av dette kapittelet er publisert på engelsk i
Antall arbeidere var høyere i 1830-årene enn i 1770-årene – cirka 40 i 1783 og 56 i 1826 – noe som kan tyde på at produksjonen var mindre i 1770-årene enn i 1830-årene.
Prisen er beregnet ut fra priser på kobberplater solgt til
Den 27 mars 1725 möttes två svenska resenärer, Anton Swab och Nils Psilanderhielm, i «Röråås Kopparwärk». Det var två unga män som träffades i den norska bergsstaden, Swab var född 1703 och Psilanderhielm tre år senare. Det var två män väl förankrade i den svenska statsadministrationen. Swab kom dessutom från en familj med rötter i kopparhanteringen i Falun. Den svenska kopparstaden utgjorde också resans startpunkt för de bägge resenärerna. Swab lämnade Falun den 12 mars, och passerade i rask följd «Biusåhs, Lexans Rättwiks … sochnar» innan han nådde «gräntseskillnaden» mot Norge vid en «hög uprest Sten … vid Ruthe-Fjället». Psilanderhielm tog samma väg, men lämnade Falun en vecka senare. Från den 27 mars reste de bägge unga männen «alltid sedermera i sällskap» med varandra (
Røros beskrevs som en stad, «belägen i en däld emellan fiällen», med «slätte» trähus. Där fanns en kyrka, också i trä, «på en backe brede wid staden». Det var en liten stad, och Swab och Psilanderhielm noterade att där bodde 1140 personer «med deras familjer, förutom betienter». Røros befolkning bestod av tre grupper. 400 gruv- och hyttarbetare, 460 som levererade ved och kol och sedan ytterligare 280 forbönder. Detta var hela beskrivningen av själva staden, men å andra sidan var syftet med resan
Swab och Psilanderhielm kom att stanna två år i Norge; i april 1727 passerades Friedrichhall, det nuvarande Halden, «som räknas wara nyckelen til Norriget», som den sista anhalten på resan. Under denna tid besöktes i stort sett samtliga norska bergverk; vid sidan om Røros var silververket i Kongsberg den mest givna destinationen, men man studerade i princip samtliga järnverk och även ytterligare kopparverk. De större städerna, såsom Bergen, Arendal och Christiania (dagens Oslo), besöktes också, vid sidan om Trondheim, och deras roll i landets hushållning beskrevs. Den långa texten avslutades med en kort sammanfattning om den norska hushållningen. Där framkommer att «Ibland Norriges Rikes förnämsta och största fördelar» finns tre sektorer. Skogarna var viktigast, följt av fisket, men på tredje plats placerade Swab och Psilanderhielm de olika bergverken. Silvret sågs som rikets verkliga klenod, följt av kopparframställningen. Järnhanteringen räknades knappt alls, och speciellt inte av svenska resenärer (
Swab och Psilanderhielm var inte de enda svenskar som besökte norska bergverk under 1700-talet; snarare var de en länk i en kedja som inletts tidigare och som sedan fortsatte hela 1700-talet ut. 1706 gjorde Assessorn på Bergskollegium, Johan Angerstein, en resa västerut. Även han inledde med ett besök i Røros, och tycks även ha tillbringat mest tid där. Med all sannolikhet har åtminstone Swab tagit del av Angersteins reseberättelse. Denna hade transkriberats av Johan Tobias Geisler i Falun 1721, och han var Swabs läromästare inom bergsbruket. I början av 1740-talet tillbringade Alexander Funck nästan ett helt år i Norge, och bland hans bevarade
Det framgår inte om Swab och Psilanderhielm kände varandra innan de begav sig ut på denna två år långa resa, men det torde vara ställt utom allt tvivel att en djup vänskap grundlades under åren på resande fot, ty ganska snart efter återkomsten begav de sig ut på en ännu längre resa. 1730 inledde de en sexårig resa som omspände stora delar av Europa, från England i väster, Italien i söder och Ungern i öster. Psilanderhielm reste även i Ryssland under 1740-talet samtidigt som Swab då stannade hemma. Deras vänskap förblev dock intakt. 1768 gick den ogifte Swab bort, och han dog hemma hos Psilanderhielm. Den senare avled sedan strax därefter. Båda männen kom att göra en karriär inom den svenska staten, och båda utnämndes till bergsråd inom Bergskollegiet. På många sätt är Anton Swab och Nils Psilanderhielm typiska representanter för den svenska statsapparaten, och deras karriärer liknar många andra unga män som kom till Bergskollegium. De första stegen togs ofta vid Uppsala universitet, och en fortsättning skedde som auskultanter vid kollegiet. Därefter var det dags att ge sig ut på resor och att under dessa lära sig mer om bergsbruket. Efter resor i hemlandet var det dags att bege sig utomlands (
Syftet med den här texten är att ta dessa berättelser, skrivna av svenska resenärer som besökte Norge, som en utgångspunkt för att diskutera det skandinaviska bergsbruket under 1700-talet och i synnerhet Røros kopparhantering. Ingen kan hävda att det saknas studier på detta tema, men om vissa aspekter har vi fortfarande en begränsad kunskap. Två av dessa områden är gruvhanteringen i stort samt arbetets historia, och i bägge fallen kan reseberättelser tillföra mycket. Som vi kommer att se gav skildrare
På titelsidan till Swabs och Psilanderhielms reseberättelse noterades att deras syfte var att göra «Anmärkningar Beträffande Hushåldningen», och denna målsättning markerades även i deras korta avslutning, «Generale anmärckningar öfwer Norrige». Att beskriva grannlandets hushållning innebar att sammanfoga landets olika naturresurser med befolkningens numerär och sysslor. Hushållning var i det svenska 1700-talssamhället ett ofta förekommande begrepp, som figurerade i olika typer av texter. Linné diskuterade ofta detta i sina verk, ibland med synonymen oeconomia, och i den topografiska litteraturen var begreppet legio. Även författare som Sven Rinman tänkte i termer av hushållning när han analyserade det svenska bergsbruket. Den mest kände förespråkaren var dock Anders Berch, landets första professor i ekonomi, eller hushållningslära som det då hette (
1747 publicerade Berch sitt centrala verk
Ytterligare två saker bör nämnas angående Berchs «hushåldning». Den gudomliga oeconomien befann sig inte endast i toppen av en hierarki, utan den var också en slags allomfattande rumslig helhet som omslöt alla andra «rum» och all verksamhet. Gud hade skapat världen en gång för alla, och det innebar en slags orörlighet i både tid och rum; inget var i grunden möjligt att förändra. Den andra aspekten som bör lyftas fram är den centrala ställning som Berch tillmätte det mänskliga arbetet. «Medlet, hwarigenom alla skapade ting nyttias och brukas, är flitigt arbete, inrättat efter Naturens egen ordning» (
