Uredelighet og vitenskapelighet

Hva er «uredelighet»? I normativ forstand dreier uredelighet seg dypest sett om brudd på den vitenskapelige sannhetsforpliktelsen. Debatten kan føres tilbake til antikken og til skillet mellom filosofi og sofisteri. Mens filosofene brukte logikk og systematikk i sin søken etter sann kunnskap, brukte sofistene retorikken til å over-tale snarere enn å overbevise, være seg i politikken eller i etikken. I følge filosofene forsøkte sofistene å forfalske, fordreie eller holde tilbake sannheten. De var med andre ord uredelige. Redelighet, derimot, handler om å snakke sant (Pontoppidan 2007).

Hva da med «vitenskapelig redelighet»? Moderne vitenskap vokste på 1600-tallet fram i et oppgjør med antikkens metafysikk og tro på en absolutt sannhet. Vitenskapelig kunnskap var i beste fall sannsynlig. Vitenskapene hadde like fullt sannhetssøken som et felles normativt utgangspunkt – ofte omtalt som et institusjonelt imperativ og som «vitenskapens ethos». Ved bruk av vitenskapelige metoder kunne forskerne skape et sikkert fundament, som framtidige forskere trygt kunne bygge videre på – oppsummert i Newtons berømte formulering fra 1675: «If I have seen farther, it is by standing on the shoulders of giants» (Merton 1993). Nye metoder i seg selv var imidlertid ikke tilstrekkelig. Forskerne måtte også offentliggjøre sine funn og kritisere hverandres resultater for å utvikle ny og sikker kunnskap. Derfor er åpenhet og integritet grunnleggende redelighetsnormer sammen med krav om etterrettelighet og etterprøvbarhet. Det handler altså ikke bare om å søke sannhet, men også om å snakke sant. Tillit forutsetter troverdighet (Shapin 1994).

I nyere tid har tilliten til forskning vært utfordret fra flere hold, og forskningsetikken har vokst fram i spenningsfeltet mellom vitenskap og samfunn. Etter andre verdenskrig førte de grusomme eksperimentene i tyske konsentrasjonsleire til økt bevissthet om både forsvarlig forskning og krav om samtykke ved deltakelse i forskning. Innenfor samfunnsvitenskap og humaniora var det økt oppmerksomhet rundt interessekonflikter og respekten for ulike kulturer og grupper i samfunnet. Og i naturvitenskapene førte debatter om atomvåpen og forurensning til formuleringen av prinsipper om bærekraft og føre-var. Forskningsetikken skulle bidra til vern av individet, samfunnet og naturen. Men selv om debatter om vitenskap og samfunn ofte var intense, var det få som stilte spørsmålstegn ved vitenskapens integritet og troverdighet.

Skandaler og sanksjoner

Siden 1980-åra har det vært en markert økning i antall avsløringer av fusk i forskning. Slike saker svekker ikke bare tilliten til forskning i samfunnet, de bidrar også til at selve forskningen blir svekket. Vannskillet i norsk sammenheng var Sudbø-saken: I januar 2006 ble det avdekket at den anerkjente kreftforskeren Jon Sudbø hadde fabrikkert data i en artikkel i The Lancet året før. Granskingen av saken avslørte at flere av Sudbøs tidligere artikler også var basert på et fiktivt pasientmateriale. Mest omtalt i dag er Macchiarini-saken: I januar 2016 rapporterte det svenske dokumentarprogrammet Uppdrag granskning om den omfattende kritikken og mistenksomheten rettet mot stjernekirurgen Paolo Macchiarini, tilknyttet Karolinska Institutet i Stockholm. Han hadde blant annet operert inn kunstige struperør på pasienter, og til tross for at flere hadde dødd i etterkant av inngrepene, hadde den svenske institusjonen tilsynelatende ikke gjort noe med saken. Skandalen har rystet den forskningsetiske debatten både i Sverige og internasjonalt, og i september 2016 ble hele styret ved Karolinska Institutet avskjediget. Disse sakene er selvsagt både spesielle og spektakulære, men det finnes også mange nyanser og gråsoner på skalaen fra fusk og diskutabel forskning til slurv, sjusk og snusk.

På grunn av det økte omfanget av forskningsfusk har mange land iverksatt ulike tiltak for å forebygge uskikk og fusk. I noen land finnes det systemer for sanksjonering og straff ved alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis. Denne håndteringen kan, på den ene siden, bygge på prinsippet om akademisk selvregulering, hvor forskersamfunnet selv setter standardene og sanksjonerer brudd. På den andre siden kan det være snakk om juridisk regulering, hvor uredelighet er nedfelt i lovverket og blir håndtert som brudd på juridiske lover. Både forskningen og forskningsetikken havner dermed i en spenning mellom intern selvregulering og ekstern lovregulering. Dette kan skape uklarheter om hva som er det normative grunnlaget for håndteringen av saker hvor det foreligger mistanke om fusk. Det kan også være uklart hva sentrale begreper som «uredelighet» og «god vitenskapelig praksis» faktisk betyr i ulike sammenhenger. Konsekvensen har vært en økt bevissthet rundt forskningsetikken de siste førti årene, men også økt byråkratisering av behandlingen av uredelighet.

Etikk eller juss

Forskjellen mellom etikk og juss har preget mye av debatten i Norge siden sommeren 2006, da vi fikk kunngjort en ny «Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning». Denne lå også til grunn for etableringen av et Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Ot.prp. nr. 58 (2005–2006)). Loven trådte i kraft 1. juli 2007 og hadde flere formål, blant annet å sikre uavhengigheten til de forskningsetiske komiteene og å skissere rammene for håndteringen av mulige brudd på god vitenskapelig praksis. Sudbø-saken bidro samtidig til et sterkt fokus på gransking og mulige sanksjoner, og en egen definisjon av «vitenskapelig uredelighet» ble tatt inn i loven:

Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning (§ 5).

I forarbeidene til loven ble det presisert at det sentrale begrepet «god vitenskapelig praksis» var knyttet til «forskningens sannhetssøken» (Ot.prp. nr. 58 (2005-2006), s. 9). Dette harmonerte med den forskningsetiske forståelsen formulert av NEM, NESH og NENT i 1997 i en rapport om Fusk i forskning, hvor uredelige handlinger var alvorlige brudd «på forskningens normer knyttet til forskernes sannhetsforpliktelse» (NEM, NENT og NESH 1997, s. 25). Tilsvarende i retningslinjene til NESH fra 2006, under punkt 27 om vitenskapelig redelighet: «Uredelighet dreier seg om brudd på vitenskapens sannhetsbestrebelse» (NESH 2006, s. 25). Uredelighet defineres med andre ord som et brudd på et sett av redelighetsnormer knyttet til sannhetssøken og sannhetsforpliktelse. Forskningsetikken omfatter selvsagt også en rekke andre normsystemer knyttet til vern av mennesker, samfunn og natur. Uredelighet derimot, handler om brudd på «vitenskapens ethos», og her er det vitenskapens troverdighet og tillit som er skadelidende og derfor må vernes.

Arbeidet i Granskingsutvalget har vist at det er vanskelig å håndtere forskningsetikkloven i praksis. Et problem er at den juridiske definisjonen av «plagiat» som er nedfelt i loven ikke nødvendigvis er sammenfallende med definisjonen av plagiat internt i forskersamfunnet. Et annet er at «vitenskapelig uredelighet» i loven har et høyt skyldkrav. Bruddene må være «begått forsettlig eller grovt uaktsomt» (§ 5). Det betyr at plagiat i objektiv forstand ikke nødvendigvis utgjør vitenskapelig uredelighet etter loven. Tilsvarende kan det være alvorlige brudd i forskningsetisk forstand, for eksempel manglende innhenting av samtykke, som likevel faller utenfor lovens juridiske definisjon av uredelighet. Et tredje problem er at selve begrepsbruken i forskningsetikkloven og i benevnelsen på det nasjonale Granskingsutvalget er uklar: Utvalget gransker jo ikke redelighet, men mistanker om uredelighet.

Mye av debatten rundt forskningsetikk har i løpet av de siste ti åra havnet i skyggen av en ganske snever og spesialisert debatt om gransking og uredelighet. Forskningsetikkens proaktive fokus på å fremme god vitenskapelig praksis er blitt fortrengt til fordel for et reaktivt fokus på juridiske spørsmål om skyld, sanksjoner og straff.

Høsten 2014 varslet Kunnskapsdepartementet at de ville evaluere forskningsetikkloven. Forslag til en ny lov ble lagt fram av regjeringen i september 2016 (Prop. 158 L 2015–2016). De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) var kritiske til noen av endringene, for eksempel av den sentrale definisjonen av «uredelighet». I lovutkastet er blant annet den sentrale formuleringen «god vitenskapelig praksis» i selve definisjonen byttet ut med «anerkjente forskningsetiske normer», uten at det kommer tydelig frem hva denne endringen faktisk innebærer. Gitt at den nye loven vil legge rammene for det forskningsetiske arbeidet i framtiden, håper vi denne antologien kan bidra til en bedre og bredere debatt.

Ulike perspektiver

I kapittel 1 skisserer Torkild Vinther hvordan uredelighet har vært håndtert ulikt i forskjellige land siden 1990-åra, hvilke spørsmål som er de mest sentrale i den internasjonale debatten, samt hvordan utviklingen i Norge kan forstås i et komparativt lys. I kapittel 2 drøfter Rune Nydal og Berge Solberg fundamentale filosofiske spørsmål knyttet til forskningsetikklovens definisjon av vitenskapelig uredelighet og andre alvorlige brudd. I kapittel 3 rekonstruerer Ragnvald Kalleberg vitenskapenes normative grunnlag (vitenskapens ethos) med utgangspunkt i arbeidene til Robert K. Merton, Knut Erik Tranøy og Jürgen Habermas. I kapittel 4 argumenterer Anne-Hilde Nagel for betydningen av forebyggende arbeid og av å fremme «god akademisk folkeskikk» allerede i utdanningen. I kapittel 5 drøfter Ole-Andreas Rognstad og Harald Irgens-Jensen plagiatbegrepet både i forskningen og i forskningsetikkloven, samt hvordan dette skiller seg fra opphavsretten og åndsverksloven. I kapittel 6 gir Bjørn Hofmann en oversikt over forskningen på uredelighet både internasjonalt og i Norge, og problematiserer hva ulike undersøkelser forteller oss om både omfanget av og ulike former for fusk i forskningen. Avslutningsvis, i kapittel 7, forklarer Charlotte Haug hvordan den generelle forskningsetikken de senere åra har blitt supplert med en egen publiseringsetikk, en utvikling som har vært ledet av fremragende medisinske tidsskrifter og den internasjonale Committee on Publication Ethics (COPE).

Samlet gir forfatterne viktige bidrag til forståelsen av uredelighet og vitenskapelig redelighet. I boka finnes et mangfold av perspektiver fra den forskningsetiske debatten, noen overlappende og noen motstridende. På denne måten formidler antologien også noen av de uklarhetene som finnes internasjonalt, for eksempel når det gjelder betydningen av research integrity og behandlingen av scientific misconduct (European Science Foundation/All European Academies 2011; NordForsk 2014; Science Europe 2015). Det finnes med andre ord ingen entydige definisjoner, ingen felles tilnærming til problemet, og følgelig heller ikke noen enkle svar.

Vi håper denne antologien vil være en viktig ressurs for studenter og forskere, ikke minst i undervisning og opplæring, men også for andre som er involvert i arbeidet med å forebygge uredelighet og fremme god vitenskapelig praksis.

Abstract

Dealing with research misconduct in different countries with a special focus on Norway

Formalized, systematic approaches to handling possible research misconduct are a fairly recent invention. Who were the first to establish national systems? How do approaches and policies vary in different countries? How is misconduct defined? Who is responsible for dealing with allegations of research misconduct and according to which rules or agreements? How is research integrity promoted? This chapter looks at these questions via a brief overview of developments in different countries and some key issues. The overview indicates that while the challenges in many ways are the same, reactions, solutions and policies differ widely, ranging from hardly any focus on research misconduct in some institutions and/or countries, to complex regulation in others. Norway belongs to this latter category and is one of the few countries with a rather elaborate system regulated by law. The strengths and weaknesses of the “Norwegian model” are discussed and compared primarily with the “Canadian model”, which represents quite a different way of regulating misconduct and promoting research integrity.

Innledning

Hvordan forholder man seg til uredelighet i forskjellige land? Hvilken policy har vært og er gjeldende? Hvordan definerer og behandler man uredelighet? Hvordan er ansvaret fordelt? Hva har vi gjort i Norge? Det er noen av spørsmålene som behandles i dette kapitlet. Vi skal se nærmere på noen land hvor det er innført forskjellige tiltak for håndtering av uredelighet. Disse initiativene kan imidlertid ikke drøftes isolert fra arbeidet med å fremme god skikk. Derfor vil vi også komme nærmere inn på dette.

Før 1990-tallet ble mistanker om uredelighet behandlet ganske vilkårlig, hvis de ble behandlet i det hele tatt. Det var også en utbredt oppfatning om at uredelighet forekom ganske sjelden.¹ Mange saker ble utvilsomt fortiet, feid under teppet eller behandlet bak lukkede dører. Mange mistanker ble heller ikke anmeldt. Det var en herskende oppfatning at en åpen behandling kunne skade både forskningen og omdømmet til de involverte forskningsinstitusjonene. Det begynte imidlertid å endre seg på slutten av 1980-tallet.

I del 1 skal vi se nærmere på utviklingen i ulike land. Og det begynte i Nord-Amerika, nærmere bestemt i USA, hvor de tok utgangspunkt i ekstern regulering og behandling av uredelighet (Research Misconduct). Dette skilte seg fra utviklingen i Canada, hvor man tok utgangspunkt i forskningens selvregulering og arbeidet med å fremme god vitenskapelig praksis (Research Integrity). Disse to modellene danner utgangspunktet for den videre drøftingen av utviklingen først i Norden og deretter i resten av Europa. I del 2 skal vi drøfte noen sentrale utviklingstrekk og skissere noen likheter og forskjeller mellom landene. Og i del 3 skal vi se nærmere på utviklingen i Norge både i lys av de andre landene og de sentrale utviklingstrekkene. Her vil vi også komme tilbake til den canadiske modellen som et godt alternativ til den amerikanske og juridiske modellen som i dag har stor innflytelse både i Europa og internasjonalt.

Utviklingen i en rekke utvalgte land

Sentrale utviklingstrekk

Ovenstående beskrivelse av utviklingen i en rekke utvalgte land tegner et svært uensartet bilde. Forskjellen forklares ofte med historiske forhold samt kulturelle og politiske forskjeller. Utfordringene er de samme, men forslag til løsninger er forskjellige. Likevel skal vi i kortform prøve å trekke frem noen sentrale utviklingstrekk:

For det første har redelighet og uredelighet fått økt oppmerksomhet både internasjonalt og nasjonalt, om enn i forskjellig grad. Den økte oppmerksomheten skyldes at forskningen har fått en langt større samfunnsmessig og politisk betydning de siste 30–40 årene. Offentlig tillit til forskning er helt avgjørende, og dette preger forskningsetikken. Store og alvorlige uredelighetssaker, ofte med omfattende mediedekning, har ført til at myndighetene må reagere. Det har ført til at søkelyset i forskningsetikken rettes mot uredelighet

For det andre har ulike land utviklet forskjellige løsninger, både når det gjelder virkemidler (regler eller retningslinjer) og plassering av ansvaret (nasjonalt eller lokalt). Ser vi på europeiske land, kan disse inndeles etter fire delvis overlappende kategorier: (a) I noen land har man ikke hatt større debatt, og heller ikke igangsatt initiativer for håndtering av uredelighet verken lokalt eller nasjonalt. Det nasjonale systemet er stort sett basert på akademisk selvregulering, og det fungerer i varierende grad. (b) I andre land har det vært omfattende diskusjoner og overveielser, men man har likevel ikke valgt å innføre nasjonal regulering. Dette utelukker ikke at man har rådgivende nasjonale organer, men det legges vekt på selvregulering og lokalt ansvar. (c) Noen land tar utgangspunkt i lokalt ansvar, men med en eller annen form for nasjonal overbygning, kontroll eller ankemulighet. (d) Og noen behandler bare de mest alvorlige sakene på nasjonalt nivå. Hovedansvaret for å behandle saker er i utgangspunktet lokalt i de fleste landene. En avgjørende skillelinje er om man i tillegg har nasjonale instanser, og hvorvidt disse ordningene bygger på frivillighet, avtaler eller lovregulering.

For det tredje er det en markant forskjell på nasjonale systemer som legger vekt på å beskytte selve forskningen og systemer som beskytter de involverte forskerne. I den første gruppen er det snakk om et bredere perspektiv på redelighet, mens det i den andre gruppen primært handler om rettssikkerhet. I den første gruppen vil det ofte finnes forskningsetiske retningslinjer eller såkalte «codes of conduct» for god vitenskapelig praksis. I den andre gruppen er det formulert detaljerte rutiner og regler for håndtering av alvorlige brudd. Det må likevel understrekes at det finnes en del overlapping, og at noen land både har rådgivende retningslinjer og detaljert regulering.

For det fjerde er det stor variasjon i selve definisjonen av vitenskapelig uredelighet: Skal man ha en felles definisjon, hvor bred eller snever skal denne i tilfelle være, og skal den inneholde krav om skyld eller intensjon? Her finnes de store forskjeller mellom landene. Vi kan ikke gå nærmere inn på dette, men det handler for eksempel om åpenhet eller lukkethet i saksbehandling, anonymisering eller offentliggjøring av involverte personer og institusjoner, ankemulighet og ansvar for sanksjonering, avgrensing til alvorlige saker (FFP) eller mindre alvorlige brudd (QPR), samt behovet for beskyttelse av varslere.

Norge i et komparativt lys

Etter gjennomgangen av situasjonen i ulike land, og drøftingen av fire sentrale utviklingstrekk, skal vi nå se nærmere på utviklingen i Norge. Også her i Norge har det vært diskusjoner om hvordan man skal legge til rette for håndtering av vitenskapelig uredelighet og fremme av god forskningsetikk, spesielt etter Sudbø-saken i 2006 og den nye forskningsetikkloven som hjemlet opprettelsen av et nasjonalt utvalg (Granskingsutvalget). Det nasjonale utvalget skulle være en rådgivende ressurs for institusjonene og et supplement til lokal behandling. Utvalget startet sin virksomhet i 2007. Det er fremdeles uklart hvilke endringer som følger av den nye forskningsetikkloven som altså skal vedtas i 2017.

På mange måter ligger Norge langt fremme i arbeidet med forskningsetikk og uredelighet. Norge har siden begynnelsen av 1990-årene hatt et mer nyansert og allsidig forskningsetisk system enn mange andre land med rådgivende nasjonale komiteer som dekker alle fagområder (NEM, NENT og NESH). I andre land har man primært lagt vekt på forskningsetikk i forbindelse med medisin og helseforskning, samt behandling av uredelighet. I Norge har vi også forskningsetiske retningslinjer på flere områder som skal fremme god vitenskapelig praksis og forebygge uredelighet. Andre land har i større grad fokusert på regler og ekstern regulering.

Forskningsetikkloven førte til opprettelsen av et nasjonalt uredelighetsorgan i 2007, som skulle være et supplement til lokalt ansvar og akademisk selvregulering. Modellen er altså basert på at selvregulering kan fungere godt hvis det også finnes et supplerende organ på nasjonalt nivå (Varantola 2014, s. 9). Forskningsetikkloven legger vekt på at den nasjonale overbygningen nettopp har en viktig rådgivende funksjon. Og i dette arbeidet er samarbeidet med de andre forskningsetiske komiteene (NEM, NENT og NESH) helt avgjørende.

Det som tydeligst skiller Norge fra de aller fleste land, er omfanget av lovreguleringen. Mange andre land har noen lovbestemmelser om håndteringen av redelighet og uredelighet (59 prosent) ifølge Uddannelses- og Forskningsministeriet, Styrelsen for Forskning og Innovation, s. 81–82). Men det er bare noen ytterst få land som kommer i nærheten av Norge når det gjelder detaljregulering. En regulering som synes å bli enda mer markant med forslaget til ny forskningsetikklov (Prop 158 L, 2015–2016). Den opprinnelige loven regulerte først og fremst på nasjonalt nivå. Med den nye loven legges det også opp til å regulere institusjonenes ansvar og til å skjerpe enkeltforskeres ansvar for å følge god skikk. Det innføres en økt aktsomhetsplikt, og det legges opp til sterkere lovregulering på bekostning av selvregulering. Det skal samtidig sies at revisjonen legger opp til at institusjonene selv får vurdere hvordan de best skal organisere seg for å imøtekomme lovens krav og intensjoner.

Vi har tidligere vært inne på at den norske løsningen er tydelig inspirert av den danske ordningen, som igjen ble dannet etter amerikanske forbilder. I USA har man et meget juridisk orientert system som først og fremst skal «beskytte den føderale dollar», men som også stiller store krav til rettssikkerheten for de involverte. Også det norske systemet er mer innrettet mot beskyttelse av forskeren enn av å beskyttelse selve forskningen. Svært få saker i det nasjonale Granskingsutvalget har konkludert med at det foreligger uredelighet. Antallet er litt større når det gjelder lokalt behandlede saker, men ikke mye. Det skyldes ikke minst at definisjonen er forholdsvis snever (FFP og «andre alvorlige brudd»), og at det stilles store krav til bevisbyrden, deriblant til såkalt subjektiv skyld («bevisst eller grovt uaktsomt»). Det fremføres som argument at predikatet vitenskapelig uredelighet er sterkt stigmatiserende og kan være ødeleggende for videre forskerkarriere.

Med loven er «rettssikkerheten satt i system». Selv om behandlingen av uredelighetssaker ikke foregår ved en domstol, er det mange paralleller i det «systemet» som loven setter opp. Loven viser i tillegg til forvaltningsrettslige prinsipper. Alle parter må høres, og prosessene skal være transparente og åpne. Den innklagede forskeren beskyttes, det er sterke krav til beviser når det gjelder både objektive og subjektive forhold. Lovfestingen bidrar altså til å dreie det forskningsetiske søkelyset mot uredelighet og viser samtidig at dette tas på alvor av myndighetene og ansvarlige politikere.

Likevel er det bare noen ganske få land som kommer i nærheten av en så detaljert lovregulering, først og fremst USA og Danmark. Enten ønsker man ikke regulering ved lov, eller så er det ikke gjennomførbart i praksis. Her er det betydelige kulturelle og politiske forskjeller mellom Norge og de fleste andre land. I Tyskland mener man for eksempel at politikken «ikke skal legge seg bort i» forskningsetikken. I Norge gjør regjeringen akkurat dette med den gamle og den nye forskningsetikkloven.

Det finnes to begrunnelser for at det er en forskningsetikklov i Norge. Dels er det en tradisjon i Norge (som i andre nordiske land) for lovregulering på langt flere områder enn i andre europeiske land. Dels har man langt på vei kopiert den danske lovregulerte ordningen. Etter hvert har danskene også hentet inspirasjon fra den norske løsningen. Så begge land bygger på internasjonale forbilder, men de speiler i praksis bare hverandre.

En lov stiller som utgangspunkt krav til grundighet i forbindelse med innføring eller revisjon. Man kan anlegge en helhetsbetraktning og i prinsippet gjennomføre det man finner formålstjenlig, forutsatt at man oppnår politisk flertall for dette. Det er bra at forhold blir tenkt igjennom, og at erfaringer fra andre lover, fra tidligere saker, fra andre land og så videre blir trukket inn i vurderingen. Holder loven juridisk sett? Er det huller? Det blir høring om loven med mulighet for innspill. Forslaget til revisjon av loven inneholder da også riktig mange positive og gjennomtenkte endringer.

Den norske forskningsetikkloven har også noen særegne svakheter. Ett eksempel er spørsmålet om skyld ved alvorlige brudd. Forskningsetikkloven av 2007 gjorde det særdeles vanskelig å påvise det subjektive skyldkravet. Det kan for eksempel foreligge plagiat i forskningsetisk og objektiv forstand, uten av det er uredelighet i juridisk og subjektiv forstand. Det er ikke nødvendigvis til fordel for forskningsetikken eller noe som fremmer redelighet. Loven eller jussen trumfer så å si etikken.

En annen utfordring med loven fra 2007 har vært at loven er et uttrykk for ekstern regulering, i motsetning til selvregulering. Fokuset var i hovedsak på institusjonens ansvar, ikke den individuelle forskeren. Dette blir imidlertid tydeligere i den nye loven i 2017.

Et tredje problem er at den eksisterende loven har lagt mye vekt på FFP og andre alvorlige brudd, på bekostning av det bredere arbeidet med forskningsetikk og mindre alvorlige brudd eller diskutabel forskning (QRP).

Et fjerde problem er knyttet til rettssikkerhet for den som er innklaget og for en eventuell varsler. En gransking er ofte en stor belastning for de involverte. Det vil for de fleste påvirke både forskning og undervisning, samt forholdet til familie, venner og kolleger. Ofte kan det ta flere år å behandle en sak. Det har skjedd i Norge, i Danmark og i USA, altså i land med store krav (ofte lovregulerte) til rettssikkerhet.

Her kommer vi til det sentrale spørsmålet: Når detaljert lovregulering er så atypisk i internasjonalt sammenheng, og når man går i retning av ytterligere lovregulering i Norge, hadde det ikke da vært formålstjenlig med en omfattende faglig evaluering eller offentlig utredning før nye lovendringer blir lansert? Den nye forskningsetikkloven mangler nettopp en slik faglig forankring og har derfor liten støtte blant noen forskere blant annet i de nasjonale forskningsetiske komiteene.

I Danmark har man som nevnt nylig mottatt en rekke forslag fra en ekspertgruppe der mange av medlemmene er aktive forskere. Og denne forskerinvolveringen bidrar til å skape oppslutning og følelse av eierskap i forskersamfunnet. Tilsvarende i Canada hvor man foretok grundige utredninger før man valgte en ny ordning. Og kanskje burde Norge hente inspirasjon nettopp fra Canada, for den canadiske modellen har mange fordeler: Den prioriterer å fremme god skikk og forebygge uredelighet. Forskere og forskningsinstitusjoner vet på forhånd hva man plikter å gjøre; man har transparente og grundige prosedyrer både lokalt og nasjonalt; man unngår lange og komplekse overveielser om fortolkning av definisjon, herunder om spørsmål om skyld og alvorlighetsgrad, under selve behandlingen. Dette fører til at saker ikke «faller utenfor» eller avvises av disse grunnene. Det gjør også saksbehandlingstiden langt kortere enn det som for eksempel er vanlig i Norge.⁵ Alvorlige og mindre alvorlige brudd blir behandlet på samme måte. Systemet kan enkelt evalueres og endres ettersom det ikke er lovregulert, men avtalebasert.

Man bruker «pengenes» makt, men på en mindre rigid måte enn for eksempel i USA. Spørsmål om sanksjonering blir en del av den samlede prosessen også på nasjonalt nivå; og man har på forhånd innhentet samtykke til å offentliggjøre konklusjoner/rapporter om alvorlige brudd.

