Aktører, navn og forkortelser

Den kulturelle skolesekken er i stadig endring, og det er også aktørenes navn og kulturtilbudenes titler. Da jeg startet arbeidet med denne skolekonsertstudien i 2008, ble Den kulturelle skolesekken (DKS) brukt både som betegnelse på selve ordningen og som navn på sekretariatet med det nasjonale ansvaret for ordningen. Med overføringen av DKS-sekretariatet til Rikskonsertene som deretter skiftet navn til Kulturtanken – Den kulturelle skolesekken Norge, ble både titler og ansvarsområder i DKS og Rikskonsertene forandret. Kulturtanken ble navnet på den nye DKS-etaten som nå er nasjonal enhet for alle kulturuttrykkene i DKS, selv om hovedtyngden av etatens første ansatte kommer fra Rikskonsertene og dermed har spesialkompetanse i musikk (jf. Kulturtanken 26.04.2016).

Med opprettelsen av Kulturtanken forsvant altså Rikskonsertene som en særskilt nasjonal aktør for musikkområdet i DKS. De blant Kulturtankens medarbeidere som fortsatt skal kvalitetssikre musikktilbudet tilhører ikke lenger en musikkinstitusjon med ordet konsert i navnet. Her er det oppstått et skille mellom musikk og de andre kulturområdene i DKS. Mens Rikskonsertene er historie, lever de tidligere nasjonale aktørene for visuell kunst, scenekunst, film, litteratur og kulturarv videre, selv om deres roller i DKS blir endret og de nå bærer det nye navnet nasjonale formidlere (jf. DKS: Nettnotat 1). Nasjonalmuseet og Norsk scenekunstbruk vil for eksempel fortsatt være aktører i DKS, mens Kulturtanken vil være den samlende nasjonale enheten også for kunstområdene visuell kunst og scenekunst. Lin Marie Holvik formulerer disse endringene slik i sitt første nyhetsbrev som nytilsatt direktør i Kulturtanken:

Alle kunstfeltene skal få sin rettmessige plass i vårt system. […] Verken produsent- eller musikk-kompetansen som er på huset vårt skal ut med badevannet, men vi skal være så ærlige å si at vi ikke enda vet helt hvordan vi på best mulig måte skal organisere dette (Kulturtanken 26.08.2016).

Rikskonsertenes musikk- og produsentkompetanse skal altså ikke «ut med badevannet», men hva som skjer med denne kompetansen, og hvordan Kulturtanken skal få gitt de ulike kunstfeltene sin rettmessige plass er uavklart på dette tidspunktet. Kulturtankens omstillingsprosess går imidlertid raskt videre. Allerede én måned etter direktørens første kulturtanker kommer hun med nyheten om at skolekonsertordningen i sin nåværende form legges ned. «Musikken vil inngå som en av seks kunstformer som Kulturtanken – Den kulturelle skolesekken Norge har et ansvar for å forvalte sammen med landets fylkeskommuner og 100 %-kommuner», skriver hun (KT/RK 28.09.2016). Høsten 2018, når omstillingen skal være ferdig, vil dermed også skolekonsertordningen være historie. De to tidligere adskilte systemene, skolekonsertordningen og DKS, skal leve sammen i én etat og én ordning (Ibid). Måneden etter dette vedtaket er rammene for omorganiseringen vedtatt. Holvik kommer da med enda en nyhet:

Vi oppretter en ny avdeling som vi kaller Kunst, kultur og skole. Det som tidligere var Rikskonsertene og forvaltet et stort og bredt musikkfelt, skal nå forvalte alle seks kunstuttrykkene i Den kulturelle skolesekken. Vi vet at mange har opplevd at musikken har vært prioritert høyt, og vi har fått tilbakemeldinger på at man nå håper at Kulturtanken skal kunne klare å behandle alle kunstformene likeverdig. Det er både vårt oppdrag og vårt mål. Derfor skal vi også ha kompetanse i eget hus på alle kunstfelt, samt på pedagogikk og skole i vår nye organisasjon. Noen utlysninger vil nok derfor komme før jul. Den nye avdelingen skal jobbe for å løfte alle kunstformene i DKS (KT/RK 04.11.2016).

Rikskonsertenes nasjonale ansvar for musikktilbudet i DKS videreføres altså i den nye organisasjonsstrukturen, og gjennom nytilsettinger i den nyopprettede avdelingen Kunst, kultur og skole skal Kulturtanken få tilført den brede kunst- og skolekompetansen DKS-etaten trenger. Dessuten opprettes en operativ enhet kalt Kunsttanken, der de tidligere RK-produsentene i samarbeid med DKS-feltets aktører skal «utvikle nye produksjoner og prosjekter i DKS» (Ibid; Kulturtanken: Nettnotat 1).