Anton Swab och Nils Psilanderhielm reste till Norge med liknande föreställningar om sakernas tillstånd; även i detta avseende var de typiska tjänare i den svenska kameralistsiska staten. De var också typiska tidigmoderna resenärer i ett annat avseende, och deras reseberättelse bör inordnas i vad som brukar kallas
Berättelsen om «Röråås Kopparwärk» inleds med en fyllig redogörelse över de olika gruvorna. Det fanns fem koppargruvor på olika avstånd från bergsstaden. Öster om staden låg «Storwards Grufwan, belägen wid pass 3 Musquetskått längre i wäster om Hästeklätten». Den senare låg i sin tur två muskötskott väster om Kung Christiani Quintus-gruvan, och samtidigt närmare bergsstaden; Storwardsgruvan låg tio kilometer från stadens kopparverk. På norra sidan om staden låg Kung Frederici Quarti gruva. Varje gruva skildrades utförligt, med betoning på malmens sträckning och kvalitet, och samtliga av dess orter beskrevs i tabeller. Swab och Psilanderhielm noterade även en arbetsstyrka på mellan 290 och 300 personer vid de fem gruvorna, samt hur varje gruvas arbetslag såg ut. 1724 arbetade 119 gruvarbetare vid Myrgruvan, fältets största. Arbetet leddes av en understigare, som till sin hjälp hade två ertzscheider, en hjulmakare, två smeder samt en pumpmästare. Det egentliga gruvarbetet sköttes av 18 bergssällare, 74 «knechtar» samt 20 «små Ryssar» eller yngre gossar. Vid Storwardsgruvan var arbetsstyrkan 47 man, varav en understigare, två ertzscheider, sex bergssällare, en smed «med dess gosse», sju äldre gossar och åtta yngre (
Att Swab och Psilanderhielm verkligen levde upp till sin ambition att göra «Anmärkningar Beträffande Hushåldningen» i dessa inledande noteringar är uppenbart. Skildringen från varje gruva innefattade tre delar. De inledde med en geologisk beskrivning och en rumslig gestaltning av gruvan, det som Detlof Heykensköld kallade «underjordisk Architectur» (
Understigaren hade huvudansvaret för driften i de enskilda gruvorna, underställd var han endast verkets Directeur och Överstigare. Han räknade således in sina arbetare, och skulle «i öfrigit hafwa noga inseende hwarwid sin grufwa, at så wäl med arbetet som Materialerne, och all ting går richtigt til». Understigare skulle fördela arbetsplatserna och förse arbetarna med «deras minor». Till sin hjälp hade han bergsskrivaren, som förde bok över arbetet samt konsumtionen av material. En gång var månad samlades samtliga stigare till en «Conference» i bergsstaden tillsammans med Directeuren och representanter för verkets ägare för att avhandla gruvdriften (
Det egentliga gruvarbetet ombesörjdes av bergssällare, knektar samt yngre och äldre gossar. Man kan dela in arbetet i tre delar. Malmen skulle brytas, men den skulle också transporteras ut ur gruvan, och en viktig syssla var att befria gruvan från vatten; det var nödvändigt att hålla vattennivån i schack, och det var knektarnas uppgift. «Utur Myrgrufwan bäras wattnet fram till sumpen» varifrån vattnet «utpumpas med hand pumpen». Nio man var dagligen upptagna med detta. Möjligen kan man anta att gruvorna vid Røros hade mindre problem med vatten än andra gruvor. Swab och Psilanderhielm noterade nämligen att dessa gruvor var «flacka». Detta underlättade också utförseln av malm, som kunde ske med häst och vagn. Vid Hästeklätten krävdes t.ex. sex hästar 1724 för att föra ut 1757 tunnor malm samt gråberget. På motsvarande sätt underlättade denna «flackhet» även införseln av material. En «karl och kiärra dertil [nyttjades] til Sättwedens infördande» (
Trots den ytterst noggranna beskrivningen av arbetet och de olika arbetarna vid Røros gruvor finns det några lösa trådar i berättelsen. Det framkommer ingenstans vad hjulmakarna, smederna eller ertzscheiderna gjorde, och till viss del får vi sannolikt förbli i okunskap. En hjulmakare skulle rimligtvis ha kunnat syssla med vattenhjul som drev gruvornas vattenverk, eller som byggde vagnar för malmens transport. En ertzscheid var den som hade ansvaret för att göra den första sorteringen av malmen på gruvbacken. Gruvsmederna hade en synnerligen viktig position vid gruvorna så snart krutsprängning införts. Gruvborrarna blev snabbt slöa eller gick sönder, och det var smedens uppgift att laga dessa eller att tillverka nya. Dessa borrar smiddes av stångjärn och stål tillsammans.
En viktig aspekt av gruvarbetet på Røros är tiden det tog att ta sig till gruvan. Det finns inget i berättelsen från 1725 som ger någon antydan till hur detta gick till annat än att Swab och Psilanderhielm noterade att arbetsfolket bodde i bergsstaden, alltså på en plats som låg minst en mil från gruvan. En viktig fråga blir således hur man tog sig från sina boställen till arbetsplatserna för att vara i tid till bönestunden i gruvstugan klockan fyra på morgonen. Fanns kanske övernattningsmöjligheter på fjället? Bortsett från hur man tog sig till arbetet och tillbaka pekar denna beskrivning på en något motsägelsefull bild.
Swab och Psilanderhilm kopierade den struktur som Johan Angerstein hade i sin berättelse från hans norska resa 1706. Även Angerstein
Emellertid tycks produktionen ha varit större kring sekelskiftet. 1706 bröts 19000 tunnor malm, att jämföras med knappt 10000 tunnor tjugo år senare, och detta trots att arbetsstyrkan var något mindre. Å andra sidan inleddes arbetsdagen med bön i gruvstugan redan klockan tre om morgonen. Det var samma struktur på arbetsstyrkan, med 50–60 bergssällare, eller bergsprängare som Angerstein kallade dem, tillsammans med 150 knektar och 50 Storryssar. Han lade till att hela arbetsstyrkan steg till 300 personer om även «de små» räknades in. Vad som kan noteras från 1706, till skillnad från 1725, är att en till två bergssällare arbetade på malmbacken tillsammans med en ertzscheider med att bättre skilja malmen «samt sönderslås i mindre stycken, och tillhopa läggas». Där fick den sedan ligga tills vintern kom och malmen kunde köras på slädar till smältverken i bergsstaden och i Tolga. Angerstein noterade även att man regelbundet ansvarade för pumparbetet under vissa helger, man arbetade lördagar och söndagar «emedan hwar och ens månad påstår» (
Den första mars 1742 kom Alexander Funck till Røros efter en resa som tagit en motsatt riktning mot den som Swab och Psilanderhielm företagit knappt två decennier tidigare; Funck ankom Norge vid Fredrikshald i maj 1741 och tillbringade första delen av sin vistelse i södra delarna av landet. Först därefter gick resan norrut. Det är uppenbart att han var medveten om sina äldre landsmäns resor – avskrifter av såväl Angersteins som Swabs och Psilanderhielms berättelser finns bevarande i det funckska släktarkivet – och han följde även sina företrädare väl när han redogjorde för landets