Skal man peke på en ulempe ved den canadiske ordningen, er det at den bare omhandler forskning finansiert av Tri-Agency. Tilsvarende ville det innebære at ansvaret i Norge lå hos Forskningsrådet. Man kunne kanskje kompensert for dette ved å bruke elementer fra den finske modellen, som også har mange fordeler, ved at alle forskningsutførende institusjoner (private som offentlige) må skrive under på at de vil følge retningslinjene fra forskningsrådet ved behandling av saker som faller utenfor forskningsrådets domene. I så fall måtte det settes opp et parallelt nasjonalt system eller man måtte overlate nasjonal vurdering også av slike saker til forskningsrådet. Poenget er ikke her å komme opp med en ideell løsning, bare å antyde at den videre utviklingen i Norge kunne vært tjent med en grundig drøfting av fordeler og ulemper i et komparativt lys.

Avslutning

I en rekke land har det vært en markant utvikling de senest tiårene når det gjelder spørsmål om redelighet og uredelighet. Det er tatt mange initiativer i forskjellige retninger. Det synes klart at det ikke finnes én modell som passer alle. Til det er utgangspunktet, i form av ulike fagområder, tradisjoner og kulturelle forhold, altfor forskjellig.

Norge har jobbet med forskningsetikk på nasjonalt nivå i mange år og er ett av landene med lengst erfaring og kompetanse på området internasjonalt.

Den norske veien er helt klart en vei å gå også for andre land, samtidig som det også finnes andre modeller som vi dra nytte av. Både den canadiske og den finske ordningen har en rekke fordeler og svar på noen av de utfordringene man kjemper med både i Norge og i andre land.

Én ting er sikkert: Ingen land har funnet den endelige modellen for å fremme god skikk og forebygge uredelighet. Debatten vil derfor fortsette. I de senere årene har debatten også funnet sted i internasjonale fora, for eksempel verdenskonferanser om «research integrity», som er avholdt annethvert år de siste ti årene. Forskning er per definisjon internasjonal, og dette påvirker og vil påvirke forskningsetikken også i årene fremover. Kanskje vil de forskjellige landene nærme seg hverandre i synet på redelighet i forskningen. Uansett er det viktig å holde seg orientert om utviklingen internasjonalt, sammenlikne ulike modeller, og søke å dra nytte av hva som foregår i andre land. Det har vært et hovedformål med denne artikkelen.

Abstract

Can you be just a little fraudulent? Less serious violations on good scientific practice

The Norwegian act of 2006 on ethics and integrity in research regulates serious breaches of good scientific practice that have been committed willfully or through gross negligence. Serious cases may be reported to the National commission for the investigation of scientific misconduct. Such cases are few in numbers. Far more frequent are cases of what we have come to call «less serious» breaches of good scientific practice. Local committees for research integrity are now established at all universities in Norway, and these committees are supposed to process less serious cases of scientific misconduct. This may appear as a progress for research ethics, but we should be aware. It is not obvious what “less serious” cases refer to. It matters whether we go down the path of integrity and ethics or whether we approach the case as a matter of problematic scientific quality. Good research ethics should also be concerned with the risk of too much ethics.

Det uetiske ved vitenskapelig uredelighet

Forskningsetikkloven definerer vitenskapelig uredelighet som «forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning»¹. Definisjonen avspeiler et grunnelement i mye etisk tenkning: Gale handlinger er gale når de har blitt gjort med vond vilje eller med så mye uaktsomhet at ens vilje kan stilles til ansvar.

Viljens eller intensjonens sentrale plass antyder at vitenskapelig uredelighet ikke primært er noe vi reagerer på ut fra uredelighetens mulige negative konsekvenser. Det er sviket som er det sentrale, og nærmere bestemt sviket mot sannhetsforpliktelsen i forskningen og dermed den enkelte forskers svik mot seg selv som vitenskapsmann eller -kvinne. Vitenskapelig uredelighet representerer et svik mot vitenskapens etos, mot det vi er her for. En forsker som blir tatt for vitenskapelig uredelighet, kan oppleve svært harde formelle eller uformelle sanksjoner, endatil oppleve å bli en brennmerket forsker, en spedalsk i betydningen utstøtt, nettopp fordi vedkommende har sviktet det viktigste som binder forskere sammen.

Den store enigheten rundt alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis gir oss imidlertid ingen klare svar på hva vi bør tenke om mindre alvorlige brudd. Spørsmålet har blitt aktualisert i Norge i 2015 i forbindelse med gjennomgang av forskningsetikkloven fra 2006. Dette er samtidig en diskusjon om rolle og mandat for Granskingsutvalget, De nasjonale forskningsetiske komiteene samt lokale forskningsetiske utvalg ved universitetene. Kunnskapsdepartementet varslet i høringsnotatet² et behov for å ansvarliggjøre institusjonene (Kunnskapsdepartementet 09.07.2015).

Et nærliggende svar på spørsmålet om hva vi bør tenke om mindre alvorlige brudd, er å vise til de flytende overgangene som språket inviterer til. «Alvorlig» brudd med forsett finner vi på den ene siden av skalaen, og «mindre alvorlig» brudd uten forsett finner vi på den andre. Den første del av skalaen er selvsagt verre enn den siste, men samtidig synes det å være en forbindelse mellom dem ved at de begge er mer eller mindre av noe uønsket. En forsker som har begått et alvorlig brudd med forsett, vurderer vi som uredelig, mens en forsker som bare har gjort «litt» av dette, i ulike avskygninger av alvorlighet i handling og grad av reflektert intensjon, er det kanskje passende å vurdere som moralsk tvilsom? Men her melder et problem seg: Kan vi egentlig tenke brudd på god vitenskapelig praksis som et kontinuum? Er det snakk om en skala?

Kan man være «litt» vitenskapelig uredelig?

Dersom vitenskapelig uredelighet er knyttet til vond vilje, til sviket mot vitenskapens etos, så må man trolig svare benektende på spørsmålet i tittelen. Man kan ikke være «litt» uredelig eller delvis uredelig, like lite som man kan snakke sant og lyve på en og samme tid. Det kan i prinsippet finnes uendelig med ulike former for brudd på god vitenskapelig praksis, men det kan ikke finnes uendelige former for viljer. Enten handler man ut fra vond vilje, eller så handler man ikke ut fra vond vilje. Vitenskapelig uredelighet synes sånn sett å være enten–eller.

Umiddelbart melder det seg en motinnvending. Det sto ikke bare noe om forsett i forskningsetikkloven. Det sto også noe om uaktsomhet. Hvis man har handlet uaktsomt, er det ikke nødvendig med forsett eller det vi har kalt vond vilje. Vitenskapelig uredelighet behøver ikke å være et enten–eller dersom oppmerksomheten flyttes fra forsettet og viljen til uaktsomheten.

Denne innvendingen har noe for seg. Uaktsomhet er ikke intendert. Jeg glemmer å strø fortauet mitt når det er glatt om vinteren, og en forbipasserende detter og får kravebensbrudd. Det var ikke vond vilje og en intensjon om å skade vedkommende som gjorde seg gjeldende. Like fullt vil noen mene at jeg står ansvarlig for naboens fall (moralsk, og ikke bare juridisk), fordi jeg var uaktsom og hadde glemt det jeg ikke burde glemme. I trafikken spiller det fint liten rolle om brudd på trafikkreglene er gjort med vilje eller ei. Som trafikant har man ansvar for å kjenne til reglene. Kjenner man dem ikke, er man ansvarlig for ikke å kjenne til dem.

Men kan man tenke slik i forskningsverden også? Ansvarlighet handler også om aktsomhet, altså hva vi burde vite. Joseph Raz (2010, s. 22) har påpekt at vi nettopp vokser som mennesker ved å bli tilskrevet ansvar for mer enn det rent intensjonelle:

Actions due to malfunction of our capacities of rational agency result from failure to perform acts of which we are masters. In acknowledging our responsibility for these unintentional acts and omissions we affirm our mastery of these abilities, deny that we are disabled in the relevant regards. When others attribute to us responsibilities for such actions they acknowledge our mastery of those abilities, and hold us responsible for these results of their use.

Om vi kan være enig med Raz i at ansvaret vårt går langt utover intensjonelle handlinger, så er det likevel slik at vi vurderer handlinger begått med forsett og uaktsomme handlinger eller handlingsunnlatelser forskjellig. Å klandre noen strengt for en liten forglemmelse handler i manges øyne mer om en utidig moralisme enn om positiv ansvarliggjøring av mennesket. Selv i mer alvorlige situasjoner er vi opplært til at et viktig spørsmål som må besvares før vi feller dommer som går på integriteten løs, er følgende: «Gjorde du det med vilje?» Alt etter om svaret er ja eller nei på dette spørsmålet, blir vurderingen vår av handlingen forskjellig. Dette utelukker ikke at vi samtidig tilskriver folk et visst ansvar for uaktsomhet.

Nettopp denne intuisjonen kan ha ligget til grunn for forskningsetikkloven³. Her er forsettet vektlagt tungt. Når uaktsomhet også er nevnt, så er det i form av grov uaktsomhet. Det er nærliggende å lese departementet slik at den grove uaktsomheten og forsettet nærmest henger sammen:

For at en handling skal falle inn under definisjonen [av uredelighet], må utvalget sannsynliggjøre at handlingen har foregått med forsett eller som følge av grov uaktsomhet. For at kravet om forsettlig opptreden skal være oppfylt, må det finnes bevist at forskeren har hatt som hensikt å bevisst villede eller forlede. Departementet mener at utvalget bør være svært restriktivt med å slå fast uredelighet i tilfeller der det kan være tvil om handlingen ligger innenfor kravet til forsett eller grov uaktsomhet (Ot.prop. nr. 58 2005–2006, s. 62).

Tilsvarende formuleringer finnes i veileder for Granskingsutvalget.⁴ Spørsmålet er imidlertid hvordan det er mulig å få grov uaktsomhet og vond vilje til å henge tett sammen. Tidligere rettsavgjørelser antyder at grov uaktsomhet må «... dreie seg om en opptreden som er sterkt klanderverdig, hvor vedkommende altså er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet»⁵. Høy klanderverdighet er altså noe som forener handlinger begått med forsett og grov uaktsomhet.

Her ser vi en mulig grunn for hvorfor føringene for forskningsetikkloven var som de var: Begrepet «uredelighet» er et sterkt normativt ladet ord. Det bærer i seg et stigma, og den uredelige forskeren blir betraktet som «spedalsk», som vi var inne på tidligere. I juridisk forstand er den uredelige forskeren en som kan isoleres fra forskerfellesskapet, fordi vedkommende har vist seg å være der på feil premisser. Begrepet «uredelighet» avgrenses her til det som er sterkt klanderverdig. Da blir det også rimelig å tenke at uaktsomme handlinger kun kan bli uredelige handlinger dersom uaktsomheten er så grov at den er forbundet med høy klanderverdighet. Felles for forsettet og den grove uaktsomheten er altså at i begge tilfeller vil vi mene at det hefter noe suspekt ved personens vilje eller dømmekraft, og at vedkommende rettmessig kan isoleres fra forskerfellesskapet. I slike alvorlige tilfeller kan man rettmessig stilles til juridisk ansvar.

Som vi har forsøkt å vise, er spørsmålet om man kan være «litt uredelig», komplisert. Ved første øyekast er svaret nei. Enten handler man forsettlig galt, eller så gjør man det ikke. Ved andre øyekast kommer man ikke forbi at vi også står ansvarlig for uaktsomhet. Uaktsom kan vi være i mange ulike varianter og grader. Dermed synes vi å kunne være «litt uredelig». Men ved tredje øyekast ser vi et fellestrekk mellom begrepet «grov uaktsomhet» og «uredelighet» – handlingene oppfattes som sterkt klanderverdige.

Men vil ikke en slik avgrensing legge listen for uredelighet for høyt? Det som synes å være det sterke argumentet for en slik avgrensning er at man kan hevde at det å utføre eksempelvis forfalskning, fabrikkering og plagiering i forskning med nødvendighet må ha blitt utført med forsett eller grov uaktsomhet. Ingen av disse overtredelsene kan gjøres med alminnelig uaktsomhet, kunne man si. En slik posisjon fjerner behovet for å legge vekt på intensjonen og subjektive forhold i slike saker.

Utfordringen for denne posisjonen er at den ikke engang vil gjelde fullt ut for lovens definerende eksempler på uredelighet, nemlig forfalskning, fabrikkering og plagiat (FFP). For forfalskning og fabrikkering vil tankegangen treffe blink. For plagiering vil det derimot være større uenighet. Det er ikke uten grunn at den såkalte BI-saken fra 2013 har stått sentralt i diskusjonen om lovens definisjon av uredelighet. Her endte Klageutvalget opp med en konklusjon der man mente forskeren ikke kunne stemples som uredelig, til tross for at det samme utvalget mente at det forelå plagiat i objektiv forstand i avhandlingen. Utvalget fant det ikke usannsynlig at den problematiske henvisningsskikken kunne «... forstås som et resultat av manglende bevisstgjøring og mangelfull opptrening og sosialisering inn i forskningspraksiser» i kombinasjon med «institusjonalisert dårlig henvisningsskikk i deler av miljøet [ved BI]» (Klageutvalget 28.01.2013, s. 12).

BI-sakens endelige konklusjon har vært omdiskutert, og den har trolig bidratt til et ønske om å senke terskelen for hva man skal kunne kalle vitenskapelig uredelighet. Listen synes å ha vært satt for høyt. Men lærdommen fra denne saken er ikke å tenke seg at alminnelig uaktsomhet skal være tilstrekkelig for å bli vurdert som vitenskapelig uredelig. I stedet bør målet være å ha læringskulturer som fører til at forskerne ikke kan påberope seg alminnelig uaktsomhet. Da kan man forutsette at ingen kan begå plagiering uten at forsett eller grov uaktsomhet er til stede. Tross uenighet om konklusjonen i BI-saken kan den brukes konstruktivt i fremtiden ved å inngå i læringskulturer, og dermed bidra til å vanskeliggjøre at man kan påberope seg alminnelig uaktsomhet ved plagiering. Man kan heretter klandres for ikke å ha lært – eller fått det med seg. Det enkelte tilfellet av plagiat må selvsagt alltid undersøkes i sin egenart, eksempelvis hvor mye plagiat som forekommer i en tekst, men i økende grad må man kunne ta for gitt at folk har lært eller burde ha lært. Da trenger man ikke lenger nevne premissene om forsett eller grov uaktsomhet i forbindelse med uredelighet ved FFP. Men grunnen er altså ikke at de har forsvunnet, men snarere at vi betrakter disse premissene som allerede innebygd i forståelsen av plagiat, forfalskning og fabrikkering.

En avgrensning av uredelighet til FFP har trolig stått så sterkt fordi det er en slik enkel og utvetydig avgrensning av noe sterkt klanderverdig. Legges listen lavere, vil nettopp spørsmålet om klanderverdighet stå sentralt. For å illustrere utfordringen her kunne man lagt listen veldig lavt og akseptert alminnelig uaktsomhet som premiss for uredelighet. Det ville tilsynelatende ha forenklet uredelighetsvurderingene. Folk kunne blitt dømt uredelig uten at man måtte gjøre nitidige vurderinger av forsettet eller aktsomheten. Men for det første ville dette ha ført til et etisk og språklig forklaringsproblem. Vi ville stått overfor handlinger som fikk merkelappen «uredelig» uten at vi samtidig opplevde dem som sterkt klanderverdige. Det ville oppstått et sprik mellom hva vi kalte handlingen, og hvordan vi opplevde handlingen gjennom våre moralske følelser. For det andre forutsetter man her at det finnes retningslinjer for god praksis som man «objektivt» kan avgjøre om man følger eller ikke (på samme måte som retningslinjene i trafikken). Som vi senere skal se, kjennetegnes nettopp mange av de mindre alvorlige sakene av at dette er uavklart.

Vi står da i en situasjon der lovens snevre definisjon av uredelighet kan forstås avgrenset og begrunnet i et rimelig krav om at uredelige handlinger må være sterkt og utvetydig klanderverdige. Uredelighet er et enten–eller. Men samtidig har vi ikke løst problemet med at mindre alvorlige brudd i høyeste grad kan være gjort med forsett. Vil vi ikke også si at dette er uredelige handlinger? Hvor klanderverdig vil vi da si at de er? Dette leder oss til en nærmere undersøkelse av sammenhengen mellom klanderverdighet og det som omtales som diskutabel forskningspraksis.

Klanderverdighet og diskutabel forskningspraksis

Fabrikkering, som var tilfelle i Sudbø-saken, vekker et sinne, og forskere mener en slik handling berettiger utestengelse og offentlig uthenging. Mye står på spill når det kan identifiseres slike synder det ikke finnes tilgivelse for, der det ikke finnes mulighet for å gjøre bot og starte på nytt. Uberettiget medforfatterskap, manglende åpenhet i habilitetsspørsmål, utelatelse av relevant litteratur eller lettbeint metode utløser ikke samme harme og villighet til iverksettelse av tilsvarende sanksjoner. Alt er ikke like klanderverdig. Det er likevel det samme alvoret som ligger til grunn i den opprinnelige identifiseringen av hva som skal gjelde som «alvorlige» og «mindre alvorlige» brudd på god vitenskapelig praksis. Det er det samme som primært står på spill, nemlig sannhetsforpliktelsen som viljen måles opp mot, hva forskerens vilje i bunn og grunn er rettet mot.

Når vi tolererer mindre alvorlige brudd mer enn alvorlige brudd, er det ikke nødvendigvis fordi det første er mindre galt. Det er ikke nødvendigvis verre om en forsker foretar ett alvorlig brudd, som å kopiere et studentarbeid, enn om forskeren opparbeider seg urettmessig vitenskapelig autoritet gjennom en rekke mindre alvorlige brudd. Begge deler kan være begått med vond vilje. Poenget er imidlertid at i det siste tilfellet er det mye vanskeligere å vurdere om viljen var vond, enn i det første tilfellet. Språket inviterer oss inn i et terreng av snublesteiner ettersom skillet mellom alvorlige og mindre alvorlige brudd ikke sammenfaller med en normativ vurdering om hva som må tas på største alvor, hva vi ikke kan tolerere, og hva vi kan leve med. Vi finner derimot et tydeligere sammenfall i skillet mellom alvorlig og mindre alvorlig når vi ser på spørsmålet om hvordan anklager om vitenskapelig uredelighet kan bedømmes.

Alvorlige brudd spesifiseres ofte i en liste der de tre nøkkelordene forfalskning, fabrikkering og plagiering står sentralt. Mindre alvorlige brudd er vanskeligere å lage lister for. Slike lister vil være problematiske ettersom de implisitt reiser diskusjonen om man kan være litt uredelig. Området for mindre alvorlige brudd omtales også ofte som «diskutable» forhold der forskningsetikken må diskuteres før man feller en dom. Derfor er det gjerne et sammenfall mellom det som omtales som en gråsone, og området for mindre alvorlige brudd. Det er ikke viljen som her er «grå», men selve saksforholdet som skal belyse om viljen har vært god eller vond.

Sammenblanding av betegnelsene «mindre alvorlig brudd» og «diskutabel forskningspraksis» er opphav til forvirring her. For det første rommer begrepet om diskutable praksiser en diskusjon om når en handling er klanderverdig, som i spørsmålet om man har utelatt data basert på en magefølelse, eller endret design ut fra press fra oppdragsgiver. Det kan være uenighet om handlinger vi vil føre opp på listen over mindre alvorlige brudd, faktisk er brudd på allment anerkjente normer for god forskningspraksis. For det andre står spørsmål om forsett sentralt; det er ofte vanskelig å formulere eksempler på mindre alvorlige brudd uten referanse til intensjon, som det å velge uegnet statistisk metode for å gjøre resultatene signifikante, bevisst feilaktig fremstilling av andres resultater eller «rigging» av et eksperiment for å få ønsket resultat (se for eksempel Mesko mfl. 2010; Elgesem mfl. 1997). Til tross for at det er udiskutabelt at vi snakker om bevisst bedrag her, finner vi likevel slike handlinger på en liste over diskutable forskningspraksiser som indikerer at handlingen også kunne vært forklart som redelig feiltak. For det tredje er diskutable praksiser ofte presentert som mindre alvorlige fordi de ikke direkte påvirker integriteten eller kvaliteten av forskningen. Mens fabrikkering direkte kompromitterer kvaliteten, vil mangelfulle datalogger eller æresforfatterskap kunne gjør det mer indirekte (National Academy of Sciences 1992). Begrepet diskutable forskningspraksiser rommer dermed også handlinger som vi intuitivt bedømmer som mindre alvorlige fordi sannhetsforpliktelsen synes mer indirekte å være satt på spill.

I sum betyr dette at mens «FFP», «sterkt klanderverdig», «alvorlige brudd» og «uredelighet» er språklige uttrykk som går hånd i hånd, så peker uttrykk som «mindre alvorlige brudd», «diskutabel praksis» og til og med «sjusk» og «snusk» på høyst ulike typer forhold. Dels handler det om hvilke standarder som bør være gjeldende, og hvordan de må være for å sikre god forskningspraksis. Dels handler det om at viljen ofte vanskelig lar seg granske i slike saker. I forskningsetisk forstand er spørsmålet om uredelighet et enten–eller, uavhengig av om uredelighet lar seg prosedere i juridisk forstand. Et kjernepunkt i den uklare klassifiseringen av alvorlige og mindre alvorlige saker er spørsmålet om sanksjoner.

Forskningsetikk handler ikke kun om et sett av handlingsnormer vi disiplineres til å ikke bryte, men også om normer for god forskning vi forplikter oss til å ville følge. Om det bare handlet om disiplinering, kunne et disiplineringssystem slik vi har i trafikken, ha fungert i forskningen. I trafikken er det slik at en mindre forseelse gir én prikk på førerkortet. Får du åtte prikker eller mer i løpet av tre år, mister du førerkortet for seks måneder. Akkumulering av mange mindre alvorlige hendelser regnes som en alvorlig hendelse.

Denne tankegangen treffer imidlertid ikke blink på forskningsfeltet. Trafikkregler er i stor utstrekning basert på en konvensjon. Regler gir effektiv og trygg trafikk, som ellers ville vært kaotisk og farlig. Vi er moralsk forpliktet til å følge trafikkreglene, for vi har ganske enkelt bestemt oss for en standard som forplikter alle trafikanter. Det er alvorlig om det viser seg at man systematisk slurver og tar snarveier. Retningslinjer for forskning er ikke på tilsvarende måte bygget på konvensjoner; vi kan ikke vedta standarder for god forskning. Standarder etableres over tid innenfor forskerfellesskap som ledd i å utvikle pålitelige kunnskapsfelt. Trafikkregler handler om å regulere effektivitet og sikkerhet for en aktivitet som ville vært der uten regler. Vi har også slike retningslinjer i forskning. Forskning på dyr kan tenkes uavhengig av etiske standarder for dyreforsøk. Om noen bryter disse retningslinjene, vil ikke begrepet uredelig passe. Uredelighet handler om brudd på retningslinjer som har den funksjon at de muliggjør forskning som kunnskapsproduserende aktivitet. Standarder for dyrehold i dyrestallen bør diskuteres og reguleres i et bredere offentlig rom enn standarder for kunnskapsproduksjon, som reiser spørsmål om når spørsmålet om vitenskapens autonomi og selvregulering er truet, og hva som da står på spill. Selvregulering er et viktig prinsipp siden vi har ikke noen annen målestokk enn det som står seg over tid mot utprøving. Det er eksempelvis problematisk hvis spørsmål om forfatterskap eller andre etablerte insentivsystemer oppfattes å stå i et ytre forhold til kunnskapsproduksjon. Normer for forfatterskap handler om hvem som kan stilles til ansvar for innholdet og opptre med legitim forskningsautoritet på temaområdet. Selv om innholdet i artikkelen ikke endres om man tilføyer en person til, vil forskningens kvalitetsbetingelser være truet.

Vi utelukker ikke at man kan finne eksempler på mindre alvorlige brudd på god forskningsskikk der alt entydig peker i retning av vond vilje. Men det som skiller det alvorlige bruddet fra det mindre alvorlige, er som regel at det sistnevnte ikke omhandler uomtvistelige eller utvetydig klanderverdige saker. I stedet dreier det seg om diskutable saker der det også kan være elementer av vitenskapelig uenighet involvert. Rettmessig forfatterskap handler om standarder for god profesjonsutøvelse, som vi også må kunne tåle å diskutere i åpenhet. I spørsmål om fabrikkering er det derimot intet å diskutere.

I de fleste tilfellene av mindre alvorlige brudd handler det ikke bare, og kanskje heller ikke primært, om testspørsmålet av typen: «Gjorde du det med vilje?» Det handler vel så mye om spørsmål av typen: «Gjorde du så godt du kunne? Var du rettet mot det du skulle være rettet mot, eller lot du deg avspore av andre hensyn?» For å komme videre skal vi se nærmere på de diskutable forholdene som opptrer i gråsonen.

Uredelighetens eller kvalitetens gråsone?

Hva er det egentlig som gjør gråsonen vanskelig å håndtere? En åpenbar utfordring er mangfoldet av muligheter for triksing i det praktiske arbeidet. Er mulige feilkilder ignorert, eller er det dårlig håndverk og faglig teft? Er litteratur ignorert, eller er forskeren dårlig orientert? Er henvisninger utelatt, eller er man så oppslukt av saken at man har mistet styring på hvor man har ting fra?

Når vi omtaler at et forhold synes å ligge i gråsonen, er det gjerne heftet en mistanke om noe moralsk utfordrende. Som forsker bør man derfor forsøke å holde seg unna gråsoner, for ting kan i det minste oppfattes annerledes enn hva man selv vet er tilfelle. Men å holde seg helt unna er ikke alltid så enkelt: Dagligdagse eksempler er forskeren som sier ja til å være med på en publikasjon han gjerne skulle sett var mer gjennomtenkt, forskeren som tar på seg å vurdere en kollega som man har uavklarte bindinger til, eller forskeren som uttaler seg i media om saker som hun har lite forskningskompetanse på. Å la være å gå inn i gråsonen kan være en måte å beskytte ens egen moralske integritet. Men å la være kan også være en enkel ansvarsfraskrivelse. Gråsonen forbinder vi da språklig sett gjerne med et noe utfordrende moralsk terreng man skal være varsom med å gå inn i, men som vi vanskelig kan unngå helt. Utfordringen i mindre alvorlige brudd synes å være knyttet til spørsmål om hensikt eller bevisst forsøk på villedning.