Kulturtankens indre organisasjonsstruktur er dermed i ferd med å komme på plass, men deres samarbeidsstruktur utad er ennå ikke helt avklart. Her er det verdt å merke seg at Kulturtanken utfra regjeringens mandat er forpliktet til å involvere mange aktører. De skal:

Samarbeide om innhold og kvalitet med høyere kunstutdanning, lærerutdanning, kunst- og kulturinstitusjoner og -organisasjoner, produksjonsmiljøer og nasjonale aktører for Den kulturelle skolesekken (KUD 18.08.2015).

De tidligere nasjonale aktørene i DKS, nå nasjonale formidlere, er altså bare noen blant alle de institusjonene, organisasjonene og miljøene Kulturtanken skal samarbeide med. Direktøren kommer inn på denne store samarbeidsutfordringen i sitt første nyhetsbrev. Der skriver hun:

Vi skal også føre gode samtaler med produksjonsmiljøene, med kulturinstitusjoner og ulike aktører som i dag er involvert både i Rikskonsertene og Den kulturelle skolesekken, og helt sikkert noen som i dag ikke er involvert. Vi ønsker en stor nasjonal dialog med mange aktører. Kulturtanker, rett og slett (Kulturtanken 26.08.2016).

Her understreker Holvik viktigheten av et samarbeid med mange ulike kulturaktører, og i sitt novemberbrev fremhever hun i tillegg opplæringssektorens aktører:

[…]vi er glad for at Kulturdepartementet også har sagt at vi skal samarbeide med Kunnskapsdepartementet, med høyskoler og forskningsmiljø, med kultursektoren selv, og ikke minst, med våre partnere i fylker og kommuner, samt med skoler og lærere (Kulturtanken 04.11.2016).

Og på Kulturtankens nettplattform som publiseres 19.12.2016 beskrives de aktuelle samarbeidsaktørene som «alle våre DKS-partnere i fylkeskommuner og kommuner, på skoler og i kunst- og kulturinstitusjoner» (Kulturtanken: Nettnotat 2). Ut fra regjeringens mandat, Kulturtankens nettplattform og direktørens signaler vil Kulturtankens samarbeidspotensiale være nesten ubegrenset. Det virker dermed klart allerede nå at de tidligere nasjonale aktørenes posisjon vil bli nedtonet til fordel for et større mangfold av aktører, noe som også vil kunne gjelde musikkområdet i DKS. Her blir det interessant å se hva slags produsenter som vil få størst innflytelse på musikktilbudet. Kulturtankens musikkprodusenter skal som nevnt konsentrere seg om utviklingsarbeid og vil kunne påvirke hva slags typer musikkproduksjoner som blir prioritert i DKS. Fylkene overtar ansvaret for musikktilbudet til skolene, og fylkesmusikkprodusentene får dermed stor innflytelse her (jf. KT/RK 12.10.2016). Spørsmålet er imidlertid om produsenter fra andre musikkinstitusjoner og det frie feltet i større grad vil bli trukket inn. Det er i alle fall Kulturtankens målsetting for den operative enheten Kunsttanken: Den skal «sørge for kontakt med utøvende kunstmiljøer og kunst- og kulturinstitusjoner» (Kulturtanken: Nettnotat 1).

Alle usikkerhetsmomentene i Kulturtankens omstillingsprosess og aktørenes stadig skiftende navn og ansvarsområder er krevende for praksisfeltets deltakere, men det er også en utfordring for oss som skal utforske og analysere aktørenes roller i DKS. Hva skal vi for eksempel kalle dem som har nasjonalt ansvar for musikk i DKS og som tidligere het Rikskonsertene? De har vært Den kulturelle skolesekkens mektigste aktør i dette kulturfeltet, og nå har de ikke lenger noe eget navn. Samtidig har de fått utvidet makt som Kulturtanken – Den kulturelle skolesekken Norge.

Jeg har valgt å omtale musikkområdet i DKS og dets sentrale aktør på følgende måte: Skolekonsertordningen er som nevnt snart historie, så denne termen brukes kun som en historisk betegnelse på en ordning som ble opprettet av Rikskonsertene i 1968 og som blir nedlagt av Kulturtanken i august 2018.2 Skolekonsertvirksomheten lever imidlertid videre i DKS. FoU-leder Egil Rundberget forklarer endringene og den nye begrepsbruken slik:

Rikskonsertenes skolekonsertordning er ute. (Regioner, fylker og 100 %-kommuner kan lage sine egne ordninger hvis de vil.) Skolekonsertene vil fortsette, og kan i teorien bli like mange som nå. Musikktilbudet i DKS vil hete musikk i DKS (på linje med scenekunst i DKS, osv.) Musikktilbudet vil (som i dag) ha ulike formater. Det dominerende formatet er skolekonsert, også kalt «40 minutter ribbeveggkonsert». Dette formatet har dog mange varianter ift arena, kontekst, osv. Andre formater kan være festivalbesøk, musikkverksteder, tverrkunstneriske produksjoner med en vesentlig andel musikk (ofte kalt kunstarter i samspill), osv. (Rundberget 07.11.2016).