Tyvärr är Funcks noteringar ganska översiktliga och saknar det djup som Angersteins respektive Swabs och Psilanderhielms berättelser hade. Han anmärker att fem gruvor var i drift vid hans besök, och att detta berodde på att man inte hade tillräckligt med träkol för att smälta mer malm än från dessa gruvor. Det var t.o.m. så att man bröt malm som lades på hög för att smältas vid senare tillfällen. Det noterades även att bergens flackhet ned mot smältverken gav dessa gruvor en fördel, med lättare transporter och lägre kostnader. Möjligen kan en notering i hans journal ge en viss antydan om hur gruvarbetarna tog sig mellan bergsstaden och gruvorna på fjället. En afton, efter att ha vistats vid gruvorna, «öfwade wi oss at åka på ski, whilket alla både quinsfolk ock mansfolk här i orten kunna. Jag avancerade så långt deruti at jag åkte hela fiellet öfwer [och] utföre.» Kanske var det med skidor som gruvarbetarna tog sig till och från sitt arbete under vintermånaderna? (
1768 fick gruvorna i Røros åter besök av en företrädare för det svenska bergsbruket. Den här gången var det Samuel Gustaf Hermelin som kom resande över gränsen. Hermelin, född 1744, kom efter hemkomsten att utnämnas till bergmästare och sedermera bergsråd. Han kom framförallt att vara verksam med att framställa ett större kartverk över Sveriges ekonomiska förutsättningar, där geologin speciellt betonades. Det senare intresset framträder också tydligt i berättelsen från Røros, där han främst beskrev gruvornas geologiska särarter. Han ägnade ett stort intresse åt arbetet och tekniken vid de norska smältverken, men intresserade sig inte för dessa frågor när han besökte gruvorna (
Denna text liknar de andra skildringarna från Røros, och den pekar på att bergverket inte förändrats på något påtagligt sätt sedan Johan Angerstein besökte platsen nittio år tidigare. Beskrivningen av smältningen av kopparmalm inleds med konstaterandet att «vid Röros knappast i mannaminne någon förändring vidtagits […] Allt tillgår på det gamla sättet …» Detta gällde sannolikt även brytningen av malm och arbetet i gruvorna, men vissa förändringar hade skett. Till en början hade man upptagit nya gruvor samtidigt som några av de äldre inte längre bröts. Storwardsgruvan var nu den viktigaste brytningsplatsen med sammanlagt 300 gruvarbetare. Till detta kom brytning vid Klinkenberg med 27 arbetare, Muggskurfet med 70 man och slutligen Kongens gruva, där 70 man bröt kopparmalm. 1795 bröt man sammanlagt drygt 13000 tunnor malm (
Den största förändringen som skett sedan seklets mitt var att tillmakingen nästan helt hade upphört. Robsahm nämner den över huvud taget inte, men det framgår likväl av uppgifter om materialkonsumtion att man i begränsad omfattning tycks ha fortsatt med denna teknik. Istället hade krutsprängningen helt tagit över. Det var fortfarande stigarens uppgift att organisera borrningsarbetet, och Robsahm noterade att «Middeljung, storjung och ungknekt förrätta borrningen … samt äro skyldiga att ösa vatten och framskaffa malmen till körvägarna». Yrkestitlarna hade sålunda förändrats, men arbetet handlade fortfarande om att bryta malm, rensa orterna och ta bort vatten. Ännu skedde dock skjutningen vid ett
Robsahm noterar dessutom ytterligare en företeelse som tidigare skildrare underlåtit att nämna. Enligt honom fanns det en bebyggelse uppe vid gruvorna i form av hus med väggar av sten och med torvtäckta tak. Dessa beboddes av «fjällbor», sannolikt menar han gruvarbetare, som hade det bättre på sommaren än på vintern, då «de äga solens värme och bete för sina kreatur». På vintern var förhållandena helt annorlunda: «Här, där själva träden dö av köld, här lever människan» (
Avslutningsvis finns det anledning att notera en skillnad gentemot tidigare skildringar av den norska bergsstaden. Förvisso hade Angerstein, och framförallt Swab och Psilanderhielm, inkluderat tabeller och sammanställningar över konsumerat material, lönekostnader, produktionsvolymer och andra kvantitativa uppgifter, men hos Robsahm fanns en noggrannhet och systematik som tidigare saknats; det sena 1700-talet var på väg att lämna den kameralistiska världen med en statisk hushållning för en betydligt mer marknadsanpassad ekonomi där produktionens kostnader sedan avgjorde hur väl man behöll sin position på världsmarknaden.
I svenska arkiv finns en rik samling av källor som belyser det tidigmoderna bergsbruket i Europa. Den synnerligen aktiva svenska administrationen runt bergsbruket, med Bergskollegium och Jernkontoret i första hand, skickade ut en lång rad av resenärer till olika delar av Europa från det sena 1600-talet. 1700-talet blev sedan en veritabel guldålder för resenärer med bergsbruket som huvudsakligt studieobjekt. Syftet var till viss del att hålla sig à jour med vad som skedde på annat håll vad beträffar produktionsutveckling, kvaliteter, marknader och andra aspekter av näringen, men en väl så viktig uppgift var att agera som en lojal tjänare i den kameralistiska svenska statsapparaten och observera den gudomligt skapade hushållningen varhelst den uppenbarades; Jacob Orrje menar
Trots denna rikedom, både vad gäller antalet reseberättelser och deras omfång och mångfasetterade innehåll, har dessa texter alltför sällan nyttjats i forskningen. Förvisso finns några äldre studier, med Sven Rydbergs genomgång av resenärer till England som det bästa exemplet (
Den tydliga bild som kan målas upp är av ett gruvarbete utan några större förändringar förrän mot slutet av seklet. Det handlade om förhållandevis stora arbetsplatser, där uppemot 200 arbetare samsades i en gruva. Det sammantagna antalet var uppemot 400 gruvarbetare i Røros. Arbetstiden var kanske inte alltför lång med tidigmoderna mått mätt, men man var på plats i gruvan från klockan fyra om morgonen till samma tid på eftermiddagen. Man hade förvisso en rast mitt på dagen och arbetade inte på lördagarna. Likväl kan man skatta en arbetstid på uppemot 60 timmar i veckan. Det var också, kan man anta, ett synnerligen hårt arbete, och speciellt borrningen krävde såväl styrka som uthållighet. Swab och Psilanderhielm noterade även att det var ett farligt arbete; bergssällarna ansvarade för att rensa orterna och då kunde stenar falla från taket. Robsahm noterade från 1790-talet det man annars lätt kunde föreställa sig, nämligen att klimatet vid gruvorna måste ha varit näst intill outhärdligt, med kyla och blåst under främst vintrarna.