Men trolig er det også noe annet som står på spill her, som gjør vurderingene vanskelige. Det finnes nemlig også et annet sett med utfordringer man kan kalle kvalitetens gråsoner. Hvilke standarder måler vi spørsmål om bevisst villedning mot? Når drar man litt for mye i datagrunnlaget sitt, gitt at man som forsker også har en slags moralsk oppgave i å produsere «funn», «perspektiver», «mønstre»? Hvilke feilkilder er det fornuftig å legge vekt på, gitt at det kanskje er grenser for hvor langt man kan og skal forsøke å undergrave egen autoritet og fremdeles produsere forskning som taler med autoritet? Når ser man seg blind på en bestemt metode, gitt at et sterkt metodefokus samtidig synes å være et kvalitetsstempel? Hvordan kan man egentlig imøtekomme krav om at studenter skal ta del i forskningen og bli «litt» forskere, uten at de tilkjennes likeverdig status som forskere? Hvordan vet man at man måler noe reelt, og ikke bakgrunnen, og under hvilken kategori fører man målingene i loggen? Hva slags status skal nå alle de nye publiseringsformene egentlig ha? Hvilke resultater fra andre forskningsmiljøer kan man stå inne for og ha gode grunner for å bygge sin argumentasjon på?

Kvalitetens gråsoner handler om at vi ofte ikke helt vet om vi er på villspor. For forskere lykkes ikke bare ved å følge en oppskrift, en fast metodisk prosedyre, som om kvalitet automatisk skulle bli til om man bare effektivt kunne ta bort eller forhindre vitenskapelig uredelighet. Disse forholdene kompliserer det forskningsetiske landskapet fordi gråsonene peker i to ulike retninger – en retning går mot potensielt svik, den andre mot problematisk kvalitet.

Det er her trafikksystemet som praksis og forskergjerningen skiller lag. I trafikken skal man, og bør man, følge reglene. Følger alle trafikkreglene, blir praksisen god. I forskningen har man flere «regelsett» som gjør praksisen mer kompleks. For det første har man regelsettet som omhandler etikken rundt bruk av mennesker og dyr i forskning. Vi skal ikke snakke mye om det her, fordi det ikke berører spørsmålene vi diskuterer. For det andre har vi etikken (eller moralen om man vil) rundt det å opptre sannferdig i forskningen – altså redelighetsdimensjonen. Det er dette «regelsettet» som omhandler kvalitet, altså betingelser for kunnskapsproduksjon som vi snakker om her. Man er moralsk forpliktet til å følge retningslinjene for god forskningsprasksis. Det som gjør det utfordrende å håndtere mindre alvorlige brudd i forskningen (i motsetning til i trafikken), er at man må ta stilling til om det er mangel på redelighet og integritet som er problemet, eller om man bør problematisere kvalitet. Den ene peker mot etikk og moral, den andre mot forskning. Kvalitet i forskningen, eller mangel på sådan, hører hjemme i et forskningsutvalg. Spørsmål om integritet hører hjemme i et forskningsetisk utvalg. Alle norske universiteter har nå fått forskningsetiske utvalg på plass. Men alle norske universiteter har også i alle år hatt forskningsutvalg på plass. Dermed oppstår en utfordring: Bør spørsmål om mindre alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis primært behandles i forskningsetiske utvalg eller i forskningsutvalg? Spørsmålet kan synes som en bagatell, men de to utvalgene og de to retningene bærer med seg ulike praktiske, teoretiske og i siste instans normative følger. Spørsmålet om hvordan man skal håndtere de mindre alvorlige sakene, er jo samtidig et spørsmål om hvor de skal behandles.

Forskningsutvalg og forskningsetiske utvalg – hva er forskjellen?

Forskningsutvalg på ulike nivå gir råd til dekan på fakultetsnivå eller rektor på universitetsnivå. Det inngår som sådan i en linjestruktur ved universitetene med ansvar for kvalitet, forskningsprioriteringer og virkemidler for å styrke forskningskulturen. Det er i denne strukturen ansvaret for opprettholdelsen og utviklingen av standarder for god forskningspraksis ligger. Forskningsutvalget er det organet som institusjonelt skal forvalte en viktig arv, nemlig settet av velfungerende selvreguleringsmekanismer, implisitte og eksplisitte normer som verner om produksjon av pålitelig kunnskap.

Forskningsetikken utgjør, som eksempelvis definert i NESH (2016) og NENT (2016) sine retningslinjer, et sett av normer som regulerer og konstituerer god forskningspraksis. Forskningsetikken utgjør vår profesjonsetikk, som setter kvalitetsstandarder for virksomheten. Når kvaliteten undersøkes, slipper vi ikke bare å undersøke viljen, vi har tvert imot idealer om å sette parentes rundt viljen til våre kolleger. Idealer for fagfelle granskingen er å være saksorientert, åpen og mottagelig for nye argumenter, men først og fremst utøve hard, saklig kritikk. Fagfeller skal være skeptiske inntil det motsatte er bevist. Forskere er til å stole på så lenge vi verner om forskningens velutviklede selvregulerende mekanismer, og så lenge forskerne taler på vegne av et vi, snarere enn som enkeltpraktiserende forskere. Det som står seg mot hard utprøving over tid, er det grunn til å feste lit til.

Forskningsetiske utvalg følger normalt en annen logikk enn forskningsutvalg. Når en forsker anklages for uredelighet, anklages forskeren for brudd på allment aksepterte normer for god forskningspraksis. Settes det ned en granskingskomite, vil diskusjonene her være lukkede, konfidensielle og personorienterte – stikk i strid med forskningens idealer. Det handler ikke om å sikre kvalitet, men om rettsvern når man åpner alle lukkede rom for å undersøke om viljen var god. Det handler således ikke om å snu alle steiner for å avdekke faglige svakheter, men som Granskingsutvalgets selv sier: Det handler om å legge godviljen til for å se om forskeren kan ha handlet i god tro (Granskingsutvalget 2014).

Slik gransking følger dermed en annen logikk enn den ordinære fagfellegranskingen. Det er kanskje derfor forskersystemet i liten grad har hatt institusjoner som forskningsetiske komiteer for å håndtere uredelighet. Det passer ikke inn i et forskningssystem som er innrettet mot kvalitet. Her vurderes ikke viljen: Vi har snarere en tradisjon som har lyktes ved at den har satt parentes rundt viljen, eller til kollegers personlige, politiske eller religiøse motivgrunner (Merton 1942).

Om det er slik at gråsonen kan peke i to ulike retninger, mot potensielt svik eller mot brudd på kvalitetsnormer, er vi nok langt bedre rustet til å vurdere det siste enn det første. Allan Franklin og Warren Schmaus har gitt oss et godt argument for at de ordinære selvregulerende mekanismene ikke bare utgjør det beste vernet mot svik, men også et tilstrekkelig vern (Franklin 1984; Schmaus 1981). Om dette virker paradoksalt, så er forklaringen enkelt nok at selvregulerende mekanismer som legger vekt på kvalitet, samtidig også er det beste vernet mot svik. Argumentet er enkelt, og de historiske eksemplene de gir, er overbevisende: Gode forskningskulturer, som entydig er innrettet mot å sikre kvalitet, vil nådeløst etterprøve og kritisere andres arbeider. Jo mer kontroversielt et vitenskapelig funn er, jo mer som står på spill, og jo viktigere det er for mange brukere, jo mer vil det bli etterprøvd. Uredelighet vil ikke bare bli oppdaget, men sviket vil bli straffet hardt. I velfungerende internasjonale forsyningssystemer, som Franklin og Schmaus synes å mene var rådende i 1980-årene, blir det en avsporing å lete etter måter å håndtere uredelighet på. For å si det på en annen måte: Det er mangel på kvalitet, for eksempel forårsaket av slapphet, latskap og middelmådighet som utgjør hovedtrusselen mot vitenskapens etos snarere enn uredelighet.

Om vi følger denne argumentasjonslinjen, er det ikke flere etiske komiteer vi trenger for å styrke forskningsetikken, ettersom forskningsetikkens standarder er god forskningsskikk. Behovet for gransking av mulig uredelighet vil gjenstå som et nødvendig onde. Skal man etablere faste organer, bør de begrense seg til enhetlig og forsvarlig behandling av alvorlige brudd på vitenskapelig redelighet.

Men selv om det kan ha vært gode grunner for forskersamfunnet historisk sett til ikke systematisk å introdusere etiske utvalg som en del av kvalitetssikringen, kan det jo hende at verden ser annerledes ut i dag. Trenger vi nye institusjonelle responser på nye utfordringer? Det leder oss til en analyse av hva som er bakgrunnen for fornyet oppmerksomhet rundt spørsmålet om hvordan vi skal håndtere mindre alvorlige brudd på god forskningsskikk. Hva aktualiserer spørsmålet om håndtering av mindre alvorlige brudd? Er den forskningsetiske tilstanden ved våre universiteter forverret? Møter vi nye typer utfordringer i nye forskningssystemer? Igjen vil vi forfølge to ulike spor: ett som går i retning av etikk, og ett som går i retning av forskning.

Lovregulering, sanksjonering og etikk

Et nærliggende svar på hva som aktualiserer spørsmålet om håndteringen av mindre alvorlige brudd, er at vi nå har mer av det, og at vi har et økende problem som institusjonen ikke har gode måter å håndtere. Men er dette svaret korrekt? Har vi et økende problem? Vitenskapelig uredelighet er vanskelig å måle, men de undersøkelsene vi har, kan ikke sies å være nedslående. Man kan tvert imot se nokså lyst på situasjonen, gitt hvor lett det er å jukse. I den ofte refererte metastudien til Fanelli (2009), som baseres på 21 undersøkelser, påpekes det som ikke burde overraske noen: Det er trolig en lav forekomst av alvorlige brudd på god forskningsskikk, men samtidig en ikke ubetydelig forekomst av diskuterbar forskningspraksis. Men diskuterbar er ikke nødvendigvis uredelig, som vi gjentatte ganger har påpekt. Det er ikke klart for oss hva det betyr at 30–40 prosent sier de har opplevd å gjøre diskuterbare ting. Det eneste som er klart, er at man ikke kan slutte at 30–40 prosent av forskerne er «litt uredelig».

Samtidig er det viktig å ta utfordringene i gråsonen alvorlig. Som Granskingsutvalgets utkast til veileder (2014) også påpeker, har det vært en utbredt forståelse blant forskere at den forskningsetiske tilstanden i forskermiljøene er god. Man skal ikke ta for gitt at det er riktig, eller at gode kulturer opprettholdes av seg selv. Dette er også et område som kan være utsatt for underrapportering, gitt at mistanke om juks er skadelig for et forskermiljøs renommé.

Kunnskapsdepartementets høringsnotat om forskningsetikkloven⁶ uttrykte bekymring for at forskerne vil ha interesse av å skyve ubehageligheter under teppet, og at unnlatenhet i forskermiljøene synes å bre om seg. Det er selvsagt viktig å være oppmerksom på at forskere kan ha tvilsomme interesser. Men også andre aktører kan ha interesser. Etikkmiljøer, komiteer og utvalg, samt administrasjon og departementer – alle disse som er satt til å gjøre en jobb som voktere, har selv en viss egeninteresse i å svartmale den forskningsetiske tilstanden. Deres eksistensberettigelse og ekspansjonsmulighet hviler jo til en viss grad på at det finnes et «behov» for dem.

Et annet svar på hvorfor vi i dag legger stor vekt på spørsmålet om mindre alvorlige brudd, er at vår egen forskningsetikklov selv la til rette for det. Definisjonen av vitenskapelig uredelighet som vi brukte innledningsvis, er hentet fra denne loven. Loven ble utformet kort tid etter Sudbø-saken, og det virker rimelig å se loven som et uttrykk for at forskningsetikken måtte styrkes. Loven innebar opprettelsen av et nasjonalt granskingsorgan med tilhørende diskusjon om mandat og virkemåte samt lovfesting av det eksisterende komitésystemet opprettet tidlig i 1990-årene (NESH, NENT og NEM og REK). Granskingsorganet trengte en definisjon som kunne avgrense utvalgets virkeområde. Loven definerte uredelighet snevert av hensyn til rettsvernet for anklagede, men presiserer samtidig at dette «fritar på ingen måte institusjonene fra ansvaret for å forebygge og behandle saker som faller utenfor definisjonen, men som kan sies å være brudd med god vitenskapelig praksis» (Ot.prop. nr. 58 (2005–2006), s. 54). Det var altså begrenset hvilke saker det nasjonale granskingsutvalget skulle ta. Det som falt utenfor – de mindre alvorlige bruddene – måtte institusjonen selv håndtere. Dermed åpnet det seg et rom etter forskningsetikkloven som de forskningsetiske utvalgene kunne fylle. Men forskningsetikkloven selv, eller forarbeidene, sier ingenting om at slike lokale «granskingsutvalg» må eller bør opprettes.

Spørsmålet om hvordan uredelighet skal defineres, er samtidig et spørsmål om hvordan man skal dra opp grensene mellom etikk og jus. Ifølge Magne Nylenna mfl. (1999) hadde man i de nordiske landene unngått formelle definisjoner av uredelighet ettersom uredelighet ble brukt om hele skalaen fra små avvik fra god vitenskapelig praksis til åpenbart juks. Om noe i siste instans skulle bli stemplet som vitenskapelig uredelig, måtte det baseres på sunn fornuft og vurderingsevne fremfor formelle definisjoner. Rapporten til Norges forskningsråd om «Håndtering av uredelighet i forskningen»⁷ tilrådde at det ble opprettet et «nasjonalt utvalg for vurdering av vitenskapelig uredelighet», samtidig som det anbefalte en bred definisjon (og dermed også virkeområde for utvalget): «Med vitenskapelig uredelighet menes brudd på god vitenskapelige praksis i planlegging, gjennomføring, kollegavurdering og rapportering av forskning som kan bidra til å villede om forskningens resultater.» (Norges forskningsråd 2001, s. 51). Men en slik bred forståelse av vitenskapelig uredelighet har juridiske utfordringer med hensyn til forskeres rettsvern. Det er da også betegnende at det var definisjonen av vitenskapelig uredelighet som sto i sentrum fra starten av i arbeidet med revisjon av forskningsetikkloven (Kunnskapsdepartementet 2014).

I Kunnskapsdepartementets endelige høringsnotat fra 2015 diskuteres muligheten for å lovfeste lokal institusjon som førsteinstansbehandling og å sikre generelle retningslinjer for saksgang. Denne diskusjonen aktualiserer spørsmålet om håndtering av mindre alvorlige brudd. Det uttrykkes bekymring for at det kun er de «mest alvorlige brudd», nemlig FFP, som behandles, mens de mindre alvorlige forbigås i stillhet. «Forskningsinstitusjonene skal både behandle de alvorligste tilfellene av forskning som ikke har skjedd i henhold til anerkjente etiske normer og de mindre alvorlige tilfellene.» (Kunnskapsdepartementet 2015, s. 41). Det er en tydelig bekymring for at alvorlige brudd blir fortolket for strengt, som FFP, som her refereres til de «mest alvorlige brudd», samtidig som det gis åtte eksempler på andre alvorlige brudd (som forvridd tolkning, tilbakeholding av vesentlige detaljer i metodikk) og tre på «mindre alvorlige tilfeller» (som dobbeltpublisering). Det er uklart for oss hvordan skillet mellom mest alvorlige, alvorlige og mindre alvorlige trekkes i disse eksemplene. Det er åpenbart at virkeområdet for de lokale utvalgene blir preget av en vektlegging av institusjonell førsteinstansbehandling av «all forskning som ikke skjer i henhold til anerkjente etiske normer, ikke bare mot de mest alvorlige tilfellene» (Kunnskapsdepartementet 2015, s. 41). En slik lokal instans er det rimelig å anta også vil få en helhetlig rolle i det å ikke bare tolke forståelsen av «alvorlig brudd», men samtidig også håndtere det som da «faller utenfor» lovens avgrensning av alvorlige brudd.

Lovforankringen satte diskusjonen om hva vi skal mene med vitenskapelig uredelighet, i et skjæringsfelt mellom etikk og juss, der alvorlige brudd ble plassert i jussens område. Vi har blitt vant til å referere til hva uredelighet er i «lovens forstand», vel vitende om at vi har operert med et mye videre begrep i «forskningens forstand». En litt underlig effekt av dette er at spørsmålet om hvordan vi skal håndtere «mindre alvorlige» brudd, dukker opp som et spørsmål som «også» må behandles – som om det ikke har vært håndtert tidligere i forskningssystemene. Lovfestingen av forskningsetikken drar spørsmålet om håndtering av mindre alvorlige brudd mot etikk gjennom opprettelsen og myndiggjøring av særskilte organer innenfor forskningssystemet.

Forskning i endring og velartikulerte standarder for god forskning

Mindre alvorlige brudd har naturligvis blitt håndtert i det ordinære forskningssystemet hele tiden, både i formelle linjestrukturer og gjennom uformelle sanksjoner. Kan da dagens spørsmål om hvordan vi skal håndtere mindre alvorlige brudd, også handle om et annet aspekt? Kan det handle om at forskningens vesen har endret seg så radikalt fra 50 år tilbake at vi har andre utfordringer som vi ikke helt vet hvordan vi skal håndtere?

John Ziman (2002) har påpekt nettopp dette at vitenskapen er transformert til en ny type sosial institusjon der eksempelvis skillet mellom industriell forskning og akademisk forskning har blitt mindre tydelig. Økende grad av kommersielt samarbeid og industriutvikling, nye modeller som «undervisningsbasert forskning» kombinert med nye insentivsystemer som tellekantsystemet kan være noen forklaringer på at «gråsoneproblematikk» blir mer aktuelt. På den ene siden dreier det seg om strukturer og typer av samarbeid der det ikke er åpenbart hvordan man styrer rett. På den andre siden dreier det seg om at nye strukturer og endrede institusjoner også skaper nye typer «fristelser».

Torben Hviid Nielsen (2006) diskuterte dette som en mulighet i forlengelse av Sudbø-saken. Vi kan ha manøvrert oss inn i en situasjon der det har oppstått spenninger mellom det vi har etablert som allment anerkjent god forskningspraksis, og hva som skal til for å lykkes som forsker i det moderne «universitets-industrielle komplekset». Har han rett, står vi også overfor strukturelle utfordringer og ikke bare mulig moralsk slapphet. Det blir vel så viktig å rette oppmerksomheten mot fristerne og å tenke nytt og revidere standarder som å ensidig peke på synderne.

Utkastet til veilederen for lokale forskningsetiske utvalg, utarbeidet av Granskingsutvalget, viser nettopp til Zimans analyser av hvordan forskningsetikken utfordres av at vitenskapen gradvis har blitt transformert inn i en ny type sosial institusjon (Granskingsutvalget 2014). Det forventes en større etisk bevissthet, eller snarere et bredere spekter av forhold som forskere må være etisk oppmerksomme på.

«Den nye virkeligheten» innebærer trolig også at avstanden mellom forskning og anvendelse er dramatisk redusert sammenliknet med noen tiår tilbake. I noen deler av vitenskapen er tempoet heseblesende høyt. Spørsmålet er da om vi kan hvile på Franklin (1984) og Schmaus (1981) gamle premiss om at når mye står på spill i forskningen, vil også etterprøvingen fra forskersamfunnet være intens. Normal forskningspraksis vil kanskje ikke i like stor grad motvirke uredelighet som det gjorde tidligere. I Sudbø-saken kan man ut fra liknende saker ikke utelukke at hans resultater allerede var tatt i bruk i klinikken da jukset ble avslørt (Steen 2011).

Avslutning: Tenker vi i retning av etikk eller kvalitet?

Forskningsetiske utvalg er nå på plass ved alle universiteter i Norge, selv om de kalles ulike ting, som redelighetsutvalg eller etikkutvalg. «NTNU får omsider sitt forskningsetiske utvalg», skrev Universitetsavisa ved NTNU 10. juni i 2014, og fikk sånn sett sagt både at NTNU var det siste universitet i rekken til å etablere et slikt utvalg, og samtidig at det jammen var på tide. I utgangspunktet virker en slik lesning av virkeligheten som en fornuftig lesning: At mindre brudd på god praksis vekker forargelse eller sinne, synes å være et godt tegn. Vår håndtering av de mindre alvorlige bruddene har noe å gjøre med målestokker for gode forskningskulturer. Om vi ikke ble forarget over mindre brudd, ville det kanskje være uttrykk for at snusk og sjusk var så utbredt at vi var blitt vant med det. Forskningsetiske utvalg synes å ta forskningsetikken, eller bedre sagt, forskningsmoralen, på alvor.

Samtidig har vi påpekt at vi ikke kommer unna en vurdering av intensjon og vilje i alle saker der det mistenkes brudd på god forskningsskikk. Vi sa videre at viljen ikke både kan være god og vond på samme tid. Det synes å være et enten–eller i spørsmålet om redelighet. Uaktsomhet problematiserer denne påstanden, men vi kom til at en handling uansett må oppfattes som sterkt klanderverdig om den skal kunne sanksjoneres uten at forsett foreligger. Grov uaktsomhet, i likhet med forsettlig villeding, tyder på at forskeren ikke har rettet sin vilje mot det den burde være rettet mot.

Vi har konkludert med at man vanskelig kan tenke alvorlighet langs en akse med klart uredelige handlinger på den ene siden og litt uredelige på den andre siden. Åpenbart kan noe bryte med god forskningsskikk uten at verken viljen er utvetydig vond, uaktsomheten er grov eller handlingen uomtvistelig klanderverdig. Skillet mellom alvorlig og mindre alvorlig, slik den ofte har blitt satt i diskusjonen om forskningsetikkloven, kan derimot bli forstått som et skille mellom utvetydig klanderverdige «alvorlige» saker på den ene siden og «mindre alvorlige» og «diskutable» saker på den andre siden. Det spørsmålet som dermed ikke blir like åpenbart, er spørsmålet om håndteringen av «mindre alvorlige» brudd bør foregå i lukkede rom, med de samme prosedyrene og den samme «auraen» som i saker der man kan påvise en problematisk vilje og et brudd på sannhetsforpliktelsen. Klarer man å unngå at forskerens motiver og integritet automatisk dras i tvil – at forskerens etos blir skadeskutt så å si – selv om vi har å gjøre med problematiske sider ved forskningspraksisen som ikke er et resultat av vond vilje eller grov uaktsomhet?

Vi har påpekt at spørsmål om håndtering av mindre alvorlige brudd står i et spenningsforhold mellom etikk og kvalitet. Både i spørsmål om forebygging og ansvarliggjøring kan vi velge å gjøre dem til spørsmål om kvalitet eller etikk. Tenker man etikk, handler det om å stramme opp holdninger, utarbeide retningslinjer og dokumenter, nedsette komiteer og tenke forebyggende undervisning i alle ledd. Tenker man kvalitet, så går man i en annen retning. Det handler om å utfordre dårlig kvalitet i alle ledd og systematisk jakte på hva som truer kvalitet, og hva et kvalitetsbegrep skal romme. Å lovfeste institusjonenes forskningsetiske ansvar handler da om to ting. På den ene siden handler det om å forebygge dårlig kvalitet, en påminnelse om institusjonens overordnede ansvar som kunnskapsprodusent. Lovfesting handler på den andre siden om å forebygge uredelighet, snusk og sjusk. Vi er bekymret for forskyvningen av ansvaret for utøvelsen og opprettholdelsen av gode forskningskulturer, en forskyvning fra ordinære forskerstrukturer til nye ekstraordinære forskningsetiske komiteer. En lovgivning som ensidig legger vekt på etikk på bekostning av kvalitet, kan understøtte en slik forskyvning.

Dette er vel den fremste faren vi ser med opprettelsen av forskningsetiske utvalg ved alle universiteter. Det er en fare for at slike utvalg kan bli for ivrige i det godes tjeneste. «Mindre alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis» rommer gjerne noe langt mer komplekst enn de alvorlige bruddene. Mye av dette handler ikke nødvendigvis om etikk. Det kan sitte langt inne å erkjenne. Også forskningsetikken krever av og til moralsk besinnelse.

Abstract

Good and bad referencing practice in science

The subject matter of the article is referencing in science. It is distinguished between good, questionable and reprehensible referencing. The first part is descriptive, focused on the identification, definition and documentation of plagiarism. The second part is normative, focused on the norms and values used when evaluating referencing behavior. Three typologies of norms (Merton, Tranøy, Habermas) are presented, compared and discussed. They are institutional norms, internal to the institution of science, most adequately identified as institutional imperatives in well functioning scientific communities. In the third part, six norms for evaluating referencing are discussed: honesty, originality, communism, criticizability, humility and trust. Plagiarism is not only a violation of the norm of honesty, but also of the others. In the last part a constructive research question is posed: How should research communities encourage good referencing practices? The main, overriding answer is that researchers have to understand that the obligation to good referencing practice and the prohibition of plagiarism, are rational internal scientific requirements. Basic research ethical norms are not external requirements, just based on conventions or the authority of ethicists, editors or institutional leaders.

Innledning

Mitt tema er vitenskapelig henvisningsskikk – god, diskutabel og forkastelig skikk ved henvisning til andres arbeid. God og dårlig henvisningsskikk i forskning viser til empiriske fenomener, til organisert virksomhet i en av de sentrale institusjonene i et moderne samfunn. Som all annen virksomhet i kultur og samfunn kan skikk og uskikk utforskes deskriptivt, forklarende og normativt vurderende.¹ Forkastelig henvisningsskikk, som plagiat, kan dokumenteres, analyseres, sammenlignes, forklares og vurderes med de samme metodene som kultur- og samfunnsvitere ellers bruker. Dokumentasjon og analyse av plagiat foregår innenfor de enkelte fagene, i tverrfaglige vitenskapsstudier og i vitenskapssosiologien, i forskning om forskning.²

Første del av artikkelen er deskriptiv, om definisjon og dokumentasjon av fenomenet plagiat. De to neste er normative. Andre del dreier seg om hva slags normer og verdier vi baserer oss på når vi kritiserer noe som plagiat eller roser noe som god henvisningsskikk. I tredje del tar jeg for meg forskjellige forskningsetiske normer som kan være grunnlag for å vurdere henvisningspraksis. Det er flere normer enn den om redelighet som blir krenket når en forsker plagierer. I siste del stilles et konstruktivt forskningsspørsmål: Hvordan kan fagmiljøer fremme god henvisningsskikk? Anbefalingen er at miljøene må gjøre det klart for seg selv og utenforstående at påbud om god skikk og forbud mot plagiat ikke er påført utenfra. I likhet med metodologiske normer har vi å gjøre med interne, faglig krav.

Hva er plagiat? Hvor stort omfang har problemet?