Skolekonserter får altså en snevrere betydning enn tidligere. Da studiens feltarbeid ble gjennomført i 2008-2009, ble skolekonsertbetegnelsen brukt om flere formater, ikke bare 40 minutter ribbeveggkonsert. På grunn av målet om størst mulig bredde i utvalget omfatter undersøkelsen også formatene musikkverksted (work shop) og tverrkunstnerisk produksjon med en vesentlig andel musikk (kunstarter i samspill). I tråd med Rikskonsertenes praksis frem til nedleggelsen av skolekonsertordningen bruker jeg derfor termene skolekonsert og skolekonsertsamarbeid i vid betydning om ulike formater i musikktilbudet. I analyser og drøftinger av nasjonale utfordringer for det samlede musikktilbudet anvender jeg betegnelsen musikk(tilbudet) i DKS.

Når det gjelder aktøren med nasjonalt ansvar for musikk i DKS og som frem til 2016 het Rikskonsertene, har jeg valgt følgende løsning: Jeg bruker tittelen Rikskonsertene når jeg omtaler deres virksomhet som nasjonal aktør i DKS frem til navnebyttet 26.04.2016. Siden feltarbeidet ble gjennomført før omorganiseringen, bruker jeg også navnet Rikskonsertene i omtalen av deres representanter i undersøkelsen. Jeg kaller for eksempel produsentene deres for Rikskonsertprodusenter til forskjell fra fylkes(musikk)produsenter.

I perioden fra navnebyttet 26.04.2016 til ny nettplattform for Kulturtanken ble publisert 19.12.2016 har de tidligere Rikskonsertansatte presentert seg selv og sin virksomhet med dobbeltnavnet Kulturtanken/Rikskonsertene. De som ble overført fra DKS-sekretariatet har på samme måte brukt Kulturtanken/DKS i sine presentasjoner. Jeg anvender derfor også dobbeltnavn for Kulturtankens virksomhet i denne perioden. I drøftingen av fremtidige utfordringer for musikkområdets nasjonale aktør anvendes kun navnet Kulturtanken. Her vil sammenhengen vise at det er Kulturtanken som nasjonal enhet for musikk det handler om. Når det gjelder Den kulturelle skolesekken, lever dette navnet altså videre som et tillegg til Kulturtanken. Her har jeg valgt å omtale både den tidligere og nåværende DKS-ordningen som Den kulturelle skolesekken, mens jeg anvender navnet Kulturtanken på DKS-etatens nåværende og videre virksomhet.

I omstillingsperioden fortsatte Kulturtanken å bruke Rikskonsertenes stillingsbetegnelser. Rikskonsertenes siste konsertsjef beholdt sin tittel etter navnebyttet og ut året 2016, og tittelen konsertsjef brukes derfor i gjengivelsen av hans svar fra denne perioden. I Kulturtankens nye organisasjonsstruktur er imidlertid konsertsjefstillingen erstattet av en felles direktør for de ulike kunst- og kulturuttrykkene i avdelingen Kunst, kultur og skole. Også Rikskonsertenes FoU-leder beholdt sin stillingstittel etter navnebyttet og ut omstillingsåret 2016, og jeg bruker tittelen FoU-leder i gjengivelsen av hans svar fra hele studieperioden. FoU-lederstillingen erstattes av en avdelingsdirektør for den nye avdelingen for forskning og utvikling fra 2017 (jf. Kulturtanken: Nettnotat 1). Heller ikke i mandatet som gjelder for Programrådets arbeid i overgangsperioden er stillingsbetegnelsene oppdatert. Jeg anvender i tråd med dette Rikskonserttitler i presentasjonen av retningslinjene for Programrådets sammensetning (jf. Rikskonsertene 2015).

Også andre offentlige etater, kulturinstitusjoner og departementer skifter stadig navn, og jeg bruker følgende titler og forkortelser i boka:

 

_________________

2 Se Kulturtankens Prosjekt 2018 (KT/RK 12.10.2016) og Kjell Skylldstads beskrivelse av skolekonsertenes historikk i Rikskonsertenes Festskrift. 25 år i musikkens tjeneste 1993: 12-14).