Det är också tydligt att gruvarbetarna i Røros hade att agera i en strikt hierarkisk struktur. Det var understigarna som bestämde vad man skulle göra och var man skulle arbeta i gruvan. Utöver detta arbetade man också i ett system där man gradvis lärde sig jobbet och arbetade för att förbättra sin position. På 1720-talet fanns såväl yngre som äldre gossar, och ovanför dessa fanns knektar och bergssällare. Denna struktur förblev
För en skildring av Swabs och Psilanderhielms resor på kontinenten och i England se Sven Rydberg,
För en diskussion kring arbetet i en kameralistisk miljö samt dess religiösa innebörd se t.ex. Pamela H. Smith,
Två centrala texter om den apodemiska traditionen är Justin Stagl,
För en beskrivning av de skandinaviska bergborrarna se Sven Rinman,
Uppgifter från 1799 och från mitten av 1800-talet pekar emot att gruvarbetarna stannade vid gruvan under hela arbetsveckan. Se Eilert Sundt: Om Røros og omegn, her fra
Se även Acc 1987/8:
Se även Samuel Gustaf Hermelin,
This chapter explores an aspect of the local technological context within which Røros Copper Works operated. Large industrial activities such as Røros and Falun gave rise to new technological environments, often on an artisanal scale, which in turn had development effects. One element of this was watch and clock making, which was an important dimension of manufacturing and industrial change throughout Europe. Watch and clock makers were in the «orbit» of both the Røros and Falun copper enterprises, and connected these environments to a wider European «industrial enlightenment» in which clock making played a key role. The industrial enlightenment, to follow Joel Mokyr, was a Europe wide, largely 18th century, cultural shift which turned people’s attention towards new production and productivity opportunities, based on the progress in scientific knowledge («propositional knowledge») and production skills («prescriptive knowledge»). According to Mokyr this shift happened in Europe and not elsewhere, and foremost in Britain, where such «useful knowledge» was strong. Central to the industrial enlightenment were skilled artisans and mechanics, the pool of which was larger in Britain but was found throughout Europe. Industrial progress happened through
Here we explore the life and work of a local farmer, Hans Børre Hansen Langland (1732–1820), who was linked to the Røros Copper Works, and who not only became a rather prolific clock maker and metal-working artisan, but left an important diary record of his work. Langland was formally connected to Røros by virtue of the fact that he lived close to it. Both of Røros and Falun enterprises enjoyed privileged rights to exploit natural and human resources in their localities. The Røros Copper Works was granted royal monopoly rights to copper ores, water, forests and labour inside the so-called «circumference» (a circle area of approximately forty-five kilometers around the Old Storwartz mine.). The Røros company vigorously fought to maintain and even extend these rights into the 19th century (see chapter 4 by Henrik Thommesen). Falun Copper Works enjoyed similar rights, but its governance structure and organization, of far older provenance, were different and inputs, such as charcoal and transport for smelting, were provided by several self-sufficient and independent metal making works («bruk»; see
To address such concerns, one approach is to focus on the knowledge field of horology. Was horology a field where science and technique met – a field of the new industrial enlightenment that swept over Europe, and above all Great Britain, in the late 17th and 18th centuries? What was the relevance of the knowledge field for other forms of useful knowledge? Connections between horology as a knowledge field with other fields can be sought in several ways; for example by looking at the career paths of individual clock makers, clock makers’ prosopographies, or investigating meeting places, such as learned or technical societies, where different knowledges – residing in different people and occupations – would meet and knowledges might be exchanged or fused. These changes in technological capability
Even though Røros was a remote region it was not exempt from these developments. Hans Børre Hansen Langland lived in Ålen, on a remote farm in the southern Trøndelag region of mid-Norway. However the district was known for a number of excellent clock and watch makers. He lived at the family farm, Langland, together with relatives and other people, about sixteen in all. Langland was primarily a farmer, but combined farming and working with the Røros enterprise with making and selling a broad variety of items, among which were clocks and watches. Combining farming with other work was common in Scandinavia, most often with fishing, forestry or small scale manufacturing. Langland was directly connected to the copper industry because he was obliged to undertake work for the Røros Copper Works, since the farm was inside the circumference and transported copper ore, wood and other forest products for the mine. Most of this work was delegated to family and others, while Langland himself organized it. Transport was seriously difficult and dangerous, due to the climate and fragile transport network, and his diary reports on deaths due to drowning or other transport accidents. Nevertheless, this was a major source of income for Langland and his household, perhaps more so than for other farmers in the region. During the 18th century the Røros Copper Works was expanding production and new, large copper ores were found and exploited. The Mugg mine, Christianus Sextus and large parts of the Storwartz field were all in operation during the period, with impacts not only on the Røros Copper Works’ owners and officials, miners and farmers alike, but also communities further afield (for instance, horses from Sogn, 400 kilometers away, were bought by the Røros Copper Works). One important question is what the impacts of the Røros Copper Works
The key source we have for answering such questions is Langland’s diary. For most of his adult life Langland wrote a diary, or
When Langland entered the field of horology, he entered a field with a long history, characterized by small and major innovations and often co-existing with older techniques, such as sun dials. Some ancient time pieces were extraordinarily complex and sophisticated; they could keep unequal day and night hours and different hours according to the season, while the Chinese Su Sung water wheel of 1094 featured an escapement and balance weights. Mechanical clocks are believed to have existed from about the 13th century and became more numerous and elaborate during
a moving calendar and an astrolabe whose pointers indicated the movements of the sun, moon and planets. The upper compartment was adorned with a statue of the Virgin before whom at noon the Three Magi bowed while a carillon played a tune. On the top of the whole thing stood an enormous cock which, at the end of the procession of the Magi, opened its beak, thrust forth its tongue, crowed and flapped its wings (
The arrangements of the clocks were linked to religious beliefs, and to astronomy and cosmology, but also to practical tasks. According to Bartolomeo Manfred in 1473, referring to the public clock in Mantua, it showed the right time for «phlebotomy, surgery, dress making, for tilling the soil, undertaking journeys and for other things very useful in this world» (cited in
While medieval clock makers «added wheels to wheels» – to the extent that they could not be counted (
An alternative to this system came in the mid-16th century, in which the escapement was regulated by a spring, rather than a foliot. It was the slow unwinding of a steel spring that moved the mechanism, and no longer the foliot with weights, and gravity. Verge escapement was also used in smaller time pieces – portable clocks and pocket watches – which became more numerous in the late 15th early 16th centuries, although poor precision remained a problem. Many were luxury items, highly decorated and expensive, involving new skills and artisans, including goldsmiths and jewelers, in their production.
The verge escapement mechanism was also used in pendulum clocks (introduced by Christiaan Huygens in 1656) but was often replaced by anchor escapements after 1666. A string of other innovations followed. One problem was that changes in temperature caused the metal to expand. Solutions were sought in the gridiron pendulum of the 1720s, the mercury pendulum of 1726 and the self-adjusting pendulum bob of the 1730s. The same was a problem in watches, and the measures introduced to solve it included bi-metallic use, compensation curbs on the spring and so on. Another key area where innovations were made concerned the friction at the escapement and irregularities of the train. Numerous experiments were made in the late 17th and 18th centuries and resulted in a variety of measures to reduce friction. The introduction of the balance spring, in the
Clock and watch making grew through the 18th and into the early 19th centuries resulting in a huge variety of time pieces, catering for all market segments. The innovation of the repeater introduced more complexity. From the 1750s repeaters could be prompted to mark the hours, quarters and minutes by different sounds. It is thought that a famous London maker, John Ellicott, was the first to produce minute repeaters during the second half of the 18th century. During the 19th century, following the improvements made by Abraham-Louis Breguet, the minute repeating mechanism became much more common but was still to be found only in the best watches as it was expensive to make. To actuate the repeating mechanism meant pulling a cord (the pull repeater), pressing a button or, in the early versions, by both pushing and depressing the pendant (the top) of the watch.
By the mid-18th century there were clock and watch making production sites in Geneva, London, Paris, the Blois, the Black Forest, the Jura, in Preussen where the King promoted production in Berlin, in Russia close to Moscow, a factory was established in Lisboa and Christopher Polhem started his Stjärnsunds Manufakturverk in the Dalarna in Sweden, a short distance from the Falun Copper Works (Stora Kopparberget), and relatively close to Røros.
Although living in a remote area, Langland thus worked in a complex technical field and a geographically extended context in which innovation was ongoing and technological sophistication was increasing. His work
«
The second type is the
A third type is the
A fifth type is
«
«
«
It is not easy to determine the type of time piece that Langland’s terms refer to, and thus the kinds of time pieces he made and sold. And understanding his output is complicated by the fact that, in Norwegian there is no clear distinction between clocks and watches – a clock («klokke» or «ur») can refer to both. Langland uses the word pocket watch («lommeur») but not consistently – at times «ur» refers to pocket watches. For the most part the material at hand does not offer any clear insight into the detailed
Using the diary and available literature we can estimate how many time pieces Langland made during his life: the total would be in the region of 380. Langland listed and numbered his time pieces in the diary, but the series is broken where pages are missing. The first clock noted is no. 16, the last is no. 320. But drawing on occasional mentions of clocks elsewhere in the diary, and historical literature, 380 seems to be a good approximation. This suggests production of about five clocks per year over his working life, around nine during the last ten years when he probably worked together with his son-in-law Ingebrigt Jonsen Grønli.