Generelt kan vi si at å plagiere er å publisere andres tanker, tekster og resultater som om de var ens egne. I Norge har nasjonale forskningsetiske komiteer, sammensatt av fagfolk fra relevante fagområder, utarbeidet forskningsetiske retningslinjer (påbud, forbud, anbefalinger og tillatelser). Det legges vekt på at plagiering ikke tolereres. I retningslinje 27 fra Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH 2016) gis følgende definisjon: «Plagiat i forskningsetisk forstand er å ta noe fra andre og presentere det som sitt eget uten god henvisning til kildene.» I kultur- og samfunnsfag er tekst ofte viktigere enn i helse-, natur- og teknologifag. Tekstplagiat blir derfor ofte fremhevet. I den samme retningslinjen heter det for eksempel: «Den mest åpenbare formen for plagiat er ren avskrift.»³ Men det er mulig å plagiere fra alle deler av og faser i forskningsprosesser, som fra forskningsopplegg (design), begrepsdannelse, datamateriale, sentrale ideer, noter, litteraturhenvisninger, resultater og publisert tekst. Dermed kan man lage omfattende typologier og for eksempel snakke om idéplagiat, kildeplagiat og tekstplagiat.⁴

I nasjonale og internasjonale forskningsetiske miljøer er det allmenn enighet om denne identifiseringen av det empiriske fenomenet plagiering. Det er også bred enighet om vurderingen av det. Vi har å gjøre med et alvorlig normbrudd. Denne internasjonale enigheten kom eksempelvis til uttrykk i en forskningsetisk konferanse i Singapore i 2010. 340 deltakere fra 51 land sluttet seg til en generell forskningsetisk erklæring. Singapore Statement on Research Integrity (WCRI 2010) er den første generelle, globale forskningsetiske uttalelsen for alle fagområder. Her blir plagiering karakterisert som en form for vitenskapelig uredelighet, på linje med fabrikkering av fiktive data og forfalskning av data og metoder – det som internasjonalt omtales som FFP (fabrication, falsification, plagiarism) – til forskjell fra diskutabel praksis eller QRP (questionable research practice).

Den forskningsetiske kritikken av det å plagiere er i samsvar med forståelsen av plagiat i undervisning, om den nå er utført av studenter eller lærere. Den er også i samsvar med forståelsen av plagiat i andre deler av samfunnet, som i massemedier. Man kan få en bekreftelse av dette ved å slå opp ordet «plagiat» i vanlige ordbøker og leksikon.⁵

Som andre påstander om faktiske forhold må påstander om plagiat og omfang av plagiat underbygges med erfaringsmateriale. Det medfører at man behandler publiserte bøker og artikler som empirisk materiale. Et eksempel finner man i publikasjonen God skikk. Om bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske framstillinger fra 2006 (Rognstad mfl. 2006). Her blir deler av Gyldendals fembindsverk Historien om Norge undersøkt. Tilfeller av plagiat blir identifisert, dokumentert og kritisert. Samtidig blir kontrastfenomenet, god skikk, klargjort. Det er de innebygde, operative normene i faktisk god skikk som gjør det mulig både å identifisere og kritisere plagiering.

Noen av de granskede plagiatsakene i forskningssystemet har dukket opp i massemediene og utløst sterke reaksjoner. Den mest omtalte saken internasjonalt fra de siste årene dreier seg om omfattende plagiering i den juridiske doktorgraden til den daværende tyske forsvarsministeren, Karl Guttenberg. Plagiatskandalen førte til at han våren 2011 ble fratatt sin doktorgrad og måtte forlate regjeringen.⁶ I løpet av de siste årene har vi hatt flere plagiatsaker ved norske universiteter og vitenskapelige høyskoler, og i instituttsektoren. Flere av sakene har blitt omtalt i massemediene og i lokale aviser ved institusjonene. Det nasjonale utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget) offentliggjorde to granskinger av plagiat i 2012 (se Granskingsutvalget 2012a, 2012b).

Hvor omfattende er problemet med plagiering og andre former for vitenskapelig uredelighet, som fabrikkering av fiktive data? Det er ifølge sakens natur vanskelig å anslå presist. Men flere empiriske studier de senere årene har gitt oss et mer pålitelig bilde av omfanget enn vi hadde for noen få år siden. Disse studiene har særlig blitt utført i USA og har spesielt vært rettet mot de naturvitenskapelige og biomedisinske fagene.⁷ For 25–30 år siden var det ikke uvanlig å anta at forekomsten av uredelighet i forskning var minimal, nærmest å regne som et resultat av psykopatologi. Redaktøren av Science anslo i 1987 at forekomsten av uredelighet dreide seg om én uredelig forsker blant en million redelige (Koshland 1987). I dag har vi belegg for å hevde at omfanget av uredelighet dessverre ligger på et helt annet nivå. Det ser ut til å dreie seg om at i størrelsesorden en–tre av hundre forskere har utført uredelige handlinger minst en gang.

Det gjenstår mye å dokumentere og analysere på dette feltet. Vi har sikkert å gjøre med betydelige forskjeller i størrelsesorden når det gjelder type uredelighet. Plagiat er langt mer vanlig enn fabrikkering av fiktive data. Det er sikkert store forskjeller mellom land, som mellom Tyskland, Romania, USA og Kina. Og det er forskjeller mellom fag og institusjoner, inklusive forskjeller i studentmiljøer. I en artikkel om plagiat blant studenter ved Oxford University hevdes det for eksempel at det her nærmest ikke forekommer plagiering. Vurderingen synes rimelig gitt tutorsystemet og veilederens rolle ved britiske eliteuniversiteter.⁸ Ved andre universiteter med store studentgrupper, standardisering og anonyme forhold mellom studenter og lærere kan plagiering være et betydelig problem. Vi har ikke bare å gjøre med isolerte individers tilbøyeligheter, men først og fremst med rolleregulert virksomhet i institusjonell og kulturell kontekst.⁹

Når vi skal forklare konkrete plagiatsaker, har vi som regel å gjøre med uskikk i bredere miljøer. I en plagiatsak ved et stort tekniskindustrielt institutt dokumenterte Granskingsutvalget feilaktig forståelse av normer for god henvisningsskikk, feil anvendelse av retningslinjer for medforfatterskap og bruk av inadekvate prosedyrer i intern saksbehandling. I en plagiatsak i en samfunnsvitenskapelig institusjon ble delmiljøer og sentrale instanser kritisert for feilaktig forståelse av begrepet om plagiat. Hvis forskere ved store oppdragsinstitutter og doktorgradskandidater ved vitenskapelige høyskoler har en uklar forståelse av hva plagiat dreier seg om, blir kritikken av institusjonen tilsvarende skarp (se Granskingsutvalget 2012b, s. 34–37, 2012a, s. 24). Fembindsverket om norsk historie dreide seg heller ikke bare om forfatteren, men også om forlaget og dets konsulenter, inklusive forlagets (den gang) forbløffende oppfatning om at potensielle lesere som kunne tenke seg å lese fem bind norgeshistorie, ville føle seg fremmedgjort av akademiske snurrepiperier som sitater og kildehenvisninger. I Guttenbergsaken hadde man også å gjøre med miljøet rundt plagiator, som undervisere, studieopplegg, veiledere, opponenter til doktorgrad, redaktører og anmeldere.

Normer kan etterleves i varierende grad, og avviket mellom norm og praksis kan være større og mindre. Det kan være hensiktsmessig å operere med en tredelt typologi – god, diskutabel og forkastelig praksis. Det er naturligvis mulig å lage mer differensierte typologier, for eksempel ved å skille mellom fire typer: god praksis, slurv (sjusk), snusk og fusk. I en norsk studie av uredelighet ble følgende eksempler på diskutabel praksis nevnt: bevisst feilaktig fremstilling av andres resultater, unnlatelse av å trekke tilbake arbeider som inneholder feil eller uredelighet, unnlatelse av å melde uredelighet, æresforfatterskap, uakseptabel dobbelpublisering, utelatelse av medforfattere, manglende oppbevaring og utlevering av data, og villedende søknader.¹⁰

Det største omfanget av kritikkverdig forskningsetisk skikk ligger innenfor kategorien diskutabel praksis. I et forbedringsperspektiv er det vanligvis vel så viktig å være opptatt av diskutabel skikk som av sjeldne uredelighetssaker. Utbredt, diskutabel skikk legger til rette for uredelighet.

Vitenskapenes interne normer (institusjonelle imperativer)

Forskningsetikk viser til et sett av normer og verdier, delvis motstridende, vevet sammen på komplekse måter. Det er klargjørende å ordne normene i fire grupper: (1) interne normer som regulerer forholdet mellom forskere, forskningens sannhetsbestrebelse og forskningens uavhengighet (vitenskapelig autonomi, akademisk frihet), (2) normer som regulerer forholdet til dem og det som utforskes, som personer, organisasjoner, lokalsamfunn, forsøksdyr eller kulturminnesmerker, (3) normer som regulerer forholdet til brukere av forskning, til dem som finansierer, og til oppdragsgivere, og (4) normer som regulerer forskeres og institusjoners generelle samfunnsansvar, forhold til samfunnets kulturelle tradisjoner og til rasjonaliteten i offentlige ordskifter (forskningsformidling).¹¹

Den første gruppen av normer er primært interne, mens de tre andre også tydelig er rettet utad. Normer om henvisningsskikk hører til blant de interne. De er naturligvis viktige også for forskningsmiljøenes eksterne relasjoner, men her vil jeg legge vekt på normene som interne, som konstituerende og rettledende for virksomheten i spesialiserte, meritokratiske miljøer.

De interne forskningsetiske normene har en like lang historie som moderne vitenskap. Normsystemet utviklet og befestet seg som en integrert del av den vitenskapelige revolusjon i det nordvestlige hjørnet av Europa på 1600- og 1700-tallet. Denne forskningsetikken, med tyngdepunkt i de interne normene av type 1, er et system for egenkontroll. Sett i et langt historisk perspektiv må denne selvreguleringen være det mest vellykkede systemet for selvkorrigering i moderne samfunns historie. Det er naturligvis først og fremst et institusjonelt og kulturelt fenomen, forankret i et krav om svært høy grad av offentlighet (transparens), som offentliggjøring av arbeider, gjentakelse av eksperimenter og fagfellevurdering.¹²

I mesteparten av den moderne vitenskapens 400-årige historie har de forskningsetiske normene ikke vært eksplisert. Den tidligste effektive kodifiseringen kom i normgruppe 2 så sent som for 60–70 år siden. Etter ekstreme forskningsetiske brudd i nazitidens tyske medisin fikk man normer om beskyttelse av personer, som krav om fritt og informert samtykke fra dem som utforskes. Slike normer ble etter hvert kodifisert i den internasjonale Helsinki-deklarasjonen, først utformet av World Medical Association i 1964.¹³

Normene i gruppe 2, 3 og 4 er av mer ekstern karakter, men har naturligvis også en intern begrunnelse. Det kan illustreres med normer om forskningsformidling i gruppe 4. Forskere er forpliktet til å kommunisere innsikter, arbeidsmåter og holdninger fra spesialiserte forskningsfelt til personer utenfor feltet, inklusive spesialister i andre felt, og bidra til samfunnsdebatter med vitenskapsbasert argumentasjon. At slik formidling også er et internt faglig krav, kan utledes av tradisjonelle oppfatninger om gode forskningsspørsmål. Selv i den mest esoteriske grunnforskningen skal spørsmålene dreie seg om å komme frem til noe som er «verdt å vite» (Weber 1999). Det er derfor også et internt krav i forskning at forventede resultater skal ha en allmenn kulturell eller samfunnsmessig interesse, verdt å formidle til en bredere offentlighet.¹⁴

Det er vesentlige likheter og koplinger mellom de verdier, normer, roller, institusjoner og kulturer som konstituerer ytringsfriheten i moderne demokratier og forskningsetikken i moderne vitenskap. Utbygging av ytringsfrihet i demokratiske rettsstater ble inspirert av meningsdannelsen i vitenskap. Og vitenskap er i siste instans opplyst sunn fornuft. Forskningsetikkens normer er både normativt gyldige i sin egen rett og funksjonelle for effektiv og pålitelig kunnskapsproduksjon i høyspesialiserte forskningsmiljøer. På tilsvarende måte er ytringsfrihetens normer både legitime i sin egen rett og hensiktsmessige for å fremme demokratiske prosesser: opplyst meningsdannelse, myndige samfunnsborgere og bred demokratisk deltakelse.¹⁵

Hvorfor er plagiat forbudt og god henvisningsskikk påbudt?

I sosiologisk analyse opereres det gjerne med fire typer normer – påbud, forbud, anbefalinger og tillatelser. Her har vi altså å gjøre med et forbud (du skal ikke plagiere) og et påbud (du skal praktisere god skikk). De to normene er både etisk riktige og institusjonelt hensiktsmessige. De er forankret i flere forskjellige verdier og tilhørende normer. Forbudet mot plagiering og påbudet om god henvisningsskikk er ikke bare basert på verdien redelighet. Diskutabel henvisningsskikk og plagiat underminerer og krenker også andre interne verdier. Positivt uttrykt: God henvisningsskikk oppfyller flere verdier enn kravet om den enkelte forskers redelighet. Jeg skal ikke forsøke å være fullstendig, men konsentrere meg om seks verdier og tilhørende normsett: redelighet, originalitet, felleseiendom, kritiserbarhet, ydmykhet og tillit.²¹

Plagiat er et brudd med normen om redelighet. Forskere og forskergrupper skal være redelige (sannferdige, ærlige). De skal ikke føre andre bak lyset, de skal si det de mener, og mene det de sier. De skal ikke gi feilaktige beskrivelser av faktiske forhold, for eksempel basert på fiktive data eller ved å utelate data som ikke passer. Forskere skal heller ikke kopiere tekster og tanker og utgi dem som sine egne. Plagiat er et åpenbart brudd med påbudet om redelighet.

Originalitet er en sentral intern verdi i forskning. Det er et institusjonelt imperativ at forskere skal komme med noe nytt. Det nye kan være av mange slag, som nytt datamateriale, nye forklaringer på kjente forhold, nye spørsmål, nye metoder, nye begreper og analytiske perspektiver. Den som plagierer, bryter denne normen. Vedkommende gjenbruker etablert kunnskap og innsikt, den bare presenteres som noe nytt. Det er naturligvis uredelig. Men det er også uoriginalt og dermed et avvik også fra denne normen. Betoningen av originalitet har lagt grunnlag for beskyldninger om plagiat og prioritetsstrider gjennom hele vitenskapshistorien. Det er symptomatisk at begreper om plagiat og plagiering vokste frem i tiden for den vitenskapelige revolusjon. Hvem kom først frem til sentrale resultater og innsikter? Var det riktig som det ble hevdet i Royal Society i London, at Leibniz hadde plagiert Newton ved utviklingen av differensial- og integralregningen? Ettertiden har kommet til at de utviklet denne delen av matematikken uavhengig av hverandre. Det var også strid mellom Isaac Newton og Robert Hooke. Tok Newton ideer om tyngdekraft og planetbevegelser fra Hooke uten å kreditere ham? (Se disse og andre eksempler i Merton 1957).

De siste årene har det vært lagt vekt på selvplagiering. Man utgir egen tekst og tanke som om det var for første gang. Noen har stilt spørsmål om det er riktig å kalle dette for plagiat, her er det jo ingen som stjeler fra andre. Det stemmer, men vi har allikevel å gjøre med en form for plagiering, man utgir gamle tanker og resultater som om det var noe nytt. Et fenomen som ligner på dette, er såkalt salamisering av forskning. Istedenfor å skrive en eller to artikler sørger man for å hakke resultatene opp i flere biter. Det kan være flere forklaringer på dette, som at det øker antall publikasjoner. Dette kan også gi ekstra inntekter, og det kan synliggjøre både forsker og fagmiljø. Hvis dette stemmer, har vi også å gjøre med brudd på normen om upartiskhet.²²

Originalitetsnormen er internt knyttet til normen om at vitenskapelig kunnskap skal være offentlig tilgjengelig felleseiendom, en etterprøvbar del av kunnskapsallmenningen. Det er ingen privat eiendomsrett og monopol på bruk av grunnforskningens resultater. Her hersker en norm om kommunisme, som Merton sa i sine første beskrivelser av kulturen i den historisk nye og eiendommelige institusjonen vitenskap. Dette forholdet har stimulert det at forskere får en særskilt form for anerkjennelse for viktige nye bidrag, om de nå er av empirisk, teoretisk, begrepsmessig eller metodisk karakter. De kan få anerkjennelse for å ha vært først ute. Den individuelle forskers krav til «eierskap» i et slikt institusjonelt system er begrenset til anerkjennelse og ære «proportionate to the significance of the increment brought to the common fund of knowledge» (Merton 1942, s. 273). Plagiering underminerer dermed også normen om vitenskapelig kunnskap som felleseiendom.

Velfungerende forskningsmiljøer er etterprøvingskollektiver. Vi har å gjøre med en norm om kritiserbarhet. Plagiering svekker effektiv etterprøving. Hvorfor det? En plagiator er normalt ikke så kognitivt effektiv som en reell forfatter. Han eller hun vil vanligvis ikke kunne forsvare, revidere og forkaste elementer i bidraget på en kompetent måte. En plagiator er også mindre kognitiv effektiv i kritisk og konstruktiv fagfellevurdering av andres bidrag. Dermed svekkes det argumentasjonskollektivet som et velfungerende forskersamfunn skal være. Med det svekkes også effektiv utvikling av ny kunnskap og innsikt.²³

Det institusjonelle imperativet ydmykhet er tosidig. Det krever at forskeren både innser hvor lite hver enkelt forstår innenfor et omfattende kunnskapsmiljø, og også hvor lite man i et enkelt fag forstår av en enorm og komplisert virkelighet. Jeg har tidligere referert metaforen om å stå på kjempers skuldre for å synliggjøre normen. En annen av Newtons metaforer er orientert mot den studerte virkeligheten: «I do not know what I may appear to the world, but to myself I seem to have been only like a boy playing on the seashore, and diverting myself in now and then finding a smoother pebble or a prettier shell than ordinary, whilst the great ocean of truth lay all undiscovered before me.» (Merton 1957, s. 303). Normen krever at forskere og forskergrupper er ydmyke i denne kognitive betydningen av ordet, en rasjonell innsikt om våre individuelle og våre fagområders begrensninger.²⁴

Praktisering av normen om ydmykhet kan foregå på forskjellige måter. God henvisningsskikk er en hverdagslig form for å demonstrere i handling at man faktisk forstår og følger normen. Det å ikke praktisere god henvisningsskikk er en underminering eller krenkelse av normen om ydmykhet, ikke bare en manglende eller svak oppfylling av normen om redelighet.

Her har vi enda et eksempel på intern kopling mellom normer. Ydmykhet stimulerer nysgjerrighet, som naturligvis er en norm som også er knyttet til originalitetskravet. Mangel på eller lav grad av ydmykhet svekker vår nysgjerrighet og dermed individers og miljøers mulige originalitet. Alt etter kontekst kan normen om nysgjerrighet gjøres til en selvstendig norm eller til en norm under en annen.

Gjensidig tillit er et vesentlig trekk ved velfungerende forskningsmiljøer. Redelige, kompetente forskere er troverdige. Det er fordi de kan underbygge sine påstander om de blir problematisert, ja, de er også i stand til å revidere og forkaste dem. Derfor har vi tillit til det de legger frem. I sin bok om sannhetens sosialhistorie fremhever Steven Shapin den fundamentale betydningen av tillit i vitenskap (se Shapin 1994, kap. 1). Det meste av det vi aksepterer som fakta og forklaringer innenfor et fagområde, har vi ikke selv førstehånds kjennskap til, vi har ikke selv erfart og kontrollert det. Vi har disse oppfatningene fordi vi normalt har gode grunner for å ha tillit til våre lærere og andre forskere. En som plagierer, fortjener ikke slik innsiktsbasert tillit.

Normen om tillit står også sentralt i allmennmoralen. Uten omfattende tillit til hverandre ville vårt dagligliv bryte sammen. Dette er en allmenn sosiologisk innsikt om et hvilket som helst delsystem i et moderne samfunn. Også filosofen Tranøy formulerer denne normen helt allment, som noe som både gjelder i forskningssystemet og i allmennmoralen: «Det meste av det vi vet, vet vi fordi vi tror/vet at andre vet det.» Tillit er også et vesentlig element i talehandlings-teoretisk forståelse av dagliglivet. Vi har tillit til (hver)andre, til det som sies, gjøres og anbefales, fordi vi kan regne med at ved tvil kan andre begrunne sine oppfatninger om faktiske forhold, sine vurderinger og anbefalinger, og eventuelt revidere dem. Tilliten er altså rasjonelt begrunnet. Skulle vi stadig be om ekspliserte begrunnelser, ville vår daglige virksomhet gå i stå. Hvis vi derimot aldri kunne be om begrunnelser for deskriptive og normative oppfatninger, ville vi ikke kunne lære og forbedre oss.²⁵

I våre forskjellige roller må vi stadig balansere forskjellige og delvis motstridende hensyn. Rolleregulert virksomhet er derfor preget av både normer og motnormer. Dette er et iøynefallende trekk ved de interne forskningsetiske normene. Det er en åpenbar spenning mellom normen om organisert ydmykhet (husk din avhengighet av andre!) og den om organisert originalitet (du skal komme med noe nytt som er bedre enn det andre har!). Et annet eksempel er forholdet mellom organisert skepsis (du skal etterprøve det fagfeller hevder!) og organisert tillit (husk at det meste av det du holder for sant, har du ikke selv kontrollert, du må stole på andre!).²⁶

Påbud om god henvisningsskikk og forbud mot plagiat er i samsvar med vitenskapens institusjonelle imperativer. Her er seks av dem fremhevet: redelighet (sannferdighet, ærlighet), originalitet, felleseiendom (kunnskapsallmenning), kritiserbarhet (etterprøvingskollektiv, organisert skepsis), ydmykhet og tillit. Disse normene og verdiene er innvevd i særegne institusjoner, institusjoner som vokste frem på et sent tidspunkt i menneskehetens utvikling. Moderne vitenskap er et sosiologisk fenomen, et forhold som er så åpenbart at mange ikke ser det (se Ziman 2000, s. 4). Forskningsetikken er også et særegent, institusjonelt fenomen, noe enda flere har vanskelig for å innse. De ser bare individer og deres isolerte moral. Men vi har å gjøre med rolleregulert atferd, intersubjektive normer og verdier som rettleder handling og samhandling i noen av moderne samfunns mest spesialiserte, esoteriske institusjoner. Vitenskapsinstitusjonen har som oppgave å mest mulig effektivt frembringe holdbar, ny og relevant innsikt til bruk på samfunnets forskjellige områder. De forskningsetiske normene legger til rette for dette.

Den interne vitenskapsmoralen er forankret i hverdagslivets livsverden og alminnelige moral. Heller ikke her skal vi stjele, lyve eller føre andre bak lyset. Det som gir vitenskapsmoralen dens uvanlige styrke, kan ikke forklares med at forskere er moralske supermennesker. Forklaringen ligger i disse argumentasjonskollektivenes effektive, normative selvregulering. Vitenskapens epistemiske normer, ikke bare de etiske, er også forankret i allmenn sunn fornuft (common sense). En felles innsikt i forskjellige vitenskapsteoretiske tradisjoner kan sammenfattes i følgende tese: Vitenskap er i siste instans opplyst sunn fornuft.

Man kan gi gode grunner for vitenskapenes etiske og epistemiske normer. De er ikke basert på ubegrunnbare vaner, følelser og beslutninger. De forutsetter en forståelse av faktiske forhold som vi bør forholde oss rasjonelt til. Det gjelder for eksempel påbudet om ydmykhet. Vi er faktisk som individer og grupper, om det nå dreier seg om vitenskapelige disipliner eller andre sosiale grupperinger, begrenset i vår forståelse. Vi trenger institusjonelle imperativer for å holde oss selv og hverandre på plass og ikke i etnosentrisk selvsikkerhet gå utenfor vårt kompetanseområde, det området der vi sikrest kan forsvare og forkaste egne meninger med erfaringsnære, gode grunner. Tesen om ydmykhet er både en beskrivelse av velfungerende forskere og miljøer og en legitim norm basert på begrunnbar innsikt (se Kalleberg 2002).

Om å fremme god henvisningsskikk

Det har skjedd store endringer i organiseringen av forskning etter andre verdenskrig. Institusjonene har vokst dramatisk i antall og størrelse. Eksterne interesser, politiske, økonomiske og militære, har fått mer direkte innflytelse på forskningen i Norge og andre land. Den interne konkurransen og publikasjonspresset har økt. Denne utviklingen har satt tradisjonelle vitenskapelige verdier under nye former for press. Det er grunn til å anta at utviklingen de siste tiårene har bidratt til en større andel av både diskutabel og uredelig forskning.²⁷

Endringene har krevd nye tiltak for å sikre og utvikle god forskningsetisk skikk. Særlig siden 1980-årene har det vært en ny opptatthet av forskningsetiske utfordringer i fagene og institusjonene, på nasjonalt og internasjonalt nivå. Norske miljøer kom tidlig med i denne utviklingen, med etablering av regionale forskningsetiske komiteer for helsefag (1985), tre nasjonale forskningsetiske komiteer som dekket alle fag (1990), nasjonale forskningsetiske retningslinjer (for kultur og samfunnsfag i 1993, for teknisk-naturvitenskapelige fag i 2007). I 2007 ble det opprettet et nasjonalt Granskingsutvalg om (u)redelighet.²⁸

Med de ordninger vi har fått i Norge har man tatt sikte på å utforme institusjoner og retningslinjer som skal bidra til å styrke og utvikle forskningens tradisjonelle selvregulering på lokalt nivå. Dette har samtidig blitt fremmet med utvikling av nye ordninger i fag og institusjoner, som ved etablering av lokale forskningsetiske utvalg, ombud og prosedyrer for å melde og behandle påstander om uredelighet. Dette har vært en fornuftig strategi. Det er en godt belagt innsikt i organisasjonsteori at man i meritokratiske organisasjoner, som forskningsinstitutter, universiteter, skoler og sykehus, bør overlate mest mulig av den faglige virksomheten til profesjonelle operatører som forskere, leger og lærere. Forsøk på ekstern styring og kontroll av slike organisasjoners faglige virksomhet produserer raskt flere og mer alvorlige problemer enn dem man ønsket å løse.²⁹

Tilrettelegging for god forskningsetisk skikk i forskning og akademisk undervisning stiller oss overfor forskjellige og særegne utfordringer. Den type regulering som velges, må tilpasses oppgaven. Mens ekstern regulering og lovgivning kan være viktige elementer når det gjelder de mer eksterne forskningsetiske normene (type 2 og 3), for eksempel for å sikre personverninteresser, er det lite tjenlig når det gjelder å styrke normene av type 1. Her er det snarere viktig å legge til rette for alle slags interne og eksterne tiltak som kan opprettholde og styrke tradisjonell forskningsetisk selvregulering. I 2006 kom det inn et inadekvat element med en ny norsk lov om forskningsetikk. Uredelighet ble gjort til lovbrudd. (Det er bare i Norge og Danmark dette er gjort.) Men forskningsetiske normer av type 1 kan ikke kontrolleres og stimuleres på en legitim og effektiv måte med slike virkemidler, de vil snarere kunne pervertere normmiljøet. Derimot kan man godt ha lovfestede krav om at forskningsinstitusjoner skal ha ordninger for å sikre og utvikle sin forskningsetiske internkontroll (se Kalleberg 2015b).