Clocks were and are complex mechanisms, built up of a large number of parts of varying sizes and materials. In Langland’s case, and according to the diary, the tools for clock making as well as the clock’s constituent parts, were largely made by him – while some were procured. In other words, the construction of clocks was a combination of making and buying parts and assembling them. Langland probably made the cases for the clocks himself, since he noted only in some instances that the case was not included. And likewise with weights – they were at times excluded from the sale. Most of the weights he made were of cast iron but some he made of copper, which Langland had easy access to from the Røros Copper Works’ smelting works Dragås, nearby, and from drivers of copper ore passing the Langland farm on their way to and from Dragås (
Langland also had a repair business. The diary has a list
Langland also made alterations, such as adding alarm functions, for instance to John Koch’s clock (clock without strike) in 1765, and to one that Johannes Skomager had bought from him a couple of years earlier, and he added a «spindle» in Smelting accountant Bredahl’s clock in 1770.
Some technical details emerge: the use of springs (in 1765 he repaired a clock with strike «which is run by springs» for Peter Abildgaard) and increasing number of hands on the clocks. He sold a clock with three hands (no. 46) in the mid-1770s, and two clocks with strikes (no. 257) with
One of the clocks Langland repaired was a «3 stroke clock with a cuckoo» for Mines Accountant Busch in 1770. The origin of the cuckoo clock is unclear but often associated with its development from the 1760s in the Black Forest district in southern Germany; although it is thought that its origin goes much further back. Five years earlier, in 1765, Langland sold a clock (no. 22) with moving parts, a small cabinet clock «on which a dog lay and winked the eyes», to Henrich Bull, and some years later, two cuckoo clocks, no. 83 and no. 86 (in 1773 and 1774 respectively).
Swedish time pieces had an impact. The clock adorning the church in Røros was made at the Swedish Stjärnsund Manufactory in 1784, and cheap Swedish-made time pieces were sold to the district in large numbers (
It is likely that Langland did not make all the time pieces he repaired, as in the case of pocket watches. Yet a number of renovations and repairs concerned clocks he made; at least eight family names in the list of repairs appear also in Langland’s list of sales.
In addition to time pieces Langland had general small scale manufacturing outputs, comprising a wide range of products. Among them two products stand out: first, spinning and winding equipment – according to
Sales and repairs involved travel, since immediate local demand was limited. Over time, Langland’s sales area expanded and came to include customers from across the South-Trøndelag region – and from the Mjøsa district in the south to Nordland in the north, a distance of 700 km, and from the Romsdal region in the west to the Swedish border, a distance of approximately 170 km. While it was mostly Langland who had to travel to his customers, for instance to install his clocks, there were alternatives. During Easter 1767 he travelled 25 km to Nordaunet, to «Hægsett to set up his clock with strike that he had from me», and went on a much shorter journey, to «Sælboe for reparation on a clock at the Mines accountant's and at Major Brønlund’s» (Diary II, p. 26;
How can we assess the quality of Langland’s production? As for time pieces, his early work appears for the most part to have been relatively simple. The earliest clock we know of is no. 3 from 1760, exhibited at the Ålen Museum. From observation it appears well made, but fairly simple, as was the first clock listed in the diary, an alarm clock (no. 16), in 1765 (
The first production set therefore comprised a wide range of products made of metal and wood, the second, repairs and production of increasingly complex time pieces. The range of skills were complementary, and covered numerous fields – metallurgy, precision mechanics, different treatments of wood and metal, tempering of wood and metals, and so on. Langland seems to have been highly praised locally, and his products from both product groups were in high demand and sought after by wealthy, high ranking and influential people, as well as farmers, artisans and others. Possession of these skills implies a process of learning, and the attainment of new knowledge. How did that happen? What were the sources of knowledge?
Hans Børre Langland achieved some fame and recognition by his contemporaries. A visitor to Norway in the years 1773, 1774 and 1775, Gerhard Schøning, wrote:
Among the people at large here (allmuen) there are some artists who deserve the name of master in their craft, even though they have not been taught therein, but in particular one deserves in that respect, a Bør Hansen to be mentioned, living on the farm Langland, who is a clock maker, signet maker, turner, smith, where of he altogether has been his own teacher.
That Langland altogether was solely self-taught, or autodidact, seems somewhat misleading. True, there is no evidence that he received formal schooling or was apprenticed. And it is reasonable to assume that he, as a farmer, most often made the many tools and implements that were used in farming the land, as was common in the Scandinavian countries. Furthermore, it appears that many people could make their own clocks, of the simpler kind that were in use, «in their sitting rooms». Lastly, learning-by-doing and experience are important elements in increasing capability. Even so, and given his expressed quest for furthering his knowledge (see below), Langland’s case deserves further scrutiny.
The tradition of sons following in their fathers’ footsteps was widely practiced, and common also in the clock and watch making regions. Ingstad mentions the families Eggan, Morseth, Dahlen, Røe and Langland (
From the Ålen hamlet came one of Langland’s contemporaries, the builder Svend Aasen, who also made some clocks, and other well-known clock makers from the region were Jørgen Larsen Raaen who combined working as a smith for the Røros Copper Works with clock-making, and Amund Jacobsen Røe, Jørgen Larsen Raaen and Lars P. Tørres who, like Langland, combined it with farming.
Nevertheless the relations between these makers in a distant European district involved transfers of knowledge. Of the clock makers mentioned above, Jørgen Larsen Raaen had learnt clock making from a Swedish tramping clock maker and from Langland; Lars P. Tørres appears to have been a pupil of Raaen and taught clock making to his son Svend Larsen, who in turn taught his grandson (
The Ålen-Gauldalen clock making district was not far from the significant clock making district of Mora-Dalarna in Sweden. Products and people moved across the Norwegian-Swedish border. As already mentioned, many cheap pocket watches (presumably from the Mora district), were bought by people in the Røros region, and are probably among the several pocket watches Langland repaired. This may have entailed a process of «learning-by-repairing» and, taking a Swedish time piece as part payment (referred to above), possibly reverse engineering.
People close to Langland visited Sweden. Svend Aspaas was sent to Sweden to study bridge construction and machine making as well as «the uses of slag» – a residue of copper production, which suggests Falun Copper Works as his destination (
Although we cannot trace any specific process of apprenticeship or other formal training for Langland, he lived in a region that was distinctly active in clock making and a wide variety of metal based trades and must therefore have been exposed to the relevant skills and knowledges that were involved. Farming was itself a skill based activity, and involved the manufacture of tools and implements. Langland was therefore exposed to the skills of the new industrial enlightenment by virtue of his location; the regional location and links to the Røros Copper Works meant that he was by no means isolated in terms of knowledge.
Langland had close links to the Røros Copper Works and, via the Stjärnsunds environment, to Falun. From early on in his clock making career, one important segment of customers were the directorship and management at the Røros Copper Works, particularly dominant during the early years 1765–1772. To this was added another influential, local elite group – titled people in high positions. Later on the range of customers was wider and included people of lower status. Some of Langland’s high ranking customers, and the products they bought, included the following:
No. 28, a clock with strike for Provisions Accountant Vilhelm Fyhn, 15 rigsdaler, in 1765.
No. 33, 8-days alarm for Head of Mines Henning Flor, 7 rigsdaler, in 1765.
No. 34, an alarm for Mines Accountant Bernt Hartz, 7 rigsdaler, in 1766.
No. 38, an alarm for Leutenant Geertzen, 7 rigsdaler, in 1766.
No. 46, 8-days clock with strike for Magistrate Peder Christian Tyrhol, 19 rigsdaler, in 1766 or 1767.
No. 50, a clock with strike for «a priest in Nordland», in 1768.
No. 85, a clock with strike «with case» for Mines Accountant Hartz, 18 rigsdaler, in 1774
No. 208, «a repeater» with three hands for «Inspector Arneberg», probably Ulrich Frederich Arneberg, Inspector for the northern district (Dahle, p. 232), 17 rigsdaler, in 1793.
No. 220, repeater for Provisions Accountant Hejde, 18 rigsdaler, in 1795.
No. 221, a repeater for «Mr. Director Knoph», 18 rigsdaler, in 1795.
Selling to employees of the Røros Copper Works connected Langland to skilled and highly educated people – knowledgeable in techniques such as mechanics, metallurgy, accountancy, and copper production. While the owners of the firm lived in Trondheim, the directors, managers and administrators were largely residents of Røros. This was an important group, composed of relatively wealthy customers with large social and economic networks. They sent their time pieces to Langland for repairs, bought his clocks and a range of household articles, in particular linked to textiles.
Peder Hiort (1715–1789) who first was Provisions Accountant, then Mines Accountant, and finally, in 1772, Director at the Røros Copper Works was an important node in Langland’s network. Langland came to his house, repaired the household’s time pieces, sold him clocks and also household equipment (such as textile winding and spinning implements) and some tools, as when Langland sold a vise to «Mechel the servant of Hiort at Røraas» (Diary I, p. 15). He purchased or was partly given a smithy or equipment for a smithy by Hiort (Diary II, p. 11).
Langland lived close to Dragås, one of Røros Copper Works’ smelting works, where copper ore was smelted, and raw copper (gahr-copper), produced. Dragås was a large and important establishment in the Ålen area, employing between thirty and forty people up until 1760. Børre Langland’s father, Hans Bjørnsen had worked as a mason during its construction, and Langland’s father-in-law as a smith there. Langland sold many of his products to people linked to Dragås, for instance to Henrich Olsen Dybdahl (Smelting Accountant from 1727 to his death in 1765) and his household: between 1754 and 1777 he sold thirteen spinning wheels and two alarm clocks, and repaired a clock without strike (
Dragås Smelting Works appears to have functioned as a clearing house for Langland’s sales. His clocks were frequently forwarded from Dragås to customers in the area and beyond, and Bredahl organized the financial side of these transactions: the customer paid Bredahl for the purchase, and Bredahl forwarded the money to Langland, at times before having received the payment from the buyer. The frequency with which Bredahl makes payments to Langland on behalf of others suggests that Bredahl did something other than the wide spread practice of fetching and bringing for each other that existed in the local economy. These were largely informal arrangements, as was it seems, Bredahl’s role as agent for Langland. Without doubt, the Dragås Smelting Works was an important node in Langland’s network by facilitating transactions and connecting Langland to numerous people spread across wide areas.
The Røros Copper Works itself appears as a customer of Langland in the Diary; in 1765 Langland repaired «a clock for 6tie mine» (Christianus Sextus), and he sold an «8-days alarm» clock (no. 47) to «The King’s Mine», in 1766 or 1767. Yet among the many links between Langland and the Røros Copper Works, the works stands out as a source of supply of raw material and production inputs. It was of major importance, as the location
Securing raw material for making clocks, but also signets (made of brass or steel), recurs frequently in the diary, and it took many forms. In 1769, a shoe maker paid Langland partly in brass, for a time piece (no. 48) he had sold him. He also bought brass and tin from further afield: from a trader in brass from Levanger residing in Trondheim, for instance. Some of this may have been difficult to procure. In 1771 he writes that he lent brass and copper to Ingebret – probably his son-in-law – and they purchased a copper pan from a tailor (Diary II, pp. 8, 10, 11).
The Røros Copper Works also sold Langland finished goods, such as cast iron weights for clocks: for instance the «12 clock weights» he brought from Dragås in 1770. Production tools and equipment also appear. Purchases from the copper works of semi-finished and finished goods raises questions about the extent to which the Røros Copper Works engaged in such production, since it is commonly held to have solely produced gahr-copper, a half worked up raw material.
The mines and smelting works of the Røros Copper Works depended for their operation on large quantities of raw material and intermediate inputs such as charcoal, copper ore and wood. Farmers in the district were engaged in such transport, as was Langland and his household. There are several entries concerning transport of timber and wood from 1768 to 1807 where Langland refers to felling trees in the «works-forest», and he entered the quantities they drove to the Røros Copper Works. In January 1775, for example, they drove ninety-three loads to Røros and twenty-one to Tolga, another of its melting works (Diary II, p. 37).
Transporting, or driving, was dangerous work – hampered by extreme weather conditions where snow, wind and floods blocked the transport routes, and caused death by drowning or freezing, such as in the winter of 1778 when two drivers froze to death as they were driving for the King’s Mine (Diary II, pp. 9, 29, 30, 41).
But Langland’s income from it was high: he earned 100 rigsdaler in 1762 and in 1763 (
On his travels in Sweden in 1767 it seems certain that Langland visited the Stjärnsunds Manufactury in Hedemora (Dalarna), which was an important clock and watch making district in Sweden. Stjärnsunds had been established by Christopher Polhem (1661–1751) in 1760. Polhem, who later was Mining Mechanic at Falun Copper Works, was an important figure in the Swedish industrial enlightenment having visited many countries in Europe, backed by a travel stipend from the Swedish state.
Stjärnsunds acted as an important source of knowledge for artisans, and was frequently visited. Clock makers from the Mora district, it is claimed, «had as a habit to visit the factory to learn making floor clocks» (Kjønstad, p. 46). Langland had a more general ambition, «to be taught in the art of clock making». We have no detailed records of his travel, but he made a clock (no. 62) with his name on it and with the sign ∞ – the sign of infinity. This is as far as we know the only clock he made that bears this sign. But the sign can be found on some of the Stjärnsunds’ time pieces. It has been asked if he in fact bought this clock from Stjärnsunds Manufactory while he was in Sweden (
The diffusion of knowledge from abroad is a frequent theme around Langland and the Røros Copper Works. Much of this came via a specific person at Røros. A recurring figure in the diary is the Director of Røros Copper Works Peder Hiort, who was a frequent customer of Langland’s, and a man who Langland at times visited in his home. Hiort was educated at the Latin Cathedral School in Trondheim, then, from the age of 17, studied theology at Copenhagen University, graduating in 1737 (Norway did not have a University at that time). He was, however, deeply interested in scientific subjects, which he studied in the university library where he was also employed for some years. Kvikne holds that the library functioned as a meeting place for scientists and that Hiort became deeply influenced by Enlightenment ideas while there (
There was overlap between Hiort’s and Langland’s interests. The diary contains long descriptions and reflections on scientific matters. One section, headed
The impacts of the Røros Copper Works on Denmark and Norway were significant. The sales of the Røros copper brought in enormous profits – after the King had had his tenth, the rest of the copper went to the firm’s owners in Trondheim, who shipped it mostly to Amsterdam and Hamburg
Although Røros was a remote region, both in Norwegian and European terms, the career of Børre Langland suggests that it was in close touch with some of the main trends in the European industrial enlightenment in the 1700s. The Røros Copper Works was, for that time, a major enterprise, and had been for a considerable period. Around it emerged people such as Langland, closely involved with one of the most important emerging technologies of modernity, namely clock making, but also with a wide range of other fabricated metal products. Langland should not be seen as an isolated craftsman, but as someone connected at least informally, with much wider trends. He was literate, interested in politics, foreign countries
Gillian Cookson cautions that although they were much in demand in the early phases of the Industrial Revolution, their role during what she has dubbed «the age of machinery» was less important after the development of machine tools. She notes that «the essential innovations in machine-making tools, notably to the lathe and the planer, were the work of engineers such as Wilkinson, Bramah, Maudslay, Clements, Roberts, Whitworth, Fox, Nasmyth and Murray, none of whom was connected with clockmaking». From
The original diary is held by the Statsarkivet in Trondheim, Privatarkiv 46. We are using the transcribed version of the diary, created by Trond Bjerkås, and we follow the pagination in the two parts of the transcription. References to the diary are given to the relevant part of the diary – Diary I or Diary II. All translations from Norwegian to English are by the authors.