Diskutabel henvisningsskikk og plagiering er et omfattende, alvorlig problem. Forskningsmiljøene bør forsterke sin innsats for å fremme god henvisningsskikk og forebygge plagiering. Hovedstrategien må være å tydeliggjøre at kravet om god skikk er et internt, faglig krav, ikke noe som påføres utenfra, for eksempel fra forskningsetiske komiteer, departementer eller administrative ledere. På tilsvarende måte som med epistemiske normer er forskningens etiske normer integrerte deler av forskningsmiljøene. De bidrar både til å konstituere og å regulere forskningsvirksomheten. Vi følger slike normer fordi vi har gode, normative grunner for å gjøre det.³⁰

Denne anbefalingen er ikke så enkel som den høres ut. Det ser ut til å være en utbredt oppfatning i mange forskningsmiljøer at forskningsetikk dreier seg om konvensjoner som ikke egentlig kan begrunnes rasjonelt.³¹ Jeg har i 15–20 år beskjeftiget meg med spørsmål om forskningsetikk, ikke bare som deskriptiv og normativ vitenskapssosiolog i forskning og undervisning, men også som ansvarlig for utviklingsprogrammer og som medlem av lokale og nasjonale forskningsetiske komiteer. I disse årene har jeg naturligvis fått mange spørsmål fra forskere og studenter. En overraskende stor andel har blitt stilt som om forskningsetikk dreier seg om en slags forskningseksterne pålegg, basert på administrativ makt, ikke på kritiserbare, faglige grunner. Men dermed kan ikke innspill fra meg eller andre forskningsetikere bli kritisert og videreutviklet på interne, faglige premisser. Et eksempel er en doktorand i samfunnsfag som mottok informasjon fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (nå Norsk senter for forskningsdata – NSD), med et standardbrev om å slette sine intervjuer når doktorgraden var ferdig. Dette kan være rimelig nok i alminnelighet, men ikke i dette tilfellet. Det dreide seg om intervjuing av offentlige ledere om temaer av stor offentlig interesse. Denne type intervjuer bør snarere arkiveres forsvarlig til bruk for fremtidige forskere.³²

Det er mange tilsvarende eksempler, som redaktører av tidsskrifter når de krever, udifferensiert og ubegrunnet, at det ikke skal gis sidehenvisning ved parafrasering av foreliggende forskning.³³ Hvorfor er et slikt krav ofte, men ikke alltid, forskningsetisk urimelig? Svaret er her som ellers: Fordi det ikke kan gis noen god faglig begrunnelse. La oss si at det dreier seg om parafrasering fra en bok på flere hundre sider. Effektiviteten i vurdering av kilden og bruken av den svekkes ved slik uskikk. Fagfellekontrollen blir urimelig tidkrevende. Men man må utvise faglig skjønn. Ved parafrasering av poenger fra korte artikler med fast struktur, som i medisinske tidsskrifter, vil det som regel ikke være nødvendig med sideangivelser. Her finner man raskt frem i teksten.³⁴

La oss videreføre eksempelet. Retningslinje 26 fra NESH handler om god henvisningsskikk. Den er formulert som et generelt påbud om at forskere skal etterstrebe god skikk. En av anbefalingene og begrunnelsen er formulert slik:

Henvisningene bør vanligvis referere til bestemte kapitler eller sider, slik at andre kan sjekke sitatene og kontrollere henvisningene. Det forenkler etterprøving av påstander og argumentasjon, inklusive bruken av kilder.

Det er variasjon mellom fag. Det kan for eksempel dreie seg om at man i noen fag plasserer henvisninger i fotnoter, i andre i sluttnoter, mens i noen plasseres de i parenteser i løpende tekst. Her har vi å gjøre med flere akseptable måter å henvise på. Alle gjør det mulig å finne frem til kilder og kontrollere kildebruken. Men i alle fag skal man skal gi nøyaktige henvisninger til de arbeidene som brukes. Den normen som ekspliseres i begrunnelsen viser til velfungerende forskersamfunn som effektive etterprøvingskollektiver.

Sammenfatning av andres dokumentasjon, forklaringer og analyser med egne ord og parafrasering skal også inneholde nøyaktige henvisninger. La oss si at en forsker parafraserer sentrale innsikter fra Mertons klassiske artikkel om vitenskapens ethos, men bare henviser til Merton 1973. Men vi har her å gjøre med en bok på 605 sider med 22 artikler publisert mellom 1938 og 1972. Hvis en forfatter har mange slike henvisninger, blir det vanskelig eller umulig å etterprøve kildens relevans og pålitelighet og om forfatteren bruken kilden på en rimelig måte. Vi har vanligvis ikke å gjøre med fusk, men med slurv og sjusk, diskutabel forskningsetikk, som svekker presisjon og effektivitet i det aktuelle forskningsfeltet. Det svekker som regel også presisjonen i bruken av Merton. Her som ellers er det en alminnelig erfaring at bedret etikk, i dette tilfelle bedret henvisningsskikk, også bedrer tekstens epistemiske nivå.

Gjennom årene har jeg hørt mye kritikk av samfunnsviteres henvisningsskikk, særlig for kognitivt intetsigende henvisninger til eksisterende litteratur, for unøyaktige parafraseringer og for unøyaktige sidehenvisninger. Kritikken har særlig kommet fra kulturvitere, rettsvitere og teologer. Jeg må dessverre ofte gi dem rett og medgi at henvisningsskikken jevnt over er bedre i deres fagområder. Man trenger bare bla gjennom noen årganger av en del samfunnsvitenskapelige tidsskrifter, norske og internasjonale og fra forskjellige fag, for å fastslå at slik institusjonalisert uskikk ikke er uvanlig i samfunnsfagene.

La oss her for argumentets skyld ta som utgangspunkt at denne sammenligningen av henvisningsskikk i forskjellige fagområder er holdbar. Hvordan kan vi forklare fenomenet? Etter mitt skjønn finner man hovedforklaringen på dette kritikkverdige empiriske fenomenet i en manglende forståelse blant samfunnsvitere om at samfunnsfagene er hermeneutiske fag. Hovedstrømmer i samfunnsfagene er preget av en underliggende scientisme der man tilstreber kontekstløse kausalforklaringer og presentasjonsformer tilpasset naturfag og biomedisinske fag. Dette er eksempelvis vanlig i det flerfaglige fagområdet organisasjonsstudier. Her viser europeiske forskere, for eksempel, gjerne til studier av amerikanske forhold og tar det som gitt at de har en mer eller mindre direkte overføringsverdi også til andre kulturer og institusjonelle forhold. Men det er ikke gitt. Som regel er det ikke mulig.

Menneskelig handling kan, sakssvarende, bare dokumenteres, forstås, forklares og vurderes i sosialt rom og historisk tid. Sosiohistorisk kontekst spiller derfor en fundamental rolle i hermeneutiske fag som kultur- og samfunnsfag. Scientistisk vitenskapsforståelse bygger på en etnosentrisk feilslutning: Man antar at det som gjelder innenfor et fagområde, også er gyldig i andre. Vi har å gjøre med en av de vanligste feilslutninger i hverdagsliv og forskerliv. Tyngdeloven og kjemiske reaksjoner påvirkes ikke av kultur, institusjoner eller tradisjoner. Men det gjør menneskelig tenkning og handling. Sagt på en annen måte: Det som gjelder for bruk i studier av kjemiske prosesser, gjelder ikke for studier av kjemikere. Kjemiske stoffer handler ikke, dem hender det noe med. Kjemiske prosesser er vesentlig forskjellig fra sosiokulturelle prosesser mellom kjemikere.³⁵

Det er urimelig å oppfatte påbud om god henvisningsskikk og forbud mot plagiering som konvensjoner, bare basert på tradisjon, følelser eller lederes og redaktørers administrative vedtak. Det er snakk om normative påbud, forbud, anbefalinger og tillatelser som man kan begrunne og diskutere rasjonelt. Kravet om god skikk kan begrunnes med utgangspunkt i flere forskjellige, legitime normer, som redelighet, originalitet, felleseiendom, ydmykhet, kritiserbarhet og tillit. Hvis normene ikke etterleves, svekkes effektiviteten i produksjon og formidling av pålitelig kunnskap og allmenn innsikt. God henvisningsskikk legger til rette for forskersamfunn som pålitelige og effektive argumentasjonskollektiver.³⁶

Abstract

To promote scientific integrity and prevent dishonesty

This article discusses scientific integrity and dishonesty, in particular to promote the first and to prevent the last. A significant point of view throughout the article is, in a certain contrast to general everyday attention, that promoting integrity is superior to deal with dishonesty, and that promoting integrity is indeed the best way to prevent dishonesty. First is given a short review over the impact of integrity, pointing briefly at which stages in research it conserns, who it conserns, and an outlining of the concepts of integrity and dishonesty. In all these aspects the author propones rather comprehensive interpretations. Three specific standards are taken as starting points for the following discussion. The three standards chosen are verifiability, verification and graciousness. It is argued that these three standards put together could offer fruitful contributions in constructing integrity. The last part of the article pays attention to more practical efforts persons and institutions could work out, in particular to build ethical consciousness through discussions in different educational contexts. Education in research ethics is overall seen as crucially important.

Innledning

God vitenskapelig virksomhet forutsetter at forskere følger aksepterte forskningsetiske normer for vitenskapelig redelighet. Redelighetsnormer har til formål å sikre at vitenskap planlegges og gjennomføres på etisk forsvarlig vis, samtidig som de kan gi grunnlag for å reagere mot det som holdes for etisk uforsvarlig. Normene skal med andre ord både hjelpe til å oppøve god og redelig vitenskapelig skikk og forhindre dårlig og uredelig skikk. Målet er å etablere det som med enklere språkbruk kan kalles god akademisk folkeskikk.

Store oppslag i pressen omkring saker der forskningsjuks står i sentrum, gjør at man kunne forledes til å tro at forskningsetikk og især redelighetsspørsmål i første rekke dreier seg om å avdekke og sanksjonere mot forskningsjuks. Nå er det ikke til å undres over at det reageres skarpt på juks i vitenskapelig virksomhet, som jo skal søke kunnskap og innsikt. Men bildet blir skjevt hvis forskningsetikken først og fremst forbindes med juks. Forskningsetikkloven av 2006 ga i sin tid selv et bidrag til denne vekten på juks. Loven begynner riktignok med det etisk forsvarlige: «Loven skal bidra til at forskning skjer i henhold til anerkjente etiske normer.»¹ Men så sies det ikke mer om verken innhold i eller ansvar for å bygge opp god og redelig forskningsetisk skikk. Da er loven mer utdypende når det gjelder uredelighet og uskikk. Loven definerer vitenskapelig uredelighet og plasserer ansvar for å håndtere saker om uredelighet hos et utvalg som ble opprettet med loven, Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning, eller Granskingsutvalget.² Med dette kom loven til å legge stor vekt på uredelighet. Lovrevisjonen som er under arbeid, vil forhåpentligvis rette opp dette, slik at den positive siden, redeligheten, kommer bedre til uttrykk. Redelighet og uredelighet må etter mitt syn ses i nær sammenheng, slik at redelighet og dens fremme er overordnet og kan styre arbeidet mot uredelighet og forebygging av den. Derfor har jeg snudd på det som i sin tid var det oppgitte temaet for denne artikkelen: om å forebygge uredelighet. I stedet settes redeligheten og fremme av den i sentrum. Uredeligheten og forebygging av den blir dermed mer underordnet, som en del av det å fremme redelighet.

I denne artikkelen vil jeg ta opp spørsmål om normer for vitenskapelig redelighet og hvordan de kan fremmes, herunder også spørsmål om å forebygge uredelighet.³ Artikkelen er tredelt. Den første delen handler om rammer for redelighetsnormer – hva slags virksomhet de gjelder for, hvem de gjelder for, og hvor grensene går mellom det redelige og det uredelige. Andre del dreier seg om innholdet i redelighetsnormene, der jeg vil konsentrere meg om tre felt: normer for etterrettelighet, etterprøvbarhet og elskverdighet. Siste del gjelder spørsmål om hvor ansvaret ligger for at redelighetsnormene kan bli fulgt, og det pekes på konkrete tiltak som kan settes inn på ulike nivå.

Rammer for redelighetsnormer

Tre viktige redelighetsnormer

Krav om etterrettelighet og etterprøvbarhet er sterke normer for vitenskapelig virksomhet. De vil begge stå sentralt i arbeidet for å fremme vitenskapelig redelighet. Jeg vil føye til en norm om å være elskverdig. Denne normen følger på flere måter av de to andre, men jeg mener den fortjener å framheves som noe eget.

Hva kan gjøres for å fremme god akademisk folkeskikk? Om ansvar og noen konkrete tiltak

Hovedansvaret for at forskningen følger redelighetsnormene, ligger når det kommer til stykket, hos den enkelte studenten og forskeren. Det gjelder selv om strukturelle forhold som prestasjons- og publiseringspress kan gjøre arbeidsforholdene vanskeligere. Den enkelte fritas likevel ikke fra ansvaret for å arbeide etter redelighetsnormene. Man kan selv gjøre mye ved å skaffe seg informasjon, søke forskningsetisk kunnskap, delta på kurs og i annen undervisning i forskningsetikk, være fagfelle i seminarer og drøfte forskningsetiske problemstillinger. Det fins god hjelp å få flere steder for å øve opp redeligheten. På nettsidene til De nasjonale forskningsetiske komiteene (www.etikkom.no) ligger det forskningsetiske retningslinjer for ulike fag, der man finner oversiktlige innføringer. For øvrig er min beste anbefaling Forskningsetisk bibliotek¹¹, som har oppslag over mange temaer, mange artikler og mange eksempler. Noen læresteder har laget egne veiledninger, der flere er lagt ut på nettet, som «Bruk av kilder i skriftlige arbeider» ved Universitetet i Bergen (UiB 03.12.2008).

Ikke bare den enkelte, men også institusjonene har ansvar for forskningsetikken. Det er slått fast i universitets- og høyskolelovens første paragraf, Faglig frihet og ansvar: «Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.»¹² Kunnskapsdepartementet utdypet dette i sitt diskusjonsnotat til konferansen «Å gjøre det riktige», der revisjon av forskningsetikkloven ble diskutert: «Ansvaret innebærer at forskningsinstitusjoner forplikter seg til at institusjonens forskning er etisk forsvarlig og utført i samsvar med gjeldende forskningsetiske normer, samt å fremme god forskningsetikk, herunder forebygging og behandling av uredelighet i forskning» (Kunnskapsdepartementet 2015, s. 17). Institusjonene forpliktes til å fremme god forskningsetikk, inkludert å forebygge og å behandle uredelighet. Igjen kunne vi se at pressen la hovedvekt på sanksjonene. Avisa Klassekampens oppslag om konferansen bar tittelen: «Nå skal jukserne tas» (Nilsen 2015). Det er viktig for samfunnet og for forskningen at jukset tas. Men det er ikke hele saken. Det kan til og med argumenteres for at det viktigste er å fremme redeligheten.

Universitetet i Bergen har for sin del uttrykt seg klart om forholdet mellom å arbeide for redelighet og mot uredelighet: «Universitetet i Bergen ønsker å legge størst vekt på det proaktive arbeidet når det gjelder etikk og redelighet, selv om det også er nødvendig med reaktive tiltak. Målet skal være at studentene skal utdannes i akademisk etikk og redelighet for å dyktiggjøre dem som studenter, akademikere og senere yrkesutøvere. Tilegnelse av akademiske normer og verdier foreslås inkorporert som ønsket læringsutbytte i alle studier og på alle nivå» (UiB 2009). Her er den positive siden ved forskningsetikken framhevet som den viktigste: opplæring i god skikk, så både studenter og ansatte akademikere kan dyktiggjøre seg i å etterleve normene.

Opplæring blir nøkkelordet. Opplæring og undervisning skal vel å merke skje ikke bare én gang og på ett nivå, men i alle studier og på alle nivåer. Det blir da et viktig poeng at opplæringen tilpasses nivået. I tillegg til veiledninger som studenter og forskere selv kan finne på nettet, har noen institusjoner også organisert opplæring på ulike nivå. Doktorgradsstudenter skal etter reglementet skoleres i forskningsetikk som ledd i opplæringsdelen av graden. Noen fakulteter har egne kurs om forskningsetikk i tilknytning til avhandlingene. Noen læresteder har etablert egenerklæringer som selvstendig arbeid ved innlevering av oppgaver på lavere nivå. Flere læresteder har opprettet forskningsetiske utvalg på institusjonsnivå, ved Universitetet i Bergen heter dette Redelighetsutvalget, som også holder bevisstgjørende møter og kurs. Det fins en del kortere innføringer i akademisk skriving på 100- og 200-nivå. Enkelte fag, der personvernhensyn er særlig viktige, har i sin metodeopplæring mer intensiv undervisning i forskningsetikk, deriblant om redelighetsspørsmål. I alle fall ett lærested har en handlingsplan for forskningsetikk i undervisningen (UiB 2009). Noen av forslagene er satt ut i livet. Redelighetsutvalget har arrangert frokostseminarer om avgrensede tema, og man kan delta på liknende seminarer i regi av De nasjonale forskningsetiske komiteene. Alt dette er jo positivt. Men det kunne vært flere tilbud, og de kunne vært mer systematisk utbredt. Det meste er nå opp til den enkelte institusjonen. En del fag tilbyr ingen spesiell undervisning. For etablerte forskere er tiltakene få og spredte. Her er det mye å ta fatt i.

Det fins noen få eksempler på tilpasset undervisning ut over det som vanligvis gis. Ved Institutt for AHKR, som består av fire fag, ble det i 2010 etablert et forskningsetisk kurs for alle instituttets masterstudenter. Studentene gis en innføring i forskningsetikk og får presentert konkrete forskningsetiske dilemmaer. Lærernes egne erfaringer suppleres med eksempler fra etikkomiteenes publikasjoner. De forskningsetiske retningslinjene fra NESH utgjør en sentral del av arbeidsmaterialet, og Forskningsetisk bibliotek anvendes hyppig. Gjennom hele kurset står bevisstgjøring og diskusjon i sentrum. Deltakerne får ingen eksamen, men de får et bevis på at de har fulgt kurset, og hva kurset har inneholdt. Dette masterkurset er muliggjort ved at det var skapt en ramme på instituttet. I 2008 var det opprettet et eget Forskningsetisk utvalg ved AHKR, så vidt vites det første i sitt slag på instituttnivå. Utgangspunktet var oppfatningen om at forskningsetikken hører med i fagene, og at opplæringen bør skje som del av fagenes egen virksomhet. Utvalget fikk i mandat å kartlegge aktuelle forskningsetiske problemer og problemområder i instituttets forskning, undervisning og formidling, utarbeide forslag til forskningsetiske undervisningsopplegg og gi råd til instituttledelsen i konkrete saker (AHKR 2008). Innenfor rammene av dette utvalget er masterkurset holdt hvert semester, med utvalgets fire medlemmer som lærere.

Det var en viss diskusjon blant kolleger. Flere mente at forskningsetikk måtte være den enkelte veileders ansvar. Få trodde at studenter ville se seg tjent med å bruke tid på dette. Men studentene strømmet til, var interesserte og ba om mer. Særlig har de ønsket å få ta fram forskningsetiske utfordringer i sine egne masterprosjekter. De ser at kurset er viktig for avhandlingsarbeidet, og at de slik sett får uttelling ved at avhandlingen tjener på det, og de mener at kursbeviset kan bli nyttig for mange når de skal søke jobb. De har understreket i evalueringene hvert semester at nærheten til faget og faglærerne er særlig interessant og lærerik. Uten at det er undersøkt systematisk, har det vært en del tilbakemeldinger fra studenter at bevisstgjøring gjennom kurset førte til at de gjorde grundigere forskningsetiske diskusjoner i avhandlingene enn de ville ha gjort uten kurset, og at de ikke minst hadde nytte av kurset i arbeidet med parafraser og referanser. Studentene har altså vært mer positive og åpne for å diskutere forskningsetiske problemstillinger enn faglærerne, noe som antyder at faglærere kan trenge etterutdanning. Det gjelder ikke minst dem som er veiledere, og det vil jo i praksis si de fleste. For utvalget var det oppmuntrende da det ble belønnet med fakultetets pris for utdanningskvalitet, Spurveugleprisen, i 2013 (UiB 2013a).

Undervisningen bør legge størst vekt på å fremme redelighet. Å fremme redeligheten er også den beste måten å forebygge uredelighet. Det enkleste er rett og slett at uredelighet ikke finner sted. Det kan nok være en fare for at enkelte likevel vil prøve å jukse. Derfor må kontroll og sanksjoner være i beredskap.

Det er etter hvert utarbeidet egnede verktøy for å oppdage redelighetsbrudd, som tekstgjenkjenningsprogrammet Ephorus. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på slike programmers begrensning. Normalt tar de ikke oversettelser og nesten-avskrift. Det er fremdeles nødvendig med årvåkne sensorer, lærere og fagfeller. Her kan det være grunn til å rope et varsku: Det er egnet til å svekke kvalitetskontrollen når eksamenskommisjoner blir redusert til én eller to personer, og når fagfellevurderinger blir for raske og skjematiske. Kanskje er det en god idé å etablere varslerrutiner som er ikke-stigmatiserende for både varsler og mistenkt, noe i retning av et ombud for mistanke om uredelig forskning, slik det er etablert i Tyskland: Ombudsman für die Wissenschaft¹³. Det kan i alle fall arbeides mer med å etablere hensiktsmessige rutiner for å håndtere mistanker og å gjøre rutinene kjent. Her er instituttene sentrale i første omgang. Ved AHKR er det utarbeidet enkle, men faste rutiner for hva man gjør ved mistanke om fusk (AHKR 2009). Det gjelder å søke løsninger på så lavt og nært nivå som mulig, først ved institutt, så fakultet, så universitet, og på alle nivåer bør det helst være et forskningsetisk utvalg. Rekken vil da toppes med det nasjonale Granskingsutvalget som en fjerdeinstans. Etter behandling i øverste instans går saken tilbake til institusjonen, som i kraft av å være arbeidsgiver må ha ansvar for flere typer sanksjoner. Sanksjoner mot uredelighet er på sin plass og understreker alvoret i uredelige handlinger. Sanksjoner kan virke avskrekkende, og slik sett kan de fungere forebyggende, på indirekte vis. Men det er jo den mest negative måten å forebygge på.

Avslutningsvis vil jeg poengtere noen punkter for skjerpet innsats. Den enkelte forsker kan skjerpe sin forskningsetiske oppmerksomhet både for seg selv og som fagfelle overfor andre. Institusjonene kan skjerpe innsatsen og tilby mer undervisning om redelighetsnormene på alle plan og i alle fag. Det bør inkludere trening i god henvisningsskikk og ærlig parafrasering fra starten og hele veien, og det bør telle mer til eksamen. Det kan vises bedre i vurderingene at studenter, stipendiater og andre forskere har tatt nødvendige forskningsetiske hensyn og drøftet de forskningsetiske dilemmaene i arbeidet. Det kan utarbeides klare rutiner og formalisert saksgang for håndtering av mistanke om fusk, plagiat, med ansvar lagt bestemte steder. Det kan opprettes egne forskningsetiske utvalg på instituttene og på fakultetene. De bør ha ansvar både for å fremme god skikk, sørge for at det kommer i stand undervisningsopplegg, kurs og liknende, og de bør komme inn i saksbehandlingen ved mistanke om fusk. På universitetsnivå er det gjerne alt et forskningsetisk utvalg eller redelighetsutvalg som har begge disse funksjonene, men de positive tiltakene som fremmer den gode skikken, er foreløpig sparsomme. Universitetene kunne ha gjort forskningsetikken med redelighetsspørsmål mer synlig alt gjennom den obligatoriske examen philosophicum i starten av studiet. Målsettingen der om å gjøre studentene mer bevisst vitenskapens grunnlagsproblemer og å trene kritisk og selvstendig tenkning kunne i større grad inkludert forskningsetikk, både i pensum og i undervisning. De institusjonene som ikke alltid krever ex.phil., som de statlige høyskolene, kunne tatt mål av seg til å innføre en slik variant med mer vekt på forskningsetikk. Noen har tenkt større: Dannelsesutvalget foreslo i sin innstilling ikke bare en mindre forberedende prøve, men et års studium for å fremme akademisk dannelse hos studentene (Dannelsesutvalget 23.06.2009, s. 19–20). Der hadde det vært rom for en større drøfting av redelighetsspørsmål. Er målsettingen å fremme fordypning og refleksjon, er ikke nødvendigvis lengre studietid en ulempe. Kanskje den vitenskapelige redeligheten i det hele tatt hadde vært tjent med at tidsfristene ikke var så knappe, og at prestasjons- og publiseringspresset hadde vært noe lettere.

De nasjonale forskningsetiske komiteene gjør alt en stor innsats ved å uttale seg om forskningsetiske sider ved innkomne saker. En del helsefag må også få godkjent prosjekter gjennom de regionale komiteene, REK-systemet under den medisinske komiteen NEM. Prosjekter som inkluderer personsensitive data, må meldes, even-tuelt godkjennes, av NSD eller Datatilsynet. Komiteene skal også ha kreditt for sitt nettbaserte forskningsetiske bibliotek, for å holde kurs og møter og ha utarbeidet forskningsetiske retningslinjer for de fleste fag. I tillegg kan komiteene styrke sin innsats mer direkte overfor forskningsinstitusjonene og være en større pådriver for å sette forskningsetikken på dagsorden. Det var et tilløp med forskningsetisk sommerskole som ble holdt i 2008 og 2009 i regi av Redelighetsutvalget ved UiB i samarbeid med De nasjonale forskningsetiske komiteene (Redelighetsutvalget 2008, 2009).

Forskningsrådet stiller for sin del forskningsetiske krav til søkere: «Søknaden til Forskningsrådet skal gjøre rede for relevante etiske spørsmål, og blir vurdert ut fra dette», og det kreves en nærmere beskrivelse av hvordan etiske problemstillinger er ivaretatt i et prosjekt. (Norges forskningsråd [2004] 2016). Dette innebærer krav til bevissthet om forskningsetiske vurderinger i positive vendinger. Men det er lite spesifikt. Redelighet er ikke uttrykkelig nevnt, og slett ikke uredelighet. Forskningsrådet bør i sitt arbeid kunne sikre god kompetanse på hva som er relevante etiske spørsmål, og hvordan ivaretakelsen kan følges opp.

Departementet kunne ha lagt for dagen en større iver når det gjelder å bistå forskersamfunnet med å fremme redelig forskning. Ikke som detaljerte pålegg, men ved å oppfordre institusjonene til i større grad å gjøre rede for hva de faktisk gjør for å oppfylle ansvaret sitt til å bygge redelighet og håndtere mistanker om uredelighet. Det kommer en gylden anledning til å gjøre det i samband med revisjonen av forskningsetikkloven. Da kan det koples på en påminning og helst en utdyping av hva det vil si når loven forplikter institusjonene til at undervisning og forskning følger anerkjente etiske prinsipper.

De politiske myndighetene, lovgiverne, har satt rammene for forskningsetikken og redelighetsarbeidet i og med lovgivningen. Revisjonen av forskningsetikkloven ligger i skrivende stund rett foran dem. Proposisjonen ble lagt fram for Stortinget 16. september 2016 (Prop. 158 L (2015–2016). Det er lov å håpe at revisjonen utbygges når det gjelder redeligheten og dens fremme, slik jeg tok opp i innledningen.