This section draws on
This draws on Wikipedia, retrieved 15 April 2020,
Correspondence with clock maker Erik Ødegaard, May 2020.
Two clocks not in the diary are: clock no 3, exhibited in the Ålen Museum, probably made in 1760, and no 7, from 1760, mentioned by
Vår Gud han er så fast en borg, and Den store hvite engleflokk (
Cited in
See
See
Diary Part II, p. 29; and see
See
Herman Richter,
See note 17 for Hojimaijers and Huib Zuidervaart.
About the Leyden sphere, see references to Hoijmaijers and Zuidervaart in
See
See reference in
This chapter deals with the broad global context within which the copper communities of Falun in Sweden and Røros in Norway operated. Falun and Røros were the most important centres of copper production in Scandinavia from the 14th to the 20th centuries. These communities can reasonably be described as remote, because they lie at considerable distances from not only the main cities in which their products were traded, such as Hamburg and Amsterdam, but even from their own capitals. Remoteness is not simply a matter of distance – Falun and Røros lie in areas where communications are difficult and weather conditions are harsh. Even so, they were linked to the dynamics of the wider copper industry and its products, both in Europe and globally. Copper was a key product not only of the early modern economy, but also of the Atlantic slave-sugar-cotton economies that were central to European industrialisation. The main point made in this chapter is that Scandinavian copper regions should be seen as integrated into these global patterns of trade and development: Falun and Røros should not be seen as peripheral regions, but rather as components of an evolving international system. What follows explores some main dimensions of this global environment, not only in terms of
Five key elements formed the global context of local developments in Scandinavia. These were, first, sustained growth of demand, and the expansion of copper output from the 14th to the 19th centuries from a range of sites in central Europe, Japan, the Urals and Yunnan in China; Falun and Røros were the main Scandinavian participants in this expansion. This growth happened on the basis of extensive networks in production, trade and finance. Second, there was an important technological transition in smelting in Britain, using coal as a fuel in reverberatory furnaces, beginning in the early 1700s and making major capacity expansion possible. Third, there was the growth of the Atlantic slave economy from the 16th century, based on exchange of manufactures, including copper products (high quality bars/rods and artefacts that were quasi-money), for slaves, and the extensive use of copper in process equipment in the plantation production of sugar. Central to the growth of the Atlantic economy, as well as Britain’s rise to naval dominance, was the innovation of copper sheathing for ships. Fourth, there was a major transition in the 19th century in which smelting was separated from ore production sites, and Swansea in Wales became the major world smelting centre, with ores from Australia, Latin America and Africa coming into Wales as globally traded commodities (
Scandinavia copper production fitted, then, into a very dynamic complex of production and use of copper that has been a neglected element in global industrialisation. But there is more than that. When the copper complex is considered as a whole it provokes large questions about the roles of innovation and technology in modern economic transformations. There is a conventional wisdom, occasionally challenged but still dominant, that sees the transition to industrial modernity in terms of a
The evidence from copper suggests that we need to rethink the technological transitions involved in modern economic growth. Narratives on industrialisation in economic history have over a long period been technologically too narrow and both geographically and temporally too constricted. We do not suggest that economic history needs to incorporate a new critical technology in the shape of copper. Rather we argue that the whole critical technologies approach is fundamentally flawed, conceptually and empirically. It should be replaced by a multi-technology, multi-sectoral, multi-regional understanding of change that is industrially complex and heterogeneous, geographically highly dispersed but economically integrated, and temporally long. From this perspective, products like copper, and regions like Falun and Røros are not peripheral but are integral components of a world technological system.
Specifically, the history of copper suggests that the following must be recognised within any history of industrial change:
Copper innovation begins in prehistory, and copper industrialisation began far earlier than allowed for in mainstream accounts of industrial transformations. Copper regions existed in Europe from the 14th century, expanded from the 16th century, and grew rapidly from the early 18th century. This growth included Scandinavia.
Copper industrialisation was a geographically widely dispersed process, but was globally integrated via trade, migration and knowledge flows. In fact it was global from very early, with trade and user networks across long distances.
On a much larger scale there are links between copper products and the growth of important industries, in particular the Caribbean slave-sugar economies and the Atlantic economy more generally. Local producers in Scandinavia and eastern Europe were thus integrated into global dynamics.
Copper industrialisation was key to other industries and other fields of radical innovation in the second phase of industrialisation in the late 19th century.
Copper industrialisation (in both production and use) involved important issues of scale, and was closely linked to major changes in corporate organisation and control.
The first important point about copper is that it is (quite literally) an ancient technology: it undercuts any view that global industrialisation required radical technological breakthroughs into completely new technologies: «The technology of copper, the earliest useful metal, is far more important than that of gold or silver. All the important stages of metallurgy before the discovery of iron are outlined in its history.» (
Copper and bronze products were stable over quite long periods: these included weapons, especially armour and bladed weapons, but also (much later) firearms such as small cannons; jewellery and personal ornaments; household utensils; tools; and coins (from about 600 BCE). The technological history of copper extraction and processing through this long period is largely a story of incremental innovation. But from the 17th century onwards, major changes occurred, with movement towards much greater scale and capital intensity. In scale and organisation, copper became the focus of genuinely radical change.
From the medieval period and into the 16th century there were at least four significant copper production sites extending from western to eastern Europe (Tyrol, Mansfeld, Slovakia and Aix-la-Chapelle) producing around 4500 tons of copper per annum (
Central and Eastern European deposits went into decline in the 16th century but were replaced by immense deposits in Sweden – at the Stora Kopparberg site in Falun – which became the largest producer in Europe. Falun later declined also, set in train by a big cave-in in 1687, but the Scandinavian copper industry was supplemented by production from Røros in Norway from the late 17th century. This was of course not a new development, but a continuation and development of growth trends that has been in existence in the 15th and 16th centuries. Copper and its alloys were also produced in Lapland, along the Torne River valley by the Reenstierna brothers, entrepreneur-migrants from Germany (
There are issues around the extent to which these changes were sponsored by Cameralist and Mercantilist policies, but it is certainly the case that emerging princely states were central to the new production sites, and copper revenues buttressed the new distribution of state power, feeding into the growth of fiscal-military states (
Perhaps the most important organisational and technological revolution of modernity in copper emerged from around 1720 at Swansea in South Wales (
Copper innovation in Swansea had two primary dimensions. On the one hand there was a decisive break with the historical system in which smelting and refining occurred in close proximity to ores, because ores
The second dimension of Swansea’s development was a new technological basis, namely coal-fired smelting in reverberatory furnaces, a technique which was in use in South Wales by the late 17th century, with location being determined by the relative costs of shipping ores and coal. Production expanded steadily from the 1750s and grew dramatically later in the century – output increased 75% between 1775 and 1783. There were 310 reverberatory furnaces in Swansea by 1780 (
Copper was a globally-trade product. Portuguese traders sold ingots of central European copper in India in the 16th century. Japanese copper was traded in Amsterdam in the 17th century, «inaugurating a genuinely global market» (
The African slave trade to Latin America, the Caribbean and the United States began in the early 15th century and continued until 1866. There were in total roughly 54,000 slave voyages, and about eleven million enslaved people were transported. Of these, roughly five million were employed in sugar plantations (
In the first place, copper artefacts were used in the trading of slaves directly, in the sense that slaves were actually exchanged for copper or copper-based products. Copper «rods», which were lengths of copper bar, acted as a currency in the purchase of slaves, and in addition there were weapons, utensils, jewellery and adornments. «Manillas», copper bracelets of specified weight and purity, made in Scandinavia among other places, were used as currency in slave trading (
The merest glance at the invoice of a slave ship – the detailed listing of the articles that were to be bartered for captives on the Guinea coast – puts paid to the notion that European traders were able to obtain slaves by offering a few trashy gewgaws to their African counterparts. The typical invoice, which extended over many pages, itemised an enormous variety of goods, few of them cheap. Indeed, slave merchants in European ports took great pains to source goods that would command a high price on the African coast. They knew that African consumers
Equally important were two key new products that transformed slave shipping and then sugar production itself. The first was copper sheathing for ships, which prevented hull fouling and rot. Ships at that time were highly vulnerable to wood-boring molluscs, especially in the tropics, which if not expensively and frequently treated could significantly reduce the life of a ship. The solution was sheathing the hulls with thin plates of copper that were fixed with copper nails and bolts. This was a major technical accomplishment, which took time to master. But by the late 18th century, Evans has estimated, «it may be that the naval market accounted for as much as a third of the copper produced in Britain at that time» (
The second development was increasingly large-scale copper equipment such as boilers, pipes and vessels for sugar refining. In the slave economies of the Caribbean it was copper boilers and clarifiers that drove the production process; copper-based techniques were critical to the slave-based economies of the Caribbean. Sugar processing was based on heating in copper boilers, as well as the use of other copper processing equipment: the sugar-slave economy was copper-intensive (
These products were produced all over Europe. But they transformed London in particular into a major site of copper manufacture in the 18th century. This has important global dimensions:
The mills on London’s periphery were the gateway through which advanced processing techniques entered Britain. Temple Mills in Buckinghamshire was famed for its Dutch workforce. And when the Swede Kalmeter visited Ember Mills in Surrey at the start of the 1720s he found the senior workman to be a German called Matthias Thiller (
Global history is the most important recent development in historical interpretation, and is transforming economic historiography. However, much global history is written around large countries and regions, and this is something that will need revision. Copper production was genuinely global, being integrated into complex transnational networks with cross-border networks of production and distribution. But it often involved small and remote regions.
In early industrialisation, the enterprise was not pre-existing in terms of organisational forms, internal control, accounting methods etc. Industrial enterprises had to be created and built, and this involved quite long processes of learning, struggle and conflict. In
Evans has remarked rightly that the copper transition «is as dramatic a story as the Industrial Revolution has to tell» (
The implications of copper development, as well as the other industries mentioned by Burt, need to be revisited. Our view is that we should not seek to replace a traditional view of British industrialisation (based on the allegedly critical technologies of steam and textiles and located in
Can the kinds of reflections prompted by the copper industry and its technology, be prompted also by other products and their technologies of production and use? We would answer yes – if we drop the idea of exemplary technologies and industries, we can find industry after industry in which surprising changes occur over similar time periods, and on global scales. Many of these, like copper, involve the development, transport and processing of natural resources, and tertiary production or final consumption based on them. This in turn suggests that copper pushes us towards a different conception of transition, in which a slow but deep transformation of the global economy, based on sustained trade and investment interactions, and changing forms of governance, was reshaping many connected regions and polities, including Falun and Røros. If it was this global coevolution that was the impulse to the manifold technological changes of modernity, then we might have the basis for a far more satisfactory theory of industrial change.
Retrieved 8 October 2020 from
Hans Aas er lektor i historie og har skrevet mastergrad ved Universitetet i Oslo. Han har gjennom studiet og arbeidet med masteroppgaven fokusert på teknologi- og kunnskapsoverføring mellom bønder og bergverksnæringen. Masteroppgaven,
Kristine Bruland er professor emeritus i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo og var tidligere professor i økonomisk historie også ved Universitetet i Genève og i mange år assosiert professor ved Universitetet i Strasbourg. Hennes arbeid fokuserer på spredning av teknologi, spesielt under tidlig industrialisering. Hun har utgitt bøker og en rekke kapitler og artikler på feltet, inkludert «Technology and the spread of capitalism», medforfatter Dave Mowery, i
Anne Signe Enget er utdannet lektor i historie, samfunnsfag og engelsk ved Universitetet i Oslo. I arbeidet med masteroppgaven i historie var hun tilknyttet forskningsprosjektet «Kobber i tidlig moderne tid. En komparativ studie av arbeid og hverdagsliv i Falun og Røros». Dette resulterte i en masterstudie av bergmesteren i det nordafjelske Norge,
Ragnhild Hutchison har doktorgrad i historie fra European University Insitute i Firenze. Siden har hun vært postdoktor og forsker ved både NTNU og ved Universitetet i Oslo. Hun har forsket på økonomisk og sosial utvikling i Norge i det lange 1700-tallet og publisert artikler og bøker innen dette feltet både i Norge og internasjonalt. For tiden eier og leder hun Tidvis as, et lite selskap som utforsker nye måter å formidle historie og kulturarv på.
Sven Olofsson har en doktorgrad i historie fra Uppsala universitet og var postdoktor ved Institutet för bostads- och urbanforskning i Uppsala. Han deltok i forskningsprosjektet som denne boka er knyttet til. Han jobber som universitetslektor ved Mittuniversitetet, der han underviser og forsker, blant annet om 1700-tallets sørsamer, orgelmusikk, byhistorie og svensk metallindustri. Han har utgitt en bok og flere bokkapitler, blant annet (2020), «Copper on the Move – A commodity chain between Sweden and France, 1720–1790», i
Kristin Ranestad har en doktorgrad i økonomisk historie fra Universitetet i Genève og var postdoktor ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo og deltok i forskningsprosjektet som denne boka er knyttet til. Hun jobber som forsker ved
Göran Rydén er professor i økonomisk historie ved Institutet för bostads- och urbanforskning (IBF), Uppsala universitet. Hans forskning har dreid seg om spørsmål om tidlig industrialisering i et globalt perspektiv, hvor fokus ofte har vært på arbeidets sentrale rolle, organisering og gruvedrift. Eksempler på publikasjoner er Göran Rydén (Red.),
Etter studier ved universitetene i Cambridge og Sussex har Keith Smith jobbet mye med spørsmål innen innovasjonsøkonomi. Han var seniorforsker ved Imperial College Business School fra 2009 til 2018. Før det var han professor i innovasjon ved Universitetet i Tasmania fra 2005 til 2008. Han har jobbet i en rekke politiske stillinger: fra 2009 til 2012 var han utlånt til det britiske Department of Business, Innovation and Skills der han ledet analyseavdelingen for vitenskap og teknologi. I 2005–6 arbeidet han for Europakommisjonen, ved Joint Research Centre i Sevilla, Spania. I ti år (1990–2000) var han direktør for STEP-gruppen (Group for Studies in Technology, Innovation and Economic Policy) i Oslo. Han var professor ved Institute for New Technologies, United Nations University fra 2001 til 2003. Hans arbeid har fokusert på strukturen i innovasjonsprosesser, på økonomisk innovasjonshistorie, på innovasjon i lavteknologiske bransjer, og på innovasjonsindikatorer.
Henrik I. Thommesen har en mastergrad i historie fra Universitetet i Oslo. I masterutdanningen var han tilknyttet forskningsprosjektet som denne boken springer ut av, og skrev masteroppgaven
Hedvig Widmalm har doktorgrad i økonomisk historie fra Uppsala universitet med avhandlingen