Skal man prioritere noen oppgaver spesielt, kan man trekke fram behovet for opplegg for nye studenter og forskere som kommer til institusjonen enten ved studiestart, som viderekommen student, som stipendiat eller som forsker, enten de er innenlandske eller kommer fra andre land. Uansett hvor de kommer fra, er det institusjonen de kommer til, som skal gi sine tilbud, stille sine krav og vurdere om de blir oppfylt. Noen unnskylder seg med at redelighetskravene har vært ukjente for dem, at de kommer fra steder med en annen kultur og så videre. Det er ikke holdbare argumenter. De nye må få tilbud om læring, og de må møtes med krav om å tilegne seg nødvendig forskningsetiske kunnskaper. Dette er et ansvar for faget og for institusjonen som helhet.

Den andre prioriteringen er å bevisstgjøre og skolere veiledere. Veilederne til bachelor- og masteroppgaver, doktoravhandlinger og i prosjekt- og forskergrupper sitter alle i nøkkelposisjoner for opplæring i forskningsetikk som en integrert del av den forskeropplæringen de gir. De har et særlig ansvar. Men ofte kan de være nokså overlatt til seg selv og kan trenge både individuell og mer kollektiv veiledning om veilederrollen. Noen steder er det etablert et veilederforum som kan bidra, men dette er et felt der både institutter, fakulteter, universiteter og forskningsetiske komiteer kan ta et tak.

Helt til slutt om makten i språket. Det har betydning hvordan vi formulerer oss om forskningsetiske spørsmål, og hva vi understreker som det viktigste. Ofte har fusk og uredelighet stått i sentrum. Det gjelder ikke bare i pressen, men også i forskersamfunnet. Rådet er: Snakk først og mest om det viktigste. Det er redeligheten. Navngi institusjoner, komiteer og utvalg med redelighet, ikke med den negative motsatsen, uredelighet. Og i forlengelsen av dette: La undervisning i forskningsetikk først og fremst dreie seg om hvordan redelighet kan fremmes, helst med konkrete eksempler, med diskusjoner omkring forskningsetiske dilemmaer og drøftinger av undersøkelsesopplegg og manuskripter. Språket og oppmerksomheten kan slik brukes aktivt for å fremme redelighet. Dermed vil også uredelighet forebygges. Det vil være bidrag til å bygge god akademisk folkeskikk.

Abstract

Plagiarism in research

«Plagiarism» is often included in the definition of «research misconduct», together with «fabrication» and «falsification» of data. Within the field of Norwegian research ethics, «plagiarism» is normally understood as «taking something from others and present it as your own without proper reference to the sources». «Plagiarism» refers not only to the slavish copying of other peoples’ texts, but also the «theft» of ideas, hypotheses, concepts, theories, interpretations, designs, illustrations, results etc».

However, the term is also used in copyright law in Norway and other continental jurisdictions. And here «plagiarism» has a different meaning. Since copyright law does not protect scientific results or theories per se, but only the way they are expressed, a scientist presenting the results of a colleague as his own, but using different words, will, despite his research misconduct, normally not commit plagiarism in a copyright sense of the word.

The present article explores the tension between the two concepts of plagiarism and how they have been confused in cases before the National Commission for the Investigation of Research Misconduct. In this connection the authors also discuss whether «plagiarism» in terms of research ethics is a purely «objective» term, or whether «subjective» aspects such as the authors’ intent and awareness of the norms for use of other people’s material are also relevant for the determination of whether the author has committed plagiarism or not. The authors criticize the phrasing of the Norwegian Act on Research Ethics, which gives the impression that it is a purely objective term. Finally, the authors discuss the concept of ‘selfplagiarism’. While the authors agree that not giving proper references to one’s own earlier works may be ethically problematic in given situations, the term ‘self-plagiarism’ is misleading and should ideally be avoided.

Innledning

Forskningsplagiat er en mye omtalt og omdiskutert problemstilling, både nasjonalt og internasjonalt. I forskningsetikkloven § 5 annet ledd nevnes «plagiering» sammen med «forfalskning» og «fabrikkering» som typeeksempelet på alvorlig «vitenskapelig uredelighet»:

Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning.¹

Våre lovgivere har ikke suget dette helt av eget bryst. Liknende definisjoner går igjen i forskningsetisk regelverk og diskusjoner om forskningsetikk i flere land. I US Federal Policy on Research Misconduct heter det for eksempel at «research misconduct is defined as fabrication, falsification, or plagiarism in proposing, performing, or reviewing research, or in reporting research results» (American Physical Society 2002). I de nyeste norske forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi (NESH 2016), som er ment som en «kodifisering» av gjeldende oppfatninger om forskningsetikk, er det tatt inn et eget punkt om vitenskapelig redelighet (pkt. 28). Der heter det at «[u]redelighet er alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis knyttet til forskningens sannhetssøken», at «[f]orskeren har en forpliktelse til å snakke sant», at «vitenskapelig uredelighet dreier seg om villedelse gjennom løgn, fortielse og fordreining», og at «[m]est alvorlig, i forskningsetisk forstand er fabrikkering og forfalskning av datamateriale, samt plagiat».

Mange som er opptatt av forskningsetikk, husker det store oppstyret rundt den tidligere tyske forsvarsministeren Karl-Theodor von und zu Guttenberg, som i 2011 fratrådte sin stilling som direkte følge av beskyldninger om at hans juridiske doktoravhandling fra 2007 inneholdt omfattende tilfeller av plagiat. I Norge har vi fortsatt ikke hatt offentlige plagiatskandaler av den karakter, hvis vi ser bort fra den såkalte Alnæs-saken fra midten av 2000-tallet som gjaldt formidling av andres og ikke egne forskningsresultater (Rognstad mfl. 2013, s. 17−27), og debatten sommeren 2015 om presseetikk i kjølvannet av omfattende «lån» av andres materiale i flere artikler i Dagens Næringsliv.^2,3 Det offentlig oppnevnte Granskingsutvalget (Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning) har imidlertid hatt to forskningsrelaterte plagiatsaker til behandling. Den ene – den såkalte BI-saken – fikk relativt stor mediedekning.⁴ Sakene har avdekket noen grunnleggende problemer knyttet til forskningsplagiat, ikke minst i spennet mellom forskningsetikk og juss, som det kan være grunn til å rekapitulere og se litt nærmere på.

Et grunnleggende problem er hva som menes med «plagiat» eller «plagiering». I NESH (27.04.2016, pkt. 27) heter det at «[p]lagiat i forskningsetisk forstand er å ta noe fra andre og presentere det som sitt eget uten god henvisning i kildene. Plagiering bryter med vitenskapens sannhetsforpliktelse og med krav om originalitet, ydmykhet og kollegialitet. Forskere som bygger videre på andres arbeid, skal henvise til kildene i tråd med god skikk.» Videre presiseres det at «den mest åpenbare formen for plagiat er ren avskrift», men at plagiat også kan «ta andre former, for eksempel bruk av ideer, hypoteser, begreper, teorier, tolkninger, design, illustrasjoner, resultater m.m. Det å henvise til et annet arbeid tidlig i egen tekst, og deretter gjøre omfattende bruk av arbeidet uten henvisninger senere, kan også være plagiat.»

Rent umiddelbart er det liten grunn til å stusse over en slik definisjon og forklaring av plagiatbegrepet. Uttrykket «plagiat» er utslag av et moralsk allmennbegrep som historisk sett stammer fra den romerske dikteren Martial (40–103 e.Kr.). Han sammenliknet sine dikt med frigitte slaver (eller barn, hevder Kastner (1983, s. 1151)) og betegnet andre diktere som ga dem ut i sitt eget navn, som «plagiarii», som betyr menneskerøvere (Seo 2009, s. 568; Röthlisberger 1917, s. 131). Betegnelsen har overlevd siden da og har festet seg som uttrykk for å benytte seg av andres intellektuelle virksomhet under skinn av at den stammer fra en selv, og slik brukes vel også begrepet i dagligtalen.

Like fullt har plagiatbegrepet i forskningssammenheng ført til en rekke diskusjoner de senere årene, og her vil vi gå inn på noen av dem. Den ene gjelder forholdet mellom det forskningsetiske og det opphavsrettslige (immaterialrettslige) plagiatbegrepet. Uttrykket plagiat brukes nemlig også i sammenheng med rettigheter til intellektuelle og økonomiske prestasjoner, spesielt knyttet til åndsverks- og produktetterlikninger. Og i den sammenhengen er plagiatbegrepet annerledes, og i første rekke snevrere, enn det som følger av NESH (27.04.2016, pkt. 27). Det trengs derfor en oppklaring om forholdet mellom bruken av plagiatbegrepet i opphavsretten og det forskningsetiske plagiatbegrepet, slik det blant annet kommer til uttrykk i punkt 27 i NESH (27.04.2016). Et bidrag til en slik oppklaring blir gitt senere i dette kapitlet.

I tillegg vil vi også kaste lys over to andre diskusjoner som har stått sentralt i debatten og i saker om plagiat i forskningssammenheng. Den ene er forholdet mellom subjektive og objektive elementer i det forskningsetiske plagiatbegrepet. Den andre er forholdet mellom plagiat i egentlig forstand og det som gjerne omtales som «selvplagiat».

Før vi går i gang med de nevnte drøftelsene, er det grunn til kort å oppklare hva som menes med det «forskningsetiske» plagiatbegrepet. Utgangspunktet her er vitenskapens «etos» og normer som er nedarvet og utviklet av forskningsfellesskapet over århundrer. Det må påpekes at det aldri vil være full enighet om innholdet i slike normer, og at det også vil påvirke den nærmere forståelsen av plagiatbegrepet slik det benyttes i forskningsetikken. Utvikling av forskningsetiske retningslinjer, som NESH, er forsøk på nedskriving («kodifisering») av essenser i de forskningsetiske normene og kan slik sett forstås som forsøk på uttrykk for normene, men er ikke grunnlag for normene, slik for eksempel lovtekster er grunnlag for juridiske normer. Grunnlaget ligger i vitenskapens etos, og de forskningsetiske retningslinjene vil derfor aldri være mer enn retningslinjer eller veiledninger (Ingierd mfl. 2015). En ytterligere kompliserende faktor oppstår når forskningsetiske begreper inntas i lovgivningen. Begrepene omdannes med dette til juridiske normer, som på grunn av jussens egenart lett kan tenkes å få et annet innhold og en annen karakter enn de forskningsetiske normene. Når vi snakker om det forskningsetiske plagiatbegrepet, mener vi begrepet slik det bør forstås på grunnlag av vitenskapens etos. Henvisninger til de forskningsetiske retningslinjene i den forbindelse må forstås i lys av at de er forsøk på uttrykk for forskningsetiske normer, men ikke likestilt med dem. Henvisninger til forskningsetikkloven impliserer at det kan være forskjeller mellom det forskningsetiske og det forskningsetisk-juridiske plagiatbegrepet.

I det siste ligger også ulikheten mellom etiske og juridiske normers karakter, som også preger forskjellen mellom det opphavsrettslige og det forskningsetiske plagiatbegrepet. Den begrensede rammen for denne artikkelen tilsier at vi ikke kan gå nærmere inn i i slike forskjeller, men de blir berørt fortløpende i den utstrekning det anses nødvendig.

Opphavsrettens og forskningsetikkens skranker for bruk av andres arbeider

Åndsverkloven, som Kulturdepartementet omtaler som «vår viktigste kulturlov» (Prop. 1 S (2011–2012), s. 143), regulerer «litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform»⁵. Lovens kanskje viktigste formål er å tilgodese opphavsmannens interesse i å kunne tjene penger på sin verksproduksjon (i tillegg til å ivareta visse ideelle interesser opphavsmannen har i sitt verk, som plassen ikke tillater å komme inn på her (Rognstad 2009, s. 197−213)). Formålet søkes realisert ved å gi opphavsmannen enerett til å fremstille eksemplar av verket og gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Det betyr blant annet at ingen andre får lov til å trykke eksemplarer av verket, lage kopier eller legge det ut på internett uten opphavsmannens samtykke. Det gjelder visse unntak, og i relasjon til vårt tema er nok den viktigste innskrenkingen i eneretten den adgangen andre har til å sitere fra verket «i samsvar med god skikk», som det heter i åndsverkloven § 22.

Selv om loven taler om «vitenskapelige verk», er det imidlertid ikke ny vitenskapelig innsikt den tar sikte på å gi enerett til. Litt upresist kan vi si at det heller er den kreative formidlingskunsten som står i sentrum. Har en forsker gjort en ny oppdagelse, får han ikke opphavsrett til den. Det han typisk får opphavsrett til, er teksten han har beskrevet oppdagelsen i. Vilkåret er at teksten oppfyller opphavsrettens krav til «originalitet», det vil si at opphavsmannens valg av for eksempel eksempler, disposisjon og setningsformuleringer «på original vis udtrykker sine kreative evner ved at foretage frie og kreative valg … og dermed sætter sit ‘personlige preg’ [på verket]», som EU-domstolen har uttrykt det.⁶ I praksis vil en vitenskapelig artikkel alltid tilfredsstille kravet til originalitet, eller verkshøyde, som man også sier i opphavsretten. Men det gjelder altså bare selve den ytre formen på presentasjonen, ikke innholdet i det man har kommet frem til.

For å illustrere: Einsteins teori om sammenheng mellom et legemes masse og hvor mye energi det innehar, uttrykt ved formelen E = mc², er banebrytende fysikk. Men ikke et åndsverk. Og godt er det. Hadde dette vært omfattet av eneretten, hadde Einsteins arvinger i utgangspunktet hatt enerett til gjengivelse av denne teorien (dog med en adgang for andre til å «sitere», hva nå det hadde betydd). En slik enerett har arvingene ikke. Einsteins åndsverk er artikkelen der teorien ble presentert (Einstein 1905): «Ist die Trägheit eines Körpers von seinem Energieeinhalt abhängig?». Åndsverkbeskyttelse får heller ikke andre kjente teorier og funn, som Darwins teori om «survival of the fittest», eller for den saks skyld NTNUs nybakte nobelprisvinnere, ekteparet Moser, sine oppdagelser av celler som utgjør hjernens «posisjoneringssystem». Men nobelprisvinnerne vil ha opphavsrett til artiklene de har publisert i Science og Nature om sine funn.⁷ Fra samfunnsfagenes og jussens områder kan vi nevne Makt- og demokratiutredningens observasjoner om rettsliggjøring i samfunnet (NOU 2003: 19, kapittel 6) og Torstein Eckhoffs rettskildelære (Eckhoff 1971) som resultater som ikke har opphavsrett. Enkelt sagt kan vi si at faglige synspunkter ikke er gjenstand for opphavsrett, bare formen som synspunktene presenteres i (Rognstad mfl. 2013, s. 63). For en forsker kan det kanskje virke merkelig første gang han hører det, og erkjennelsesteoretisk kan man selvsagt problematisere skillet mellom innhold og form. Men i opphavsretten er skillet helt nødvendig. Opphavsretten er som sagt en enerett, og man bør ikke kunne få enerett til å hevde et faglig synspunkt. Men de som vil gjengi synspunktet, bør ha plikt til å nevne hvor de har tatt det fra. Det er her forskningsetikken kommer inn i bildet med sine krav til henvisninger, men før vi går dit, må vi si noen ord om den opphavsrettslige plagiatvurderingen.

Plagiatbegrepet brukes også i opphavsretten, men ikke i selve loven. Det betegner med andre ord ikke grensen mellom lovlig og ulovlig bruk av opphavsrettslige verk, men har vært benyttet både i lovforarbeider og rettslitteraturen for å betegne særlige tilfeller av opphavsrettsbrudd (Rognstad mfl. 2013, s. 75). Det sentrale vurderingstemaet i den opphavsrettslige plagiatvurderingen er om «kopien» gir en opplevelse av identitet med «originalen», men vel å merke når man ser bort fra de delene som ikke er vernet. For faglitterære verk må man altså spørre: Gir det angivelige plagiatet en opplevelse av identitet med den angivelige originalen, også når vi ser bort fra at tekstene formidler samme faglige synspunkt? Hvis man har valgt de samme ordene for å formidle det samme synspunktet selv om man har til rådighet et vell av ulike måter å formidle det på, vil det som regel foreligge plagiat, med mindre man har gjort et lovlig sitat, som normalt vil kreve anførselstegn og korrekt henvisning. Har derimot forfatter nummer to skrevet teksten om, slik at det eneste som er «felles» er det faglige synspunktet, går han klar av opphavsretten, selv om han overhodet ikke har noen henvisning. Her er det viktig at de forskningsetiske normene kan supplere de opphavsrettslige. Og det bringer oss over til forskningsetikken.

De forskningsetiske normene «beskytter», som det tydelig fremgår av de nevnte NESH-retningslinjene (NESH 27.04.2016), også resultater, ideer og faglige synspunkter, i tillegg til forskerens språklige formuleringer. Så har noen «tatt» dine resultater og fremstilt dem som sine egne, vil vedkommende ha brutt de forskningsetiske normene selv om han eller hun har klart å skrive såpass mye om at det ikke er begått noen opphavsrettskrenkelse.

De forskningsetiske normene er imidlertid ikke til for at opphavsmannen skal kunne tjene penger ved salg av sitt verk. Så de gir ingen enerett. Poenget er at leserne ikke skal villedes om hvor resultater, ideer eller tekster er hentet fra. Det betyr blant annet at det ikke holder bare å vise at man har brukt en annens materiale, men man må også redegjøre for omfanget av bruken og hvor materialet stammer fra. Hvis man har et avsnitt eller kapittel som i stor grad bygger på én fremstilling, må man si det. Man kan ikke bare liste kilden blant mange andre i en litteraturliste. Det holder heller ikke å nevne noen innledningsvis og så gjøre omfattende bruk av vedkommende hvis man ikke har presisert hvor mye man har brukt, enten i brødteksten eller med ytterligere noter (jf. NESH 27.04.2016, pkt. 27, tredje avsnitt, siste setning). På den måten gir forfatter nummer to inntrykk av at hans eller hennes eget verk er mer originalt enn det egentlig er. Gjentakende eller omfattende eksempler på dette i en tekst kan derfor utgjøre et plagiat i forskningsetisk forstand.

Gjengivelser av faglig basalkunnskap kan skje uten henvisning. Alle de artiklene som i dag handler om DNA, behøver ikke vise til Watson og Cricks grunnleggende artikkel om DNA-spiralens oppbygging fra 1953. Dels fordi det er kjent i leserkretsen hvem som står bak det grunnleggende arbeidet, og dels fordi så mange etterfølgende forskere videreutviklet feltet at grunnleggernes forbindelse til det foreliggende arbeidet i dag normalt vil være nokså indirekte. Uten dette unntaket ville også mange artikler bli uleselige på grunn av alle henvisningene som hadde trengtes. Men unntaket kan strekkes for langt. Så hvis én forsker eller forskergruppe har gjort et betydelig nybrottsarbeid man nokså klart bygger videre på, er det ofte tryggest å henvise til dette originalarbeidet. I «Vancouverreglene»⁸ finner man regler om hvorvidt man skal vise til originalpublikasjon eller «review article». Hvis ens egen fremstilling ikke bygger på originalarbeidet, men på andres omtale av det, må man imidlertid også gjøre rede for dette (Rognstad mfl. 2013, s. 47). Generelt gjelder vel at det er bedre å henvise en gang for mye enn en gang for lite.

I sakene som har vært for Granskingsutvalget, har innklagede gjerne påberopt seg dette unntaket for «faglig allemannseie», men utvalget fant ikke at unntaket fikk anvendelse i de sakene.⁹ Dersom man har drevet avskrift, eller nesten avskrift med mindre endringer, må man henvise og bruke anførselstegn, selv om opplysningene eller standpunktene skulle være «faglig allemannseie». For her har forfatteren gjort mer enn bare å «ta» det faglige synspunktet, han har også tatt teksten. Det må markeres. I den såkalte BI-saken var dette en av problemstillingene. Manglende etterlevelse her vil ofte være brudd på både forskningsetikk og opphavsrett, forutsatt at det gjelder «tekstlån» av ikke ubetydelig omfang. For en detaljert drøftelse av når avskrift med henvisning, men uten sitatmarkering, kan være forskningsetiske plagiat, se Ad hoc-utvalget (27.05.2011, s. 19–23). For at avskrift av tekst som er opphavsrettslig vernet, skal være opphavsrettslig akseptabel, er det som sagt et krav i åndsverkloven § 22 at det siteres i samsvar med «god skikk». Hva som er «god skikk», vil nok i stor grad svare til det som er akseptabelt etter de forskningsetiske reglene (Rognstad mfl. 2013, s. 86–81; Irgens-Jensen 2013, s. 179–183).

Avslutning

«Plagiat» er intet entydig begrep, og det er slik sett viktig å være bevisst på hvordan begrepet benyttes, og hvilke fenomener det skal omfatte. Plagiatbegrepet slik det benyttes i opphavsretten, er ikke brukbart i en forskningsetisk kontekst, selv om det klart overlapper, fordi de underliggende normene begrepet relaterer seg til, både har ulikt formål og ulik karakter. Forskningsetikkens normer om bruk av andres stoff innebærer i motsetning til opphavsretten ingen forbud mot å bruke slikt stoff uten opphavsmannens samtykke, de pålegger bare å gi tilstrekkelig til kjenne hva man har brukt, og hvordan. Skal vi oppsummere erfaringene fra behandlingen av saker om påstått forskningsetisk plagiering etter at forskningsetikkloven ble vedtatt, må det være følgende: For det første er det ikke relevant for den forskningsetiske plagiatvurderingen om det som angivelig ikke er henvist til eller sitert korrekt, er et åndsverk eller ikke. For det andre gjør ikke alle brudd med de forskningsetiske normene for henvisninger og sitatbruk i en tekst at den kan regnes som forskningsetisk «plagiat». «Plagiatbegrepet» bør reserveres for grove tilfeller der forfatteren klart kan klandres for å ha underkommunisert sin kilde- og materialbruk. Og for det tredje er begrepet «selvplagiat» problematisk. Selv om også det å unnlate å henvise til egne tidligere arbeider i noen tilfeller kan være i strid med forskningsetiske regler, og også være vitenskapelig uredelig, blir vurderingen annerledes enn når angivelige «egentlige» plagiater skal vurderes opp mot forskningsetikken.

Abstract

Scientific misconduct – what do we know?

Based on the international literature and own studies this chapter addresses four questions: How extensive is scientific misconduct? Why do scientists cheat? What happens to those who are caught? What works against misconduct? Although knowledge about scientific misconduct is limited, some studies give valuable information about its extension. An international review and meta-analysis documents that severe forms of misconduct, such as fabrication, falsification, or modification of data, are reported by about 2 percent of researchers, and 10 percent admit other forms of scientific misconduct. Researchers also know of severe forms of misconduct by others (29 percent), and about half of them (47 percent) know about others’ questionable research practice. Studies in Norway document that some researchers know about misconduct from their own department. About every tenth researcher experiences challenges with respect to authorship. Knowledge about rules and regulations is poor. Attitudes towards scientific misconduct vary. A significant fraction accepts actions that in the science ethics literature are considered as misconduct. For example, a large proportion of research fellows think it is acceptable to do repeated statistical analysis until finding statistically significant results. With regards to what happens to those who get caught, studies show that researchers caught in misconduct tend to publish less afterwards. Moreover, the literature also reveals that there is no magic bullet for reducing scientific misconduct. Studies show that ethics courses and mentoring is not as efficient as previously thought. Nonetheless, knowledge about the extension of scientific misconduct is important for reflecting on how to improve knowledge, attitudes and actions in the scientific community.

Innledning

Hvor stort er omfanget av vitenskapelig uredelighet? Hvorfor fusker forskere? Hvordan går det med de som fusker? Hva virker mot forskningsfusk? Det er de sentrale spørsmålene som forsøkes besvart i dette kapitlet basert på internasjonal faglitteratur og egne studier.

Uredelighet i forskning omfatter mange ulike forhold, alt fra analysefeil og hemmelighold av data til falsifikasjon og fabrikasjon av data (Nylenna, Andersen, Dahlquist, Sarvas og Aakvaag 1999). Uredelighet blir dessuten definert på litt ulike måter (Buzzelli 1993; Fanelli 2011; National Academy of Sciences, National Academy of Engineering og Institute of Medicine 1992; Resnik, Neal, Raymond og Kissling 2015; Resnik og Stewart 2012; Smith 2000), også i ett og samme land (Salwen 2015). I litteraturen skilles det ikke sjelden mellom vitenskapelig uredelighet, uærlighet (scientific dishonesty), uriktig oppførsel (misconduct), tvilsom forskningspraksis (questionable research practice) og mere spesifikke former for forskningsfusk – «FFP» (fabrikkering, falsifikasjon og plagiering, som inngår som viktige elementer i den norske forskningsetikkloven¹). I dette kapitlet brukes vitenskapelig uredelighet (og forskningsfusk) som en samlebetegnelse for ulike former for moralsk klanderverdige handlinger eller unnlatelser innen forskning som leder til feilaktige resultater eller misvisende informasjon, inklusive informasjon om personers bidrag til forskning. Der de ulike studiene som det vises til, bruker bestemte betydninger av vitenskapelig uredelighet, blir dette forklart.

Det er utfordrende å måle vitenskapelig uredelighet, både fordi den som fusker, holder dette skjult, og fordi uredelighet er vanskelig å avsløre. Det har derfor vært betydelig uenighet om omfanget (Marshall 2000), og mange har antatt at vi bare ser toppen av isfjellet. Etter hvert vet vi likevel en god del – både i og utenfor Norden. Dette kapitlet skal gi et overblikk over hva vi vet om vitenskapelig uredelighet – først internasjonalt, og så i Norden og Norge. Kapitlet baserer seg på publiserte kunnskapsoppsummeringer pluss utvidede litteratursøk.

Så til spørsmålet: Hvor mye fuskes det?

Omfang internasjonalt

Internasjonalt varier anslag over forskningsfusk fra 3–32 prosent (Shamoo og Resnik 2014). En amerikansk studie viste at 0,3 prosent av 3000 spurte forskere innrømmet å ha falsifisert eller utformet eksperimenter slik at de ikke tester hypotesen (såkalt «cooking research»), de tre siste årene. Studien viste også at diskutabel forskning forekom i 5–15 prosent av tilfellene (Martinson, Anderson og de Vries 2005). Den mest systematiske oppsummeringen av kunnskap og samlet analyse av data (metaanalyse) som vi har, stammer fra 2009 (Fanelli 2009). I denne fant Daniela Fanelli at i gjennomsnitt innrømmet nær 2 prosent (1,97 prosent) av forskerne å ha begått alvorlige former for vitenskapelig uredelighet, som fabrikasjon, falsifikasjon eller modifikasjon av data eller resultater mer enn en gang. I enkeltstudier innrømmet opptil 34 prosent andre tvilsomme former for forskningspraksis, og i gjennomsnitt innrømmet om lag 10 prosent slik praksis. Alvorlig forskningsfusk forekommer altså ikke sjelden, og mindre alvorlige former for uredelighet er forholdsvis vanlig.

Når forskere ble spurt om de visste om kollegaer som hadde begått alvorlige former for vitenskapelig uredelighet (fabrikasjon, falsifikasjon eller modifikasjon av data eller resultater), meldte i snitt omkring 17 prosent om slik forskningspraksis (Fanelli 2009). I gjennomsnitt hadde rundt 29 prosent kjennskap til andre tvilsomme former for forskningspraksis. På spørsmål om et bredere spekter av vitenskapelig uredelighet svarte 47 prosent at de hadde kjennskap til slik forskning. Tabell 1 oppsummerer disse resultatene og gir nærmere informasjon om hvordan disse resultatene fremkommer. Samlet sett viser denne kunnskapsoppsummeringen at vitenskapelig uredelighet er forholdsvis godt kjent blant forskere.

Tabell 1 Oppsummering fra den eneste systematiske kunnskapsoppsummeringen og metaanalysen av vitenskapelig uredelighet. Kunnskapsoppsummeringen inkluderte 21 (av 3276) identifiserte studier, og metaanalysen inkluderte 18 studier (Fanelli 2009).

Andre studier viser at medisinske og farmasøytiske forskere rapporterte om vitenskapelig uredelighet oftere enn andre forskere (Fanelli 2009). Det er også interessant å merke seg at eksperimenter viser at vi synes å fuske mindre om morgenen enn på slutten av dagen (Kouchaki og Smith 2014).

Hva med spesifikke former for vitenskapelig uredelighet, slik som medforfatterskap? Her viser forskningen at forfatterskapsproblemer er ganske vanlig, særlig i enkelte fagfelt, slik som medisin. En systematisk oversikt over forfatterskapsproblemer, som inkluderte 123 artikler om forfatterskap, viste at de viktigste problemene var oppfatningene av forfatterskap, definisjoner av (med)forfatterskap og (ulike) praksiser (Marusic, Bosnjak og Jeroncic 2011). En metaanalyse av 14 av studiene i denne oversikten viste at 29 prosent av forfatterne hadde opplevd misbruk av forfatterskap (Marusic mfl. 2011). En annen studie som undersøkte æresforfatterskap, fant at det forekom i 25 prosent av publikasjonene i seks høyt rangerte medisinske tidsskrifter (Wislar, Flanagin, Fontanarosa og Deangelis 2011).

Enkeltstudier har også vist at studenter vet lite om god forskerskikk (Heitman, Olsen, Anestidou og Bulger 2007), og at medisinstudenter tar med seg dårlige vaner fra tidligere skolegang (Kukolja Taradi, Taradi, Knezevic og Dogas 2010). En studie av amerikanske mastergradsstudenter i ulike livsvitenskaper viste at bare halvparten av dem kjente til regler for forfatterskap (52 prosent), 47 prosent kjente krav for innsending av manuskripter og bare 4,4 prosent kjente til krav om å oppgi interessekonflikter (Heitman mfl. 2007). Det foreligger etter hvert omfattende forskning om studenters juks, men det ligger utenfor rammen av dette kapitlet. Slik kunnskap er likevel viktig når man skal vurdere tiltak for å begrense forskningsfusk.

Hva er så resultatet av vitenskapelig uredelighet? Også dette er studert i internasjonal forskning. Særlig har man studert tilbakekalling av forskningspublikasjoner. En oversikt over tilbakekalte artikler i 42 av de største bibliografiske databasene for de største forskningsfeltene fant 4449 tilbakekalte artikler mellom 1921 og 2011 (Grieneisen og Zhang 2012). Medisin, biologi og kjemi hadde høyere relativ tilbakekallingsfrekvens enn matematikk, fysikk, ingeniørfag og samfunnsvitenskap. Nesten halvparten av tilbakekallingene skyldtes forfatterskapsproblemer, dernest fulgte tvilsomt datagrunnlag (inklusive feiltolkning) på rundt 40 prosent. Et mindre antall enkeltforskere (15 stk.) sto for mer enn halvparten av alle de studerte tilbakekallingene (Grieneisen og Zhang 2012). En studie som sammenlignet tilbaketrekkingsrater i ulike land, fant at det var høyere tilbaketrekkingsrater (for fusk) i India (1,3 per 1000 publikasjoner), Japan (0,72 per 1000 publikasjoner) og Kina (0,71 per 1000 publikasjoner) enn i USA (0,6 per 1000 publikasjoner), Iran (0,2 per 1000 publikasjoner) og Storbritannia (0,17 per 1000 publikasjoner) (Ana, Koehlmoos, Smith og Yan 2013).

Antall tilbakekallinger har tidoblet seg fra 1975 (Fang, Steen og Casadevall 2012). Samtidig har antall publiseringer økt kraftig, og nye verktøy har gjort det enklere å avsløre flere typer av forskningsfusk. Lavere barrierer mot å publisere artikler med feil og fusk og lavere barrierer mot å tilbakekalle artikler kan også forklare noe av økningen (Steen, Casadevall og Fang 2013). Det synes også å være større sannsynlighet for at vitenskapelig uredelighet resulterer i tilbaketrekking, nå enn tidligere (Fanelli 2013). Samtidig må vi huske at en rekke manuskripter avvises eller stoppes fordi man oppdager fusk. Disse er det vanskeligere å vurdere omfanget av, fordi de ikke er så lett å måle som tilbaketrekking av publiserte artikler. Tilbaketrekking av vitenskapelige artikler skyldes også feil (Fang og Casadevall 2011) og vansker med å reprodusere resultater (Katavic 2014), men den viktigste grunnen til tilbaketrekking er vitenskapelig uredelighet (Fang mfl. 2012).

Oppsummert viser internasjonal forskning at forskere forholdsvis sjelden rapporterer om at de selv har begått alvorlige tilfeller av vitenskapelig uredelighet (2 prosent), mens de oftere rapporterer om alvorlige former for vitenskapelig uredelighet (fabrikkering, falsifikasjon eller modifisering av data) hos kollegaer (14 prosent). Kjennskap til andre former for uredelighet hos kollegaer er langt mer vanlig (29 prosent). Forfatterskapsproblemer er ganske vanlig. Antall tilbakekalte artikler på grunn av vitenskapelig uredelighet er sterkt økende, men det betyr ikke nødvendigvis at det fuskes mer. På grunn av metodiske utfordringer kan de reelle tallene for alvorlig vitenskapelig uredelighet være større enn det som dokumenteres.

Norden og Norge

Etter hvert har vi også fått en del studier fra Norden og Norge. En studie av helsefaglig forskning i de nordiske landene påviste uredelighet i 25 prosent av 37 ferdig utredede saker da uredelighetsutvalg i de nordiske landene undersøkte påstander om uredelighet i 1990-årene. Sakene omfattet plagiat, forfalskede og endrede resultater, eksklusjon av pasienter, uberettiget forfatterskap, medforfatterskap uten samtykke og brudd på avtale om bruk av forskningsmateriale (Nylenna mfl. 1999). Innen klinisk medisinsk forskning har man beregnet at det forekommer 1–2 tilfeller av forskningsfusk per million innbyggere i Norden, hvorav 20 prosent var alvorlige (Riis 1999). Nylenna og kollegaer viste at forfatterskap var grunnen til flest undersøkelser av saker om påstått vitenskapelig uredelighet i de nordiske landene (Nylenna mfl. 1999).

En studie av en mindre gruppe svenske doktorgradskandidater og erfarne forskere viste at begge gruppene mente at å bruke sitater uten å oppgi referanser var galt, men doktorgradskandidatene mente det var ganske vanlig, mens de erfarne forskerne mente det var uvanlig (Lynoe, Jacobsson og Lundgren 1999). Studien viste videre at doktorgradskandidatene mente det var mer uredelig enn de erfarne forskerne å utelate data som ikke støttet forskningshypotesen. Kandidatene mente det var ganske vanlig, mens forskerne mente det var uvanlig. Begge gruppene mente det var ganske dårlig forskning å ignorere motstridende forskning i diskusjonsdelen av en artikkel, og begge mente det var ganske uvanlig. Både de erfarne forskerne og doktorgradskandidatene mente for øvrig at det ikke var galt å velge den statistiske metoden som gir best resultater, og at dette var vanlig. Å bruke avanserte statistiske metoder for å få trivielle resultater til å fremstå som mer interessante, mente doktorgradskandidatene var ganske dårlig forskningsskikk, og ganske uvanlig, mens de erfarne forskerne ikke oppfattet dette som så galt, men også de mente det var ganske uvanlig (Lynoe mfl. 1999). Denne studien viser altså at de erfarne forskere hadde mer liberale holdninger enn doktorgradskandidatene, særlig når det gjaldt å utelate data som ikke stemte med deres hypotese, og å bruke avanserte statistiske metoder for å få resultatene til å se mer interessante ut.

En annen studie av 134 doktorgradskandidater ved de medisinske fakultetene i Sverige viste at mindre enn en tredel hadde hørt om tilfeller av vitenskapelig uredelighet det siste året (Nilstun, Lofmark og Lundqvist 2010). Press om forfatterrekkefølgen var opplevd av hver tiende respondent. Omtrent seks prosent (5,7 prosent) hadde opplevd press for å falsifisere data. Litt under 2 prosent (1,6 prosent) svarte at de hadde fabrikkert data, og like mange oppga at de hadde falsifisert data. Svarprosenten i denne studien var på 58 prosent (Nilstun mfl. 2010).

Hvordan er det så med vitenskapelig uredelighet i Norge? I 1997 gjennomførte De nasjonale forskningsetiske komiteene i Norge en spørreundersøkelse blant norske forskere (Elgesem, Jåsund og Kaiser 1997). Resultatene viste at 12 prosent av de 456 som besvarte spørreskjemaet, rapporterte at de hadde kjennskap til uredelig forskning ved norske universiteter, og 14 prosent hadde kjennskap til diskutabel forskning. 17 prosent dreide seg om plagiering av data, 12 prosent utelatelse av relevante data, 5 prosent fabrikkering av data og 0,9 prosent fabrikkering av eksperimenter. I tillegg rapporterte 2,5 prosent av dem som svarte, at de selv hadde utelatt relevante data, 0,7 prosent at de hadde fabrikkert data, og 0,2 prosent at de hadde fabrikkert eksperimenter. Svarprosenten var på 39 prosent (Elgesem mfl. 1997). Problemet med denne type studier er blant annet at ulike personer kan ha rapportert om samme hendelse, slik at en og samme sak teller med flere ganger, og dessuten at man ikke har noen garanti for at antagelsene om uredelighet faktisk stemmer. Egenrapporteringen gir noe mer gyldige resultater, men med beskjeden svarprosent er det vanskelig å overføre resultatene til andre enn de 456 som er spurt.

I en nettbasert spørreundersøkelse viste Nylenna og kolleger nylig at 97 prosent av de spurte forskerne ved Universitetet i Oslo rapporterte at de kjente til forfatterskapsregler, og at 68 prosent oppfattet brudd på disse som vitenskapelig uredelighet (Nylenna, Fagerbakk og Kierulf 2014). 36 prosent hadde opplevd press for at andre, som ikke oppfylte kravene, skulle være med som medforfattere på egne publikasjoner. 29 prosent mente de var blitt nektet medforfatterskap der de selv mente at det var berettiget. Personer med mindre forskningserfaring opplevde problemene som større enn de med lengre fartstid. Undersøkelsen gir en god oversikt over oppfatningene til 654 forskere, men siden svarprosenten er lav (24 prosent), er det vanskelig å overføre resultatene til andre grupper.

I Norge har jeg sammen med gode kollegaer gjennomført en serie spørreundersøkelser av doktorgradskandidater ved de medisinske fakultetene. Målsettingen har vært å kartlegge hva kandidatene opplever og gjør, hva de kjenner til av vitenskapelig uredelighet, og hvilke holdninger de har. En slik studie ble gjennomført ved alle de norske medisinske fakultetene i 2012 (Hofmann, Myhr og Holm 2013), og en ny studie for Universitetet i Oslo sammenlignet med Karolinska Institutet ble gjennomført i 2014 (Hofmann, Helgesson, Juth og Holm 2015). I tillegg har vi gjort en ny studie, som ser på utviklingen i Oslo (Hofmann og Holm 2016). Samlet sett viser studiene våre at innrømmet vitenskapelig uredelighet ligger på eller under nivå med internasjonale studier. Forholdsvis mange doktorgradskandidater har kjennskap til vitenskapelig uredelighet internasjonalt, men også ved egen avdeling. En betydelig del opplever press til vitenskapelig uredelighet. Mange er usikre på retningslinjer ved egen institusjon, og holdningene til mange bryter med alminnelige vitenskapsetiske normer.

La oss se litt nærmere på tallene. Først: Hva gjør doktorgradskandidatene? Studiene viser at få rapporterer selv å ha begått alvorlig uredelighet det siste året. En av respondentene (1,1 prosent) i Oslo i 2014 rapporterte å ha falsifisert data, men ingen i 2012. En rapporterte å ha plagiert publikasjoner i 2015 (1,4 prosent). På spørsmål om hva de opplever, svarer omtrent 20 prosent at de har opplevd uetisk press til å opptre vitenskapelig uredelig i en eller annen form. Eksempelvis hadde over 10 prosent opplevd uetisk press om forfatterrekkefølgen de siste 12 månedene. 3–6 prosent hadde også opplevd konsekvensene av vitenskapelig uredelighet. 1,3 prosent av respondentene i Oslo i 2012 hadde opplevd press til å fabrikkere data, men ingen i 2014. Tilsvarende hadde 1,3 prosent opplevd press til å falsifisere data, og 1,3 prosent hadde opplevd press til å plagiere data. 2,1 prosent hadde opplevd uetisk press i forbindelse med analyse av data i Oslo i 2014.

Når det gjaldt kjennskap til vitenskapelig uredelighet, hadde 18–30 prosent hørt om alvorlige former for vitenskapelig uredelighet (fabrikasjon, falsifikasjon og plagiering av data eller plagiat av publikasjoner). I 2014 visste omtrent 7 prosent om noen ved deres avdeling som hadde vært uredelige de siste 12 månedene. Dette dreide seg blant annet om falsifiserte data (1,1 prosent), plagiat av data eller publikasjoner (1,1 prosent), presentasjon av andres resultater som sine egne og selektivt utvalg av data (4,3 prosent) (Hofmann mfl. 2015). Langt fra alle kjente til retningslinjer for vitenskapelig redelighet ved egen institusjon: Over 60 prosent av respondentene var usikre på om avdelingen hadde skriftlige retningslinjer for vitenskapelig redelighet.

Resultatene om hva doktorgradskandidatene (sier de) gjør, og hva de kan, er oppsummert i tabell 2. I hovedtrekk stemmer resultatene fra Norge overens med det vi finner i internasjonal litteratur. Norske doktorgradskandidater ved de medisinske fakultetene er verken bedre eller verre enn i andre land. De møter derimot en del utfordringer og press, ikke minst når det gjelder forfatterskap, og dette synes å øke.

Tabell 2 Svar på spørsmål om vitenskapelig uredelighet og annen uetisk oppførsel i forbindelse med forskning (de som har svart ja i prosent) ved medisinske fakulteter. Data fra Sverige stammer fra Nilstun (2010), og data fra Norge stammer fra (Hofmann mfl. 2015; Hofmann og Holm 2016; Hofmann mfl. 2013).

Hva fant vi så ut om doktorgradskandidatenes holdninger? Her var det små forskjeller mellom studiene i 2012, 2014 og 2015. Samlet ga over 20 prosent uttrykk for oppfatninger og holdninger som i litteraturen oppfattes som vitenskapelig uredelighet. Eksempelvis fant 10 prosent det ikke uriktig å rapportere eksperimentelle data uten å ha gjennomført eksperimentet. Rundt 40 prosent fant det ikke uriktig å prøve en rekke statistiske analyser for å finne statistisk signifikante resultater. 13 prosent ga uttrykk for at det er akseptabelt selektivt å utelate motstridende resultater for å påskynde publikasjoner. 10 prosent mente det var akseptabelt å falsifisere eller fabrikkere data for å påskynde publikasjoner, hvis de var trygge på resultatene sine. Rundt 3 prosent ga uttrykk for at det kunne være riktig å endre eksperimentelle data for å få et forsøk til å se bedre ut enn det faktisk var. Litt under 5 prosent mente at det kunne være riktig å ta æren for ord som andre har skrevet. 4–12 prosent var ikke enige i at det aldri er riktig å ta æren for data som andre har generert. 5–8 prosent var ikke enige i at det aldri er riktig å ta æren for ideer som andre har kommet på. 11–13 prosent sa seg enige i at man har en etisk plikt til å handle dersom man oppdager at noen begår vitenskapelig uredelighet.

Samtidig som en betydelig andel av doktorgradskandidatene altså hadde holdninger som bryter med alminnelige vitenskapsetiske normer, sa 79 prosent seg villige til å rapportere vitenskapelig uredelighet til en ansvarlig person om de hadde oppdaget en medarbeider begå vitenskapelig uredelighet. 75 prosent var enige i at de ville være villige til å rapportere forskningsfusk til en ansvarlig person dersom de hadde oppdaget en veileder eller forskningslederen (PI) begå vitenskapelig uredelighet. Rundt 30 prosent var enige i at det er viktigere at rapporteringen av data er korrekt i en vitenskapelig publikasjon enn i en søknad om forskningsmidler. 46 prosent var dessuten enige i at medforfattere må dele skyld dersom fabrikkerte data blir oppdaget i en publikasjon. Rundt 30 prosent var enige i at medforfattere må få samme straff dersom fabrikkerte data blir oppdaget i en publikasjon (Hofmann mfl. 2015; Hofmann mfl. 2013). Også disse studiene har et begrenset antall respondenter, selv om svarprosenten er forholdsvis høy (72 og 89 prosent).

Studiene våre viser altså at et betydelig antall av doktorgradskandidatene ved de medisinske fakultetene i Norge mener at handlinger som i faglitteraturen og ellers oppfattes som vitenskapelig uredelighet, er akseptable. Samtidig synes holdningene til doktorgradskandidatene i Norge gjennomgående å være litt bedre enn ved Karolinska Institutet i Sverige, men forskjellene er ikke store (Hofmann mfl. 2015).

Hva betyr så dette? Er det mye forskningsfusk i Norge? Er det som foregår, mer eller mindre alvorlig? Et svar er at empiriske studier i Norge ikke avdekker mer uredelighet enn i tilsvarende studier andre steder. Resultatene i Norge viser at ulike former for uredelighet forekommer i samme størrelsesorden som i Sverige og i en rekke andre land. Om dette er godt eller dårlig, er selvsagt åpent for diskusjon. Det vi ser i studiene fra Norge og Norden, er at vitenskapelig uredelighet forekommer. Våre studier ved de medisinske fakultetene viser også at doktorgradskandidater kjenner til fersk forskningsfusk ved egen avdeling. At så mange som 40 prosent ikke mener at det er galt å prøve en rekke analyser til de får et statistisk signifikant resultat, er tankevekkende – ikke bare vitenskapsetisk, men også rent vitenskapelig. Det er også klart at mange forskere opplever ulike former for press – ikke minst når det gjelder forfatterskap.

Motiver: Hvorfor fusker forskere?

Med de mange avsløringene av forskningsfusk har det etter hvert kommet rapporter og studier som har undersøkt hvorfor forskere fusker. Det ser ut til å være flere grunner til det. Flere studier viser at forskere oppfatter det som legitimt å «ta snarveier» når de synes at forskningsspørsmålene er legitime og viktige (Hofmann mfl. 2015; Hofmann mfl. 2013; Nilstun mfl. 2010). En vesentlig grunn er at presset for resultater er stort. «Dagens forskningssystem vektlegger konkurranse og prestisje mer enn redelighet. Denne ubalansen bidrar til mer forskerfusk» skrev Dag Rune Olsen og Øyvind S. Bruland i Morgenbladet (Olsen og Bruland 2006). Vi vet også at sterk konkurranse øker forskeres produktivitet, men også deres tilbøyelighet til å tolke resultater på bestemte måter (Fanelli 2010) og til å snarveier.

Enkelte seniorforskere oppgir også at de føler ansvar for personer som de har ansatt. For å skaffe forskningsmidler til dem og seg selv føler de seg presset til å fuske. Anerkjennelse og avansement viser seg også å være en viktig grunn til at forskere fusker.

Noen fusker også fordi det har blitt så enkelt – eksempelvis at det er så lett å klippe og lime fra arbeider som foreligger digitalt. Som allerede nevnt er også enkelte vant til å fuske fra tidligere studier og tar med seg vanene inn i forskningen (Kukolja Taradi mfl. 2010). Stort tidspress er en annen grunn (Benestad 2006). Andre oppfatter det de gjør, som legitimt, og flere kjenner andre som gjør det samme (Henning mfl. 2014). Noen er også så entusiastiske og har så stor tro på sin forskning at de mener målet helliger midlet.

Det blir også hevdet at enkelte forskere fusker fordi de er fuskere av (menneske)type. Det finnes «råtne epler» i alle yrkesgrupper – så også blant forskere (Bogner og Menz 2006; Koshland 1987; Tunstad 2011). Fusk er som en besettelse for visse personlighetstyper, hevdes det (Hren mfl. 2006). Andre er mer kritiske til dette og peker på perverse insentiver og på manglende retningslinjer og opplæring (Bouter 2015). Noen peker også på utviklingstrekk i vitenskapsteorien: Vitenskapelige sannheter skifter ofte, og det synes ikke å være noen bakenforliggende virkelighet som avdekkes. Derfor kan fusk oppfattes som mindre ugreit (Resnik 2014).

Samlet sett ser det ut til at forskere fusker fordi presset er stort, forventingene høye og det er enkelt å gjøre det, eller fordi insentivene ikke forebygger fusk.

Hvordan går det med dem som fusker?

Det er et bredt spekter av reaksjoner for forskningsfusk. En rekke former for forskningsfusk får ingen reaksjoner overhodet: De blir ikke oppdaget. En studie viste at 29 prosent av forskningsfusk som kollegaer kjente til, aldri ble oppdaget (Gardner, Lidz og Hartwig 2005). Som vi har sett, behøver ikke alvorlige brudd på vitenskapsetiske normer, som objektivt plagiat, å føre til konkrete reaksjoner. Likevel er det grunner til å tro at kontroverser om ens troverdighet og negativ omtale kan få følger for forskerkarriæren.

Alvorlige brudd på vitenskapsetiske regler fører ofte til at personen sies opp eller fratrer sin stilling, men ikke alltid (Elgesem mfl. 1997). Tilbakekalling er en reaksjonsform som svir stygt for mange forskere. Firmaer som blir tatt for å tilby uberettiget forfatterskap, har fått offentliggjort navnet sitt (Nylenna mfl. 1999).

Det ser ut til at det er mindre sannsynlig at de som er tatt for forskningsfusk, publiserer etterpå enn andre forskere. Av stipendiater som ble tatt for forskningsfusk mellom 1993 og 2007, var det bare 11 prosent som publiserte mer enn en artikkel per år etter at de ble avslørt (Redman 2013). De som har fått trukket artikler tilbake, opplever å bli sitert sjeldnere. Det gjelder også for artikler som er publisert før de(n) tilbakekalte artikkelen(e) (Lu, Jin, Uzzi og Jones 2013).

En grunn til at vi ofte ikke vet hvordan det går med «fuskeren», er at navnet holdes hemmelig. Selv om vedkommende får advarsler eller sies opp fra arbeidsstedet, kan vedkommende bytte institusjon i landet eller reise til utlandet og fortsette forskningen der. Dette reiser et viktig og vanskelig spørsmål: Skal navn holdes hemmelig eller ikke? Her er praksisen ganske ulik. Enkelte land, slik som i USA, oppgir ofte navnet på forskeren, mens i andre land, som i Norge, er man mer tilbakeholden.

Hva hjelper?

Det har vært lansert mange forslag og prøvd en rekke tiltak for å redusere vitenskapelig uredelighet (Pimple 2002). Enkelte argumenterer for at man bør endre insentivsystemet (Bouter 2015; Nosek, Spies og Motyl 2012). Publiseringspress fremmer forskningsfusk og bør derfor reduseres, er argumentet. Andre argumenterer for å øke undervisningen og kursingen i forskningsetikk (Lynoe mfl. 1999; Pimple 2002). Et tredje forslag er å skape gode mentorsystemer (Anderson mfl. 2007).

Det viser seg at etikk-kursing og mentorordninger ikke er så effektive som vi gjerne skulle ønsket (Antes mfl. 2009; Antes mfl. 2010; Plemmons, Brody og Kalichman 2006; Powell, Allison og Kalichman 2007). En nasjonal studie fra USA av 4160 forskere som var tidlig i karrieren, viste at økt kursing i forskningsetikk faktisk var assosiert med økt vitenskapelig uredelighet (Anderson mfl. 2007). Tilsvarende var økt bruk av mentor i vitenskapelige (og ikke økonomiske) spørsmål assosiert med redusert sjanse for vitenskapelig uredelighet. For forskere som var midt i karrieren, derimot, var både etikk-kurs og mentorordninger positivt assosiert med redusert odds for vitenskapelig uredelighet (Anderson mfl. 2007). Det betyr selvsagt ikke at etikk-kursing gjør at unge forskere fusker mer (Resnik 2014), men som forfatterne påpeker, naiv tro på kursing og mentorordninger er kanskje ikke berettiget (Anderson mfl. 2007). En grunn til at mentorer har større virkning enn kursing, kan være at mentorer fungerer sterkere som rollemodeller enn kursledere i etikk.

Så langt synes forskningslitteraturen altså ikke å gi oss et entydig svar på hva som er den mest effektive fremgangsmåten for å unngå vitenskapelig uredelighet.

Hva vi vet, og hva vi ikke vet

Som vi har sett, finnes det en god del forskning på omfanget av forskningsfusk, om motivene til forskerne, om hvordan det går med fuskerne, og hva som virker. Om vi skal oppsummere kunnskapen, kan vi si at alvorlige former for vitenskapelig uredelighet innrømmes hos rundt 2 prosent av forskerne, og 10 prosent innrømmer andre former for uredelighet. Forskere kjenner også til alvorlig uredelighet hos andre (14 prosent), og de vet om andre former for uredelighet hos andre (29 prosent). Omtrent halvparten vet om mangelfull forskningsskikk hos andre. Rundt en tidel opplever utfordringer med forfatterskap, men dette varierer fra fagfelt til fagfelt. Kunnskapen om regler og retningslinjer er ofte også mangelfull. Forskeres holdninger til vitenskapelig uredelighet varierer. Forholdsvis mange aksepterer handlinger som i litteraturen beskrives som vitenskapelig uredelighet. Eksempelvis synes både erfarne og ferske forskere at det er akseptabelt å gjøre gjentatte statistiske analyser til man får et signifikant resultat. Vi vet også at forskere som fusker, gjør det fordi presset er stort, forventingene høye og det er enkelt å gjøre det. Forskere som blir tatt i fusk, publiserer også mindre enn andre forskere etterpå. Når det gjelder virkemidler for å forebygge forskningsfusk, er bildet mindre klart. Mer etikk-kurs er ikke alltid effektivt. Mentorordninger synes også å ha god effekt. Mye av kunnskapen om vitenskapelig uredelighet stammer fra helsefaglig (og livsvitenskapelig) forskning. Dette er ikke tilfeldig: Det er her det er publisert klart mest om emnet. Her er også følgene ofte alvorlige.

Selv om vi vet en god del, skulle vi gjerne visst mer – som alltid i forskning. Men det er betydelige metodiske utfordringer i forskning på vitenskapelig uredelighet. For det første kan overrapportering forekomme (Fanelli 2009; Marusic mfl. 2011). Samme sak kan rapporteres av flere. For det andre har man ingen kvalitetssikring av at det som faktisk rapporteres i slike studier, er vitenskapelig uredelighet. På den annen side kan underrapportering også forekomme, særlig når det spørres etter egen uredelighet. Eksempelvis beregnet en anonym studie av 2000 psykologer at falsifikasjon av data forekom hos 9 prosent av dem, mens bare 1,7 prosent av respondentene faktisk innrømmet å ha falsifisert data (John, Loewenstein og Prelec 2012). En annen metodisk utfordring er at det finnes svært ulike oppfatninger og definisjoner av hva som er fusk og ikke. Dessuten kan det være vanskelig å fange opp forskningsfusk som ikke faller inn i gitte kategorier, eller som respondentene gjenkjenner i slike kategorier.

I tillegg er det viktig å huske at mer kunnskap om omfanget ikke nødvendigvis gir oss svar på det som virkelig betyr noe for vitenskapens fremtid: Hva er god og hva er dårlig forskning? Hva er riktig og hva er gal forskning? Empirisk forskning kan fortelle oss noe om omfanget og kanskje også hvilke virkemidler som fungerer best til å redusere uredeligheten, men hva som er rett og galt, kan den ikke svare på. Her kan nærstudier av enkeltsaker være til nytte og hjelp, se Appendiks.

Likevel kan kunnskapen om omfanget av ulike former for forskningsfusk og hva som forebygger det, hjelpe oss til å styre innsatsen mot forskningsfusk og å bevare tilliten til forskningen. Vi har derfor nok å ta fatt på: Vi må avklare normene, sørge for at de er godt kjent og respektert blant forskerne, og forske på hvordan de overholdes.

Avslutning

Vi har etter hvert en god del kunnskap om omfanget av vitenskapelig uredelighet. Ulike former for forskningsfusk er ikke uvanlig. Heller ikke i Norge. Vi har eksempelvis avdekket holdninger hos doktorgradskandidater som gjør at vi også i fremtiden må forvente forskningsfusk i Norge. Vi vet også at forskere fusker fordi det er enkelt å gjøre det, fordi forventningene er høye og presset er stort. Forskere som er avslørt for forskningsfusk, publiserer også mindre enn tidligere og mindre enn andre. Kunnskapen om hvilke virkemidler som fungerer best for å begrense forskningsfusk, gir ingen entydige svar på hva vi bør gjøre. Kunnskap om omfanget av forskningsfusk gir oss ikke svar på hva vi bør gjøre, men gir oss nyttige og viktige innspill på hvor innsatsen bør styres.

Appendiks¹

Noter

• 1  Det ble gjort mindre endringer i appendiks i november 2022. På side 180 ble feilstavet navn rettet opp (Wik), årstall ble endret til 2000 og det ble presisert at teksten var et forskningsbrev (research letter). På side 183 er enkelte setninger revidert for å tydeliggjøre hva som var plagiert (jamfør Nolan 2008). I tillegg er referanser til omtalte artikler lagt til i notene 2–4 under.
• 2  Wik, L. og Kiil, S. (2005). Use of an automatic mechanical chest compression device (LUCAS) as a bridge to establishing cardiopulmonary bypass for a patient with hypothermic cardiac arrest. Resuscitation, 66, s. 391–394. https://doi.org/10.1016/j.resuscitation.2005.03.011
• 3  Gilbert, M., Busund, R., Skagseth, A., Nilsen, P.Å., og Solbø J.P. (2000). Resuscitation from accidental hypothermia of 13.7 °C with circulatory arrest. Lancet, 355, s. 375–376. https://doi.org/10.1016/S0140-6736(00)01021-7
• 4  Wik, L. (2000). Automatic and manual mechanical external chest compression devices for cardiopulmonary resuscitation. Resuscitation, 47, s. 7–25. https://doi.org/10.1016/S0300-9572(00)00190-8

Abstract

Publication ethics in science: To ensure quality of research literature

Scientific advances are almost never the result of a single article or the work of an individual researcher. Scientific progress is the result of many researchers working for a long time, through trial and error, studying of research literature and discussions with colleagues. Together, researchers and journals build the scientific knowledge base, and together they build upon it. This cooperation is the strength of science, but also its vulnerability. When all build on each other’s work, we are dependent on all building blocks of the edifice being solid, otherwise it could all collapse. The quality of the research literature is entirely dependent on the quality and integrity of the research and the quality and integrity of the published article, good research ethics and good publishing ethics. Publication ethics is the set of common rules and standards editors – and eventually also publishers – have agreed to follow to ensure the quality of the scientific literature. How these rules and standards are developed, and how violations of these standards can be handled, is the topic of this article. The development of publishing ethical standards has not occurred in a vacuum. New technological possibilities and models for scientific publication has provided new opportunities and challenges. This is also discussed.

Innledning

Publiseringsetikk handler om de etiske forpliktelsene tidsskriftredaktører har for det de publiserer, men dreier seg også om de publiseringsetiske forpliktelsene til forskere som publiserer i tidsskriftene. Slike etiske forpliktelser har redaktører og forfattere alltid hatt, men de siste om lag 20 årene har tidsskriftredaktører begynt å se behovet for å samarbeide om å sette felles etiske standarder for å sikre kvaliteten på den vitenskapelige litteraturen. Hvordan disse reglene og standardene er utviklet, og hvordan brudd på disse standardene kan håndteres, er temaet for dette kapitlet. Jeg har selv deltatt aktivt i utviklingen av disse standardene og prosedyrene i årene 2002–2015, da jeg var sjefredaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening. I de årene var jeg medlem av The International Committee of Medical Journal Editors (ICMJE, Vancouver-gruppen) og av Committee of Publication Ethics (COPE). Fra 2011–2015 var jeg nestleder i COPE. Det finnes (foreløpig) svært lite publiseringsetisk forskning, og artikkelen er derfor i det vesentlige basert på mine egne erfaringer med å utvikle og systematisere dette fagområdet.

Forholdet mellom forskning og vitenskapelige tidsskrifter er tett og gjensidig. «Science does not exist until it is published», skrev Drummond Rennie i Lancet i 1998 (Rennie 1998). Det er riktig i den forstand at det er først når forskeren bringer sine funn ut fra laboratoriebenken eller kontoret og deler dem med forskersamfunnet, at forskningen blir en del av den felles vitenskapelige kunnskapsbasen. Men man kan også snu på Rennies utsagn å si at vitenskapelige tidsskrifter ikke kan eksistere uten forskning.

I introduksjonen til den første utgaven av det første vitenskapelige tidsskriftet i vår del av verden, Philosophical Transactions of the Royal Society, publisert i London i 1665, uttrykker Henry Oldenburg sammenhengen mellom vitenskap og tidsskrifter på en måte som er like gyldig i dag:

There is nothing more necessary for promoting the improvement of science than the communication to those who apply their studies so that things are discovered or put into practice by others. It is proper to employ this Journal to gratify those whose engagement in such studies entitles them to the knowledge of science (Oldenburg 1665).

Det spesielle med forskning og vitenskapelig publisering er at hver enkelt forsker og hver enkelt artikkel er avhengig av andre forskere og andre artikler.

Vitenskapelige fremskritt er så godt som aldri resultatet av en enkelt artikkel eller arbeidet til en enkelt forsker. Vitenskapelige fremskritt kommer som et resultat av mange forskeres arbeid gjennom lang tid, gjennom prøving og feiling, studier av forskningslitteraturen og diskusjoner med kolleger. Sammen bygger forskere og tidsskrifter den vitenskapelige kunnskapsbasen, og sammen bygger de videre på den.

Dette samarbeidet er vitenskapens styrke, men også dens sårbarhet. Når alle bygger videre på hverandres arbeid, blir vi også helt avhengige av at alle byggeklossene i byggverket er solide, ellers kan det hele ramle sammen. Kvaliteten på forskningslitteraturen er helt avhengig av kvaliteten og integriteten på selve forskningen og på kvaliteten og integriteten på den publiserte artikkelen, altså både av god forskningsetikk og god publiseringsetikk.

Historikk

Det er først de siste tiårene at tidsskriftredaktører har sett behovet for å organisere seg og samarbeide om å sette felles standarder. Dette samarbeidet vokste frem av flere grunner, men den viktigste var at troen på forskning og antall forskningsartikler nærmest eksploderte etter annen verdenskrig. Det gjorde også anvendelsen av forskningen. Det var positivt selvfølgelig, men la også et ekstra press på redaktørene. Det var ikke lenger bare akademisk diskurs i spaltene. Det de skrev om, fikk praktisk betydning. Da måtte redaktørene føle seg trygge på at det de publiserte, faktisk var riktig. Og ettersom all forskning bygger på annen forskning, var tidsskriftredaktørene gjensidig avhengige av at alle fulgte de samme standardene.

Council Science Editors (CSE)¹ er den eldste organisasjonen. Den startet i 1957 som Conference for Biology Editors (CBE), opprinnelig organisert av American Institute of Biological Sciences og finansiert av National Science Foundation i USA. Den var primært en organisasjon for redaktører av biologiske tidsskrifter, men utvidet etter hvert medlemskapet til ulike disipliner. I år 2000 skiftet den navn til Council of Science Editors og er nå en selvstendig medlemsorganisasjon.

The International Committee of Medical Journal Editors (ICMJE, Vancouver-gruppen) ble stiftet i 1978 av en liten gruppe redaktører av generelle medisinske tidsskrifter (Huth og Case 2004). Den opprinnelige hensikten var å formulere felles kriterier for formatering av manuskripter slik at forfattere skulle slippe å skrive manuskriptet helt om når det ble refusert i et tidsskrift og skulle sendes videre til et annet. Dette var lenge før PC-enes tid og lenge før elektroniske referansehåndteringsverktøy var tilgjengelige, så det å måtte levere manuskriptet med en annen linjeavstand eller måtte sette opp referansene på en annen måte var en svær jobb. ICMJE utarbeidet det de kalte «uniform requirements for manuscripts submitted to biomedical journals» (URMs), ofte kalt «Vancouver-reglene». Disse har blitt revidert en rekke ganger og har siden 1980-årene mer og mer handlet om etiske standarder for forfattere og redaktører, slik som interessekonflikter, forfatterskapskriterier, dobbeltpublisering, plagiat, prospektiv registrering av kliniske studier, krav til å publisere kritikk og korrigeringer og så videre. Fra 2013 er det offisielle navnet på Vancouver-reglene «Recommendations for the conduct, reporting, editing, and publication of scholarly work in medical journals (ICMJE 2015).

Det var kanskje tilfeldig at ICMJE, Vancouver-gruppen, ble dannet akkurat da den ble dannet, men at den utviklet seg i retning av å konsentrere seg mer om publiseringsetiske spørsmål, var ikke tilfeldig. En grunn var at det var redaktører av medisinske tidsskrifter som dannet gruppen. Medisinsk forskning og utviklingen av nye, effektive legemidler og behandlingsmetoder hadde eksplodert i 60-og 70-årene. Det var naturligvis positivt. Men det var andre ting som også eksploderte: kostnadene, inntektsmulighetene og de potensielle konfliktene. Det var – og er – ikke bare forfatternes interessekonflikter som kan skape problemer. Også redaktørenes og fagvurderernes interessekonflikter kan påvirke forskningslitteraturen, og det har derfor vært viktig å oppfordre til åpenhet om alle forhold som potensielt kunne svekke troverdigheten til det som ble publisert.

Det første møtet i det som senere ble Committee on Publication Ethics (COPE)², var et helt uformelt møte med noen få engasjerte redaktører i april 1997. Mike Farthing tok initiativet. Han hadde kommet over fire tilfeller av uredelighet i sitt aller første år som redaktør i tidsskriftet Gut og lurte på om dette var uvanlig. På det første møtet ble det klart at den lille gruppen hadde sett hele spekteret av forsknings- og publiseringsfusk fra ren svindel til forfatterskapstvister, og at det var verdifullt å få andre redaktørers råd og utveksle synspunkter på hvordan man skulle håndtere disse sakene. «COPE er et eksperiment», skrev Mike Farthing i sin første årlige rapport i mai 1998, og Richard Smith (den gang sjefredaktør av BMJ) la til: «COPE vil kanskje ikke være nødvendig på lang sikt, og vi vil være fornøyd hvis organisasjonen blir gjort overflødig fordi det internasjonale forskningssamfunnet finner en adekvat respons på uredelighet innen forskning.» Dessverre gikk ikke Farthings og Smiths spådommer i oppfyllelse.

I 1999 utkom COPEs første retningslinjer for god publiseringspraksis, og i 2004 ble den første «Code of conduct for editors» lansert. Retningslinjene fastsatte minimumsstandarder som redaktører bør bestrebe seg på å følge, og alle COPE-medlemmer var forventet å rette seg etter dem. I 2004 hadde COPE nesten 350 medlemmer. I 2006 begynte COPE å publisere flytskjemaer for å veilede redaktører gjennom håndteringen av enklere tilfeller av mistanke om uredelighet. Flytskjemaene er oversatt til mange språk og er en av de mest brukte ressursene COPE har produsert. Organisasjonen har også laget en rekke spesifikke retningslinjer og e-læringsmoduler innen publiseringsetikk³.

COPE var en viktig partner da den første World Conference on Research Integrity (WCRI) ble avholdt i Lisboa i september 2007, sammen med European Science Foundation, det amerikanske Office of Research Integrity og den portugisiske regjeringen. Ved den andre WCRI i Singapore i 2010 var COPE involvert både i planleggingen av møtet og i utviklingen av «The Singapore Statement», de etiske prinsippene for forskere, forfattere, forskningsinstitusjoner og redaktører man ble enige om på dette møtet. Daværende nestleder i COPE, Sabine Kleinert, har siden vært sentral i organiseringen av den tredje og fjerde WCRI i henholdsvis Montreal og Rio de Janeiro, mens COPE som organisasjon har fortsatt som samarbeidspartner. Årsaken til dette tette samarbeidet er naturligvis at forsknings- og publiseringsetikken er tett sammenvevd.

Hensikten med COPE var å skape en arena der redaktører uformelt kunne diskutere og få hjelp til å håndtere problemer de støtte på med forfattere, fagvurderere eller utgivere. De siste 15 årene har COPE utviklet seg fra å være en uformell diskusjonsklubb for noen ganske få redaktører til å bli en mer formalisert organisasjon som favner bredere både faglig og geografisk. I dag er mer enn 10 000 tidsskrifter og tidsskriftredaktører medlemmer av COPE fra alle verdensdeler og de aller fleste fagområder. Men fortsatt er COPEs hovedanliggende å hjelpe og veilede redaktører i konkrete saker. Medlemmer kan sende inn saker og få dem vurdert og diskutert enten i åpne nettmøter eller av COPE Council, som er COPEs styrende organ.

Alle de tre organisasjonene har vært avgjørende for å utvikle og implementere de publiseringsetiske standardene som gjelder i dag. De overlapper hverandre i noen grad, men først og fremst utfyller de hverandre. ICMJE lager regler og gir anbefalinger, men behandler ikke enkeltsaker. CSE setter standarder og gir kurs og veiledning også for andre enn sjefredaktørene og utgiverne, for eksempel redaksjonssjefer, webredaktører og manusredaktører. COPE behandler konkrete saker og utvikler verktøy og standarder for hvordan slike saker skal håndteres. Jeg har som nevnt vært medlem av både ICMJE og COPE fra 2002–2015 og var nestleder av COPE fra 2011–2015.

Hvordan håndtere mistanke om uredelighet i publikasjoner?

Noen skiller mellom alvorlige og mindre alvorlige brudd på god vitenskapelig publiseringspraksis. Plagiering, fabrikkering og falsifikasjon av data hører da til første gruppe, mens dobbeltpublisering, feilaktig angivelse av forfatterskap, manglende angivelse av interessekonflikter, selektiv rapportering av data (for å nevne noe) anses som mindre alvorlig.

Det er klart at plagiering, fabrikkering og falsifikasjon av data er en større «forbrytelse» enn å dobbeltpublisere eller rapportere (litt) selektivt. Problemet er at man ved å kalle noe «mindre alvorlig» kan risikere å sende et signal om at det heller ikke er så viktig å slå ned på det, noe som er svært uheldig. Årsaken er at den akkumulerte effekten av alle disse «mindre alvorlige» uredelighetene etter alt å dømme er mye mer skadelig for kvaliteten og integriteten av den samlede forskningslitteraturen enn den såkalt alvorlige uredeligheten (Zigmond og Fischer 2002).

Det aller viktigste for å komme uredelighet til livs er å bringe sakene frem i lyset og forfølge mistanke om uredelighet. Det høres enkelt ut, men er komplisert i praksis. For den enkelte redaktøren kommer det ikke noe positivt ut av å forfølge uredelighet, tvert om er det både arbeidskrevende og ubehagelig. Når uredelighet avdekkes, kan det få store konsekvenser. Karrierer og omdømme – endog liv – kan ødelegges. Og det ligger i sakens natur at det ikke vil bli publisert noen artikkel, eventuelt at en allerede publisert artikkel må trekkes tilbake. Så for den enkelte tidsskriftredaktør er det klart mest hensiktsmessig å bare avvise eller refusere artikler der han eller hun mistenker at ikke alt er som det skal. Imidlertid kan det resultere i at den samme artikkelen blir publisert i et annet tidsskrift, kanskje et med færre redaktørressurser til rådighet til å avdekke uredelighet, og artikkelen vil da likevel inngå i den felles vitenskapelige kunnskapsbasen – og korrumpere den. Den kanskje aller viktigste publiseringsetiske forpliktelsen redaktører av vitenskapelige tidsskrifter har, er derfor at de må forfølge mistanken hvis den oppstår.

COPEs «Code of conduct and best practice guidelines for journal editors» slår fast at redaktører har en forpliktelse til å handle hvis de mistenker uredelighet, og at denne plikten gjelder både publiserte og upubliserte artikler. Det er ikke akseptabelt å bare refusere en artikkel man mistenker at det er problemer med⁴.

Hvordan man i praksis følger opp slik mistanke, kan man få veiledning i fra COPE. Alle redaktører og utgivere som er medlemmer av COPE, kan henvende seg med sine konkrete problemstillinger og be om råd. COPE har også utarbeidet praktiske retningslinjer på en rekke områder⁵. Den kanskje aller mest nyttige ressursen COPE har produsert, er en serie flytdiagrammer som er laget for å hjelpe redaktører til å følge retningslinjene og COPEs «Code of conduct» når de står overfor ulike problemstillinger. Det er foreløpig utarbeidet 16 forskjellige flytdiagrammer, og noen eller alle er oversatt til kroatisk, japansk, koreansk, tyrkisk, arabisk, portugisisk, italiensk, spansk, fransk, kinesisk og persisk.

Den virkelige verden

Men en ting er å sette standarder og lage regler og retningslinjer, noe helt annet er å bruke disse i en kompleks virkelighet som sjelden passer helt inn hverken i regler, retningslinjer eller COPEs flytdiagrammer. Enkeltsakene som diskuteres i COPE, viser dette på en illustrerende måte. Når enkeltsaker drøftes i COPE, fattes det ikke beslutninger. Ofte er det uenighet blant redaktørene rundt bordet (enten man er samlet fysisk eller virtuelt). Et viktig poeng for COPE fra starten av i 1997 har vært å gi råd og å veilede, men overlate beslutningene til den enkelte redaktør og utgiver. Enkeltsakene som kommer opp, blir brukt for å gi råd til den enkelte redaktør, men brukes også videre i seminarer og når COPE arrangerer workshops verden over. Å kjenne til hvilke regler og standarder som gjelder, er viktig, men å være bevisst på og jevnlig øve seg på hvordan disse utfordringene skal håndteres, er kanskje vel så viktig.

For å gi et inntrykk av hva det dreier seg om, gjengir jeg her en sak i sin helhet. Jeg velger å gjengi både spørsmålsstillingene og svarene fra COPE i den form de fremstår på COPEs nettsider, for å gi et inntrykk av sakens kompleksitet og hvordan saker behandles⁶.

Det denne saken dreier seg om, er at et tidsskrift blir varslet om at en artikkel de har publisert, innholder fabrikerte eller falske data. Først får de varsling fra en forskningsinstitusjon, og deretter fra en medforfatter. Etter hvert kommer det frem at det er mistanke om fabrikkerte data i ytterligere tre artikler med samme førsteforfatter. Hvis dette er riktig, er det alvorlig, og artiklene må trekkes tilbake, men hvor sikker bør redaktøren være før hun går til et slikt skritt? Hva skal veie tyngst: hensynet til forfatteren eller hensynet til leserne og andre forskere som eventuelt baserer seg på resultatene av artikkelen? Hva innebærer det å feilaktig anklage noen for uredelighet?

I første omgang har redaktøren altfor lite informasjon og ber varslerne dokumentere. Det gjør de, men bare for tre av de fire artiklene. De blir trukket tilbake, men hva skal redaktøren gjøre med den fjerde artikkelen? Det er dette spørsmålet COPE blir bedt om å ta stilling til.

I COPE var det delte meninger. Noen mener at det var overveiende sannsynlig at noe ikke stemte i den fjerde artikkelen også, og at det derfor var tryggest å trekke også den tilbake. Andre manet til forsiktighet og foreslo at redaktøren heller skrev en «expression of concern». Uansett var det enighet om at det er viktig at leserne blir orientert så godt det lar seg gjøre om hva redaktøren finner problematisk med artikkelen. Kanskje går det også an å insistere på at forskningsinstitusjonen gir mer detaljert informasjon om hva de baserer sine mistanker på? Men hvis de ikke vil eller kan gjøre det, er redaktøren fortsatt ansvarlig overfor sine lesere.

Denne saken illustrerer det som er det vanlige snarere enn unntaket i saker som bringes inn for COPE: Det er sjelden helt entydig hva som har skjedd, og hva som bør gjøres, men det er viktig å lære seg (som redaktør og utgiver) hvordan saker kan analyseres og nøstes opp, og hvor fallgruvene ligger (f.eks. riskoen ved å feilaktig anklage noen for uredelighet), uten å miste av syne det som er redaktørens viktigste forpliktelse: hensynet til at forskningslitteraturen forblir korrekt.

Alle saker COPE har diskutert siden starten i 1997, er lagt (anonymisert) inn i en søkbar database⁷. Databasen inneholder nå mer enn 500 saker med tilhørende råd gitt av COPE. For nyere saker inneholder databasen også informasjon om hvordan sakene har vært fulgt opp, og hva utfallet har blitt. Denne databasen er åpen for alle og gir god innsikt i hva som er og har vært publiseringsetiske problemstillinger de siste 15–20 årene.

Nye muligheter, nye utfordringer

Internett har radikalt endret måten informasjon kan formidles på og diskuteres. Og siden vitenskapelig publisering nettopp dreier seg om å få nye funn ut til forskere og lesere for diskusjon, har internett endret vitenskapelig publisering betydelig, stort sett til det bedre – og det vil fortsette å gjøre det.

Nå begynner vi for alvor å se konturene av hvordan internett vil medføre dyptgripende endringer for vitenskapelig publisering, skrev jeg i en lederartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening i januar 2015 (Haug 2015^a). Vi har fått helt nye muligheter for fag- og forskningsformidling. Vi kan ikke forestille oss et liv uten onlinedatabaser, klikkbare lenker, tilgang til det aller meste direkte fra egen PC og mulighet til å diskutere og samarbeide med kolleger i inn- og utland nærmest døgnet rundt. Produksjonen av fagtidsskrifter er forenklet: Kommunikasjonen med forfattere og fagvurderere er blitt raskere og billigere. For de mange tidsskriftene som kun publiseres online, har distribusjonskostnadene (papir og porto) nærmest falt bort.

Det har også åpnet for helt nye publiserings- og finansieringsmodeller for tidsskriftene. Innen «open access»- og «open science»-bevegelsene tar man ikke bare i bruk ny teknologi, man tenker helt annerledes om hvem som eier og har ansvaret for å kvalitetssikre den publiserte kunnskapen. Hvorfor skal fagvurderinger og redaksjonelle vurderinger gjøres i det skjulte? Hvorfor skal tidsskriftene eie det de publiserer? Hvorfor skal ikke tekster og forskningsdata som er offentliggjort, fritt kunne brukes av andre? Og hvorfor skal man betale for å lese forskningsresultater? Er det ikke like naturlig at forskerne selv dekker publiseringskostnadene?

Det at det er blitt så enkelt og billig å publisere, har selvfølgelig også hatt noen uforutsette konsekvenser. Det har vært en eksplosiv økning i antall tidsskrifter – og i publisert forskning (Bohannon 2013, Haug 2013). Konkurransen om å publisere i de beste tidsskriftene er tøffere enn noen gang. Den har skapt et marked for tjenester som bistår forskerne med å bli akseptert i disse tidsskriftene. I det siste er det etablert en ny type publiseringstjenester som tilbyr alt fra helt legitim språkhjelp til fabrikkering av artikler – med garanti for publisering! Hvor du får publisere, avhenger av hva du er villig til å betale (Seife 2014). Det er så profesjonelt gjort at det nesten ikke er mulig å tenke seg at de tradisjonelle tidsskriftene kan holde tritt med utspekulertheten gjennom kontrollrutiner og kvalitetssikring. Det aller siste er at det også er mulig å forfalske fagfellevurderinger og fagvurderere (Haug 2015^b).

To accept, reject, correct, retract – and to protect

Litt spissformulert sa man tidligere at en tidsskriftredaktør bare hadde ansvar for fire oppgaver: Å akseptere, refusere, korrigere og trekke tilbake artikler. Det var måten disse oppgavene ble utført på – med hvilken kvalitet, hvor konsistent og hvor etisk forsvarlig – som avgjorde tidsskriftets renomme over tid.

I en tid der antallet forskere og antall publikasjoner øker dramatisk, der kunnskapsutvekslingen er global, og der forskningen og publiseringen foregår i nye publiseringsmodeller, i langt flere land og kulturer enn tidligere, er vi mer enn noen gang avhengige av felles standarder for hva som er gode og etterrettelige standarder for publisering.

Å følge normene for god publiseringsetikk er derfor det femte ansvarsområdet for redaktører og utgivere av vitenskapelige publikasjoner. Hensikten er å beskytte den samlede forskningslitteraturen – den viktigste forpliktelsen av alle.